Straffeloven § 145
En studie av hvilke handlinger bestemmelsen rammer, og hvorvidt bestemmelsen avviker fra øvrig strafferett
Kandidatnummer: 700 Leveringsfrist: 25.04.2018 Antall ord: 17876
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Bakgrunn ... 1
1.2 Problemstilling ... 1
1.3 Metodiske forhold ... 2
1.3.1 Særlige forhold ved tolkningen av § 145... 2
1.3.2 Systemintern vurdering av § 145 ... 4
2 TOLKNING AV STRAFFELOVEN § 145 ... 4
2.1 Avgrensning ... 4
2.2 Begrunnelsen for straffansvaret ... 5
2.2.1 Sikkerhetsutfordringer ... 5
2.2.2 Komparativt sideblikk ... 6
2.2.3 Tradisjonell begrunnelse for straffansvar ... 7
2.2.4 Begrunnelsen for straffansvaret i § 145 ... 8
2.3 Den lovstridige handlingen i § 145 første ledd ... 9
2.3.1 Væpnet konflikt i utlandet ... 9
2.3.2 Unntak for deltakelse på vegne av en statlig styrke ... 11
2.3.3 Deltakelse i militær virksomhet ... 11
2.3.4 Rettsstridsreservasjonen ... 19
2.4 Forsøksansvaret ... 24
2.4.1 Krav til handling ... 24
2.4.2 Forsett om fullbyrdelse ... 27
2.4.3 Typetilfeller – samlet vurdering av forsøksansvaret ... 27
2.5 Medvirkningsansvaret ... 29
2.5.1 Medvirkning ... 29
2.5.2 Forsøk på medvirkning ... 31
2.6 Oppsummering ... 31
3 VURDERING AV STRAFFELOVEN § 145 ... 32
3.1 Nærmere om problemstillingene ... 32
3.2 Straffeloven § 145 som pre-aktiv strafferett ... 32
3.2.1 Utgangspunkt ... 32
3.2.2 Begrunnelse: pre-aktiv etterforskning? ... 34
3.2.3 Sammenligning med annen pre-aktiv strafferett ... 36
3.3 Opportunitetsprinsippets anvendelse på § 145... 39
3.3.1 Introduksjon ... 39
ii
3.3.2 Utgangspunkter for opportunitetsprinsippets anvendelse ... 40
3.3.3 Handlinger foretatt i Norge ... 41
3.3.4 Handlinger foretatt i utlandet ... 41
3.3.5 Særlig om differensiering mellom forskjellige opprørsgrupper ... 43
3.3.6 Prinsipielle utfordringer ved den valgte lovteknikken ... 45
3.3.7 Sammenligning med andre straffbare forhold begått i utlandet ... 45
4 SAMMENFATNING ... 47
4.1 Hvilke handlinger bestemmelsen rammer ... 47
4.2 Bestemmelsens avvikende karakter ... 47
4.3 Hva bestemmelsen har tilført strafferetten ... 47
REFERANSER ... 49
1
1 Innledning
1.1 Bakgrunn
Da det i 2007 ble vurdert å innføre straff for deltakelse i en terrororganisasjon, konkluderte Justisdepartementet med at det ikke forelå tilstrekkelige gode grunner til å gjøre unntak fra en norsk tradisjon der straffansvar knytter seg til konkrete handlinger:
«Jo lengre en går i å oppstille straff for atferd som står i et fjernt forhold til konkrete terrorhandlinger, jo større er sjansen for å utsette personer for strafforfølgning selv om de ikke har gjort noe straffverdig.»1
Siden den gang har Stortinget innført straff for deltakelse i en terrororganisasjon,2 og ikke nok med det: Justisdepartementet finner det nye straffebudet utilstrekkelig i håndteringen av trusse- len fra terrorister, og foreslår å utvide straffansvaret ytterligere. Dette er bakgrunnen for vedta- kelsen av straffeloven § 145 i mai 2016. Bakgrunnen vekker nysgjerrighet.
Straffeloven § 145 lyder:
«Den som på rettsstridig måte deltar i militær virksomhet i en væpnet konflikt i utlandet, straffes med fengsel inntil 6 år, med mindre vedkommende deltar på vegne av en statlig styrke.
Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som nevnt i første ledd, og påbe- gynner sin reise til området eller foretar andre handlinger som legger til rette for og peker mot gjennomføringen, straffes for forsøk. Forsøket straffes mildere enn fullbyrdet overtredelse. § 16 annet ledd gjelder tilsvarende.»
Helt overordnet retter bestemmelsen seg mot såkalte fremmedkrigere og potensielle fremmed- krigere. To år etter vedtakelsen, er det imidlertid fremdeles uklart hvilke konkrete handlinger bestemmelsen rammer. Det er videre behov for en analyse av hvor bestemmelsen plasserer seg i det strafferettslige landskapet.
1.2 Problemstilling
Oppgaven er todelt. I kapittel 2 skal jeg klargjøre innholdet i den objektive gjerningsbeskrivel- sen av straffeloven § 145.3 Problemstillingen i kapittel 2 er med andre ord hvilke handlinger som rammes av § 145.
1 Ot.prp. nr.8 (2007-2008) side 194-195.
2 Straffeloven § 136 a, vedtatt juni 2013.
3 Når jeg heretter skriver § 145, mener jeg alltid straffeloven § 145.
2
I kapittel 3 skal jeg forfølge to sentrale tolkningsfunn fra kapittel 2 i en vurdering av bestem- melsen.
Tolkningen i kapittel 2 vil vise at forsøksansvaret i § 145 annet ledd bryter med nærhetskravet i det alminnelige forsøksansvaret. Bestemmelsen plasserer seg dermed i tradisjon med den pre- aktive strafferetten, en strafferett som kriminaliserer forberedelseshandlinger.4 Min første problemstilling i kapittel 3 er i hvilken grad forsøksansvaret i § 145 avviker fra både strafferet- tens tradisjonelle forsøksansvar og andre pre-aktive bestemmelser.
Tolkningen i kapittel 2 vil videre vise at § 145 rammer svært vidt. Den valgte lovteknikken gjør at påtalemyndighetens vurdering av hvilke handlinger som fortjener forfølgning, får særlig be- tydning. Gjennom opportunitetsprinsippet er påtalemyndigheten gitt en viss adgang til å unnlate påtale selv om både de rettslige og faktiske betingelser for forfølgning anses oppfylt. Min andre problemstilling i kapittel 3 er hvorvidt påtalemyndighetens avveininger etter opportunitetsprin- sippet for § 145, avviker fra de avveiningene påtalemyndigheten må foreta ved lignende be- stemmelser.
De to problemstillingene i kapittel 3 vil være et bidrag til å belyse hvorvidt § 145 i sin helhet avviker fra norsk strafferetts fellestrekk og grunnleggende hensyn. Jeg gjør nærmere rede for disse problemstillingene i punkt 3.1. I kapittel 4 skal jeg oppsummere oppgaven, samt løfte blikket og se på hva § 145, i lys av oppgavens vurderinger, kan sies å ha tilført strafferetten.
1.3 Metodiske forhold
1.3.1 Særlige forhold ved tolkningen av § 145
I tolkningen i kapittel 2 skal jeg gjøre bruk av juridisk metode – med det sikter jeg til hvordan jurister går frem for å ta stilling til rettsspørsmål. Det gjøres på ulike måter, men en fellesnevner er at en søker informasjon i rettskildene og slutter reglene ut fra disse. Tolkningen er min ana- lyse av hvordan domstolen og andre rettsanvendere bør forstå § 145. En slik analyse vil ofte falle sammen med en spådom om hvilket tolkningsresultat domstolen mest sannsynlig vil komme til. Augdahl tydeliggjør imidlertid at bør-vurderingen og spådommen ikke nødvendig- vis vil sammenfalle, siden en spådom ville måtte ta inn over seg faktorer utenfor retten som erfaringsmessig kan virke motiverende på dommeren.5 En slik bør-vurdering som jeg skal fo- reta, må forøvrig ikke forveksles med en de lege ferenda-vurdering av hva retten burde være.
Jeg skal gjøre rede for gjeldende rett.
4 Husabø (2003).
5 Augdahl (1973) side 26 og 38-39. Eskeland (2015) side 96.
3
På strafferettens område preges den juridiske metoden av legalitetsprinsippet: «Ingen kan straf- fes uten etter lov eller dømmes uten etter dom.»6 Prinsippet oppstiller et formelt og et materielt krav. Det formelle kravet innebærer at straffen må forankres i en lovbestemmelse. Det materi- elle stiller krav til lovbestemmelsens utforming. Straffebudet kan ikke være for upresist formu- lert (klarhetskravet), og det kan ikke tolkes utvidende til ugunst for borgeren (analogiforbudet).7 Legalitetsprinsippets materielle side er skjerpet de senere år. Ved flere tilfeller har Høyesterett frifunnet tiltalte fordi domfellelse ville innebære en tolkning stridende med legalitetsprinsip- pet.8 I 2014 uttalte også Høyesterett at det er «foretatt en innstramming av kravet til presis beskrivelse av det objektive gjerningsinnholdet i straffebestemmelsen.»9 Denne utviklingen bør forstås i lys av den generelt økte betoningen av individets rettigheter vis-à-vis staten.10
Ordlyden er derfor en særskilt tungtveiende rettskildefaktor i tolkningen av § 145. Bestemmel- sens forarbeider vil gjennomgående brukes til å presisere ordlydsfortolkningen. Tolkningen vil videre kjennetegnes av at det ikke foreligger noe rettspraksis om bestemmelsen, slik det ofte vil være for relativt nye bestemmelser. Jeg vil imidlertid bruke rettspraksis fra andre nærliggende bestemmelser som sammenligningsgrunnlag, der det foreligger relevant praksis. Et så knapt rettskildebilde løfter bestemmelsens formål fram som en sentral rettskildefaktor. Øvrige reelle hensyn vil være av relevans særlig gjennom rettsstridsreservasjonen.
Flere av bestemmelsene i straffelovens terrorkapittel – kapittelet der § 145 er plassert – er Norge forpliktet til å innføre på bakgrunn av internasjonale avtaler. Dermed er avtalene sentrale kilder for disse bestemmelsene. Dette gjelder imidlertid ikke for § 145. FNs sikkerhetsråd påla i 2014 stater å kriminalisere «Foreign Terrorist Fighters», eller «terroristfremmedkrigere.»11 Straffe- loven § 145 går imidlertid utover FNs sikkerhetsråd krav.12 Det betyr derimot ikke at interna- sjonal rett er irrelevant i tolkningen. Flere av vilkårene i § 145 er tett knyttet til alminnelige folkerettslige og humanitærrettslige spørsmål.
6 Grunnloven § 96. Se også EMK art 7 og straffeloven § 14.
7 Andenæs (2016) side 104-106, Frøberg (2016) side 70-76 og Frøberg (2015).
8 Se eksempelvis Rt. 2009 s.780, Rt. 2011 s.469, Rt. 2012 s.752, Rt. 2015 s.1217.
9 Rt. 2014 s.238.
10 Frøberg (2015).
11 Sikkerhetsrådsresolusjon 2178 (2014).
12 Enighet om at resolusjonen ikke oppstiller rettslige forplikter utover dagjeldende bestemmelser. Se PST (2014) side 1, Røde Kors (2014) side 2, Forsvarsdepartementet (2014) side 2, Høgestøl (2018) side 29.
4 1.3.2 Systemintern vurdering av § 145
Kapittel 3 er en vurdering av bestemmelsen. Jeg ser hen til de alminnelige juridiske rettskildene, men bruker og bedømmer dem på annet vis.
Vurderingene bør forstås i lys av det Eng i rettsfilosofien kaller et systeminternt perspektiv.13 Jeg tar ikke mål av meg å si noe om bestemmelsen er god eller dårlig etter en normativ vurdering utenfor retten selv. Jeg analyserer det positive rettssystemet på dets egne premisser, og setter bestemmelsen opp mot de grunnleggende trekk rettssystemet selv anser vesentlige.
I vurderingen av § 145 som pre-aktiv strafferett vil bestemmelsen først settes opp mot det tra- disjonelle forsøksansvaret, ved å drøfte hvorvidt begrunnelsen bak forsøksansvaret i § 145 skil- ler seg fra den tradisjonelle begrunnelsen. Deretter skal jeg sammenligne § 145 med andre pre- aktive bestemmelser. Underliggende vurderes bestemmelsen særlig opp mot hensynet til indi- videts autonomi. I vurderingen knyttet til opportunitetsprinsippet skal jeg drøfte hvorvidt prak- tiseringen av bestemmelsen vil avvike fra praktiseringen av lignende bestemmelser, samtidig som den valgte lovteknikken settes opp mot grunnleggende hensyn som forutberegnelighet og likebehandling.
Målet er å gi økt forståelse for § 145 og hva bestemmelsen tilfører rettsområdet, samtidig som jeg vil belyse hvorvidt bestemmelsen harmonerer med den øvrige strafferetten.
2 Tolkning av straffeloven § 145
2.1 Avgrensning
I dette kapittelet skal jeg undersøke hvilke objektive handlinger som rammes av handlingsde- liktet § 145. Først skal jeg se på begrunnelsen bak straffansvaret, før jeg tolker de ulike vilkå- rene i bestemmelsens første ledd nærmere. Deretter tar jeg for meg forsøks- og medvirknings- ansvaret. En selvstendig analyse av skyldkravet, som for § 145 er forsett,14 faller utenfor opp- gaven. Det gjør også de øvrige straffbarhetsvilkårene.
Jeg skal behandle alle vilkårene i gjerningsbeskrivelsen, men jeg kommer til å behandle noen grundigere enn andre. Drøftelsen vil særlig omhandle vilkåret om «deltakelse i militær virk- somhet», samt i hvilken grad rettsstridsreservasjonen modererer vilkåret. Det er fordi dette er de sentrale vilkårene i fastsettelsen av hvilke krav bestemmelsen stiller til objektive handlinger.
Vilkårenes innhold er videre av avgjørende betydning for fastleggelsen av hvilke forsøkshand- linger som rammes, som de handlingene forsøkshandlingene etter ordlyden skal «legge til rette
13 Om forskjellen mellom systeminternt og systemeksternt perspektiv, se Eng (2007) side 183-184.
14 Straffeloven § 22.
5
for» og «peke mot». Vilkårene er også av sentral betydning for mine vurderinger knyttet til den pre-aktive strafferetten og opportunitetsprinsippets anvendelse i kapittel 3.
Jeg går derimot ikke grundig inn i bestemmelsens folkerettslige og humanitærrettslige problem- stillinger. Det vil påvirke vilkåret om væpnet konflikt, unntaket for statlige styrker og rettstrids- reservasjonens henvisning til humanitærretten. Jeg skal heller ikke gå grundig inn i hvordan rettsstridsreservasjonen må sees i sammenheng med også disse vilkårene. En fullstendig rede- gjørelse av disse spørsmålene ville krevd en redegjørelse av en annen metodikk og et annet rettskildebilde, og dermed plass jeg ikke har. Disse spørsmålene er også av mindre betydning for mine vurderinger i kapittel 3.
Når det gjelder forsøks- og medvirkningsansvaret vil mitt hovedanliggende også her være å gjøre rede for hvilke objektive handlinger bestemmelsen rammer. For forsøksansvaret er for- settkravet tatt inn i ordlyden til bestemmelsen. Det er videre en særlig tett forbindelse mellom kravet til objektive handlinger og forsettkravet i forsøksansvaret til § 145. Jeg vil derfor rede- gjøre for kravet til forsett når det gjelder forsøksansvaret. Jeg avgrenser derimot helt mot en redegjørelse av tilbaketreden fra forsøk.15 Medvirkningsansvaret vil behandles relativt kort, særlig forsøk på medvirkning. Øvrige avgrensinger vil presenteres underveis.
2.2 Begrunnelsen for straffansvaret
2.2.1 Sikkerhetsutfordringer
Vedtakelsen av § 145 ble igangsatt ved utsendelse av høringsnotat i juli 2014, bestemmelsen ble vedtatt i mai 2016 og trådte i kraft i juli 2016. For å gi en bedre forståelse av § 145 og dens formål, skal jeg innledningsvis klargjøre hvilke sikkerhetsutfordringer norske myndigheter stod ovenfor før vedtakelse av § 145.
I 2014 var borgerkrigen i Syria inne i sitt tredje år.16 Den ytterliggående islamistgruppa Den islamske stat (IS) ble etablert i 2013 og rekrutterte et stort antall fremmedkrigere fra diverse europeiske land. En fremmedkriger er etter Hegghammers definisjon en «privatperson som kjemper i en fremmed konflikt uten betaling.»17 I perioden 2013-2015 hadde IS militær frem- gang og tok kontroll over store landområder i Irak og Syria.18
15 Adgang til tilbaketreden, jf. straffeloven § 145 annet ledd tredje punktum, jf. straffeloven § 16 annet ledd.
16 Leraand (2018).
17 Se Hegghammer (2014) for en historisk analyse av fremmedkrigerfenomenet.
18 Leraand (2017).
6
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) slo i sin trusselvurdering fra 2014 fast at «aldri før har så mange personer reist ut fra Norge for å kjempe med militante islamistiske grupper i ulike kon- fliktområder.» Det ble anslått at 40-50 personer med tilknytning til Østlandsområdet hadde reist til Syria, og PST forventet at flere ville forsøke å reise. PST konkluderte med at enkelte av de som returnerte fra opphold hos militante grupper i utlandet, ville representere en potensiell trus- sel mot norske interesser.19
Fram til vedtakelsen av bestemmelsen, vedvarte trusselen fra fremmedkrigere. PST opprett- holdt sin bekymring i trusselvurderingene av 2015 og 2016.20 Europeiske land hadde også rent faktisk blitt utsatt for alvorlige terrorangrep, hvor flere av dem ble begått av personer med for- bindelser til konflikten i Syria. Eksempelvis skal terrorangrepene i Paris i 2015 og i Brussel i 2016 ha vært koordinert av en belgisk fremmedkriger som hadde vært i Syria.21
Vedtakelsen av § 145 er en respons på denne trusselen fra fremmedkrigere. En stat kan benytte seg av en rekke ulike virkemidler for å hindre borgere fra å delta i væpnete konflikter. Virke- midlene kan være av rettslig og ikke-rettslig art. Oppgaven omhandler en strafferettsbestem- melse. Det er et særegent rettslig virkemiddel som benytter seg av trussel av straff, og som dermed kan gripe inn i enkeltmenneskets autonomi ulikt andre rettslige og ikke-rettslige virke- midler. Hvorvidt en strafferettslig respons er hensiktsmessig, sammenlignet med for eksempel alminnelig forebyggende arbeid, ligger utenfor denne rettsvitenskapelige oppgaven.
2.2.2 Komparativt sideblikk
I et skandinavisk perspektiv skiller § 145 seg ut. Sverige har kriminalisert «terroristreiser», hvor det må bevises en hensikt om en spesifikk terroristforbrytelse. Hverken deltakelse i en terror- organisasjon, eller deltakelse i militær virksomhet, er i utgangspunktet straffbart. Det foreligger imidlertid et forslag om å kriminalisere deltakelse i en terrororganisasjon, etter inspirasjon fra det norske lovverket. Danskene har allerede kriminalisert deltakelse i en terrororganisasjon, men ingen deltakelse i militær virksomhet.22 En nærmere komparativ redegjørelse faller utenfor denne oppgaven.
19 PST (2014).
20 PST (2015) og PST (2016).
21 Løkeland-Stai (2016), Halliday, Bucks (2015).
22 Andersson, Høgestøl, Lie (2018), Anderberg (2018).
7
2.2.3 Tradisjonell begrunnelse for straffansvar
Straffansvaret i § 145 kan ikke analyseres i et vakuum, men må forstås på bakgrunn av den tradisjonelle begrunnelsen for straffansvar.
Tradisjonelt og formelt begrunnes straffansvaret i norsk rett først og fremst i en prevensjons- tankegang.23 Denne tankegangen har sitt utspring i utilitaristiske nytteteorier. Sentralt står bru- ken av straffen som et middel til å beskytte samfunnet mot framtidige uønskete handlinger gjennom avskrekkelse. Det skilles mellom straffens allmenn- og individualpreventive effekt.
Den allmennpreventive effekten er den avskrekkende virkning straffansvar har på allmennhe- ten. En alminnelig borger stjeler ikke, fordi hun vet at tyveri er straffbart og vil møtes med sanksjoner. Den individualpreventive effekten er virkningen den utmålte straffen i den konkrete saken har på den aktuelle lovbryteren. I hvilken grad tyven stjeler på nytt, avhenger av straffe- forfølgningen av hennes forrige tyveri.24
Selv om prevensjonstankegangen dominerer i norsk strafferett, må den sees i lys av andre tra- disjoner. Norsk strafferettslig lovgivning er bygd opp over en lang tidsperiode, farget av skif- tende ideologiske strømninger, og politisert i større og mindre grad. Prevensjonstankegangen må særlig sees opp mot gjengjeldelsesteoriene – der formålet med straffen hovedsakelig er et rettferdighetshensyn. Straffen blir en moralsk respons på en straffverdig handling. Siden den er tett knyttet til et gammelt hevnprinsipp, er gjengjeldesestankegangen ansett som mindre mo- ralsk aktverdig, og ledende teoretikere har i stor grad tatt avstand fra den.25 Den er ikke som prevensjonsteoriene en uttalt begrunnelse for straffansvar, men fungerer i praksis som en del- begrunnelse. Handlinger som krenker private interesser, kan gi både ofre og samfunnet for øvrig et behov for å ta igjen. Denne menneskelige reaksjonen anerkjennes i en viss grad i lovgiv- ningen – av hensyn til den «sosiale ro.»26 Slik jeg ser det, kan en se spor av en slik tankegang eksempelvis ved den siste tids høyning av straffene for alvorlig voldskriminalitet.27 Vi straffer ikke drap, grov vold og voldtekt bare som en ren instrumentell avskrekkelse av potensielle framtidige forbrytere, men også fordi samfunnet har behov for å gi en moralsk respons på en slik handling. I hvilken grad vi bør begrunne straffansvar med et gjengjeldelsesprinsipp, er et annet spørsmål.
Videre blir straffansvar i enkelte tilfeller begrunnet i mer pragmatiske hensyn. Som bakteppe for tolkningen av § 145, vil særlig hensynet til bevisbarhet ha relevans. Straffansvar begrunnes
23 Ot.prp. nr.90 (2003-2004) side 77.
24 Andenæs (2016) s 66-91.
25 En argumentasjon for at gjengjeldelse bør være førende: Kinander (2013) side 155-193.
26 Ot.prp. nr.90 (2003-2004) side 80.
27 Se eksempelvis Prop.97 L (2009-2010).
8
her i hensynet til å forenkle straffeforfølgelsen av allerede straffbare handlinger. Det klareste eksempelet finnes i vegtrafikkloven § 22 annet ledd, som forbyr fører av motorvogn å nyte alkohol de første seks timene etter kjøring, når hun må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen. En kan videre se elementer av denne begrunnelsen i forbudet mot uakt- som voldtekt28 og i en del straffebud knyttet til økonomisk kriminalitet.29
2.2.4 Begrunnelsen for straffansvaret i § 145
Hovedformålet til § 145 er dels å verne Norges nasjonale sikkerhet, dels å effektivisere straffe- forfølgning av allerede straffbare handlinger.30 Myndighetene ønsker å «hindre at personer drar ut som fremmedkrigere og kommer tilbake voldelig radikaliserte og som en mulig trussel mot sikkerheten i Norge».31 Dels fordi man mener en deltakelse i militær virksomhet i seg selv er rettstridig, men først og fremst for å unngå potensielle terroraksjoner fra hjemvendte fremmed- krigere. Dermed er den sentrale begrunnelsen preventiv, og det foreligger i liten grad et element av gjengjeldelse. Det kan imidlertid drøftes hvorvidt den tradisjonelle allmennprevensjonen be- grunner bestemmelsens forsøksansvar, noe jeg kommer tilbake til i punkt 3.2.2.
Bestemmelsen tar videre sikte på å «effektivisere straffeforfølgningen av nordmenn som foretar allerede straffbare handlinger».32 En nærmere forståelse av denne delbegrunnelsen fordrer en redegjørelse av de tilgjengelige strafferettslige virkemidlene forut for vedtakelsen av § 145.
Før § 145 ble vedtatt hadde Norge ikke et generelt forbud mot deltakelse i militær virksomhet i utlandet. Vi hadde riktignok hatt det. I 1937 ble en fullmaktslov innført for å «hindre deltakelse i krig i fremmed land.»33 Den var skreddersydd for å hindre at norske fremmedkrigere deltok i den spanske borgerkrigen og var aldri i bruk etter det34 – selv om den ikke ble vedtatt opphevet før i 2009.35
Imidlertid var, og er, de typiske handlingene som blir begått i en væpnet konflikt, forbudt etter de ordinære straffebudene. Det gjelder for eksempel drapshandlinger og kroppskrenkelser. Det er adgang til å tiltale norske statsborgere for slike handlinger begått i utlandet, dersom de er
28 Ot.prp. nr.28 (1999-2000) side 27-31.
29 Se for eksempel Ot.prp. nr.22 (2008-2009) side 467 om grovt uaktsomt skattesvik.
30 Prop.44 L (2015-2016) side 53.
31 Ibid.
32 Ibid.
33 Ot.prp. nr.10 (1937) side 1.
34 NOU 2002:4 side 455.
35 Ot.prp. nr.22 (2008-2009) side 483.
9
straffbare også etter loven i landet de er foretatt i, og dersom allmenne hensyn tilsier påtale.36 Handlinger som blant annet krigsforbrytelser og terrorrelaterte handlinger, kan straffeforfølges selv om de ikke skulle være kriminalisert i landet de er foretatt.37
En slik straffeforfølgning av fremmedkrigere vil imidlertid kunne ha klare bevismessige utford- ringer. For det første vil det være vanskelig å bevise hvilke konkrete straffbare handlinger som er begått i et land langt unna, i en uoversiktlig krigssituasjon.38 For det andre kan særlig kravet om dobbel straffbarhet by på utfordringer.39
Videre var, og er, flere bestemmelser i straffelovens terrorkapittel aktuelle rettslige virkemidler i en straffeforfølgning av fremmedkrigere. Av særlig interesse er straffeloven § 136 a som blant annet kriminaliserer deltakelse i en terrororganisasjon. Det er denne bestemmelsen som er brukt i straffeforfølgningen av fremmedkrigere i Norge fram til nå.40 Det er to sentrale bevistemaer.
For det første hvilken gruppering mistenkte kan knyttes til. For det andre om denne gruppen begår terrorhandlinger i den væpnete konflikten den er en del av. Sistnevnte vil ofte være særlig vanskelig å bevise.41
Sammenlignet med både de alminnelige straffebudene og forbudet mot deltakelse i en terroror- ganisasjon, vil det være enklere å bevise «deltakelse i militær virksomhet». Straffeloven § 145 effektiviserer dermed straffeforfølgningen.
I punkt 2.2 har jeg redegjort for konteksten som § 145 inngår i. Denne konteksten utgjør bak- teppet for tolkningen jeg nå skal foreta meg, vilkår for vilkår.
2.3 Den lovstridige handlingen i § 145 første ledd
2.3.1 Væpnet konflikt i utlandet
Vilkåret om «væpnet konflikt i utlandet» angir anvendelsesområdet for § 145 første ledd. En kunne i utgangspunktet tenkt seg at en kan «delta i militær virksomhet i en væpnet konflikt i utlandet» uten selv å dra til utlandet, altså fra Norge. En kan eksempelvis tenke seg en person
36 Straffeloven §5.
37 Ibid.
38 PST (2014) side 2, Kripos (2014) side 2.
39 TSENJ-2015-156697 side 7. Se også Høgestøl (2018) side 36.
40 Se Høgestøl (2018) side 38.
41 Statsadvokatembetet (2014) side 2.
10
som fra Norge sender penger eller utstyr til en opprørsgruppe, eller en ung gutt som sitter hjemme på gutterommet og driver propagandaarbeid.42
Etter bestemmelsens ordlyd er det ikke opplagt at deltakelsen må foretas i utlandet. «Utlandet»
kan vise tilbake til den væpnete konflikten, ikke nødvendigvis til deltakelsen. Departementet tolker imidlertid ordlyden på en annen måte: «Anvendelsesområdet til første ledd er etter ord- lyden [min utheving] begrenset til utlandet».43 I proposisjonen har man gjennomgående forut- satt en slik tolkning. Formålet til bestemmelsen støtter opp om proposisjonen – det er i utlandet, tett på den væpnete konflikten, at faren for voldelig radikalisering er størst. Selv om ordlyden åpner opp for et videre anvendelsesområde, tilsier altså øvrige rettskilder at anvendelsesområ- det til første ledd er begrenset til utlandet. Denne innskrenkende tolkningen bør legges til grunn.
Videre må handlingen være foretatt i en «væpnet konflikt». Hva som er en «væpnet konflikt» i bestemmelsens forstand, beror i stor grad på folkerettslige klassifikasjoner.44
Vilkårets avgrensning nedad avhenger av hva slags type væpnet konflikt det er snakk om. I folkeretten oppstilles det to hovedkategorier av væpnete konflikter: internasjonale og interne konflikter.45 Vilkåret i § 145 omfatter begge kategoriene.46 En internasjonal væpnet konflikt er en konflikt hovedsakelig mellom stater, men hvor også ikke-statlige aktører kan opptre. En intern konflikt er enten mellom en stat og en opprørsgruppe, eller mellom ulike opprørsgrupper internt i en stat.
En internasjonal «væpnet konflikt» inntrer når det blir erklært krig mellom stater eller ved inn- gripen av væpnete styrker i en disputt mellom stater.47 En intern «væpnet konflikt» avgrenses nedad mot intern uro, isolerte og sporadiske voldshandlinger, opptøyer og lignende.48 Det opp- stilles krav knyttet til stridighetenes intensitet og partenes organisering.49
Konflikten i Syria vil for eksempel åpenbart være en væpnet konflikt. Konflikten i Katalonia høsten 2017, knyttet til Katalonias kamp for selvstendighet, vil derimot være et eksempel på en intern konflikt som trolig ikke har overtrådt terskelen for «væpnet konflikt». Konflikten bar først og fremst preg av å være demonstrasjoner, opptøyer og intern uro. Deltakelse i konflikten
42 Disse vil forøvrig rammes av medvirkningsansvaret, se punkt 2.5.
43 Prop.44 L (2015– 2016) side 68.
44 Ibid.
45 Genevekonvensjonenes fellesbestemmelser art. 2 og art. 3.
46 Prop.44 L (2015-2016) side 55.
47 Genevekonvensjonenes fellesbestemmelse art 2, Højfeldt (2018) side 108.
48 Genevekonvensjonens tilleggsprotokoll II, art. 1 nr 2. Se mer i Harlem og Larsen (2009) side 605.
49 Højfeldt (2018) side 110 med videre henvisninger.
11
i Syria, vil etter dette kunne være straffbart. Deltakelse i konflikten i Katalonia vil imidlertid ikke rammes fordi konflikten ikke kan regnes som en «væpnet konflikt».
2.3.2 Unntak for deltakelse på vegne av en statlig styrke
Deltakelse i en væpnet konflikt for en utenlandsk statlig styrke er ikke gjort straffbart etter
§ 145. Etter dette retter bestemmelsen seg mot ulike ikke-statlige grupperinger i en væpnet konflikt. Også dersom staten er et undertrykkende diktatur, kan du, i en konflikt mellom staten og en opprørsgruppe, bare delta på statens side. Unntaket må begrunnes i statens legitimitet i å bruke makt på eget territorium – voldsmonopolet og suverenitetsprinsippet. I forarbeidene ut- trykkes også implisitt en særlig tillit til statlige styrker.50
I vurderingen av hva som skal til for at en styrke er «statlig» må det etter presumsjonsprinsippet presumeres at statsbegrepet tolkes tilsvarende her som i folkeretten.51 Etter ordlyden er hand- linger «på vegne av» en statlig styrke unntatt straffansvar, det er ikke er noe vilkår at en er medlem i den statlige styrken. Her kan det dukke opp vanskelig avgrensningsspørsmål. Vil alle som Syrias president Bashar Al-Assad setter på lønningslista være unntatt straffansvar? Hva med opprørsgrupper som mottar støtte av ulikt slag fra utenforstående stater?
Forarbeidenes eksempel på personer som handler «på vegne av» en statlig styrke, er ansatte i private sikkerhetsselskaper som driver vakthold av militære mål på oppdrag fra statlige styr- ker.52 Eksempelet trekker i retning av at det bare er i tilfellene det foreligger et tydelig oppdrag fra en statlig styrke, som unntas. Formålet om en effektiv straffeforfølgning taler også i retning av at unntaket ikke tolkes vidt. Siden dette er en straffefrihetsgrunn, oppstiller imidlertid lega- litetsprinsippet et motsatt utgangspunkt enn ellers: borgeren skal beskyttes mot en innskren- kende tolkning av vilkårets ordlyd, ikke en utvidende.53 En tolkning som først og fremst treffer tilfellene hvor forbindelsen mellom den statlige styrken og den aktuelle personen er klar og entydig, er likevel neppe i strid med legalitetsprinsippet.
2.3.3 Deltakelse i militær virksomhet
2.3.3.1 Utgangspunkt
Vi har sett at bestemmelsen retter seg mot ikke-statlige grupperinger i en væpnet konflikt. Jeg skal nå redegjøre nærmere for hvilket krav til konkrete handlinger bestemmelsen oppstiller.
50 Prop.44 L (2015-2016) side 56.
51 For statsvilkårene, se Ruud og Ulfstein (2011) side 114.
52 Prop.44 L (2015-2016) side 68.
53 Se for eksempel Rt. 2014 s.238.
12
En kan tenke seg ulike typer virksomhet i en væpnet konflikt. Det er bare deltakelse i den «mi- litære» virksomheten som er straffebelagt. Retter deltakelsen seg mot annen form for virksom- het, som journalistisk eller ikke-militær kriminell virksomhet, vil den etter ordlyden ikke ram- mes.
Ordet «militær» stammer fra det latinske miles, som betyr soldat.54 En naturlig språklig forstå- else av «militær» virksomhet tyder på at det må foreligge en virksomhet tett på det som vanlig- vis gjøres av en soldat. En soldats oppgave har tradisjonelt vært å forsvare et territorium, eller utøve offensiv makt for å beseire et territorium eller bekjempe en fiende. Dagens militære driver imidlertid også med handlinger som ligger lenger unna kjerneoppgaven til stridende soldater.
Eksempelvis ledelse- og strategiarbeid som legger til rette for stridende.
I kjernen av vilkåret «delta i militær virksomhet» finner vi den stridende fremmedkrigeren og strategen som leder grupperingen. De driver med militær virksomhet, ikke bare deltar. Vilkåret rammer imidlertid etter ordlyden langt videre enn denne type deltakelse.
«Delta» er et relasjonsbegrep. Når en deltar i noe, så tar en del i dette noe. Dersom en deltar, eller tar del, så handler det i bunn og grunn om å være en del av noe. Ordets nærmere innhold beror i stor grad på hva det knyttes til.
Knyttet til «militær virksomhet» framstår det både vidt og vagt. Vilkåret er vidt siden «delta i militær virksomhet» etter en naturlig språklig forståelse rammer en rekke ulike typer handlinger som knytter seg til den militære virksomheten. Uttrykket åpner for at tydelige og faste tilknyt- ninger til den militære virksomhet rammes, men også løsere og fjernere tilknytninger. Det opp- stilles et lite aktivitetskrav, om noe i det hele tatt: Ordlyden «delta» åpner for en viss aktivitet for eller på vegne av den militære virksomheten, uten at det stilles krav til aktivitet av en særlig sterk grad, og uten at ordet utelukker en passiv deltakelse gjennom en unnlatelseshandling.
Vilkåret er vagt. Selv om det er enkelt å fastslå kjernen i «delta i militær virksomhet», er det vanskelig å sette yttergrensene. Overgangen mellom en handling som faller innenfor ordlyden og en handling som krever en utvidende tolkning i strid med legalitetsprinsippet for at den skal falle innenfor, er glidende og uklar.
Legalitetsprinsippets klarhetskrav oppstiller en skranke mot en ordlyd som er for vidt formulert.
Prinsipielt sett kunne det tenkes at § 145 skulle settes til side fordi ordlyden var for vid. Det finnes imidlertid ingen eksempler på at Høyesterett har satt en lovbestemmelse til side fordi
54 Bokmålsordboka (2018).
13
gjerningsbeskrivelsen brøt med klarhetskravet. Utviklingen vi har sett de siste årene gjelder analogiforbudet, ikke klarhetskravet.55 Selv om «delta i militær virksomhet» er et vidt og vagt vilkår, er det ikke videre enn det som har blitt akseptert i andre bestemmelser.
Det er tre forhold som må klargjøres for å få klarhet i hva som ligger i «delta i militær virksom- het». For det første hvordan «militær virksomhet» skal forstås. For det andre hvilket krav til aktivitet «delta» oppstiller. For det tredje om det skal avgrenses mot visse former for aktivitet.
Ordlydsfortolkningen jeg har foretatt oppstiller rammen for den videre tolkningen. I det føl- gende skal jeg redegjøre nærmere for innholdet i «delta i militær virksomhet» ved å drøfte disse tre problemstillingene i lys av andre relevante rettskilder.
2.3.3.2 Hvordan skal «militær virksomhet» forstås?
«Militær virksomhet» angir hva deltakelsen skal rette seg mot. I forarbeidene slås det fast at vilkåret er «et klart signal om at deltakelse i væpnet konflikt er forbudt».56 Dette kan ikke for- ståes som annet enn at «militær virksomhet» er ment å forstås vidt, siden departementet så tydelig ønsker å sende et signal om at all deltakelse i en væpnet konflikt overhodet, er forbudt.
Høgestøl tolker uttalelsene i forarbeidene på samme vis som jeg har gjort.57
Det følger videre av forarbeidene at «militær virksomhet» skal tolkes på lignende vis som i andre bestemmelser.58 Det tilføyer imidlertid vilkåret lite nytt, annet enn en presisering av at
«militær virksomhet» er noe mer enn krigsvirksomhet.59 Deltakelse i konflikter som ikke har status som krig, er også straffbart. Det følger uansett av vilkåret om «væpnet konflikt.»
Utover dette gir forarbeidene lite. Proposisjonens manglende konkretisering av hva som ligger i «militær virksomhet», må forståes på bakgrunn av at det i de fleste tilfeller vil være selvsagt om en virksomhet er «militær» eller ikke.
Etter bestemmelsens forhistorie og formål, er det klart at lovgiver har ønsket å ramme deltakelse som retter seg mot grupperinger som IS, men også grupperinger som ikke kan regnes som ter- rororganisasjoner. Så lenge grupperingen har et militært element, vil det være fare for voldelig radikalisering.
55 Frøberg (2015) side 66.
56 Prop.44 L (2015-2016) side 57.
57 Høgestøl (2018) side 48.
58 Prop.44 L (2015-2016) side 57. Se straffeloven § 128 annet ledd og straffeloven § 146.
59 Ot.prp. nr.8 (2007-2008) side 314.
14
I humanitærretten angir «militær» virksomhet et skille mellom sivile som skal være beskyttet mot angrep, og personer som inngår i den militære aktiviteten og dermed er lovlige angreps- mål.60 Det er uklart hvilken betydning humanitærrettens skille har i fastleggelsen av vilkåret i
§ 145. Det ble kort kommentert i høringsrunden,61 men proposisjonen nevner ikke skillet over- hodet. En har trolig ikke ønsket å legge seg på samme forståelse av begrepet som i humanitær- retten.
Spørsmålet om hva som skal forståes som «militær virksomhet» er ikke blitt satt på spissen i domstolene, verken for § 145 eller noen annen bestemmelse. Innholdet i «militær virksomhet»
må fastsettes etter en tolkning av bestemmelsens ordlyd, sett i lys av de få øvrige rettskilder.
«Militær virksomhet» bør etter dette forståes som det som typisk gjøres av en soldat eller typisk gjøres i et nasjonalt militærforsvar. Det nærmere innholdet i vilkåret «delta i militær virksom- het» beror på hvilket aktivitetskrav som oppstilles.
2.3.3.3 Hvilket krav til aktivitet oppstiller «delta»?
I proposisjonen tydeliggjøres det at lovgiver ikke har ønsket å oppstille et høyt aktivitetskrav, når de avfeier bruk av snevrere begreper enn «delta». De sier seg enig i at begreper som «direkte deltakelse» og «aktiv deltakelse» ville vært tilstrekkelig for å ramme de mest straffverdige for- mene for stridsdeltakelse.62 Departementet gir så to grunner for hvorfor loven bør ha et videre begrep.
For det første er målet med bestemmelsen bredere. Lovgiver ønsker å sende ut et signal om at også en mer tilbaketrukket rolle er lovstridig, siden også personer i slike roller kan utsettes for voldelig radikalisering. Her ser vi tydelig spor av prevensjonstankegangen. For det andre ville en økt konkretisering gjort straffeforfølgning vanskeligere – her kommer hensynet til en effek- tiv straffeforfølgning inn med full tyngde.63
Det sentrale vurderingstemaet forarbeidene legger opp til, er om det foreligger aktivitetshand- linger som bidrar til den militære virksomheten, og på den måten muliggjør stridshandlinger.
Forarbeidene vektlegger blant annet om de direkte stridende har nytte av innsatsen som legges ned.64 Vi ser at forarbeidene oppstiller et ansvar som ligner på medvirkningsansvaret. Eksem- pelvis vil en person som forsyner den stridende med mat og klær, gi et bidrag til den militære
60 Genevekonvensjonens tilleggsprotokoll I art. 50.
61 Riksadvokaten (2014) side 5.
62 Prop.44 L (2015-2016) side 57.
63 Ibid.
64 Ibid.
15
virksomheten. Det vil også en som jobber som sjåfør eller skredder for den militære virksom- heten.
Forarbeidene til straffeloven § 136 a gir et interessant sammenligningsgrunnlag. Problemstil- lingen etter bestemmelsen er om tiltalte har «deltatt i en terrororganisasjon.» Å delta i en orga- nisasjon er noe annet enn å delta i en virksomhet. Samtidig er forskjellen trolig ikke stor. «Del- takelse» i terrororganisasjon i straffeloven § 136 a, skal forståes likt som «deltakelse» i en vol- delig sammenslutning i straffeloven § 129.65 Hensynet til sammenheng i loven og borgernes forutberegnelighet, taler for at «deltakelse» i en militær virksomhet også bør tolkes relativt likt.
I forarbeidene til straffeloven § 136 a uttales det at deltakelsen må være «kvalifisert».66 I dette ligger et klart aktivitetskrav. I forarbeidene til straffeloven § 136 a står det videre at «deltakelse er meget vidtfavnende, og vil blant annet kunne ramme den som anskaffer våpen, datamateriell, kjemikalier (…) Også det å oppfordre til terrorhandlinger og inspirere til aksjoner kan etter omstendighetene omfattes.»67 Vi ser her at både fysiske og psykiske bidragshandlinger til en terrororganisasjon vil tilfredsstille aktivitetskravet.
Heller ikke for § 145 er det grunn til å skille mellom fysiske og psykiske bidragshandlinger.
Det kan ikke utelukkes at § 145 i tillegg rammer den passive bidragsyter, siden kravet til «kva- lifisert» deltakelse ikke er oppstilt i forarbeidene til § 145. Bruken av «kvalifisert» minner om
«aktiv» og «direkte» som man bevisst valgte bort i ordlyden til § 145. En kan for eksempel se for seg en person som har reist til en væpnet konflikt for å bidra for en hjelpeorganisasjon, hvor så hjelpeorganisasjonen utvikler seg til å bli militær, uten at vedkommende foretar seg noe. En slik passiv deltakelse, kan fort rammes av § 145.
Tre avgjørelser fra Borgarting lagmannsrett om straffeloven § 136 a, en fra 2015, en fra 2016 og en fra 2017, er egnet til å kaste ytterligere lys over hvilket krav til aktivitet vilkåret oppstiller i straffeloven § 136 a.68 De første to dommene er rettskraftig i og med at Høyesterett besluttet å ikke tillatte ankene om lovanvendelsen fremmet.69 For lagmannsrettsdommen fra 2017 be- sluttet Høyesterett 20.april 2018 å fremme anke over lovanvendelsen,70 men har når dette skri- ves ikke behandlet saken.
65 Prop.131 L (2012-2013) side 86.
66 Ibid side 41.
67 Ibid side 87.
68 LB-2015-108037, LB-2016-150638, LB-2017-84014
69 HR-2016-808-U, HR-2017-1327-U
70 HR-2018-732-U
16
Lagmannsrettsdommen fra 2015 gjaldt tre personer hvor to av dem ble tiltalt og dømt for del- takelse i IS etter å ha reist til Syria. Lagmannsrettsdommen fra 2016 gjaldt et lignende tilfelle hvor to personer ble dømt for deltakelse i IS etter å ha tatt del i en treningsleir i Syria. Lag- mannsrettsdommen fra 2017 gjaldt en person som aldri dro til Syria, men som ledet en gruppe- ring i Norge som bisto ulike personer med å reise dit.
Lagmannsrettsdommene slutter seg til tolkningen i forarbeidene til straffeloven § 136 a. I av- gjørelsene presiserer lagmannsretten at det må foretas en konkret helhetsvurdering av individe- nes bidrag, hvor en må se på i hvilken grad den samlete aktiviteten er et bidrag til å opprettholde organisasjonen. Lagmannsrettsdommen fra 2016 illustrerer typiske bidrag. Det ble bevist at de tiltalte hadde drevet fysisk trening med IS og posert med våpen. Slike bidrag, tett på en strids- virksomhet, bør være tilstrekkelig til deltakelse også for § 145. I lagmannsrettsdommen fra 2017 hadde tiltalte opptrådt som rådgiver og organisator. Også disse handlingene, isolert sett, må regnes som tilstrekkelige bidrag for § 145.
Samtidig tyder lagmannsrettsdommene på at også mindre aktive handlinger omfattes av straf- feloven § 136 a. I lagmannsrettsdommen fra 2015 uttaler lagmannsretten at «gode grunner taler for at medlemskap eller det å sverge troskap alene er tilstrekkelig til domfellelse». I lagmanns- rettsdommen fra 2016 vektlegges det at de tiltalte hadde «undergitt seg reglene» som gjaldt i en sharialeir. Dette er isolert sett lite aktive bidragshandlinger, men viser mer en tilslutning til et politisk og ideologisk prosjekt.
Hvilken overføringsverdi har uttalelsene om medlemskap for § 145? Også en militær virksom- het i en væpnet konflikt kan typisk ha en form for politisk eller ideologisk forankring. En tro- skapserklæring til dette prosjektet, vil tale i retning av deltakelse. Uttalelsene støtter opp om slutningen av forarbeidene om at også personer med en tilbaketrukket rolle kan rammes av vilkåret om deltakelse, i hvert fall så lenge en tydelig støtter opp om gruppens ideologi.
Samlet sett vil handlinger både tett på den militære virksomheten og handlinger fjernere fra den, rammes av vilkåret. Dersom det foretas en viss aktivitet, enten den er av fysisk eller psy- kisk art, blir det et spørsmål om disse aktivitetene etter en samlet vurdering gir et tilstrekkelig bidrag til den væpnete virksomheten. Også passiv deltakelse kan i særlige tilfeller være tilstrek- kelig. Ordlyden åpner opp for en slik tolkning, og den støttes av forarbeider og underrettspraksis om straffeloven § 136 a. Formålet om effektivisering av straffeforfølgelsen gir ytterligere støtte.
Hvordan står denne tolkningen seg mot legalitetsprinsippets forbud mot utvidende tolkninger?
For å avgjøre om tolkningen bryter med denne siden av legalitetsprinsippet, må vi vende tilbake til den naturlige språklige forståelsen redegjort for innledningsvis i dette punktet.
17
Dersom en tolker ordlyden slik at rene bidragshandlinger alene ikke kan rammes av «delta», vil tolkningen etter forarbeidene og lagmannsrettspraksis om straffeloven § 136 a trolig være i strid med legalitetsprinsippet. En slik forståelse kan finne støtte i Lars Christies kritikk av bruken av
«delta». Han oppstiller blant annet et krav om anerkjennelse fra meddeltakerne.71 Forsvaret i Borgarting lagmannsretts dom fra 2017 la seg på en lignende tolkning – de har foreløpig ikke fått gehør for sitt syn. Det er imidlertid verdt å merke seg at kritikken gjelder straffeloven § 136 a, det er lettere å se for seg et krav om anerkjennelse ved deltakelse i en organisasjon, enn ved deltakelse i en virksomhet.
Slik jeg ser det vil et krav om anerkjennelse fra meddeltakerne innebære en for streng ordlyds- fortolkning. Er «delta» noe annet enn «bidra»? Prinsipielt sett, ja. En kan bidra til en virksomhet uten at en er en del av virksomheten, og med mindre tilknytning til denne virksomheten enn dersom en deltar. Det utelukker imidlertid ikke at rene bidragshandlinger kan rammes av ord- lyden «delta». Det blir en vurdering av mengden og arten av bidragshandlingene, og om de samlet sett må sies å føre til en tilknytning til virksomheten som gjør det naturlig å karakterisere bidragsyteren som deltaker. En slik vid forståelse av begrepet som departementet har lagt seg på, og domstolen har støttet opp om i tolkningen av straffeloven § 136 a om terrororganisasjo- ner, er dermed ingen utvidende tolkning i strid med legalitetsprinsippet.
Imidlertid vil hensynene bak legalitetsprinsippet fungere som en rettesnor ved tolkningen. Det gjøres for eksempel i Rt. 2010 s.466. Avgjørelsen gjaldt straffeloven § 201 bokstav c som ram- mer «seksuelt krenkende eller annen uanstendig adferd». Høyesterett uttalte at «grensen for det straffbare må (…) trekkes under iakttakelse av strafferettens lovsprinsipp, og med det utgangs- punkt at ikke enhver upassende og uønsket handling med et visst seksuelt preg rammes.»
På samme måte må tolkningen av det utpregete skjønnsmessige vilkåret i § 145 sees i lys av legalitetsprinsippet. Dette blir en avgrensning som minner om rettsstridsreservasjonen, se punkt 2.3.4. Der er imidlertid det sentrale vurderingstemaet hvorvidt lovgiver har ment å ramme hand- lingen. Her blir spørsmålet om borgerens krav til forutberegnelighet tilsier at det avgrenses mot den aktuelle deltakelseshandlingen. Det oppstilles dermed et annet utgangspunkt for drøftelsen.
Det må avgrenses mot bidragshandlingene helt i ytterkant av deltakelsen som borgeren ikke kunne forutberegne ville rammes av bestemmelsen. Slik jeg ser det, vil for eksempel personen som bare slutter opp om den militære virksomheten gjennom en troskapserklæring være et gren- setilfelle.
71 Christie (2018) s 90.
18
2.3.3.4 Må det avgrenses mot visse former for aktivitet, typisk humanitært arbeid?
Etter ordlyden avgrenses det ikke mot egne former for aktivitetshandlinger. Det må dermed oppstilles et utgangspunkt om at alle former for aktivitetshandlinger på vegne av en militær virksomhet rammes, enten det er stridshandlinger eller humanitært arbeid.
I forarbeidene til § 145 uttales det imidlertid at «bistand som nødhjelp, sivil sanitetstjeneste og helsetjenester som primært er rettet mot sivilbefolkningen, faller utenfor.»72 Proposisjonen leg- ger opp til en innskrenkende ordlydsfortolkning.
Borgarting lagmannsrett anlegger et annet synspunkt enn proposisjonen i den nevnte dommen fra 2015 om straffeloven § 136 a. Der argumenterte de tiltalte for at de hadde drevet humanitært arbeid da de var i Syria, ikke stridsvirksomhet. Lagmannsretten oppstiller et skille mellom ulike former for humanitært arbeid rettet mot sivile. For humanitært arbeid som ikke er «kvalifisert»
skal «formålet med det humanitære arbeid vektlegges. Dersom det humanitære arbeid fører til økt legitimitet og oppslutning om terrororganisasjonen, er det ikke gitt at det faller utenfor del- takerbegrepet.» Dette viser at humanitært arbeid rettet mot sivile fort vil omfattes av straffelo- ven § 136 a.
I forarbeidene til § 145 oppstilles ikke dette skillet mellom ulike former for humanitært arbeid rettet mot sivile. Etter alminnelig metodelære må ordlyden i § 145 i utgangspunktet tolkes i tråd med proposisjonen. Imidlertid vil formålet om effektivisering av straffeforfølgelsen, samt for- målet om å ramme også de med en tilbaketrukket rolle, støtte opp under synspunktet fra Borg- arting lagmannsretts dom fra 2015. Det kan ikke utelukkes at det vil være særlige tilfeller hvor også rent humanitært arbeid rettet mot sivile på vegne av en militær virksomhet, vil rammes av
§ 145.
Retter helsetjenestene seg primært mot stridende opprørere, ikke mot sivile, tyder en antitetisk tolkning av uttalelsene i forarbeidene på at en vil rammes av bestemmelsen. En slik tolkning gjør også at § 145 og straffeloven § 136 a, slik bestemmelsen er forstått av Borgarting lag- mannsrett i 2015, harmonerer på dette punktet.
2.3.3.5 Oppsummering
Tolkningen har vist at vilkåret «delta i militær virksomhet» etter ordlyden og øvrige rettskilder skal forstås vidt. Bidragshandlinger av ulik art rammes av vilkåret, både stridshandlinger og handlinger i en mer tilbaketrukket støttefunksjon. Aktivitetskravet som oppstilles er lavt. Det bør i utgangspunktet avgrenses mot humanitært arbeid på vegne av virksomheten rettet mot sivile, men ikke dersom arbeidet er rettet mot stridende opprørere.
72 Prop.44 L (2015-2016) side 57.
19
La meg illustrere vilkårets rekkevidde med et eksempel. En kvinne som passer barn og vasker klær for en stridende, er, sett i lys av bestemmelsens bakgrunn, i utgangspunktet fjernt fra det man typisk tenker at bestemmelsen skal ramme. Hennes handlinger er fjernt fra en soldats ty- piske virksomhet, og barnepass og klesvask er isolert sett ikke handlinger som framstår straff- verdige. Hun vil likevel trolig regnes som en deltaker i militær virksomhet, fordi hun med sine handlinger bidrar til å opprettholde den militære virksomheten. Personer som deltar direkte i stridighetene vil ha nytte av og langt på vei være avhengig av hennes innsats.
Lovgiver har i forarbeidene forutsatt at vilkåret rammer handlinger som ikke vurderes som straffverdige.73 Som jeg skal gjøre rede for i neste punkt vil rettsstridsreservasjonen i noe grad moderere vilkåret. Det særegne for § 145 er imidlertid at påtalemyndighetens vurdering av hvilke handlinger som fortjener forfølgning, har fått særlig betydning, se punkt 3.3.
2.3.4 Rettsstridsreservasjonen 2.3.4.1 Rettslig utgangspunkt
Norske straffebestemmelser utformes etter den såkalte syntetiske lovgivningsmetode: De blir utformet generelt, med tanke på å ramme et ubestemt antall av enkelttilfeller. En slik lovgiv- ningsmetode skiller seg fra den kasuistiske, hvor loven uttømmende regner opp de typer av overtredelsesmåter som skal rammes. Den syntetiske lovgivningsmetoden har åpenbare forde- ler,74 men en ulempe med metoden er at lovens ordlyd kan komme til å omfatte handlinger det ikke har vært meningen å ramme med straff. Den alminnelige rettsstridsreservasjonen bøter på denne ulempen.
Rettsstridsreservasjonen gir rettsanvenderen anvisning om at en alltid må spørre seg om det foreligger grunner til å tolke et straffebud innskrenkende. Slik kan rettstridsreservasjonen sees som et resultat av en tolkningsprosess etter de alminnelige metodeprinsipper.75 Den gir imid- lertid ikke en generell adgang til å frita for straff på bakgrunn av konkrete, subjektive rimelig- hetshensyn knyttet til den enkelte lovbryteren, nærmest som en ekstraordinær benådningsre- gel.76 Det sentrale spørsmålet er om den aktuelle sak gjelder en handling det ikke var meningen å belegge med straff.77
73 Prop.44 L (2015-2016) side 55 og side 57.
74 Se Ot.prp. nr.90 (2003-2004) side 214.
75 For en kritikk av et slik syn, se Tøssebro (2016) side 37.
76 Ot.prp. nr.90 (2003-2004) side 213-214.
77 Andenæs (2016) side 155-157.
20
Når begrepet «rettsstridig» er tatt inn i bestemmelsen, slik som i § 145, er det for å markere at det er særlig nærliggende å tolke straffebudet innskrenkende. Vilkåret er dermed først og fremst tatt inn som en påminnelse til rettsanvender.78 Et lovfestet rettstridskrav kan sees på som en henvisning – både til annen lovgivning, og til en verdibasert vurdering.79
2.3.4.2 Henvisning til annen lovgivning – særlig om stridende med privilegier
Jeg avgrenser mot en generell redegjørelse av lovfestede straffrihetsgrunner som typisk kan foreligge, slik som nødverge og nødrett.80 Ved rettstridsreservasjonen henvisning til annen lov- givning, er det for § 145 særlig ett forhold som peker seg ut: henvisningen til de folkerettslige begrensninger som følger av straffeloven § 2. Sentralt for § 145 er humanitærrettens regler for stridende med privilegier. Reglene gjelder for internasjonale væpnete konflikter, ikke for in- terne.81 Jeg skal kort angi noen utgangspunkter.
Stridende med privilegier gis strafferettslig immunitet for stridshandlinger som er i samsvar med reglene for opptreden i væpnet konflikt.82 Dermed kan stridende med privilegier etter hu- manitærretten ikke straffeforfølges for en generell deltakelse i militær virksomhet, slik § 145 legger opp til.
Hvilke stridende gis dette privilegiet? Først og fremst gis immuniteten til medlemmer av væp- nede styrker som opptrer på vegne av en stat som er part i en internasjonal væpnet konflikt.83 Statlige styrker i interne væpnete konflikter, gis ikke de samme privilegiene. Her slår imidlertid unntaket for statlige styrker inn, se punkt 2.3.2. I tillegg gis visse andre stridende privilegier.
Det gjelder medlemmer av frigjøringsbevegelser og visse motstandsbevegelser ved invasjon eller okkupasjon, samt deltakere i spontan motstand mot invasjon.84
Medlemmer av opprørsgrupper regnes ikke som stridende med privilegier. Den rammede staten kan imidlertid selv velge å innrømme opprørerne status som stridende med privilegier, og det må også gjelde for norske statsborgere som velger å delta i konflikten.
78 Ot.prp. nr.8 (2007-2008) side 21-22 og Andenæs (2016) side 155.
79 Tøssebro (2016) side 60.
80 Andenæs (2016) side 150-216.
81 Prop.44 L (2015-2016) side 15 og side 68.
82 Se eksempelvis om beskyttelse av sivile, Genevekonvensjonens tilleggsprotokoll I art. 51.
83 Genevekonvensjonen III artikkel 4 og tilleggsprotokoll I artikkel 43.
84 Genevekonvensjonen tilleggsprotokoll I art. 1 nr. 4 og Genevekonvensjonen tilleggsprotokoll III art 4 nr. 6.
21 2.3.4.3 Verdibasert vurdering
I tillegg til å fungere som en henvisning til annen lovgivning, legger rettsstridsvurderingen opp til en moralsk vurdering. Det må foretas en helhetlig vurdering av det påtalte forhold, hvor de subjektive og objektive elementer må vurderes samlet.85 Dette må gjøres uten å miste av synet hva lovgiver har ment med bestemmelsen – rettsstridsvurderingen er såkalt lovgiverintensjo- nal.86
I sin gjennomgang av rettspraksis knyttet til rettsstridsreservasjonen fremhever Tøssebro flere momenter som typisk står sentralt i den helhetlige vurderingen.87 For vurderingen etter § 145 vil først og fremst gjerningspersonens hensikt og handlingens grovhet være aktuelle.
Domstolene har ved flere tilfeller unntatt for straff der gjerningspersonens hensikt fremmer et aktverdig formål, typisk dersom det ivaretar et formål som er anerkjent i rettsordenen.88 Dersom en person drar til et konfliktområde og med forsett deltar i en militær virksomhet, men den bakenforliggende hensikten er å ta være på en syk sønn som også har dratt ned, vil denne hen- sikten kunne tale mot at overtredelsen er rettsstridig.
Domstolene har også unntatt for straff på bakgrunn av en vurdering av handlingens objektive karakter.89 Her er det imidlertid av sentral betydning at lovgiver for § 145 uttrykkelig har ønsket å ramme også de med en tilbaketrukket rolle i den militære virksomheten, hvor deltakelses- handlingen må regnes som lite grov, se punkt 2.3.3. Personer som gir konkrete bidrag til den militære virksomheten, men er plassert i randsonen av bestemmelsen, kan ikke på generell basis unntas. For eksempel vil kvinnen som passer barn og vasker klær for en stridende, neppe unntas.
Det må i så fall finnes konkrete holdepunkter for at denne aktuelle kvinnen var særlig fjernt fra den militære virksomheten, slik at faren for voldelig radikalisering er mindre enn ellers.
2.3.4.4 Særlig om deltakelse for opprørsgrupper som kjemper en «aktverdig» kamp Siden bestemmelsens ordlyd ikke skiller mellom ulike opprørsgrupper, bør en spørre seg: Hvil- ken adgang vil rettsanvender etter rettstridsreservasjonen ha til å unnta en person for straff, på bakgrunn av at vedkommende kjemper for en opprørsgruppe allmennheten vil ha sympati for?
Den kurdiske Peshmergaen90 er et mulig eksempel, en gruppering som kjemper mot IS etter opplæring fra norske styrker.
85 Tøssebro (2016) side 75.
86 Ibid side 49.
87 Ibid side 79-122.
88 Ibid side 112-113 med videre henvisninger.
89 Ibid side 117 med videre henvisning.
90 For en sosialantropologisk redegjørelse av fremmedkrigere i Kurdistan, se Weiss (2018).
22
For meg framstår det klart at rettsstridsreservasjonen i liten grad åpner for det. Bestemmelsens bruk av «rettsstridig» legger først og fremst opp til en vurdering av om deltakelsen i den mili- tære virksomheten er gjort på en rettsstridig måte. Det følger av ordlyden i bestemmelsen, siden
«rettsstridig måte» viser til «deltar i militær virksomhet.» Det taler for at rettsanvenderen i liten grad kan foreta en vurdering av opprørsgruppens politiske formål og i hvilken grad den kjemper mot et undertrykkende regime. Dette går ikke på måten den aktuelle personen deltar i den mi- litære virksomheten.
Bestemmelsens forhistorie trekker i samme retning. Denne siden av bestemmelsen ble diskutert i høringsrunden. Riksadvokaten og Forsvarsdepartementet var blant dem som var bekymret for at bestemmelsen også kriminaliserte «aktverdig innsats.»91 En alternativ kriminaliseringsmo- dell, bygget på et forslag fra Riksadvokaten, ble også foreslått av Sosialistisk Venstreparti under stortingsbehandlingen, men fikk bare støtte fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne.92 Med en slik modell ville Kongen i statsråd fått fullmakt til å fastslå hvilke væpnete konflikter det til enhver tid skulle vært ulovlig å delta i. Lovgiver tok med andre ord et bevisst valg da den valgte en generell kriminalisering. Rettsanvender kan i utgangspunktet ikke sette til side disse vurde- ringene under tolkningen av bestemmelsen.
Under stortingsdebatten kom det samtidig fram en vilje om at deltakere som kjemper aktverdige kamper, ikke skulle forfølges med straff.93 Avgrensningen er imidlertid først og fremst satt til påtalemyndigheten gjennom opportunitetsprinsippet. Det gir likevel dommeren som rettsan- vender en åpning til å benytte rettsstridsreservasjonen til å differensiere mellom ulike opprørs- grupper, dersom ikke påtalemyndigheten gjør det. Terskelen må imidlertid være høy, fordi dette minner om politiske vurderinger en domstol bør være varsom med. Det kan også være uklart hvorvidt opportunitetsprinsippet har overtatt for rettsstridsreservasjonen. Det bringer meg over til neste punkt.
2.3.4.5 Rettsstrid og opportunitet
I forarbeidene er det forutsatt at påtalemyndigheten skal avdempe straffansvaret.94 Det gjelder ikke bare knyttet til ulike opprørsgrupper, men også deltakelsens grovhet. Jeg kommer tilbake til påtalemyndighetens avveininger under punkt 3.3.
Her skal jeg imidlertid kort drøfte relasjonen mellom rettsstrid og opportunitet. Høgestøl antar at opportunitetsprinsippet overtar for rettstridsreservasjonen for § 145. Opportunitetsprinsippet
91 Riksadvokaten (2014) side 2. Forsvarsdepartementet (2014) side 3.
92 Voteringsoversikt (2016).
93 Forhandlinger i Stortinget (2016) side 3087-3091.
94 Prop.44 L (2015-2016) side 55 og side 57.
23
gir påtalemyndigheten en viss adgang til å unnlate påtale selv om både de rettslige og faktiske betingelser for forfølgning anses oppfylt.
Høgestøl skriver at «forarbeidene forutsetter» at «en rekke momenter som ved første øyekast naturlig hører hjemme i rettsstridsvurderingen utelukkende [min utheving] er relevante ved vur- deringen av om allmenne hensyn tilsier påtale – for eksempel om gjerningspersonen har deltatt direkte i stridighetene eller bare hatt en støttefunksjon.»95
Det har som konsekvens, som også Høgestøl gjør rede for, at påtalemyndighetene er gitt en eksklusiv kompetanse til å vurdere om forhold av vesentlig betydning for handlingens straff- verdighet, typisk hva slags deltakelse det er tale om, skal være av relevans. Med andre ord at opportunitetsprinsippet i stor grad overtar for rettsstridsreservasjonen som en skranke for fak- tisk straffeforfølgning.
Jeg er uenig i Høgestøls tolkning av forarbeidene på dette punktet. Jeg kan ikke se at det forut- settes et slikt klart brudd med den normale ordningen i norsk strafferettspleie. Påtalemyndighe- tene skal foreta en vurdering av om allmenne hensyn tilsier påtale, deriblant en vurdering av handlingens grovhet.96 Denne vurderingen skal ikke overprøves av domstolene.97 Men, slik jeg ser det, utelukker forarbeidene ikke at domstolen, eller andre rettsanvendere, kan legge vekt på de samme momentene i en alminnelig rettsstridsvurdering.
Dersom disse momentene utelukkende er relevante ved en vurdering av om allmenne hensyn tilsier påtale, slik Høgestøl tolker forarbeidene, vil rettsanvender være fullstendig bundet av lovgivers opprinnelige tolkning og påtalemyndighetens vurdering av allmenne hensyn. En slik forskyvning i maktbalansen måtte lovgiver, etter mitt skjønn, i så fall uttrykt tydelig og begrun- net grundig.
Dette er en prinsipiell forskjell, men den praktiske forskjellen mellom Høgestøls og min tolk- ning av forarbeidene er imidlertid ikke stor. Det må, som nevnt under de to foregående punk- tene, mye til for at retten tolker bestemmelsen innskrenkende, siden rettsanvender må være lojal til lovgivers vide ordlyd.
95 Høgestøl (2018) side 59.
96 Prop.44 L (2015-2016) side 55.
97 Ibid.
24
I tilfeller hvor sterke rimelighetshensyn gjør seg gjeldende, må imidlertid dommeren kunne ta i bruk rettsstridsreservasjonen, selv etter at påtalemyndighetene etter en konkret vurdering me- ner at allmenne hensyn tilsier påtale. Et eksempel kan være når det dukker opp nye bevismo- menter under en rettssak, uten at påtalemyndigheten frafaller saken.
2.4 Forsøksansvaret 2.4.1 Krav til handling
Jeg skal nå redegjøre for hvilke krav til handling § 145 annet ledd oppstiller.
For straffeansvar etter den generelle forsøksbestemmelsen i straffeloven § 16 kreves handlinger som «leder direkte mot utføringen» av et lovbrudd. Det kreves med det en nærhet mellom fo- retatte handlinger og det aktuelle lovbruddet. Sentrale momenter i den skjønnsmessige vurde- ringen vil være hva lovbryteren til nå har gjort, hvor mye som gjenstår å gjøre, og hvor lang tid det ville ha gått før lovbruddet ble fullbyrdet.98
Forsøksansvaret i § 145 annet ledd utvider straffansvaret ved at det stilles mindre krav til fore- tatte handlinger. Sammenlignet med straffeloven § 16 kreves det ifølge forarbeidene til § 145 en «mindre grad av nærhet mellom de foretatte handlingene og det forestående lovbruddet».99 Det kan sees på som en senkning av terskelen for det straffbare forsøk – og som en kriminali- sering av forberedelseshandlinger, handlinger som normalt er lovlige. Dette plasserer § 145 i tradisjon med den pre-aktive strafferetten.
Det blir avgjørende å sette skillet mellom forberedelseshandlingene formalisert som forsøk, og den alminnelige straffrie handling. Ordlyden i bestemmelsen stiller krav til handlinger som
«legger til rette for og peker mot gjennomføringen». En naturlig språklig forståelse tyder på at det må foreligge handlinger med en form for forbindelse til deltakelse i militær virksomhet i utlandet. Å «påbegynne sin reise til området», trekkes i ordlyden fram som et typetilfelle på en straffbar handling.
Å angi et forsøksansvar gjennom et typetilfelle er ikke gjort i norsk rett før. Hva det betyr er noe uklart. Det løfter åpenbart fram betydningen av å påbegynne en reise, og tydeliggjør myn- dighetens formål om å stanse fremmedkrigere før de når fram til den væpnete konflikten. Det gir videre rettsanvenderen et eksempel som kan brukes som en form for målestokk i en sam- menligning med andre handlinger.
98 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) side 415.
99 Prop.44 L (2015-2016) side 68.
