Hvilke mødre? Enemødre Et kulturanalytisk blikk på enemødre og deres familiekonstellasjon

Hvilke mødre?

Enemødre

Et kulturanalytisk blikk på enemødre og deres familiekonstellasjon

Elisabeth skuggevik Masteroppgave i kulturvitenskap Institutt for kulturvitenskap og kunsthistorie

Universitetet i Bergen Mai 2006

Innhold

Forord- takk ...4

Kapittel 1: Enemødre om familie forhold og kjærlighet. ...

5

Dagens moderskap 5 Enemoderskapet 6

Kulturelle stereotyper; Stereotype forestillinger om enemødre 7 Singel, enslig, alene eller ene - mor eller forsørger? 8

Tidligere forskning på temaet 9 Oppgavens teoretiske perspektiv 13 Oppgavens disposisjon 17

Kapittel 2. ...19 Metode og forskningsetikk 19

Kvalitativ metode 19

Det kvalitative forskningsintervju 21 Å opprette kontakt med informanter 22

Utvalgskriterier 23 Utvalg 25

Intervju med enemødrene 26 Forskningsetikk 27

Distanse- nærhet 27 Anonymisering 31

Kapittel 3...32 Overgangsstønad- et brudd på normen om selvforsørgelse 32

Normen om selvforsørgelse 32

En revurdering av betydningen av normen om selvforsørgelse og uavhengighet 33

Stereotyper forestillinger om enemødre på overgangsstønad 35 I samsvar med overgangsstønadens prinsipper 39

Å måtte forsvare overgangsstønaden for andre… og seg selv 41 Å bli forsvart av andre 44

Sjalusi 45

Oppsummering av kapitelet 48

Kapittel 4... 49 Enemorfamilien 49

Familien 50

(Kjerne)familieforbilder 51 Tap av partner, tap av familie 52 Singelmamma? 53

Team enemor 56

Fra mor til enemor 58 Enemor fra starten 61

Hvis det kommer nye partnere… Hvilken type familie? 63

Oppsummering av kapittelet 66

Kapittel 5...67 Enemødre og den problematiske seksualiteten 67

Kvinnelig seksualitet 67

Kravet om kontroll over egen seksualitet 69

For mange menn? 72

Menn og enemorens seksualitet 75 Alt vi trenger, er en mann 77

Oppsummering av kapitlet 82

Kapittel 6...84 Oppsummering 84

Referanser...90

Vedlegg:

Vedlegg 1.; Informasjonsbrev om studieprosjekt Vedlegg 2.; Temaguide for intervju

Vedlegg 3.; Intervjuguide

Vedlegg 4.; Informasjonsbrev sendt med samtykkeerklæringen Vedlegg 5.; Samtykkeerklæring

Vedlegg 6.; Transkriberte Intervju (eget hefte)

Forord - takk

Interessen for kjønn, og senere kjønnsforskning og feministisk teori, har vært hos meg så lenge at jeg kan ikke huske konkret hvorfor det i utgangspunktet fanget min interesse. I dag kan jeg si at jeg mest av alt skriver denne oppgaven fordi jeg ikke ønsker at det skal være et utgangspunkt at mitt barn, eller andres, ville hatt en bedre forutsetning for et godt nåtidig og fremtidig liv om de vokser opp i en tradisjonell mor- far-barn familie. Oppgaven har også et motiv ut fra at jeg ønsker at enemødre skal ha en større mulighet for å se sitt liv, og andres, som ikke er del av en mor- far-barnfamilie, som et fullstendig familieliv, og et mål i seg selv.

Over en tid nå har jeg på mange måter skrevet om et tema som er min egen hverdag. Det handler likevel ikke om mitt liv, men om mine informanters. Disse kvinnene har delt sine tanker, fortalt om de gleder, sorger, håp og fremtidsdrømmer de har med, og for, seg og sitt barn. En stor takk går til disse kvinnene som har turt å sette seg i en sånn sårbar situasjon ovenfor en ukjent, og snakket om temaer en kanskje deler med få. For meg viser dette beundringverdig styrke.

Man må som sagt takke dem som takkes bør, og da må jeg i alle fall takke min veileder Tove Fjell for veldig god støtte og hjelp under arbeidet med oppgaven. Du har vært en suveren og engasjert veileder. Jeg må også takke min datter. Jeg hadde ikke hatt samme forståelse for temaet hadde det ikke vært for henne. Tusen takk Andrea, for at du gjør det så stort å være mor, for at du er med på å gjøre live godt å leve. En stor takk må også gå til min eks-

samboer, og far til Andrea. Du er et forbilledlig eksempel på at sosialt foreldreskap ikke står tilbake for noe. Du har vist at kjærlighet mellom far og barn ikke nødvendigvis best forklares med genetisk tilhørighet. Du har fått mye ros og beundring, men også mange spørsmål for at du valgte å bli Andrea sin pappa. Og du har satt deg selv i en sårbar situasjon, som til tider kan være vanskelig å forsvare, eller få forståelse for. Det finnes ingen jeg heller ville dele ansvaret for Andrea med. Dere har begge to har gitt meg et unikt og personlig innblikk i det å leve i en familie på siden av den tradisjonelle forståelsen av kjernefamilien.

Jeg har vært så heldig å skrive om et tema som tydelig har engasjert flere enn bare meg selv.

Det er derfor bare på sin plass å rette en kollektiv takk til gode venner og studiekammerater der i blant Eli, Marie, Eileen og Seriene, Erna og Nina for gode diskusjoner, hjelp,

tankevekkende samtaler og mye moro.

Bergen mai 2005 Elisabeth Skuggevik.

Kapittel 1

Enemødre om familie, forhold og kjærlighet

Det har blitt påpekt at kvinner i dag i liten grad egentlig spør seg selv om de en gang vil, eller hvorfor de vil ha barn. Det blir heller et spørsmål om når de vil ha barn (Fjell 2005: 3). At en ønsker seg barn innebærer ikke nødvendigvis en refleksjon over hvorfor en ønsker seg familie, og heller ikke hvilken type familiekonstellasjon en kunne tenke seg. En delforklaring kan være at det eksisterer et veldig lite variert utvalg av positive fremtidsbilder av alternative typer av familieformer. Etnolog Helene Brembeck peker på hvordan begrepet ”familie” til daglig blir forstått som et hushold bestående av mor- far og barn. Vi kan muligens også tenke oss enslig mor med barn, og enslig far med barn som en familie mener Brembeck. Mulig kan vi tenke oss det… Om en gjør det, og eventuelt hvordan det gjøres er et hovedfokus i min oppgave om enemødre og deres familiekonstellasjon. Sosiolog Maren Bak peker på at det innen kvinneforskningen i stor grad har manglet en forståelse for hva som utgjør det hun peker på som familiens ”innside”, nemlig elementene moderskap, faderskap, barndom, kjærlighet, seksualitet og det hverdagsliv som knytter disse elementene sammen. Kvinners mest stabile rolle og funksjon gjennom historien, den som mor, er blitt gjort til gjenstand for kritisk endevending, mytene er avdekket, morskjærligheten problematisert og sosialiseringens kjønnsaspekter er undersøkt. Spørsmålet er hva dagens moderskap så egentlig inneholder av muligheter og potensial. Hun påpeker at moderskapets gleder, så vel som de mer negative aspekter ikke i særlig grad er blitt undersøkt (Bak 1997: 32- 33)

Dagens moderskap

Moderskapet forstås her som det nettverk av forestillinger og praksiser man som mor blir nødt å forholde seg til, altså ideer og forestillinger om hvordan man bør oppføre seg, handle, tenke, mene og føle når man blir mor (Brembeck 1999: 171- 172, Hjemdahl 2003:127-130, Beck og Beck- Gernsheim 1995:112- 139). I dagens samfunn er det i større grad blitt mulig å sette spørsmålstegn ved moderskapet. Dagens generasjon av kvinner har ikke som tidligere utelukkende blitt fostret mot en fremtid som mødre og ektefeller. De diskurser de har søkt til i sin ungdomstid har betonet individuell selvhevdelse. Det er på vei inn i den ”voksne”

tilværelse, som fører med seg betoningen av parrelasjoner og moderskap, at de møter diskurser om intimitet og kvinnelig oppofrelse. Ønsket om selvstendighet og individuell

utfoldelse kombiner med kravet om intimitet og oppofrelse skaper en grunnleggende ambivalens som dagens mødre på ulike måter må forsøke å håndtere (Brembeck 1999, Wicklund 2001:11) Også i dag utgjør forestillingen om den gode, oppofrende moren en hegemonisk diskurs. Moderskapet fremstår fortsatt i stor grad som noe helt naturlig for alle kvinner. Det er tenkt å skulle fylle hele hennes verden og kommer med et krav om at andres behov går foran hennes egne (Brembeck 1999: 171-189).

Enemoderskapet

Sosiologen Vanessa May mener at negative holdninger mot enemødre ikke har forsvunnet, men heller at grensene mellom akseptabel og uakseptabel eneforsørging har skiftet (May1998:

205). Hun peker på at negative holdninger er mer avhengig av hvordan en ble eneforsørger, enn at en er eneforsørger. Enker og fraskilte opplever mindre fordommer i følge May, enn kvinner som har fått barn utenfor forhold, eller som selv velger å gå ut av et forhold. Mitt utgangspunkt vil være enemødres refleksjoner over eget liv, familiekonstellasjon, morsidentitet og kvinneidentitet. Basert på intervjuer vil jeg se på enemødres refleksjoner over hvordan de synes at det faktisk er og hvordan de føler at det burde være, hvordan de oppfatter seg selv og hvordan de tror andre oppfatter dem. På hvilken måte kan det å være enemor forme deres syn på egen hverdag?

Å se enemoderskapet ut fra enemødres perspektiv fremstår for meg som en produktiv innfallsvinkel for å se på hvilken måte vi i dag definerer mennesker ut fra kjønn, hva vi legger i denne defineringen, og hva kjønn betyr i hverdagen for enemødre og deres barn. I hvilken grad blir enemødres liv formet av dagens familieideal? Jeg vil også se på om det å være enemor av enemødrene selv anses eller oppleves som et brudd på seksualmoral og familieverdier, i tillegg til brudd på normen om selvforsørgelse. På hvilken måte er enemødres definisjon av moderskap og familie formende for deres livsstrategi, og forståelse av egen livsverden?

Kulturelle stereotyper;

Stereotype forestillinger om enemødre

Ved å trekke frem forenklede beskrivelser av antatte trekk ved bestemte kategorier mennesker skapes stereotyper. Felles egenskaper blir trukket frem på bekostning av individuelle særtrekk. Man kan ha stereotypier om for eksempel kvinner, menn, akademikere og arbeidere.

En typisk stereotyp oppfatning om kvinner er at de er ”spesielt følsomme”. En annen typisk stereotyp oppfatning er at homofile menn er ”feminine”. Her settes kvinnene opp mot menn (mer følsomme enn menn), og homofile menn opp mot heterofile menn (homoseksuelle menn er ikke så maskuline som heterofile menn). Stereotyper fremstår som en del av en dikotomi.

Her skal jeg konsentrere meg om stereotype oppfatninger av enemødre basert på det empiriske materiale. Her inngår både de stereotype oppfatningene om enemødre som kvinnene selv har, og som de opplever at andre har. Det er ofte de etniske stereotypene som blir trukket frem som moralsk fordømmende (Eriksen og Selberg 2006: 108, Eriksen 1993:

314). Jeg vil hevde at det samme kan sies om mange av de stereotype oppfatningene om enemødre, da ofte i tilknytning til det å motta overgangsstønad. Stereotype oppfatningene om enemødre kan være at de er late, utnytter systemet, er uansvarlige og umoralske, og har forhold til for mange menn. Det er vanskelig å si noe generelt om stereotypienes forhold til

”fakta”. I de fleste tilfeller er det likevel slik at stereotypiene fremhever og generaliserer de antatte aktuelle egenskapene ensidig og sterkt. Effekten av denne fordømmelsen av enemødre er tosidig. På den ene siden stempler den enemødre, på den andre er den med på å skape positive ideer om mødre i kjernefamilier (Eriksen og Selberg 2006: 108).

For at inndelinger av kulturelle grupper i et sosialt system eller en sosial klassifikasjon, skal være effektive må aktørene tro på disse forenklede beskrivelsene. Aktørene må være overbeviste om at det er avgjørende forskjeller som skiller én kategori mennesker fra en annen. Stereotypisering fungerer ofte som et redskap i fremstillingen av ”de andre”, og er med på å befeste hvem som hører til og hvem som er på utsiden (Eriksen og Selberg 2006: 107- 113, Eriksen 1993: 313-314, Ågren 2002:132). Enemødre definerer andre mødre i en kjernefamilie som normale, ved å fremstille seg som ”de andre”. Stereotypier om enemødre kan sees som en ideologisk legitimering av kjernefamilien som norm. Stereotype forestillinger gir slik en ideologisk legitimering av sosiale grenser. De bidrar til å skape orden i den sosiale verden fordi man får et forenklet skjema av typer mennesker å forholde seg til. Dette innebærer ofte fastlagte rollemønstre i forhold til de ulike kategoriene (Eriksen 1993: 314).

Stereotypier kan og fungere som selvoppfyllende profetier. De stereotypiene en har om seg selv er rett og slett en del av ens kulturelle selvbilde (Eriksen 1993: 314).

Singel, enslig, alene eller ene – mor eller forsørger?

Det finnes et utall ulike benevnelser på kvinner som har hovedomsorgen for sitt barn, men færre benevnelser på denne familietypen. De fleste benevnelsene har i tillegg en overvekt av negative konnotasjoner, noe som gjorde det vanskelig å finne en benevnelse jeg selv ønsket å bruke i oppgaven. Aleneforsørger er kanskje den benevnelsen som tilsynelatende er mest nøytral, og som sammen med enslig forsørger, er den mest politisk korrekte og den som anvendes i det offentlig i Norge i dag. Ulempen er at den dekker over det faktum at det er en tydelig forskjell i henhold til kjønnsfordeling, og at det nesten utelukkende refererer til det økonomiske. Enslig mor og alenemor er ganske vanlige og hverdagslige benevnelser på kvinner som alene har ansvaret for sine barn. Alenemor er og den benevnelsen de fleste av mine informanter bruker om seg selv, og som de opplever at andre bruker om dem. De ulike benevnelsene har ulike konnotasjoner. Enslig, satt opp mot singel blir gjerne assosiert med noe tradisjonelt, trist og statisk. Det peker på en mangel i livet, et mål som ikke er nådd, og henviser til noe ensomt (Kloster 2003: 6). Det samme kan i stor grad også sies om benevnelsen alene. Alenemor og enslig mor indikerer en mangel eller en offersituasjon (Bak 1997: 20-21). Begrepet singel er i liten grad blitt koblet til det å være mor. Singel blir i større grad assosiert med en livsstil, kanskje heller enn noe persondefinerende. Det kan, i motsetning til det å være i et parforhold, sees som noe dynamisk, moderne og uforpliktende (Kloster 2003, Hellesund 2003). Siden morsbegrepet tradisjonelt refererer til stabilitet, forpliktelser og uselvisk kjærlighet, vil begrepet singelmor ha en innebygd motstridighet(Bak 1997: 20-21, Young 1997). Noen av informantene føler seg fremmede for å definere seg selv som singel, begrepet vil derfor til en viss grad være misvisende i forhold til den empirien som ligger til grunn for oppgaven. Jeg velger derfor å bruke benevnelsen enemor, og enemorfamilien, selv om jeg vil påpeke at det i mor- far-barnfamilier også bare er en mor. Likevel er det et begrep som henviser til kvinner, det er nærmere hva mine informanter bruker, og det refererer ikke utelukkende til økonomi. Selv om jeg helst bare ville brukt begrepene mor og familie for å slippe å sette det i opposisjon til mor- far-barn familien, ser jeg at det blir nødvendig for å kunne nyansere.

Tidligere forskning på temaet

Av tidligere forskning har jeg i hovedsak sett på etnologisk/kulturvitenskaplig og samfunnsvitenskaplig forskning. Jeg har sett på familieforskning generelt og eneforsørgerfamilien/ enemorfamilien spesielt. Jeg har tatt med i betraktningen emner som barn og barneoppdragelse, foreldreskapet, singeldiskursen, kvinnelig seksualitet og dagens vektlegging av seksuell-romantisk kjærlighet. Disse emnene har jeg valgt fordi jeg anser dem som sentrale i en forståelse av enemødres liv og hverdag.

Mye av den samfunnsvitenskaplige forskningen jeg har konsentrert meg om omhandler enemødre og overgangsstønad, altså statlig forsørgelse. I denne sammenhengen er forholdet mellom omsorg og forsørgelse viktig. Sosiologen Kristin Danielsen skriver om alenemødre og overgangsstønaden i en NOVA-rapport fra 1998. Intervjuene er basert på alenemødre og deres ulike tilpasningsstrategier under og etter overgangsstønaden. Et spørsmål hun i særlig grad fokuserer på, er et i hvilken grad eneforsørgere (som er den offentlige benevnelsen) velger omsorg foran arbeid eller om de utestenges fra arbeid. Hun ser på hvordan et visst antall enemødre kompenserer for tapet av overgangsstønaden i årene 1996 og 1997. Hun peker her på hvordan de intervjuede tilpasser seg overgangen på svært ulike måter, der langt fra alle oppnår idealet om selvforsørgelse (Danielsen1998).

Sosiologen Liv J. Sylteviks (1996) avhandling Fra relasjonelt til individuelt alenemoderskap.

En studie av alenemødre som mødre og klienter i velferdsstaten. Alenemødre som mødre, lønnsarbeidere og klienter i velferdsstaten, peker på at det har foregått en overgang fra relasjonelt til et individuelt moderskap. Det vil si at forsørging er blitt et privat anliggende for alenemødre, og i mindre grad et offentlig anliggende. Dette mener Syltevik vitner om en utvikling mot et individuelt moderskap. Mens enemødre tidligere kunne bli regnet som avvikende i forhold til idealene om kjernefamilien og normene knyttet til seksualitet, er det i dag slik at den enslige mor heller blir regnet som avvikende i forhold til normer omkring arbeidsmoral, og en borgers plikt til å forsørge seg selv. Sylteviks studie er basert på kvalitative intervjuer med alenemødre og ansatte ved sosialkontoret.

Statsviter Svanhaug Fjær og sosiologene Liv J. Syltevik og Renate Stortvedt Lien (2001) har foretatt en mellomrapport fra evalueringen av reformen for enslige forsørgere basert på blant annet intervjuer via strukturerte spørreskjema og noen kvalitative intervjuer blant

eneforsørgere som mottar/har mottatt overgangsstønad. Rapporten behandler enemødre som en svært heterogen gruppe, der det de har til felles er eneansvar for forsørgelsen av barn. Det legges vekt på at det finnes ulike ”grupper” enemødre. De ser på den livssituasjonen disse hadde før de ble enemødre, og hvordan enemødrenes holdninger til omsorg det kan sette lys på muligheter og valg med henhold til offentlig forsørgelse og selvforsørgelse (Fjær, Syltevik, Lien 2001)

Sosiologen Arnhild Stokke (2001) har sett på enemødres egen oppfatning og praktisering av eget foreldreskap. I oppgaven Alenemødre mellom tradisjon og modernitet, en kvalitativ studie av alenemødres oppfattelse og praktisering av sitt foreldreskap er valg og reelle valgmuligheter gjennomgående tema. Hun fokuserer på hvordan disse valgene igjen er knyttet til selvrealisering og identitet. Hun viser hvordan ulike enemødre står mellom tradisjon og modernitet i henhold til omsorg og forsørgelse, og hvordan de selv opplever de står mellom ulike kjønnsroller i henhold til barnet (Stokke 2001).

Sosiologen Maren Bak (1997) har med boken Enemorfamilien sett på det som hun mener har vært fraværende innen forskning og den generelle samfunnsdebatten, nemlig hvordan enemødre faktisk utformer sine hverdagsliv. Bak påpeker at tidligere forskning på feltet stort sett har fokusert på mødrenes stressede og belastede situasjon og de mulige problemer denne livssituasjonen gir de involverte barna. Et sentralt poeng er på hvilken måte mødrene, barna og fedrene som er involvert må forsøke å etablere et fungerende familieliv og hverdagsliv på siden av idealet om kjernefamilien. Maren Bak etterlyser den offentlige debatten som kan gi enemødre styrke til å tro på deres egen familie, med andre ord til å flytte troen fra den tradisjonelle familiedrømmen til en selvbærende familiestrategi. Bak mener at en trenger et fornyet fokus fra enemorfamilien og inn i selve parforholdet. Dette må til om en ønsker å bedre forstå de mekanismer som faktisk foregår.

Av kulturvitenskaplig forskning har jeg blant andre sett på etnologen Jonas Frykmans bok Horan i bondesamhaldet (1977/1993). Han peker på hvordan den ugifte moren i det svenske bondesamfunnet på 1800-tallet falt mellom to samfunnssfærer, den kvinnelige sfæren og den mannlige, på grunn av sitt ”uekte” barn. Horan i bondesamhället viser hvordan sanksjoner og definisjoner av horan, hennes kulturelt definerte rolle var med på å opprettholde og reprodusere samfunnsstrukturen som atskilte og begrenset den kvinnelige mot den mannlige sfæren. Den farligste horen var den som ikke visste sin plass, som skjulte seg i den kvinnelige

sfæren hun ikke lenger hørte til. Hun ble betegnet som löndahoran, hun som enda ikke hadde blitt med barn. Dette må sies å peke på en frykt for det ukjente og usynlige (Frykman 1977/1993).

Folklorist Kirsten Bang (1995) ser i sin hovedfagsoppgave ” Det gror sjelden gress på allfarvei…”. Om syn og holdninger til ugifte mødre i etterkrigstidens Norge, på de ” glade 50- årene” der familiestrukturen danner grunnlaget for et godt liv. Bang peker på hvordan de restriktive moralske bidro til det negative synet man hadde på kvinner som fikk barn utenfor ekteskap, og på hvordan man valgte å forholde seg til disse. Hun påpeker også hvordan en modernisering av landet ikke nødvendigvis førte til en modernisering av holdninger.

Borgerskapets definering av den gode mor var og med på å definere den dårlige mor, og den gifte mor sto i kontrast til den ugift mor. Bang mener også at den sosiale kontekst, som klassetilhørighet, hadde mye å si for opplevelsen av å være ugift mor. I denne tiden var det borgerklassens moralske og religiøse idealer normen. Kvinnenes holdninger, valg og opplevelser i forhold til abort, bortadopsjon eller å beholde barnet blir diskutert, og også kvinnens forhold til barnets far. Både Frykman og Bang har blant annet vært nyttig for å kunne se dagens enemødre mot en historisk bakgrunn, og eventuelt peke på likheter og brudd.

Kulturviter Kirsti Mathiesen Hjemdahl (2003) Tur- retur temapark, oppdragelse, opplevelse og kommers tar blant annet opp dagens syn på barndom, barneoppdragelse og forventninger til foreldrerollen. Her peker hun blant annet på at mens dagens kvinner til en viss grad har blitt avidealisert, har idealiseringen av mødre generelt nådd uforutsette proporsjoner. Hun peker også på måten barn i dag sees som et speilbilde av sine foreldre, og på hvordan barna og barneoppdragelsen på mange måter er blitt foreldrenes personlige prosjekt. Hjemdahl tar igjen opp et kritisk blikk på forholdet mellom det offentlige og private ansvar i henhold til familiesfæren.

Etnologen Tor Folgerø (2001) studerer i sin hovedoppgave familiestrukturer. Han fokuserer på de endringer som har vært fremtredende innen familiestrukturen i dagens samfunn. I sin hovedfagsoppgave ”Skeive” barnefamilier. En etnologisk studie av homoseksualitet, kjønn og foreldreskap mellom normer og overskridninger ser han på homoseksuelle par som ønsker seg barn, og homoseksuelle par som har barn. Hans informanter drøfter de refleksjonene som de har gjort seg i henhold til sitt homofile foreldreskap. Noe som går igjen hos de intervjuede er hvor mye de har tenkt og reflektert over det å oppdra et barn i den aktuelle

familiekonstellasjonen. Den prosessen det ofte er for homofile par å få barn er i mange tilfeller tidkrevende og i stor grad valgbasert. Dette gir rom for refleksjon og planlegging og større muligheter til å se konfliktsituasjoner før de kommer. For mange enemødre er det heller motsatt. Enemorstilværelsen er sjeldent noe planlagt, eller noe enemødrene er spesielt forberedt på. Felles for mor-barn familier og mor- mor- barn, eller far- far-barn familier er fravær av motsatt kjønnsrollefigur, og hvordan barn utgjør et knutepunkt i konstruksjonen av kjønn, identitet, seksualitet og familien. Forskjellen er at den ene familietypen, som kjernefamilien, har en parrelasjonen som utgangspunkt for familie, mens enemorfamilien ikke har det (Folgerø 2001).

Etnolog Tone Hellesund har i boken Kapitler fra singellivets historie (2003) tatt for seg hvordan enslige norske kvinner har blitt oppfattet, og hvordan de har levd sine liv. Boken tar for seg likheter og forskjeller fra 1800-tallets peppermøer og fram til dagens single kvinner.

Hellesund peker på hvordan kvinner som ikke er i parforhold utfordrer våre vante forestillinger om seksualitet, kjærlighet, kjønn og synet på den tradisjonelle familiekonstellasjonen. Jeg ønsker å ta utgangspunkt 1990- årene, og det hun kaller singellivets tiår, der hun peker på hvordan singellivet fremstår som en fase mot et stabilt parforhold. Single hos Hellesund er i utgangspunkt dem uten barn. Det er likevel interessant i henhold til enemødre, som på den ene siden kan fremstå som singel, og på den andre som familie på grunn av sitt moderskap.

I boken Kön och känsla. Samlevnadsundervisning och ungdomars tanker om sexualitet peker etnolog Maria Bäckman (2003) blant annet på hvordan jenter og gutters seksualitet blir tolket som helt forskjellig og forholdsvis stereotype, på tross av idealet om likestilling mellom kjønnene. Bäckman peker og på at konsekvensen av en slik forståelse, der kvinnelig og mannelig seksualitet sees vesensforskjellig, gir seg utslag i to forskjellige sett av regler en må forholde seg til ut fra hvilket kjønn en er.

I boken Det rare. Jenter og seksualitet gjennom 100 år tar Kari Telste (2005) opp de forandringer og den kontinuitet som har vært innen forståelsen og organiseringen av kvinnelig seksualitet gjennom en periode på hundre år. Både Telste og Bäckman viser oss noe vesentlig, nemlig hvordan kvinnelig seksualitet blir forstått ut fra et behov for kjærlighet, intimitet og nærhet. Både Telste og Bäckman gir oss et innblikk i den ambivalens som preger dagens forståelse av kvinnelig seksualitet.

Oppgavens teoretiske perspektiv

Kulturanalysen er ikke et enhetlig teoretisk perspektiv eller en spesifikk metode, men utgjør heller en innfallsvinkel til å studere kulturelle fenomen og belyse ulike sider ved det empiriske materialet (Ehn og Løfgren 1996). De teoretiske og begrepsmessige påvirkningene i denne oppgaven kan søkes fra flere hold. Jeg vil skissere noen av hovedtrekkene fra de diskusjonene som har hatt størst betydning for hvordan jeg har analysert mitt materiale. Det er to teoretiske perspektiv som i hovedsak ligger til grunn for perspektivet i analysen av enemødrenes hverdag og liv. For det første er det et kjønnsteoretisk perspektiv. For det andre vil dette perspektivet på enemødre bli satt inn og fortolket i den forståelsesrammen av utviklingstendenser innen senmoderniteten. Jeg kombinerer med disse to teoretiske perspektivene blant annet begreper som seksualitet, kjønn, kropp, individualisering, det heteronormative parforhold og kjærlighet.

Oppgavens første teoretiske perspektiv

Ordet seksualitet nevnes ofte sammen med kjønn. I denne oppgaven ligger kjønnsforskning til grunn for forståelsen av enemødre. Samlende for kjønnsforskningen (kjønnsteori og queerteori) er tanken om en heteroseksuell matrise, og at vårt begjær og legning i stor grad blir formet etter vårt kjønn (Butler 1990, Bäckman 2003). Den heteroseksuelle matrise kan beskrives som en prosess der den subjektive kjønnsidentitet fremstår og oppfattes som autentisk, eller selvsagt. Det kulturelle kjønn følger her det biologiske. Mannlig identitet blir definert etter seksuelt begjær etter kvinner, og kvinnelig identitet blir definert ut fra et behov (mer enn begjær) etter menn. Fordi mennesker i fellesskap tilpasser seg denne normen/idealet, oppleves kjønnsidentiteten i stor grad som naturgitt. Men ved å hele tiden måtte etterligne dette idealet fremstår også avvik, eller forskyvninger, som viser til matrisens normerende tendenser og grenser. Det er ved å opptre som kvinner og menn at vi som individer blir begripelige for andre og oss selv (Bäckman 2003: 16). I det kjønnsteoretiske perspektivet i denne oppgaven vil jeg trekke frem to hovedteoretikere og en etnolog.

At sosialt kjønn er performativt, er filosofen Judith Butlers kjente tese. Her ligger det til grunn en poststrukturalistisk forståelse av biologisk og sosialt kjønn (Butler1990:141). Hennes kritikk av 70-tallets feminisme, og dens inndeling i biologisk og sosialt kjønn, går ut på at de ved en inndeling i to kjønn indirekte har opprettholdt det iboende maktsystem mellom

kjønnene som de ønsket å være av med. Inndelingen i biologisk og sosialt/kulturelt kjønn er uttrykk for en strukturalistisk dikotomi. Kort sagt ønsker Butler å oppheve de ”fastlåste”

dikotomiene mann/kvinne, natur/kultur, homoseksualitet/heteroseksualitet og så videre. Dette gjør hun ved å dekonstruere betydningen, og slik vise dikotomiene, ikke som biologisk gitte, men som produkter av den kulturen/diskursen vi lever i. Å snakke om kvinner som gruppe gir ingen mening, i følge Butler. Det er heller ikke nødvendig da ”gruppen” består av et mangfold med individer. Hennes prosjekt er å tenke kjønn og kjønnsidentitet på nytt. I følge Butler ligger muligheten til eventuell forandring i selve systemet, ikke i individet (Butler 1990).

Forenklet kan en si at forandringer, i følge Butler, skjer gjennom gjenntatte overskridelser av aktuelle normer, slik at reproduksjonen av idealer gradevis blir forskyvet mot et nytt innhold.

Det kjønnsteoretiske perspektivet i min oppgave lener seg i stor grad mot Butlers forståelse av kjønn noe konstruert, kulturelt, diskursivt, performativt og derfor potensielt foranderlig. Men at det skal være så kompliset og uhåndgripelig å snakke om en kroppslig matrialitet, eller det biologiske kjønn, er den delen av hennes teori jeg opplever at jeg ikke er enig i (Butler 1990:

6- 25).

Her presenterer litteraturviter, og teoridelens andre hovedteoretiker, Toril Moi, et alternativt syn til Butlers poststrukturalistiske syn på kjønn. Problemet med Butlers teori er i følge Moi at det biologiske kjønnet blir en helt udefinerbar størrelse. Poststrukturalistenes forståelse av kjønn går mot et for stort abstraksjonsnivå, mener Moi. De fjerner seg slik fra den konkrete, situerte og materialistiske forståelsen av kroppen som de i utgangspunktet erklærte at de ville komme frem til (Moi 1998: 54-55). Moi stiller seg kritisk til den stabile oppfatningen av natur som hun mener Butler viser. Hun og peker på at også naturlige prosesser også kan være transformative (Moi 1998:79- 80). Moi går tilbake til Beauvoir og en eksistensialistisk forståelse av kjønnsperformativitet. Denne forståelsen forutsetter en handlende person bak handlingene, en person som foretar valg. Å gå tilbake Beauvoir, slik Moi gjør, betyr en fenomenologisk forståelse av hva det betyr å ha en kjønnet kropp. Dette vil ikke si at en går tilbake til biologisk essensialisme i form av en gjennomsyret kvinnelighet, der alt blir redusert til kjønnsforskjeller. For selv om kroppen/biologi tvinger oss til å organisere oss slik at for eksempel omsorg for barn tas i betraktning, så tvinger ikke biologi oss til å gjøre dette på en spesifikk måte (Moi 1998:115-116). I stedet for å se kroppen som et objekt, ser en kroppen som situasjon (Moi 1998). Kroppen er en situasjon, ikke bare i en situasjon, men en del av situasjonen det er umulig å ta bort. Ville den ikke vært der ville vi ikke opplevd den. Ville en annen kropp være der ville det vært en annen(s) situasjon (Moi 1998:99). Mois lesning av

Beauvoir er en vei utenom den endeløse dekonstruksjonen som ofte likevel blir låst av den inndeling i sosialt og biologisk/materielt kjønn som det skulle være et poeng å få bort. I stedet blir det et fokus på den konkrete kroppen, eller det konkrete individet, og enhver situasjon som en del av det. Hun fokuserer på individet og slik på den empirien som også innen kulturanalytisk forskningspraksis er et viktig ideal. Hun sier hun er interessert i: ”menn og kvinner slik de er i verden, og i subjektivitet forstått som hverdagslige fenomen” (Moi 1998:91) Mois forståelse av kroppen ligger her til grunn for min tilnærming til enemødres hverdag med sitt barn, i sin kropp, og i møte med andre mennesker. Mois forståelse av den materielle individuelle kroppen representerer et av mine grunnleggende teoretiske perspektiv i forståelsen av enemødrene og deres liv.

Jeg mener likevel det er et skille eksisterer mellom sosiale forestillinger og konstruksjoner av kroppen, og individuelle erfaringer med den materielle og organiske kroppen, som det er viktig å få frem (Isaksen 1994:63). Dikotomiene må derfor med fordi de representerer en forestilling om forskjell. Dikotomiene mannlig/kvinnelig, biologisk/sosialt, natur/kultur, anstendig/uanstendig, frisk/syk blant mange, utmerker seg ved at de setter for eksempel mannlig/kvinnelig opp som opposisjoner som i sin ulikhet definerer hverandre. Selv om definisjonen er flytende og kontekstbundet, kan det som er mannlig ikke samtidig være kvinnelig. Det dikotome paret gir ikke uttrykk for to likeverdier kategorier, og er slik hierarkisk organisert. Den ene kategorien fremstår som normal og selvfølgelig, og trenger slik ikke forklares. Det som defineres som det normale får ofte en normativ funksjon. Den andre delen i dikotomien representerer avviket og må forklares. Dikotomiene organiserer også i bestemte relasjoner til andre dikotomier. De avvikende på den ene siden, de normale på den andre (Lundahl 1998: 92-93). Den materielle kroppsligheten står i fare for å usynliggjøres ved at en ikke er kritisk nok i omgang med konstruksjonistiske tilnærminger til kroppen. Dette er nært knyttet til den virkeligheten kvinneforskningen ville ha frem i lyset ved å hevde at det personlige er det politiske og politiser det private. Som Pia Lundahl hevder i ”Kontextbunden essentialism” kan kombinasjonen mellom essensialistiske og konstruktivistiske perspektiv som er være særlig produktive innen et felt som kjønnsforskning. Denne kombinasjonen kaller hun en kontekstbunnet essensialisme, og et uttrykk for de koblinger som bland annet gjøres mellom anatomi, karakter og begjær i den vestlige verden (Lundahl 1998). Lundahl gir rom for å analysere kjønn og seksualitet mye i tråd med Butler, men uten å se bort fra biologisk kjønn i betydnig kroppslig materialitet en finner igjen hos Moi. Slik kan en se enemødres forståelse av eget liv, sin familiekonstellasjon og sin seksualitet som både kulturelt

konstruert, performativt og foranderlig uten å ta avstand fra en kroppslig materialitet, og et biologisk kjønn.

Oppgavens andre teoretiske perspektiv

Boken The Normal chaos of love av sosiologene Ulrich Beck og Elisabeth Beck- Gernsheim (1995) har vært viktig i forhold til forståelsen av dagens enemødre som særlig splittet mellom den tradisjonelle familiediskursen og den individualiseringsprosessen som har foregått i Vesten, og i så stor grad påvirket kvinners syn i på egen identitet. Forfatterne påpeker betydningen av seksuell kjærlighet i dagens samfunn samtidig som de peker på at kjærlighetens natur har forandret seg fundamentalt i konjunksjon med forandringene innen holdninger til seksualitet og familieformer. Forskjellen på den individualiseringsprosessen en har sett tidligere og den som eksisterer i dag, er at den ikke lenger gjelder bare for en liten gruppe mennesker. En tradisjonell familiemodell er basert på at det er én innen familien som setter familien først. Den har som forutsetning i sin struktur og oppbygning en avhengighet av å inneholde en yrkes karriere, og en hjemmeværende, ikke to yrkeskarrierer. Dette fordi en yrkeskarrieres indre logikk, i følge forfatterne, er at personen må sette seg selv først. Dette er bare et av aspektene ved kjernefamiliemodellen. Men det avslører likevel at i det som Beck og Beck- Gernsheim velger å kalle det cowboy-og- indianer- lignende spillet mellom kjønnene, lurer en uventet, fremmed, uerotisk og ganske aseksuell motsetning under overflaten:

motsetningene mellom arbeidsmarkedet og kravene til forhold av alle slag (Beck og Beck- Gernsheim, 1995: 6). Familien, i betydning kjernefamilien, er med andre ord basert på å inneholde to voksne med ulike, definerte roller, og barn. Jeg vil i oppgaven blant annet gå inn på hva mangel på en voksen har og si for muligheten til å kunne definere seg som en familie.

Iris Marion Young (1997) viser hvordan den ekteskaplige institusjon, i motsetning til mange andre typer samlivsforhold, forsatt har en sterk betydning i forhold til regulering av sosiale normer, og mer spesifikt etablering av respektabilitet og legitimitet. Dette er spesielt gjeldende for alle disse tre områdene; seksualitet, reproduksjon og eiendom. Den ekteskaplige institusjon er fremdeles den sosiale hovedfunksjonen i forhold til menneskelig legitimitet og legitimitet i forbindelse med forhold. Ekteskap som familiens grunnstein, vil slik stå for sosialorden, fordi den i seg selv setter grenser. Det reproduserer sin orden ved å gi privilegier til dem som er på den ene siden av linjen og stigmatiserer de som faller på andre siden. Selv om seksuell kjærlighet kan være et viktig element innen noen familieforhold burde ikke sex være en nødvendig eller tilstrekkelig grunn for familie. Antagelsen om at en familie innebærer

at noen innen husholdet har regelmessig sex er fortsatt sterk. Tanken om sex som en elementær del av familien diskvalifiserer andre familieformer, fra og bli kalt familie, som enemødre med barn (Young 1997: 100- 109).

Oppgavens disposisjon

Kapittel 2, Metode og forskningsetikk, inneholder blant annet det kvalitative forskningsintervju. I dette kapittelet går jeg spesielt inn på forskerens rolle, og metodens subjektive karakter. Jeg ser og nærmere på problematikken rundt anonymisering. Dette gjør jeg fordi intervjuene tar for seg sensitivt materiale, men og fordi problematikken rundt anonymisering av 3. person, nesten automatisk blir et tema når enemødre skal fortelle om sitt liv og sin hverdag.

Selve analysen har jeg delt inn i tre kapitler, der jeg vil gå inn på tema som; Økonomi, familien og seksualitet.

Kapittel 3, omhandler overgangsstønad og enemødre. Brudd på normen om selvforsørgelse vil her stå sentralt. Jeg har avgrenset min studie til å gjelde alenemødre som mottar, eller nylig har mottatt overgangsstønad¹.

Kapittel 4, er om enemødre og dere familiekonstellasjon. Jeg vil se på enemødre i forhold til familien, rammer rundt familien, og barna i familien. Jeg vil se på i hvilken grad de individuelle enemødrene organiserer sitt hverdagsliv og familieliv i forhold til, eller opp mot den tradisjonelle familie drømmen.

1 Hva er overgangsstønad? Trygdeordninger i forhold til alenemødre har gjennomgått store forandringer siden

ideen om de Castbergske lover ble lansert i 1905. Det offentlige har overtatt det som tidligere var et privat ansvar i forhold til alenemødre som ikke hadde, eller har muligheten til å forsørge seg selv. Den tidligere morstrygden har blitt til overgangsstønad. Den nye benevnelsen skal fremstå som kjønnsnøytral, med et fokus på at stønaden er noe forbigående. Overgangsstønaden skal i teorien være en økonomisk støtte mot et mål om selvforsørgelse, altså lønnet arbeid. Overgangsstønaden, etter reformen for enslige forsørgere fra 1998, kan uten vilkår mottas i tre år hvis barnet er under tre år, men kan utvides ytterligere to år hvis mottaker er under utdannelse, eller vil begynne en videre utdannelse. Er barnet over tre år er det krav om at en enten må være under utdannelse, eller på vei mot arbeid. Overgangsstønaden kan sees som et særnorsk fenomen med lang forhistorie.

Norge er faktisk et av få land i Europa med en egen trygdeordning for alle grupper enslige forsørgere.

Støtteordningen er ment å skulle ivareta de aktuelle samfunnsmessige verdier (Syltevik 1996, Fjær m. f. 2001).

Kapittel 5, er om enemødre og deres forhold til egen seksualiteten og fremtidige forhold.

Kontroll, eller mangel på kontroll går igjen i alle kategoriene. Jeg vil se nærmere på hvilken betydning det har i forhold til holdninger til enemødres seksualitet. Jeg vil se på hva det vil si å ha et seksualliv uten for familien, men også muligheten for å definere seg som en familie uten seksuelt parforhold som basis.

Kapitel 6, er en oppsummering av analysekapittlene. I dette oppsummeringskapitlet vil jeg trekke frem hovedlinjene i oppgaven for slik å kunne se dem ved siden av hverandre, og i en større setting.

Kapittel 2

Metode og forskningsetikk

I dette kapittelet vil jeg beskrive feltarbeidet mitt. Hensikten her er blant annet å tematisere, diskutere og reflektere over metodiske og forskningsetiske problemstillinger jeg har møtt under feltarbeidet og i prosessen med å skrive min mastergradsoppgave.

Jeg vil begynne med å gå kort inn på selve den kvalitative metode, og så videre mer spesifikt mot det kvalitative forskningsintervju, før jeg begynner med en beskrivelse av selve feltarbeidet. Her vil jeg blant annet komme inn på hvordan jeg gikk frem for å skaffe informanter, selve utvalget, situasjonen rundt intervjuet, og om hva jeg spurte dem om. Til slutt vil jeg ta fram noen tema som oppsto under feltarbeid og analyse, og som jeg ser som spesielt relevante i min oppgave. Først går jeg inn på nærhet versus distanse, der jeg ser på min rolle som forsker og person, og forholdet mellom informant og forsker. Jeg vil også vurdere anonymisering av informanter og anonymisering av materiale som omhandler 3.

person.

Kvalitativ metode

Man kan si at hver fagdisiplin eller profesjon til en viss grad har et kart, eller en konseptuell selvforståelse som utgangspunkt. Dette kartet eller denne selvforståelsen består av kjernebegreper, problemdefinisjoner, undersøkelsesmetoder, former for observasjon og forklaringer, og generelle forestillinger om hva som utgjør faget. Verden tolkes slik på en fagspesifikk og bestemt måte (Landry 2004: 5). Min jobb er å arbeide med mitt materiale på en kulturvitenskapelig måte. Kulturvitenskap baserer seg på kvalitativ metode, og hensikten er å fange inn individers egne forståelser av sine livsverdener. Jeg ønsket å tilegne meg en bred kontekstuell forståelse basert på den aktuelle empiri.

Den empirien jeg har valgt å basere min oppgave på, er fremskaffet ved kvalitative intervju av et utvalg enemødre som mottar, eller for kort tid siden har mottatt overgangsstønad.

Intervjuene blir her de interne kildene, altså de kildene jeg selv har vært med å skape. Artikler og fortellinger fra ukeblader og aviser blir fungerer som eksterne kilder, altså kilder jeg ikke

selv har bidratt til å skape. De eksterne kildene inngår ikke i analysen, men fungerer heller som bakgrunnsmateriale (Alver og Selberg 1992: 27). I løpet av tiden jeg har arbeidet med oppgaven har jeg også samlet og lest aktuelle artikler, kronikker, historier og liknende som har omhandlet syn på ulike familietyper, kvinnelig seksualitet, konsekvenser av skilsmisse, enemødre og barns oppvekstvilkår og andre ting jeg har kommet over som fremstår relevant i henhold til oppgaven. I tillegg til aviser, har mye av dette blitt funnet i det som dagligtale kalles damemagasiner. Det er sjelden jeg har åpnet et slikt blad uten å komme inn på noen av de overnevnte temaer. Sammen med utallige samtaler og diskusjoner med venner og bekjente, har dette vært med på å sette intervjuene av enemødrene i en større kontekst.

Bente Alver understreker viktigheten av å akseptere den kvalitative metoden på dens egne premisser, med dens svakheter og styrke (Alver 1996: 156). Ved kvalitativt intervju fremstår det en virkelighet som er et resultat fra den stadig pågående fortolkningsprosess før, under og etter intervju. Kvalitativ metode er en fremgangsmåte som krever sensitivitet ovenfor tema og informant, der kravet om empati gjør den subjektiv. Dette er i følge Alver ikke noe som bør bortforklares ut fra et krav om objektiv vitenskap, men som heller bør tas i bruk i tolkning av materialet (Alver 1996: 13- 26). Sosiolog Vanessa May (1998) påpeker det gapet som har eksistert mellom forskerens og aleneforsørgerens oppfatning av eller perspektiv på eneforsørgerfamilien. Hun tar utgangspunkt i finsk samfunnsvitenskaplig forskning, og eneforsørgeres egne opplevelser fra 1940 fram til i dag. Gapet mellom ”virkelighetene” kan forstås ut fra forskerens metoder og forskeres manglende bruk av eneforsørgeres egne livsfortellinger. Tidligere samfunnsvitenskapelig forskning har forsket på eneforsørgere ut fra enemødres effekt på samfunnet og barnas oppvekstvilkår satt opp mot kjernefamilien. Dette perspektivet har i stor grad pekt mot en negativ holdning til oppløsning av kjernefamilien.

May understreker behovet for en ny forskning med utgangspunkt i den opplevdes fortelling (May 1998). Hvis en ønsker adgang til kategorikonstituerende prosesser er det mest nærliggende å bruke materiale som er mettet med beskrivelser om eget liv. Det vil si materiale som rommer beskrivelser av handlingssekvenser, menneskelige praksiser, overveielser og fortolkninger av praksis, av uttrykk og uttalelser. Dette er materiale som er mettet med menneskers forståelse av seg selv, av andre, av relasjoner, av hva som foregår rundt dem, av strukturer og materialitet i deres hverdag; og også mettet med deres praktisering av disse forståelsene. Her er det for forskeren viktig å se dobbeltheten, både aktørenes forståelse av praksis og aktørenes praktisering av forståelse, ettersom de to elementene av menneskelig væren ikke kan skilles fra hverandre (Haavind 2000: 76).

Det kvalitative forskningsintervju

Ut fra tema og temaets vinkling var det for meg naturlig å bruke kvalitativt intervju, siden jeg ønsket å komme fram til enemødrenes egen forståelse av sitt liv og livssituasjon, med spesielt fokus på deres ståsted i forhold til normen om selvforsørgelse, deres familiekonstellasjon og deres forhold til en eventuell partner. Ved intervju ønsket jeg å komme frem til individuelle definisjoner av familie, kvinnelig seksualitet og enemoderskapet, og hvilke begrensninger det eventuelt setter for andre områder i deres liv. Erfaringene Syltevik gjorde seg ut fra sine intervjuer og informanter ble brukt som retningslinjer for planlegging av intervjuene, om enn litt moderert (Syltevik 1996:51-53).

Intervjuer kan struktureres på ulike måter. Jeg valgte å satse på halvstrukturert intervju som først og fremst var organisert rundt temaer som fortid, nåtid og fremtid. Intervjuguiden må i større grad karakteriseres som flytende, eller som den røde tråden i intervjuet, enn som fastlagte konkrete spørsmål. Den ble også delvis endret underveis i forhold til de ulike personene. Dette virket mest hensiktsmessig i for å få fram informantenes perspektiv på egne liv. Fordelen ved denne type intervjuer er at informantene får større mulighet til å fortelle fritt innenfor noen tema. De får en større mulighet til å snakke fritt, og integrere fortellinger om handlinger omkring temaene som sitt moderskap, familie og forhold (Alver 1996: 91, Syltevik 1996: 51- 53, Kapstad 2001: 28- 31). Denne type intervju modererer også faren, i det minste i selve intervjumaterialet, for at intervjuet forteller mer om forsker enn informant.

Sylteviks vektlegging av det solidariske intervju var inspirerende i utformingen av og under intervjuene. Hun trekker frem den feministiske metodelitteraturen, der vekten ligger på å utvikle et subjekt–subjekt forhold, hvor hun distanserer seg fra idealene om å framstå objektiv, nøytral og distansert. Dette virket appellerende fordi jeg som intervjuer er i samme aldersgruppe som mine informanter og selv har barn. Det er også appellerende fordi det gir en mer avslappet atmosfære for å samtale om temaer som kan være sårbare og vanskelig å sette ord på. Jeg har likevel ikke lagt opp til eller hatt noe ønske om en samtale der jeg er like fremtredende som mine informanter. Jeg har heller ikke vært åpen for diskusjoner omkring ting jeg gir uttrykk for å være enig/uenig i under intervjuet. Dette fordi maktfordelingen i en slik intervjusituasjon i utgangspunktet ikke utgjør et likeverdig forhold. Det ligger en solidarisk tanke bak den klare rollefordelingen under selve intervjusekvensen (Syltevik 1996:55-56). I stedet valgte jeg å fortelle om meg selv i samtaler med informantene før og

etter selve intervjuet, dersom stemningen og kjemien mellom oss la opp til det. Subjekt- subjekt forholdet ble noe som jeg altså heller la vekt på i samtale før og etter intervjuet.

Som mange andre masteroppgaver, handler også min om et tema jeg har et forhold til. I løpet av tiden jeg har arbeidet med oppgaven har jeg opplevd en overgang fra det å være mor-far- barn under samme tak, til å bli eneforsørger for min datter. Dette har vært en viktig endring som har bidratt i forhold til tolkningen av materialet. Selv om en flytter ståsted, glemmer en ikke hvor en sto før. Når det er sagt, er mitt personlige utgangspunkt at jeg og informantene ikke har så mye mer til felles enn hovedomsorgen for ett eller flere barn, noe som jeg også følte ble bekreftet i møte med de enemødrene jeg intervjuet. Det har med andre ord aldri vært noen hensikt for meg å presentere enemødre som gruppe der de innbyrdes har mange like trekk. Skulle en likevel trekke frem et samlende trekk ved enemødre, kan en peke på det omsorgsarbeidet de til daglig alene gjør for sine barn. Omsorg blir det grunnleggende forhold som de må ivareta og tenke ut ifra (Syltevik 1996: 142). Som alle andre mennesker er enemødre ulike individer, med ulike liv, og slik og de har ulike måter å håndtere dette forholdet på (Fjær m. f 2001).

Å opprette kontakt med informanter

I arbeidet med å skaffe informanter begynte jeg med å skrive et informasjonsbrev (vedlegg 1.). Brevet inneholdt blant annet opplysninger om min masteroppgave, noen opplysninger om meg selv og ytret ønske om aktuelle informanter. Jeg gjorde også rede for de rettigheter informantene har, skulle de velge å stille opp til intervju. Problemet med å få tak i potensielle informanter var at de selv skulle opprette førstegangskontakt. Jeg tok kontakt med en helsestasjon i sentrum og forhørte meg om de hadde mulighet til å dele ut brevet til mødre som var på kontroll med barna sine. Jeg mottok senere beskjed per e-post om at de ikke hadde kapasitet til dette, men at jeg kunne henge informasjonsbrevet opp på deres informasjonstavler. Jeg tok også kontakt med Amathea (Alternativ til Abort), da jeg visste at de arrangerte mor - barn grupper for eneforsørgere. Opprinnelig ønsket jeg å få muligheten til selv å presentere prosjektet i en gruppe, men måtte gå bort fra dette siden det brøt med regelen om at det er informanten selv som skal opprette førstegangskontakt. Amathea hadde også en del forbehold når det gjaldt å ta meg inn i en av gruppene deres. Løsningen ble en muntlig avtale med Amathea der de skulle dele ut informasjonsbrevene i de ulike gruppene. Det tredje stedet jeg valgte å dele ut informasjonsbrev var i en familiestudentby. Her fikk jeg hjelp av

bekjente som bor der til å henge dem opp på informasjonstavler og legge dem i postkassene for å nå flest mulig. I tillegg til oppslagene har jeg dratt nytte av den såkalte snøballmetoden.

Dette har ofte foregått via medstudenter fra studentbyen. Det har i flere av tilfellene vist seg å bli en kombinasjon av brevene i postkassen og snøballmetoden. Omtrent halvparten av informantene er fra studentbyen og den andre halvparten fikk jeg kontakt med via snøballmetoden, altså via bekjente. Ingen fra Amathea eller helsestasjonen tok kontakt. I tilfeller der jeg benyttet meg av snøballmetoden fikk alle utenom en mulighet til å lese gjennom informasjonsbrevet i god tid før de ble intervjuet. På spørsmål om de ønsket å ta kontakt selv, eller om de foretrakk at jeg ringte dem, har de fleste ønsket at jeg skulle ringe først. Problemet med å benytte seg av et slikt bekjentskapsnettverk er at den bekjente på en måte stiller som en garanti for meg. Problemet oppstår først hvis det eventuelt skulle skjære seg mellom meg og den aktuelle informant, eller intervjusituasjonen skulle oppleves ubehagelig for informanten. Dette vil kunne falle negativt ut for den vennerelasjonen jeg har benyttet meg av, og mulig også bryte vennskapsforholdet mellom informanten og den bekjente som stilte opp som min garanti (Alver og Øyen 1997: 131). Halvparten av informantene intervjuet jeg hjemme hos dem selv, og alle, med unntak av ett intervju foregikk på kveldstid etter at ungene hadde lagt seg. Den andre halvparten ble intervjuet på dagtid i et disponibelt grupperom på universitetet. Bare en av informantene hadde barnet med seg når de ble intervjuet. Selve situasjonen rundt intervjuene vil jeg komme nærmere inn på under nærhet og distanse.

Utvalgskriterier

Det å ”gå på sosialen”, altså motta penger fra sosialkontoret fordi en ikke har mulighet for å klare til eget livsopphold, er gjerne svært negativt ladet. Som mange andre mennesker, ofte på veldig ulikt grunnlag, kan selvfølgelig også enemødre komme i en situasjon der de ser seg nødt til å oppsøke sosialkontoret. Dette skjer da helst etter endt overgangsstønad (Fjær m. f 2001). I denne oppgaven vil jeg likevel begrense meg til å se på den gruppen som mottar den yrkesrettede støtten fra trygdekontorene i forbindelse med eneomsorg for barn, nemlig overgangsstønaden. Det er viktig å påpeke at gruppen enslige forsørgere som mottar overgangsstønad bare utgjør en liten andel av enslige forsørgere som helhet. Det er likevel denne gruppen enemødre det empiriske materialet er fra, og som jeg videre i oppgaven skal forholde meg til.

Det kvalitative forskningsintervju har sin basis i en samhandling mellom informant og intervjueren. Informanten har slik også en skapende del i forskningsprosessen.

Etnologen Liv Emma Thorsen peker på hvordan oppgavens problemstillinger i første omgang er styrende for utvalgskriteriene. Informantene kan i neste omgang være med på å styre problemstillingene (Thorsen 1993: 27, Fjell 1998: 36, Alver og Selberg 1992: 28). I utgangspunktet var utvalgskriteriene for informantene at de skulle være enemødre i alderen 18- 28 år. De skulle motta overgangsstønad, helst ha eneansvar for barnet/barna sine. Utvalget skulle også bestå av mødre med barn av begge kjønn. En av grunnene til at jeg har valgt enemødre framfor enefedre er fordi antall enefedre på overgangsstønad prosentvis er nesten lik null. Omtrent 98 % av aleneforsørgere på overgangsstønad er kvinner. Informantene skulle være eneforsørgere på overgangsstønad fordi offentlig forsørgelse bryter med samfunnets norm om selvforsørgelse.

Noe jeg også vil komme nærmere inn på i analysekapitlene er at samtlige av informantene har hatt en rekke år med videre utdannelse. Av informantene er nemlig sju av åtte studenter, eller har akkurat avsluttet en universitetsgrad. Fire av åtte informanter bor eller har nylig bodd i studentby, der de er omgitt av flere mennesker i samme situasjon som dem selv.

Det reelle utvalget avviker fra mitt opprinnelige utgangspunktet til en viss grad når det gjelder alder og i ansvar for barn. Alle har hovedansvar for barnet/ barna, men barna tilbrakte likevel en del av uken hos sine fedre. Det at informanten til en viss grad avviker fra de opprinnelige utvalgskriteriene, gjør ikke nødvendigvis informantene til mindre ”typiske representanter” for gruppen enemødre. Det reelle utvalget kommer, slik jeg ser det, ikke til kort i forhold til kravet om mangfoldighet og relevans, men forteller heller om metodens prosess fra en

”ønskeliste” til et reelt utvalg.

Utvalg

Empirien består av intervjuer fra 8 kvinner med eneomsorg for sine barn, og som er avhengig av overgangsstønad for å forsørge sin familie. Hensikten i denne oppgaven har ikke vært et bredt spekter av informanter. Målet i følge psykologen Jette Fog er at informantene samlet sett skal være kvalitative ikkestatistisk representativt for det aktuelle feltet (Fog 1998: 203- 204).

Den gjennomsnittlige intervjutiden er på et to timer per informant. Der intervjuene varte vel over en time, ble det bevisst lagt inn en pause, for at både jeg og informanten skulle klare å holde konsentrasjonen gjennom hele intervjuet (Hydèn 2001: 134-135). Alderen på informantene er fra midten av tjueårene til midten av trettiårene. Denne aldersgruppen har foreldre som selv har opplevd debatten om likestilling, om enemødre og et fokus på utviklingspsykologiens vektlegging av rollemodeller, i tiden da de hadde små barn. For de yngste i aldersgruppen er det heller ikke lenge siden de selv bodde hjemme hos foreldrene.

Mange står slik i en naturlig overgangssituasjon til et selvstendig liv uten foreldre, men med barn og hovedforsørgeransvar. Den naturlige overgangen til et selvstendig liv uten foreldre går i stedet mot et liv avhengig av statlig forsørgelse i en situasjon der en selv er ansvarlig for et barn, en egen familie.

To av informantene har flere enn ett barn. Fire av informantene deler til en viss grad omsorg for barna med barnefaren i form av noen faste helger og ukedager som barnet er hos ham. To av informantene ble gravid i forhold, men forholdet tok slutt før barnet ble født. Resten har opplevd deler av tiden med barn i et forhold med barnefaren. Samtlige av informantene, med unntak av en, har barn i alderen fra 2-3 år og opp til barneskolealder. En av informantene hadde barn under denne alderen (litt over en måned.). Hun var også den eneste som hadde barnet med seg under intervjuet. Denne informanten var også den eneste uten høyere utdannelse. Intervjuet bar preg av at situasjonen som enemor var for ny for henne til å si noe konkret om seg selv som mor/enemor.

Intervjuene med enemødrene

Intervjuene ble lagt opp som et livsløpsintervju, der informantene er påvirket av tre tidsperspektiver; fortid, nåtid og fremtid (Thorsen 1993: 44). Ungdomstiden ble fokuset på som en tid uten ansvaret for barn. Spørsmålene dreide som om temaer som familiesituasjon, forhold til venner, syn på egen familie, interesser og planer de hadde for fremtiden, hvordan de husket sine ungdomsforelskelser og forhold, og holdninger til egen og andres seksualitet.

Spørsmålene til deres aktuelle situasjon ble sentrert rundt situasjonen det er å ha barn alene og det å være singel kvinne med barn, med andre ord enemorfamilien i seg selv, og det å være enemor i et samfunn. Kulturviter Kirsti Mathiesen Heimdahl (2003) ser blant annet på dagens foreldreskap og det synet vi har på oppdragelse og barndom i dag. Hun viser at den sosiale tilgjengeligheten varierer med hvor man befinner seg i livssyklusen, og peker spesielt på overgangen fra ”ung og fri” til foreldreskapet som det mest synlige:

Omgivelsene ser ikke på unge mennesker uten barn med maktens blikk på samme måte som på foreldre, det er til syvende og sist deres eget liv. Slik er det ikke for foreldre. I det øyeblikket en blir gravid forvandles de til bærere av regler og forventninger (Heimdahl 2003: 30).

Jeg spurte også om det å bli/være gravid, og om selve fødselen. Jeg var også interessert i hvordan de forholdt seg til mennesker de hadde nære relasjoner til. I spørsmålene om fremtiden ble det mer fokusert på planer, drømmer og ønsker. Jeg spurte om hva de ønsket, og hvordan de ser sin familiesituasjon noen år fremover. Jeg spurte også om hva de ønsket for barnet sitt og seg selv i fremtiden. De fleste av informantene mente at spørsmålene som omhandlet fremtid ble for hypotetiske og synes de var vanskelige å svare på. Selv om ikke informantene kunne se hensikten eller den bruken jeg kunne ha av deres fremtidige ønsker, drømmer og planer var dette viktig for meg å få med. Dett var blant annet viktig for å få frem et bilde av hva de anså som et vellykket familieliv. Hensikten med å utforme intervjuet som et livsløpsintervju var å gi et større bilde av informantenes oppfatning av seg selv. Å få et bilde av hvordan hun mener at forholdene er/var, og hvorfor de er/var slik, og hvordan de kan eller hvordan de burde bli (Thorsen 1993: 29, Alver 1996: 157, Strandell 2000: 108). Informantens forståelse og forklaring på hendelser kan sees som en historisk ”sannhet” som er et like viktig historisk faktum som den eventuelt ”virkelige” begivenheter (Thorsen 1993: 46- 47). I selve intervjusituasjonen la jeg opp til å snakke lite selv og lite om meg selv, for å understreke

rollene som intervjuer/forsker og informant og å hindre at intervjuet skulle fremstå som en samtale mellom to mødre. Intervjumaterialet viste seg å bli langt større, og langt bredere enn det er mulig å ta med i en slik oppgave. Det er derfor flere tema i intervjuene det ikke var plass og ta opp i selve oppgaven. Jeg har valgt å legge vekt på det som jeg oppfatter har mest direkte med enemødrenes egne liv.

Forskningsetikk

Jeg har holdt meg til de forskningsetiske retningslinjer utarbeidet av NESH (2006), og behandlet private opplysninger fra intervjuene etter de regler som gjelder for behandling av person opplysninger i personopplysningsloven, men hensyn til rettigheter gjeldende for de registrerte. Dette gjelder også i form av informasjonsskriv (vedlegg 1) til de som blir forespurt om å delta, og å sende meldeskjema til personvernombudet ved informasjon som krever det.

For å understreke for informantene at dette var et intervju, og for enda klarere å presisere temaets sensitivitet, begynte jeg møtet med å informere om lagring av bånd og transkripsjoner, brevet de ville få tilsendt med transkripsjonene, samtykkeerklæringen og en liten forklaring angående bruk av transkripsjonene, anonymisering og retten til å trekke seg (vedlegg 1, 4 og 5).

Distanse- Nærhet

Foruten de praktiske detaljene i henhold til søkeskjemaer og forhåndsregler for å verne de spesifikke personenes privatliv, oppstår det i tillegg situasjoner av forskningsetisk betydning underveis i feltarbeidet. På mange områder ender en opp med å veie hva en anser som den mest produktive metode mot det som er mest etisk riktig i forholdet til informanten. Folklorist Bente Gullveig Alver og sosiolog Ørjar Øyen (1997), påpeker dette:

Det finnes et tett samspill mellom metode og etikk, og det gjør at en ikke uten videre kan utforme metodetilnærminger uten å forholde seg til etiske problemstillinger

(Alver og Øyen 1997: 129)

Det første dilemmaet jeg vil diskutere, er problematikken omkring distanse og nærhet. I e n kvalitativ tilnærming er forskerens nærhet til individ og felt grunnleggende. Det er også empatien eller forståelsen av den utforskedes egne premisser og innlevelsen i den utforskedes situasjon. Alver og Øyen peker på at i visse faser av feltarbeidet vil en ideell forsker- informant-relasjon ligge nært opp til det en kan kalle en vennerelasjon, men at selve metoden krever en analytisk distanse (Alver og Øyen 1997: 131-32). Det er ikke alltid samsvar med hvordan informanten opplever forholdet til forskeren og den situasjonen det er å bli intervjuet og hvordan forskeren prøver eller ønsker å fremstå i en intervjusituasjon.

Det har vært hevdet at kvinner lettere får tilgang på informasjon om kvinners hverdag og virkelighet enn menn. Det er lettere å gå inn i en forståelse som fremstår som nærmere ens egen, enn en virkelighet som virker fjern og ikke innebærer vante gjøremål. Faren ved å oppfatte en annens virkelighet som lik ens egen er at en kan miste nyansene mellom informantens og intervjuerens egen virkelighet. Slik kan en lett komme ut for å forveksle informantens virkelighet med ens egen (Alver 1996: 24). Dette er jo den tilsynelatende opplagte faren i mitt møte med informanter som er i en situasjon som utenfra kan sees som lik min egen. Men i et slikt syn ligger det en innebygd idé om en kvinnelig fellesforståelse av hvordan det føles og hva det innebærer å være mor eller enemor. Blant feministiske forskere er det en diskusjon på forskningens refleksive aspekter. De har pekt på betydningen av å forstå disse aspekter innen forskningsprosessen og fremfor alt viktigheten av å se forskeren som en del av det som studeres og ikke betrakte henne som en tilskuer (Hydèn 2000:130).

Den som forsker er alltid en person i møte med andre personer. Dette er ikke noe en bør gjøre forsøk på å bortforklare, men bør heller gjøre bruk av som hjelp til tolkning av materialet (Alver 1996: 24, Paulsgård 1997: 87- 88). Ved å fortelle litt om meg selv i oppgaven og på hvilket grunnlag jeg skriver om nettopp dette temaet, kan jeg peke på betydningen det har for perspektivet i oppgaven at det er jeg som skriver den. På denne måten plasserer jeg meg inn i den fortellertradisjon John Van Maanen i boken Tales of the Field kaller ”The confessional tales” (Van Maanen 1988: 73- 100). Min hensikt er å gi leseren en forklaring på mitt engasjement og mitt ståsted. Som allerede nevnt er min livssituasjon tilsynelatende meget lik mine informanters livssituasjon. Jeg er mor, student og innen den samme aldersgruppen.

Samtidig har jeg også mottatt overgangsstønad på grunnlag av at jeg har eneansvar for et barn. Dette har farget min tilnærming til informantene og spørsmålene jeg velger å stille under intervjuene. Mange ville kanskje sagt at feltet er for nær forskers egen hverdag og virkelighet.

Faren for at en del aspekter går tapt er stor fordi en så lett ser seg blind på det

”opplagte”/”naturlige” i sin egen hverdagskontekst (Paulsgård 1997: 72- 73).

Under intervjuene opplevde jeg at noen av informantene henviste til meg som mor: ” Ja, du vet jo hva jeg snakker om” eller ” du vet jo hvordan det er” både i henhold til praktiske gjøremål i tilknytning til barn, men også det emosjonelle. Jeg skrev også i informasjonsbrevet at jeg selv var mor. Dette var med tanke på å i det hele tatt få noen til å stille opp som informanter. Det er kanskje etisk problematisk i forhold til min rolle som forsker, at jeg

”bruker” det at jeg er mor som et forsøk på kontakt med informantene. Jeg antok imidlertid at noen kanskje ville oppfatte det som mer produktivt å dele sine erfaringer med meg, heller enn med en kvinne uten barn, eller med en mann. Dette kan sees som etisk problematisk ved at en gir informantene et feil bilde i forhold til hvilken rolle det tradisjonelt har vært riktig å innta som forsker i en intervjusituasjon. En kan spørre seg om det er ”riktig” å ”bruke” ideen om et felles ståsted som utgangspunkt for kontakt. På den annen side har noen av mine informanter sagt at det at jeg var mor selv, var avgjørende for at de sa ja til å bli intervjuet. En sa: ”Det er jo ikke alt en sier til alle”.

Informanten har muligens som utgangspunkt at begge er mødre. Mens informanten forteller om sitt liv, er det imidlertidig jeg som i størst grad lytter og det er jeg som spør. Det er jeg som kan sammenlikne det informanten forteller opp mot de andre informantene og meg selv.

Ideen om en felles morsfølelse og en felles erfaring forsvinner for meg i kraft av forskjellene på hvordan vi gjør, føler og tenker rundt de til tider felles daglige oppgavene og arbeidet knyttet til det å ha ansvar for barn.

Noen av informantene henviste til en solidaritetsfølelse med andre studenter når de ble spurt om grunnen til at de ville stille opp. Noen hadde vært i samme situasjon, eller hadde på andre måter kjennskap til hvor vanskelig det kunne være å få mennesker til å stille opp som informanter. Det at jeg var kvinne og mor var nødvendigvis ikke det som først og fremst var avgjørende i forhold til beslutningen.

Det er vanskelig å si noe absolutt om hvorfor noen ønsket å bli intervjuet hjemme på sitt eget kjøkken, og noen utenfor hjemmet. Mødres identitet har opp gjennom historien i stor grad blitt knyttet til hjemmet, det var moren som skulle skape det gode (vakre og rene) hjem (Massey 2003: 64-65). Selv om ideal ikke alltid samsvarer med praksis, kan det være nyttig å

se mødrenes valg i lys av deres identitet som mødre knyttet til hjemmet. Det var også de som valgte å ikke bli intervjuet hjemme. Var det fordi de følte seg mer likestilt med meg som forsker på en bortearena? Var de redde for å bli dømt som mor ut fra hjemmets utseende? Var jeg for fremmed til å dras inn i deres private sfære? For dem som ønsket å bli intervjuet hjemme var det kanskje en trygghet å snakke om seg selv i sin egen stue. Er det kanskje slik at den tryggheten noen følte med å snakke i sitt eget hjem, følte andre ved å unngå å dra en fremmed inn i det (Alver og Øyen 1997: 135)? Kanskje handler det også om sted knyttet til identitet. Mens noen identifiserer seg sterkt med sin rolle som mor knyttet til hjemmet vil kanskje andre igjen være fanget, eller føle seg hemmet av den (Massey 2003: 64- 65, Rose 2003: 89- 96) i fremstillingen av hvordan de ser seg selv og sitt liv. Det er her viktig å påpeke at avtalene om møtested og var avhengig av når informantene hadde tid. Å ta intervjuene hjemme på kvelden var den eneste løsningen for noen av informantene.

Når jeg i denne oppgaven velger å bruke ordet ”informant” er det ikke med en forståelse av disse menneskene som bare ”mine informanter”. Disse kvinnene er selvfølgelig ikke bare objekter for min erkjennelse, men aktive deltakere forskningsprosessen. Sosialantropologen Finn Sivert Nielsen velger i boken Nærmere kommer du ikke (1996) likevel å bruke ordet

”informant”. Han peker på at det ikke er for å underslå det moralsk problematiske i feltsituasjonen, men heller for å sette det mest mulig i fokus. Han peker på at de forhold vi utvikler med mennesker i felten har en helt spesiell karakter, og krever en egen benevnelse.

Selv om alle forhold vi kjenner fra dagliglivet kan oppstå i felten er det likevel en fundamental forskjell. Grunnen til at disse forholdene i det hele tatt oppstår, er fordi vi forsker på dem, vi er der for å få informasjon. Nielsen mener ordet informant fremmer en skjerpet oppmerksomheten på de etiske dilemmaene som lett oppstår i en forsker-informant-relasjon (Nielsen 1996:14). For meg blir det også en måte å distansere meg fra tanken om at ”vi er alle mødre”, å prøve å finne en balanse mellom nærhet og distanse.