ILP, UMB Serie E Studentarbeider , EIE304
ILP
_____________________________________________________________________________
Serie E
Studentarbeider
E4/2009
Rapport fra feltarbeid i eiendomsfag,
Telemark, høsten 2009.
Emnkode: EIE 304.
Småkraftverk – Seljord, Nissedal
Av: Anine Lunde, Ingrid Melheim, Salman Saed, Gro Jubskås
ISBN 82‐575‐6099‐5
Innhold
Innhold ... 2
1. Innledning ... 3
1.1. Tema ... 3
1.2. Problemstilling og framgangsmåte ... 4
2. Institusjonelle rammevilkår ... 5
2.1. Generelt ... 5
2.2. Konsesjon ... 6
2.3. Forhandlinger ... 7
2.4. Avtaleforhold ... 11
2.5. Fallretter i vassdrag ... 12
2.6. Ekspropriasjon eller jordskifte? ... 13
2.7. Bruksordning og tapsgaranti ... 14
2.7.1. Hva skal til for å fremme? Hva skal til for å lide tap? ... 15
2.7.2. Mindretallsvern ... 15
2.8. Selskapsformer og skattlegging ... 16
3. Småkraftverk ... 18
4. Presentasjon av sakene ... 20
4.1. Sak 1. Heikraft A/S i Seljord, sak nr 0820‐2007‐0014: ... 20
4.1.1. Generelt ... 20
4.1.2. Partsanalyse ... 23
4.1.3. Problemer til diskusjon ... 28
4.2. Sak 2. Nordbø i Nissedal, sak nr. 0820‐2008‐0004 ... 28
4.2.1. Partsanalyse ... 30
4.2.2. Problemer til diskusjon ... 34
5. Problemstilling og avsluttende refleksjoner ... 35
5.1. Svar på problemstilling ... 35
5.2. Avsluttende refleksjoner. ... 36
6. Kilder ... 37
6.1. Litteratur: ... 37
6.2. Muntlige Kilder: ... 37
7. Vedlegg ... 38
1. Innledning
1.1. Tema
Vannkraft er den viktigste formen for kraftproduksjon på fastlandet i Norge. Dette betyr at i store deler av landet er vassdragene og naturen knyttet til vassdragene berørt av vannkraftutbygging. Vi har i denne rapporten tatt for oss to jordskiftesaker som har gått for Øvre Telemark Jordskifterett, og som gjelder bruksordning i forbindelse med småkraftutbygging. Dette er en ny og til dels komplisert sakstype.
Saker med stor samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk interesse prøver jordskifteretten å kjøre effektivt og prosessøkonomisk, samtidig som de kumulative vilkårene i §§ 1(1) og 3 bokstav a må være oppfylt. Dette er noe vi skal drøfte underveis i rapporten. Gjennom denne typen saker ser samfunnet at jordskifteretten er et meget viktig verktøy. Det er lviktig for jordskifteretten å være handlekraftig, hvis man ikke er det blir jordskifteretten fort uinteressant og lite aktuell.
Kraftutbyggingssaker er eksempler på saker som ikke tåler å bli gamle, man må komme seg raskt igjennom disse. Saker hvor det har vært tvist om grensen i over 100 år klarer derimot å vente halvannet år til.
I denne rapporten har vi satt oss inn i to ulike saker vedrørende bruksordning vannkraft. I løpet av arbeidet har det dukket opp ulike problemstillinger som vi har forsøkt å drøfte.
Bilde nr 1: Wraas kraftstasjon i Vrådal. Foto: Anine Lunde
1.2. Problemstilling og framgangsmåte
Problemstillingene våre kan oppsummeres i to punkter:
• Har private utbyggere mulighet til å tvinge andre parter med på et prosjekt? Er det mulig å ekspropriere til småkraft?
• Hvordan var partenes kjennskap til jordskifteretten før saken? Hvordan har partene opplevd jordskifteretten som konfliktløser?
For å svare på dette har vi undersøkt to saker; Heikraftsaken og Nordbøsaken. Vi har intervjuet partene for å kunne analysere deres forhold til denne typen bruksordning, som kan være av stor økonomisk betydning for dem. Ettersom Heikraftsaken kun berører to parter hvor den ene vil få en langt større andel enn den andre, vil vi også gå nærmere inn på mindrepartsvernet og hvilken rett vedkommende har, sett i lys av tapsgarantien og alminnelig rettferdighet.
Fremgangsmåten i intervjuene vi foretok av partene var at vi på forhånd skrev ned noen spørsmål.
Noen av disse spørsmålene er felles for alle våre intervjuobjekter.
Disse spørsmålene er felles for alle partsintervjuene vi foretok:
• Kjente du til jordskifteretten fra før?
• Hva er din interesse i saken? Hvordan vil du helst se saken løst?
• Hvordan er dine kunnskaper om kraftutbygging?
• Føler du at noen av partene i saken har hatt et kunnskapsovertak, og tror du i så fall at dette har hatt noen innvirkning på saken?
• Hvordan og hvor lang var prosessen før jordskifteretten ble koblet inn? Ble det gjennomført forhandlinger, møtevirksomhet eller lignende?
• Hvordan har du opplevd jordskiftesaken?(her er vi både ute etter tidsaspektet og det økonomiske.)
I tillegg til intervjudelen har det vært nødvendig å sette seg inn i lovverket som regulerer denne type utbygging, da det er en forutsetning for å forstå fremgangsmåten en benytter før en kan starte byggeprosessen.
2. Institusjonelle rammevilkår
2.1. Generelt
Institusjoner vil i denne sammenhengen forstås som de normene og reglene som styrer de
menneskelige handlingene. Vi kan si at det handler om en form for spilleregler. Disse institusjonene kan i følge Sevatdal og Sky (2003) dreie seg om så vel det juridiske regelsystem, med alt det
innebærer fra de formelle lovene til sedvanerett, men det kan også dreie seg om kulturelle eller religiøse normer for adferd, skikk og bruk, moral og etikk. I dette kapittelet skal vi drøfte ulike hjelpemidler som kan benyttes og vilkårene som må tas hensyn til ved utbygging av små kraftverk.
Kraftutbygging involverer mye penger, både til investeringer og deretter i avkastning. Som regel er partene interessert i å komme i gang med utbygging av kraftverket så fort som mulig. Tidsfaktoren gjør at det mest ideelle er å finne en minnelig løsning for utbyggingen før man bruker
jordskifterettens kompetanse, dette av prosessøkonomiske årsaker. Det er mange penger inne i bildet og en er tjent med å få til en minnelig ordning for å minimere transaksjonskostnadene.
Jordskifte er aktuelt for å finne en bruksordning for fordeling av fallet, eller dersom en har med en uvillig part å gjøre for det er kun jordskifteretten som kan tvinge noen til å bli med på et tiltak. Et problematisk moment er at en jordskiftesak ofte tar lenger tid enn en sak som dras for den alminnelige domstolen.
2.2. Konsesjon
Det er ikke alle former for vannkraftutbygging som krever konsesjon. I følge vannresurslovens § 8 kan ingen ”iverksette vassdragstiltak som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for noen allmenne interesser i vassdraget eller sjøen, uten at det skjer i medhold av reglene i § 12 eller § 15, eller med konsesjon fra vassdragsmyndigheten”.
Kraftverk med en større produksjon enn 10 MW skal behandles av Olje‐ og energidepartementet og regjeringen. Kraftverk mindre enn 10 MW søknadsbehandles av NVE(Norges Vassdrags‐ og
Energidirektorat.) Små kraftverk kan deles i tre kategorier. Mikrokraftverk; under 100kW eller 0,1 MW, Minikraftverk; fra 100kW til 1000kW og Småkraftverk fra 1000kW til 10000kW.
Det kan være vanskelig for grunneierne alene å avgjøre om et tiltak er til skade eller ulempe. Det skal derfor meldes fra til NVE at en ønsker en konsesjonspliktsvurdering. I konsesjonssøknaden søkes det om bygging av kraftverk. Det må gis tillatelser etter vannressursloven og energiloven for bygging av kraftverk med koblingsanlegg og kraftlinjer og forurensningsloven for selve gjennomføring av tiltaket.
Dersom en planlegger å anlegge et småkraftverk, er det NVE som har forvaltningsansvaret for denne prosessen. Helt fra de første søknader og meldinger, til kontrollettersyn når det står ferdig.
Privatrettslige forhold skal være avklart før konsesjon blir gitt. Gunnar Wraa uttaler imidlertid i sitt intervju, se vedlegg nr. 3, at hvem som helst kan sende inn konsesjonssøknad for hvilket som helst vassdrag, men at NVE trolig vil prioritere de søknadene hvor avtaleforholdene er ordnet.
Som hovedregel er det opp til tiltakshaver å sørge for minnelige løsninger med de som har
fallrettigheter i elven som skal utbygges. Hvis det ikke lar seg gjøre å forhandle seg frem til løsninger i minnelighet kan det bli snakk om bruksordning etter jordskifteloven eller ekspropriasjon.
Forhandlinger og mulighetene for både bruksordning og ekspropriasjon vil bli omtalt i de neste kapitlene.
I følge NVE 1ligger det 432 konsesjonsøknader om småkraft inne til behandling pr 28. september 2009. Så langt i år har de innvilget 35 søknader mens 11 har fått avslag. Når det gjelder mini‐ og mikrokraft er tallene noe lavere. Her ligger det 107 søknader til behandling hos NVE. Hittil i 2009 er det 14 prosjekter som har fått innvilget konsesjon mens bare 2 har fått avslag på søknaden sin. For Telemark som ligger det for øyeblikket inne 12 søknader om konsesjon.
1 http://www.nve.no/no/Konsesjoner/Konsesjonssaker/Vannkraft/
Figur 1: Utviklingen i konsesjonssøknad og innvilgning 2003 – 2007. Kilde: http://www.ssb.no/aarbok/2008/tab/tab‐
026.html
Tabellen som er grunnlaget for grafen over ligger som vedlegg til oppgaven. Se Tabell 1: Antall GWh nyttbar, utbygd og ikke utbygd vannkraft. Den store økningen i nyttbar energi som vi kan se i tabellen mellom 2003 og 2004 skyldes at små kraftverk fra 50 til 10000KWh ble tatt med i beregningen. I samme tidsrom var det også økning i vernede vassdrag og i resterende vassdrag. Dette skyldes inkludering av nye vernede vassdrag etter en supplering av verneplan for vassdrag. Tallgrunnlaget her inkluderer som vi skjønner også de store kraftutbyggingene. Som vi ser av grafen over har både meldinger, søknader og innvilgede konsesjoner økt tilnærmet likt de siste årene.
2.3. Forhandlinger
Jordskifterettens ulempe som forhandlingsarena er at en rettsprosess tar tid og at det er en mulighet for å anke avgjørelser. Da tidsfaktoren er så viktig strekker partene seg lengre enn normalt i
forhandlinger i forkant av jordskiftesaken for å unngå en rettsprosess, det vil si at forhandlingsrommet ofte er relativt stort.
Før man kan begynne å forhandle må man ha identifisert interesse, sak og alternativ. Kompleksiteten i forhandlingene styrer hva slags forhandlingsstrategi som blir valgt. Langvarig relasjon mellom partene i saka og tidligere konflikter mellom dem øker kompleksiteten i sakene. Økt kompleksitet vil føre til et større behov for felles informasjonsutveksling og problemløsning for å komme frem til en avtale som gagner alle partene. Ved flere forhandlingspartnere må man ta større hensyn til
samordning av partene og selve styringen av forhandlingsprosessen. Assistert forhandling kan i noen tilfeller være nyttig der maktforskjellen mellom partene er stor.
I saker der store økonomiske verdier står på spill er det en utfordring å komme frem til en
avtaleformulering, selv om partene i utgangspunktet er enige om løsningsmuligheten. Det er også svært viktig at avtaleformuleringen er entydig for å hindre konflikter i gjennomføring av avtalen. Når forhandlingsprosessen ender i oppstart av et felles falleierlag blir det ofte behov for å følge opp avtalen ved senere utvikling og endring av avtalen.
Man har en fordelingssituasjon når ”en mengde goder eller ulemper skal fordeles mellom parter”
(Rognes:2008 s.40), det være seg ved forhandlinger om kostnader, priser og ressurser med mer.
Avtalemulighetene i en fordelingsforhandling er kompromiss, brudd eller at noen gir etter for kravene fra andre parter. I en slik forhandling vil partene konkurrere mot hverandre i en
forhandlingssone i et nullsumspill. Partene har motstridende interesser og et godt resultat for noen vil være et dårlig resultat for den andre parten.
Figur 2. En tenkt forhandlingssone mellom kjøper og selger. Figuren er hentet fra (Rognes 2008)
Basert på kjøpers betalingsevne og alternativ har kjøper en maksimalpris, et reservasjonspunkt over hvor mye han er villig til å betale. Prisambisjonen ligger på aspirasjonsnivået. Selger har også reservasjonspunkt (minstepris) og aspirasjonsnivå, men disse ligger på et annet nivå enn kjøpers.
Kunnskap om motpartens reservasjonspunkt og aspirasjonsnivå er som regel ukjent for den andre parten. Mellom kjøpers og selgers reservasjonspunkt i modellen finner man en positiv
forhandlingssone og det er innenfor den man bør komme frem til en avtale. Ved negativ forhandlingssone er selgers minste salgspris og reservasjonspunkt høyere enn kjøpers
reservasjonspunkt og maksimalpris. Da vil det være umulig å komme frem til en avtale med mindre kjøpers eller selgers reservasjonspunkt endres underveis.
Forhandlingen starter ved at den ene parten kommer med starttilbud og motpart svarer med et justerende mottilbud til dette. Forskning viser i følge Rognes (2008)at justeringen fra starttilbud til mottilbud som regel er for liten. Starttilbudet påvirker mottilbud, dette fører til at det enkelte ganger lønner seg å komme med starttilbudet. Åpner man derimot med for ekstreme starttilbud vil man derimot lett oppnå brudd og misnøye. Er man usikker på motpartens reservasjonspunkt kan det være lurt å overlate starttilbudet til motparten. Den som har maktposisjon vil som regel starte for å få kontroll over forhandlingsprosessen. Dramatisering av forhandlingene, det være seg bruk av trusler, ultimatum, opptrapping av konflikt og bruk av tidsfrister blir brukt for å gi motparten informasjon om hvilke virkemiddel du rår over og at du er villig til å bruke dem. Dramatisering kan være nødvendig, men er risikable å bruke. Trusler bør være troverdige og konkrete for ikke å tape troverdighet. Misser man troverdighet kan det være vanskelig å holde fram med forhandlingene.
Integrasjon dreier seg om å få til avtaler bedre enn kompromiss i enkeltsaker(Rognes:2008 s.59).
Integrasjonsforhandlinger er mer krevende enn fordelingsforhandlinger, da man ved
integrasjonsforhandling må handtere både samarbeid og konkurranse i en og samme prosess. I mange komplekse saker er integrasjon den eneste muligheten man har for å komme fram til enighet om en avtale. Felles problemløsning og integrasjon vil styrke forholdet mellom partene og føre til bedre forhandlingsklima mellom partene i fremtidige forhandlinger. For at en
integrasjonsforhandling skal være mulig må følgende vilkår være oppfylt: potensial, motivasjon og kompetanse. Forhandlinga må dreie seg om flere dimensjoner slik at man kan skape kreative pakkeløsninger, samtidig som partene må være villige til å delta i tidkrevende og komplekse forhandlinger. Da partene tror at deres interesse skinner i gjennom til motparten, noe som fører til underkommunikasjon, kan det være vanskelig å få til integrasjon.
Man bør ha flere avtaleforslag for å få til en diskusjon mellom partene og for å ivareta underliggende interesser. Avtaleforslaget bør være attraktivt nok for at en motpart skal kunne akseptere det og vise vilje til videre samarbeid. Godtar motparten forslaget kan man begynne å lage et avtaleutkast. Ved bruk av prosedyrer kan man ivareta kravene i integrasjonsforhandlinger når det gjelder handtering av
samarbeid og konkurranse, sak og relasjon. Man bør fokusere på samarbeid før konflikt, da man gjennom samarbeid kan finne og utvikle de beste løsningene.
Prosedyrer i integrasjonsforhandlinger, definert i Rognes 2008 s.75 1. Etablere enighet om prosedyrer og visjoner
2. Utveksling av informasjon, definisjon av forhandlingsproblem 3. Oversikt over potensielle pakker
4. Utbygging av pakker 5. Fordeling
6. Avtale 7. Iverksetting
Møter med flere parter er ressurskrevende og utfordrende da parter med ulike mål og interesser sammen skal komme fram til en felles strategi og avgjørelse. Dette resulterer i at dynamikken i forhandlingene kan bli ustabil. For at forhandlinga skal bli konstruktiv er det viktig med god styring av selve forhandlingsprosessen. Der er derfor viktig at partene er enige om organiseringen og
spillereglene for prosessen. Partenes motiv ned flerpartsavgjørelser er i mange tilfeller basert på ønske om et godt resultat for egne interesser.
Gruppeavgjørelser kan bli blokkerte av at dem ikke samkjører med den enkeltes interesser. I Rognes, 2008 s. 86 finner man oppført ulike strategier som man opplever i flerpartsforhandlinger, de
følgende strategier er byråkratstrategi, enighetsstrategi, individualistisk strategi, koalisjonsstrategi og integrasjonsstrategi. Ved en byråkratsstrategi ønsker man å bevare status quo ved å blokkere
avgjørelsesprosessen og fremstille endringer som umulige. Denne strategien er velegnet der avtalen skal være enstemmig vedtatt.
Enighetsstrategi handler om å bli enige om et løsningsforslag og bygge opp argument rundt denne.
Denne strategien godtar ikke avvikende ideer og kritikk noe som kan forhindre kreativitet og vurdering av flere løsningsmuligheter. Når man bruker individualistisk strategi ønsker man et godt resultat for seg selv, uavhengig om det er et godt resultat for de andre partene. En slik strategi blir ofte benyttet og kan slå i gjennom ved en dårlig styrt prosess. Koalisjonsstrategi blir styrt av et flertall for å fatte en avgjørelse ut fra deres interesser, den vil dermed være mest velegnet ved
flertallsvedtak. Integrasjonsstrategi fokuserer på interesser og prioriteringer, utvikling og skissering av alternative forslag.
Sentrale utfordringer ved flerpartsforhandlinger er normer, avgjørelsesregler og lederolla (Rognes 2008 s.91). Man bør diskutere spilleregler tidlig i organisasjonsprosessen for å sikre seg et godt forhandlingsklima. Avgjørelsesregler former forhandlingene, skal det være enstemmig enighet må partene samarbeide om en løsning der alle interesser blir hørte. Ved flerpartsavstemmelser vil det ofte dannes majoritetskoalisjoner der mindretallets synspunkt ikke vil bli tatt hensyn til. Ved krav om enstemmig vedtak vil prosessen ofte være langvarig og kompleks, men prosessen vil da ofte være mer åpen for kreative forslag og integrasjon. Lederen skal styre forhandlingsprosessen, noe som kan være problematisk der lederen har overordna status eller er delaktig part i forhandlinga.
2.4. Avtaleforhold
Når en skal utnytte elva gjennom et kraftverk vil det alltid være viktig med forhandlinger i forkant for å komme frem til gode avtaler. Vi skal nå ta for oss er hvilke avtaler en ofte finner liggende til grunn for utbygging av vannkraft. I Norge har vi avtalefrihet. Denne avtalefriheten er et ulovfestet prinsipp som vil si at en i utgangspunktet står fritt til å avtale akkurat det en vil, og en muntlig avtale over kjøkkenbordet er like mye verdt som en skriftlig avtale som er kommet i stand ved hjelp av advokater. Felles for alle avtaler er at de stifter eller endrer rettsforhold mellom partene. Noen begrensninger er det likevel i prinsippet om avtalefrihet. Et av disse er vernet for den svake part som vi vil komme tilbake til senere under bruksordning. En annen sak er at partene lovlig må kunne avtale om saksforholdet; de må ha råderett.
En avtale som er inngått skal alltid holdes. Unntaket er hvis avtalen av en eller annen grunn er ugyldig eller den rett og slett er umulig for partene å overholde. I slike tilfeller kommer avtalelovens
§ 36 til anvendelse.
Avtaler om leie eller kjøp av fallretter er den type avtale vi har stiftet mest kjennskap til gjennom dette prosjektet. I alle sakene vi har sett på har stridens kjerne ligget rundt avtalene om fallretten til vassdraget, enten det har dreid seg om leiepris pr år eller for hvor mange år leieavtalen skal vare.
Under kan det leses mer om fallretter. Spørsmålet om leieavtalens varighet er viktig for mange på
grunn av muligheten for hjemfall etter et visst antall år. Hovedregelen er at en slik avtale bør vare minst 40 år, men ofte blir det avtalt for all framtid.
Vi har lagt ved noen av avtalene vi fikk av Gunnar Wraa. Disse er faktiske avtaler som er tinglyste og fortsatt gyldige. Disse finner vi i vedlegg 5,6,7 og 8.
2.5. Fallretter i vassdrag
Grensene i vassdraget er avgjørende for hvor stor andel grunneieren vil få i et falleierlag. Som det følger av jskl §§ 16, tredje ledd og 88, første ledd fastsette grenser etter vassdragslova §§ 2, 3 og 4.
Vassdraget tilhører den som eier grunnen vassdraget dekker, hvis ”ikke annet følger av særlige rettsforhold”, jf vassressurslova § 13, første ledd. Djupålsregelen i vassdragslova § 2 inneholder regler om eierforhold der grenser går på hver sin side av et vassdrag.
Grunneier har som hovedregel i vassressurslova § 13, andre ledd, lik rett til å nytte fallet på hver side av elven, uavhengig av hvem som eier grunnen under vassdraget. Det kan være uklart om fallretten følger hovedregelen der det foreligger bruksretter til vassdraget. Bruksretten må brukes til det den var tiltenkt under etableringen av bruksretten og kun en viss endring av bruken kan aksepteres. En rettsutgreiingssak etter jordskifteloven vil kunne finne ut om bruksrettshaver sin rett vil ha noe å si for utnytting av fallretten.
Jordskifteloven § 88 a hjemler at jordskifteretten kan ”klarleggje og fastsette eigedoms‐ og
bruksrettstilhøva i sameiger og i andre område der det er sambruk mellom eigedomar…, når dette er nødvendig av omsyn til rasjonell bruk av området.” Man kan ikke bruke rettutgreiing dersom det foreligger det tvist der 2 parter påstår eksklusiv fallrett, unntaket er dersom dette er nødvendig for gjennomføring av en bruksordning. En småkraftsak vil gå under vilkåret om ”sambruk mellom eigedomar” der to eiendommer har en felles fallrett. Vilkåret om ”rasjonell bruk” er i fallrettsaker som regel lett å oppfylle dersom det er snakk om utbygging til vannkraft.
Som det følger av sameigelova § 10, 2 ledd og jordlova § 12 kan fallretter fristilles fra
landbruksdriften. Ved utbygging av småkraft kan man komme i konflikt med etablerte bruksretter, det være seg alt fra fiskeretter til kvernretter. Kommer ikke utbyggerne av småkraft til enighet med bruksretthaver kan man kreve bruksretten avløst som egen sak jskl § 2 bokstav d, jf § 36. Faller ikke bruksretten inn under jskl § 36 sin uttømmende liste, må retten avløses som del av en jordskiftesak, jf jskl § 39. Det vil da være vilkår om bruksretten vil være til hinder for et tjenelig skifte og at
avløsning vil foregå ”utan skade for nokon part”. Jordskifteretten har videre kompetanse til å holde
”fritt skjønn” for bruksretter i jskl §§ 36 og 39 ”til jord, pengar eller andre verdiar”, jf jskl § 39 og servituttlova § 19, andre ledd.
2.6. Ekspropriasjon eller jordskifte?
Generelt kan en si at det stilles høyere krav for å få hjemmel til å ekspropriere til private formål jf.§2 i oreigningslova, enn det å holde en bruksordningssak for jordskifteretten jf. §§1(1) og 3 bokstav a i jordskifteloven. Tidligere kunne man få ekspropriert dersom man hadde konsesjon etter reglene i kapittel 6 i vassressurslova, men nå er disse reglene fjernet. NVE har videre gitt signaler om at det nærmest er et krav om at tiltakshaver ordner opp gjennom minnelige avtaler dersom de ønsker en kraftutbygging. De har videre også gitt signaler om at de vil bli tilbakeholdne med å gi
ekspropriasjonstillatelser etter § 2 for å kunne erverve fallretter i tilknytning til denne type tiltak. For i det hele tatt å kunne få løyve til ekspropriasjon jf.§2 i oreigningslova, må det regnes med at
inngrepet tvillaust er mer til gagn enn til skade. Dette må sies å være ”strengere” i sitt innhold sammenliknet med de kumulative vilkårene for å holde et jordskifte, hvor kravet grovt forklart er vurderingen av utjenlige eiendomsforhold(§1) og videre at partene individuelt sett ikke skal lide tap(§3). Det strenge kravet for ekspropriasjonstillatelse, kan i følge Bergtun (2007)på mange måter sees på som grunnen til at man heller velger bruksordning fremfor ekspropriasjon.
Ved ekspropriasjon av fallrettighetene blir den berørte grunneieren en passiv mottaker av erstatning, fallrettigheten han hadde blir skilt vekk fra eiendommen, og tiltakshaveren får løyve til å overta denne fallrettigheten til den berørte grunneieren mot en erstatning. For å beregne
fallretterstatningen må man finne en pris på naturhestekreftene man kan hente fra fallet. Denne prisen lå på mellom 142‐384 kroner mellom 1975 og 1995. I tillegg får man ved vannkraftutbygging et flatt påslag på 25 % i erstatning jf. vassdragsreguleringslova § 16 nr.3 og vassressurslova § 51, 2.ledd.
Jf. Bergtun (2007).
Således kan en si at ekspropriasjonserstatningsreglene etterstreber en form for gevinstfordeling, og går i denne type saker, som omhandler vannkraftverk, vekk fra det ”ordinære” tapsprinsippet, hvilket i følge Steinsholt, er vanligst når det utmåles erstatning på bakgrunn av en ekspropriasjon.
Ved en bruksordningssak i jordskifteretten blir eieren ”tvunget” inn i et falleierlag, hvilket på sin side opptrer som et sameie. Således kan man si at fallrettigheten ikke blir ”brutalt” tatt fra
vedkommende, i hvert fall ikke i like stor grad som ved en ekspropriasjon av fallretten. Det falleierlaget som dannes av jordskifteretten ved en bruksordning mottar falleie til markedspris,
videre blir alle grunneiere tilbudt en rett til å delta i et evt. driftselskap som står for selve
utbyggingen. De kan videre også sikre sine fremtidige muligheter til å delta i evt. senere prosjekter tilknyttet kraftverket ved å avtale en hjemfallsrett. Denne løsningen uttrykker Bergtun (2007) at etterstreber lokal eierskap og deltakelse, samt næringsvirksomhet i lokal distriktet.
2.7. Bruksordning og tapsgaranti
Bruksordning reguleres av reglene i jordskiftelovens § 2 c nr 1 og 2 og var i utgangspunktet tiltenkt å regulere bruken i områder der to eller flere eiendommer var i et rettslig fellesskap men hverandre eller sagt på en annen måte, hadde utnyttelsesrett.
§ 2. c) Jordskifte kan gå ut på å
1. Gi reglar om bruken i område der det er sambruk mellom eigedomar.
2. Gi reglar om bruken i område der det ikkje er sambruk mellom eigedomar, når jordskifteretten finn at det ligg føre særlege grunnar.
Et moment som er viktig å drøfte er om det etter jordskiftelovens § 3 bokstav a er et tap å ikke få maksimal profitt ut av et tiltak? Holder det med et overskudd?
Jskl. § 3 bokstav a er en individuell tapsgaranti som sikrer den enkelte part mot tap. Hvis man
derimot ser på det andre kumulative vilkåret som må være oppfylt etter § 1 (1) hvor hovedvilkåret er tjenlighet etter tid og tilhøva, altså det dynamiske perspektivet kan man av forarbeidene se følgende rammer for vurderingen.
‐ Forholdene for en eller flere må være utjenelige.
‐ Utjenligheten må sees i forhold til aktuelle, påregnelige bruksmåter
‐ Tilhøva må kunne gjøres positivt bedre ved bruk av ett eller flere av virkemidlene i jordskiftelovens
§ 2.
Det viktigste momentet er at ingen skal lide tap. Det betyr ikke at den ene objektivt sett ikke kan komme bedre ut av det enn den andre, så lenge ingen av partene lider tap. Slik sett kan en si at § 3 bokstav a hele tiden etterstreber en pareto‐optimalitet. Paretoendring, er en endring som fører til nytte for noen samtidig som at ingen får det dårligere.
Selv om lovteksten er passivt formulert er hensikten bak den ganske klar, nettopp det at det skal skapes en netto nytte i skiftefeltet, altså en skiftegevinst ved bruk av virkemidlene for de forskjellige typene av jordskifte i § 2.
Det er altså ikke hensikten bak § 3 bokstav a å få maksimalt profitt ut av tiltaket, men å sikre mot tap.
2.7.1. Hva skal til for å fremme? Hva skal til for å lide tap?
Krav til å kunne fremme sak er de kumulative vilkårene i § 1 og § 3 a. Meningsinnholdet i § 3 a er I og for seg klart, selv om det kan være vanskelig å praktisere. Tid og tilhøva jf. § 1, kan være vanskeligere å forholde seg til. Ingen er tjent med at man ikke kan drive, og dersom partene ikke er enige om kostnadsfordelingen vil alle lide tap. Med kraftutbygging tar man fremmingsvedtaket løst i starten og er heller mer konkret på slutten, fordi det er vanskelig å regne på tall i startfasen. Å regne i kroner er praktisk talt umulig i store kraftutbyggingssaker, hvilket er noe av grunnen til at fremmingsvedtaket tas sent i prosessen2.
2.7.2. Mindretallsvern
Ved bruksordning oppretter jordskifteretten et falleierlag. I et falleierlag stårr store økonomiske interesser på spill, og det er nødvendig med et mindretallsvern. Jordskifteretten har hjemmel til å fastsette vedtekter for laget som sikrer mindretallets retter. For kraftutbyggingsaker må man ha bestemmelser om f. eks leieforhold for å kunne verne mindretallet og sikre deres interesser, også i fremtiden. Ved utforming av vedtektene for falleierlaget kan jordskifteretten gi visse føringer for driftsselskapet. Man må passe på at en stor part ikke får anledning til å overkjøre mindre parter, samtidig som man må unngå at mindretallet trenerer saken og som dermed forhindrer muligheten for å komme til en utleieavtale med et driftsselskap.
Man må ha et mindretallsvern, og det er opp til jordskifteretten å passe på at alle partene blir sikret3. Man må ha bestemmelser om leieforhold i falleierlaget. Slike bestemmelser er uunnværlige i denne type saker. Dette for å kunne verne de mindre partene og sikre deres interesser også i fremtiden, da jordskifteretten for lengst er ute av bildet. En part med en liten andel i et falleierlag vil lett kunne bli overkjørt, hadde det ikke vært for reglene som man har på ulovfesta grunnlag. Jordskifteretten har hatt mindretallsvern siden jaktloven fra 1930 tallet og man har også hatt tilsvarende regler i aksjeloven og i nyere tid eierseksjonslova4. For å komme til en hensiktsmessig, forsvarlig og ikke
2 Pers. med. Gunnar Osen i intervju 25. September 2009.
3 Pers. med. Svein Dag Midtsund i intervju 27. September 2009.
4 Pers. med. Ove Flø, 1. Oktober 2009
minst rettferdig løsning tar retten ut det beste fra ulovfestet rett og det som står i liknende lover.
Videre vil jordskiftedommeren opplyse i rettsmøtet at det kan få konsekvenser for den part som misbruker sin rett på bakgrunn av sin situasjon som største part.
2.8. Selskapsformer og skattlegging
Hvis man ser på de institusjonelle rammevilkårene for å holde en bruksordning bør man være observant på praksisen til jordskifteretten når det gjelder etablering av eierlag. Videre er det verdt å merke seg mulighetene for etablering av mer risikofylte driftselskap, noe som i følge Flø (2009) er utenfor jordskifterettens kompetanseområde, og som således reguleres gjennom selskapsloven. I forbindelse med dette har vi en spesialregel i jordskiftelovens § 34b, som i hovedsak går ut på at man har delt (proratarisk) ansvar. Selskapsloven § 2‐4 (1)bygger på solidaransvar. Videre er det slik at man jf. § 34b vil stemme etter andeler, og ikke etter ”ett hode, en stemme” prinsippet. Den kanskje viktigste forskjellen for jordskifterettens dannelse av eierlag kontra driftsselskap som reguleres gjennom selskapsloven, er nettopp det at det ikke kreves enighet i lag som er stiftet av
jordskifteretten for at vedtaket skal være gyldig. Selskapslovens § 2‐12(1) krever enighet.
Passiv kapitalforvaltning og hjelpefunksjon er fritatt fra selskapslovens bestemmelser, og kan således legges inn I lag stiftet av jordskifteretten, jf.§34b, mens alle tiltak som går inn under betegnelsen
”økonomisk virksomhet” reguleres gjennom selskapsloven. Eierlag stiftet av jordskifterettene vil da normalt falle utenfor selskapslovens § 1‐1 og dermed utenfor ”økonomisk virksomhet” og ansees som tingsrettslige sameier.
Vilkåret for ”økonomisk virksomhet” jf. Selskapslovens § 1‐1, er at den økonomiske virksomhet som utøves av to eller flere, må skje på felles regning og risiko. Videre må det foreligge en form for virksomhet som omfatter en felles aktivitet. Meningen er at det skal skilles fra aktiviteter som deltakere foretar uavhengig av sammenslutningen, dette kalles for ”integrasjonskravet”. Aktiviteten som utøves må være av et visst omfang og en viss varighet for at det skal være virksomhet i
selskapslovens forstand.
Når det gjelder omfang og varighet, er det totalinntrykket som er avgjørende. Stort omfang vil redusere kravet til varighet og visa versa. Fysisk arbeid knyttet til vedlikehold og administrering av virksomheten slik som f. eks. regnskap, er variabler som blir lagt vekt på ved vurdering av aktivitetens omfang. Dersom det er opprettet et administrasjonsapparat med ansatte, kontor o.l. er dette
aktiviteter som trekker det hele i retning av å falle inn under selskapslovens bestemmelser.
Aktivitetens omfang vil variere og må vurderes over tid, avhengig av virksomhetens art, dette for å se om det fyller kravet som er satt vedrørende omfanget.
Selv om vilkåret om aktivitetens omfang og varighet er oppfylt, er det ikke dermed sagt at
virksomheten faller inn under selskapslovens bestemmelser. Det er nemlig et krav at vedkommende aktivitet, i tillegg til varighet og omfang, må være av økonomisk karakter. Kravet er ikke at det skal gå med overskudd, men hvilke formål og hensikter den drives etter, altså at den objektivt sett har til hensikt å gi økonomiske fordeler eller er egnet til å gå med overskudd. Om dette økonomiske kravet har justisdepartementet i Ot.prp. nr 47 for 1984‐1985 s.14 sagt følgende;
”det typiske selskap har til formål å oppnå gevinst til fordeling mellom deltakerne. Hvor et samarbeid ikke har dette som målsetting, men går ut på f.eks. teknisk samarbeid, koordinering av oppdrag, innkjøp m.v. er dette et moment som trekker i retning av at det ikke dreier seg om et
selskapsforhold.”
En form for felleskap stiftet for å legge til rette for en utnyttelse som inngår som en naturlig del av landbruksdrifta, kan anses som hjelpefunksjon til hver enkelt driftsenhet. Som regel er bruksordning etter jordskifteloven en hjelpeorganisasjon i forhold til den ordinære driften, og har begrunnelse i kostnads‐ og ulempesreduksjon som følge av utjenlige eiendomsforhold (jf.§1 i jordskifteloven).
Typiske eksempler på aktiviteter som sees på som en hjelpefunksjon er bl.a.; skogsbilveier,
masseuttak(som benyttes på egen eiendom) m.m. En kraftutbygging kan i denne sammenheng ikke ses på som ”hjelpefunksjon” da den ikke inngår i den ”vanlige” drifta, men som ansees som en mulig inntektskilde for vedkommende eiendom.
Videre har vi det som kalles for ”passiv kapitalforvaltning”, kapitalforvaltning kan for eksempel være inntekter ved utleie av eiendom eller rettigheter knyttet til bygninger, grustak, fiske, jakt m.m. For å kunne definere grensen mellom næringsvirksomhet og passiv kapitalforvaltning må man se på aktivitetens omfang. Man må videre analysere og legge vekt på hvor mye av avkastningen som skyldes selve aktiviteten, og hvor mye som skyldes kapitalverdien. Når eierlaget begynner å ansette personell og bygge opp en administrasjon trekker dette i retning av å være ”økonomisk virksomhet”.
Alle lag som dannes av jordskifteretten, og som videre defineres som ”passiv kapitalforvaltning” eller
”hjelpefunksjon”, faller utenfor kravet om registrering i foretaksregisteret. Dette gjelder ikke for aktiviteter av økonomisk karakter, slik vi har vært inn på. Lag som stiftes av jordskifteretten er tingsrettslige sameier, og skattlegges etter bruttometoden. Siden det er lovbestemt at deltakere i et lag stiftet av jordskifterettene har proratarisk ansvar jf. jordskifteloven § 34b, kan man si at disse ikke kan skattelegges som et eget skattesubjekt iht. skatteloven § 2‐2 (1).
Dersom laget går over fra passiv kapitalforvaltning og/eller hjelpefunksjon til å drive økonomisk virksomhet, blir laget og ansees som et ansvarlig selskap som skal skattlegges etter nettometoden.
Bruttometoden legges til grunn hvor utnyttelsen av sameiegjenstanden eller rettighetene i en sameieliknende ”gjenstand” er rettet innad mot rettighetshaverne, som ved en beiteordning eller ordning av bruksveier osv. Ved bruk av denne metoden sier skattedirektoratet i sitt brev av 10.mai 2000, 202 flg.:
”At sameier i et bruttoliknet sameie tilordnes sin forholdsmessige andel av sameiets formue/gjeld og inntekt/utgifter. Resultatet gjøres opp for hver sameier sammen med vedkommendes øvrige formue og inntekter fra andre kilder”.
Sameierne beskattes med andre ord for sin ideelle andel av hver skattepliktig brutto formues/inntektspost, og skal ha fradrag for sin ideelle andel av hver fradragsberettiget
gjelds/fradragspost i sameiet. Det er dette som kalles ”bruttometoden” jf (LMD 1999). I grove trekk kan man si at bruttometoden er mer lønnsom for partene enn nettometoden, som er alternativet.
Blant annet er ikke sameierne i et bruttoliknet sameie bundet av de andre sameierne eller et felles regnskap, men velger selv sine individuelle avskrivninger på sin ideelle andel av driftsmidlene som kan avskrives.
3. Småkraftverk
Fortjenesten av et småkraftverk beror på tre forhold: 1) Vær, 2) strømpris og 3)rente. Inntektene av et småkraftverk de første åra vil normalt gå med til renter og avdrag5. ”Utbygging av småkraftverk kjem til å leggja press på prisane, nedover, ikkje oppover”. (Dyrkolbotn 1996). Slik utbygging vil også gjøre det vanskelig for de store å konkurrere innbyrdes ved å velte kostnaden med denne konkurransen over på de svakeste, både i brukergruppene og mellom ressurseierne. Kraftutbyggere vi har snakket med i løpet av dette kurset forteller om større aktører som til stadighet ønsker å kjøpe fallrettigheter fra grunneiere. For dette tilbyr de en årlig erstatningssum. Investeringskostnaden som er forbundet med kraftverk kan bremse utbyggingen av kraftverk blant lokale grunneiere, da en grunneier normalt vil være avhengig av ekstern finansiering.
5 Pers. med. Gunnar Wraa 27. September 2009
Bilde nr 2: En turbin fra Wraa sitt kraftverk. Foto: Gro Jubskås
Før man starter en utbygging må man finne ut hvor stort nedslagsfelt man råder over, og deretter gjennomsnittlig avrenning pr kvadratkilometer målt i liter/sekund. NVE har kart man kan få kjøpt som viser nedbør og avrenning hvis nedbørsmengdene ikke er kjente. Da nedbøren vil variere gjennom året vil man ikke få utnytte alt vannet om man ikke lager demninger eller dimensjonerer rør turbin slik at du har kapasitet til å ta i mot vannet i nedbørsperioder. En stor turbin vil utnytte energien dårlig i perioder med liten vannføring i elva, det kan derfor noen steder være aktuelt med 2 turbiner, en liten og en stor for å utnytte energien optimalt. Kraftutbygger Wraa har valgt å bruke en
leverandør til sine kraftverk, dette for å unngå problemer med grensesnitt ved uhell og skader på kraftverket.
Se nærmere om det tekniske aspektet vedrørende kraftutbygging i vedlegg nr 4. Det bør imidlertid nevnes at tallmaterialet i teksten er litt utdatert da det stammer fra 1996.
4. Presentasjon av sakene
4.1. Sak 1. Heikraft A/S i Seljord, sak nr 082020070014:
4.1.1. Generelt
I denne undersøkelsen har vi satt oss inn i to ulike saker vedrørende bruksordning vannkraft. I løpet av arbeidet har det dukket opp ulike problemstillinger som vi har forsøkt å drøfte. Noen av temaene er også drøftet over. Disse vil vi derfor bare vise til eller nevne kort.
Figur 3: Skjematisk oversikt over eiendomsforholdene i Heikraftsaken.
Heikraftsaken dreier seg om utbygging av kraftverk i Heiåi i Åmotsdal i Seljord kommune. Krav om sak er reist av Arne Jørgen Heddejord. Kravet går ut på å gjennomføre en bruksordning jf. Jskl. § 2 bokstav c for å kunne foreta en utbygging av småkraftverk.
Det er flere grunneiere, men kun to parter i utbyggingssaken. Den ene parten er Arne Jørgen
Heddejord, som har den største eierandelen. Han kontrollerer rundt 89 % av fallet. Den andre parten er Birger Solstad som sitter på den resterende andelen, om lag 11 %. De øvrige grunneierne har alle solgt sine fallrettigheter til Heddejord. Grunneieren Sondre Øverbø opptrer kun i saken som vitne.
Begge partene er i utgangspunktet interessert i å gjøre en kraftutbygging i elva, men uenigheten består i hvor stort omfang denne skal ha. Heddejord ønsker ett større småkraftverk som krever en investering på omkring 13 millioner, men å utnytte fallretten han har er vanskelig uten å få med Solstad. Solstad på sin side ønsker en utbygging i mindre skala, som han mener er mindre risikofylt og vil gi han en større avkastning. Han ønsker ikke å samarbeide med Heddejord om utbyggingen og vil i
utgangspunktet anlegge at mindre kraftverk i nederste del av elven sammen med den tredje grunneieren, Sondre Øverbø. Imidlertid har Øverbø solgt sine fallrettigheter til Heddejord for all fremtid så dette er et umulig alternativ. Dersom Solstad hadde fått gjennomslag for å bygge et mindre kraftanlegg i nederste del av Heiåi, ville dette legge begrensninger på Heddejord som da måtte ha nøyde seg med en mindre utbygging i øvre del.
En grunneier kan kreve en bruksordning for å gjennomføre et tiltak. Retten vil i oppstarten avdekke en eventuell tvist. Tvisten vil da bli løst etter rettsforlik eller dom, deretter går de videre med å finne en bruksordning. Det er opp til retten å fremme en bruksordning ettersom begge partene vil ha en utbygging. Om resultatet blir ett eller to kraftverk må avgjøres ut i fra en vurdering av tiltaket etter jskl. § 3 a.
Jordskifteretten har under behandling av saken regnet på begge alternativene. Solstad hadde ingen nøyaktige utregninger, men hadde fått et grovt overslag fra et kraftlag. Tallet de hadde kommet frem til var ikke basert på grundige utregninger og var heller ikke ordentlig dokumentert. Det fremstod heller som et uforpliktende overslag. Dermed tok jordskifteretten utgangspunkt i tallene som Heddejord hadde for den store utbyggingen. Solstad argumenterte for at jordskifteretten ikke har kompetanse til å gjøre slike beregninger og ville således at saken skulle avvises.
Konklusjonen fra retten etter utregninger er at utbyggingen av et større kraftverk vil være mye mer lønnsom enn det koster å anlegge to mindre, om dette i det hele tatt vil være lønnsomt.
Bruksordning av falleierlag skal gjøres nå i oktober. Det skal da det dannes et falleierlag og det vil foregå en fastsetting av leiepriser for fallrettigheter.
For å få maksimalt økonomisk utbytte i denne type sak bør man være eier og videre være med på utbyggingen av kraftverket. I følge rettsboka mener Solstad at det store tiltaket som ønskes av Heddejord er for risikabel og det vil derfor være sikrere å bygge mindre og trygt. Argumentet er litt selvmotsigende da den sikreste løsningen for Solstad vil være å leie ut fallrettigheten og la
kraftproduksjonen foregå i stor skala, men uten å ha risikoaspektet hengende over seg.
Videre mener Solstad at Heddejord kun har fokus på å tjene mer penger, enn det som ville vært tilfelle dersom han bygget på det han allerede råder over. Solstad mener videre at saken må
gjennomføres som et ekspropriasjonsrettslig skjønn. Dette er noe jordskifteretten ikke har hjemmel til, og dette ble av retten således avvist.
Begge aktørene ønsker en utbygging, den ene ønsker videre en bruksordning. Solstad mener at en ikke kan bruke § 2 c nr.2, dette da omstendighetene ikke rekker til for å kunne kalle det ”særlige grunner”. Når det gjelder det med særlige grunner sier Austenå og Øvstedal i kommentarutgaven til jordskifteloven § 2 c nr. 2, at den er ment til å fange inn vanskeligheter som kan oppstå i forbindelse med utnyttning av areal der en naturressurs strekker seg over flere eiendommer, og hvor en eller flere av disse eiendommene sin aktivitet hindrer andre i en ”tjenlig” utnytting, eller tvinger alle til urasjonell og inoptimal utnytting. Om Heddefjord som rekvirent I denne saken skal kunne utnytte hele sitt fall maksimalt er han nødt til å samarbeide med Solstad og la kraftutbyggingen omfatte hans eiendom. Jordskifteretten mener her at det gjennom de gitte opplysninger foreligger særlige grunner til å gjennomføre en bruksordning jf. § 2c nr.2 i Jordskifteloven.
Solstad påsto at jordskifte ikke kan fremmes, dette har han tapt på alle punkter. Han må også betale saksomkostninger for motparten, 40 000 i jordskifteretten og 60 000 til jordskifteoverretten, og tilsvarende til sin egen advokat.
Fremmingsvedtaket ble satt til forhånds påanke. Dette var i følge jordskiftedommer Gunnar Osen lite heldig, fordi dersom den ene parten ville krevd å få hele saken gjennomført ville prosessen gått raskere for alle parter. Da kunne saken vært ferdig allerede i mai 2008. I dag er kun
fremmingsspørsmålet for bruksordningen er behandlet, selve bruksordningen er ikke gjennomført.
Det skal behandles i oktober 2009.
Bilde nr 3 . Heiåi ved relative lav vassføring. Foto: Anine Lunde
4.1.2. Partsanalyse
Arne Jørgen Heddejord, eier av gnr. 116 bnr. 4, gnr. 117 bnr. 5, gnr. 121 bnr. 1 og gnr. 123 bnr. 5.
Er rekvirent for kravet om bruksordning. Eier rettighetene til omkring 89 % av fallet. Det er kun fallet til gnr. 123 bnr. 11 han ikke har kontroll over. Ønsker en større kraftutbygging i Heiåi. Representert i saken ved advokat Olav Felland, 3880 Dalen.
Etter avtale møtte vi Arne Jørgen Heddejord på hans eiendom ved Heiåi i Åmotsdal, Seljord den 25.
august 2009. Vi stilte noen spørsmål, men for det meste fikk Heddejord muligheten til å fortelle alt han ønsket om saken.
Heddejord startet først planleggingen og satte seg inn i spørsmål om kraftutbygging for 10 år siden, etter oppfordring fra Vest‐Telemark kraftlag. De oppfordret alle som hadde et fall til å søke om fritak for konsesjon hos NVE. I løpet av 3‐4 måneder ble søknadene behandlet, og Heiåi ble i likhet med de andre søkerne fritatt for konsesjon. Det var likevel nokså få som påbegynte utbygging på grunn av
lave strømpriser. I starten var ikke prosjektet så lønnsomt, derfor ble det etter en tid foreløpig lagt på is og først hentet frem i lyset igjen i 2006 da strømprisene var på vei opp. For Heddejord har de siste 10 årene vært en læreprosess. Han har brukt tiden til å sette seg godt inn i alt som har med
utbygging av kraftverk å gjøre.
Kraftutbygging er en langsiktig investering, det er vanlig å regne med 7 % rente og 36 øre er den langsiktige prisen man kan oppnå. Man regner ut hva man kan produsere og ganger det med 36 øre og korrigerer denne for avskrivninger, renter og andre kostnader. Kraft blir solgt for fem år av gangen. I tillegg må en ta høyde for at uforutsette ting kan oppstå, slik som at dyre transformatorer kan bli slått ut av lynnedslag. På elvekraft, som er kraftverk uten magasin, oppnår en vanligvis en noe lavere snittpris enn ved vannkraft med magasin.
Det første alternativet som er kartfestet innebærer å bore gjennom en fjellnabbe. Etter nærmere undersøkelser av grunnen i området er det klart at fjellet er for porøst og at det derfor kan oppstå lekkasjer. Dette alternativet er derfor skrinlagt. Et nytt alternativ vil da være at rørgaten følger veien nedover. Dette alternativet mener Heddejord vil føre til mindre inngrep i naturen. Den aktuelle inntaksdammen ligger på 701 m.o.h., den kan muligens bli flyttet lenger opp hvis et tredje alternativ til rørgate blir aktuell. I dette alternativet er rørgaten lagt innom et vann. Dette vannet er tidligere regulert og Heddejord mener det kan være muligheter for at en kan unngå fornying av konsesjon for oppdemming i dette vannet. Ved å ha en mulighet for oppdemming kan han tappe vann ned i vannet på natta for så å kjøre det gjennom turbinene på den tiden av døgnet da strømprisene er høyere som f. eks om morgenen.
Pr i dag er det ikke knyttet noe spesiell politisk usikkerhet til utbygging av kraftverk. Det eneste som muligens kan være et hinder i fremtiden kan være endringer i skattesystemet. En såkalt
grunnrenteskatt har vært diskutert. En slik type skatt kan begrense byggingen av de små kraftverka.
En annen type skatt som kan ha betydning for utbyggig er eiendomsskatten som blir innført i en rekke kommuner for tiden.
I EU har det lenge vært et prosjekt med såkalte grønne sertifikater, men Norge har lenge valgt å holde seg unna. 7. september i år snudde derimot regjeringa og de inngikk en avtale med Sverige om å etablere et felles marked for de grønne sertifikatene.
”Grønne sertifikater er betegnelse på et markedsbasert virkemiddel for å fremme fornybar energi.
Produsenter av ny fornybar energi tildeles grønne sertifikater tilsvarende energimengden de produserer. Alle energikjøpere forpliktes til å kjøpe en viss mengde grønne sertifikater. På denne måten oppstår det en etterspørsel etter grønne sertifikater, slik at produsenter av fornybar energi kan hente en ekstra inntekt i tillegg til salg av strøm. I dette markedet er det konkurransen som sikrer at de fornybare energiprosjektene med lavest kostnader realiseres først”(Bellona 2009)
Gode utredninger er forbundet med store kostnader og foreløpig er dette ikke gjort grunnet
usikkerheten rundt tiltaket. Heddejord ønsker å ha mer sikkerhet rundt utfallet av saken før han går videre. En del konsulentfirmaer ønsker å involvere seg og selv stå for utbyggingen. Heddejord derimot vil kun bruke konsulentfirmaene som rådgivere underveis, men selv stå for prosjektet. Han forteller at mens det tidligere var nokså enkelt å få lån til kraftutbygging, er det nå blitt en del vanskeligere. Heddejord har derfor en fordel ved at ikke trenger lån, men kan finansiere utbyggingen gjennom egne midler. Han opprettet Heikraft AS og solgte et av sine firmaer for fem‐ seks millioner for å finansiere prosjektet. Heddejord har bodd i Oslo inntil nylig og har hatt lyst til å flytte tilbake til bygda, men har ikke sett for seg hva han skal leve av. Han ønsker å bidra til bygda og vil bruke lokale krefter når han først setter i gang. Han har allerede gått til innkjøp av noen maskiner og planlegger å gå til innkjøp av et knuseanlegg. Heddejord sier selv at han føler han har et kunnskapsovertak og han har erfaring med å bygge opp selskaper. I tillegg har han gjennom det siste tiåret brukt mye tid på å lære om kraftverk. Han sier selv at det er det eneste han tenker på.
Før jordskifteretten ble trukket inn i saken har Heddejord gjennom telefon, brev og møter forsøkt å bli enig med både Solstad og Øverbø. Heddejord mener at verken Øverbø eller Solstad eier noe som det kan være lønnsomt å bygge ut på egen hånd. På grunn av ulendt terreng der det nesten ikke er mulig å komme til med maskiner vil utbyggingskostnadene bli veldig høye. Heddejord forteller at Solstad ikke ville samarbeide, men utnytte fallet sitt på egenhånd. Solstad ønsket å koble seg på hans kraftstasjon for å utnytte et fall på 90 meter på sin egen eiendom som ligger under fallet til
Heddejord.
Tidligere var det vanlig å gi erstatning for fallrettigheter etter naturhestekrefter, mens det nå er vanlig å legge markedspris til grunn. Heddejord skal ha tilbudt Solstad 5 %. Han mente dette var for dårlig og krevde 14 %. I følge Heddejord gikk han etter hvert med på dette, men ville da ikke utbetale noe de årene anlegget gikk med underskudd. Det ble aldri noen enighet om avtale.
Heddejord inngikk tidlig i prosessen avtale med Øverbø om overføring av fallrett. Når han så ikke klarte å komme til noen form for enighet med Solstad forsøkte han å hente hjelp utenfra, men hadde problemer med å finne den rette instansen å henvende seg til. Heddejord skulle ønske han hadde visst om jordskifteretten tidligere i prosessen. Han fikk først vite om jordskifteretten etter et tips fra ordføreren.
Mye av konflikten mellom de to partene i saken kan bygge på tidligere konflikter. Et brev fra SKK (nå Skagerak energi) tilskrevet Heddejord, til Heddejord sin eiendom (ved gnr/bnr.) retten til
restvannføringen i Heiåi. Det viste seg ved nærmere undersøkelse at informasjonen i brevet var gal og det korrekte er at hver eiendom langs Heiåi har tilsvarende rett til restvannføringen som de hadde tidligere. Dette er det nå enighet om, men det kan ha gjort samarbeidsproblemene større.
Heddejord synes i ettertid at jordskifteretten er et nyttig verktøy for å få løst opp i problemer angående fast eiendom og rettigheter til disse, men synes det er dumt at prosessen er såpass tidkrevende da det er mye penger som står på spill. Hans firma Heikraft A/S har så langt i saken en gjeld på 3,3 mill etter utredninger, kjøp av maskiner og investering i et nytt bygg tiltenkt
kraftvirksomheten. Partene har sterke følelser og kan derfor handle lite rasjonelt. Derfor er det nyttig å bruke jordskifteretten.
Birger Solstad, eier av gnr. 123 bnr. 11.
Grunneier med fallrettigheter i Heiåi. Kontrollerer om lag 11 % av fallet. Vil ha en mindre utbygging i Heiåi. Vil ikke samarbeide med Heddejord. Vil ha saken avvist i jordskifteretten. Representert ved advokat Ola Brekken, Advokatfirmaet Haavind Vislie, 0101 Oslo.
Vi møtte Birger Solstad på hans eiendom ved Heiåi. Huset på eiendommen har vært i familien i generasjoner, men det er ingen fastboende der i dag. Solstad overtok eiendommen etter bror sin i 1999.
Solstad opplyser han hadde lite kunnskap om jordskifteretten fra tidligere. Han forteller at han opplevde rettsaken som et overgrep fra en nabo med jordskifteretten som en støttespiller. Han mener at jordskifteretten har tatt naboens parti og påpeker at det ofte ble en ensidig prosess hvor retten alltid tok parti med Heddejord. Solstad ble dømt til å betale motpartens saksomkostninger og opplever således ikke jordskifteretten som en nøytral part. Det han trodde var en ressurs på
eiendommen blir istedenfor nå en utgiftspost.
Da Solstad overtok eiendommen i 1999 tok han kontakt med Heddejord angående eventuelle utbyggingsplaner for Heiåi. Heddejord hevdet da at fallrettighetene var hans, basert på brev fra SKK (nå Skagerak energi). Denne misforståelsen ble siden oppklart. Han mener også at Heddejord ga uriktige opplysninger til NVE da han søkte om fritak for konsesjon, da han påstod at alle grunneierne var enige om utbyggingen.
Solstad forteller at Heddejord tidligere har tilbudt 10 000 kr pr. år for fallretten hans, men mener at han har rett til 40 000 kr, i følge andre utbyggere han har snakket med. Han mener det tilbudet Heddejord ga til de andre grunneierne var altfor lavt og ville således ikke godta det, da han mener det er feil etter å ha snakket med profesjonelle aktører. Tilbudet fra Heddejord skulle være for evig tid, noe Solstad mener er gammeldags. Ved hjemfallsrett får man tilbake rettighetene etter 40 år påpeker han.
Videre påstår han også at Heddejord tidligere kom med et tilbud på 50 000 kr til broren hans før han selv overtok eiendommen, men at dette er noe Heddejord ikke vil innrømme. Fordi Heddejord tilbød så liten kompensasjon, kunne ikke Solstad akseptere det og ønsket derfor heller å bygge ut selv. Han sier at dersom Heddejord hadde kommet med et akseptabelt tilbud ville han gått med på det og saken ville vært grei og løst for lenge siden. Hans oppfatning er at jordskifteretten ikke har forståelse for at et dårlig kan føre til motvilje mot å samarbeide.
Solstad forteller at han også har brukt mye tid på å sette seg inn i kraftutbygging. Han føler derfor ikke at Heddejord hadde noe kunnskapsovertak. Han mener heller at Heddejord ville sikre seg rettighetene til fallet før noen andre så verdien av det. Solstad hentet inn konsulenter for å finne måter å utnytte fallet sitt på egenhånd. Han mener det ville vært flere mulige lønnsomme løsninger, men at disse ble forkastet av en partisk jordskifterett under rettsaken.
Solstad forteller at en av løsningene ville vært å bygge ut sitt eget kraftanlegg med Øverbø. De har eiendommer som ligger ovenfor hverandre på hver sin side av fallet. Dette gikk ikke da Øverbø solgte sine rettigheter til Heddejord. Solstad opplever ikke jordskiftesakens prosess som god, og mener at planene for bruksordning også har satt en stopper for hans egne planer. Han mener også at prosessen tar lang tid..
Sondre Øverbø
Grunneier ved Heiåi. Er positiv til utbygging, men vil selv ikke ta del i dette. Har solgt sine fallrettigheter til Arne Jørgen Heddejord. Opptrer kun i saken som vitne.
Sondre Øverbø møtte vi på eiendommen til Heddejord i Åmotsdal, der han arbeidet. Øverbø er vitne i jordskiftesaken.
Øverbø overtok eiendommen fra sin far. Faren hadde da avventet å inngå avtale angående
kraftutbygging for å overlate dette til sønnen. Han forteller at han i utgangspunktet ikke hadde noen særlige kunnskaper om kraftutbygging, men at han har satt seg litt inn i det i forbindelse med denne saken. Da det først ble snakk om utbygging undersøkte han mulighetene for utbygging og kontaktet Tinfos for å få de til å beregne lønnsomheten med prosjektet. Tinfos uttalte at det kun var lønnsomt med utbygging av hele elva under ett kraftverk. Han har aldri hatt noen spesiell interesse av å være med på utbyggingen selv, og synes det er bedre å motta en årlig sum risikofritt.
Øverbø mener at det fallet han har fallrettigheter på i Heiåi ikke ville latt seg bygge ut for seg selv, uten å samarbeide med Heddejord. Han mener også at Solstad sine utbyggingsforslag var lite gjennomarbeidet og neppe lønnsomme. Han inngikk derfor avtale men Heddejord om at han skal få 10 000 kr i året. Øverbø er for en utbygging siden han ikke mottar noen penger fra avtalen før utbyggingen er ferdig og produksjonen er i gang. Han håper også at det blir muligheter for jobb når utbyggingen starter. Øverbø var svært fornøyd med den avtalen han har inngått med Heddejord.
4.1.3. Problemer til diskusjon
Det er lett å la seg rive med når den ene part har gode taleevner, mens den andre har mer vanskelig for å ordlegge seg. Solstad følte at dommeren var partisk og avfeide hans argumenter. Uansett språklig ferdighet og kunnskapsnivå er det ønskelig at alle parter føler seg ivaretatt underveis selv om saken ikke går slik de ønsker.
Det er viktig at det blir tatt hensyn til mindretall i en bruksordning. Man må lage vedtekter som gjør at det ikke blir mulig å overkjøre den minste parten. På den andre siden må laget kunne fungere effektivt. Skisser for dette er under utarbeidelse hos jordskifteretten, men de var kommet såpass kort i prosessen at vi ikke fikk innsyn i noe av dette. Vi har gått inn på generelle fremgangsmåter for dette andre steder i oppgaven.
4.2. Sak 2. Nordbø i Nissedal, sak nr. 082020080004
Denne saken dreier seg om utbygging av kraftverk i Nordbøåni i Nordbygda i Nissedal kommune.
Saken bygger på et krav om bruksordning etter jordskiftelovens § 2. c) nr 2. Bakgrunnen for kravet er
at det er oppstått uenighet omkring organiseringen av en felles utnytting av fallet i Nordbøåni til kraftproduksjon. Da avtalene om leie av fallrettigheter skulle underskrives valgte en av partene å trekke seg ut. Saken omfatter i alt 7 grunneiere, hvorav 3 er rekvirenter av kravet for jordskifteretten.
En beskrivelse av partene og deres interesse i saken vil bli gitt nedenfor. Et kart over område finner vi i vedlegg 11. Det kan være nyttig å se på kartet for å få en oversikt over hvor i vassdraget
hovedtvisten om fremming ligger.
Nordbøåni har et nedslagsfelt på ca 17km2 og en middelvannføring på ca 0,5 m3pr sekund i nederste del av vassdraget ut mot Nisser. Avstanden mellom inntaksdammen og selve kraftverket er planlagt å bli 1,6 km.
Bilde nr 4. Nordbøåni, middels vassføring. Foto: Anine Lunde
Det har i alle tider vært stor aktivitet og samarbeid i og rundt elva. Tidligere er elva blant annet benyttet til kvern og sagbruksvirksomhet. Rester av de tidligere bruksområdene i elva er også synlig i dag, blant annet står det igjen ei mølle. Denne kan skimtes i bakgrunnen på bildet under. Litt av bakgrunnen for tanken om kraftverk er at det også tidligere har vært kraftverk i Nordbøåna. Fra 1920‐ tallet til 1950‐ tallet var det kraftverk i elva. Dette ble drevet av Nordbøgårdene i fellesskap.
Utbyggingen har vært planlagt i mange år. Allerede på 90‐tallet var det snakk om å etablere et kraftverk i Nordbøåna og i 2000 ble det stifta et falleierlag og søknad om fritak for konsesjon ble sendt inn. Konsesjonsfritak ble gitt for 5 år. Dette fritaket ble fornyet i 2006 etter at Vest – Telemark Næringsutvikling starta prosjektet ”Småskala kraftproduksjon”.
