Bacheloroppgave
Aktivitet fra barn til voksen – En litteraturstudie
av
102452 & 200218
Innleveringsfrist 26. april 2018
VF202 – Bacheloroppgave Fysisk aktivitet og ernæring
Antall ord: 11.989 April, 2018
Institutt for helsefag – Høyskolen Kristiania
” Denne bacheloroppgaven er gjennomført som en del av utdanningen ved institutt for helsefag – Høyskolen Kristiania. Høyskolen Kristiania er ikke ansvarlig for oppgavens
metoder, resultater, konklusjoner eller anbefalinger.”
2
Forord
Denne bacheloroppgaven er skrevet som en avsluttende del av bachelorstudiet Fysisk aktivitet og ernæring ved Institutt for helsefag – Høyskolen Kristiania i Oslo. Vi har gjennom studiet fått en økende interesse for aktivitetsvaner gjennom hele livsløpet, og var ivrige etter å undersøke hvordan aktivitetsnivået påvirkes gjennom livet. Dette har vært en lærerik og givende prosess, selv om den har vært utfordrende til tider.
Vi vil takke veilederen vår Jostein Steene-Johannessen for god oppfølging og konstruktive tilbakemeldinger. Vi vil også takke medstudenter for faglige diskusjoner og oppmuntring gjennom oppgaveskrivingen.
Vi håper denne bacheloroppgaven vil gi inspirasjon til å utføre videre forskning på området.
Oslo, 26.april 2018.
3
Innhold
Forord ... 2
Sammendrag ... 4
1. Innledning ... 5
1.1 Problemstilling ... 6
1.2 Begrepsavklaringer ... 6
2.0 Teori ... 7
2.1 Betydningen av FA ... 7
2.2 Målemetoder ... 8
2.3 Helsedirektoratets anbefalinger for FA ... 9
2.4 Hvor mange tilfredsstiller anbefalingene for FA? ... 9
2.5 Tracking... 10
2.6 Sosioøkonomisk status ... 10
2.7 Aktivitet i hverdagen ... 12
2.8 FA og fritidsaktiviteter ... 14
2.9 FA – fra barn til voksen ... 15
3. Metode ... 17
3.1 Design ... 17
3.2 Søkeprosessen ... 17
3.2.1 Søkemotorer ... 17
3.2.2 Søkeord ... 17
3.2.3 Inklusjons- og eksklusjonskriterier ... 18
3.2.4 Etiske hensyn og kostnader ... 18
4. Resultater ... 19
5. Diskusjon ... 28
5.1 Hovedfunn ... 28
5.2 Sentrale funn... 28
6. Konklusjon ... 38
7. Litteraturliste ... 38
4
Sammendrag
Hos tidligere generasjoner var det å være fysisk aktiv en naturlig del av hverdagen, både på jobb og gjennom forflytning mellom hjem, skole og arbeidsplass. Dagens samfunn stiller mindre krav til fysisk aktivitet i hverdagen, og fysisk aktivitet synker med økende alder. Så lite som 1 av 3 voksne oppfyller anbefalingene fra Helsedirektoratet om aktivitet. Kunnskapen om barn og unges aktivitetsvaner er grunnleggende for utforming, oppfølging, evaluering og videreutvikling av politikken for å få barn og unge fysisk aktive. Det foreligger
overbevisende dokumentasjon om helsegevinster ved regelmessig fysisk aktivitet i alle aldersgrupper, samtidig som det rapporteres om stor nedgang i aktivitetsnivå gjennom livsløpet. På grunnlag av dette er det da interessant å kartlegge hvilke underliggende faktorer som spiller inn for å opprettholde fysisk aktivitet over lengre tid.
Problemstilling:
Hvordan påvirker aktivitetsnivå som barn aktivitetsnivå som voksen?
Vi har valgt en litteraturstudie som fremgangsmetode for å best besvare vår problemstilling.
Dette innebærer å utføre systematiske søk i ulike databaser for å finne allerede eksisterende litteratur. Søk etter litteratur er gjennomført i perioden januar 2018 til mars 2018. Resultatene fra søkene ble diskutert og satt opp mot hverandre og ga grunnlag for å trekke en konklusjon som samsvarte med problemstillingen.
Resultatene viser at det er en sammenheng mellom aktivitetsnivå som barn og aktivitetsnivå som voksen. Fysisk aktivitet blant barn og unge fremstår som kompleks og sammensatt, med flere forløpere eller medbestemmende faktorer. Voksen er mer aktive på grunn av
helseaspekter, men her er også deltakelsen i fysisk aktivitet lav. Friluftsaktiviteter øker med økende alder, mens deltakelse i sport og idrett avtar jo eldre man blir. Tilgang til
grøntområder, aktiv transport og sosioøkonomisk status er vesentlige faktorer for å være regelmessig fysisk aktiv gjennom hele livet.
Det er gode holdepunkter for at aktivitetsnivå som barn og ungdom påvirker aktivitetsnivå som voksen. Barn og unge som er i mer variert aktivitet og holder på med friluftsaktiviteter har et jevnt aktivitetsnivå langt opp i voksen alder. Det kreves dog mer forskning på området.
5
1. Innledning
Hos tidligere generasjoner var det å være fysisk aktiv en naturlig del av hverdagen, både på jobb og gjennom forflytning mellom hjem, skole eller arbeidsplass (1). Dagens samfunn stiller mindre krav til fysisk aktivitet (FA) i hverdagen, og områder der barn tidligere utfoldet seg i fri lek anses i dag som utrygge. Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer fysisk inaktivitet som den fjerde største risikofaktoren for sykdom av ikke-smittsomme sykdommer, og undersøkelser tyder på at barn og unge i dag har en mer stillesittende hverdag enn barn for et par tiår tilbake i tid (2). Kunnskapen om barn og unges aktivitetsvaner er grunnleggende for utforming, oppfølging, evaluering og videreutvikling av politikken for å få barn og unge fysisk aktive, men har vært lite kartlagt i Norge. Det foreligger overbevisende dokumentasjon om helsegevinster ved regelmessig FA i alle aldersgrupper, samtidig som det rapporteres om stor nedgang i aktivitetsnivå gjennom livsløpet (2, 3). Inaktivitet er en risikofaktor for utviklingen av overvekt (1). Forekomsten av overvekt blant barn og unge øker, og enkelte studier hevder det er korrelasjon mellom overvekt som barn og overvekt som voksen (4).
Interessen for å studere stabiliteten av FA gjennom livsforløpet har vokst, og flere forskere ønsker å kartlegge hvilke underliggende faktorer som spiller inn for å opprettholde FA over lengre tid.
Regelmessig FA er nødvendig for normal vekst og utvikling, og for utvikling av funksjonelle kvaliteter som motorisk kompetanse, muskelstyrke og kondisjon (5). FA gjennom hele
livsløpet bidrar til å holde vekten nede, vedlikeholder optimal funksjon av kroppens systemer, reduserer risiko for en rekke livsstilssykdommer og tidlig død, og vil generelt forbedre
livskvaliteten (6). FA er på den måten en fremmer av god helse og et veldokumentert virkemiddel i forebygging og behandling av en rekke sykdommer og tilstander (3).
Det er behov for mer kunnskap om hvilke faktorer som påvirker barn og ungdoms fysiske aktivitet og idrettslige utfoldelse (5). FA blant barn og unge framstår som kompleks og
sammensatt, med flere forløpere eller medbestemmende faktorer. Fysisk aktive voksne oppgir en rekke forskjellige årsaker til at de er i FA - det er bra for helsen, de vil komme i bedre form, holde vekten nede eller føle både fysisk og psykisk velvære (3). Fysisk aktivitet er også en arena for å treffe andre mennesker og dermed føle tilhørighet.
6
1.1 Problemstilling
Vårt fokus er på aktivitetsvaner blant barn og unge, og hvor vidt disse aktivitetsvanene følger inn i voksenlivet. Problemstillingen vår der derfor følgende:
Hvordan påvirker aktivitetsnivå som barn aktivitetsnivå som voksen?
1.2 Begrepsavklaringer
Fysisk aktivitet (FA)
FA defineres som «enhver kroppslig bevegelse initiert av skjelettmuskulatur som resulterer i en vesentlig økning i energiforbruk utover hvilenivå» (1). Det er et overordnet begrep som omfatter mange temaer relatert til fysisk utfoldelse, som arbeid, sport, trening, fritid og lek.
FA rangeres fra lett til høy intensitet, hvor lett intensitet inkluderer aktivitet som ikke fører til at hjertefrekvens øker i noen særlig grad, og høy intensitet inkluderer aktivitet som medfører betydelig raskere hjertefrekvens og pust enn vanlig (7). Moderat intensitet finner vi et sted mellom disse to.
Fysisk form
Er et sett av egenskaper som man har eller erverver, og som er relatert til evnen til å utføre FA (8). Fysisk form kan også defineres slik Norges Idrettsforbund og Olympiske komite
definerer idrettslig prestasjonsevne, nemlig som et individs totale yteevne, hvor egeninnsatsen er avgjørende for resultatet. Utover trening vil fysisk form avhenge av medfødte anlegg.
Fysisk form kan deles opp i henholdsvis spesifikke fysiske og psykiske komponenter som til dels kan måles gjennom tester. Sentrale komponenter er aerob kapasitet, ulike former for muskelstyrke, bevegelighet, hurtighet, koordinasjons- og reaksjonsevne, tekniske ferdigheter med mer. Disse faktorene er ikke bare avgjørende for idrettslige prestasjoner, men også for evnen til å utføre dagliglivets funksjoner. Den fysiske formen er derfor avgjørende for et individs funksjonsdyktighet.
Fysisk inaktivitet
Det er for tiden uenigheter i definisjonen av dette begrepet i forskningslitteraturen (2). Fysisk inaktivitet eller passivitet innebærer et så lavt nivå av fysisk aktivitet at det ikke er
tilstrekkelig for å opprettholde kroppens sammensetning eller funksjoner på et normalt nivå.
Inaktivitet har ofte blitt sett som en motsetning til ikke å oppfylle anbefalingene for fysisk
7 aktivitet. En bør være litt mer nyansert å se fysisk inaktivitet (stillesitting eller liggende
stilling) som en tilstand med muskulær inaktivitet. Fysisk inaktivitet øker risikoen for både hjerte-karsykdommer, overvekt og fedme, og forårsaker mange unødvendige dødsfall hvert år (9).
Sosioøkonomisk status (SØS)
Er en terminologi som ofte benyttes av fagfolk når de snakker om samfunnet (10). SØS er satt sammen av flere dimensjoner, og brukes som et samlemål for utdannelsesnivå, inntekt og yrke. Det er et kontinuerlig mål, som kan deles inn etter flere mulige kriterier, avhengig av hva man ønsker å måle/undersøke. Når vi snakker om SØS i denne oppgaven er det i forhold til utdanningsnivå og aktivitetsnivå.
2.0 Teori
2.1 Betydningen av FA
FA er viktig gjennom hele livet, og beskytter både mot for tidlig død og en rekke
livsstilsrelaterte sykdommer (5). Regelmessig FA er nødvendig for normal vekst og utvikling i barneårene, og for utvikling av funksjonelle kvaliteter som motorisk kompetanse,
muskelstyrke og kondisjon. Spesifikt har FA i barne- og ungdomsalderen gunstige metabolske effekter og påvirker utviklingen av fettvev, skjelett, sener, leddbånd og brusk. Som voksen spiller FA også en viktig rolle, både for å opprettholde fysisk form og for å bedre helsen, ved at man blant annet reduserer risikoen for utvikling av livsstilssykdommer. Voksne som tilfredsstiller anbefalingene for FA har bedre blodtrykk, blodsukkerregulering, lipidverdier, kroppssammensetning, muskelstyrke og beintetthet. Regelmessig FA har gunstig påvirkning på aldringsprosessen, og kan redusere risikoen for prematur død.
De potensielle effektene av FA er både akutte og mer langvarige (11). De akutte effektene er redusert blodtrykk og bedret glukoseomsetning etter aktivitet, og generelt økt energiforbruk underveis i treningsøkten. De mer langvarige effektene omhandler bedret helserelatert fysisk form og generelt redusert sykdomsrisiko (12). Av negative helseeffekter ser det ut til at økt inaktivitet har konsekvenser for både kognitive og motoriske ferdigheter. Blant unge med
8 dårlig fysisk form, er det påvist forskjeller i hjernevolum av områder som er viktige for
motorisk kontroll.
2.2 Målemetoder
I Norge har vi systematiske innsamlinger av data som kan beskrive utviklingen av fysisk aktivitet, fysisk form og holdninger til FA i landsrepresentative utvalg av befolkningen (11).
Metodene må kunne påvise endringer, være reproduserbare og valide, og kunne brukes i både epidemiologiske studier og intervensjonsstudier. Metodene kan deles inn i objektive og subjektive målemetoder.
I dag finnes det flere ulike apparatur man kan benytte seg av for å måle FA objektivt. Måling av hjertefrekvens bygger på at det er en bestemt sammenheng mellom hjertefrekvens og energiforbruk hos et individ. Dersom man kjenner denne sammenhengen, kan kontinuerlig måling av hjertefrekvens gi et estimat på et individs energiomsetning (11). Det finnes ulike apparater for måling av hjertefrekvens, men registreringen er lettest å utføre ved hjelp av såkalte sportstestere eller pulsklokker. Andre apparater som brukes til måling av FA, er pedometer og akselerometer. Pedometer teller antall skritt en person går, eller estimerer tilbakelagt distanse, og festes enten til et belte rundt livet eller ved ankelen. Pedometeret fanger kun opp aktivitet som inkluderer vertikal akselerasjon, dette er med på å gi en feilmargin i aktivitetsnivået hvis testpersonen gjør aktiviteter i andre bevegelsesplan. Et akselerometer er sensitiv for akselerasjon i tre retninger. Ved beregning av energiforbruk, må akselerometeret kalibreres for hvert individ, og energiomsetning ved isometrisk
muskelkontraksjon fanges ikke opp. Akselerometer er, i likhet med pedometer, egnet til feltundersøkelser, og metoden influerer lite på deltakernes aktivitet.
Ved måling av FA subjektivt, finnes det ulike former for spørreskjema og intervju som kan benyttes (11). Forsøkspersonene kan enten krysse av på skjema selv, registreringen kan foregå ved intervju, eller det kan brukes en kombinasjon av disse. Det varierer hvilke
aktivitetsarenaer og tidsperioder det spørres om, og man forsøker normalt å fange opp ulike dimensjoner av fysisk aktivitet, intensitet, varighet og frekvens. Spørreskjema er anvendelig i store grupper, metoden er enkel og billig, og krever lite teknisk utstyr. Spørreskjema og intervju kan brukes over et relativt stort aldersspenn, og passer best for unge og voksne. De
9 fleste skjemaene som er i bruk, er utviklet for disse aldersgruppene. Barn er generelt en
mindre egnet gruppe, da metoden er avhengig av respondentens evne til å huske tilbake i tid.
Det er også et poeng at man lettere husker hard enn moderat aktivitet, og underrapporterer daglig aktivitet. Svarene kan også være kulturelt og tidsmessig betinget, og det er ingen garanti for at man alltid får korrekte svar. Noen svarer slik de tror forventes av dem, eller ut fra det aktivitetsnivået de gjerne skulle ha hatt. Ofte gir spørreskjema en overestimering av aktivitetsnivået, og overrapportering av aktivitet er positivt korrelert til overvekt.
I tillegg kan observasjon, der deltakernes aktivitet registreres av observatører, eller dagbok der forsøkspersonene noterer aktivitet selv enten periodisk eller kontinuerlig, brukes som målemetoder for FA (11). Metoder som pedometer, akselerometer og kombinasjonsapparater kan være aktuelt å benytte på barn og mindre utvalg av unge og voksne. For voksne kan også selvrapportering være alternativ til spørreskjema. Generelt gjelder de samme prinsippene og begrensningene for bruk av de forskjellige metodene for både barn, voksne og eldre. Det er imidlertid viktig å bruke metoder som er spesielt tilpasset aldersgruppen.
2.3 Helsedirektoratets anbefalinger for FA
Helsedirektoratet anbefaler barn og unge å være i minimum 60 minutter fysisk aktive hver dag (14). Aktiviteten bør være variert og intensiteten både moderat og hard. FA utover dette gir ytterligere helsegevinster. Minst tre ganger i uken bør aktiviteten være med høy intensitet, og inkludere aktiviteter som gir økt muskelstyrke og styrker muskelskjelettet. Voksne
anbefales å være aktive i minimum 150 minutter med moderat intensitet per uke, eller 75 minutter med høy intensitet per uke. Anbefalingen kan også oppfylles med kombinasjon av moderat og høy intensitet. Økt dose gir større helsegevinst.
2.4 Hvor mange tilfredsstiller anbefalingene for FA?
Fra barne- og ungdomsskolealder til voksen alder synker aktivitetsnivået, og færre voksne oppfyller helsedirektoratets anbefalinger for FA (3). Fra 15 til 20-30 år reduseres
aktivitetsnivået med 31%, og så lite som 1 av 3 voksne er tilstrekkelig aktive.
10 Data fra nasjonale kartleggingsstudier der man har målt FA objektivt med akselerometer viser at gutter har et høyere aktivitetsnivå enn jenter, og at aktivitetsnivået synker jevnt hos begge kjønn med økende alder (14,15). Objektivt registrert FA hos barn og unge viser at blant 6- åringene er 87% av jentene og 96% av guttene, og hos 9-åringene er 70% av jentene og 86%
av guttene tilstrekkelig fysisk aktive. Blant 15-åringene er tilsvarende tall 43% og 58% for henholdsvis jenter og gutter. Blant voksne er det flere kvinner enn menn som tilfredsstiller anbefalingene, 34% mot 29%. I de ulike aldersgruppene ser man at i aldersgruppen 20-34 år er det 27% som tilfredsstiller anbefalingene, 31% i aldergruppen 35-49 år, 37% i
aldergruppen 50-64 år, og i aldergruppen 65 år og eldre er det 32%. Kun 18% av kvinnene og 20% av mennene oppfyller anbefalingene om muskelstyrkende aktivitet minst to ganger i uken.
Det er flere normalvektige som oppfyller anbefalingene enn overvektige og fete, og flere overvektige som oppfyller anbefalingene enn fete (15). De med fedme har tre ganger så store odds for å ikke nå anbefalingene sammenlignet med overvektige som har odds på 1,4.
2.5 Tracking
Tracking er vanligvis definert som evnen til å forutse senere observasjoner på bakgrunn av tidligere verdier, eller som sannsynlighet for å opprettholde den relative rangeringen i en gruppe eller kohorte over tid (10). Stabiliteten/trackingen av målingene er påvirket av intrapersonlige forskjeller fra en måling til en annen. Intrapersonlige forskjeller er avhengig av reliabiliteten til målingene og stabiliteten til fenomenet, for eksempel fysisk aktivitet. Hvis reliabiliteten av målingene er gitt, kan den korrekte stabiliteten av atferden beregnes. Det er nødvendig med minst to målepunkter, slik at man kan se på korrelasjonen mellom
målepunktene og på den måten estimere tracking/stabilitet av fenomenet (6).
2.6 Sosioøkonomisk status
Det er sammenheng mellom yrke og helseproblemer, og arbeidsledighet er en risikofaktor for både fysisk og psykisk sykdom (19). SØS påvirker holdningene våre, erfaringer og hvordan vi eksponeres for eventuelle helseskadelige risikofaktorer. Inntekt og utdannelse er relatert til en rekke kroniske sykdommer og generell dødelighet hos både voksne og barn. Barn som vokser
11 opp i familier med lav SØS har større risiko for å utvikle hjerte- og karsykdommer og en usunn livsstil, sammenlignet med barn som vokser opp i familier med høyere SØS. Både utdannelse, foreldrenes utdannelse, egen bruttoinntekt og husstandens samlede inntekt har stor betydelse når det gjelder å tilfredsstille helsekravet i FA (11). En undersøkelse fra Norsk Monitor fra 2015 viser at det er en statistisk sammenheng mellom foreldrenes utdanning og å oppfylle kravene om FA. Nesten dobbelt så mange av barna som har foreldre med høyest utdannelse tilfredsstiller kravene om FA, sammenlignet med barn som har foreldre med lavest utdannelse. Foreldrenes utdanningsnivå er assosiert med det fysiske aktivitetsnivået til barna, og foreldre med lav utdannelse fostrer oftere barn med lavt aktivitetsnivå (16). Sosial ulikhet i helse blant ungdommer er vanskelig å måle, og den relative betydningen av foreldrenes SØS veies opp mot forhold av betydning for unge, som påvirkning fra venner, fritidsaktiviteter og skolemiljø (18).
Barn mellom 6 og 9 år er som regel i uorganisert aktivitet som ikke krever utstyr, medlemskontingent, eller idrettsanlegg/arenaer (19). Barn i denne alderen vil etter hvert gradvis gå over til organisert idrett, og denne formen for aktivitet vil ta over mye av tiden som blir brukt på spontan og uorganisert aktivitet. Innenfor de ulike formene for organisert idrett kan barn og unge bli møtt av barrierer i form av materielle faktorer - det er kostbart og krever utstyr, strukturelle faktorer - som tilgang til klubber og anlegg, eller kulturelle faktorer - som verdier og motiver (17). Sosial klasse har betydning for opplevelse av barrierer, og særlig med tanke på utstyr og anlegg opplever de som tilhører de lave sosiale klassene større barrierer enn andre. Dette kan føre til høyt frafall fra FA i familier med lav SØS (12). Barn fra familier med høy SØS vil imidlertid ha flere alternativer til ulike idretter. Helseprofil for barn i Akershus viser at barn av foreldre med høy inntekt og høy utdanning er mer fysisk aktive,
sammenlignet med barn av foreldre med lav inntekt og kortere utdanning (18). Barn av foreldre med høy utdannelse har også et sunnere og mer regelmessig kosthold enn barn av foreldre med lav utdanning. Det argumenteres for at det er evnen til å ta til seg informasjon om helse og sette det ut i livet som gjør at de med høy SØS generelt sett har bedre helse og er mer aktive enn de med lav (20). Familier med høy SØS har også bedre tilgang på sunn mat, sports- og aktivitetstilbud og utstyr knyttet til aktiviteter.
12 Blant voksne er det en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og fysisk aktivitet (18). Der 90% av de som har utdanning på universitets- eller høyskolenivå trener ukentlig, er det kun 75% av de som har utdanning på grunnskolenivå som trener tilsvarende mengde. Det er også forskjeller i fysisk aktivitet etter selvdefinert økonomisk status. Det er flere studenter og yrkesaktive som rapporterer at de trener ukentlig, mens det er flere uføre og pensjonister som rapporterer at de aldri trener eller mosjonerer. Samtidig er aktivitetsnivået høyt også i disse gruppene: 76% av pensjonistene og 70% av uføre mosjonerer minst én gang i uka. Det er ingen direkte lineær sammenheng mellom husholdningsinntekt og bruk av penger til
mosjonsaktiviteter, men det er forskjeller i valg av aktivitetstype (17). Skiidretten skiller seg klart ut. Det er stor sammenheng mellom det at husholdningen disponerer hytte og
mosjonering med for eksempel langrennsski. Ved bruk av ulike anlegg for FA framstår turstier, større utmarksarealer, parker og grøntarealer som såkalte egalitære arenaer, arenaer som skal være tilgjengelige for alle i samfunnet (21). Forskjellen i bruk av andre anleggstyper avspeiler større klasseforskjeller, og de største forskjellene finner vi ved bruk av private treningssentre og lysløyper. En større prosentandel fra de høyeste sosiale klassene benytter seg av flere ulike aktivitetsformer, og er bedre på å variere mellom forskjellige typer aktivitet.
Selv om hele befolkningen, uavhengig av SØS, er dyktige til å bruke naturen og turområder, er det de med lang universitets- eller høyskoleutdanning som er mest i naturen (17). Et unntak er friluftslivsaktiviteter, som har en jevn fordeling både i forhold til egen oppfattelse av utseende og kroppsbilde, foreldrenes utdannelse, egen inntekt og husstandsinntekt (18). Det er også forskjeller i andelen som oppfyller anbefalingene om enten 30 minutters moderat FA fem ganger i uken eller mer intens FA 20 minutter tre ganger eller mer i uken. De med høyest utdannelse har dobbelt så stor sannsynlighet for å oppnå anbefalingene sammenlignet med den laveste utdanningsgruppen.
2.7 Aktivitet i hverdagen
Folk flest er i FA eller trener i uorganiserte former, og FA i form av gange er den vanligste hverdagsaktiviteten (2). I barne- og ungdomsårene er hverdagen stort sett konstruert på samme måte, med skole fra mandag til fredag, og fritid i helgen. Hos barn og unge er det derfor variasjon i aktivitetsnivået i løpet av uken (5). Aktivitetstoppene som forekommer på hverdagene er mest sannsynlig relatert til transport til og fra skolen, og det tidsprogrammet som skole og SFO/AKS og organisert idrett har. Aktiv transport til og fra skole står for mye
13 av det daglige aktivitetsnivået hos et barn (20). Barn som benytter seg av aktiv transport, for eksempel gange eller sykling, tenderer å være mer fysisk aktive og møter oftere anbefalingene for FA, enn de som benytter seg av passiv transport, som for eksempel bil. I løpet av helgen er aktivitetsnivået mer jevnt, og er ikke preget av de samme aktivitetstoppene som vi ser i ellers i hverdagen (5). Seksåringene er de som er mest dyktige til å være aktive i helgene, og
opprettholder mer eller mindre samme aktivitetsnivå hele uken. Jenter som benytter seg av aktiv transport til og fra skolen er mer aktive med moderat til høy intensitet, enn jenter og gutter som blir kjørt. Når en sammenligner data fra kartleggingen av FA hos voksne og eldre ser man at 15-åringene er inaktive en større andel av dagen enn de over 65 år (22). På den andre siden utøver 15-åringene mer aktivitet med moderat og hard intensitet i løpet av en dag enn pensjonistene, når de først er aktive.
Reduksjonen i aktivitetsnivå hos barn over seks år, kommer mest sannsynlig av at de bruker store deler av dagen på å sitte i ro på skolen og å gjøre leksearbeid (5). Nærmere 70% av de voksne bruker passiv transport til og fra arbeidsplassen, og 25% sier at de reiser kollektivt.
20% av deltagerne i Kan2-undersøkelsen (2015) rapporterer at de vanligvis sykler eller går til jobb. Kvinner er dyktigere på å bruke aktiv transport, gjerne i form av gåing, enn menn. De som vanligvis rapporterer at de går til arbeid har 12% høyere gjennomsnittlig aktivitetsnivå sammenlignet med de som sjeldent benytter seg av denne transportformen. De som
rapporterer at de vanligvis bruker bil eller andre motoriserte kjøretøy har et 10% lavere gjennomsnittlig aktivitetsnivå sammenlignet med de som rapporterer at de sjeldent bruker denne transportformen.
En viktig forutsetning for å være aktiv på fritiden er tilgjengeligheten av anlegg og andre tilbud hvor FA kan finne sted (23). Åtte av ti har under fire kilometer til nærmeste større utmarksareal, og syv av ti har samme mulighet til å komme seg til nærmeste idrettsplass, fotballbane eller stadion. Det er de unge som i størst grad benytter seg av idrettsplasser, idrettshaller og alpintanlegg, og til daglig er det de unge som tar i bruk gang- og sykkelvei i nærområdet sitt. Større utmarksareal, lysløyper og grøntområder blir brukt omtrent like mye av alle aldersgrupper. Voksne er aktive i form av vedlikehold og dugnad knyttet til hjemmet, og på vinterstid går det også med en del tid til snømåking og vedhogging (2). Menn bruker i gjennomsnitt 313 minutter mer enn kvinner på vedlikehold eller dugnad i uken, mens kvinner
14 rapporterer 110 minutter mer på turgåing i uken. Kvinner rapporterer også mer trening til musikk enn hva menn gjør.
2.8 FA og fritidsaktiviteter
Det er ulike former for friluftsliv som er den mest alminnelige aktivitetsarenaen for FA blant den norske befolkningen, og er godt likt av både store og små. 14% av den norske
befolkningen oppgir at de er medlemmer i friluftsorganisasjoner (23). Barnehager, skoler og frivillige organisasjoner er viktige i arbeidet med å fremme friluftsliv for alle. Sammenhengen mellom FA og fritidsaktivitet er sterk (21). De som har et høyt aktivitetsnivå bruker mye av tiden utendørs, og er aktive på forskjellige måter i skog og mark. I Norge har vi en
forkjærlighet for natur og naturopplevelser. De mest populære aktivitetene er fotturer i ymse terreng, skiturer i skog og fjell, sykling til jobb og på tur, jogging i mosjonshensikt og
styrketrening, langrenn og sykling som trening (24). Det er flere som bedriver aktiviteter som klatring, kiting, rafting, dykking, snowboard, roing og padlings, mens det er en synkende andel som deltar i organiserte konkurranseidretter. Korte turer i nærområdet, i skogen eller på fjellet er populære aktiviteter blant befolkningen (23). Kvinner og menn er gjennomgående nesten like ivrige til å være i FA (17, 24). Hvilken livsfase man befinner seg i har betydning for FA på fritiden. Enslige eldre, eldre i parforhold og personer i husholdninger med små barn trener mindre enn gjennomsnittsbefolkningen. De som trener mest er enslige unge, og unge i parforhold uten barn. De har i prinsippet mer tid til å tenke på seg selv og egen helse, og mindre forpliktelser. Alder er den faktoren som i størst grad har sammenheng med mosjon, og den eldre delen av befolkningen er de som er dårligst på å være i aktivitet regelmessig. De eldre er derimot de mest ivrige turgåerne.
Tilgang på rekreasjonsområder og områder brukt til utendørsaktivitet, som sportsanlegg og lekeplasser, øker barnas mulighet og ønske om å være fysisk aktive (20). I nabolag der det er tilgang på både strukturert (organisert idrett) og ustrukturert FA (lek med venner), er det flere barn som er aktive, og på den måten oppfyller anbefalingene om FA. Barn og voksne er aktive på forskjellige måter, barn er i mer spontan aktivitet enn voksne og utfolder seg oftere i fri lek som aktivitetsmåte. Voksne oppgir at de er aktive på grunn av helsen, enten de vil forebygge helseplager eller komme i bedre form, de vil tilbringe tid utendørs for å få frisk luft eller holde vekten nede (3). Forskning viser også på at man har et høyere aktivitetsnivå
15 dersom parker, grøntområder og anlegg for mosjon ligger i nærheten av hjemmet eller
arbeidsplassen. Å være fysisk aktive for å se veltrent ut eller for å øke prestasjonen blir også mindre viktig med økende alder, da er det viktigere med sosialt samvær på trening og en funksjonell kropp. Deler man opp i aldersgrupper ser man at tiden brukt på kondisjons- og tung styrketrening er lavere blant den eldre befolkningen, mens de eldre er mer ivrige turgåere og driver med vedlikehold/dugnad.
2.9 FA – fra barn til voksen
Å være i aktivitet er en naturlig del av barndommen, som dessverre får mindre og mindre plass etter hvert som vi blir eldre. De aller minste er i spontan aktivitet, både inne og ute.
Barns kreative egenskaper til å være aktiv er stor, og gjennom ulike former for lek kan selv små gressplener være nok til å oppnå anbefalingene for FA (19). Hos de yngste barna er det organisert idrett som når ut og engasjerer i størst grad. Det er hos barna idretten har høyest oppslutning, og de fleste som vokser opp i Norge har vært innom idretten på en eller annen måte i løpet av oppveksten (12) Å drive med organisert idrett har derfor en sterk posisjon blant norske ungdommer, med fotball som den enkeltidretten som organiserer klart flest.
Innenfor forskningen rundt FA blir ungdomstiden betegnet som en periode der deltagelse i FA kan være med på å påvirke hvor fysisk aktiv du blir som voksen (21). Flere internasjonale studier, både fra Finland, New Zealand og fra Norge, viser til at aktivitetsnivået synker betraktelig med økende alder, og at det er forskjell i aktivitetsnivå mellom kjønnene (13). Fra barndommen og videre inn i ungdomstiden innlæres nye vaner, og skolen opptar naturlig nok en stor del av de unges hverdag. Det stilles flere krav, både med tanke på skolegang og ansvaret som kommer med å være tenåring, det tilkommer ofte nye plikter i hjemmet og forventes at man deltar i lokalsamfunnet i større grad enn før. Det blir en nedgang i
aktivitetsnivå gjennom ungdomstiden, og aktivitetsvanene våre endrer seg. Overgangen fra ungdom til voksen er forbundet med sosial overgang, der man skal finne sin plass i samfunnet som ung voksen, samtidig som man skal fortsette å utvikle sin egen identitet. FA faller, for noen, i skyggen fra de andre mer omfattende delene av livene våre i denne perioden. Andre klarer å sjonglere skole, hverdag og fritid på en mer naturlig måte. Jose et al (2011), har sett på sammenhengen mellom aktivitetsnivå som barn og ung voksen, og fant hos kvinner en signifikant sammenheng mellom det å delta i forskjellige aktiviteter og å være vedvarende aktiv i overgangen mellom barn og voksen (13). Den samme studien viser noe lignende, men
16 ikke signifikante, funn hos menn, men at det der også var viktig med en aktiv rollemodell og deltagelse i idrettslag.
Det generelle mønsteret blant de litt eldre barna er at de bruker gymsaler og idrettshaller, svømmehaller og fotballanlegg når de skal være aktive (2). Halvparten av barn og unge i aldersgruppen 8 til 24 år bruker disse tre anleggstypene. Med økende alder reduseres bruken av de fleste anleggene, i motsetning til treningssentre hvor andelen brukere øker med økende alder. Større utmarksområder for tur, turstier og turløyper er ofte brukt av hele befolkningen.
Mer enn to tredjedeler av de over 15 år sier de benytter seg av turstier eller turløyper, mange er også ivrige brukere av større utmarksarealer for tur og friluftsaktiviteter. Anlegg som er lett tilgjengelige og kan brukes til individuell trening og mosjon, har hatt en markant økning. En annen tendens er at bruken av tradisjonelle idrettsanlegg er gått noe tilbake.
De fleste longitudinelle studier av FA fra ungdomstiden og inn i voksenlivet har fokusert på tracking (13,21). Kjønniksen et al (2008) mener at det er vanskelig å undersøke grad av tracking av FA fra ungdom til voksen, da forskningen ikke er entydig på dette området. Noe av tvetydigheten kan forklares ved at ungdom ikke er en heterogen gruppe, og at vi
mennesker utvikler oss i forskjellig hastighet. Derfor kan aktivitetsnivået være høyere hos noen individer i samme aldergruppe enn hos andre. Et annet viktig argument er
ferdighetsutvikling i barndommen. Utviklingen av ferdigheter innenfor FA og idrett, gjør det lettere å være allsidig aktiv som voksen. Aktivitetsmønster og ferdigheter blir lettere å hente frem igjen, hvis aktivitet har vært en sentral del av oppveksten. Er man mye aktiv som ung vil man få en høyere indre motivasjon, og bedre motoriske ferdigheter, som i sin tur kan føre til større sannsynlighet for å være aktiv gjennom hele livet (25). Ut fra forskningen ser vi at de som er i regelmessig FA som barn og unge forventes å ha et høyere aktivitetsnivå som voksen, enn de som var mindre aktive i barndommen (13,21,25). Generelt kan man si at aktivitetsnivået vil reduseres med økende alder, men de som er aktive som barn og unge er dyktigere til å holde seg i aktivitet gjennom hele livsløpet. Det er kvinnene som blir trukket fram som de voksne som er flinkest til å bedrive rekreasjons- eller fritidsaktivitet, mens menn som regel sykler eller trener på treningsstudio. Når vi skal se på FA gjennom hele livsløpet er det dog viktig at vi er oppmerksomme på det faktum at voksne ikke er aktive på samme måte som barn. Voksne er som regel aktive i form av utendørs- og fritidsaktiviteter, og bedriver
17 sjeldnere enn barn FA innenfor strukturerte rammer (21, 25). Det vil si at voksne stort sett ikke er aktive i form av en spesifikk idrettsgren når de først skal være i aktivitet. Her må vi derfor se bort fra spesifikke aktiviteter og heller tenke på aktivitetsnivå og aktivitetsmønster som en helhet i form av tid og grad av intensitet.
3. Metode
3.1 Design
For å best belyse problemstillingen på en fornuftig og hensiktsmessig måte, har vi valgt å gjøre en litteraturstudie. Dette innebærer å utføre systematiske søk i ulike databaser for å finne allerede eksisterende litteratur. Gjennom litteratursøket ønsker vi å finne kohortstudier, der man har fulgt deltagerne fra de er barn og inn i voksenlivet. Det kommer stadig ny og spennende forskning og nye rapporter om både barn og voksne sitt aktivitetsnivå, hvordan aktivitetsnivået endrer seg gjennom livet.
3.2 Søkeprosessen 3.2.1 Søkemotorer
Søkemotorene vi har benyttet oss av er Helsebiblioteket, Bibsys/Oria, Pubmed og Medline.
Dette er gode søkemotorer og har gitt mange relevante artikler og studier av høy kvalitet. Ut ifra relevante studier, har vi også funnet artikler i referanselistene som vi har inkludert i oppgaven vår. Søkemotorene har gitt oss muligheten til å se på lignende artikler, ut ifra det originale søket, og på denne måten har vi fått tilgang til mye relevant litteratur.
3.2.2 Søkeord
Vi brukte følgende søkeord: physical activity, exercise, daily exercise, recreational activities, physical fitness, children, youth, adolescent, adult, tracking. Årsaken til at vi kun har benyttet oss av engelske søkeord er at forskningsspråket er på engelsk, og at vi på denne måten får tilgang til alle relevante artikler og studier innen feltet. Vi brukte søkeordene hver for seg, og i ulike kombinasjoner med hverandre, og med «or» og/eller «and».
1. physical activity and children and tracking 2. physical fitness and adult
3. physical activity or daily exercise and youth and tracking
18 3.2.3 Inklusjons- og eksklusjonskriterier
For å filtrere litteraturen best mulig har vi valgt følgende inklusjons- og eksklusjonskriterier:
• Barn, unge og voksne i ulike aktivitetsformer
• Fysisk aktivitet må være målt ved minst to målepunkter, ved enten spørreskjema eller akselerometer, eller en kombinasjon av disse
• Studiene må basere seg på de samme anbefalingene om FA for både barn og voksne
• Studier publisert i nyere tid, fra 1990 og fram til nå
• Studier publisert i Europa, USA eller Australia
• Studiene må være kvantitative kohortstudier
Figur 2: Oversikt over framgangsmåten for litteratursøk i de ulike søkemotorene.
3.2.4 Etiske hensyn og kostnader
I oppgaven vår ser vi på aktivitetsnivå fra barndommen og ungdomstiden og inn i voksenlivet.
Aktivitetsnivået er målt både ved hjelp av objektive og subjektive målemetoder. I
utgangspunktet vil det derfor foreligge etiske aspekter som gjør at man skal søke godkjenning hos regionale komiteer for medisinsk helsefaglig forskningsetikk (REK). Hvis testpersonene
Søk med relevante søkeord i samtlige søkemotorer.
Antall treff: 283
Artikler valgt etter tittel:
30
Antall inkluderte artikler: 9
Artikler ekskludert etter tittel: 253
Artikler ekskludert etter nøyere gjennomgang: 21
19 er under myndig alder behøver man også godkjennelse av foreldre eller foresatte. I dette tilfellet er alle etiske hensyn tatt av forfattere av de ulike artiklene vi har brukt, og vi mener at det ikke er noen påfallende etiske dilemmaer vi må ta hensyn til utover dette. Vi har fulgt skolens retningslinjer for oppgaveskriving når det gjelder kildehenvisning. Det har ikke tilkommet noen kostnader ved arbeidet med denne bacheloroppgaven.
4. Resultater
Resultatene tar for seg ulike studier som oppfyller kriteriene problemstillingen har til hensikt å få svar på. I de følgende avsnittene vil hver enkelt studie bli presentert og gjennomgått.
Tabell 1: Oversikt over inkluderte studier.
Studie Utvalg/
sted
Metode Variabel Resultat
Kjønniksen et al 2008 (21)
N = 630
Ungt utvalg, 13 år.
Oppfølging 10 år.
Norge
Spørreundersøkelse FA og inaktivitet Unge inaktive anses som risikogruppe. Inaktive, unge menn forblir mest
sannsynligvis inaktive. Mer forskning trengs.
Kvaavik et al 2003 (26)
N = 485
Ungt utvalg, 15 år.
Oppfølging 18 til 20 år.
Norge.
Spørreundersøkelse og kort helseundersøkelse
FA og KMI Høy tracking av KMI fra ung til voksen. 44,1% av forskjellen hos KMI som voksen forklares av fars KMI, deltagerens aktivitetsnivå, røykevaner som voksen og kjønn.
Telama et al 1996 (10)
N = 3596
Deltagere mellom 3 og 18 år. Oppfølging 12 år.
Finland
Spørreundersøkelse Tracking av FA Organisert idrett viser god tracking. Gutter hadde lavere tracking med alder.
Sannsynligheten for å forbli i en aktivitetskategori var høy ved oppfølging etter fem år.
Morseth et al 2011 (27)
N = 5432 Alder 20 – 54 år Oppfølging over 28 år.
Norge
Spørreundersøkelse Tracking av FA Studien viser at tracking av fritidsaktivitet gjennom 28 år i en kohorte av voksne og at nivå av FA i tidlig voksenliv gir en sterk indikasjon på aktiv livsstil senere i livet.
Telama et al 2005 (25)
N = 2309 / 1563 Ung alder, 3 til 18 år.
Oppfølging over 21 år.
Finland
Spørreundersøkelse og medisinsk undersøkelse
Tracking av FA Høyt nivå av FA ved 9 og 18 års alder, helst regelmessig aktivitet, signifikant forutså høyt nivå av FA som voksen.
Jose et al 2011 (13)
N = 8498
Ungt utvalg 7-15 år.
Oppfølgingsstudie.
Australia.
Spørreundersøkelse Tracking av FA Hos menn var fysisk
kondisjon, idrett utenfor skole, og aktivitetsnivå hos far assosiert med å være
tilstrekkelig aktiv i voksenlivet.
Hos kvinner var
idrettskompetanse assosiert
20
med å være tilstrekkelig aktiv i voksenlivet.
Yang et al 2007 (4)
N = 1319 Ungt utvalg.
Oppfølging over 21 år.
Finland
Spørreundersøkelse og helseundersøkelse (KMI og
hudfoldtykkelse)
FA og overvekt Støtter hypotesen om at abdominal fedme i voksen alder er direkte relatert til FA som voksen, og overvekt som ungdom. Deltakelse i og opprettholdelse av FA fra ungdom til voksen alder kan spille en viktig rolle i å redusere fedme i voksen alder.
Carver et al 2011 (28)
N = 335 Ungt utvalg Australia
Spørreundersøkelse og akselerometer.
FA og aktiv transport
Aktiv transport burde oppmuntres til for alle skolebarn i alle aldre. Det er spesielt viktig å vektlegge på opprettholdelse av denne vanen også i ungdomstiden, siden graden av fysisk aktivitet synker og spesielt hos unge jenter.
Chau et al 2017 (29)
N = 54241 / 20426 Ungt utvalg, 15 år.
Oppfølging 22 år.
Australia.
Spørreundersøkelse FA og grad av aktivitet
Redusert aktivitetsnivå over tid. Inaktivitet blant kvinner økte noe, men noe redusert hos menn.
Artikkel 1: «Tracking of leisure-time physical activity during adolescence and young adulthood: a 10-year longitudinal study» (21)
Kjønniksen, L., Torsheim, T., Wold, B.
Kjønniksen et al. (2008) vil med denne studien undersøke hvordan deltagelse i
fritidsaktiviteter forandres mellom ungdomstiden og tidlig voksenliv. Målet med studien er å undersøke endringer og stabilitet/tracking av overordnede og spesifikke indikasjoner til fritidsaktiviteter over en periode på ti år. I studien bruker de data fra The Norwegian Longitudinal Health Behaviour Study (NLHB), som både er en longitudinell og en to-
generasjons studie. Studien er basert på syv spørreundersøkelser over ti år, fra alder 13 til 23 år. Utvalget består av et tilfeldig utvalg studenter i Hordalandkommune, og et nasjonalt representativt utvalg av 13-åringer som kontrollgruppe.
Resultatene viser at det hos begge kjønn er rask gange, sykling og turgåing som er de mest populære aktivitetene ved 15-års alder. Hos de mannlige deltagerne er fotball mest nevnt når det kommer til ballspill, mens de kvinnelige deltagerne oftere nevner håndball. Ved 23-års alder svarer 40% av kvinnene og 23% av mennene at de trener én dag eller mer i uken på treningsstudio. Det er en reduksjon i de ulike aktivitetstypene fra 15-års alder til 23, og menn rapporterer at de benytter seg av flere aktivitetsformer enn kvinnene, uavhengig av alder.
21 Det var forventet at aktivitetsnivået skulle reduseres fra 13 til 23 år. Menn og kvinner som rapporterer at de var aktive fire ganger i uken eller mer som 13-åringer var forventet å redusere aktivitetsnivået sitt til 2,25 dager i uken ved 23-års alder. De som rapporterer at de var inaktive som 13-åringer ville ha et forventet aktivitetsnivå på 1,08 og 1,72 dager i uken for henholdsvis 23 år gamle menn og kvinner. Når det kommer til fritidsaktiviteter er
resultatene noe annerledes. Menn som rapporterer at de var aktive fire ganger eller mer i uken som 13-åringer var generelt aktive 2,09 dager i uken som 23-åringer. Menn som var inaktive ved baseline var i gjennomsnitt aktive 1,34 dager i uken ved 23-års alder. Kvinner som var aktive fire dager eller mer i uken ved baseline var forventet å være aktive 2,56 dager i uken ved 23-års alder. Som en kontrast til dette viser det seg at kvinner som var inaktive som 13- åringer var forventet å øke aktivitetsnivået sitt på fritiden til 2,36 dager i uken som 23-åringer.
Studien konkluderer med at det generelt sett er nedgang i aktivitetsnivå fra 15 til 23 år, både hos menn og kvinner. Det er store individuelle forskjeller, der noen reduserer aktivitetsnivået mye og andre bare litt. Selv om menn var mer aktive enn kvinner ved baseline, er det liten forskjell mellom de to gruppene ved 23-års alder. Dette indikerer at nedgangen i aktivitetsnivå er størst hos menn. Nyere studier viser også at kvinner begynner å bli mer og mer aktive på fritiden i voksen alder.
Artikkel 2: «Predictors and Tracking of Body Mass Index From Adolescence Into Adulthood - Follow-up of 18 to 20 Years in the Oslo Youth Study» (26)
Kvaavik, E., Tell, GS., Klepp, K.
Kvaavik et al. (2003) ville undersøke tracking av kroppsmasseindeks (KMI) fra 15 til 33 år, og endringer i livsstilsfaktorer som indikerer overvekt og fedme som voksen. Data er hentet fra The Oslo Youth Study (1979), en undersøkelse basert på 5. – 7. klassinger
(gjennomsnittsalder 13 år, range 11-16), fra seks Oslo-skoler. Deltagerne gjennomgikk en rask helseundersøkelse ved oppstart (høyde, vekt) og en lignende helseundersøkelse i 1981. I 1999 ble deltagerne bedt om å sende inn spørreskjema via postgang. 1981 er brukt som baseline for denne delen av undersøkelsen, da majoriteten av deltakerne hadde gått igjennom
22 puberteten (noe som påvirker kroppssammensetning og KMI). I alt deltok 485 deltagere i denne studien.
Resultatene viser at det var signifikant sammenheng mellom KMI som ung og KMI som voksen, hos både menn og kvinner. Studien viser også at de mannlige deltagerne som var inaktive som barn og unge, har økt inaktivitetsnivå som voksne (15,7%-24,6%). De som hadde høyes KMI ved baseline har størst risiko for å ha KMI på 30 eller mer i voksen alder.
Deltagernes KMI er høyere hvis en av foreldrene var overvektige ved baseline, sammenlignet med hvis begge foreldrene var normalvektige.
Mer tid brukt på fritidsaktivitet fra ungdomstiden og inn i voksentiden reduserer risikoen for å bli overvektig som voksen, når man sammenligner med et stabilt lavt nivå av fritidsaktiviteter.
Samtidig ser man at det å slutte å røyke under studien gir høyere KMI, og at du har lavere KMI hvis foreldrene har høy utdannelse.
Artikkel 3: «Stability of habitual physical activity and sports participation: a longitudinal tracking study» (10)
Telama R, Leskinen E, Yang X,
I denne studien undersøkte Telama et al. (1996) stabiliteten/tracking av fritidsaktiviteter og idrettsdeltagelse hos personer mellom 9 og 30 år, som en del av et prosjekt kalt
«Cardiovascular Risks in Young Finns». Totalt 4320 personer ble invitert til å delta i
undersøkelsen, og i 1980 deltok 3596 testpersoner. Alle som deltok i undersøkelsen i 1980 ble invitert til å delta i oppfølgingsundersøkelsene i 1983, 1986, 1989 og 1992, da de var 3, 6, 9 og 12 år eldre. Fra 1980 til 1989 besto spørsmålene i spørreundersøkelsen av blant annet hyppighet av fritidsaktiviteter, intensitet, hyppighet av deltagelse i idrettsklubb, deltagelse i konkurranser og hvordan det var mest vanlig å være aktiv på fritiden. I 1992 bestod
kartleggingsspørsmålene om FA av blant annet intensitet av FA, hyppighet av hard FA, timer/uker med hard FA, gjennomsnittlig tid brukt på FA og deltagelse i idrettslag.
Resultatet av studien viser at det blant barn og unge er forskjeller i aktivitetsvaner gjennom de ulike årstidene. Her er det hovedsakelig den organiserte idretten som har god tracking.
23 Hyppigheten av FA er en godt brukt variabel for å måle deltagelse av fritidsaktiviteter.
Spearmans korrelasjonstest viser at stabiliteten under 3-års intervallene er veldig lav, og lavere blant jentene enn blant guttene. Blant guttene synker stabiliteten med alder, men ikke blant jentene. Hyppigheten av deltagelse på trening i idrettslag har best tracking hos begge kjønn. Intensiteten av FA i alle fem målingene er lav, men intensiv FA er mer hyppig blant gutter enn jenter, og mer hyppig blant eldre gutter enn yngre gutter. Sannsynligheten for å forbli i en aktivitetskategori etter fem år er 65-80% hos den voksne populasjonen, hvis deltagerne blir delt inn i tre aktivitetskategorier og hvis spørreskjemaet er godt nok utformet.
Artikkel 4: «Tracking of leisure time physical activity during 28 yr in adults: the Tromsø study» (27)
Morseth, B., Jørgensen, L., Emaus, N., Jacobsen, BK., Wilsgaar, T.
Morseth et al. (2011) ville undersøke tracking av fritidsaktiviteter hos voksne i Nord-Norge, over en tidsperiode på 28 år. Denne studien følger 5432 kvinner og menn som deltok i Tromsøstudien, som er en populasjonsbasert helsestudie gjort i Nord-Norge. Alder ved baseline var 20-54 år. Deltagerne måtte svare på spørsmål i tre omganger, fra 1979-1980, 1986-1987 og 2007-2008. Alle spørreskjemaene inneholdt de samme spørsmålene om FA. En norsk versjon av spørreundersøkelsen finnes på www.tromsostudy.com. Deltagerne ble rangert i fire forskjellige kategorier, avhengig av aktivitetsnivå (sedat, moderat aktiv, aktiv eller veldig aktiv). Studien omhandlet også utdanningsnivå, røykevaner, prevalens av hjerte- og karsykdommer. Ved fysisk undersøkelse ble det tatt høydemål og vekt, og regnet ut KMI.
Resultatet av undersøkelsen viser blant annet at den delen av populasjonen som er rangert som sedate holdt seg stabil under alle tre målingene (19%, 21% og 18%). Den delen av
populasjonen som er rangert som moderat aktive økte, og den delen som er rangert som aktive eller veldig aktive sank. Observasjonene er like hos begge kjønn. Flere enn forventet holder seg i sin aktivitetskategori mellom undersøkelse 1 og 2 (58%) og 3 (53%), sammenlignet med forventningene (39,5%). Flere kvinner (62% og 60%) enn menn (53% og 47%) holder seg i aktivitetskategorien gitt ved baseline.
24 Studien konkluderer med at nivå av FA i tidlig voksenliv gir en sterk indikasjon på hvor aktiv livsstil man har senere i livet.
Artikkel 5: «Physical activity from childhood to adulthood – a 21-year tracking study»
(25).
Telama, R., Yang, X., Viikari, J., Välimäki, I., Raitakari, O.
I denne studien undersøkte Telama et al. (2005) stabiliteten av FA fra barndom og
ungdomstid i ulike alderskohorter, for å analysere hvor godt FA som voksen kan forutses ved forskjellige variabler av FA målt under barneårene og ungdomstiden. Data er hentet fra den finske studien «Cardiovascular risk in young Finns» som startet i 1980. Det er gjort målinger i 1983, 1989, 1992 og 2001. Ved baseline deltok 2309 personer i studien, og 1563 av disse deltok i den siste oppfølgingen i 2001. Aktivitet ble målt ved hjelp av spørreundersøkelser sammen med medisinsk undersøkelse. Spørsmålene omhandler hyppighet av og intensitet ved fritidsaktiviteter, deltagelse i idrettsklubb, konkurransesport, vanlige aktiviteter på fritiden, karakter i skolegymnastikk og type av transport til og fra skolen. Svarene ble kodet fra 1 til 3, der 1 sto for inaktiv eller veldig lite aktiv, 2 sto for moderat aktivitet eller ofte i aktivitet og 3 er ofte eller veldig ofte aktiv. Det ble også regnet ut en «Physical Activity Index», såkalt PAI, som rangerer deltagerne etter hvor aktive de er.
Resultatet av studien viser at det å være aktiv gjennom hele barndommen gir en større odds for å være aktiv som voksen. De som hadde høyt nivå av FA ved 9 og 18-års alder, og som opprettholder aktivitetsnivå i denne perioden, har en signifikant forutsetning for høyt nivå av FA som voksen. Regelmessig FA i skolealder er med på å øke sannsynligheten for å være aktiv som voksen. De som deltok i lagsport (fotball og ishockey) hadde høyere PAI-sum i 2001 enn de som deltok i andre typer aktiviteter (løping, sykling og andre lignende). De samme deltagerne hadde høyest PAI-sum 1980.
Artikkel 6: «Childhood and adolescent predictors of leisure time physical activity during the transition from adolescence to adulthood: a population based cohort study» (13) Jose, KA., Blizzard, L., Dwyer, T., McKercher, C., Venn, A.
25 Denne studien av Jose et al. (2011) ser nærmere på assosiasjoner mellom sosiodemografiske data, oppførsel/vaner, sosiokultur, holdninger og fysiske faktorer målt gjennom barndommen og ungdomsårene og opp til voksen alder. Studien samlet inn data fra barn og ungdom (7-15 år) som en del av Australian Health and fitness survey i 1985. Disse dataene ble videre delt inn i kategoriene sosiodemografiske data (SØS, foreldrenes utdanningsnivå), oppførsel/vaner (røyking, alkohol, idrett, aktiviteter utenfor skole, fritid), sosiokulturelle data (aktiv far, aktiv mor, eldre eller yngre søsken, morsmål), holdning (sport, aktivitetsnivå, selvrapportert helsetilstand, glede av aktivitet), og fysiske faktorer (KMI, høyde, vekt, fysiske egenskaper).
FA i alder 15-29 år ble rapportert retrospektivt gjennom bruk av «Historical Leisure Activity Questionnare» i oppfølgingen i 2004-2006 gjennom «Childhood og Adult Health Study».
Australias anbefalinger for FA for både barn og voksne er brukt for å kategorisere deltakernes aktivitetsnivå, og rangere de som «regelmessige aktive», «varierende aktiv» og «vedvarende inaktiv» i overgangen mellom barn til ung voksen.
Dette er den første studien som undersøker rekke holdninger og demografiske,
atferdsmessige, sosiokulturelle og fysiske faktorer fra barndommen og hvilken innflytelse disse har på fysisk aktiv atferd i overgangen fra ungdom til voksen. Ved oppfølgingsstudien 20 år etter baseline viser resultatene at faktorer i barndoms- og ungdomsalder påvirker FA i løpet av denne overgangsperioden. Faktorene varierer etter kjønn og kategori av FA.
Opplevd idrettskompetanse for kvinner, og tid brukt på å løpe langdistanse (fysisk kondisjon) for menn, var signifikante forutsetninger for å fortsette med FA i voksen alder. Sosiokulturelle faktorer og faktorer for atferd, som fars fysiske aktivitet og deltakelse i idrett utenom
skolemiljøet for menn, og røyking for kvinner var også prediktive. Disse faktorene er alle modifiserbare i skolen eller i hjemmet. Barndoms- og ungdomsfaktorer er i mindre grad forbundet med å være varierende aktiv i voksen alder. En større forståelse av sammenhengen av atferd knyttet til FA under overgangsfasene kan bistå i utviklingen av intervensjoner som har som mål å fremme FA gjennom livsløpet. Fra denne studien kan intervensjoner som fokuserer på å utvikle oppfattet sportskompetanse og fysisk kondisjon for menn og kvinner i barndommen og ungdomsårene, være effektive.
26 Artikkel 7: «Testing a model of physical activity and obesity tracking from youth to adulthood: the cardiovascular risk in young Finns study» (4)
Yang, X. Telama, R. Leskinen, E. Mansikkaniemi, K. Viikari, J og Raitakari, OT
Denne studien av Yang et al. (2007) publisert i «International Journal of Obesity» ønsker å se nærmere på potensielle modeller av sammenhengen mellom FA og overvekt fra barn til voksen. Dette er en longitudinell studie med data fra «Cardiovascular risk in young Finns».
Utvalget besto av totalt 1319 deltakere med 626 gutter og 693 jenter i alder 9, 12, 15 og 18 år ved studiens start i 1980. Deltagerne ble fulgt opp over 21 år og i 2001 var de 30, 33, 36 og 39 år gamle. FA ble kartlagt gjennom spørreskjema på to forskjellige tidspunkter. Overvekt ble målt med KMI og sum av hudfold i 1980, og ny måling av KMI og livviddemål ved siste oppfølging i 2001.
Resultatene viser at abdominal fedme eller overvekt som voksen er direkte knyttet til FA som voksen og overvekt som barn eller ungdom, hos begge kjønn. FA som barn eller ungdom har en indirekte effekt på abdominal fedme eller overvekt og for opprettholdelse av FA som voksen. FA fra barn og ungdom til voksen kan spille en viktig rolle i å redusere eller forhindre overvekt og fedme i voksenlivet.
Denne studien gir generell støtte til hypotesen om at abdominal fedme i voksen alder er direkte relatert til FA som voksen, og overvekt som ungdom. Ungdoms fysiske aktivitet har en indirekte effekt på abdominal fedme gjennom opprettholdelse av FA i voksen alder.
Deltakelse i og opprettholdelse av FA fra ungdom til voksen alder kan spille en viktig rolle i å redusere fedme i voksen alder.
Artikkel 8: «How is active transport associated with children’s and adolescents’ physical activity over time?» (28)
Carver, A., Timperio, AF., Hesketh, KD., Ridgers, ND., Salmon, JL., Crawford, DA.
Carver et al. (2011) undersøker i denne studien hvordan aktiv transport er knyttet til FA blant barn og ungdom over tid, og hvordan aktiv transport forløper seg gjennom barne- og
ungdomsårene. Data ble samlet inn som en del av en longitudinell studie kalt «Children living
27 in Active Neighbourhoods», og består av to kohorter med deltakere i alderen 5-6 år og 10-12 år. Dataene fra disse deltakerne dannet baseline, og deltakerne ble fulgt opp 3 og 5 år senere.
Deltakerne ble rekruttert fra 19 skoler i Melbourne. Ved målepunktene og videre oppfølging, rapporterte foreldrene til de yngste barna hvor ofte per uke barna gikk eller syklet til ulike destinasjoner i nabolaget inkludert skole, idrettshall/sportsfasiliteter, butikken og venners hjem. De eldre barna rapporterte dette selv. FA ble objektivt målt over åtte dager ved bruk av aktivitetsmonitorer Actigraph.
Resultatene viser at de yngre barna er mer aktive enn ungdommene. Aktivitetsnivået avtar med økende alder. Samme tendens vises ved antall minutter med aktivitet og minutter med aktiv transport, resultatene viser at det er en sammenheng mellom disse to.
Studien konkluderer med at skolebarn i alle aldre burde oppmuntres til å bruke aktiv transport til og fra skolen. Det er spesielt viktig å legge vekt på opprettholdelse av denne vanen i ungdomstiden, da graden av FA reduseres, og spesielt blant unge jenter der grad av FA er lavere enn hos gutter.
Artikkel 9: «Trends in prevalence of leisure time physical activity and inactivity: results from Australian National Health Surveys 1989 to 2011» (29)
Chau, J., Chey, T., Burks-Young, S., Engelen, L., Bauman, A.
I denne studien fra Chau et al. (2017) var målet å undersøke trender i FA på fritiden, og inaktivitet hos individer fra 15-år og oppover i Australia fra 1989 til 2011.
Undersøkelsen brukte data fra seks ulike Australian National Health Surveys gjennomført fra 1989/1990 til 2011/2012 der FA ble vurdert ved hjelp av ulike spørsmål. Deltakere ble spurt om tid brukt på FA på fritiden (hyppighet og lengde). Målet var å finne ut hvor mange som var tilstrekkelig aktive (≥150 min. med moderat til høy FA per uke) og hvor mange som kunne klasses som inaktive (< 30 min uke). I tillegg til spørsmål om FA måtte deltagerne også oppgi informasjon om kjønn, alder, morsmål, sivilstatus, utdanning, inntekt, selvopplevd helse og røykevaner. I 2011 besto spørreundersøkelsen av retrospektive spørsmål om hvor ofte deltagerne hadde vært aktive den siste uken, i tillegg til at deltagerne ble målt og veid.
28 Mønster i korrelater for tilstrekkelig FA er like hos både menn og kvinner, selv om menn har 35% høyere odds for å møte anbefalingene for FA enn kvinner. Oddsene for å være
tilstrekkelig aktiv reduseres med økende alder (relativt til aldersgruppen 15-34 år), bortsett fra kvinner i alderen 55-74 år der det er 15% mer sannsynlig å være tilstrekkelig aktiv. Menn og kvinner som rapporterer at de har høyere utdanning, høy inntekt, snakker engelsk hjemme, har selvrapportert god helse og som ikke røyker, har større sannsynlighet for å møte
anbefalingene enn andre.
5. Diskusjon
5.1 Hovedfunn
I denne delen av bacheloroppgaven skal vi diskutere funnene fra studiene vi har gått igjennom i resultatdelen. Sentrale faktorer i forskningsartiklene vi har tatt for oss er grad av tracking av FA fra barn til voksen, og hvilke gradienter som kan påvirke tracking. Aktivitet kan foregå i ulike former, og noen av de ulike formene for FA har bedre tracking enn andre. Da alle artiklene har benyttet seg av spørreundersøkelse for å samle inn data er det viktig at vi tar opp fordeler og ulemper ved en slik innsamlingsmetode, da dette kan påvirke resultatene. Vi vil også ta for oss andre faktorer som er med på å påvirke FA, som kjønn, økonomi/utdanning, og vekt. I tillegg belyses noen intervensjonsområder, som kan være med på å øke aktivitetsnivået til risikogruppene i samfunnet. Her har vi mye å hente for å øke aktivitetsnivået på en effektiv måte som kan påvirke store deler av befolkningen samtidig.
5.2 Sentrale funn Målemetode
Å kartlegge FA er utfordrende (15). FA kan måles med frekvens, intensitet, varighet, type aktivitet, og i hvilken sammenheng aktiviteten utføres. For å kunne kartlegge helsefremmende FA, vil det være viktig å si noe om så mange av disse områdene som mulig. Mange
undersøkelser spør bare om en eller to av variablene, for eksempel hvor ofte aktiviteten utføres og intensiteten på aktiviteten. Da vil man få et overordnet bilde av aktivitetsnivået og miste den totale mengden FA som er utført. Ulike undersøkelser kommer stadig frem til
29 forskjellige resultater. Årsaken er trolig en kombinasjon av at metoden som benyttet er
annerledes og at man definerer begrepet «fysisk aktivitet» på forskjellige måter. En
spørreundersøkelse vil generelt få bedre resultater enn objektive målemetoder. I Norge har vi gjennomført flere store undersøkelser med aktivitetsmålere. Et gjennomgående funn er at vi tror vi er mer aktive og sitter mindre stille enn vi faktisk gjør. Den totale mengden FA er sentral for å kunne si noe om aktivitetsnivået opp mot de nasjonale anbefalingene. Det er likevel viktig å huske på at objektive målemetoder ikke er feilfrie. Data er kun gyldige når de er målt lenger enn én dag. Spesielt barn kan påvirkes av å ha på en måler, da måleren gjør at man ønsker å være mer aktiv eller få best mulig resultat. Derfor er det viktig at man samler inn data over minst noen dager. For å få valide måledata bør målingene foregå under de forholdene man ønsker å se nærmere på, for eksempel at man bruker aktivitetsmåleren under en vanlig skole- eller arbeidsuke når man ønsker å se nærmere på hverdagsaktivitet.
Dersom man kombinerer objektive målemetoder med selvrapportert data, vil man kunne si noe nærmere om omfang og form av aktiviteten. Objektiv registrering av aktivitetsnivå gir, i kombinasjon med spørreundersøkelser, et mer nyansert bilde av aktivitetsnivå sammenlignet med studier basert på kun spørreundersøkelser. Presise data er avgjørende for å kunne se trender i befolkningen. Spørreundersøkelse som innsamlingsmetode passer ypperlig hvis man skal samle inn data hos større deltakergrupper, den koster lite og er tidsbesparende. I studiene vi har tatt for oss, der undersøkelsen pågår over flere år, er det også brukt samme
spørreundersøkelse gjennom hele studien, med kun noen få justeringer. Det er viktig at
spørreundersøkelsen er så valid og reliabel som overhode mulig. Skal man måle trackingen av FA over tid er det viktig at de samme spørsmålene og alternativene er der hele veien, hvis ikke vil dette påvirke resultatene. Den negative siden ved spørreundersøkelser er at det ofte blir en overrapportering ved selvrapportert FA. En vanlig målefeil er at deltagerne svarer det de tror er forventet av dem, som for eksempel at man trener mye, spiser sunt og røyker mindre enn man kanskje gjør, og ikke den faktiske virkeligheten. Mannlige deltagere tenderer å overestimere eller overrapportere aktivitetsnivå, og denne overrapporteringen vil påvirke det totale utfallet. Kvinner rapporterer ofte mer nøyaktig og vil derfor komme litt dårligere ut av sammenligninger i aktivitetsnivå mellom kjønnene. Spørreundersøkelser er også avhengig av at deltageren husker aktiviteter og hvor godt de kan estimere for eksempel hyppigheten og intensiteten.
30 I de artiklene vi har gått igjennom har det vist seg at kvinner har kommet best ut av alle
studiene bortsett fra de to australske, Jose et al. (2011) og Carver et al. (2011) (13, 28). Om dette har med målefeil å gjøre framkommer ikke fra diskusjonene, men i denne
sammenhengen føler vi at det er viktig å påpeke at det kan være fordi det skjer en
overrapportering blant unge menn som viser seg uheldig i sluttresultatet. Det kan også komme av kulturelle forskjeller mellom Norden og Australia, ulikheter i klima og miljø. Det er likevel vanskelig å argumenter for at dette er en målefeil, da mønsteret er det samme i begge
studiene.
Studiens tidsintervall kan også være en kilde til målefeil. Telama et al. (1996) argumenterer for at det hos den voksne befolkningen hadde god effekt med hyppige oppfølging, og at mange deltagere holdt seg i sin aktivitetsgruppe gitt ved baseline (10). Den samme tendensen ser man hvis man har en godt utformet intervju-spørreskjemametode. Det virker som om det er lettere for deltagerne å svare på mer presise spørsmål om FA, og ha noe fastere rammer enn ved årlig selvrapportering. Det var også lettere å måle hvor mange som deltok i organisert idrett enn hvor mange som deltok i fritidsaktiviteter eller friluftsaktiviteter. Det kan være på grunn av at man betaler medlemskontingent for å være med i et idrettslag. Her må det trekkes frem at vi ikke vet noe om hyppigheten av trening, deltagelse på trening eller hvilken
intensitet deltagerne har ligget på under trening i idrettslag. Det kan derfor diskuteres hvor gode disse dataene er i denne sammenhengen.
Tracking av FA gjennom livsforløpet
Selv om det er gjort en del forskning på FA i forskjellige perioder av livet er lite visst om trackingen/stabiliteten til FA, altså hvor mye aktivitetsnivået forandrer seg fra en tid til en annen (10). Det er signifikant korrelasjon mellom FA som ung og FA som voksen, men trackingen er ikke like godt kjent. På grunn av mangel på longitudinelle studier er det derfor lite kunnskap om tracking av FA fra ung til voksen, og hvor mye den forandrer seg fra ett punkt til et annet.
Trackingen av organisert idrett er som nevnt god, da denne er relativt stabil opptil tenårene hos de fleste unge. Idretten er en arena som treffer nesten alle barn i Norge, og kan derfor
31 anses som en viktig inngangsport til FA (2). Samtidig er denne aktivitetsformen voksenstyrt og systematisert, og mye tyder på at det er nettopp dette som gjør at barn og unge trekker vekk fra idretten. Rapport fra Høgskolen i Telemark viser at barn som deltar i kun voksenstyrt aktivitet, som for eksempel organisert idrett, blir mindre kreative, aktive og egenstyrte barn.
Det uttrykkes bekymring for at denne aktivitetsformen tar over for den frie leken, og at barn som deltar i organisert aktivitet kun gjør som de blir instruert til og venter i kø for å aktiveres av en leder. Studien påpeker likevel at all aktivitet er bra, men barn som leker spontant med innslag av natur leker mer fysisk aktivt, i lengre tid og med mer engasjement enn de som deltar i konkurranse- eller barneidrett. Med økende alder blir idretten mer seriøs og det stilles høyere krav til ungdommene om deltagelse og yteevne, det handler mer om å vinne enn å delta (12). Det blir mindre plass til de som kun vil være i aktivitet, da det oftest er de som skal satse på en idrettskarriere som oppmuntres til å fortsette. Norges Idrettsforbund har gjennom 2017 forsøkt å belyse hva som er god barneidrett gjennom flere reportasjer på sine
hjemmesider (30). Her legger man vekt på at trenere må bli flinkere på å se hvert enkelt individ, bedømmes utfra hvor mange spillere vedkommende klarer å beholde og at tidlig spesialisering innen en idrett ikke nødvendigvis er bra. Denne motbølgen kan føre til at vi i fremtiden har flere barn som tilfredsstiller anbefalingene om FA, og kan åpne opp for at barn driver med flere aktiviteter under oppveksten, slik at de tilnærmer seg flere ferdigheter.
Organisert idrett bidrar også til at gutter/menn har mer stabilt aktivitetsnivå enn
jenter/kvinner, spesielt hvis vi skal stole blindt på data (25). Det kan være fordi flere gutter er medlemmer i idrettslag, og lav deltagelse innen organisert idrett vil gjøre FA mindre stabilt blant jentene.
Både Telama et al. (2005) og Kjønniksen et al. (2008) har en hypotese om at barn og unge som bedriver FA i samme form som den voksne populasjonen, vil ha best tracking (25,21).
Dette er for eksempel individuell aktivitet, med et fleksibelt aktivitetsmønster, helserelatert aktivitet og aktivitet som ikke er konkurransebasert. Resultatene støtter ikke opp under dette.
Det virker som at den viktigste faktoren for å være aktiv gjennom hele livet er at man er regelmessig aktiv som barn og ungdom, og ikke at man tyr til en spesifikk aktivitetstype. Tid brukt på fritidsaktiviteter tenderer å øke over tid, og det er denne typen av FA som viser seg å ha best tracking. Ungdommer som driver regelmessig med utendørsaktiviteter tenderer å være mer aktive som voksne enn de som kun drev med lagidrett eller konkurranseidrett som unge
