[publikasjonen i pdf]

76. årgang NR 11, 1958

STATISTISKE MELDINGER

Monthly

Statistics

INNHOLD

«Kjenn ditt marked» 101 Forsorgsstønad og sosiale trygder 1957 106 Varehandelsstatistikk 1956 121

på

eiendommer 1956 142 Melding om virksomheten i Statistisk

Sentralbyrå i

1957-58 155

Måneds- og kvartalsstatistikk * 1 Register

måneds- og kvartalsstatistikk *61

STATISTISK SENTRALBYRÅ

OSLO

CONTENTS

«Know your markets 101

Public relief and social insurance 106

Trade statistics 1956 121

Real estate prices in 1957 142

Report on the activity of the Central Bureau of Stati- stics in the fiscal year 1957-58 155 Monthly and quarterly statistics * 1 Index of monthly and quarterly statistics *62 English translation of the text columns and headings of the tables is published in No. 1, 1958.

Standardbetegnelser brukt I tabellene

Oppgave mangler NullMindre enn

Foreløpig eller beregnet tall Logisk umulig

Rettet siden forrige nr. av S. M.

Brudd I en serie

Explanation of symbols.

Data not available

- Nil

g

• Provisional or estimated figures Category nut applicable

Revised since previous Issue of S. M.

Break in the homogeneity of a series.

Abonnement tegnes I Statistisk Sentralbyri, Dronningensgt. 16, Oslo Enkelthefter kan hopes I bokhandelen

Pris pr. årgang kr 15.00, pr. nr. kr. 1,50 I KOMMISJON HOS H. ASCHEHOUG & CO.

101

«Kjenn ditt marked.»

Oppslagsbok for næringslivet.

Statistisk Sentralbyrå sender i disse dager ut spesialpublikasjonen «Kjenn ditt marked» med statistiske data for markedsanalyse o. 1. Publikasjonen kommer som nr. 3 i rekken av spesialarbeider som Byrået har gjennomført for å legge den offisielle statistikk til rette for næringslivet på en både praktisk og formåls- tjenlig måte.

Det første av disse spesialarbeider var utarbeidelsen av det store B o - se t tingsk ar t ov er Norge », nærmere omtalt i Statistiske meldinger nr. 2, 1955. Dette kartverk viser hvor folk bor her i landet, eller sagt på en annen måte, hvor næringslivet finner sine innenlandske personlige kunder. Da måle- stokken er så stor som 1 : 400 000, har man for den spredte bebyggelse kunnet stedfeste bosettingen med en nøyaktighet av et tegn for hver 25. person. Bo- settingskonsentrasjoner er framstilt med egne tegn, som tydelig viser størrelses- ordenen av konsentrasjonene. Foruten befolkningstegnene viser kartet fylkes- og herredsgrenser samt de viktigste kommunikasjonslinjer på sjø og på land.

Derved kan man av kartet også se i hvilke administrative enheter kundene bor, og hvorledes man best kommer fram til dem. Bosettingskartet kan derfor trygt karakteriseres som et meget nyttig hjelpemiddel for næringslivet i all planlegging som har tilknytning til befolkningens geografiske fordeling.

Kartverket er delt i 15 kartblad og 1 tittelblad med tegnforklaring. Det kan bestilles direkte fra Byrået og koster kr. 35,00 for alle bladene. Enkelte blad koster kr. 4,00 pr. stk.

Det andre spesialarbeidet var utarbeidelsen av den nye geografiske inndeling av landet som går under betegnelsen «S tan dar d f or han dels om- råder », nærmere omtalt i Statistiske meldinger nr. 11, 1956. Utgangspunktet for dette arbeid var at det etterhvert var blitt mer og mer klart at statistiske grupperinger etter de vanlige administrative inndelinger ikke lenger var tilfreds- stillende for næringslivet. For å kunne legge fram den offisielle statistikk i en form som lå bedre til rette for næringslivet, foretok Byrået derfor en ny inndeling av landet i handelsområder. Som hovedkriterier ved fastsettelsen av disse om- råders grenser ble valgt den innenlandske vareomsetning, bosettingen og kom- munikasjonsforholdene. Da handelssamkvemmet svært ofte går på tvers av fylkes- grensene, var det klart at man i den nye inndeling måtte se bort fra disse. Derimot kunne man av forskjellige praktiske grunner ikke bryte de eksisterende herreds- grenser, selv om det også blant disse minste enheter var tilfelle hvor handelen utad gikk i forskjellige retninger fra de enkelte deler av herredet.

Mens bosettingskartet som nevnt viser hvor kundene bor, kan en si at handelsinndelingen gir oversikt over hvilke handelssentra de sokner til. Ved å tegne inn handelsdistriktenes grenser på bosettingskartet får man derfor et direkte bilde av begge disse viktige opplysninger. En bedrift som har sin egen distriktsinndeling, kan sammenholde den med handelsinndelingen og vil da lett finne ut hvilke korreksjoner som bør gjøres for å bringe bedriftens egen inn- deling i samsvar med de faktiske omsetningsforhold i hvert enkelt distrikt.

9

102

Det er forutsetningen at den nye inndeling skal kunne brukes både i offisiell statistikk og av næringslivet.

Etter disse innledende bemerkninger skal det redegjøres litt nærmere for det tredje spesialarbeidet, nemlig publikasjonen

«Kjenn ditt marked»

Denne publikasjon representerer noe helt nytt fra Byråets side både med hensyn til stoffets oppbygging og tallenes presentasjon. Det er særlig forsøkt å gjøre den fristende og avvekslende å arbeide med.

I «Kjenn ditt marked» har Byrået samlet de viktigste statistiske oppgaver av betydning for næringslivet. Oppgavene er samlet fra flere områder av stati- stikken som ellers er offentliggjort i en rekke forskjellige publikasjoner. Publika- sjonen gir blant annet opplysninger om:

Landarealet og tallet på bruk 1949, med fordeling av brukene etter arealstørrelse.

Hjemmehørende befolkning 1950 og 1956 med fordeling etter kjønn og alder og etter næring, likeså hvor stor del av befolkningen som bor i byer og hussamlinger.

Yrkesbefolkningen 1950 med fordeling etter stilling og enkelte næringer.

Private husholdninger og felleshusholdninger 1950.

Årlig befolkningstilvekst 1930-1950 og 1950-1956.

Inntekter og skattytere 1955 med fordeling av skattyterne etter inntektstrinn..

Bergverk og industri 1952-1953 med tallet på bedrifter og bruttoproduksjons- verdien spesifisert for en rekke næringsgrupper.

Engros- og detaljhandel 1952-1953 med tallet på bedrifter og omsetningen spesi- fisert for hovedgrupper og en rekke bransjer.

Tallet på bedrifter 1953 innen de viktigste grupper av Personlig tjenesteyting.

For første gang er oppgavene samlet og gruppert etter den nye inndeling i handelsområder, nemlig i 119 handelsdistrikter, 25 handelsområder og 5 handels- felter. Av det handelsfelt som stort sett svarer til Østlandet, er det igjen utskilt som en spesialenhet industriområdet på begge sider av Oslofjorden. Av hensyn til dem som måtte ønske å arbeide ennå en tid på grunnlag av de administrative inndelinger, er en del av de viktigste spesifikasjonene gitt også for fylkene og spesifisert for byer og landdistrikter.

Publikasjonen, som har både sakregister og stedsregister, inneholder følgende hovedavsnitt:

I. Tekst av snit t hvor det er gitt forklaringer til de etterfølgende tabeller og oversikter og dessuten definisjoner for de begreper som er brukt.

I avsnittet er også tatt med en del tilfeldig valgte, meget enkle eksempler på hvorledes tabellene kan brukes. Det er klart at i praksis vil de problemer bedriftene står overfor være så ulike at bare bedriftenes egne folk kan lose dem.

Når det tross dette er tatt inn slike eksempler på bruk av tabellene, er det for å gi en liten rettledning for bedrifter som ikke har praktisk erfaring på dette område.

Videre inneholder tekstavsnittet en oversikt over hvilke muligheter det er for å få spesifikasjoner og spesialopplysninger utover det som er kommet med i tabeller og oversikter og dessuten hvilke andre publikasjoner Byrået gir ut, som kan ha særlig interesse for næringslivet.

II. St andardav snit t hvor det er gjort nærmere rede for de to

standarder publikasjonen hovedsakelig bygger på: «Standard for handelsom-

råder» og «Standard for næringsgruppering».

103

Den første av disse, som er tatt inn i sin helhet, er nevnt foran som et av de hovedarbeider som er gått forut for denne publikasjon.

Standard for næringsgruppering bygger på «International Standard Industrial Classification of all Economic Activities» (ISIC) og er ut- formet som en klassifisering av bedrifter som driver økonomisk næringsvirksomhet eller andre naturlig avgrensede enheter som ikke driver økonomisk nærings- virksomhet, f. eks. offentlige og private institusjoner, organisasjoner o. 1.

Bedriftene er klassifisert i næringsgr up p er som igjen kan deles i undergrupper. Næringsgruppene samles i næringsgr en er og disse igjen er sluttet sammen til næringer.

I publikasjonen er det av praktiske grunner bare gitt plass til en noe f or- kortet utgave av Standarden. Den gir imidlertid fullstendig oversikt over inn- delingen i næringer, næringsgrener, næringsgrupper og de undergrupper som foreløpig er fastlagt for den norske Standard. Detaljer om hvilke bedrifter som inngår i de enkelte grupper og undergrupper er derimot ikke tatt med. I av- snittet er også tatt med en f ylkesoversikt. Dette er en tabellarisk sam- menstilling som viser forholdet mellom landets administrative inndeling (kom- muner og fylker) og den nye handelsinndeling. Tabellen er satt opp slik at den for hvert fylke viser både hvilke byer og herreder som ligger i fylket og hvilke enheter av handelsinndelingen dette svarer til. For å gjøre oversikten så kort- fattet som mulig er de geografiske enheter i det vesentlige nevnt bare med sitt

kodenummer.

I I I. Tab ellav snit t et som omfatter tabeller og oversikter med ca. 200 000 statistiske opplysninger.

Avsnittet innledes med en Tabellnøkk el som på en enkel måte f or- teller hvilke spesifikasjoner og geografiske enheter som finnes i de enkelte tabeller.

Umiddelbart etter tabellnøkkelen er det tatt inn en del spesielle Riks- ov ersikter med opplysninger som det ikke har vært praktisk å innarbeide i spesifikasjonstabellene. Det kan merkes at omsetningen ved A/S Vinmonopolet inngår her som egen supplerende oppgave fordi det har vært nødvendig å ta, denne omsetningen ut av den ordinære handelsomsetning for nærings- og nytelses- midler i spesifikasjonstabellene. Den vanlige omsetning av nærings- og nytelses- midler er jo typisk lokalhandel, mens Vinmonopolets utsalg i de fleste tilfelle dekker flere handelsdistrikter.

Etter riksoversiktene kommer så de egentlige spesif ik asjonst ab el- 1 e r som er ordnet etter størrelsen på den geografiske enhet tabellen representerer.

Den første av disse er F elt tab ellen med 249 spesifikasjoner for hvert av de 5 handelsfelt og med summer for riket. Dernest følger Områdetabellen med 171 spesifikasjoner for hvert av de 25 handelsområder og sumtall for hvert av de 5 handelsfelt og for Oslofjorden sentrale handelsområde. Sa kommer Distriktstabellen med 82 spesifikasjoner for hvert av de 119 handels- distrikter og sumtall for hvert av de 25 handelsområder. En del handelsdistrikter er så store at det kan gis omtrent de samme spesifikasjoner for distriktet som for handelsområdene. 45 slike distrikter er i distriktstabellen merket med en *, og disse er tatt med i en egen spesialtabell.

Den siste av de egentlige spesifikasjonstabeller er K ommun et ab ellen

som inneholder 27 spesifikasjoner for samtlige byer og herreder med sumtall for

alle enheter både i handelsinndelingen og i den administrative inndeling, På

grunn av at landet har så mange små kommuner blir det meget begrenset hva

det kan gis av spesifikasjoner uten å offentliggjøre oppgaver som direkte eller

indirekte kan bores tilbake til en enkelt bedrift. Når det allikevel i kommune-

104

tabellen i enkelte tilfelle forekommer oppgaver for grupper med 1 eller 2 be- drifter, er dette en unntagelse fra vanlig praksis i Byrået og har bare vært mulig ved at vedkommende bedriftseier skriftlig har gitt sitt samtykke til offent- liggjørelsen.

En del bykommuner er så store at det kan gis omtrent de samme spesifika- sjoner for byene som for handelsdistriktene. 30 slike byer er i tabellen merket med en *, og disse er tatt med i en egen spesialtabell.

Etter spesifikasjonstabellene er det tatt inn en del Spesialov ersik- t e r . Forst av disse kommer de spesielle områdeoversikter. Her er det for hvert område samlet på en dobbeltside: Kartskisser over området, over- sikt over byer og hussamlinger med innbyggertall. Områdets kommuner ordnet distriktsvis, en tabell og en del geografiske framstillinger av viktigere data fra spesifikasjonstabellene, distriktenes prosentvise andel av en del hovedtall for området og opplysninger om tallet på annonseenheter ordnet distriktsvis. Disse 2-sidige oversikter er særlig beregnet på å gi et raskt overblikk over områdets beliggenhet, oppdeling i distrikter og de viktigste data for en «lynanalyse».

Etter områdeoversiktene kommer så de to spesialtabeller for en del utvalgte handelsdistrikter og byer. Spesialtabellen for de 45 viktigste handels distrikter gir 155 spesifikasjoner for hvert av de 45 handels- distrikter som hadde størst detaljomsetning i 1952. Sp esialt ab ellen f or de 30 st or st e byer gir 81 spesifikasjoner for hver av de 30 største byer etter folketallet V

1956.

I avsnittets siste del er så endelig tatt inn en del oversikter som viser hvor- ledes de viktigste geografiske enheter ligger i forhold til hverandre (rangerer) etter noen utvalgte spesifikasjoner. Dette er gjort i form av r ang erings- t ab eller hvor enhetene er ordnet i rekkefølge etter sin verdi innen de for- skjellige spesifikasjoner, med den som har størst verdi (høyeste tall) først og de andre nedover etter synkende tallverdi. Slike rangeringstabeller er tatt inn for handelsdistrikter og handelsområder, og det er foretatt rangering etter disse 8 spesifikasjonene:

1) Hjemmehørende befolkning V

1956.

2) Prosentandel bosatt i byer og hussamlinger V

, 1950.

3) Gjennomsnittlig årlig befolkningstilvekst 1950-1956.

4) Antatt inntekt for innenbygds personlige skattytere (IFS) 1955.

5) Antatt inntekt pr. privathusholdning 1955.

6) IPS med inntekt kr. 20 000 og mer.

7) Detaljomsetning i alt, 1952.

8) Detaljomsetning 1952 pr. privathusholdning 1950.

For kommunene er det også foretatt en fullstendig rangering etter spesifika- sjon nr. 1 og 4-8 ovenfor.

Ved tildeling av rangeringsnummer er det gjort slik at flere enheter som har samme tallverdi for en bestemt spesifikasjon, også har fått samme ran- geringsnummer. Et rangeringsnummer kan derfor forekomme flere ganger for samme spesifikasjon, men i slike tilfelle vil det også mangle et tilsvarende antall rangeringsnummer.

Alle rangeringer er så stilt sammen i 2 samlet a b låer f or all r angering. Det er først et tablå for handelsområder

handelsdistrikter med rangeringsresultatene for de nevnte 8 spesifikasjoner.

Dernest er det et tablå med resultatene fra kommunerangeringen for 6

spesifikasjoner. Tablået gir plass til samtlige byer og de 300 største landkommuner

etter folketallet V, 1956. Dette forhold gjør at landkommuner som rangerer

105

høyt nok etter folketallet til it komme med i samletablået, kan ha et rangerings- nummer som er større enn 300 for en eller flere spesifikasjoner. På samme måte vil et tall i nummerrekken kunne mangle for enkelte spesifikasjoner, hvis det etter den fullstendige rangering tilfaller en kommune som etter folketallet er for liten til å komme med i tablået.

I publikasjonen er samletablåene tatt inn foran de 8 rangeringstabeller.

Som en avslutning på denne orientering kan passende siteres Statistisk Sentralbyrås syn på publikasjonen slik som*dette kommer til uttrykk i forordet:

«Publikasjonen er ment som en praktisk og nyttig håndbok til bruk ved markedsanalyser, planleggings- og organisasjonsarbeid, salgskontroll osv. Det er grunn til å understreke at det ikke er tale cm noen lærebok på disse områder, men et forsøk på A legge fram statistikken på en mite som er spesielt tilpasset næringslivets behov.

Byrået ser på publikasjonen som et eksperiment fcr å finne en hensikts- messig form for offentliggjøring av statistikken.

Dersom det viser seg at en er inne på riktig vei, vil det kunne få avgjørende innvirkning på hvordan Byrået vil legge fram statistikken i framtiden.»

For å kunne gjøre seg opp en begrunnet mening om dette eksperiment har

vært vellykket eller ikke, ville det were en fordel om Byrået kunne motta ut-

talelser fra fagfolk innen næringslivet som arbeider på de områder hvor publika-

sjonen er forutsatt A skulle være til hjelp. Alle positive forslag til eventuelle

forbedringer eller omlegginger med tanke på en ny utgave og likeså ønsker om

nye tiltak av praktisk statistisk art som kan were av interesse for næringslivet,

vil bli mottatt med takk og tatt opp til alvorlig overveielse.

106

Forsorgsstonad og sosiale trygder 1957.

Forsorg,

Statistikken

over forsorgsstønad bygger på summariske oppgaver fra for-

i hver kommune over tallet på hovedpersoner som har fått

i løpet av siste kalenderår. Tallene gis fordelt etter hovedpersonens

og hjemstavn. Dessuten gis det opplysning om hvor mange av de

som har fått stønad for

gang i kalenderåret. Da statistikken bygger på hovedpersoner og ikke spesifiserer disse på

og enslige, gir den ingen opplysning om hvor mange mennesker i alt som i løpet av året har vært henvist til å leve av forsorgsstønad. Det er grunn til å tro at svært mange av de personer en får registrert

bare har fått stønad ved en enkelt,

situasjon i løpet av året og at de ikke normalt er avhengig av hjelp fra det off

De tall statistikken gir for hovedpersoner i alt som har

stønad, vil videre inneholde en del

ved at samme person kan ha fått stønad i flere kommuner i løpet av året. Det omtrentlige omfang av disse

kan beregnes.

Oppgaver over utgiftene til forsorgsstønad

av statistikken over de kommunale finanser som publiseres i «Norges kommunale finanser» og i

Tabell 1. Forsorgsstottede hovedpersoner.

I

43 252 11 674 11 248 11 732 11 500 10 560 9 745 10 134 10 452

Riket

1950 1951 1952 1953 1954 1955 1956 1957

83 014 24 335 24 165 23 960 24 324 22 396 20 866 20 170 20 323

14 220 3 257 3 679 4 183 4 310 3 932 3 416 3 540 3 854

140 486 39 266 39 092 39 875 40 134 36 888 34 027 33 844

34 629

I årene omkring 1950

forsorgsstonad

seg forholdsvis

konstant

40 000.

1953

ca.

34 000

1956.

første rekke innføringen

den

barnevernlov

1954,

kommunale trygdeordninger

en

statistikkens

en bestemmelse

1954

at personer

i

tas

I

1957

34 629

er en

2,3 prosent

1956.

der

på for-

sorgsstøttede

4,6

var

Oslo

en

8,9 prosent.

forsorgsstøttede

0,8

1955 til 1956

forsorgsstøttede

Oslo

andre

107

byer, mens oppgavene viser nedgang for bygdene. Det er grunn til å tro at denne utvikling har sammenheng både med utviklingen på arbeidsmarkedet og utvik- lingen av de kommunale trygdeordninger. I 1955 registrerte Arbeidsdirektoratet gjennomsnittlig 12 500 arbeidsløse, i 1956 13 900 og i 1957 14 700. I bygdene er imidlertid virkningen av dette delvis blitt oppveid av at personer som tidligere var henvist til forsorg, er kommet inn under kommunale trygdeordninger. I de to siste år er det satt i verk 89 nye kommunale trygdeordninger i bygdene mot 5 nye ordninger i byene.

Etter den nye syketrygdordning som trådte i kraft 2. juli 1956 skal trygde- kassene overta utgifter til sykehusopphold også for de personer som ikke har vært innmeldt i trygdekassene. Dette må i noen utstrekning ha redusert behovet for forsorgsstønad, og det er rimelig å tro at stigningen i antall forsorgsstøttede fra 1956 til 1957 ville ha blitt sterkere hvis ikke syketrygdloven var blitt endret.

For Oslo er det opplyst at forsorgsvesenet ga sykehusstønad til 346 personer i 1955 og til 31 personer i 1957.

Oppgavene over personer med forsorgsstønad inneholder som nevnt en del dobbelttelliger ved at samme person kan ha fått stønad i flere kommuner. Per- soner som bare har fått stønad i sin hjemstavnskommune skal være telt med bare én gang. I 1957 gjaldt det 23 870 personer. Videre ble det utbetalt stønad til 7 970 personer med hjemstavn i andre kommuner og 2 789 personer uten hjemstavn i noen kommune. Det er for de to siste grupper at dobbelttellinger kommer inn. For personer som har fått stønad utenfor hjemstavnskommunen oppgir imidlertid hjemstavnskommunene hvor mange personer de har fått refusjonskrav for. Dette tall - 4 549 i 1957 - skal prinsipielt være fri for dobbelt- telling. Sosialdepartementet refunderer forsorgsstønad utbetalt til personer uten hjemstavnsrett. En undersøkelse departementet foretok i 1956-57 viste at hjemstavnsløse innlendinger gjennomsnittlig fikk stønad i 2,5 kommuner, mens utlendinger bare unntaksvis fikk stønad i flere kommuner. Regnet etter de for- holdstall denne undersøkelse ga, skulle det være 1 854 hjemstavnslose hoved- personer som fikk forsorgsstønad i 1957.

I alt skulle det - uten dobbelttelling - være 30 273 hovedpersoner som fikk forsorgsstønad i 1957. Det svarer til 8,7 promille av landets innbyggertall.

En fordeling etter hjemstavn av de forsorgsstøttede som har hjemstavn i en av landets kommuner, viser at 7,3 promille av bygdebefolkningen fikk forsorgs-

Tabell 2. Forsorgsstottedel pr. 1 000 innbyggere.²

1

1955 1956 1957 19551195611957 Østfold 8,0 8,3 8,2 11,2 11,7 11,6 Hordaland 5,7 5,5 5,2

Akershus

8,1 7,6 7,3 9,6 10,0

Rogaland 4,1 3,9 3,5 11,2 11,0 12,41 alt 9,8

Personer med stønad og hjemstavn i samme kommune og personer som andre kommuner har krevd refusjon for fra hjemstavnskommunene. ² Hjemmehørende folkemengde 1. januar hvert år.

108

stønad i 1957. For bygdene er forholdene ugunstigst i Finnmark med en forsorgs- promille på 20,5. Ellers ligger bygdene i Hedmark og Nordland relativt høyt med henholdsvis 11,9 og 11,3 promille. Av bybefolkningen har innbyggerne av Trondheim og byene i Aust-Agder størst forsorgsbehov med forsorgspromiller på henholdsvis 21,8 og 21,5.

Regnet uten dobbelttelling steg tallet på forsorgsstøttede personer 0,8 pro- sent fra 1956 til 1957, mens altså de ukorrigerte tall fra kommunene viser en stigning på 2,3 prosent. Det må bety at den Ate pågang om forsorgsstøtte i forste rekke er kommet fra de personer som oppholder seg utenfor sin hjemstavns- kommune eller som ikke har hjemstavn i noen kommune.

Tabell 3. Forsorgsstottede etter hjemstavn.

1957

Menn 1Kvinner

I

Med hjemstavn i stonadskommunen . . Med hjemstavn i andre kommuner . . Uten hjemstavn

Innlendinger Utlendinger I alt

Hiemstavnsberettigede som andre kom- muner krever refusjon

for

27 307 24 754 24 129 14 844 9 026 23 870

7 486 7 036 7 490 6 049 1 921 7 970 2 095 2 237 2 225 2 411 378 2 789 1 308 1 391 1 394 1 387 171 1 558 787 846 831 1 024 207 1 231 36 888 34 027 33 844 23 304 11 325 34 629 5 128 4 511 4 515 3 074 1 475 4 549

Tallet på personer som har fått stønad i sin hjemstavnskommune og som grovt kan karakteriseres som fastboende forsorgsstøttede, gikk ned 1,1 prosent fra 1957 til 1958, mens antall forsorgsstøttede uten hjemstavnsrett i stønads- kommunen økte 10,7 prosent regnet etter stønadskommunenes oppgaver og 8,5 present regnet uten dobbelttelling. Denne utvikling må ses som en naturlig følge av det slappere arbeidsmarked. Mindre etterspørsel etter arbeidskraft vil første rekke få virkning for den hjemstavnsløse del av befolkningen. Dessuten vil folk med ordnede bestedsforhold lettere kunne falle tilbake på trygdeord- ningen om de mister sitt arbeid. Forskjellen i de to stigningsprosenter for for- sorgsstottede som ikke har hjemstavnsrett i stønadskommunen, kan trolig tolkes som at de arbeidssøkende i 1957 har måttet reise mer omkring og har måttet be om forsorgsstønad i flere kommuner enn tidligere.

Det har vært særlig sterk stigning fra 1956 til 1957 i tallet på utlendinger med forsorgsstøtte. Oppgangen her var hele 48 prosent. For en stor del er det de politiske flyktninger som har fort til denne stigning, men det er grunn til å tro at også etableringen av det felles nordiske arbeidsmarked har fort til økt pågang om forsorgsstønad fra skandinaver som har søkt arbeid i Norge.

Den forskjellige utvikling i tallet på forsorgsstøttede innenbygds(-bys)- og utenbygds(-bys)-boende er ikke noe særpreget for siste år. Den store ned- gang som det i løpet av etterkrigstiden har vært i antall forsorgsstottede, har i sin helhet falt på innenbygds(bys)-boende. I 1945 var 17,3 prosent av dem som fikk forsorgsstønad uten hjemstavn i stønadskommunen. Denne andel har senere økt hvert år og kom i 1957 opp i 31,1 prosent.

Andelen av forsorgsstøttede som ikke har hjemstavn i stønadskommunen

er merkbart stone i byene enn i bygdene. I 1957 var andelen 35,5 prosent i

byene mot 28,0 prosent i bygdene. Det er imidlertid stor forskjell bygdene mellom.

109

I Østlandsbygdene var 35,9 prosent av de forsorgsstøttede utenbygdsboende.

I Sørlandsbygdene var andelen 31,2 prosent, i Vestlands- og Trøndelagsbygdene 23,6 prosent og i de

bygder 12,3 prosent. Disse tall viser at forsorgs- vesenet i byene og de økonomisk best stilte landdistrikter har relativt større pågang fra innflyttere enn i andre distrikter.

Av de understøttede i 1957 var 67 prosent menn og 33 prosent kvinner.

For dem som ikke hadde hjemstavnsrett i stønadskommunen, dvs. dem som stort sett fører en mer omflakkende tilværelse, var mannsandelen større, nemlig 79 prosent. Ellers var det stor forskjell på byer og bygder. I byene var 75 prosent av de understøttede menn, mens andelen var 62 prosent for bygdene. Denne forskjell skyldes for en stor del at byene har mer utbygd trygdevesen enn bygdene og at trygdene, bortsett fra tuberkulosetrygden, omfatter flere kvinner enn menn. Dette kommer tydelig fram ved de geografiske ulikheter i tallene. Manns- andelen av forsorgsstøttede er høyest i byene på Østlandet og Sørlandet med.

79 prosent, mens byene i resten av landet som har dårligere utbygd trygde- vesen, har en mannsandel på 70.

Tabell 4. Personer med forsorgsstonad for forste gang.

1956 Med hjemstavn i stonadskommunen . .

Med hjemstavn i andre kommuner Uten hjemstavn

I alt

4 804 4 331 2 104 2 058 462 616 7 370 7 005

1957 Menn

I

2 964 1 435 4 399 1 996 468 2 464 882 118 1 000 5 842 2 021 7 863 1954 1955

4 419 2 085 590 7 094

Av de forsorgsstottede i 1957 (regnet uten dobbelttelling) var det 26,0 prosent som ikke hadde fått stønad i de 5 foregående år. Det er noe oppgang fra 1956 da 23,6 prosent var førstegangsunderstøttet. Andelen av f ørstegangs- understottede var noe større for menn med 30,0 prosent enn for kvinner med 18,8 prosent. Av dem som hadde hjemstavn i stønadskommunen var det 18,4 prosent som fikk stønad for første gang i 1957, mens andelen av førstegangs- stottede blant dem som ikke hadde hjemstavn i stønadskommunen var hele 54,1 prosent.

Tallene for førstegangsstøttede gjør det mulig å foreta en beregning over tallet på personer som opphører å få forsorgsstønad i de enkelte år, dvs. personer som fikk stønad foregående år, men ikke i oppgaveåret. Avgangen kan tilnærmet settes til differansen mellom fjorårets og årets tall for understøttede i alt (uten dobbeltregning) pluss årets tall for førstegangsstøttede. Beregningen blir av flere grunner ikke helt nøyaktig, men en antar at tallene gir et brukbart uttrykk for avgangen. De beregnede avgangstall er gitt i tabell 5.

Tabell 5. Avgang av forsorgsstottede.

I alt

I

pct.

fore-

gående år 23,0 23,7 27,8 30,0 25,1 25,3

1952 1953 1954 1955 1956 1957

8 400 8 700 10 200 10 100 7 700 7 600

Med hjemstavn i

kom- munen

andre kommu-

ner

Med hjemstavn i

kom- munen

Uten hjemstavn i riket

Utlen- dinger Innlen-

dinger andre

kom- muner

110

Tabell 6. Forsorgsstonad 1957.

Hovedpersoner med stønad Hovedpersoner med stønad for første gang' I oppgavekommunen

Utenfor oppg.

kommu- nen som stønads kommu-

nen har krevd refusjon

for I oppgavekommunen

Uten hjemstavn i riket

I alt Innlen- Utlen- dinger dinger

I alt

Riket Menn Kvinner Bygder Byer

Byer utenfor Oslo Bygdene fylkesvis Østfold

Akershus Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder ^. Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal.

Sør-Trøndelag . . . Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Byene fylkesvis.

Østfold Akershus Oslo Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder .

Rogaland Bergen

Sogn og Fjordane Møre og Romsdal.

Sør-Trøndelag . . . Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark

1 558 1 231 34 629 4 549 4 399 2 464 287 713 7 863

1 387 1 024 23 304 3 074 2 964 1 996 245 637 5 842 171 207 11 325 1 475 1 435 468 42 76 2 021 978 436 20 323 2 629 2 607 970 155 175 3 907 580 795 14 306 1 920 1 792 1 494 132 538 3 956 441 373 10 452 1 276 1 117 968 104 233 2 422 880 357 56 79 1 372 260 173 80 12 37 302 963 494 88 61 1 606 266 165 113 21 24 323 1 668 398 52 86 2 204 259 258 80 7 26 371 907 343 100 30 1 380 116 151 65 10 8 234

679 471 132 23 1 305 167 98 55 6 4 163

482 288 41 24 835 157 93 94 11 9 207

816 254 97 13 1 180 133 115 80 17 7 219

371 111 58 5 545 74 45 20 3 2 70

250 95 41 21 407 60 39 19 1 15 74

422 116 19 13 570 93 59 30 2 7 98

928 297 109 17 1 351 200 146 72 14 14 246

454 123 24 4 605 59 66 32 12 1 111

602 150 38 12 802 98 140 35 7 8 190

733 193 43 13 982 151 137 34 4 4 179

652 116 18 18 804 93 91 25 3 7 126

1 954 261 37 8 2 260 242 387 67 13 1 468

786 83 18 2 889 99 202 31 8 1 242

1 095 117 7 7 1 226 102 242 38 4 284

533 240 35 94 902 126 82 135 15 69 301

14 46 9 3 72 — 7 27 5 — 39

2 429 864 139 422 3 854 644 675 526 28 305 1 534

103 65 10 18 196 27 24 27 — 1 52

68 53 6 5 132 12 17 3 1 — 21

297 283 62 13 655 63 30 21 — 5 56

554 295 52 31 932 95 85 61 18 22 186

318 292 44 29 683 90 65 118 21 24 228

360 146 35 7 548 39 32 68 7 4 111

160 175 24 49 408 70 36 48 — 37 121

849 288 42 42 1 221 185 165 105 8 33 311 1 019 258 27 30 1 334 275 203 129 4 22 358

7 11 1 — 19 5 1 6 — — 7

584 222 23 12 841 86 93 39 3 2 137

1 185 241 54 26 1 506 94 137 63 14 5 219

62 22 2 2 88 12 14 5 — — 19

354 119 6 5 484 50 73 57 1 4 135

235 37 8 7 287 26 31 26 7 5 69

97 46 1 — 144 21 22 30 — — 52

23 870 7 970 14 844 6 049 9 026 1 921 14 642 4 267 9 228 3 703 6 799 2 839

En person er regnet som understøttet for første gang i 1957, hvis han ikke har vært under- støttet tidligere i løpet av årene 1953-1957.

i"1

Kommunene har hatt disse nettoutgifter til forsorgsvesen i de senere år:

1952-53 43,4 mill. kr.

1953-54 44,8 » »

1954-55 42,3 » »

1955-56 45,6 » »

1956-57 46,6 » »

Kommunale trygder.

Stadig flere kommuner har i de senere år innført trygdeordninger for spesielle grupper av vanskeligstilte, som ellers ville ha vært henvist til offentlig eller privat forsorg. Siden 1949 har Byrået hvert år bedt kommunene gi oppgaver om sine trygdeordninger. Disse oppgaver blir sjelden fullstendige. Det har flere ganger hendt at Byrået har fått melding om nye trygdeordninger først flere år etterat de er satt i verk. I forbindelse med statistikken for 1957 har Byrået revidert tallene for 1956 i den utstrekning en har fått melding om at disse er mangelfulle.

Oppgavene gjelder kommunal uforhetstrygd, tuberkulosetrygd, morstrygd og alderstrygd for personer under 70 år. Enkelte kommuner har trygdeordninger for enslige kvinner eller enker. Disse har en, så godt det lar seg gjøre etter ved- tektene, regnet med under alders- eller uførhetstrygd. Noen ganske få kommuner har poliomyelitt-trygd. Disse er ikke tatt med når det er rene ordninger. Enkelte kommuner lar imidlertid poliomyelittramte gå inn under tuberkulosetrygden.

Tabell 7. Kommunale trygdeordninger.

Bygder

Byer'

1955 1956 1957 1955 1 1956

I

I

Uf

orb

Tub

Morstrygd 104 116 121 38 41 41 142 157 162

Alderstrygd 52 54 57 15 15 15 67 69 72

Trygdeordninger i alt . . 534 594 623 131 135 136 665 729 759

2. Ekskl. Hvitsten og Holmsbu, som har trygdeordninger sammen med Vestby og Hurum.

Det har vært sterk vekst i tallet på kommunale trygdeordninger etter krigen.

I 1956 var det en øking på 64 og i 1957 på 30. Dette er nettotall. Det forekommer også at trygdeordninger opphører, oftest fordi de erstattes av en annen og mer omfattende ordning. Tuberkulosetrygd eller alderstrygd kan f. eks. erstattes av en generell uførhetstrygd.

Tuberkulosetrygd er den mest utbredte trygdeform. Særlig gjelder det de fire nordligste fylker der 96 av i alt 115 trygdeordninger gjelder tuberkulose- trygd. I flere kommuner vil imidlertid arbeidsudyktighet p. g. a. tuberkulose bli dekket av en alminnelig uførhetstrygd, slik at det i virkeligheten var flere enn de 285 kommuner som tabell 7 angir for 1957, som hadde trygd mot tuberkulose.

Når andelen av tuberkulosetrygd er så vidt høy i de nordligste fylker, henger

det dels sammen med at kommunene i disse fylker ikke har finansielt grunnlag

for å innføre alminnelig uførhetstrygd. Til dette kommer at det nordlige Norge

er mer hjemsøkt av tuberkulose enn landet ellers. I gjennomsnitt for årene

1951-1955 var det for hele riket 7,1 nye tilfelle av smitteførende tuberkulose

112

pr. 10 000 innbyggere. For fylkene Nordland, Troms og Finnmark var de til- svarende forholdstall henholdsvis 10,0, 15,5 og 19,9.

Byene har relativt langt flere trygdeordninger enn bygdene. Landets 64 bykommuner hadde i 1957 136 trygdeordninger, mens det tilsammen i de 680 herreder var 623 trygdeordninger. Østlandet er best utbygd med kommunale trygdeordninger. De 218 Østlandskommuner fra Østfold til og med Telemark hadde 430 trygdeordninger, dvs. gjennomsnittlig nesten 2 pr. kommune. Landets øvrige kommuner hadde bare 329 trygdeordninger. Sogn og Fjordane og Troms er dårligst utbygd med kommunale trygdeordninger. De 74 kommuner i disse fylker har tilsammen 16 trygdeordninger.

Tabell 8. Kommunale trygdeordninger 1957.

Bygder Byer'

Ufør- hets- trygd

Tuber- kulose- trygd

M ors- trygd

Al- ders-

Trygde- ordn.

1 alt Ufør-

hets- trygd

Tuber- kulose- trygd

Mors - , d

'ryg—

Al- ders- trygd

Trygde- ordn.

1 alt

Østfold 26 7 16 5 54 4 2 4 1 11

Akershus 26 7 20 10 63 2 — 1 3

Oslo 1 1 1 — 3

Hedmark 18. 22. .9 15. 64 2 — 2 2 6

Oppland 19 14 13 13 59 2 1 2 2 7

Buskerud 17 14 10 5 46 3 — 3 — 6

Vestfold 17 12 12 — 41 6 4 7 — 17

Telemark 8 14 6 3 31 4 7 4 4 19

Aust-Agder 13 6 8 3 30 2 3 4 3 12

Vest-Agder 7 15 7 — 29 3 4 3 — 10

Rogaland 13 12 5 — 30 6 5 5 1 17

Bergen 1 — 1 — 2

Hordaland 11. .4 .5 .1 21. . . . . .

Sogn og Fjordane 2 5 — — 7 — — —

More og Romsdal 5 9 4 — 18 2 2 2 1 7

Sør-Trøndelag .. . 7 19 4 — 30 — — 1 — 1

Nord-Trøndelag 6 32 2 — 40 — 2 — — 2

Nordland • 4 28 — 2 34 1 5 2 — 8

Troms — 8 — — 8 — 1 — — 1

Finnmark 1 17 — — 18 1 3 — — 4

I alt 200 245 121 57 623 40 40 41 15 136

Ekskl. Hvitsten og Holmsbu, som har trygdeordninger felles med Vestby og Hurum.

Tallet på kommuner med trygdeordninger gir ikke noe tilfredsstillende uttrykk for hvor stor del av befolkningen som er dekket av kommunale trygder.

Som regel er det de storre kommuner som har trygdeordninger. For å få fram de virkelige dekningsprosenter i de enkelte stroll av landet, har en for hvert fylke satt folketallet i de kommuner som hadde trygdeordninger i 1957 i forhold til det samlede folketall i fylket.

I 1957 hadde 32 prosent av kommunene uførhetstrygd. Men disse kommuner hadde 60 prosent av landets folkemengde. 84 prosent av bybefolkningen bor i byer som har uforhetstrygd, mens dekningsprosenten for bygdene er 49. Av de stone byer i Sor-Norge har ikke Trondheim, Kristiansund N., Horten og Arendal uforhetstrygd. Av byene i Nord-Norge har bare Narvik og Vadsø slik trygd.

For bygdene var dekningsprosenten svært varierende med tall nær 100 i fylkene rundt Oslofjorden, og under 10 i Sogn og Fjordane og de tre nordligste fylker.

Kommunal alderstrygd for personer under 70 år vil i en viss utstrekning

113

NN 0 0N 0 0 cti ct C-.06 36 2. of:7 ois ',it 8 cz,;s8cemCZ CZ ap• CZ GO CACOGO r-••;t1 C- GO cs:)

'TS cÐ • et! t- cX)et4 c0. • utN Ccr) •atti06 14

8

osss

278888888888 g

8814

48

,t1•1000C-GOCZ.scOo0,01*-101.1,0., GOCA0.,= I I•GNisIrSsc:7 cr,' oc7 -di 8cs;' •44 ocisoo oo Qv •:14ic I- 00 q") ic c.ÐG•1Cq '411 rt:$ C'ftL'••_•ttiCA'417 ▪ 1

‘

co cz • t--1 o-tti"„ift " c, IN•

N. 00It' eZLCZ VZ ,r1t16' .cs ,t1.7r.:

000.,SON1C-cl •0 1c00.% 1 vt 1

8 88S88fgga

ct) ©c oo c,t cet ,d4ct- cc 0 I 10ctS 06.keir. 06 6% kci,kc i-5.00 00 eZ XCZ eZ L... ell ©G■1Clr•••1r•IeÐ

`,t1 t0 • t".• ri 00 r-It•-• d4C)CZ •CzOcAr-40 10kti,i ).6,,••

C:n CnCO te 00 Cn ‘14 ••■1.1 ,t4icet'C•t

0 0 0 0 0 0 ut ct) c- 0 • 0 I cÐ I I c= ic-o'

8

,t1 c0 • 0 t- 30 •--1t- ,t1 Cz • cr, o00tz, 06. ifs,it: 6, ic•c-c0ct •rti •tti1-1 0 O., 0. CZ)C 1- C:nC.-.•1s I I = I L' ■.%

888 gS8 PL4:i8

C.C 74 e `rlq

...ci.) ••-..• .• • 0 ,,,ce • ca -6•A • bp • •E ho43 : : o o ce (I) • .•r-,I—I 7:1..

: 00 • ,h1 . "Ci AA'rd•rs :.rmi'44 0 • .•o . ;-i it 0 it ;-, to to 0 ceEao biD tg 2 1 • ".41,,a.rci,4 .cagp•ir•-(ca.t4,1d—c-eigoo,E74,e,,,..,.7') P.,Az ”S-e, ,11) -2 E ..,i _,. 7ri rri ini,l' d ci) E-1 r-dP4. `,41., a) 0 qc R., w "Pw __,,l) tn '6,- tr) k FT.-, ED F-, ,..., F-4 k 0 0Tize 8 44 c:;,l'4 '''Ect44 Q 4 '44,2 oooo

e

eÐvt.%CO

114

kunne erstatte uførhetstrygd. Personer som i en kommune dekkes av uførhets- trygden, ville ofte ha vært dekket av alderstrygd i andre og omvendt. Det har derfor interesse å se hvor stor del av befolkningen som minst har en av disse trygdeordninger å falle tilbake på. For riket under ett er dekningsprosenten 62.

Da dekningsprosenten for uførhetstrygd er 60, vil det si at 2 prosent av befolk- ningen bor i kommuner som ikke har uførhetstrygd, men alderstrygd. Disse kommuner finnes særlig i Hedmark, Oppland, Telemark og Aust-Agder.

Morstrygd er innført i kommuner som omfatter 37 prosent av befolkningen i bygdene og 92 prosent av bybefolkningen. Trondheim og Narvik har mors- trygd, men ellers er denne trygd lite utbredt i det nordenfjelske.

Isolerte tall for hvor stor del av befolkningen som er dekket av tuberkulose- trygd, har mindre interesse, da som nevnt de tuberkuløse ofte blir støttet av andre trygder. Det kan imidlertid ha en viss interesse å se hvor stor del av be- folkningen som lever i kommuner med minst en av de fire omtalte trygdeord- ninger. For riket i alt var det i 1957 80 prosent mot 78 prosent i 1956. For bygdene gikk andelen opp fra 68 prosent i 1956 til 71 prosent i 1957, mens andelen for byene i begge år var 98 prosent. Av de større byer var det bare Tromso soin ikke hadde noen kommunal trygdeordning. Ellers var dekningsprosenten særlig høy i fylkene rundt Oslofjorden og i

og lav i Hordaland, Sogn og Fjor- dane, Møre og Romsdal, Nordland og Troms.

Foruten oppgaver over de trygdeordninger kommunene har satt i verk, får Byrået oppgaver over hvor mange personer som faktisk får trygd. Disse oppgaver har tidligere ikke vært helt tilfredsstillende, da kommunene har fulgt forskjellig praksis med hensyn til når ektefeller skal regnes som en eller to tryg- dede personer. For 1956 ble skjemaet forandret slik at det ble spurt særskilt om hvor mange ektepar som fikk trygd og hvor mange enkeltpersoner som fikk henholdsvis med og uten forsørgertillegg. I statistikken er de med trygd som ektepar regnet som to personer. Ved revisjonen av 1956-oppgavene ble det klart at mange kommuner, særlig i bygdene, tidligere har regnet trygdede ektepar som en person. Så langt det har latt seg gjøre har Byrået rettet opp 1955-tallene på grunnlag av de opplysninger som er gitt for 1956.

Også en annen endring ble gjennomført i statistikken for 1956. Mens en tidligere hadde spurt om hvor mange personer som hadde fått trygd i løpet av året, spurte en for 1956 hvor mange personer som fikk trygd pr. 31. desember.

Denne omlegging ga isolert en nedgang i tallet på trygdede. For Oslo og enkelte andre stone kommuner har en fått oppgitt 1955-tall etter den nye ordningen eller 1956-tall etter gammel ordning, og så langt det har latt seg gjøre, har en

Tabell 10. Personer med kommunal trygd 1949-1955 og pr. 31. desember 1956-1957.

1 1949 1950 1951 1952 1953 1954 1955

1956 1957

a b

Uforhetstrygd . . 12 527 15 960 17 872 20 272 22 348 23 701 24 737 23 721 25 483 27 179 Tuberkulosetrygd 256 746 1 146 1 366 1 598 2 092 2 522 2 784 3 003 2 923 Morstrygd 1 945 2 988 3 457 3 939 4 183 4 519 4 585 4 264 4 205 4 435 Alderstrygd 2 169 2 154 2 294 2 326 2 027 2 113 2 333 2 522 2 334 2 270 I alt 16 897 21 848 24 769 27 903 30 156 32 425 34 177 33 291 35 025 36 807 Bygder 3 832 5 435 7 314 8 696 9 873 11 213 12 575 13 640 14 667 15 534 Byer 13 065 16 413 17 455 19 207 20 283 21 212 21 602 19 651 20 358 21 273

a. Sammenliknbare med tidligere år.

b. Sammenliknbare med 1956-1957.

Ufør- bets- trygd

4 333 385 218 167 18 128 3 740 14 388

3 977 3 977 458 458 4 435 861 861 27 179

5 225 1 929 3 296

333 5 402 40 4 698

12 426

28 4 272 1 564 21 305 212 4 441 1 352 16 864 2 270 36 807 533 7 377 161 2 481 372 4 896 Ektepar

Personer med forsørgertillegg Menn

Kvinner

Personer uten forsørgertillegg Menn

Kvinner Personer i alt

Av disse med trygd for første gang, i alt

Menn Kvinner

736 296 196 100 1 155 489 666 2 923 758 391 367 Tuberku-

lose- trygd

Alders- trygd

Morstrygd I alt

115

beregnet korrigerte totaltall for hele landet for 1955 på det nye grunnlag. Disse korrigerte 1955-tall, hvor det altså er tatt hensyn både til den nye behandling av ektefeller og til at tallene skal gjelde trygdede ved utgangen av året, er gitt i kolonne b i tabell 10. Tallene i kolonne a er sammenliknbare med tallene for 1954 og tidligere år.

I alt fikk 36 807 personer kommunal trygd ved utgangen av 1957. Dette var en stigning på ca. 1 800 personer eller 5,1 prosent fra 1956. Siden 1949 har det vært mer enn fordobling av tallet på personer som får kommunal trygd.

Veksten har vært relativt sterkest for tuberkulosetrygd, mens tallet på personer med kommunal alderstrygd har holdt seg forholdsvis stabilt på mellom 2 000 og 2 500 siden 1949.

Fordelingen av de trygdede på forsørgergrupper og kjønn er gitt i tabell 11.

Her gis også tall for hvor mange av de trygdede som fikk trygd for første gang i 1957.

Tabell 11. Ektepar og enkeltpersoner med kommunal trygd 1957.

Det er langt flere kvinner enn menn som får kommunal trygd. I 1957 var kvinneandelen 72 prosent. Morstrygden er delvis skyld i det. Holdes denne trygd utenfor, blir kvinneandelen 68 prosent. Av de med kommunal alderstrygd utgjorde kvinnene 75 prosent. Det er særlig to årsaker til denne høye prosent.

Den ene er at det i de aldersgrupper det her dreier seg om, er flere kvinner enn menn. Av aldersgruppen 65-69 år er 54 prosent kvinner. Større betydning har imidlertid det forhold at kvinner som blir enker i framskreden alder, har vanske- ligere for å skaffe seg ervervsinntekter enn menn som blir enkemenn. Disse vil jo som regel være i arbeid fra for.

Uforhetstrygden hadde 69 prosent kvinner. Denne høye andel har for en vesentlig del samme årsaker som den høye kvinneandel blant de alderstrygdede, idet uførhetstrygden ofte dekker samme stønadsbehov som en alderstrygd.

Av de 36 800 personer som hadde kommunal trygd ved utgangen av 1957 var det 7 400 eller 20 prosent som hadde fått trygd for forste gang i 1957. Til- gangen av nye trygdede var relativt størst for tuberkulcsetrygden og alders- trygden der henholdsvis 26 og 23 prosent av de trygdede var nytilkomne. Ufør- hetstrygden og morstrygden hadde 19 prosent nytilkomne. Kvinneandelen for de nytilkomne var for alle grupper av trygd lavere enn for de trygdede i alt.

Mens kvinneandelen for alle trygdede under ett var 72 prosent, var andelen av