Tilrettelagte avhør av barn i saker om seksuelle overgrep
Reglene om tilrettelagte avhør og gjeldende anerkjente avhørsmetoder: En rettsdogmatisk og vitnepsykologisk vurdering.
Kandidatnummer: 659 Leveringsfrist: 25.11.2017 Antall ord: 17 974
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Aktualitet, tema og problemstilling ... 1
1.2 Innføring i problemområdet ... 2
1.3 Bidrag ... 3
1.4 Perspektiv og metode ... 4
1.5 Rettskildebildet ... 5
1.6 Avgrensninger ... 5
1.7 Terminologi og begrepsavklaring ... 6
1.7.1 Barn, førskolebarn og særlige sårbare ... 6
1.7.2 Vitner og fornærmede ... 6
1.7.3 Seksuelle overgrep ... 6
1.7.4 Pålitelighet og troverdighet ... 7
1.7.5 Suggestibilitet ... 7
1.8 Videre fremstilling ... 7
2 TILRETTELAGTE AVHØR – REGULERING ... 8
2.1 Lovhistorikk ... 8
2.2 Internasjonale forpliktelser ... 9
2.2.1 EMK ... 10
2.2.2 Barnekonvensjonen ... 10
2.2.3 Lanzarotekonvensjonen ... 11
2.3 Straffeprosessloven ... 11
2.3.1 Innledning ... 11
2.3.2 Saksgang – fra anmeldelse til avhør ... 12
2.3.3 Hvem og hvilke saker som omfattes ... 12
2.3.4 Hvem som skal foreta avhøret ... 13
2.3.5 Videoopptak... 14
2.3.6 Hvor avhøret skal foretas ... 14
2.3.7 Hvordan avhøret skal gjennomføres ... 15
2.3.8 Barnehusets rolle ... 16
2.3.9 Varsling av mistenkte ... 16
2.3.10 Hvem som kan følge avhøret ... 16
2.3.11 Frister for avhøret ... 17
2.3.12 Supplerende avhør ... 18
2.3.13 Avvikling av observasjonsordning ... 18
2.3.14 Prosessuelle regler for avhør ... 19
ii
3 TILRETTELAGTE AVHØR – VITNEPSYKOLOGISKE VURDERINGER ... 21
3.1 Utviklingen av vitnepsykologien ... 21
3.2 Vitnepsykologiske avhørsprotokoller ... 22
3.2.1 Internasjonale avhørsprotokoller ... 22
3.2.2 Norske avhørsprotokoller ... 22
3.3 Faktorer som påvirker påliteligheten av barns forklaringer ... 24
3.4 Indre faktorer ... 25
3.4.1 Barns hukommelse ... 25
3.4.2 Barnets alder og kognitive modenhet ... 26
3.5 Ytre faktorer ... 30
3.5.1 Spørsmålstyper ... 30
3.5.2 Faser... 33
4 AVSLUTTENDE VURDERING ... 42
4.1 Oversikt ... 42
4.2 Er de norske reglene om avhør av barn i samsvar med internasjonale forpliktelser? .... 42
4.2.1 Fristbrudd og ressursmangel ... 43
4.2.2 Antall avhør ... 44
4.3 Hva anses idag som gjeldende anerkjente metoder for avhør av barn? ... 45
5 RETTSPOLITISKE VURDERINGER ... 47
5.1 For mange aktører ... 47
5.2 Avhør av overgrepsmistenkte barn ... 48
LITTERATURLISTE ... 50
5.3 Litteratur og artikler ... 50
5.4 Lover og forskrifter ... 61
5.5 Forarbeider ... 62
5.6 Rundskriv og retningslinjer ... 63
5.7 Rettspraksis ... 64
5.8 Traktater og internasjonale konvensjoner ... 64
5.9 Foredrag og personlig kommunikasjon ... 64
1
1 Innledning
1.1 Aktualitet, tema og problemstilling
Diskusjonen om avhør av barn har fått ny aktualitet i etterkant av den svenske dokumentarse- rien «Saken Kevin».1 Fire år gamle Kevin ble i august 1998 funnet drept i tettstedet Dottevik ved Arvika. To brødre på fem og syv år ble utpekt som mistenkte i saken. Videoopptak av avhørene viser at politietterforskerne benytter suggestive teknikker for å få frem en tilståelse.
Guttene ble tilsammen avhørt i 31 timer over en periode på to måneder. De ble stilt ledende og lukkede spørsmål og guttene fikk belønning og straff ut ifra hvilke svar de gav.2 Bruken av slike kritikkverdige avhørsmetoder har medført at etterforskningen skal gjenopptas.3
Temaet for denne oppgaven er tilrettelagte avhør av barn som man tror har vært utsatt for sek- suelle overgrep, mens Kevin-saken gjaldt barn som var mistenkt for drap.
Formålet med et tilrettelagt avhør er å sikre at etterforskningen og straffeforfølgningen gjen- nomføres på en måte som tar hensyn til barnets sårbarhet. I tillegg skal siktedes og barnets rettssikkerhet ivaretas.4 For å oppnå dette formålet har vi idag en egen avhørsmodell og spe- sialtilpassede avhørsmetoder for barn. Gjennomføringen av tilrettelagte avhør av barn er hjemlet i forskrift om tilrettelagte avhør § 9. Bestemmelsens første ledd er sentral for oppga- ven:
«Et tilrettelagt avhør skal gjennomføres etter gjeldende anerkjente metoder for avhør av barn og særlig sårbare voksne.» 5
Verken lov eller forskrift presiserer hva som ligger i ordlyden «gjeldende anerkjente meto- der». I denne oppgaven vil jeg derfor undersøke hva som er gjeldende og anerkjente metoder for avhør av barn. Som ledd i dette vil jeg se nærmere på hvilke avhørsmetoder som benyttes og hvorvidt disse har støtte i vitnepsykologisk forskning. Jeg vil også vurdere hvorvidt ord- ningen med tilrettelagte avhør er i samsvar med internasjonale forpliktelser.
Oppgavens to problemstillinger lyder som følger:
Er de norske reglene om avhør av barn i samsvar med internasjonale forpliktelser?
Hva anses idag som gjeldende anerkjente metoder for avhør av barn?
1 NRK TV (2017).
2 Hotvedt (2017).
3 Ericson (2017).
4 Forskrift 24. september 2015 nr. 1098 (tilrettelagte avhør) § 2.
5 Forskrift 24. september 2015 nr. 1098 (tilrettelagte avhør) § 9 første ledd.
2 1.2 Innføring i problemområdet
Politidirektoratets statistikk for de første fire måneder i 2017 viser en sterk økning i antall anmeldelser av seksuelle overgrep mot barn. Anmeldelser for seksuell omgang med barn i 14- 16 års alder og seksuell handling med barn under 16 år har økt fra 239 til 733 fra første tertial 2013 til første tertial 2017. Dette utgjør mer enn en tredobling på fem år. Antall anmeldelser for seksuell omgang og voldtekt av barn under 14 år har steget fra 139 til 238 på fem år, en økning på 71 prosent.6 Økningen i antall anmeldelser gir et tilsvarende økt behov for tilrette- lagte avhør for å kunne avdekke hvorvidt barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep.
Seksuelle overgrep utgjør ikke bare et fysisk, men også et psykisk overgrep og er en stor krenkelse av barnets integritet. At seksuelle overgrep mot barn blir oppdaget, etterforsket og at overgriperen blir stilt for retten, er viktig av en rekke årsaker. Barnet kan trekkes ut av en vanskelig livssituasjon og få behandling. Barnets rettssikkerhet håndheves. Det er også viktig å hindre overgriperen i å begå nye overgrep mot barnet eller andre barn ved å sørge for at overgriperen blir straffet. Overgriperen kan derved få tilgang på hjelp og behandling.
Etterforskningen i saker om seksuelle overgrep mot barn er ofte problematisk, ettersom det sjelden er andre bevis enn barnets og den mistenktes forklaringer. Hvis det ikke foreligger filmopptak eller en tilståelse, vil barnets vitneforklaring ofte være det mest sentrale og viktige bevis.7 Samtidig er det viktig å være klar over at dette er bevismidler hvor feilkildene kan være ganske store.8 På grunn av alder og utvikling har barn svakere forutsetninger for å sette ord på erfaringer og hendelser. De har en mer flytende grense mellom virkelighet og fantasi og antas å være mer påvirkelige enn voksne.9 Det er derfor viktig at politiet har gode avhørs- metoder for å få frem en klar og sannferdig forklaring fra barnet. Dette fordrer at enhver som skal foreta avhør av barn, har et minimum av vitnepsykologisk kompetanse.10 Nils Erik Lie mener at «juristene har mye å lære av psykologene og at det ikke bør herske tvil om at grunn- leggende vitnepsykologiske kunnskaper er nødvendig for enhver som skal vurdere forklaring- er som gis i retten».11
Norske avhørsmetoder har vært i et kritisk søkelys i flere år. Studier av norske avhør i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn i perioden 1990-2012 har vist at avhørspraksis på en
6 Politidirektoratet (2017a) s. 17.
7 Andenæs (2010) s. 175.
8 Andenæs (2010) s. 175. Hov (2007) s. 338.
9 Andenæs (2010) s. 183.
10 Lie (2012) s. 48.
11 Lie (2012) s. 41-42.
3
rekke områder avviker fra anbefalte retningslinjer og metoder.12 En nylig avsagt lagmanns- rettsdom, den såkalte Buskerud-saken, illustrerer hvor galt det kan gå dersom avhørere ikke følger anbefalte retningslinjer og metoder. Den 13. november 2017 ble en 45 år gammel hel- sefagarbeider frikjent i Borgarting lagmannsrett for påståtte overgrep mot sin datter. De to bevismomentene i saken, herunder fornærmedes samtale med tidligere fostermor og avhør av fornærmede ved Barnehuset, var etter lagmannsrettens syn beheftet med så stor grad av usik- kerhet at det ikke ble ansett sannsynlig at handlingene hadde funnet sted.13 Da jenta var åtte år gammel viste fostermor henne en bok om overgrep og omsorgssvikt. Jenta ble deretter spurt om å svare ja og nei på spørsmål om hun hadde opplevd overgrep foretatt av far da hun var mellom tre og fem år gammel. Jenta svarte bekreftende på at far hadde berørt hennes kjønns- organ og på at hun hadde berørt hans.14 I etterkant ble det foretatt to avhør ved Barnehuset.
Lagmannsretten påpeker at det er svakheter i måten disse ble gjennomført på. De trekker for det første frem at jenta først bekrefter overgrep etter at hun har blitt konfrontert med hva hun har sagt til tidligere fostermor. Lagmannsretten bemerker også at avhører ikke tester ut alter- native hypoteser og indirekte gir signaler om hva vedkommende er interessert i å få vite.15 Psykolgiprofessor Annika Melinder vurderte med mandat fra frikjentes forsvarer om avhørene ble gjennomført på korrekt måte. Hun så på hvordan spørsmålene var utformet og hvordan de ble stilt. Hennes konklusjon var at begge avhørene var preget av ledende og gjentatte spørs- mål. Melinder mener også at det er en manipulerende teknikk å gjøre bruk av samtaler barnet tidligere har hatt med fostermor for å presse frem en forklaring som bekrefter avhørers hypo- tese.16
1.3 Bidrag
Det er skrevet flere oppgaver17 og avhandlinger18 om avhør av barn. Det særegne med dette temaet er at det ikke bare dreier seg om jus, men vel så mye om psykologi. Noen tidligere oppgaver har ved siden av en systematisk gjennomgang av regelverket også belyst de psyko- logiske aspektene knyttet til avhør av barn. I denne masteroppgaven vil jeg benytte min tverr- faglige bakgrunn som psykologi- og jusstudent, til å presisere og vurdere problemstillinger knyttet til avhør av barn. Mitt bidrag skiller seg fra hva som er gjort i tidligere juridiske mas- teroppgaver. Jeg vil gå mer detaljert til verks når det gjelder de vitnepsykologiske aspektene ved avhør av barn og trekke inn nyere empirisk forskning. Videre vil jeg vurdere hvordan
12 Johnson (2015) s. 50-56.
13 LB 2017 s. 4699 (Buskerud-saken).
14 Helmikstøl (2017a).
15 LB 2017 s. 4699 (Buskerud-saken).
16 Helmikstøl (2017b).
17 Fisketjønn (2016). Dyresen (2010). Wayland (2016).
18 Melinder (2004). Gamst og Langballe (2004).
4
disse funn og anbefalinger harmonerer med den rettslige reguleringen og avhørsmetodene vi har for avhør av barn i Norge i dag.
1.4 Perspektiv og metode
Oppgaven har et todelt perspektiv. Jeg vil foreta en rettsdogmatisk gjennomgang av regelver- ket. Dessuten vil dagens regler om tilrettelagte avhør av barn vurderes opp imot vitnepsyko- logiske forskningsfunn og anbefalinger for avhør av barn.
Den psykologiske metode og den juridiske metode er vesensforskjellige. Den juridiske meto- de og rettsdogmatikken19 forutsettes kjent. Jeg ser det imidlertid hensiktsmessig å gi en kort beskrivelse av særtrekkene ved den empiriske forskningsmetode som benyttes innen psykolo- gien og vise hvordan slik kunnskap kan benyttes til å belyse en tverrfaglig problemstilling.
Vitnepsykologien er en empirisk forskningsdisiplin hvor kunnskapsgrunnlaget bygger på sys- tematisk innsamlede erfaringer. Fordelen med de vitenskapelige forskningsmetodene er at de har innebygde system- og kontrollmekanismer som bidrar til å avverge feilslutninger.20 Ved hjelp av induktiv eller deduktiv metode,21 testes hypoteser for å verifisere eller falsifisere an- tatte relasjoner mellom ulike variabler/faktorer. I vitnepsykologien er man særlig opptatt av påliteligheten av et vitnes observasjoner og hukommelse samt påliteligheten av vurderinger og beslutninger.22 For å bringe til veie kunnskap om slike faktorer benyttes et bredt spekter av forskningsmetoder og forskningsdesign. Eksperimentelle studier foretatt i laboratoriet, kvasi- naturalitiske og naturalistiske studier er hyppig brukt i vitnepsykologisk forskning.23 En inn- gående beskrivelse av metoder og design faller utenfor rammen av denne fremstillingen.
Kritikk og skepsis til vitnepsykologisk forskning dreier seg hovedsakelig om lav økologisk validitet. Med dette menes at den vitnepsykologiske forskningen bidrar med kunnskap som har lite relevans for virkeligheten utenfor laboratoriet.24 Idag viser imidlertid systematiske sammenligninger mellom laboratorieeksperimenter og naturalistiske feltstudier stor overen- stemmelse. Vitnepsykologien som forskningsdisiplin bygger på en bred kunnskapsbase og kan følgelig bidra med nyttig kunnskap i både etterforsknings- og rettssammenheng.25
19 Jeg legger Fleichers definisjon av rettsdogmatikk til grunn, «Det er vitenskapen eller læren om rettsregler, som har til formål å finne ut hvilke rettsregler som gjelder i vedkommende samfunn, og hvilke innhold disse reg- lene har», se Fleicher (1998) s. 211.
20 Magnussen (2017) s. 26.
21 Se Granhag og Christiansson (2008) s. 54.
22 Magnussen (2017) s. 27.
23 Magnussen (2017) s 27.
24 Magnussen (2017) s. 317-318.
25 Magnussen (2017) s. 33.
5
De fleste vitnepsykologiske studier og forskningsfunn jeg vil vise til i denne fremstillingen benytter seg av kvantitative forskningsmetoder. Studiene har gjennomgående store utvalg.
Dette innebærer at forskningsfunnene har et bredt gyldighetsområde og kan benyttes til å be- skrive tendenser på populasjonsnivå. Forskningsfunnene fra disse studiene er derfor egnet til å belyse min tverrfaglige problemstilling.
1.5 Rettskildebildet
Straffeprosessloven av 22. mai 1981. nr. 25 (heretter strpl.) §§ 234 jf. 239 flg., med tilhørende forskrift av 24. september 2015 nr. 1098 om tilrettelagte avhør av barn (heretter fta.) er sentra- le rettskilder for oppgaven. Den nå opphevede forskrift av 2. oktober 1998 nr. 925 om dom- meravhør og observasjon (heretter dommeravhørsforskriften) vil også benyttes for å belyse endringer i avhørsordningen. Relevant er også forarbeidene til straffeprosessloven, herunder Prop. 112 L. (2014-2015) og Innst. 347 L. (2014-2015).26 I tillegg vil Riksadvokatens rund- skriv og retningslinjer benyttes.27
Jeg vil også vise til menneskerettighetsloven av 21. mai 1999 nr. 30 (heretter mrl.). Videre er Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (heretter EMK) en sen- tral rettskilde ved spørsmål om barnets rettigheter i forbindelse med avhør. FNs konvensjon om barns rettigheter av 20. november 1989 (heretter BK) og Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk av 25. oktober 2007 (Lanzaro- tekonvensjonen, heretter LK) vil også benyttes. Enkelte bestemmelser i Grunnloven av 17.
mai 1814 (heretter grl.) er også av betydning for barns rettigheter og integritetsvern og vil følgelig være relevant for oppgaven.
Rettspraksis har ingen sentral plass i denne fremstillingen. Grunnen er at rettspraksis i liten grad vil bidra til å belyse min problemstilling.
1.6 Avgrensninger
Reglene om tilrettelagte avhør gjelder hovedsakelig for barn under 16 år, personer med psy- kisk utviklingshemming og personer med annen funksjonsnedsettelse som enten har vært vit- ne til eller har blitt utsatt for vold og/eller seksuelle overgrep. Jeg vurderer ikke avhør av psy- kisk utviklingshemmede og personer med annen nedsatt funksjonsevne. Bakgrunnen for den- ne avgrensningen er at det oppstilles særskilte utfordringer knyttet til avhør av disse persong- ruppene som det ville være for omfattende å innlemme i denne oppgaven.
26 Prop. 112 L (2014-2015) Endringer i straffeprosessloven (avhør av barn og særlig sårbare fornærmede og vitner). Innst. 347 L (2014-2015) Innstilling fra justiskomiteen om endringer i straffeprosessloven.
27 Riksadvokaten (2014). Riksadvokaten (2015).
6
Oppgaven vil videre kun behandle de tilfellene der barnet som avhøres er fornærmet i saken og hvor det mistenkes at barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep. Jeg inkluderer ikke avhør av barn som er blitt utsatt for rene voldshandlinger. Derved muliggjøres en vurdering av de særlige vitnepsykologiske problemstillingene hvor barn skal forklare seg om selvopp- levde overgrep. Det er mange problemstillinger knyttet til avhør av barn. Masteroppgavens snevre rammer gir ikke rom for å tegne et fullstendig bilde av feltet. Nåværende avhørsord- ning aktualiserer spørsmål om siktedes rett til kontradiksjon. Dette vil imidlertid ikke behand- les, fordi hovedformålet med oppgaven er å belyse avhørsmetodene.
1.7 Terminologi og begrepsavklaring 1.7.1 Barn, førskolebarn og særlige sårbare
Barn defineres som ethvert menneske under 18 år etter BK art. 1. Denne definisjonen må ses i sammenheng med vår straffelovs angivelse av seksuell lavalder som er 16 år.28 Overgrep mot barn over 16 år vil i utgangspunktet behandles etter straffeprosesslovens alminnelige prosess- regler, med visse unntak. Når jeg i denne oppgaven benytter termen førskolebarn, siktes det til barn under syv år. Terminologien «særlige sårbare» gjelder en persongruppe som ikke be- handles i denne oppgaven.
1.7.2 Vitner og fornærmede
Straffeprosessloven gir ingen legaldefinisjon av begrepet vitne. I juridisk litteratur er et vitne definert som den «person som avgir forklaring for en domstol uten å være part i saken eller sakkyndig».29 Reglene om tilrettelagte avhør i strpl. §§ 239 flg. benytter begrepet vitne(r), uavhengig av om vedkommende er fornærmet i saken eller ikke. Begrepet fornærmede brukes om den som er krenket ved en straffbar handling, og rent språklig betyr ordet «den som er trådt for nærme».30 Når jeg i det følgende snakker om barn som vitner, bruker jeg begrepet vitne slik det benyttes i reglene om tilrettelagte avhør.
1.7.3 Seksuelle overgrep
I straffeloven benyttes begrepet seksuallovbrudd som et samlebegrep som dekker alle former for seksuelle overgrep, herunder voldtekt, seksuell omgang, seksuell handling, seksuelt kren- kende atferd eller uanstendig atferd.31 I denne fremstillingen benytter jeg samlebetegnelsen seksuelle overgrep om disse kategoriene for seksuelle krenkelser.
28 Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (Straffeloven) § 304.
29 Gisle (2017) s. 477.
30 Robberstad (2000).
31 Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (Straffeloven) Kapittel 26 om seksuallovbrudd.
7 1.7.4 Pålitelighet og troverdighet
Begrepene pålitelighet og troverdighet blandes ofte sammen når man skal ta stilling til et barns evne til å formidle informasjon i et avhør. Dette er uheldig, da uttrykkene knytter seg til vesensforskjellige mål. Svein Magnussen forklarer det slik; «Troverdighet handler om person, pålitelighet handler om forklaring».32 Troverdigheten knytter seg med andre ord til det inn- trykk av sannhet barnet gir, mens pålitelighet knytter seg til vurderingen av innholdet i barnets forklaring.33 Verdt å merke seg i denne sammenheng er at et troverdig vitne ikke nødvendig- vis er et pålitelig vitne. Påliteligheten av vitnets forklaring kan påvirkes av flere forhold. Vit- ne kan for eksempel ha feilobservert eller feiltolket en hendelse. Videre kan vitnets hukom- melse ha blitt påvirket av villedende informasjon i etterkant av hendelsen. Faktorer som på- virker påliteligheten av barnets forklaring i avhør er et av hovedtemaene for denne fremstil- lingen. Dette vurderes nærmere i kapittel 3.
1.7.5 Suggestibilitet
Begrepet suggestibilitet er nært knyttet til pålitelighet. Det gjelder de faktorer som bidrar til at en forklaring er mer eller mindre pålitelig. Suggestibilitet kan defineres som «et vitnes ten- dens til å inkorporere villedende informasjon fra eksterne kilder i egen hukommelse».34 I ka- pittel 3 skal jeg gå nærmere inn på hvordan avhøret best kan kontrolleres for suggestive effek- ter.
1.8 Videre fremstilling
I kapittel 2 vil jeg beskrive hvordan regelverket for tilrettelagte avhør av barn er de lege lata.
Formålet er å gi en systematisk gjennomgang av gjeldende rett og vurdere hvorvidt de norske reglene om avhør av barn er i samsvar med våre internasjonale forpliktelser. Jeg vil gi en vit- nepsykologisk vurdering av ordningen med tilrettelagte avhør i kapittel 3. Her vil jeg presen- tere de to norske avhørsmetodene som benyttes ved tilrettelagte avhør av barn; den dialogiske samtalemetoden (heretter DCM) og den sekvensielle avhørsmetoden (SA). Videre vurderer jeg avhørsmetoden DCM i lys av nyere vitnepsykologisk forskning. Formålet er å undersøke hvorvidt dagens avhørsmetode er i overenstemmelse med internasjonalt anerkjente avhørs- verktøy og strategier. I kapittel 4 gir jeg en avsluttende vurdering av oppgavens to problems- tillinger. Rettspolitiske vurderinger følger i oppgavens kapittel 5, hvor jeg vil peke på noen utfordringer ordningen med tilrettelagte avhør møter. Fremstillingsteknisk og disposisjons- messig har jeg hentet inspirasjon fra tre ulike juridiske masteroppgaver.35
32 Magnussen (2017) s. 14.
33 Gamst (2011) s. 68-69.
34 Magnussen (2017) s. 108.
35 Haddeland (2015). Fisketjønn (2016). Bjelland (2016).
8
2 Tilrettelagte avhør – regulering
I dette kapittelet vil jeg presentere regelverket for tilrettelagte avhør av barn. I kapittel 2.1 vil det gis en historisk innføring hvor utviklingen av avhørsordninger for barn belyses. De inter- nasjonale forpliktelser som setter rammer for de norske reglene om avhør av barn, presenteres i kapittel 2.2. I kapittel 2.3 vil straffeprosesslovens regler om tilrettelagte avhør av barn med tilhørende forskrift bli presentert og vurdert i forholdt til våre internasjonale forpliktelser.
2.1 Lovhistorikk
Dagens ordning med tilrettelagte avhør av barn er et resultat av en gradvis utvikling. I Norge har vi gått fra å ha samme avhørsmetode for voksne og barn til dagens ordning med spesialtil- passede metoder for barn i ulike aldre. Jeg vil i det følgende skissere hovedtrekkene i denne utviklingen.
Straffeprosessloven av 1887 hadde ingen særregulering for avhør av barn.36 I 1926 ble imid- lertid loven endret. Barn skulle nå avgi sin forklaring for en dommer utenfor rettsmøtet, såkalt dommeravhør. Sammendrag fra barnets forklaring ble skrevet og protokollført, og dommeren gjorde en selvstendig vurdering av barnets troverdighet. Den nye ordningen kom som resultat av en opphetet debatt på 1920-tallet i forbindelse med avhør av barn i sedelighetssaker.37 Det var Norske Kvinners Nasjonalråd som stod bak initiativet. De rettet en henstilling til Justisde- partementet hvor de påpekte at det var ønskelig å «avbøte de uheldige følger av at barn gang på gang og ofte med lange mellomrom skal gjenoppfriske minner og omhandle forhold som de helst bør få glemme snarest mulig». 38 I den påfølgende lovproposisjonen fremheves det at
«barnets første forklaring som regel må anses for å være den mest pålitelige, og man bør legge forholdsvis mindre vekt på barnets nye forklaring for retten flere måneder senere».39 Lovfor- slaget vant tilslutning, men ble også kritisert. Riksadvokaten mente blant annet at det innebar en fare for tiltaltes rettsikkerhet å la barnet bli avhørt utenfor rettsmøtet.40 Lovreformen har av utvalget bak NOU 1992: 16 også vært kritisert for «bygge på et spinkelt erfaringsmateriale og at ordningen med dommeravhør var mer emosjonelt enn rasjonelt begrunnet».41
Tross kritikken ble dommeravhørordningen opprettholdt i den nye straffeprosessloven av 1981.42 Det ble i denne forbindelse gitt nye forskrifter om dommeravhør43 med enkelte end-
36 Lov 1. juli 1887 nr. 5 om Rettergangsmåten i straffesaker.
37 Rønneberg og Poulsson (2000) s. 25.
38 NOU 1992: 16 s. 42.
39 Ot.prp. nr. 6 (1926) s. 2-3.
40 NOU 1992: 16 s. 43.
41 NOU 1992: 16 s. 43.
42 Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker.
9
ringer, herunder at avhøret i sin helhet skulle tas opp på lydbånd samt med en senking av al- dersgrensen fra 16 til 14 år. Ytterligere lovendringer fulgte i løpet av 90-tallet. Barnets forkla- ring skulle opptas og filmes i særlige avhørsrom.44 I tillegg skulle dommeren la seg bistå av en særlig skikket person ved avhøret.45 For de minste barna ble det også innført en observa- sjonsordning,46 og det ble satt en tidsfrist på to uker for gjennomføringen av både avhør og observasjon etter anmeldelse til politiet.47 I 1998 ble det fastsatt en ny forskrift om dommer- avhør og observasjon.48 Denne avløste forskriften fra 1985.49 Dagens regler om tilrettelagte avhør kom i forbindelse med en rekke lovendringer i straffeprosessloven50 og ble i iverksatt i oktober 2015. Disse reglene vil bli omtalt i detalj i kapittel 2.3.
2.2 Internasjonale forpliktelser
Flere internasjonale konvensjoner setter rammer for hvilke regler Norge kan gi for avhør av barn. De mest sentrale er Barnekonvensjonen, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Lanzarotekonvensjonen.
I følge strpl. § 4 første ledd gjelder straffeprosesslovens regler: «med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med annen stat». Bestemmelsen inkorpo- rerer folkerett som Norge er bundet av ved henvisning, såkalt sektormonisme.51 Straffepro- sessloven § 4 første ledd er utformet som et generelt forbehold som innebærer at den omfatter både folkerettslig sedvanerett og regler og traktater som er bindene for Norge.52 For øvrig følger det av mrl. § 2 at enkelte konvensjoner gjelder som norsk lov. For straffeprosesslovens regler om tilrettelagte avhør har EMK og BK størst betydning.53 Ved motstrid mellom regler i straffeprosessloven og regler som følger av konvensjonene, går sistnevnte foran, dette følger av mrl. § 3 jf. mrl. § 2.54
43 Forskrift av 15. November 1985 nr. 1909 om fremgangsmåten ved dommeravhør utenfor rettsmøte.
44 Lov 22. mai 1992 nr. 49.
45 Rønneberg og Poulssen (2000) s. 27.
46 Lov 23. mai 1997 nr. 30.
47 Lov 22. mai 1998 nr. 31.
48 Forskrift 2. oktober 1998 nr. 925 om dommeravhør og observasjon.
49 Forskrift 15. november 1985 nr. 1909 om fremgangsmåten ved dommeravhør utenfor rettsmøte.
50 Lov 4. september 2015 nr. 87.
51 Skodvin (2014).
52 Finstad (2016a).
53 Prop. 112 L (2014-2015) s. 18.
54 Finstad (2016b).
10 2.2.1 EMK
EMK har ingen særskilte bestemmelser om avhør av barn, men gir likevel noen generelle fø- ringer. EMK art. 3 pålegger de nasjonale myndighetene vidtrekkende positive plikter. Ved siden av selv å unnlate å utøve tortur og mishandling, må de sørge for tiltak som forhindrer og sanksjonerer dette i forholdet mellom private personer.55 Dette innebærer blant annet at nors- ke myndigheter må sørge for både et materielt og prosessuelt regelverk som sikrer dette. Den norske reguleringen av tilrettelagte avhør av barn kan ses som et utslag av denne forpliktelsen, siden hovedformålet med et tilrettelagt avhør av et barn er å avdekke vold og seksuelt misbruk og å sanksjonere voldsutøver eller overgriper.
2.2.2 Barnekonvensjonen
Ved avhør av barn må det som følge av BK art. 3 nr. 1 jf. mrl. § 2 legges vekt på barnets bes- te. Dette innebærer at det i alle beslutninger som tas på vegne av barnet, enten dette gjelder spørsmål om å avgi forklaring eller få samtykke til medisinsk undersøkelse og lignende, skal det tas hensyn til barnets beste.56 Ordlyden i BK art. 3 nr. 1 er generelt utformet. Det fremgår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Denne generelle utformingen innebærer at barnets beste ikke nødvendigvis alltid vil være det avgjørende der flere motstridene hensyn gjør seg gjeldende.57 FNs Barnekomité har imidlertid konkretisert hva som ligger i begrepet
«barnets beste» og har trukket frem tre hovedelementer i Generell kommentar nr. 14 fra 2013.
For det første vises det til at det er en materiell rett for barnet at dets beste blir gitt en «prima- ry consideration» når flere ulike hensyn skal vektes mot hverandre. For det andre skal barnets beste være det grunnleggende tolkningsprinsippet. Dette innebærer at lovanvender alltid skal velge det tolkningsresultat som i størst utstrekning fremmer barnets beste. For det tredje gir bestemmelsen føringer for prosedyren som anvendes der det skal fattes vedtak eller beslut- ninger. Også her skal barnets beste vurderes.58 Selv om bestemmelsen har en generell utfor- ming, viser Barnekomiteens generelle uttalelse at barnets beste skal gjennomsyre alle beslut- ninger og vurderinger som gjelder barn.
Norge har videre forpliktet seg til å sikre gjennomføringen av konvensjonens rettigheter gjen- nom egnede lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak, jf. BK art. 4 første setning.
Denne plikten konkretiseres i BK art. 19. Her stilles det krav om at nasjonale myndigheter treffer egnede tiltak for å beskytte barnet mot alle former for vold, misbruk og mishandling, jf. BK art. 19 nr. 1.
55 Høstmælingen (2012) s. 158-159.
56 Sæverud mfl. (2012) s. 16.
57 Høstmælingen og Wille (2016).
58 Generell kommentar nr. 14 (2013) s. 4.
11 2.2.3 Lanzarotekonvensjonen
Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (LK) legger også rammer for reguleringen av avhør av barn. Ifølge LK art. 35 må de nasjona- le myndighetene iverksette egnede tiltak for å sikre et optimalt avhør av barn. Anvisningene i bestemmelsen omfatter blant annet krav til egnede lokaler, at fagfolk med spisskompetanse utfører avhørene, at antall avhør begrenses til et minimum, at avhøret foretas av samme per- son og at avhøret tas opp på video. Norge har undertegnet, men foreløpig ikke ratifisert kon- vensjonen.59 LK har følgelig ingen bindende virkning for Norge. Dette betyr imidlertid ikke at konvensjonens bestemmelser er betydningsløse ved tolkningen av reglene om tilrettelagte avhør av barn. Hensynet til folkerettens effektivitet kan benyttes som et argument for en tolk- ning av norske rettsregler som ellers ikke ville være den mest nærliggende.60 Kjennelsen inn- tatt i Rt. 1992 s. 1578 er et illustrerende eksempel på at effektivitetsprinsippet har blitt brukt ved tolkning av folkerettskilder.61 Høyesteretts uttalelse i denne kjennelsen illustrerer at folke- rett som ikke var bindende for Norge, likevel ble anerkjent som et «vesentlig moment» ved vurderingen av norske regler. I samme retning taler forarbeidene til reglene om tilrettelagte avhør, hvor det uttales at LK gir rammer for utformingen av nytt regelverk om avhør av barn som fornærmet eller vitne i straffesaker.62
2.3 Straffeprosessloven 2.3.1 Innledning
Den 2. oktober 2015 trådte en ny avhørsmodell i kraft.63 Dette medførte at den tidligere ord- ningen med dommeravhør ble erstattet med tilrettelagte avhør. Formålet med den nye av- hørsmodellen er at etterforskning og straffeforfølgning skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til vitnets sårbarhet. Samtidig må både siktedes og vitnets rettssikkerhet ivaretas.64 I det følgende vil jeg først gi en kort presentasjon av saksgangen der det mistenkes at et barn har vært utsatt for seksuelle overgrep. Deretter vil jeg gi en innføring i regelverket, hvor de mest sentrale lovendringene kommenteres og ses opp i mot internasjonale forpliktelser.
59 Council of Europe (2017).
60 Ruud og Ulfstein (2011) s. 57.
61Rt 1992 s. 1578, i avsnitt 1581 «Konvensjonen er undertegnet, men ikke ratifisert av Norge. Norge er således ikke bundet av konvensjonen. Utenriksdepartementet har i uttalelse 24 januar 1992 gitt uttrykk for at det ikke synes å være grunnlag for å hevde at artikkel 230 må anses som uttrykk for gjeldende folkerett. Jeg er enig i det.
All den stund mer enn femti stater har ratifisert konvensjonen, og det ikke er anført at den norske stat har inn- vendinger mot artikkel 230, antar jeg likevel at denne bestemmelsen bør anerkjennes som et vesentlig moment ved straffutmålingen etter forurensningsloven § 78.»
62 Prop. 112 L. (2014-2015) s. 22.
63 Lov 4. september 2015 nr. 87 om endringer i straffeprosessloven
64 Fta. § 2.
12 2.3.2 Saksgang – fra anmeldelse til avhør
Dersom det mistenkes at et barn har vært utsatt for seksuelle overgrep, er første steg i saks- gangen at en anmeldelse rettes til den lokale politistasjonen.65 Deretter er det opp til den an- svarlige påtalejuristen (avhørslederen) å lede og koordinere saksgangen videre. Avhørslederen tar da kontakt med det lokale Barnehuset og fastsetter dato og tidspunkt for det tilrettelagte avhøret.66
I forkant av det tilrettelagte avhøret har avhørslederen ansvaret for at det gjennomføres et samrådsmøte, jf. fta. §7 og et formøte, jf. fta. § 8. Samrådsmøtet har flere funksjoner. For det første er det en arena for informasjonsutveksling. For det andre gis det anledning til å disku- tere praktiske spørsmål, deriblant om hvem som skal følge barnet til og fra Barnehuset, eller om barnet har spesielle behov, for eksempel språkvansker. I tillegg vil avhørslederen i dette møtet orientere de øvrige aktørene om sakens foreløpige opplysninger, barnets fysiske og psykiske status, samt hva som søkes kartlagt i avhøret. Formålet er å gi avhørslederen et bedre beslutningsgrunnlag for gjennomføringen av avhøret. 67 Formøtet holdes like før det tilrette- lagte avhøret. Her avklares formaliteter og her gjennomgås planen for avhøret. En viktig funksjon ved dette møtet er å forhindre avbrytelser i det tilrettelagte avhøret.68
Når barnet ankommer Barnehuset skal det bli møtt og ivaretatt av Barnehusets ansatte, jf. fta.
§ 5 første ledd. De ansatte skal ha barnefaglig kompetanse som skal bidra til at barnet føler seg trygg og velkommen. Barnet skal avhøres i et eget rom på Barnehuset, jf. fta. § 9 annet ledd første punktum. Utgangspunktet er at kun avhører og barnet skal være tilstede i avhørs- rommet. Avhørsleder kan imidlertid beslutte at «en tolk eller person som skal ivareta vitnet, kan oppholde seg i avhørsrommet», jf. fta § 9 annet ledd annet punktum.
Avhører gjennomfører så det tilrettelagte avhøret etter «gjeldende anerkjente metoder», jf. fta.
§ 9 første ledd, mens de andre aktørene som etter strpl. § 239d kan følge avhøret, befinner seg i et annet rom på avhørsstedet og følger avhøret via videooverføring, jf. fta. § 9 tredje ledd.
2.3.3 Hvem og hvilke saker som omfattes
Ordningen med tilrettelagte avhør gjelder bare for en begrenset personkrets og bare der saken gjelder overtredelse av spesifikke straffebud. Ifølge strpl. § 239 første ledd skal tilrettelagte avhør benyttes ved avhør av vitner under 16 år i saker om overtredelse av straffelovenes ka- pittel 26, §§ 273, 275, 282 eller 284. Dette innebærer at det skal foretas tilrettelagte avhør
65 Statens Barnehus (2017b). Strpl. §223 første ledd første setning.
66 Statens Barnehus (2017b). Strpl. § 239a første ledd annet punktum.
67 Riksadvokaten (2015) pkt. 12.
68 Sæverud mfl. (2012) s. 75.
13
dersom saken gjelder seksuallovbrudd, kroppsskade, drap, mishandling i nære relasjoner eller kjønnslemlestelse.
2.3.4 Hvem som skal foreta avhøret
Ansvaret for avhør av barn ble i 2015 overført fra domstolene til påtalemyndigheten.69 Tidli- gere angav strpl. § 239 første ledd at dommeren skulle ta imot forklaringen fra barnet utenfor rettsmøtet. Som hovedregel skulle en særlig skikket person bistå eller foreta avhøret under dommerens kontroll, jf. dommeravhørforskriften §§ 5 og 6. Den særlig skikkede personen var rent praktisk oftest en politibetjent som hadde gjennomgått kurs i etterforskning av seksuelle overgrepssaker.70 Før lovendringen var ventetiden for avhør svært lang. Det ble i forarbeidene påpekt at dette var uakseptabelt og at det utgjorde en stor trussel mot barns rettssikkerhet.71 Lang ventetid øker også sjansen for at barna blir utsatt for nye overgrep i tiden mellom an- meldelse og avhør samt at bevisverdien av avhøret blir dårligere fordi det blir vanskeligere å avdekke hva som har skjedd. For at avhør skal kunne tas raskt nok, foreslo lovgiver at politiet skulle få ansvar for avhørene og at dommeren ikke lenger skulle delta.72 Idag er det derfor en spesialutdannet politietterforsker under ledelse av en påtalejurist med utvidet påtalekompetan- se som skal utføre avhørene, jf. strpl. § 239a første ledd.
2.3.4.1 Avhørslederens kompetanse
Med hjemmel i strpl. § 239a femte ledd er det ved forskrift gitt regler som nærmere regulerer kompetansekravene til avhørsleder og avhører. Et tilrettelagt avhør skal i følge fta. § 3 første ledd «ledes av en påtalejurist med utvidet påtalekompetanse» som såvidt mulig har gjennom- ført Politihøyskolens spesialutdanning i å lede et tilrettelagt avhør. Påtalejuristen har i kraft av å være avhørsleder dermed overtatt flere ansvarsoppgaver som tidligere var pålagt dommeren.
Avhørslederen har blant annet et særskilt ansvar for å sikre mistenktes rettssikkerhet, påse at prosessuelle regler blir fulgt og samtidig ivareta hensynet til vitnets beste, jf. fta. § 3 fjerde ledd.
Ifølge LK art. 34 nr. 1 kreves det at den person, enhet eller avdeling som har etterforsknings- ansvar har spesialkompetanse på å bekjempe seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn.
Det stilles også krav om at enheten eller avdelingen skal ha tilstrekkelig med økonomiske midler til å oppnå nettopp dette. Det faktum at det norske regelverket setter krav til at påtale- juristen har spesialutdanning i å lede avhør av barn og ungdom, harmonerer derfor godt med LK art. 34. Forbeholdet i fta. § 4 første ledd er imidlertid noe betenkelig; «Avhørslederen skal
69 Prop. 112 L (2014-2015) pkt. 6.4.1.
70 Myrh mfl. (2004) s. 28.
71 Innst. 347 L (2014-2015).
72 Innst. 347 L (2014-2015) s. 2.
14
så vidt mulig ha bestått Politihøyskolens spesialutdanning i å lede et tilrettelagt avhør».73 Føl- gelig kan ressursmangel og/eller mangel på spesialutdannede påtalejurister muligens føre til kvalitativt dårligere ledelse av avhørene.
2.3.4.2 Avhørerens kompetanse
I fta. § 4 er det gitt nærmere regler om hvilken kompetanse avhører skal ha. Hovedregelen er at også avhører skal ha «bestått Politihøyskolens spesialutdanning i avhør av barn og ung- dom». Unntaksvis kan det etter en samlet vurdering godtas at politietterforsker uten slik spe- sial utdanning foretar avhøret, men det stilles likevel et minstekrav om at avhører har kompe- tanse i K.R.E.A.T.I.V.74 avhørsteknikk.75 Ved avhør av førskolebarn er det i tillegg en målset- ting at avhører har «bestått Politihøyskolens spesialutdanning i avhør av førskolebarn og sær- lig sårbare voksne».76
I følge LK art. 35 nr. 1 må de nasjonale myndigheter iverksette egnede tiltak for å sikre et optimalt avhør av barnet. Anvisningene i LK art. 35 nr. 1 bokstav c omfatter blant annet at fagfolk med spisskompetanse utfører avhørene. De norske kvalifikasjonskrav for å gjennom- føre tilrettelagte barneavhør harmonerer godt med LK.
2.3.5 Videoopptak
Tidligere fulgte det av strpl. § 239 første ledd tredje setning at avhøret skulle «tas opp på vi- deo og om nødvendig ved eget lydopptak». Opptaket skulle som hovedregel tre i stedet for vitnets forklaring under hovedforhandling, jf. dagjeldende strpl. § 298. Etter lovendringen i 2015 tas avhørene fortsatt opp på video og trer i stedet for vitnets personlige forklaring under hovedforhandling, jf. strpl. § 239a tredje ledd jf. strpl. § 298, og fta. § 1. LK. art. 35 nr. 2 angir at de nasjonale myndighetene må sørge for lovgivning som sikrer at alle avhør av offe- ret, eventuelt ved videoopptak, kan godtas som bevis under rettsforhandlingene. Følgelig harmonerer de norske reglene med LK.
2.3.6 Hvor avhøret skal foretas
Tidligere var det ingen særskilt regulering av hvor dommeravhøret skulle foretas. Det avgjø- rende var ifølge dommeravhørsforskriften § 2 at avhørsrommet hadde tilfredsstillende teknisk opptaksutstyr og at avhøret kunne følges fra et siderom. I dag er hovedregelen at tilrettelagte avhør etter strpl. § 239 første og tredje ledd skal tas på et av de elleve Barnehusene som finnes
73 Fta. § 4 første ledd «(min kursivering)».
74 Kommunikasjon, Rettssikkerhet, Etikk og Empati, Aktiv bevisstgjøring, Tillit gjennom åpenhet, Vitenskape- lig forankring. Se Bruusgaard mfl. (2013) s. 8.
75 Fta. § 4 første ledd.
76 Fta. § 4 annet ledd.
15
i Norge,77 jf. strpl. § 239f første ledd. Barnehusene er et tverrfaglig tiltak rettet mot barn og unge. Her avhøres dem man tror har vært utsatt for seksuelle overgrep eller vold eller som har vært vitne til dette. Det vektlegges at barna kan tas hånd om på ett sted og kan slippe å måtte fortelle sin historie flere ganger til ulike profesjonelle aktører.78 Avhørsrommene er tilpasset barn og unge i ulike aldersgrupper.79 De norske reglene er følgelig i samsvar med LK art. 35 nr. 1 bokstav b, jf. art. 30 nr.1 og nr. 2 som angir at barn skal avhøres i lokaler som er utfor- met og tilrettelagt for barnets beste og på en slik måte at de unngår å forverre barnets traume.
2.3.7 Hvordan avhøret skal gjennomføres
Straffeprosessloven har ingen bestemmelse som uttrykkelig angir hvordan et tilrettelagt avhør skal gjennomføres rent metodisk. I fta. § 9 første ledd gis det imidlertid enkelte føringer: «Et tilrettelagt avhør skal gjennomføres etter gjeldende anerkjente metoder for avhør av barn og særlig sårbare voksne». Ordlyden «gjeldende anerkjente metoder» er ikke ytterligere presisert i forskriften.
Lovgivningsteknikken som anvendes i fta. § 9 første ledd kan karakteriseres som bruk av en rettslig standard. En rettslig standard innebærer at normer utenfor begrepet selv er avgjørende for hvordan begrepet skal tolkes og anvendes.80 Det karakteristiske ved en rettslig standard er at den har en dynamisk karakter slik at den kan endres i takt med samfunnsutviklingen. På denne måten kan lovgiver unngå for hyppige lovendringer. Den rettslige standarden gir samti- dig rettsanvenderen direktiver som hindrer vilkårlighet.81 Knoph understreker viktigheten av den rettslige standardens formulering, jo mer ubestemt og utilgjengelig den er desto større blir usikkerheten ved den.82
Bakgrunnen for at ordlyden «gjeldende anerkjente metoder» ikke er presisert i forskriften, er lovgivers ønske om at loven skal være metodeuavhengig. Med dette menes at loven ikke skal detaljregulere hvilke avhørsmetoder som skal benyttes ved barneavhør.83 I Prop. 112 L.
(2014-2015) gis det imidlertid direktiver for hva som skal anses som «gjeldende anerkjente metoder». Her fremgår det at det er avhørsmetodene som undervises ved Politihøgskolen som skal gjelde.84 Dette har nå kommet til uttrykk i fta. § 9 jf. § 4. Lovgiver har ved å benytte en
77 Statens Barnehus (2017a).
78 Bakketeig mfl. (2012) s. 19.
79 Bakketeig mfl. (2012) s. 122.
80 Gisle (2012).
81 Knoph (1939) s. 20-22.
82 Knoph (1939) s. 26.
83 Prop. 112 L (2014-2015) s. 67.
84 Prop. 112 L (2014-2015) s. 67.
16
rettslig standard, overlatt oppgaven med å detaljregulere innholdet i avhørsmetodene til Poli- tihøyskolen.
I LK art. 30 nr. 1 og nr. 2 fremgår det blant annet at nasjonale myndigheter må sørge for en beskyttende tilnærming til barnet og gjennomføre etterforskningen på en måte som er best for barnet. Etterforskningen skal ikke forverre barnets traume. For å kunne vurdere hvorvidt norsk avhørspraksis er i overenstemmelse med LK, må avhørsmetodene som undervises på Politihøyskolen belyses og vurderes. Dette vil jeg gjøre i kapittel 3.
2.3.8 Barnehusets rolle
Med hjemmel i strpl. § 239f tredje ledd er det i fta. § 5 gitt regler om Barnehusets rolle. Her fremgår blant annet at Barnehusets ansatte har en plikt til å «møte og ivareta vitnet når det kommer til Barnehuset». Videre skal de ansatte bidra til å gi vitner som avhøres en «god opp- følging og behandling samt bidra til å gi avhørsleder et godt grunnlag for sine beslutninger».
Som jeg vil se nærmere på i fremstillingens kapittel 3.4.2.7, er barnets opplevelse av trygghet og ivaretakelse en faktor som kan påvirke påliteligheten av barnets forklaring.85 At regelver- ket knesetter dette som en standard, er etter min mening derfor positivt.
2.3.9 Varsling av mistenkte
Som følge av lovendringen i 2015 får ikke mistenkte automatisk status som siktet når det blir tatt tilrettelagte avhør. Dette betyr at mistenkte som hovedregel ikke varsles i forkant av det første avhøret, jf. strpl. § 239b første ledd. Tidligere skulle siktedes forsvarer som hovedregel gis anledning til å overvære avhøret, jf. dagjeldende strpl. § 242, jf. § 239 første ledd siste setning, jf. dommeravhørsforskriften § 9. Den nye ordningen reiser en rekke problemstillinger knyttet til siktedes rett til kontradiksjon. Å gi en utførlig vurdering av dette faller imidlertid utenfor oppgaven.
2.3.10 Hvem som kan følge avhøret
I strpl. § 239d angis hvem som skal og kan følge det tilrettelagte avhøret. Siktedes forsvarer skal følge det tilrettelagte avhøret dersom siktede er varslet om avhøret og dersom dette ikke medfører skade eller fare for vitnet eller etterforskningen, jf. strpl. § 239d bokstav b. Vitnets bistandsadvokat skal også følge det tilrettelagte avhøret, jf. strpl. § 239d bokstav a. Videre kan det tilrettelagte avhøret følges av representant fra Barnehuset, barnevernstjenesten, vitnets verge eller andre representanter fra påtalemyndighet eller politiet på nærmere bestemte vilkår, jf. strpl. § 239d annet ledd. Enkelte av disse representantene er gitt adgang til å fremme for- slag om spørsmål til vitnet. Avhørsleder avgjør hvorvidt disse skal stilles, jf. strpl. § 239d
85 Albrechtsen (2017) s. 9.
17
fjerde ledd. Sammenlignet med reglene som gjaldt for den tidligere ordningen med dommer- avhør, åpnes det ved tilrettelagte avhør for at en større krets av personer kan følge avhørene.
I LK art. 35 nr. 2 stilles det krav om at de nasjonale myndighetene sikrer at barnet kan følges av sin rettslige representant eller eventuelt en annen voksen person valgt av barnet. Det gjøres unntak fra sistnevntes rett til følge barnet dersom det foreligger grunngitt avgjørelse om at denne ikke bør få følge avhøret. Straffeprosesslovens regler harmonerer følgelig godt med LKs retningslinjer på dette punkt i og med at strpl. § 239d angir at bistandsadvokat skal og eventuelt at vitnets verge på nærmere bestemte vilkår kan følge avhøret.
2.3.11 Frister for avhøret
Tidligere var fristene for dommeravhør av barn regulert i dagjeldende strpl. § 239 fjerde ledd jf. dommeravhørsforskriften § 4. Hovedregelen var den gang at avhør og observasjon av barn skulle foretas innen «to uker etter at anmeldelsen var blitt inngitt til politiet». I Myhr- rapporten ble det imidlertid påpekt at fristen på to uker ofte ble oversittet. 86 Som nevnt oven- for i kapittel 2.3.4 var dette en av grunnene til at politiet skulle overta oppgaven med avhør av barn.
Fristene for når tilrettelagte avhør skal gjennomføres er nå regulert i strpl. § 239e, jf. fta. § 6.
Hovedregelen er at avhøret skal gjennomføres «snarest mulig». Denne standarden suppleres med tre ulike frister på en, to eller tre uker. Tilrettelagt avhør skal gjennomføres innen en uke der det skal tas avhør etter strpl. § 239 første ledd, andre ledd andre punktum eller tredje ledd, og når et av de alternative vilkårene i første ledd er oppfylt. Det skal altså ikke gå mer enn én uke når det skal avhøres om en handling som skjedde for mindre enn to uker siden. Det skal heller ikke gå mer enn én uke dersom fornærmede har gitt en umiddelbar og fullstendig beret- ning om forholdet. Det gjelder også én ukes frist for avhør der det er grunn til å tro at fornær- mede eller vitne trenger beskyttelse. Dersom vitnet er under seks år eller vitnet er fornærmet i saken og det skal tas avhør etter strpl. § 239 første ledd, andre ledd andre punktum eller tredje ledd, skal det tilrettelagte avhøret gjennomføres innen to uker. Ellers er fristen for gjennomfø- ring tre uker. Hensikten med de differensierte fristene er å la politiet prioritere de sakene som haster mest.87
Regelverkets målsetning om en snarest mulig behandling harmonerer forøvrig godt med LK art. 30 nr. 3 og LK art. 35 nr. 1 bokstav a som angir at saker som gjelder seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn skal prioriteres og skal gjennomføres uten unødig forsinkelse.
86 Myhr mfl. (2004) s. 26.
87 Innst. 347 L (2014-2015) s. 2.
18 2.3.12 Supplerende avhør
Tidligere hadde straffeprosessloven § 234 en bestemmelse som angav at «gjentatte avhør så vidt mulig burde unngås».88 Lovgiver mente det ville være belastende for barnet og svekke påliteligheten av barnets forklaring dersom gjentatte avhør ble benyttet.89 På bakgrunn av nye- re forskning anses ikke gjentatte avhør som noe barnet tar skade av så lenge avhørene følger anbefalt praksis.90 Det anses tvert imot å være til barnets beste i en rekke tilfeller. Fordelen er at barnet får opparbeidet tillit til avhører og får bedre tid til å forklare hva det har vært utsatt for.91
De nye forskningsresultatene bidro til at lovgiver i 2015 innførte regler om supplerende av- hør, jf. strpl. § 239c. Regelen åpner for at det kan foretas flere avhør av vitnet.92 Dette kan begjæres av avhørsleder, vitne eller siktede, jf. henholdsvis strpl. § 239 c første, andre og tred- je ledd. Hvorvidt supplerende avhør skal tas, avgjøres av avhørslederen, jf. strpl. § 239c første ledd. Det avgjørende er om det anses nødvendig for at saken blir fullstendig opplyst og/eller hvorvidt hensynet til barnet tilsier det.93
Ifølge LK art. 35 nr. 1 bokstav e skal antallet avhør begrenses til et minimum og kun finne sted dersom det er nødvendig av hensyn til straffeforfølgningen. Straffeprosesslovens regule- ring legger med dette opp til en ordning som ivaretar interesseavveiningen som er forespeilet i LK. Kun der det er nødvendig for sakens opplysning og hensynet til barnet tilsier det, foretas supplerende avhør, jf. strpl. § 239 c første ledd.
2.3.13 Avvikling av observasjonsordning
Tidligere angav strpl. § 239 tredje ledd at dommeren kunne bestemme at det skulle foretas observasjon av vitnet forut for eller i stedet for dommeravhør, når vitnets alder eller særlige omstendigheter tilsa det. Observasjonsordningen var særlig myntet på de yngste barna, i alde- ren 0-7 år.94 Ettersom disse har svakere forutsetninger for verbal kommunikasjon.95 Observa- sjonen skulle etter dommeravhørsforskriften § 16 foretas av en sakkyndig, som hovedregel var dette en psykolog eller en annen med særlig erfaring med barn.96
88 Strpl. § 234 annet ledd siste punktum (endret ved lov 4. september 2015 nr. 87).
89 Rønneberg og Poulssen (2000) s. 260-261. Prop 112 L. (2014-2015) s. 52.
90 Melinder (2011) s. 1091.
91 Prop. 112. L (2014-2015) s. 51-52.
92 Prop. 112 L (2014-2015) s. 111.
93 Prop. 112 L (2014-2015) s. 111.
94 Myhr mfl. (2004) s. 37.
95 Prop. 112 L (2014-2015) s. 66.
96 Prop. 112 L (2014-2015) s. 66.
19
I en undersøkelse av observasjonsordningen kom det frem at verbale avhør foretatt av politiet- terforskere gav mer pålitelige forklaringer fra barn sammenlignet med observasjon foretatt av psykologer.97 Observasjonsordningen var forbundet med åpenbare muligheter for feilinforma- sjon og siden den i liten grad ble benyttet, ble det foreslått å avvikle den.98 Nå gjennomføres avhør av de yngste barna ved såkalte sekvensielle avhør99, se kapittel 3.2.2.2.
2.3.14 Prosessuelle regler for avhør
I strpl. § 234 finner vi de ulike prosessuelle regler som gjelder når det skal foretas avhør av vitner. Disse reglene gjelder i utgangspunktet også der det skal foretas tilrettelagte avhør av barn, jf. strpl. § 239, med enkelte særreguleringer og unntak.
2.3.14.1 Formaning og forsikring
Ifølge strpl. § 128 første ledd skal rettens leder «formane vitnene til å forklare den fulle sann- het uten å skjule noe» og samtidig forholde vitnene ansvaret som følger av å avgi en uriktig forklaring. Av fta. § 10 første punktum følger det at formaningen skal «tilpasses vitnets alder og utviklingsnivå». Hvordan dette gjøres rent praktisk vil jeg komme nærmere tilbake til un- der kapittel 3.5.2.3.
Før forklaring gis, skal vitnet også avgi forsikring om å «forklare den rene og fulle sannhet uten å legge skjul på noe», jf. strpl. § 131. Tilsvarende gjelder for tilrettelagte avhør, men det gjøres unntak for vitner som er under 15 år, jf. strpl. § 132 nr.1 jf. fta. § 10 siste punktum.
2.3.14.2 Forklaringsplikt og fritaksregler
Av strpl. § 108 følger det at enhver har vitne- og forklaringsplikt ovenfor retten. Som en kon- sekvens av at politiet har overtatt ansvaret for tilrettelagte avhør, vil barnet ha en tilsvarende vitne- og forklaringsplikt ovenfor politiet.100 Dette er nå hjemlet i strpl. § 239a annet ledd første punktum.
I følge strpl. § 122 første ledd første punktum er siktedes slektninger i opp- eller nedadstigen- de linje fritatt for vitneplikt. Denne fritaksretten gjelder imidlertid ikke for barn under 15 år når de skal avhøres ved tilrettelagte avhør i saker som gjelder vold og seksuelle overgrep, jf.
strpl. § 239 første ledd jf. § 239a annet ledd annet punktum.
97 Melinder mfl. (2010) s. 156.
98 Myhr mfl. (2004) s. 51.
99 Innst. 347 L (2014-2015) s. 2.
100 Prop. 112 L (2014-2015) s. 83.
20
Unntaket fra fritaksretten bygger på en bred interesseavveining hvor hovedfokuset er hensynet til barnets beste, jf. Grl. § 104 annet ledd og BK art. 3. I forarbeidene til straffeprosessloven ble det fremhevet flere momenter som skal inngå i denne avveiningen. 101 På den ene side vil barnet kunne bli satt i en lojalitetskonflikt dersom det selv må ta stilling til om det vil forklare seg i sak der nærstående er mistenkt. På den annen side vil et lovpålagt krav om å forklare seg om nærstående innebære at barnet blir presset til å bidra til at nærstående blir straffet. Depar- tementet mente på denne bakgrunn at hensynet til barnets beste kunne tale både for og mot vitne- og forklaringsplikt. Det avgjørende ble imidlertid barnets beskyttelsesbehov.102 Dersom barn får muligheten til å la være å forklare seg i saker som gjelder vold og seksuelle overgrep, er sannsynligheten stor for at overgrep vil fortsette. Å åpne for denne muligheten ville ikke vært forenlig med BK art. 19 som pålegger medlemsstatene å treffe egnede lovgivningsmessi- ge tiltak for å beskytte barn mot vold og seksuelle overgrep. Fritak for vitne- og forklarings- plikten ville da kunne hindre effektive prosedyrer. Dette illustrerer hvor viktig det er at det prosessuelle regelverket muliggjør og legger til rette for en slagkraftig straffeforfølgelse,103 i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn.
101 Prop. 112 L (2014-2015) s. 83.
102 Prop. 112 L (2014-2015) s. 83.
103 Mathiesen (2011) s. 76.
21
3 Tilrettelagte avhør – vitnepsykologiske vurderinger
3.1 Utviklingen av vitnepsykologien
Vitnepsykologien som forskningsdisiplin kan defineres som «studier av menneskelig informa- sjonsbehandling satt inn i en rettslig kontekst». 104 Vitnepsykologien henvender seg til rettsvi- tenskapen ved at den forsøker å utdype forståelsen for vitneutsagnet og derved forbedre retts- prosessen. Vitnepsykologene har bidratt med kunnskap om vitnebevisets mulige feilkilder, men har i den senere tid også kommet med løsningsforslag til hvordan vitnebevisets pålitelig- het kan forbedres.
Forskning på barn som vitner strekker seg mer enn hundre år tilbake i tid. I løpet av 1900- tallet ble man for alvor oppmerksom på at selv de mest sannferdige og rettskafne personer av og til avgir forklaringer som rett og slett ikke kan være korrekte. Den østerrikske strafferetts- teoretikeren H. Gross beskrev allerede i 1894 problemene som kan oppstå ved avhør av vitner og ved vitners troverdighet. Han er en av de første som foreslo en psykologisk skolering av dommere og påtalemyndighet og at psykologer også kunne bistå i retten.105 Hans oppfordring ble fulgt opp av anerkjente psykologer som Alfred Binet og William Stern.
Alfred Binets vitnepsykologiske forsøk viste gjennomgående at det var mange feilkilder knyt- tet til den menneskelige persepsjon, forståelse, oppbevaring og gjenfortelling av minner. Binet hadde et særlig fokus på barns evne til å gi troverdige vitnebevis. I verket La suggestibilité fra 1900 påpeker han at barn påvirkes av to former for feilkilder. For det første er barn særlig utsatt for misledende spørsmål, såkalt intervjuersuggesjon. For det andre er barn mottakelige for autosuggesjon. Dette innebærer at barnet i kraft av sin alder og utvikling er tilbøyelige til å skape spontane falske minner uten noen påvirkning fra andre.106
William Stern viste også gjennom sine vitnepsykologiske eksperimenter at små barn i større grad enn eldre barn og voksne blir påvirket av misledende spørsmål.107 Psykologene hadde tidligere påpekt utfordringer ved bruken av barns vitnebevis, men konkrete løsninger var fort- satt ikke kommet. Fabian L. Rouke oppsummerer litteraturen på feltet i 1957.108 Hans konklu- sjon er sitert i Vidnebeviset av Eva Smith: «Barn er på alle måter dårligere vitner enn voks- ne».109
104 Magnussen (2017) s. 26.
105 Smith (1986) s. 37-38.
106 Goodman (2017).
107 Stern (1910) s. 272.
108 Rouke (1957) s. 55.
109 Smith (1986) s. 56.
22
Nyere forskning viser imidlertid bred konsensus om at barn helt ned i fireårsalderen evner å forklare seg sannferdig og korrekt i avhør, så lenge korrekte avhørsmetoder blir benyttet.110 Hovedtema for forskningen de siste årene har vært å undersøke under hvilke betingelser barn kan være pålitelige vitner og hva som får deres historier på avveie. Suggestive avhørsteknik- ker kan være en av flere årsaker til at barnets historie kommer på avveie. Et suggestivt avhør kjennetegnes ved at avhører har en hypotese som skal bekreftes og at det benyttes ulike på- virkningsstrategier for å oppnå dette.111
3.2 Vitnepsykologiske avhørsprotokoller 3.2.1 Internasjonale avhørsprotokoller
For å motvirke suggestive avhørsteknikker er det utviklet en rekke internasjonale avhørspro- tokoller.112 Et fellestrekk ved disse er at de tar hensyn til barnets alder og kognitive modenhet.
Et annet fellestrekk er at det skal skapes en god og avslappet stemning i avhørssituasjonen.113 De fleste internasjonale avhørsprotokoller er inndelt i tre ulike faser, en innledende, en sub- stansiell og en avsluttende fase.114 I løpet av disse fasene benyttes ulike avhørsteknikker mer eller mindre strukturert, for å motivere barnet til å komme med en sannferdig og fri forklaring.
Det er i nyere tid blitt bred enighet i den vitnepsykologiske fagdisiplin om at avhørsmetodene må tilpasses det enkelte barnets særtrekk og behov. I stedet for å følge avhørsprotokoller til punkt og prikke tas det nå til orde for en såkalt ”toolbox-approach”.115 Med dette menes at avhørspersonell selv velger ut et knippe evidensbaserte avhørsteknikker og anvender disse på en egnet måte i møte med det enkelte barnet. På denne måten tilrettelegges det for fleksibilitet og tilpasning til det enkelte barnet samtidig som evidensbaserte avhørvektøy blir benyttet.
3.2.2 Norske avhørsprotokoller
I perioden 1985 til 2002 ble det gjennomført studier av norske dommeravhør. Resultatene viste at avhørere fortrinnsvis benyttet seg av en lukket og ikke en åpen spørsmålsstil. I strid med vitnepsykologiske anbefalinger viste avhørere også stor tendens til å stille spørsmål med tvungne svaralternativer.116 På bakgrunn av disse studiene og egne empiriske og teoretiske studier av kommunikasjon mellom avhører og barn i dommeravhør117, utviklet Kari Trøften
110 Melinder (2014) s. 122-123.
111 Magnussen (2017) s. 249.
112 Goodman mfl. (2014) s. 930.
113 Magnussen (2017) s. 258.
114 Thoresen mfl. (2006) s. 629.
115 Saywitz, Lyon og Goodman (2017) s. 328-329. Goodman (2017).
116 Thoresen mfl. (2006) s. 637.
117 Gamst og Langballe (2004).
23
Gamst og Åse Langballe Den dialogiske samtalemetoden for å bedre kvaliteten på politietter- forskningen og styrke barns rettsstilling.118
3.2.2.1 Den dialogiske samtalemetoden
Den dialogiske samtalemetoden (heretter DCM) er den alminnelige avhørmetoden som benyt- tes ved tilrettelagte avhør av barn ved Barnehusene i Norge i dag.119 DCM har til formål å gi avhørspersonellet verktøy for å gjennomføre avhør slik at det fremskaffes frie og spontane fortellinger og at barnet blir anerkjent i samtalen.120 DCM´s fem grunnleggende perspektiver vil bli beskrevet her, mens dens faser og underliggende avhørsverktøy vil bli beskrevet og kommentert i lys av vitnepsykologisk forskning i kapittel 3.4 og 3.5.
DCM vektlegger barneperspektivet. Dette innebærer at man forsøker å se situasjonen fra bar- nets ståsted . Dette skal bidra til at barnet blir sett, hørt og ivaretatt.121 Avhører må danne seg et bilde av den sosiale virkeligheten barnet befinner seg i for å få tilgang til barnets perspek- tiv. Derfor vil det også være nyttig å innhente andre personers forståelse av barnets livssitua- sjon,122 ved at politiet får opplysninger fra lærere, barnehageansatte, familie, venner og andre.
Et annet grunnleggende perspektiv er bruken av dialog som samtalemønster. Avhører skal være en samtalepartner og ikke en utspørrer. Det skal dannes et likeverdig forhold mellom barnet og avhører. Dialogen skal være et samarbeidsprosjekt hvor barnet får subjekt- og del- takerstatus. Formålet er at barnet føler seg trygg og motivert til å fortelle sin historie.123 Et tredje perspektiv i DCM er å legge til rette for en målrettet, tematisert og åpen kommunika- sjonsprosess.124 Utfordringen er å forene åpenhet og struktur. Avhører skal på den ene side invitere barnet til å gi en fri fortelling, samtidig som samtalen skal styres slik at viktige temaer blir utdypet. Dette er ingen enkel oppgave. DCM har løst dette ved å benytte den såkalte
«trakte-metoden», som innebærer at tilnærmingen til barnets fortelling blir mer og mer foku- sert utover i avhøret. Spørsmålsstillingen går fra det åpne og beskrivende til det mer spesifik- ke og oppklarende.125
118 Gamst (2011) s. 14.
119 Gamst (2011) s. 15.
120 Langballe (2011) s. 5.
121 Gamst (2011) s. 120.
122 Gamst (2011) s. 121.
123 Gamst (2011) s. 121-122.
124 Gamst (2011) s. 122.
125 Gamst (2011) s. 118-119.
