Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk

(1)

Bioforsk Rapport

Bioforsk Report Vol. 9 Nr. 2014

Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk

Konsekvensutredning reindrift

Svein Morten Eilertsen Bioforsk NordTjøtta

(2)

(3)

Hovedkontor

Frederik A. Dahls vei 20 N-1432 Ås

Tel.: (+47) 40 60 41 00 post@bioforsk.no

Bioforsk Nord Tjøtta N-8860 Tjøtta

Tel.: (+47) 40 60 41 00 tjotta@bioforsk.no

Tittel/Title:

Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk. Konsekvensutredning reindrift

Forfatter(e)/Author(s):

Svein Morten Eilertsen

Dato/Date: Tilgjengelighet/Availability: Prosjekt nr./Project No.: Saksnr./Archive No.:

22.05.2014 Åpen

Rapport nr./Report No.: ISBN-nr./ISBN-no: Antall sider/Number of pages:

Antall vedlegg/Number of appendices:

Vol 9 Nr. 2014 34 0

Oppdragsgiver/Employer:

Rambøll

Kontaktperson/Contact person:

Ingunn Skaufel, Dorte Solvang

Stikkord/Keywords: Fagområde/Field of work:

Konsekvensutredning, Verdal vindkraftverk, Hyllfjellet Sognavola, Markavola, Færen, Skjækerfjell, reinbeitedistrikt

Arktisk landbruk og utmark

Sammendrag:

Foreliggende konsekvensutredning knyttet til reindrift ved planlagt vindkraftverk på Hyllfjellet,

Sognavola og Markavola i Verdal kommune er gjort på oppdrag fra E.ON. Planområdet til Hyllfjellet og Sognavola vindpark ligger innenfor beiteområdet til Færen reinbeitedistrikt. Markavola ligger innenfor arealene til Skjækerfjell reinbeitedistrikt. Det er mange arealinngrep i beitelandet til Færen

reinbeitedistrikt, og det er planlagt flere vindkraftverk innenfor dette arealet. Planområdene Hyllfjellet og Sognavola benyttes som vinterbeiter og har storverdi for reindrifta. Særlig fordi det er store sammenhengende områder med få inngrep og forstyrrelser slik at reinen får beitero. Markavola ligger innenfor vinterbeiteområdet til Skjækerfjell og har også stor verdi. Det går flyttleier inn i planområdet og de østligste delen av Sognavola ligger i nærheten av et oppsamlingsområde til reinbeitedistriktet.

Ved en samlet vurdering av omfanget ved planlagte vindkraftverk er dette middels negativt for

reindrifta. Det er særlig kombinasjonen av vindkraftverk og vinterbeiter for rein og faren for forstyrrelser i beiteområdene som følge av friluftslivsaktiviteter, inkludert forstyrrelser fra løshunder og hundespann som gir negativt omfang. I tillegg kan omfanget av sammenblanding med rein fra Skjækerfjell øke ved etableringen av Markavola vindkraftverk. Dette fører til at konsekvensene for Færen reinbeitedistrikt ved etablering av Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk blir middels til stor negativ (--/---).

Konsekvensene for Skjækerfjell reinbeitedistrikt ved etablering av Markavola vindkraftverk blir middels negativ (--).

(4)

S.M. Eilertsen. Bioforsk Rapport vol. 9 Nr. 2014 2

Forord

E.ON ønsker å bygge en vindpark i delområdene Hyllfjellet, Sognavola og Markavola i Verdal kommune. Foreliggende utredning beskriver dagens bruk av området til reindrift, hvordan det planlagte tiltaket sammen med andre planlagte og gjennomførte tiltak forventes å påvirke reindrifta i planområdet og i tilgrensende områder. Bioforsk Nord Tjøtta har gjennomført en vurdering av konsekvensene for reindrifta i området dersom vindkraftverket etableres.

Tjøtta, 22.05.2014 Svein Morten Eilertsen

(5)

Innhold

Sammendrag ... 5

1. Innledning ... 6

1.1 Utredningsprogrammet ... 6

1.2 Tiltaksbeskrivelse ... 6

1.2.1 Adkomst ... 9

1.2.2 Nettilknytning ... 9

1.2.2.1 Alternativ 1 ... 9

1.2.2.2 Alternativ 2 ... 10

1.2.2.3 Mastetyper ... 12

1.3 Verdal kommune ... 13

2. Metoder og datagrunnlag ... 14

2.1 Oppdeling av utredningsområdet ... 14

2.2 Dokumentasjonsgrunnlag... 14

2.3 Helhetlige vurderinger ... 14

2.4 Konsekvensanalyse ... 14

2.4.1 Verdivurderinger ... 15

2.4.2 Vurdering av omfang (effekt) ... 15

2.4.3 Vurdering av konsekvens ... 16

2.4.4 0-alternativet ... 17

3. Statusbeskrivelse og vurdering av verdi, omfang og konsekvens ... 18

3.1 Landskap ... 18

3.2 Reindrift i utredningsområdet (verdivurdering) ... 18

3.2.1 Færen reinbeitedistrikt ... 18

3.2.1.1 Tradisjonell utmarksbruk ... 24

3.2.2 Skjækerfjell reinbeitedistrikt ... 24

3.2.3 Samlet verdivurdering ... 27

3.3 Fremtidig reindriftsvirksomhet (fram mot år 2030) ... 27

3.4 Generelt om inngrep og forstyrrelser ... 28

3.5 Beregning av dyretetthet ... 30

3.6 Omfang for reindrifta av 0-alternativet ... 30

3.7 Omfang og konsekvens for reindrifta av Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk31 3.7.1 Anleggsfasen ... 32

3.7.1.1 Hyllfjellet og Sognavola ... 32

3.7.1.2 Markavola ... 33

3.7.2 Driftsfasen ... 34

3.7.2.1 Hyllfjellet og Sognavola ... 34

3.7.2.2 Markavola ... 35

3.7.3 Friluftslivsaktiviteter etter tilførsels- og driftsveiene ... 37

3.7.3.1 Hyllfjellet og Markavola ... 37

3.7.3.2 Markavola ... 37

3.7.4 Andre utbyggingsplaner og eksisterende inngrep ... 38

3.7.5 Samlet konsekvensvurdering Hyllfjellet, Sognavola og Markavola ... 38

4. Avbøtende tiltak ... 40

5. Konklusjon ... 41

6. Referanser ... 42

(6)

Figurhenvisninger

Figur 1 Kart over planområdet for Verdal vindkraftverk 7

Figur 2 Eksempel på turbintyper 8

Figur 3 Nettilknytningsalternativ 1 10

Figur 4 Nettilknytningsalternativ 2 11

Figur 5 Tremaster 12

Figur 6 Stålmaster 12

Figur 7 Konsekvensmatrise 17

Figur 8 Kart med grenser for Færen reinbeitedistrikt 18

Figur 9 Kart med vårbeiteområder 19

Figur 10 Kart med sommerbeiteområder 20

Figur 11 Kart med høstbeiteområder 21

Figur 12 Kart med høstvinterbeiteområder 21

Figur 13 Kart med vinterbeiteområder 22

Figur 14 Kart med oppsamlingsområde, trekk- og flyttleier 23 Figur 15 Kart med oppsamlingsområde, trekk- og flyttleier 24 Figur 16

Figur 17 Kart med grenserfor Skjækerfjell reinbeitedistrikt

Kart med vårbeiteområder for Skjækerfjell 25

25

Figur 18 Kart med vinterbeiteområder for Skjækerfjell 26

Figur 19 Kart med oppsamlingsområde og flyttleier for Skjækerfjell 27

Tabellhenvisninger

Tabell 1 Traseseksjoner 11

Tabell 2 Kriterier for verdsetting 15

Tabell 3 Kriterier for vurdering av omfang 15

Tabell 4 Skala som viser konsekvensgrad 16

Tabell 5 Reintall 19

Tabell 6 Verdi, omfang og konsekvensgrad for Færen av anleggsfasen 33 Tabell 7 Verdi, omfang og konsekvensgrad for Skjækerfjell av

anleggsfasen 33

Tabell 8 Verdi, omfang og konsekvensgrad for Færen av driftsfasen 34 Tabell 9 Verdi, omfang og konsekvensgrad for Skjækerfjell av driftsfasen 36

(7)

Sammendrag

E.ON planlegger å bygge Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk i Verdal kommune.

Hyllfjellet og Sognavola planområder grenser opp mot Drivsjøfjellet. Planområdene utgjør deler av fjellplatået mellom Verdal Sentrum i vest og riksgrensen til Sverige i øst. Markavola planområde utgjør et område nordvest for Hyllfjellet og Sognavola. Området ligger mellom bebyggelsen i Verdal og Vuku i sør og skogmyrområder med spredt hyttebebyggelse i nord.

Ved en full utbygging av eksempelløsningen antas vindkraftanleggene som er planlagt med 85 vindturbiner å ha en installert effekt på 280,5 MW, og en årsproduksjon på rundt 934 GWh. Det er planlagt bygging av 2-3 hovedtransformatorer, internt veinett og adkomstveier til hvert område.

I forbindelse med det planlagte vindkraftverket har Bioforsk Nord Tjøtta gjennomført en vurdering av konsekvensene for reindrifta i området. Færen reinbeitedistrikt har mange arealinngrep innenfor distriktsgrensene. Det foreligger bl.a. planer for etablering av flere Kopperaa vindkraftverk sørøst i distriktet i tillegg til at det kontinuerlig kommer opp planer om etablering av hyttefelt ulike steder i reinbeitedistriktet. Planområdet Hyllfjellet og Sognavola representerer store sammenhengende vinterbeiter med få tekniske inngrep og relativt lite menneskelig friluftslivsaktiviteter. Markavola benyttes som vinterbeiter av Skjækerfjell reinbeitedistrikt. Det går flyttleier inn i planområdet for Sognavola og Markavola. Arealene øst for Sognavola benyttes som oppsamlingsområde av Færen reinbeitedistrikt. Noe som betyr at reinen samles inne i området før de flyttes videre. Området har stor verdi for reindrifta. Kombinasjonen av vindkraftverk og vinterbeiteland for rein er det store usikkerhetsmomentet for hvordan reinens framtidige bruk av utredningsområdet vil bli. Selv om nyere forskning kan tyde på at reinen raskt adapteres til vindkraftverker og gjenopptar bruken av området, er reinen sårbare for forstyrrelser i vinterbeiteperioden når reinen ofte er i negativ energibalanse. Det største problemet er friluftslivsaktiviteter i viktige vinterbeiteområder som fører til forstyrrelser for reinen. Reinen må mobilisere energi fra kroppsreservene for å flytte unna forstyrrende elementer som løshunder, hundespann og mennesker i perioder på vinteren med begrenset beitetilgang. Gjentatte forstyrrelser kan få direkte innvirkning på reinens muligheter for å overleve vinteren. Usikkerhet om etableringen av Hyllfjellet, Sognavola og Markavola

vindkraftverk vil føre til økt friluftslivsaktivitet inn i området «trekker» vurderingene av omfanget av vindkraftverket i negativ retning. Dersom omfanget av friluftslivsaktiviteter inn i området først øker, er det vanskelig å reversere/redusere disse aktivitetene ved reguleringer. Etableringen av Markavola vindkraftverk vil som beskrevet øke problemene med sammenblanding med rein fra Skjækerfjell reinbeitedistrikt inne på Færens vinterbeiteområde. Dette «trekker» vurderingene av omfanget av planlagte vindkraftverk i ytterligere negativ retning og fører til at omfanget ved planlagte vindkraftverk vurderes som stor til middels negative. I og med at området har stor verdi for Færen reinbeitedistrikt, blir konsekvensene ved etablering av Hyllfjellet, Sognavola og

Markavola vindkraftverk middels til stor negativ (--/---). Konsekvensene ved etablering av Markavola vindkraftverk vurderes som middels negativ (--) for Skjækerfjell reinbeitedistrikt.

(8)

1. Innledning

ES Wind Norway, Branch of E.ON Wind Sweden AB (heretter E.ON) søker om konsesjon for utbygging og drift av Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk med tilhørende infrastruktur i Verdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Denne fagrapporten er utarbeidet som en del av konsesjons- søknaden med konsekvensutredning. Det søkes om konsesjon for etablering av 280,5 MW fordelt på Hyllfjellet, Sognavola og Markavola (´figur 1). Rambøll As som har fått oppdraget med å

gjennomføre konsekvensutdredningsprogrammet har engasjert Bioforsk Nord Tjøtta til å gjennomføre den faglige urtredningen innenfor deltemaet reindrift.

1.1 Utredningsprogrammet

Utgangspunktet for innholdet i denne fagrapporten er utredningsprogrammet for Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk, fastsatt 3. oktober 2013. Fra utredningsprogrammet siteres følgende for deltema reindrift:

 Reinbeitedistriktets bruk av tiltaksområdet skal beskrives

 Direkte og indirekte virkninger og antatt beitetap som følge av vindkraftverket med tilhørende

 infrastruktur (kraftledninger, veianlegg, transformatorstasjon/servicebygg, oppstillingsplasser etc.) skal beskrives og vurderes.

 Eksisterende kunnskap om vindkraftverk/kraftledninger og rein skal kort oppsummeres.

 Det skal vurderes hvordan vindkraftverket i anleggs- og driftsfasen kan påvirke reindriftens bruk av området gjennom barrierevirkning, skremsel/støy og økt ferdsel.

 Virkninger av tiltaket skal sees i sammenheng med eventuelle planer om andre vindkraftverk i nærheten og andre planer og eksisterende inngrep med vesentlige virkninger for reindriften i reinbeitedistriktet.

Fremgangsmåte:

Utredningen skal gjøres på bakgrunn av eksisterende informasjon om bla. beite-, kalvings- og luftingsområder, trekk- og flytteleier, bruksomfang og eksisterende kunnskap om vindkraftanlegg/

kraftledninger og reindrift, eventuelt supplert med befaringer. Reinbeitedistriktet/sidaer, reindriftsforvaltningen og Sametinget skal kontaktes.

Tradisjonell utmarksbruk

 Tiltakets virkninger for tradisjonell utmarksbruk, herunder samisk utmarksbruk, skal vurderes.

1.2 Tiltaksbeskrivelse

Hyllfjellet og Sognavola planområder grenser opp mot Drivsjøfjellet. Planområdene utgjør deler av fjellplatået mellom Verdal Sentrum i vest og riksgrensen til Sverige i øst. Fjellområdene består av Hyllfjellet, Sognavola, Drivsjøfjellet, Skardfjellet og Juldalshøgda. Planområdenes nordvestlige grense ligger ca. 7 km fra tettstedet Vuku, og henholdsvis 2 mil fra Verdal Sentrum. Planområdenes østlige grense ligger ca. 11 km fra riksgrensen mot Sverige.

(9)

Figur 1 - Situasjonskart, omsøkt løsning Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk

Markavola planområde utgjør et område nordvest for Hyllfjellet og Sognavola. Området ligger mellom bebyggelsen i Verdal og Vuku i sør og skogmyrområder med spredt hyttebebyggelse i nord.

Planområdets sørvestlige grense ligger ca. 1 mil fra Verdal Sentrum og ca. 5 km fra Vuku.

Planområdets nordlige grense ligger 5 km unna kommunegrensen til Steinkjer. Figur 1 viser lokaliseringen av planområdene, og er et situasjonskart som illustrerer den omsøkte løsningen.

Lokalitetene ble valgt på grunn av forventninger om stabil og tilstrekkelig høy vind for

vindkraftproduksjon, samt en vurdering av mulige konsekvenser for miljø og samfunn. Ved en full utbygging av eksempelløsningen antas vindkraftanlegget å ha en installert effekt på 280,5 MW, og en årsproduksjon på rundt 934 GWh, tilsvarende forbruket til cirka 45 000 norske husholdninger.

Planområdene omfatter et areal på cirka 70 km². Av dette arealet antas det at mellom 1-2 % vil bli direkte berørt av utbygging.

Turbinene som er brukt som eksempel i konsesjonssøknaden er av typen Vestas V-112, hver med en effekt på 3,3 MW. Oppsummert består vindkraftverkene av følgende hovedkomponenter:

 85 vindturbiner med oppstillingsplasser à 1-2 da

 Turbintransformatorer i eller ved turbinene

 Internt nett – jordkabel (22 kV el. 33 kV)

 2-3 hovedtransformatorer (22 kV (33 kV)/132 kV) på totalt ca. 320 MVA

 Tilhørende koblingsanlegg og bryterfelt

 Servicebygg

 9 meteorologimaster med høyde på ca. 100 meter

 Internt veinett

 Adkomstveier til hvert område

 Adkomstveier mellom Hyllfjellet og Sognavola

 Ekstern nettilknytning (66 kV el. 132 kV)

(10)

Vindkraftverkene krever også tilgang til egnet kai, samt tilfredsstillende kvalitet på eksisterende vei mellom kai og vindkraftverkets adkomstvei. Dette kan medføre noe behov for opprustning samt midlertidig eller varig modifisering av offentlig/eksisterende vei.

I konsesjonssøknaden søkes det om fleksibilitet med tanke på turbintyper, men i eksempelløsningen tas det utgangspunkt i Vestas V-112 (Figur 2). Det er aktuelt å installere turbiner med nominell effekt fra 2 til 5 MW per turbin. Ulike turbintyper vil kunne leveres med tårnhøyde tilpasset

vindforholdene på lokaliteten. Vanlig tårnhøyde for dagens storskala vindturbiner spenner fra rundt 80 meter og opp til 120 meter. For den aktuelle eksempelløsningen er det på bakgrunn av

forventninger til vindforholdene, valgt en tårnhøyde på 94 meter. Eksempelturbinen Vestas V-112 har en rotordiameter på 112 meter. Figur 2 illustrerer dimensjonene til eksempelturbinen. Endelig turbinvalg vil bli foretatt etter at eventuell konsesjon foreligger, og man vil da utarbeide en detaljplan for anlegget, samt en miljø-, transport- og anleggsplan for utbyggingen som skal godkjennes av NVE og kommunen.

Figur 2 - Dimensjoner eksempelturbin, bilde hentet fra Vestas.com

Ved hver vindturbin blir det opparbeidet kranoppstillingsplasser. Hvor store oppstillingsplasser som kreves vil avhenge av blant annet turbinvalg, men det antas at det er i størrelsesorden 1000 m² per oppstillingsplass. Fundamentene til turbinene vil etter all sannsynlighet blir utført som

fjellfundamenter med forankring i fjellet ved hjelp av forspente strekkstag, men gravitasjons- fundamenter kan også være aktuelle.

Transport av turbiner krever adkomstveger som dimensjoneres i henhold til spesifikasjoner fra leverandører. I konsesjonssøknaden er det tatt utgangspunkt i en bredde på minimum 5,5 meter og akseltrykkapasitet på ca. 15 tonn. Med vegskulder vil samlet bredde være omtrent 10 meter, men vegskulderen vil revegeteres etter anleggsperioden. Komponentene vil fraktes inn til Verdalsøra på båt, og derfra videre med bil til de tre planområdene langs E6 og fylkesveg fram til anleggenes adkomstveger.

(11)

1.2.1 Adkomst

Markavola

Adkomstvei til Markavola er planlagt å følge Rv 757 Leksdalvegen frem til Nordset. Fra Nordset går veien østover opp Tjelderdalen mot Stiklestadholmen og Hallemsvollen. Ved Hallemsvollen er veien planlagt å krysse Sørelva og gå opp mot Markavola ved Lughaugbekken (´figur 1).

Hyllfjellet og Sognavola

Det er sett på tre alternative adkomster for disse to planområdene (´figur 1).

1. På nordøst-siden av Hyllfjellet har man en alternativ adkomstvei fra Rv 757 ved Kleppen og opp Julnesetmot Julnessetra.

På sørsiden av Sognvola ligger to alternative adkomstveier på nordsiden av Rv 72.

2. Det ene alternativet svinger ut fra Rv 72 ved Stormoen. Der går det allerede en vei inn mot Badstuåsan.

3. Alternativt kan man kjøre av ved Sul og følge Vargdalen opp mot Sognavola.

1.2.2 Nettilknytning

Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk omsøkes med 2 alternative nettløsninger, alternativ 1 og 2.

1.2.2.1 Alternativ 1

Planområdene for Hyllfjellet og Sognavola ligger så nært hverandre at det er naturlig at nettilknytningen for disse to planområdene samordnes. Det etableres en transformatorstasjon i hvert område, Hyllfjellet og Sognavola. Fra hver av disse to transformatorstasjonene går

produksjonen mot Vuku i separate produksjonsradialer på 66 kV ledning med tremaster (1C og 1D) (Figur 5). Ved Kvernmoen møtes disse to radialene, og føres videre på en dobbeltkurs stålmast mot Vuku (1E)(Figur 5). Markavola planlegges ført mot Vuku via en 66 kV produksjonsradial, enkeltkurs tremast (1A). Ved Tingvoll, 640 meter øst for planlagt Bollgårdssletta koblingsstasjon, møtes produksjonsradialene fra Hyllfjellet/Sognavola og Markavola (1B). Fra Bollgårdssletta

koblingsstasjon planlegges produksjonen å føres mot Verdal S (sentralnettstasjon) via en 66 kV dobbeltkurs på stålmast (1F). Forbindelsen vil etableres hovedsakelig i samme trasé som

eksisterende dagens tremastlinje (1G) som forsyner Vuku transformatorstasjon fra Verdal R mellom Vuku og Nes. Det vil etableres ny trasé fra Nes til Verdal S.

Dagens forsyning av Vuku transformatorstasjon fra Verdal R kan saneres, med unntak av forbindelsen fra Bollgårdssletta koblingsstasjon (1H), tremaster.

(12)

Figur 3 Systemløsning 1 for nettilknytning av Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk.

1.2.2.2 Alternativ 2

I alternativ 2 (figur 4) planlegges produksjonen fra Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk i hovedsak å føres i samme traséer som i alternativ 1, men med 132 kV ledning. Trasé merket D erstattes imidlertid av trasé merket I mellom planområdene, slik at produksjonen fra Hyllfjellet går via trafostasjon Sognavola. Det etableres transformering 132/22 kV og 132 kV bryteranlegg ved Bollgårdssletta. Eksisterende Vuku trafo saneres evt. benyttes som 22 kV koblingsstasjon. Det må da etableres en sterk 22 kV jordkabelforbindelse til Vuku trafo.

Alternativ 2 fordrer en utvidelse av Verdal S (sentralnettstasjon). Det er i dag ikke etablert anlegg for 132 kV forsyning i Verdal S. I alternativ 2 må det derfor etableres 1 stk. 132/66 kV transformator med tilhørende 132 kV og 66 kV bryterfelt. Det er antagelig plass til nytt 66 kV bryterfelt innendørs i tilknytning til eksisterende anlegg. Nytt 132 kV bryterfelt planlegges som et utendørsanlegg sør/sørøst for eksisterende stasjon.

(13)

Figur 4 Systemløsning 2 for nettilknytning av Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk.

Tabell 1 Traséseksjoner, Alternativ 1 og 2.

ID Traseseksjon Spenningsnivå Mastetype

1A Markavola – Vuku 66 Tremast

1B Vuku – Bollgårdssletta 66 Tremast + stålmast

1C Sognavola – Fellesmast 66 Tremast

1D Hyllfjellet – Fellesmast 66 Tremast

1E Fellesmast – Vuku 66 Stålmast

1F Bollgårdssletta – Verdal S 66 Stålmast

1G Eks. Verdal R - Vuku 66 Tremast som rives

1H Eks. Verdal R - Vuku 66 Tremast som kan beholdes

2A Markavola – Vuku 132 Tremast

2B Vuku – Bollgårdssletta 132 Stålmast

2C Sognavola – Fellesmast 132 Tremast⁽¹⁾

2E Fellesmast – Vuku 132 Tremast

2F Bollgårdssletta – Verdal S 132 Tremast

2G Eks. Verdal R - Vuku 66 Tremast som rives

2H Eks. Verdal R - Vuku 66 Tremast som rives

2I Hyllfjellet - Sognavola 132 Tremast⁽¹⁾

(1)Siste 400 m inn til trafostasjon Sognavola benyttes dobbeltkurs stålmast

Traseene merket G og H er eksisterende del av dagens 66 kV tremastlinje mellom Verdal sentrum og Vuku som kan saneres.

(14)

1.2.2.3 Mastetyper

Figur 5 Tremast.

Figur 6 Stålmast

(15)

1.3 Verdal kommune

Verdal kommune (1.543 km²) ligger i Nord-Trøndelag fylke, med Steinkjer, Inderøy og Snåsa i nord og Meråker og Levanger i sør. Kommunen grenser mot Sverige i øst. Verdal kommune er en del av Innherred samkommune sammen med Levanger kommune. Det var 14.788 innbygger pr. 01.02.2014.

Kommunen er en landbrukskommune med nesten halvparten av arealene (780 km²) over

skoggrensen. Leksdalsvatnet (22,6 km²) er største innsjø og det er betydelige arealer (375 km²) med barskog (wikipedia.no). Europaveg 6 (E6) og jernbanen går gjennom kommunen i vest, mens

fylkesvei 72 går fra Berg i Verdal og østover til riksgrensen ved Åbo. Lengre nord går fylkesvei 757 fra Verdalsøra og østover til Vollen i Verdal. Det er ingen vindkraftanlegg i Verdal kommune i dag, men det foreligger planer om vindkraftverk i nabokommunene Meråker (Kopperaa vindkraftverk) og Steinkjer (Haugrossåsen).

(16)

2. Metoder og datagrunnlag

2.1 Oppdeling av utredningsområdet

Utredningsområdet for Hyllfjellet og Sognavola vindkraftparker ligger innenfor beiteområdet til Færen reinbeitedistrikt, mens Markavola ligger nord for dette området og er en del av beiteområdet til Skjækerfjell reinbeitedistrikt. Derfor vil vurdering i denne rapporten av konsekvensene for Færen reinbeitedistrikt i hovedsak angjelde Hyllfjellet og Sognavola vindkraftparker. Det er forventet indirekte konsekvenser for Færen reinbeitedistrikt ved eventuell etablering av Markavola vindkraftpark. Disse er omtalt i egne avsnitt (kap 3.7.5) i foreliggende rapport.

2.2 Dokumentasjonsgrunnlag

Utredningsarbeidet har blitt gjennomført med basis i «Hyllfjellet, Sognavola og Markavola

vindkraftverk i Verdal kommune – Fastsetting av konsekvensutredningsprogram» datert 03.10.2013.

Informasjon om arealbruken til reindrifta i området er innhentet gjennom direkte kommunikasjon med Færen reinbeitedistrikt og fra «Distriktsplan for reinbeitedistrikt 7 – Færen 2004-2008».

Markavola vindkraftverk ligger innenfor grensene til Skjækerfjell reinbeitedistrikt. Skjækerfjell har stilt ulike krav i forhold til utredningsarbeidet (bl.a. at de skal forhåndsgodkjenne utreder). Det har så langt i prosessen ikke vært praktisk mulig å få til et møte mellom Skjækerfjell, E.ON og utreder.

Vurderinger i rapporten som omhandler konsekvenser for Skjækerfjell reinbeitedistrikt er derfor gjort på bakgrunn av eksisterende opplysninger om arelbruken til reinbeitedistriktet

(arealbrukskart, skriftlige innspill etc.).

2.3 Helhetlige vurderinger

I forbindelse med at det var planlagt flere vindkraftverk innenfor grensene til Færen reinbeitedistrikt har det, etter ønske fra reindrifta, blitt gjennomført en helhetlig konsekvensutredning for Færen reinbeitedistrikt (Eilertsen, 2014). Denne utredningen beskriver hvordan ulike former for inngrep og menneskelig aktivitet innenfor arealene til Færen reinbeitedistrikt (kommunene Meråker, Stjørdal, Verdal og Levanger) kan påvirke reinens bruk av de ulike sesongbeitene. Viktige tradisjonelle beitearealer har blitt neddemt i forbindelse med vannkraftutbygginger i forrige århundre. Særlig aktivitet i tilknytning til eksisterende, og planlagt, fritidsbebyggelse (hytter) har stor negativ virkning på reinen. Masseuttaket i Tromsdalen, nydyrking av landbruksjord og

veibygging er inngrep som fører til direkte arealtap for reindrifta. I Eilertsen (2014) beskrives det også at friluftslivsaktiviteter kan føre til forstyrrelser på reinen slik at de trekker ut av viktige beiteområder. Resultatene fra dette arbeidet bidrar til å danne et viktig kunnskapsgrunnlag for de vurderingene som er foretatt i foreliggende rapport.

Innenfor arealene til Skjækerfjell reinbeitedistrikt er det også ulike inngrep og menneskelig

aktivitet som kan påvirke reinens bruk av de ulike sesongbeitene. Sumvirkningen av disse er vurdert sammen vurderingene av virkningene av planlagte Markavola vindkraftverk på reinen fra

Skjækerfjell reinbeitedistrikt.

2.4 Konsekvensanalyse

Som grunnlag for denne utredningen er Statens vegvesen, Håndbok 140, konsekvensanalyser benyttet (Statens Vegvesen 2006). Analysen gjennomføres etter følgende trinnvise metode:

Statusbeskrivelse, verdisetting, vurdering av omfang (effekt)og vurdering av konsekvens:

A. Verdi, uttrykt gjennom tilstand, egenskaper og utviklingstrekk for vedkommende tema, og etter skalaen liten – liten/middels - middels – middels/stor - stor. Skalaen er kontinuerlig der liten verdi refereres som 1 og stor verdi refereres som 5.

(17)

B. Omfang (inngrepsgrad), det vil si hvor store endringer tiltaket kan medføre for reindrifta, kategorisert etter skalaen: stort negativt – middels negativt – lite/ingen – middels positivt – stort positivt. Skalaen er kontinuerlig.

C. Konsekvens, som fastsettes i form av en ni-trinns skala (figur 4) ved å sammenholde opplysninger om berørte områders verdi (a) med opplysninger om omfanget (b) av endringene.

2.4.1 Verdivurderinger

Det første trinnet i konsekvensutredningen er å beskrive og vurdere reindriftas status og forut- setninger innenfor det planlagte utredningsområdet. Fastsettelsen av ”verdi” er i størst mulig grad basert på dagens reindrift og behov uttrykt ved konkrete planer for framtidig utvikling av næringa og sannsynligheten for å kunne realisere disse i et område uten utbygging. Det er gitt en selvstendig og subjektiv verdivurdering av områdets verdi innenfor utredningsområdet. Klassifisering av verdi, virkning og konsekvenser er basert på Håndbok 140 (Statens vegvesen 2006). Verdivurderingen er gitt ut fra viktigheten av arealene for reindrifta (tabell 2). En viktig begrensende faktor for

reindriftsnæringen er tilgangen på gode vinterbeiter. Reduksjon av tilgjengelige vinterbeitearealer gjennom utbygging og forstyrrelser er særlig negativt for reindrifta. I tillegg er det helt avgjørende for reinen at kalvingslandet som simlene benytter er mest mulig uforstyrret i og etter

kalvingsperioden. Tilgang på flyttveier mellom de ulike sesongbeitene er også avgjørende for at reindrifta skal kunne opprettholde drifta på dagens nivå. Tilgang på beiter resten av året er også viktig, men reinen er litt mindre sårbar for forstyrrelser i disse periodene.

Tabell 2 Kriterier for verdsetting av reindrift.

Verdi Kriterier

Stor verdi Tilgang på området for beiting, flytting og/eller kalving er en forutsetning for opprettholdelse av reindrifta på dagens nivå.

Stor/middels verdi Området utgjør en viktig del av beitegrunnlaget i deler eller hele året.

Middels verdi Området utgjør en del av beitegrunnlaget i deler av året.

Middels/liten verdi Området er noe brukt til beiting i dag og har noe betydning i reindriftssammenheng.

Liten verdi Tilgang på området har liten verdi i reindriftssammenheng

2.4.2 Vurdering av omfang (effekt)

Med vurdering av omfang (effekt) menes hvordan og i hvilken grad reindrifta i utredningsområdet vil bli påvirket av tiltaket. Tiltakets virkninger blir bl.a. vurdert ut fra omfang av eksisterende

aktiviteter og sannsynligheten for endringer i bruk eller bruksmuligheter for næringen dersom vindkraftparken etableres. Det er gjort en klassifisering av omfang av inngrepet etter en femdelt skala der kriterier og gradering av omfang for reindrifta er beskrevet i tabell 3.

Tabell 3 Kriterier for vurdering av omfang (effekt) på reindrift.

Omfang (effekt) Kriterier

Stort negativt Drift eller planlagt reindrift må enten opphøre eller reduseres betydelig

Middels Drift eller planlagt reindrift må endres

Lite (begrenset) Reindrift i området blir begrenset i forhold til dagens nivå eller planlagt aktivitet blir ikke gjennomført

Ubetydelig/ingen Tiltaket har ubetydelig eller ingen virkninger for dagens eller framtidig reindrift i området

Positiv Tiltaket har positive virkninger for dagens eller framtidig reindrift i området

(18)

2.4.3 Vurdering av konsekvens

I vurderingen av konsekvensgrad for reindrifta blir verdiene sammenstilt med tiltakets effekt og virkning (omfang). Denne sammenstillingen er vist i en matrise (figur 7; Jfr. håndbok 140, Statens vegvesen, 2006). Konsekvens er gradert etter en nidelt skala fra meget stor positiv konsekvens til meget stor negativ konsekvens (tabell 4). Matrisen (figur 7) innebærer for eksempel at for områder med stor verdi vil et stort negativt omfang gi meget stor negativ konsekvens (ved bruk av matrisen i figur 7 ligger " stor verdi" helt til høyre langs x-aksen, mens "liten verdi" ligger helt til venstre).

Tabell 4 Skala som viser konsekvensgraden.

++++ Meget stor positiv konsekvens - Liten negativ konsekvens +++ Stor positiv konsekvens -- Middels negativ konsekvens

++ Middels positiv konsekvens --- Stor negativ konsekvens + Ubetydelig positiv konsekvens ---- Meget stor negativ konsekvens 0 Ubetydelig/ingen konsekvens

(19)

Figur 7 Metodikk for konsekvensvurdering. Figur hentet fra Statens Vegvesen (2006).

2.4.4 0-alternativet

0-alternativet (statusbeskrivelsen) beskriver en verdinøytral og faktaorientert omtale av situasjonen for reindrifta dersom planene for utbygging av vindkraftverk på Hyllfjellet, Sognavola og Markavola ikke blir gjennomført.

(20)

3. Statusbeskrivelse og vurdering av verdi, omfang og konsekvens

3.1 Landskap

Landskapet i det aktuelle området er preget av snaufjell med store myrarealer og små vann mellom høydedragene. Skoggrensa går på cirka 700 moh. Terrenget er kupert med den høyeste toppen, Hyllfjellet på 844 moh. Sognavola utgjør den høyeste toppen innenfor delområdet Sognavola og er 720 moh. Markavola på 479 moh og Håkkåklumpen på 464 moh. Utgjør de høyeste punktene av delomnrådet Markavola.

3.2 Reindrift i utredningsområdet (verdivurdering) 3.2.1 Færen reinbeitedistrikt

Planområdet til Hyllfjellet og Sognavola vindkraftverk er en del av beiteområdet til Færen

reinbeitedistrikt (figur 8). Markavola ligger like innenfor grensene til Skjækerfjell reinbeitedistrikt, like nord for grensa mot Færen. Færen reinbeitedistrikt tilhører Nord-Trøndelag reinbeiteområde og omfatter 2.429 km² i kommunene Verdal, Levanger, Stjørdal og Meråker. Distriktets beiteområder er avgrenset av jernbanen i vest, Verdal – Stiklestad - Helgåa i nord, riksgrensen mot Sverige i øst og E14 i sør (figur 2). Nord for Færen ligger Skjækerfjell reinbeitedistrikt, mens de grenser mot Essand i sør. Det er fastsatt et øvre reintall for reinbeitedistriktet på 1.600 rein.

Figur 8 Kart som viser grensene for Færen reinbeitedistrikt (markert med svarte linjer). Planområdet for Hyllfjellet og Sognavola vindkrafpark ligger ved «pilspissen».

Færen reinbeitedistrikt er et helårs reinbeitedistrikt, noe som betyr at reinen beveger seg innenfor distriktsgrensene (figur 8) hele reindriftsåret og ikke har lange forflytninger mellom de ulike årstidsbeitene slik mange andre reinbeitedistrikt har. Færen reinbeitedistrikt består av fire

(21)

siidaandeler (en siidaandel er en familiegruppe eller enkeltperson som hører til en siida og som driver reindrift under ledelse av en person eller av ektefelle eller samboere i fellesskap).

Tabell 5 Korrigert reintall i sluttstatus for driftsårene 2004-20012 for reinbeitedistriktene Færen og Skjækerfjell (Reindriftsforvaltningen, 2013)

Reintall\år 2004/05 2005/06 2006/07 2007/08 2008/09 2009/10 2010/11 2011/12

Færen 731 701 920 900 1.060 1.222 1.316 1.440¹

Skjækerfjell 2006 1837 1927 1991 2070 1954 1960 1994

1) Ikke korrigert reintall per 31. mars for 2012

Reintallet i distriktet har variert mye siden 2000, med laveste antall (701 rein) i driftsåret 2005/06 (tabell 5; Reindriftsforvaltningen 2013). De siste årene har distriktet kjøpt inn simler fra andre distrikt i tillegg til at egne simlekalver ikke har blitt slaktet for å øke reintallet opp mot fastsatte øvre reintall som er 1.600 rein. Ved tellingen 01.04.2012 var reintallet økt til 1.446 dyr (tabell 5;

Reindriftsforvaltningen 2013). I driftsåret 2010-2011 var reinflokken fordel på 79 % simler, 4 % okser og 17 % kalver. Gjennomsnittsvektene for slaktet rein lå over gjennomsnittet for Nord-Trøndelag i driftsårene 2010-11 og 2011-12 og produksjonen var 7,9 kg i kg/livrein (Reindriftsforvaltningen 2013). De fire siidagruppene samarbeider om arbeidet med reinen i distriktet gjennom hele driftsåret.

Figur 9 Kart som viser vårbeiteområdene til Færen reinbeitedistrikt (tette skråstilte linjer er «vårbeiter 1»

og åpne skråstilte linjer er «vårbeiter 2»). Planområdet for Hyllfjellet og Sognavola vindkraftverk ligger ved «pilspissen».

Vårbeitene og kalvingslandet ligger i Forra området vest (og nordvest) for Meråker (skråstilte linjer i figur 9). Områdene som er oppført som «vårbeiter 1» (figur 9; tette skråstilte linjer), er definert som tidlig vårland, de deler av vårområdet som beites tidligst og hvor hoveddelen av simleflokken oppholder seg i kalvings- og pregningsperioden. Arealene som ligger lengre mot nordvest benyttes som «vårbeiter 2» (figur 9; åpne skråstilte linjer). Dette er definert som oksebeiteland og øvrig vårland, der okserein og fjorårskalver oppholder seg i kalvingstida. Her kan i tillegg enkelte simler oppholde i kalvingsperioden. Hit kan også simler med kalver trekke senere på våren. Etter at reinen kommer inn i vårbeiteområdet trekker reinen til barflekker i overgangen mellom dalene og

fjellområdene der den finne beite (i hovedsak lav og lyngvekster samt skudd av planter som er i ferd med å spire etter vinterdvalen). Simlene finner rolige plasser, gjerne med le for å kalve. Reinen bruker ulike arealer fra år til år og fra dag til dag bestemt av snø- og værforhold. Dette betyr at

(22)

simler i enkelte år kan benytte området like sør for Sognavola, men de trekkes sjeldent nord for fylkesvei 72 og inn i utredningsområdet for vindkraftparken i vårperioden (figur 9).

Noen dager etter kalving samles simlene i småflokker som beiter rundt i terrenget, styrt av

beitetilgang, værforhold, og etter hvert insektsplager på varme dager. Etter kalving trekker reinen til sommerbeiteområdene (figur 10) i de østlige og midtre delene av arealene til Færen reinbeitedistrikt. «Sommerbeite 1» (figur 10; tette loddrette linjer) er områder reinen oppholder seg midtsommers der sentrale deler som regel ligger over skoggrensa, der reinen får dekket sine behov for beite, ro, avkjøling og minst mulig insektsplage innenfor korte avstander. «Sommerbeite 2»

(figur 10; åpne loddrette linjer) er lavereliggende sommerland. Ofte med næringsrike beiter, men større insektsplager. Dette er mindre sentrale og/eller mindre intenst brukte områder. Denne beiteperioden er viktig for reinen da den ofte er i dårlig kondisjon etter en lang vinter. I tillegg er ikke insektsplangen stor de første dagene etter vekststart om våren. Reinen kan derfor beite intensivt og uforstyrret på næringsrike beiteplanter store deler av døgnet. Gode myrområder utgjør 25 % av grøntbeiteområdene i reinbeitedistriktet og beskrives som den dominerende landskaps- typen. I tillegg skal reinsimlene knytte bånd mot de nyfødte kalvene. Det er viktig at dyra ikke blir forstyrret i denne perioden. I sommerperioden blir reinens arealbruk i hovedsak styrt av været og insektsbelastningen. På stille og varmere dager vil reinen trekke opp i høyden til luftingsplasser for å unngå insekter. Det er viktig at reinen får beite uforstyrret gjennom sommeren for å sikre god tilvekst på kalvene og for at simlene skal få bygget opp nye kroppsreserver før en ny vinter. Til kalvemerkingen om sommeren benyttes helikopter til samling og inndriving til kalvemerkings- gjerdene på Kirkebyfjellet. Slaggavika, Teveldalen, Hallsjøen og Brenntjønna. Som det går fram av arealbrukskartet over sommerbeitene til Færen reinbeitedistrikt ligger disse sør for utrednings- området for vindkraftverkene Hyllfjellet og Sognavola (figur 10).

Figur 10 Kart som viser sommerbeiteområdene til Færen reinbeitedistrikt (tette loddrette linjer er

«sommerbeiter 1» og åpne loddrette linjer er «sommerbeiter 2»). Planområdet for Hyllfjellet og Sognavola vindkraftverk ligger ved «pilspissen».

Paringsperioden om høsten er viktig for å sikre at flest mulig av simlene blir drektige. Reinflokken til Færen reinbeitedistrikt består av rundt 4 % okser (Reindriftsforvaltningen, 2013). Dette betyr at hver okse skal bedekke mange simler. Der er derfor viktig at reinflokken ikke går altfor spredt men er samlet i enkeltflokker. Etter at arealene nord for fylkesvei 72 ikke ble benyttet i 12-årsperioden 2001-2013 for at lavbeitene skulle bygges opp igjen, utgjør disse fra og med høsten 2013 en viktig del av paringsområdet (høstbeiter 1») til reinbeitedistriktet. Dette betyr at utredningsområdet

(23)

Hyllfjellet og Sognavola vindkraftverk (figur 11) kommer til å bli liggende i høstbeitelandet til Færen som er vurdert å ha stor/middels verdi for reindrifta.

Figur 11 Kart som viser høstbeiteområdene til Færen reinbeitedistrikt (tette skråstilte linjer er «høstbeiter 1» og åpne skråstilte linjer er «høstbeiter 2»). Planområdet for Hyllfjellet og Sognavola vindkraftverk ligger ved «pilspissen».

Figur 12 Kart som viser høstvinterbeiteområdene til Færen reinbeitedistrikt (skråstilte linjer). Planområdet for Hyllfjellet og Sognavola vindkraftverk ligger ved «pilspissen».

Reinen samles vanligvis enten i gjerdeanlegget i Veltet (like sør for innsjøen Feren) og/eller i slaktegjerdet ved Skurdalsåa for slakting. Disse anleggene ligger sør i reinbeitedistriktet i Meråker kommune. Slaktingen foregår vanligvis i november/desember, men enkelte år må deler av

reinflokken samles så tidlig som i september. Eksempelvis samlet distriktet en betydelig del av reinflokken i gjerdeanlegget i veltet i september 2013 og kjørte disse på bil til beiteområdene nord for fylkesvei 72. Snøforholdene (og dermed beitetilgangen) avgjør hvor lenge disse arealene

(24)

benyttes som høstvinterbeiter (figur 12) av rein tilhørende Færen reinbeitedistrikt. Ved vanskelige snøforhold kan reinen føres vestover til de sentrale vinterbeitene. Tidspunktet for dette avgjøres av snøforhold og tilgangen på beiter. Dette betyr at utredningsområdet Hyllfjellet og Sognavola

vindkraftverk (figur 121) er planlagt benyttet som høstvinterbeiter. Området er vurdert å ha stor verdi for reindrifta som høstvinterbeiter.

Figur 13 Kart som viser vinterbeiteområdene til Færen reinbeitedistrikt (tette vannrette linjer er

«vinterbeiter 1» og åpne vannrette linjer er «vinterbeiter 2»). Planområdet for Hyllfjellet og Sognavola vindkraftverk ligger ved «pilspissen».

Etter slakteuttaket i november/desember har reinen dert siste tiåret normalt blitt ført vestover til vinterbeitene som ligger mot Levanger hvor det er minst snø. Gjennom vinteren går dyra spredt og beiter i småflokker. Det er store variasjoner i snøforholdene innenfor arealene til Færen

reinbeitedistrikt, både mellom år og gjennom vinteren. Det er derfor ikke mulig å forutsi hvilke områder som vil bli benyttet som vinterbeiter den enkelte vinter og den enkelte periode.

Som beskrevet tidligere i rapporten har Færen de siste årene økt antall reint til øvre fastsatte reintall. Parallelt med dette har beiteområdene nord for fylkesvei 72 (Fv. 72) fått hvile i en 12- årsperiode for at det skulle bygges opp nye lavbeitene etter at disse var helt nedslitte av

helårsbeiting og tråkk. Fra høsten 2013 har Færen gjenopptatt bruken av arealene nord for Fv. 72 som vinterbeiter. I reinbeitekartet til Færen reinbeitedistrikt er utredningsområdet for Hyllfjellet og Sognavola vindkraftverk definert som «vinterbeiter 2» (figur 13; åpne vannrette linjer) tidlig benyttede og ofte lavere beliggende vinterområder, som regel mindre intenst brukte. Distriktet påpeker at kartet ikke er oppdatert til dagens driftsmønster og planlagt drift framover. I følge distriktet skal arealene nord for Fv. 72 benyttes som «vinterbeiter 1» i årene framover. Disse er definert som senvinterland, og/eller intensivt brukte områder som normalt er mest sikre mot store snømengder og nedising på midt- og senvinteren. Reinen vandrer og flyttes til de områdene

snøforholdene til enhver tid er mest gunstige. Derfor vil arealene innenfor utredningsområdet (figur 13) bli benyttet som vinterbeiter når forholdene der er gunstige. I følge reinbeitedistriktet er det tilgangen på vinterbeiter (lavbeiter) som begrenser beitekapasiteten og dermed styrer øvre reintall.

Derfor er området er vurdert å ha stor verdi for reindrifta som vinterbeiter. Uvanlig høst- og vinterklima de siste årene har hatt innvirkning på reinbeitedistriktets bruk av beitene. Milde høster fører til at reinen kan oppholde seg lengre på høstbeitene før den må trekke inn i vinterbeitene.

Dette fører til mindre belastning på lavbeitene. Samtidig fører hyppige og intense mildværsperioder med regn til at det dannes harde snø- og islag i innlandet og høyere strøk. På slike områder blir

(25)

beitene «låst» for reinen fordi de ikke klarer å grave seg ned til beitene. Det er derfor helt nødvendig at reinen har tilgang på vinterbeiter både i lavereliggende områder med påvirkning av kystklima og høyereliggende innlandsarealer slik at de til enhver til har mulighet til å finne beiter avhengig av vinterklimaet det enkelte driftsåret.

Det ligger et oppsamlingsområde for reinen mellom Auskinvola og sørvest for Kvernsjøen (figur 14).

Når Færen reinbeitedistrikt skal ha reinen inn i gjerdeanlegget ved Kvernsjøen eller flytte reinen ut av vinterbeiteområdet og sørvestover forbi flyttleia ved Stormoen (figur 14) benyttes dette

oppsamlingsområdet. Etter hvert som driverne får samlet enkeltflokker med rein, drives disse inn til oppsamlingsområdet hvor de oppholder seg mens resten av reinflokken samles. Deretter drives hele reinflokken sørvestover. Færen har fått avtale med grunneier ved Stormoen om å få lov til å drive reinen over eiendommen hans og over ei traktorbru like sør for Fv. 72. Det er bratt og mye vanskelig terreng i området og Færen beskriver det som arbeidsbesparende at de får benytte nevnte

traktorbru for å krysse elva. Tradisjonelt går det også ei trekk- og flyttlei over Ådalsvollen (figur 14), men Færen planlegger å benytte flyttleia over Stormoen i årene framover. Høsten 2013 ble reinen transportert med bil til Stormoen, sluppet og ført inn mot vinterbeitene etter flyttleia over Stormoen.

Tradisjonelt har reinen også blitt flyttet til/fra vinterbeiteområdet nord for Fv. 72 over Insvatnet like ved riksgrensen (figur 15). Med milde høster fryser Insvatnet til for sent til at denne flyttleia kan benyttes på senhøsten. Dersom reinen skal flyttes mot vårbeitene over Insvatnet benytter Færen et oppsamlingsområde ved Skardfjellet like nord for Insvatnet (figur 15). Det ligger mange hytter i området og i perioder med stor utfart (helger, påske) kan forstyrrelser fra menneskelig aktivitet gjøre det vanskelig å flytte reinen forbi området.

Reindriftens flyttleier er spesielt viktige for at reindrifta skal kunne bruke de ulike beiteområdene optimalt og har et særskilt vern i reindriftsloven. Denne adgangen til fritt og uhindret å drive og forflytte rein er hjemlet i ”Lov om reindrift” § 22. Flyttleien som går inn i utredningsområdet over Stomoen og oppsamlingsområde øst for Sognavola er det vurdert å ha stor verdi for Færen

reinbeitedistrikt.

Figur 14 Kart som viser oppsamlingsområde (hvitt felt), flyttlei (gult rutenett avgrenset av sorte linjer) i den nordre delen av arealene til Færen reinbeitedistrikt. Sør for Kvernsjøen (markert med () ligger det et gjerdeanlegg.

(26)

Fram til 2001 ble arealene nord for Fv. 72 benyttet som helårsbeite av en av siidaenhetene i Færen reinbeitedistrikt. I den perioden ble gjerdealegget ved Drivsjøfjellet (figur 14) benyttet som kalvemerkingsgjerde om sommeren. Gjerdeanlegget er intakt og vil i framtiden bli benyttet når en skal samle reinen for ulike formål (uttak av slaktedyr, flytting av dyr med bil, utsortering av rein fra andre reinbeitedistrikt som har blandet seg inn Færens reinflokk). De fleste andre gjerdeanleggene til Færen reinbeitedistrikt ligger lenger sør i Meråker kommune.

Færen reinbeitedistrikt disponerer ei gjeterhytte ved Insvatnet (figur 15). Det er en oppstillingsplass for snøskuter ved hytta. Gjeterhytta er utgangspunkt når Færen skal ha tilsyn og arbeide med rein som går på vinterbeitene nord for Fv. 72. Det foreligger planer om å oppgradere gjeterhytta med ny ovn, da hytta kommer til å bli mye brukt i framtiden.

Figur 15 Kart som viser oppsamlingsområde på Skardfjellet (hvitt felt), flyttlei (gult rutenett avgrenset av sorte linjer), og gjeterhytte « ». Gjerdeanlegget som er inntegnet nord for Finnvola (sirkel) er revet

3.2.1.1 Tradisjonell utmarksbruk

Det finnes flere spor etter tidligere reindrift sør og øst for utredningsområdet for Sognavola og Hyllfjellet vindkraftverk. Blant annet finner en rester etter gjerdeanlegg nordøst for Stormoen. I området vest for Insvatnet finnes flere spor etter tidligere reindrift (rester etter gammer og gjerder). Det er ikke framkommet opplysninger om spor etter tradisjonell utmarksbruk innenfor utredningsområdet for Verdal vindkraftverk. I og rundt utredningsområdet finner en stedsnavn med samisk opphav og betydning og flere av disse er hellige steder for reindriftsutøverne (fjelltopper, steiner etc.).

3.2.2 Skjækerfjell reinbeitedistrikt

Planområdet til Markavola vindkraftverk er en del av beiteområdet til Skjækerfjell reinbeitedistrikt, like nord for grensa mot Færen. Skjækerfjell reinbeitedistrikt (figur 16) tilhører Nord-Trøndelag reinbeiteområde og omfatter 2.380 km² i kommunene Verdal, Steinkjer og Snåsa. Det er fastsatt et øvre reintall for reinbeitedistriktet på 2.000 rein.

Skjækerfjell reinbeitedistrikt er et helårs reinbeitedistrikt, noe som betyr at reinen beveger seg innenfor distriktsgrensene (figur 16) hele reindriftsåret og ikke har lange forflytninger mellom de ulike årstidsbeitene slik mange andre reinbeitedistrikt har. Skjækerfjell reinbeitedistrikt består av fem siidaandeler. Reintallet i distriktet har vært stabilt det siste tiåret med rundt 2000 individer.

Laveste registrerte antall (1837 rein) var i driftsåret 2005/06 (tabell 5; Reindriftsforvaltningen 2013). Ved tellingen 01.04.2012 var reintallet 1.994 dyr (tabell 5; Reindriftsforvaltningen 2013). I driftsåret 2010-2011 var reinflokken fordel på 76 % simler, 4 % okser og 19 % kalver.

(27)

Gjennomsnittsvektene for slaktet rein lå under gjennomsnittet for Nord-Trøndelag for driftsårene i 2010-11 og 2011-12 og produksjonen var 5,1 kg i kg/livrein (Reindriftsforvaltningen 2013).

Figur 16. Kart som viser grensene for Skjækerfjell reinbeitedistrikt (markert med svarte linjer).

Planområdet for Markavola vindkrafpark ligger ved «pilspissen».

Vårbeitene og hovedkalvingslandet til Skjækerfjell ligger i følge arealbrukskartet øst og nordøst for utredningsområdet. Arealene som ligger rundt Markavola benyttes som «vårbeiter 2» (figur 17; åpne skråstilte linjer). Dette er definert som oksebeiteland og øvrig vårland, der okserein og fjorårskalver oppholder seg i kalvingstida.

Figur 17. Kart som viser deler av vårbeiter 2 til Skjækerfjell reinbeitedistrikt (åpne skråstilte linjer).

Planområdet for Markavola vindkraftverk ligger ved «pilspissen».

Sommer, høst og høstvinterbeitene til Skjækerfjell ligger nordøst for utredningsområdet til Markavola vindkraftverk. I følge arealbrukskartet til Skjækerfjell reinbeitedistrikt benyttes Markavolaområdet som vinterbeiter (figur 18). Gjennom vinteren går dyra spredt og beiter i småflokker. Det er store variasjoner i snøforholdene innenfor arealene til Skjækerfjell

reinbeitedistrikt, både mellom år og gjennom vinteren. Det er derfor ikke mulig å forutsi hvilke områder som vil bli benyttet som vinterbeiter den enkelte vinter og den enkelte periode. Derfor kan

(28)

utredningsområdet i enkelte år benyttes mindre enn andre år. Verdien av utredningsområdet som vinterbeiter er stor for Skjækerfjell reinbeitedistrikt.

Figur 18. Kart som viser deler av vinterbeiteområdene til Skjækerfjell reinbeitedistrikt (nord for

distriktsgrensa markert med sort strek). Tette vannrette linjer er «vinterbeiter 1» og åpne vannrette linjer er «vinterbeiter 2». Planområdet for Markavola vindkraftverk ligger ved «pilspissen».

Skjækerfjell reinbeitedistrikt benytter området nord for Høysjøen (figur 19) som oppsamlings- område i forbindelse med samling av reinen før flytting mellom de ulike sesongbeitene/ driving til arbeidsgjerdene for kalvemerking, slakteuttak etc. Det går en viktig flyttlei over Markavola (figur 19) som benyttes når reinen skal drives fra beitene sørvest for utredningsområdet og inn mot de mer sentrale områdene av reinbeitedistriktet.

I følge innspill fra Skjækerfjell reinbeitedistrikt (høringsuttalelse til NVE 31/10-2012) gjør: «Snaue områder, furuskog og myrområder i et ellers skogkledt område Markavola til et spesielt verdifullt beiteområde i distriktet. 80 % av distriktet ligger under barskoggrensen, og reinbeitedistriktet påpeker at man for å vurdere tålegrensen av nye inngrep må ta utgangspunkt i snaufjellsområdene fremfor distriktets brutto areal. I tillegg til beite, har området i Markavola en funksjon for telling, slakting og oppsamling.» Denne beskrivelsen av reinbeitedistriktets bruk av utredningsområdet tilsier at det har stor verdi for reindrifta.

(29)

Figur 19. Kartutsnitt som viser et oppsamlingsområde nord for Høysjøen (hvitt felt) og flyttleier (gult rutenett avgrenset av sorte linjer) til Skjækerfjell reinbeitedistrikt (nord for distriktsgrensa markert med sort strek). Planområdet for Markavola vindkraftverk ligger ved «pilspissen».

3.2.3 Samlet verdivurdering

Færen reinbeitedistrikt er som tidligere nevnt et helårsbeitedistrikt og utredningsområdet for planlagte Hyllfjellet og Sognavola vindkraftverk ligger sentralt plassert i distriktets nordlige

vinterbeiteland. Det går en viktig flyttlei inn fra sør mot de østlige delene av Sognavola. I tillegg er det samme området oppsamlingsområde for reinen. Arealene nord for Fv. 72 inkludert utrednings- området for Hyllfjellet og Sognavola representerer store, relativt uforstyrrede sammenhengende beiteområder med få tekniske inngrep. Da tilgangen på gode vinterbeiter er den begrensende faktoren i Færen reinbeitedistrikt vurderes utredningsområdet samlet å ha stor verdi for reindrifta (tabell 6 og 7). En viktig forutsetning bak denne vurderingen er at Færen reinbeitedistrikt

opprettholder reintallet rundt «øvre fastsatte reintall».

Tilgangen på gode vinterbeiter vurderes som en begrensende faktor også for Skjækerfjell

reinbeitedistrikt. Områdene i og rundt utredningsområdet for Markavola benyttes som vinterbeiter for reinen tilhørende Skjækerfjell. I tillegg går det flyttleier gjennom området og området brukes som oppsamling av rein. Utredningsområdet Markavola vurderes samlet å ha stor verdi for

Skjækerfjell reinbeitedistrikt.

3.3 Fremtidig reindriftsvirksomhet (fram mot år 2030)

Færen reinbeitedistrikt har gjennom innkjøp av reinsimler de siste årene klart å øke reintallet opp mot øvre tillatte antall på 1.600 individer (tabell 5). Færen ønsker i utgangspunktet å videreføre dagens driftsform i størst mulig grad. Det er tilgangen på uforstyrrede beiter som setter rammene for drifta og i følge næringa selv har de funnet en driftsform som er økologisk og økonomisk bærekraftig. Reinbeitedistriktet har ingen planer om å endre årstidsbeitebruken ut over nylig gjennomførte endringer i form av at vinterbeitene i nord nå blir benyttet. Endringer i klimaet, fortsatte arealinngrep vest i distriktet eller annen strukturforandring innen reindrifta kan i framtiden føre til økt behov for å bruke arealene innenfor utredningsområdet til beite andre tider av året.

Da det ikke har vært praktisk mulig å gjennomføre møte med Skjækerfjell reinbeitedistrikt (beskrevet tidligere i rapporten), kan ikke utreder beskrive reinbeitedistriktets planer for drifta i årene fremover.

(30)

3.4 Generelt om inngrep og forstyrrelser

I følge tiltaksbeskrivelsen omfatter planområdet ca. 70 km² og av dette antas at 1-2 % (0,7 – 1,4 km²) vil bli direkte berørt av utbyggingen (direkte arealtap). Dette inkluderer Markavola

vindkraftverk som ligger nord for beiteområdet til Færen reinbeitedistrikt. Tiltaksbeskrivelsen oppgir ikke nøyaktige arealtap for det enkelte delområdet. Markavola er minst av de tre delområdene (figur 1). Forventet direkte arealtap som følge av Hyllfjellet og Sognavola anslås derfor å være på 0,5 - 1,1 km². Det direkte tapet av beitearealer ved en vindkraftutbygging kan virke lite sett opp mot totalarealet innenfor utredningsområdet. Dersom reinen unngår eller bruker noen deler i og/eller like vet utredningsområdet mindre enn tidligere på grunn av menneskelig aktivitet eller forstyrrelseselementer som uroer dyra, må en også ta med indirekte tap av beitearealer (influensområde). Ved tekniske inngrep er det den menneskelige aktiviteten som vekker sterkest frykt hos reinen. Graden og typen menneskelig aktivitet i tilknytning til anlegget virker inn på om, og eventuelt hvor fort reinen tilvenner seg inngrepet (Aanes et al., 1996). I pressede områder kan relativt små inngrep få betydelige konsekvenser dersom summen av inngrep i området overstiger reinens tålegrense. Eksempler kan være områder med mange inngrep eller forstyrrelser (menneskelig aktivitet) fra før, eller at området i utgangspunktet er marginalt for reinen (Nybakk, 2003).

Av mekaniske forstyrrelser blir som regel stasjonære kilder oppfattet som mindre truende enn bevegelige kilder. Generelt vil en forstyrrelseskilde som opptrer regelmessig i tid og rom kunne føre til en relativt rask tilvenning. En høy grad av regelmessighet kan gi tilvenning til omfattende og komplekse forstyrrelser (Aanes et al., 1996).

Reinsdyras reaksjon på forstyrrende inngrep varierer med plasseringen av inngrepet. Dersom inngrepet er plassert sentralt i et viktig og attraktivt område, vil motivasjonsfaktoren til dyra for å ta området i bruk etter inngrepet være høyere, sammenlignet med inngrep i mindre attraktive områder. Inngrep i utkanten av et attraktivt område kan være konfliktfylt fordi inngrepet kan fungere som en barriere for reinen (Jordhøy, 1997).

Lineære inngrep som veger og kraftledninger kan føre til barrierevirkninger for reinen. Virkningen ser ut til å variere avhengig av type dyr (kjønn, alder) og hvor tilpasset de er menneskelig aktivitet.

Drektige og kalveførende simler er generelt mer følsomme for forstyrrelser enn bukkene (Reimers, 1984). Inngrep i et leveområde for rein kan føre til direkte og indirekte tap av beiteland. Dette kan igjen gi populasjonsdynamiske virkninger som følge av at området får nedsatt bæreevne. Dermed får reinsdyra nedsatt kondisjon/vekt og produksjon (Skogland, 1990; Skogland, 1994).

Dersom reinen har alternative beite- og kalvingsområder kan den tilpasse seg inngrep ved å flytte bort fra områder med menneskelig aktivitet. Blant annet har Vistnes & Nellemann (2001) funnet ut at reinen holdt seg unna kraftlinjene og hyttefeltene i Repparfjorddalen 20-40 år etter at de var etablert. Helt nye publiserte arbeider fra Universitetet i Oslo (Colman et al., 2014) som

oppsummerer effekter av vindparker og kraftledninger på frittgående tamrein og villrein

dokumenterer tydelig at anleggsperioden påvirker reinens arealbruk negativt. Men det har ikke vært funnet negative virkninger på reinens arealbruk av driftsfasen av vindparkene og kraftledningene.

Det er godt kjent at særlig menneskelige aktivitet i et område fører til at reinen trekker ut av området, mens reinen er mer rolig dersom aktiviteten er av “maskinell karakter” (biltrafikk og lignende).

Vindkraftverk

Det har vært utført enkelte studier av virkningen av vindmøller på reinsdyr, men fortsatt er kunnskapen om langtidsvirkningene (>5 år etter etablering av vindkraftverk) mangelfull.

Eksperimentelle observasjonsstudier av adferden hos rein i nærheten av vindmøller på Vikna i Nord- Trøndelag viste ingen entydig virkning på arealbruken (Norges forskningsråd, 2002). Reineierne som har rein i det samme området hevder derimot at reinen ikke vil roe seg ned og beite i nærheten av vindmøllene. Reinsdyra i nevnte studie gikk i innhegninger og kan ikke direkte sammenlignes med frittgående rein. Videre er det gjort en studie av virkninger av vindkraft på reindrift på oppdrag fra Reindriftsforvaltningen og NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat & Reindriftsforvaltningen, 2004). I tillegg har REIN-prosjektet (Norges forskningsråd, 2002) er bred metodisk tilnærming til problemstillingen om virkninger av kraftledninger og vindmøller på reinsdyr.

(31)

Arbeider som har vært gjennomført i Sverige og Finland har ikke vist at vindmøller har negativ virkning på reinsdyr og støtter hypotesen om at vindparker har liten eller ingen negativ virkning på reinsdyr (Efterstøl et al., 2004). Felles for disse observasjonene av frittgående rein er at de baserer seg på enkeltobservasjoner og ikke systematiske vitenskapelige langtidsstudier. Observasjonene er gjort i områder med få og små vindmøller. Det er derfor ikke mulig i noen av disse tilfellene å avgjøre om vindparkområdene blir mer eller mindre brukt, sammenlignet med andre tilsvarende områder i distriktet.

Nyere arbeider utført av Efterstøl & Colmann (2009) på Dyfjordhalvøya i Finnmark (Kjøllefjord vindkraftverk) viste at flere reinsdyr brukte områdene i årene etter at bygging av vindkraftverket var startet (2006-2008) enn i det året anleggsvirksomheten startet opp (2005). I tillegg viste arbeidet at reinen brukte arealet rundt vindkraftverket minst like mye som kontrollområder uten vindmøller. Sommeren 2008 viste det seg at veiene i vindmølleområdet ble hyppig brukt av reinsdyr, særlig på dager med store insektsplager. Dette kan type på at reinen i liten grad reagerer på

vindmøllene, mens menneskelig aktivitet som for eksempel turgåing langs anleggsvegene førte til betydelige forstyrrelser hos reinen.

Helt nye publiserte arbeider fra Universitetet i Oslo (Colman et al., 2014) som oppsummerer effekter av vindparker og kraftledninger på frittgående tamrein og villrein har det ikke vært funnet negative virkninger på reinens arealbruk av driftsfasen av vindparkene og kraftledningene.

I et arbeid utført av Rapp & Røthe (2012) i Fakken vindpark på Vannøya i Troms har de ikke klart å påvise at reinens arealbruk blir påvirket av anleggsarbeidene i forbindelse med vindkraftparken.

Dette arbeidet inkluderer både visuelle observasjoner av rein i anleggsområdet og bruk av GPS/GSM sendere på reinsimler for å dokumentere reinens arealbruk. Det aktuelle området er som Hyllfjellet, Sognavola og Markavola vindkraftverk også brukt som helårsbeitedistrikt. Resultatene fra Vannøya kan derfor ha overførselsverdi til de planlagte vindkraftverkene. Forskjellen er likevel at på Vannøya har ikke reinen mulighet til å trekke ut av reinbeitedistriktet uten å legge på svøm, mens reinen tilhørende Færen og Skjækerfjell kan flytte over i nabodistriktetne. Dersom denne reinen i tillegg sammenblandes fra rein tilhørende nabodistrikt, kreves det mye ekstraarbeid for å sortere ut og drive reinen tilbake. I det nevnte arbeidet til Rapp & Røthe (2012) var anleggsområdet til Fakken vindpark lite bruk som beiteområde i vår og forsommerperioden (kalvingtida) også før utbyggingen startet, slik at en må være forsiktige med å konkludere om virkningen av anleggsperioden på reinsimler i denne perioden.

Kraftledninger

En rekke feltobservasjoner indikerer at reinen kan vise normal adferd ved direkte eksponering for kraftledninger (Reimers, 1984). Dette har blitt bekreftet i adferdsstudier av rein i innhegning nær kraftledninger, selv om disse viste tendenser til mer urolig aktivitetsmønster ved kraftledningene (Norges forskningsråd, 2002; Johansen & Korslund, 2001). Det kan derfor virke som de direkte lokale virkningene av kraftledninger i likhet med vindmøller (Norges forskningsråd, 2002) ikke gir seg utslag i stress, frykt- eller fluktadferd hos reinen.

Studier av regionale virkninger av kraftledninger har derimot vist at kraftledninger kan gi en reduksjon i reinens arealbruk med flere kilometers bredde. Denne virkningen forsterkes ved parallelføring med andre kraftledninger og i kombinasjon med annen utbygging/ aktivitet som hyttefelt, veger, skiløyper og lignende (Vistnes & Nellemann, 2001 og 2009; Nellemann et al., 2002). Plassering av kraftledningene i terrenget er også av stor betydning. Sentrale beiteområder og uberørte områder bør unngås (Norges forskningsråd, 2002). Selv om to parallelførte ledninger har vist seg å ha større virkning på adferden til reinen enn en enkelt ledning, vil de ha mindre virkning sammen enn hver for seg. Det er derfor generelt sett en fordel å samle inngrepene mest mulig.

Traséer i skog, under stup og i dalfører vil sannsynligvis redusere de negative virkningene i betydelig grad (Norges forskningsråd, 2002).

Forskning tyder på at tamrein kan ha betydelige unnvikelsessoner rundt kraftledninger. En studie på tamrein i Repparfjorddalen i Finnmark viser at områder 0-4 km fra en 132 kV-ledning ble brukt mindre enn forventet (Nellemann et al., 2002). Noe av virkningen påpekes å kunne skyldes andre inngrep i området som for eksempel veger og bebyggelse. I en litteraturgjennomgang i Nellemann &

(32)

Vistnes (2001) antydes en unnvikelsessone for tamrein på 2-5 km fra inngrepet. Det er derfor fortsatt knyttet usikkerhet til hvor stor virkning slike kraftledninger har på rein og reindrift.

I arbeidene til Rapp & Røthe (2012) på Fakken vindpark klarte de ikke å bevise at reinens arealbruk i linjetraéen ble påvirket under anleggsperioden. I dette arbeidet er foreløpig konklusjon at de ikke ser noen unnvikelseseffekt på reinen i forholdt til anleggsarbeidet. Det må bemerkes at dette er utført på er øy som reinbeitedistriktet benytter som helårsbeite. Reinen har derfor ikke så mange alternative beiteområder tilgjengelige. I arbeidene publisert av Colman et al. (2014) har det heller ikke vært mulig å påvise endringer i reinens arealbruk i tilknytning til kraftlinjer.

3.5 Beregning av dyretetthet

I de aller fleste områdene med reindrift er tilgangen på vinterbeiter den begrensende faktor for omfanget av drifta. Det er relativt enkelt å si om mengden lav øker eller minker innenfor et gitt beiteområde. Dermed kan en prøve og feile seg fram til det beste reintall innenfor et område. I praktisk reindrift vil dette kunne være den beste metoden for tilpasning av reintallet, dersom grunnlaget for beslutningen kun tar hensyn til forholdet mellom beite og rein. En metode som kombinerer systematisk feltarbeid og skjønn ble utviklet av Lyftingsmo (1965). Etter 1970 er særlig metodene til Villmo (1964) og Gaare & Skogland (1980) benyttet for vurdering av lavbeitene. Villmo bygger på en beregning av tilvekst på beite (brutto avkastning) kombinert med en uttaksprosent (andelen reinen utnytter). Gaare bygger på beregning av effektiv lavmatte kombinert med antall rein per arealenhet med lav. Dersom nivået for brutto avkastning og uttaksprosent for de ulike beitetyper er korrekt, kan vi i prinsippet beregne både aktuell og potensiell beitekapasitet ved hjelp av metodikken til Villmo (1964). Ved å ta hensyn til andre beitevekster enn lav kan vi dermed fastsette et normert reintall sett i forhold til kvalitative mål på reinen (vekter, kalvetilgang osv.). I kyststrøk av Nordland dekker laven sjelden store sammenhengende områder. Reinen erstatter derfor lav med gras og halvgras, lyng, ris, skudd og knopper av kjerr og busker. I tillegg beites også bregnerøtter, vintergrønt gras samt smyle som har grønne og mjuke skudd hele vinteren.

Ut fra undersøkelser fra villreinområder (Ims & Kosmo, 2001) legger man til grunn en tetthet på 14 rein/km² lavmatte og en beitetid på lavbeite på 212 dager (Gaare og Skogland, 1980). Lyftingsmo (1965) dokumenterte at lav er viktigst for reinen i januar og februar. I følge Bjørnstad (1995) ble det registrert at rein som beitet på Kjerringøya hadde en positiv vektutvikling gjennom vinteren, og at dette måtte skyldes god tilgang på annet enn lav. Dette betyr at andre arter enn lav har stor betydning som vinterdiett for reinen på Tranøy. I rapporten ”Andøya-vinterbeiter” omtaler Rundhaug m.fl. (2002) et anslag på 2,8 – 3,5 rein/km² vinterbeite som forsiktig. Beregninger fra andre kystvinterbeiter viser at man opererer med et beitebelegg på 1,5 – 4,0 rein/km², mens tilsvarende tettheter på Finnmarksvidda og Rørosvidda er 13-15 rein/km² (Ims & Kosmo, 2001).

3.6 Omfang for reindrifta av 0-alternativet

Dersom planene om etablering av Hyllfjellet og Sognavola vindpark ikke gjennomføres, vil eksisterende arealinngrep og arealbruk innenfor grensen til Færen reinbeitedistrikt (beskrevet tidligere i rapporten) bestå. Det foreligger også planer om bygging av Kopperaa vindkraftverk (Meråker kommune) sørøst i beiteområdet til Færen reinbeitedistrikt. Selv om arealene innenfor planområdet Hyllfjellet og Sognavola er avsatt til LNF-områder (landbruk, natur og fritid) i kommunens arealplan, er det en fare for at det kan gjennomføres en bit for bit nedbygging ved at enkeltområder omdisponeres gjennom politiske vedtak. Utredningsområdet er blant de meste uberørte delene av Færen reinbeitedistrikt og omfanget av friluftslivsaktiviteter beskriver Færen som moderat sammenlignet med andre deler av distriktet. Utviklingen og trender de siste årene tyder på at omfanget at friluftslivsaktiviteter (både sommer og vinter) øker. På grunn av at utredningsområdet er relativt vanskelig tilgjengelig sammenlignet med andre områder i distriktet forventer ikke Færen en stor økning i bruken av området. Omfanget av de forventede forstyrrelsene innenfor utredningsområdet vurderes som liten negativ for reindrifta. Konsekvensene av 0-

alternativet blir liten negativ (tabell 8).

Dersom planene om etablering av Markavola vindpark ikke gjennomføres, vil eksisterende arealinngrep og arealbruk innenfor grensen til Skjækerfjell reinbeitedistrikt bestå. Disse inngrepene og forstyrrelsene består bl.a. av arealer tapt til landbruksjord, fritidsboliger (hytter), skogsveier og