3.2 Straffeloven § 145 som pre-aktiv strafferett
3.2.3 Sammenligning med annen pre-aktiv strafferett
Jeg skal nå sette § 145 opp mot den øvrige pre-aktive strafferetten, fortsatt i tråd med Engs systeminterne perspektiv. Dette er ikke en alminnelig dogmatisk analyse, men et forsøk på å analysere hvorvidt § 145 harmonerer med den øvrige retten, og samtidig belyse noen utvikling-strekk ved den pre-aktive strafferetten.
Grovt sett kan straffebudene i den pre-aktive strafferetten deles i fire grupper.141 For det første straffebud som forbyr offentlig oppfordring til straffbare handlinger. Straffeloven § 183 opp-stiller et slikt generelt forbud. Det finnes også særregler med en høyere strafferamme, se ek-sempelvis straffeloven § 108 og § 136.
For det andre straffebud som kriminaliserer inngåelse av avtaler, eller forbund, om å begå en forbrytelse. Dette er straffbart tilknyttet de fleste alvorlige forbrytelsene mot statens sikkerhet og den allmenne trygghet, se eksempelvis straffeloven § 127 og straffeloven § 133. Det er også straffbart i relasjon til mer alminnelige forbrytelser som eksempelvis grov frihetsberøvelse i straffeloven § 256 og ran i straffeloven § 329.
Den tredje gruppen består av straffebud som retter seg mot deltakelse i kriminelle organisasjo-ner. Eksempelvis den allerede nevnte straffeloven § 136 a om deltakelse i terrororganisasjoorganisasjo-ner.
Andre eksempler er straffeloven § 128 og straffeloven § 129.
Den siste gruppen kriminaliserer konkrete forberedelser til en forbrytelse. Det gjøres gjennom egne straffebud, eksempelvis straffeloven § 191 a som blant annet kriminaliserer den som i hensikt å begå en straffbar handling anskaffer våpen. Det gjøres også formalisert som forsøks-handlinger. Det tydeligste eksempelet finnes i den allerede nevnte straffeloven § 131 tredje ledd, som kriminaliserer forberedelse til terrorhandlinger. Det er i utgangspunktet i denne grup-pen § 145 må plasseres.
140 Jacobsen (2009) side 99 for mer.
141 Gröning m.fl. (2016) side 384-388.
37
Det foreligger også et ytterligere pre-aktivt element i norsk rett ved kriminaliseringen av forsøk på overtredelse av bestemmelser som rammer forberedelse. Eksempelvis er forsøk på anskaf-felse av våpen straffbart etter straffeloven § 191 a, jamfør straffeloven § 16. På samme vis er forsøk på deltakelse i en terrororganisasjon straffbart etter straffeloven § 136 a, jamfør straffe-loven § 16.
En kriminalisering av en forberedelse til en forberedelseshandling ville imidlertid vært et nytt fenomen, og en ytterligere utvikling av den pre-aktive strafferetten. Jeg skal argumentere for at
§ 145 i stor grad ligner en slik kriminalisering. Den avviker dermed ikke bare fra tradisjonell strafferett, men også fra annen pre-aktiv strafferett.
Det avgjørende blir hva slags handlinger § 145 første ledd rammer. Er det slik at disse hand-lingene egentlig er forberedelseshandlinger? I så fall rammer § 145 annet ledd forberedelse til forberedelse.
Rent dogmatisk er det ingen tvil om § 145 første ledd ikke oppstiller en tradisjonell forberedel-seshandling. En slik forberedelse kjennetegnes særlig av et forsett om å begå en mer alvorlig handling, § 145 første ledd oppstiller ikke noe sånt forsett. Samtidig er det trekk ved § 145, og begrunnelsen bak den, som gjør at tematikken fortjener en nærmere undersøkelse.
Departementet anerkjenner selv at § 145 skiller seg fra annen pre-aktiv strafferett, typisk straf-feloven § 131 som kriminaliserer forberedelse til terrorhandlinger. Risikoen for fare er ikke den samme ved forberedelseshandlingene til § 145, sammenlignet med forberedelse av terrorhand-linger. Videre har § 145 en lavere strafferamme enn straffeloven § 131, noe som indikerer at overtredelse ikke er like alvorlig.142 Disse innvendingene blir imidlertid avfeid uten noen særlig grundig begrunnelse, i sterk kontrast til de prinsipielle drøftelsene knyttet til kriminalisering av forberedelseshandlinger ved innføring av ny straffelov,143 og da straffeloven § 131 ble ved-tatt.144
Det er avvergelse av terrorhandlinger som er bakgrunnen for vedtakelsen av § 145, se punkt 2.2.4. Straffansvaret i første ledd knytter seg imidlertid til deltakelse i militær virksomhet i utlandet – ikke til terrorhandlinger på norsk jord. Slik deltakelse er kriminalisert fordi den po-tensielt kan føre til mer alvorlige handlinger når fremmedkrigere kommer tilbake til Norge. Det kan dermed argumenteres for at det er terrorhandlingene myndighetene ser som det egentlige straffverdige. Sammenlignet med straffeloven § 131 er dermed formålet til § 145 ytterligere
142 Prop.44 L (2015-2016) side 59.
143 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) side 101-105.
144 Prop.131 L (2012-2013) side 61-64.
38
pre-aktivt. Bestemmelsens formål er å gripe inn på et tidligere stadium, før det foreligger forsett om terrorhandlinger, men hvor et slikt forsett potensielt kan utarte seg etter hvert.
Samtidig må det innvendes at mange overtredelser av § 145 første ledd er handlinger som fram-står som noe helt annet enn forberedelseshandlinger. Aktiv stridsdeltakelse er av en annen ka-rakter enn for eksempel anskaffelse av våpen i straffeloven § 191 a. Aktiv stridsdeltakelse ligner mer på de konkrete terrorhandlingene som rammes av straffeloven § 131 første ledd.
Det må imidlertid skilles mellom handlinger i kjernen av bestemmelsen, og handlinger som ligger mer i randsonen av den straffbare deltakelsen. Punkt 2.3.3 viser at § 145 også rammer handlinger av mer tilbaketrukket og passiv karakter. Slike handlinger har, som nevnt i punkt 2.5.1, klare likhetstrekk med medvirkningshandlinger.
Kanskje har disse handlingene også likhetstrekk med en forberedelseshandling? Aktiviteter så tett på militær virksomhet kan i praksis fungere som en forberedelse til terrorhandlinger, ved at vedkommende kan bli radikalisert og voldelig av en slik deltakelse. Begrepet «forberedelse»
har imidlertid et hensiktspreg over seg. Her foreligger det ingen hensikt om terror. Den aktuelle personen tar seg derimot inn i en sfære som objektivt sett gir risiko for hensikt om terror på et senere stadiet. Slik minner § 145 første ledd om de pre-aktive straffebudene som retter seg mot deltakelse i kriminelle organisasjoner. Lovgiver har kriminalisert den abstrakte deltakelsen, ikke de konkrete handlingene deltakelsen har gitt seg utslag i. Å kriminalisere forberedelse til deltakelse i kriminelle organisasjoner, har aldri vært aktuelt.
Skadefølgeprinsippet kan oppsummere hvordan § 145 avviker fra annen pre-aktiv strafferett.
Prinsippets utgangspunkt er at det bare er «handlinger som på en eller annen måte medfører skade eller fare for skade, som bør straffesanksjoneres.»145 Prinsippet har på ingen måte fått fullt gjennomslag i norsk rett,146 men må likevel regnes som førende for mye av dagens straf-ferettstenkning.
Pre-aktive bestemmelser rammer handlinger som medfører fare for skade. Vurderingen av om kriminalisering er berettiget etter skadefølgeprinsippet, beror på hvor alvorlig skaden eventuelt vil være, og i hvilken grad faren er nærliggende. Deltakelse i væpnet virksomhet anses isolert sett som straffverdig aktivitet. Det er imidlertid ikke denne aktiviteten som var bakgrunnen for straffansvaret. Bakgrunnen var avvergelse av terrorhandlinger – det gjør at den potensielle ska-den fra aktører som bedriver aktivitet etter § 145 annet ledd, er ekstraordinær. I ytterste
145 NOU 2002:4 side 79.
146 Frøberg (2010).
39
kvens kan en forberedelseshandling til deltakelse i militær virksomhet fungere som en forbere-delseshandling til en terrorhandling. Straffeloven § 145 avviker imidlertid fra andre pre-aktive bestemmelser ved at det er mindre sannsynlighet for materialisering av den skaden som var bakgrunnen for kriminaliseringen. Det er en kriminalisering av handlinger på et tidligere sta-dium i en potensiell radikaliseringsprosess.
Slik jeg ser det, viser vurderingene ovenfor at det utvidete forsøksansvaret i § 145 er et ytterli-gere steg i utviklingen av den pre-aktive strafferetten. Dette innebærer et ytterliytterli-gere inngrep i individets autonomi, og en ytterligere svekkelse av borgernes krav til forutberegnelighet i straf-felovgivningen. Det er også et nytt steg bort fra straffens natur, og et steg nærmere interne-ringen.
3.3 Opportunitetsprinsippets anvendelse på § 145