“Jeg vil at mine barn skal få være barn”: norsk-somaliske foreldreskap
Frida Stavang Flatjord
Hovedoppgave i psykologi Psykologisk Institutt
Universitetet i Oslo
13.05.20
i Copyright Frida Stavang Flatjord
2020
“Jeg vil at mine barn skal få være barn”: norsk-somaliske foreldreskap Frida Stavang Flatjord
http://www.duo.uio.no
ii
iii
Sammendrag
Forfatter: Frida Stavang Flatjord
Tittel: “Jeg vil at mine barn skal få være barn”: norsk-somaliske foreldreskap Veileder: Agnes Andenæs
Hvordan tar norsk-somaliske foreldre vare på de store barna sine? Til nå har mye av forskningen vært rettet mot utfordrende eller problematiske aspekter ved deres foreldreskapsutøvelse. I dette prosjektet har jeg valgt å undersøke norsk-somaliske
storebarnforeldreskap gjennom å rette lupen mot det ikke-eksepsjonelle og det hverdagslige.
Det har jeg gjort gjennom å intervjue til sammen 11 foreldre med intervjumetoden livsformsintervjuet, en metodikk som har produsert detaljerte beskrivelser av hvordan
hverdagslivet i disse familiene ser ut samt foreldrenes refleksjoner rundt hva de gjør og hva de er opptatt av å få til og å unngå. Datamaterialet ble analysert ved hjelp analysespørsmål som, i likhet med valg av intervjumetode, springer ut ifra en kulturpsykologisk begrunnet interesse for intensjonalitet, meningsinnhold, kontekst og et ønske om å fange opp variasjon i og mellom foreldre.
Tilnærmingen har gitt innsikt som bidrar til å oppdatere og utvide kunnskapsgrunnlaget om hvordan storebarnforeldreskap i norsk-somaliske miljøer utøves nå for tiden i Norge. Studien viser blant annet hvordan kulturens narrativer om norsk-somaliske ungdommer (som særlig tilbøyelige til å ende opp i dårlige miljøer) arter seg i enkelte av familienes hverdagsliv.
Foreldrene samler informasjon om mulige faremomenter i lokalmiljøet, holder barna fysisk og sosialt unna disse farene, monitorerer barna når de er utenfor hjemmet, undersøker hvor robuste de er i møte med trøblete atferd og tar grep for å styrke denne motstandskraften.
Studien belyser også hvordan utøvelsen av disse forebyggende omsorgspraksisene varierer sammen med de sosiokulturelle betingelsene foreldrenes hverdagsliv er innleiret i.
Tilnærmingen har også resultert i flere funn som nyanserer dominerende forestillinger om norsk-somaliske foreldre som passive i møte med skole, som utøvere av overdreven maktbruk og som lite engasjerte i initiativer for andres barn (gjennom f.eks. dugnad i idrettslag). Flere av foreldrene i denne studien forteller detaljert om et bredt repertoar av praksiser de utfører for å støtte opp om barnas akademiske læring. Videre synliggjør studien foreldrenes streben etter å realisere gjenkjennelige ideer om en god barndom og ungdomstid gjennom å gi barna frihet til å være med og få oppleve mye av det samme som jevnaldrende får lov til, avgrense barnas ansvarstagen i hjemmet, anvende argumenter og kunnskap som maktmidler og å tilrettelegge for at barna skal få kunne si sin mening og, i økende grad, få lov til å være med å bestemme. Gjennom å være tett på foreldrenes hverdagsliv med barn synliggjøres også den innsatsen enkelte foreldre legger ned for å få egne barn til å beskytte, hjelpe og inkludere andres antatte sårbare og ekskluderte barn. Fra analytiske beskrivelser av dagen, fra morgen til kveld, trer det frem en hverdag som på mange måter er gjenkjennelig fra det vi kjenner fra majoritetskulturelle storebarnsfamilier.
iv
v
Forord
Jeg fikk ideen til studien da jeg var frivillig i Redd Barnas “God nabo”-prosjekt for nesten fem år siden. Prosjektet går ut på å hjelpe nylig ankomne flyktningbarn med å melde seg på faste fritidsaktiviteter og å vise foreldrene deres hvordan de kan bidra, for eksempel gjennom å delta på dugnader eller kjøre til kamper eller stevner. Kontakten med familiene gjorde at jeg, både som fagperson og fremtidig mor, ble nysgjerrig på hverdagsliv i barnefamilier som lot til å fungere godt, men som på ulike måter skilte seg fra det jeg selv hadde vokst opp med og tatt for gitt. Etter hvert valgte jeg å fokusere på foreldre med somalisk bakgrunn. Dette gjorde jeg dels fordi det er en stor innvandrergruppe som ofte er i medias søkelys nettopp på grunn av foreldrepraksiser, og dels av praktiske årsaker – jeg hadde norsk-somaliske venner og bekjente som hadde signalisert at de kunne hjelpe til med rekruttering.
Nå som jeg er ferdig med oppgaven er det mange som fortjener en stor takk. Først vil jeg takke foreldrene som valgte å delta i studien og fortelle åpent om et såpass personlig tema.
Det er jeg veldig takknemlig for! Jeg vil rette en ekstra stor takk til de av dere som også hjalp til med å rekruttere flere informanter. Jeg vil også takke veilederen min, Agnes Andenæs, som har vært en bauta for meg gjennom hele løpet. Takk for faglige innspill, spennende samtaler og en god dose tålmodighet underveis. Uansett hvor frustrert jeg har vært så har jeg alltid forlatt kontoret ditt full av inspirasjon. Jeg vil også rette en takk til Guro Omland Brokke og Mona Iren Hauge for formidling av kulturpsykologisk teori og til Johanne Thornes for spennende samtaler om foreldreskap og omsorgsutøvelse. Videre vil jeg takke Mona og Ibrahim for lærerike og engasjerende samtaler og for hjelp med rekruttering. Takk til Norges forskningsråd for at dere hadde tro på prosjektet og ga meg midler til å jobbe med det
sommeren 2019. Takk til familie og venner for oppmuntring underveis og takk til Erik, mannen min, for at du hjulpet meg til å holde motet oppe og til å tro på at jeg en gang ville komme i mål.
Molde, mai 2020 Frida Stavang Flatjord
vi
vii
viii
Innholdsfortegnelse
INNLEDNING ... 1
TEORETISK POSISJON ...3
FORSKNINGSSPØRSMÅL OG OPPGAVENS VIDERE OPPBYGGING ...5
METODE ... 6
PRODUKSJON AV DATA ...6
Deltakerne ... 6
Intervjuet ... 9
Analyse ... 12
RESULTATER OG DISKUSJON ... 13
ANALYTISKE BESKRIVELSER AV HVERDAGSLIVET: ET LIV SOM LIGNER PÅ DE ANDRES? ... 13
Morgen: praktiske og emosjonelle forberedelser ... 13
Formiddag og tidlig ettermiddag: lokalisering av barn, småprat og lekselesing ... 15
Sen ettermiddag og kveld: barnedrevne aktiviteter, monitorering av sosiale medier og rettferdig fordeling av husarbeid ... 17
Sen kveld og natt: forhandlinger om leggetid og tilretteleggelser for uforstyrret søvn .. 20
ET HVERDAGSLIV MED AMBISJONER:HVA FORELDRENE PRØVER Å FÅ TIL ... 21
Stillferdig inkludering av andre barn. “En ting jeg er veldig imot er ekskludering.” .... 22
Tilrettelegging for akademisk, kulturell og religiøs læring ... 23
Å realisere “den gode oppveksten”. “Jeg vil at mine barn skal få være barn.” ... 26
FOREBYGGENDE OMSORGSPRAKSISER ... 30
Monitorering utenfor hjemmet. “Jeg må vite hva han gjør” ... 31
Innhenting av informasjon fra barnet selv. “Hvem er han der? Kjenner du han? Hvor bor han?” ... 32
Anstrengelser for å skape avstand. "Ikke heng med de guttene der, heng med han eller han" ... 35
Vurdering og styrking av barnets motstandsdyktighet. “Jeg bare snakket med han om at “hvis det skulle skje ting som ikke er greit så trekker du deg unna” ... 38
KONKLUSJON ... 41
LITTERATURLISTE ... 46
ix
VEDLEGG ... 53
VEDLEGG A:GODKJENNELSE FRA NORSK SENTER FOR FORSKNINGSDATA ... 53
VEDLEGG B:SAMTYKKESKJEMA FOR FORELDRE ... 57
VEDLEGG C:SAMTYKKESKJEMA FOR BARN OVER 16 ... 60
x
1
Innledning
I Norge utgjør barn med somaliske foreldre den nest største gruppen av innvandrerbarn (Steinkellner, 2020), og siden begynnelsen av 00-tallet har familier med nettopp somalisk bakgrunn i økende grad vært gjenstand for forskning (se for eksempel Klepp, 2002, Open Society Foundations, 2013, Gabowduale, 2010). Felles for mange av studiene er at de har vært rettet mot utfordringer foreldre møter i eksil og mot mangelfulle eller problematiske foreldreskapsutøvelser.
I intervjuer med (blant annet) somaliske foreldre med lav inntekt dokumenterer Kjellås (2004) hvordan dårlig økonomi påvirker hverdagen deres og forutsetningene for å kunne la barna få være med på fritidsaktiviteter, feriereiser eller få klær og utstyr som andre barn har. Studier fra Oslo setter søkelyset på blant annet den ekstra belastningen som tilfaller norsk-somaliske familier, særlig de med mange barn, som er avhengige av å måtte leie bolig; diskriminering, trangboddhet, og risiko for å måtte flytte ofte og på kort varsel (Engebrigtsen & Farstad, 2004, Open Society Foundations, 2013). Både Fangen (2008) og Klepp (2002) beskriver i sin forskning foreldre som opplever å bli overkjørt og ydmyket i møte med norsk skole. Flere studier har også satt søkelyset på foreldres strev med å tilpasse sin foreldrestil til en ny kulturell kontekst og på opplevelsen av å ha mistet kontrollen over egne barn (Gabowduale, 2010, Elmi, 2015, Open Society Foundations, 2013). Videre er enkelte, gjerne nylig
innvandrede, foreldres mangelfulle kunnskap om hva de kan gjøre for å regulere egne barn uten å utløse inngripen fra barnevernet og den usikkerheten og maktesløsheten dette medfører, godt dokumentert (Friberg & Bjørnset, 2019). Ellers har studier vist at fravær av familienettverk, skilsmisser og store barneflokker kan føre til at enkelte aleneforeldre (gjerne mødre) står relativt alene med svært omfattende omsorgsoppgaver (Engebrigtsen og Farstad, 2004, Engebrigtsen & Fuglerud, 2009). I intervjuer med norsk-somaliske fedre kommer det frem at flere opplever at de ikke har en tydelig rolle eller funksjon i familielivet i Norge og at de derfor trekker seg unna eller presses ut av mødre som har fått nok (Friberg & Bjørnset, 2019)
Videre har en rekke studier tatt for seg foreldrepraksiser som fremstår som problematiske i en norsk kontekst, som omskjæring av jenter (før familiene innvandret) (Johansen, 2002), negativ sosial kontroll (Friberg & Bjørnset, 2019) og sending av barn til såkalt kulturell rehabilitering i Somalia (Lidén, Bredal & Reizel, 2014, s. 91-94).
2 Selv om empirien som er listet opp rommer mer enn dette, ser det ut til å være en tydelig tendens til at forskningen på norsk-somaliske foreldre og familier til nå har vært rettet mot det utfordrende eller på det avvikende, og da særlig mot praksiser som ofte blir forklart med kultur. Dette fokuset speiler også klare tendenser innenfor forskning på innvandrere generelt (Cox & Geisen, 2014). Tilnærmingene har utvilsomt resultert i kunnskapsutvikling som har hatt betydning for familier, familieorienterte tjenester og for politikkutforming. Samtidig har enkelte forskere tatt til orde for at det nå trengs mer forskning på livet etter migrasjonen hvor søkelyset i større grad rettes mot det hverdagslige og det ikke-eksepsjonelle (Cox & Geisen, 2014, Bergset, 2019). Dette fokuset er ikke uttrykk for en bagatellisering av problematiske foreldrepraksiser. Tvert imot er kunnskap om det vanlige og livet døgnet rundt nyttig for å forstå helheten det eventuelt problematiske inngår i. Videre er kunnskap om hvordan andre går frem for skape gode hverdagsliv også nyttig for å hjelpe dem som ikke får det til. Når det gjelder majoritetskulturelle familier finnes det allerede et betydelig forskningskorpus som gir innsikt i hverdagslivet til såkalt vanlige, upåfallende familier med barn i ulike aldre (se eksempelvis Haavind, 1987, Sundnes, 2018, Gulbrandsen, 1998).
Innenfor denne forskningstradisjonen har det vært et økende fokus på storebarnsforeldres hverdagsliv (Malterud & Thornes, 2017). Denne interessen bunner dels i at
storebarnsforeldre, i mindre grad enn småbarnsforeldre, har regelmessig og tett kontakt med fagpersoner og foreldrefelleskap som er tilknyttet “barneinstitusjonene”: de henter ikke lengre barna fra barnehage, skole eller skolefritidsordning, de er forbi målgruppen til helsestasjonene og det forventes ikke lengre i like stor grad at de skal være til stede når barna deltar på
organiserte fritidsaktiviteter på ettermiddagene. Det gjør at de også har mindre tilgang til samtaler om “hvordan vi tar vare på store barn i Norge, nå for tiden”. Samtidig er den kulturelle samtalen om store barn og ungdommer preget av mye bekymring (f.eks om psykiske lidelser, rus, prestasjonspress) som foreldrene må forholde seg til når de utformer sine foreldreskap. Begge disse punktene gjelder for storebarnsforeldre generelt, men kan gjøre oppgaven desto mer krevende for innvandrerforeldre. Begrensninger i norskkunnskaper, nettverk av andre foreldre og i kjennskap til norske forhold kan gjøre det ekstra vanskelig å få få tilgang til samtaler om foreldreskap når de nevnte arenaene faller bort etterhvert som barna blir eldre. Samtidig er den offentlige samtalen om deres store barn, særlig hvis de er brune eller fremstår muslimske, i enda større grad preget av frykt for eksempelvis frafall i skolen, radikalisering og ungdomskriminalitet.
3 Dette er noen av de mange betingelsene som gjør at det også trengs studier av
innvandrerforeldre for å belyse hvordan storebarnsforeldreskap utøves i dagens Norge.
Formålet i denne studien blir dermed å bidra til å utvide kunnskapsgrunnlaget både om norsk- somaliske familier mer spesifikt gjennom å vende blikket mot vanlige hverdagsliv, og om norske storebarnforeldreskap generelt gjennom å forske på en gruppe av storebarnsforeldre som vi hittil vet lite om. Nærmere bestemt ønsker jeg å få en bred forståelse av hvordan norsk-somaliske foreldre monitorerer og utøver omsorg for de store barna sine i hverdagen og av hva de er opptatt av å få til og å unngå. For at denne forståelsen også skal være
kontekstsensitiv vil jeg samtidig forsøke å belyse hvordan foreldreskapsutøvelsene henger sammen med de sosiokulturelle betingelsene som familiene er innleiret i.
Teoretisk posisjon
Denne oppgaven er skrevet ut fra en kulturpsykologisk posisjon, en retning innenfor psykologien som er knyttet til forskere som Jerome Bruner, Michael Cole, Barbara Rogoff, Richard Shweder og Jaan Valsiner. Det vil for det første si at det psykologiske og
sosiokulturelle ses på som gjensidig konstituerende (Shweder & Sullivan, 1993). Våre tanker, atferd og følelser er innvevd i kulturelle og historiske sammenhenger, samtidig som vi også skaper og fortolker de omgivelsene og omstendighetene vi inngår i (Bruner, 1990, s. 34).
Kontekst (og kultur) forstås dermed som noe mer enn bare noe som omgir oss, eller som en
“ytre faktor” som vi påvirkes av eller er passive mottakere av. Av dette perspektivet følger en interesse for å undersøke psykologiske fenomener, som foreldreskap i dette tilfellet, i de kontekstene de er forankret i, og ikke som isolerte, transcendentale enheter (Valsiner &
Winegar, 1992). For det andre innebærer et kulturpsykologisk perspektiv at mennesker forstås som meningsskapende og intensjonelle vesener (Shweder, 1990 s. 1, Bruner, 1990). Hvilken mening eller betydning mennesker tillegger hendelser og fenomener i livet sitt og hvilke hensikter eller intensjoner de har med det de gjør, blir derfor relevante.
For det tredje innebærer en kulturpsykologisk tilnærming en variasjonsdekkende tenkemåte, fremfor en typologisk en (Valsiner, 1984). I denne studien vil det si at jeg er opptatt av å fange opp og forstå hvordan foreldreskap varierer intraindividuelt og interindividuelt sammen med de betingelsene de er innvevd i, istedenfor å lete etter typologier som f.eks “det autoritære”,
“det ettergivende”, “det norske” eller “det somaliske”. Der en typologisk tenkemåte kan anse
4 variasjon som støy eller avvik, vil en variasjonsdekkende tenkemåte inkludere variasjonene, også de ekstreme tilfellene, i forståelsen av selve fenomenet (Valsiner, 1984).
Den variasjonsdekkende tenkemåten er også velegnet for å unngå andregjøring, eller
“othering” (Riggins, 1997). Andregjøring er en diskursiv prosess der personer med definisjonsmakt (f.eks. forskere) etablerer mennesker som ikke inkluderes i “vi-et”, og
dermed blir til “de andre”, som noe annet enn eller noe motsatt av det “vi” er. Innenfor en slik forståelse kunne norsk-somaliske foreldres utøvelse av foreldreskap (“de andre”) blitt etablert som kulturelt programmert, mens “vi” med majoritetskulturell bakgrunn etablerer våre
foreldreskap som f.eks. basert på hensynet til barnets beste. Gitt en slik andregjørende forståelse ville det ha vært nærliggende å tilnærme seg “deres” og “våre” foreldreskap som om det var to distinkte fenomener. Motsatt vil en variasjonsdekkende tenkemåte innebære en insistering på å tilnærme seg ulike former for omsorgssettinger og foreldreskapsutøvelse med de samme metodene og modellene og se på det som variasjoner av samme fenomen (Valsiner, 1984).
For å oppsummere så langt, betyr en kulturpsykologisk forankring i denne sammenhengen at jeg forstår og vil studere foreldreskap som et kontekstforankret fenomen som utføres av intensjonelle og meningsskapende aktører, som varierer over tid og fra forelder til forelder, og derigjennom undersøke hva som kommer ut av en slik tilnærming.
Videre har oppgavens teoretiske posisjon implikasjoner for hvordan jeg forstår og undersøker utvikling og dermed også for hvordan jeg velger å beskrive og analysere foreldreskapene. Fra et kulturpsykologisk ståsted har det blitt rettet kritikk mot flere tendenser innenfor mainstream utviklingspsykologisk teori. For det første har det fra kulturpsykologisk hold blitt rettet kritikk mot et for snevert fokus på resultater av utvikling, altså når barn utvikler bestemte
ferdigheter, samt mot en antagelse om at resultatene, eller stadiene som leder frem mot dem, er universelle (Valsiner og Winegar, 1992, s. 10-11, Rogoff, 2003). En innvending her er at fokus på når antatt universelle ferdigheter manifesteres hos barn, kan bidra til at innsatsen som både barnet selv og andre personer i barnets liv gjør for å “utvikle barnet”, usynliggjøres (Smith, 1987). I forlengelse av dette har det blitt rettet kritikk mot psykologi generelt, og utviklingspsykologi mer spesifikt, for i for liten grad å interessere seg for kontekst (Bronfenbrenner, 1979, Burman, 2008, Woodhead, 1999, Wertsch, 1991). Når kontekst inkluderes, er det ifølge Valsiner & Winegar (1992, s. 4) typisk på en såkalt
5 kontekstualiserende måte. Det innebærer at man undersøker korrelasjoner mellom faktorer knyttet til omgivelsene og resultater av utviklingsprosesser, og antar at kontekst og person er to adskilte variabler. Motsatt tilstreber et kulturpsykologisk perspektiv å synliggjøre de gjensidige utvekslingene mellom barn og miljø som fører til at nye ferdigheter og egenskaper oppstår (Valsiner & Winegar, 1992). Utvekslingene eller endringsprosessene er igjen
forankret i barnets kulturelt betingede dagligliv. Dette synet har også implikasjoner for valg av metode. Kort sagt vil det si at istedenfor å undersøke spesifikke og tidsbegrensede enkeltsituasjoner tilstrebes det å undersøke et bredere spekter av aktiviteter som barn og relevante andre (omsorgspersoner) deltar i, på ulike arenaer, i løpet av døgnet (James & Prout, 1996, Kousholt, 2011)
Sist, men ikke minst har det fra kulturpsykologisk hold blitt presentert forståelser som utvider forståelsen av utvikling som tradisjonelt har vært lagt til grunn innenfor mainstream
utviklingspsykologi, nemlig at utvikling innebærer en bevegelse framover der endringer skjer som følge av tidligere hendelser og betingelser i barnets liv (Cole, 1996). Motsatt bruker kulturpsykologi-orienterte forskere som Jansen begrepet “prospektive narrativer” for å utforske hvordan forestillinger om fremtiden blir aktualisert i utvikling her og nå (Jansen &
Andenæs, 2013). Nærmere bestemt har Jansen brukt begrepet for å forstå hvordan de
fortellingene den enkelte ungdom har om egen framtid virker inn på ungdommens liv her og nå og på hvordan han eller hun forstår seg selv og blir forstått (2013). Prospektive narrativer er også egnet til å rette søkelyset mot den kulturelle konteksten som utviklingen foregår i, ikke bare som en utviklingsmessig betingelse, men som noe omsorgspersoner og barn forholder seg aktivt til og tar i bruk. I denne oppgaven velger jeg å bruke prospektive narrativer som teoretisk verktøy for å rette fokuset mot hvilke betydninger samfunnets fortellinger om fremtiden til norsk-somaliske barn får for foreldre i utformingen av foreldreskapene sine.
Forskningsspørsmål og oppgavens videre oppbygging
I denne studien vil jeg undersøke hvordan norsk-somaliske foreldre tar vare på de store barna sine nå for tiden. Haavind (1987) forstår foreldres omsorg for barn som praksiser som
begrunnes av to hensyn; barnets behov for ivaretakelse her og nå og dets behov for støtte til utvikling av ferdigheter det forventes å inneha etter hvert som det blir eldre. Første
forskningsspørsmål blir dermed:
6 1. Hvordan støtter foreldre de store barnas bevegelse gjennom døgnet og tar vare på dem her og nå og på måter som peker framover?
Videre bygger studien på en antagelse om at utøvelsen av foreldreskap er begrunnet ut fra ulike hensyn og intensjoner. Jeg vil derfor søke svar på følgende spørsmål:
2. Hva kan hverdagspraksiser, og refleksjonene knyttet til disse, fortelle om hva foreldrene er opptatt av å få til og unngå?
3. Hvordan varierer utøvelsen av foreldreskap sammen med de sosiokulturelle betingelsene det er sammenvevd i?
Oppgaven er delt inn i et metodekapittel der jeg vil gjøre rede for hvordan jeg har produsert datamaterialet mitt og hvorfor jeg har gått frem på denne måten, tre kapitler som tar for seg og diskuterer resultatene som har kommet ut av en slik tilnærming, og til sist et konkluderende kapittel hvor jeg oppsummerer resultatene, drøfter generaliserbarhet og gjør rede for hvorfor denne forskningen er viktig.
Metode
I dette kapittelet vil jeg gjøre rede for hvordan jeg har gått frem for å samle inn data og forklare hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort underveis. Jeg vil også redegjøre for hva jeg har gjort for å sikre at prosjektet oppfyller forskningsetiske retningslinjer.
Produksjon av data
Deltakerne
Målet med studien var altså å få mer innsikt i foreldreskap slik det utøves av norsk-somaliere i sine dagligliv. Videre har synet på utvikling implikasjoner for valg av metode, som jeg vil gå mer inn på senere. Mer konkret var jeg interessert i hvordan foreldrene tar vare på de store barna sine, hva de er opptatt av å få til og å unngå, og hvilke betingelser eller omstendigheter utøvelsen av foreldreskap er sammenvevd i. I dette inngår også hvordan de får kunnskap om hva som anses som adekvate foreldrepraksiser i en norsk kontekst. Jeg valgte derfor å ta
7 utgangspunkt i hva norsk-somaliske storebarnsforeldre selv fortalte om hverdagene sine. Jeg ville høre om erfaringene til helt vanlige foreldre. Ikke nødvendigvis vanlige foreldre i statistisk forstand, men i den betydningen at de så på seg selv og hverdagslivene sine som uproblematiske å vise frem.
Etter å ha fått klarsignal fra Norsk senter for forskningsdata om at prosjektet kunne
gjennomføres (se vedlegg A) rekrutterte jeg til sammen 11 informanter. De ble rekruttert via venner og familiemedlemmers nettverk og ved hjelp av ressurspersoner i norsk-somaliske miljøer. Flere av foreldrene jeg intervjuet hjalp også til med å spre informasjon om studien videre til venner og bekjente gjennom sosiale medier deriblant på Facebook-grupper som er særlig rettet mot foreldre. Potensielle deltakere ble enten spurt om det var greit at jeg kontaktet dem med en forespørsel om å delta, eller så ble de oppfordret til å ta kontakt selv med undertegnede hvis de var interesserte i å vite mer om prosjektet eller hadde lyst til å avtale et intervju. Tid og sted ble avtalt gjennom SMS, e-post, telefon eller Messenger. I tilfeller der informantenes store barn (eller “fokusbarnet”) hadde fylt 16 år eller mer, ble samtykke innhentet i forkant (se vedlegg C). Jeg ba også foreldrene om å informere øvrige barn om at de deltok i studien. De gangene jeg intervjuet hjemme hos familien informerte jeg også barna om studien selv. I forkant av intervjuet ble informantene informert om rettighetene sine skriftlig og hovedpoengene ble også gjengitt muntlig (se vedlegg B). I de tilfellene der jeg hadde en mistanke om at informantene kunne ha vansker med å forstå alt, ba jeg andre voksenpersoner som var til stede i begynnelsen av intervjuet om å oversette. Informantene ble fortalt at hensikten med studien var å finne ut mer om hvordan hverdagslivet i norsk-
somaliske familier med store barn ser ut.
Rekrutteringen var tidkrevende, da målgruppen, i likhet med foreldre flest, har travle hverdager. Det er dessuten en erfaring fra annen forskning om foreldreskap og oppvekst at man må legge ekstra arbeid i å få rekruttert foreldre med innvandrerbakgrunn (Sundnes, 2018). Flere av foreldrene som takket ja til å bli med ga inntrykk av at de syntes det var meningsfylt å være med. Noen hadde allerede gjort seg en del tanker om temaet og hadde mye på hjertet. De som ble rekruttert gjennom Facebook-grupper eller via andre informanter ga i større grad uttrykk for at de hadde en faglig interesse for temaet eller at det var et tema de mente det burde forskes mer på. Det kan også tenkes at enkelte av disse også var motivert av et ønske om å nyansere negative oppfatninger om norsk-somaliere som gruppe. Flesteparten av informantene har ved minst en anledning lært om barneoppdragelse av fagpersoner enten
8 gjennom egne utdannelsesløp (introduksjonsprogrammet, fagbrev eller studier), i arbeidslivet, gjennom frivillig kontakt med barnevernet eller som deltakere på foreldrekurs som for
eksempel International Child Development Programme (ICDP). Det er derfor grunn til å tro at de, kanskje i større grad enn de som takket nei, følte seg trygge på at deres utøvelse av
foreldreskap var adekvat, også sett med majoritetskulturelle øyne. Rekrutteringen medførte med andre ord en viss skjevhet. Samtidig var det også de upåfallende familiene jeg var interessert i så det var en villet skjevhet. Det er også verdt å nevne at i hvert fall to
informanter som fortalte åpent om betydelig strev i foreldrerollen, så det dreier seg ikke om en homogen gruppe av foreldre. At det var betydelig variasjon blant informantene kommer også frem i de neste avsnittene.
Nesten samtlige deltakere hadde barn i den litt brede kategorien “store barn” (10-17 år). Unntaket var en forelder hvis eldste barn var i tidlig barneskolealder. Jeg inkluderte denne informanten fordi flere av familiene preges av at det er flere yngre barn til stede gjennom døgnet. Informasjon om omsorg for yngre barn er dermed nyttig for å belyse
helheten fokusbarna og foreldrene inngår i. Til sammen intervjuet jeg altså 11 informanter – 3 fedre og 8 mødre. Ettersom to av de elleve deltakerne er ektefeller, dreier det seg om 10 familier totalt.
Samtlige informanter kom til Norge som voksne eller som tenåringer. Informanten som hadde bodd lengst i Norge kom på slutten av 80-tallet, mens det store flertallet kom på midten av 00- tallet og utover. Sistemann kom på midten av dette tiåret. Når det gjelder bosted, var det relativt stor variasjon mellom deltakerne. Jeg har intervjuet foreldre som bor på Østlandet og på Vestlandet, i storbyer, mindre byer, i forsteder og på små tettsteder. Samtlige familier hadde tre barn eller flere, med et gjennomsnitt på 4,6 barn per familie. Dette tallet inkluderer også voksne barn som i enkelte tilfeller har flyttet ut. En informant hadde også, av praktiske årsaker, et barn boende hos et nært familiemedlem over en begrenset periode.
Selv om familieøkonomi i mange tilfeller ikke ble tematisert direkte, vil jeg anta at
informantene økonomisk sett befinner seg hovedsakelig i arbeiderklassen eller i nedre del av middelklassen ut ifra hvilke yrker og utdannelse de har. Flere av informantene er i en fase i livet der de tar utdannelse, enten på videregående skole eller ved høyskoler. De som jobber har i mange tilfeller deltidsstillinger og flere har typisk lavtlønnede yrker. Noen er også eneforsørgere. Samtidig har også noen få informanter typiske “middelklassejobber” i offentlig
9 sektor. Sammenlignet med somaliske innvandrere som gruppe, hvor sysselsettingsraten
(definert som i inntektsgivende arbeid av 1 times varighet hver uke) er 52,2 % for menn og 33,2 % for kvinner (SSB, 2020), har informantene samlet sett noe høyere sysselsetting. Siden sosial status i hjemlandet kan ha betydning for hvordan man utøver foreldreskap i vertslandet (Kindt, 2017) er det også verdt å trekke frem at noen av informantene ser ut til å ha hatt en (øvre) middelklasse-status i Somalia, enten utdannelsesmessig eller økonomisk.
Når det gjelder bidrag fra medforeldre i utøvelsen av foreldreskapet, viser tidligere forskning at en betydelig andel norsksomaliske ungdommer vokser opp med én forelder (Friberg &
Bjørnset, 2019). Tre av de kvinnelige informantene i denne studien oppdrar også barna sine alene. På intervjutidspunktet bodde så vidt jeg forstår samtlige eksmenn i utlandet, og later til å ha lite kontakt med barna sine. Mitt hovedinntrykk er at far hadde vært fraværende i den daglige omsorgen også før skilsmissen, og én oppgir at det var selve årsaken til at de ble skilt.
To forteller også at de er ambivalente til at barna deres skal ha kontakt med fedrene sine, siden de ved tidligere anledninger ikke har fulgt opp barna tilstrekkelig. Noen av
informantene har dermed medforeldre som i beste fall kan sies å være fraværende, og i verste fall oppleves som en belastning. Flertallet av foreldrene i studien bor imidlertid sammen med ektefelle, og med ett unntak (grunnet sykdom) deltar begge foreldrene aktivt i den daglige omsorgen for barna. Flere informanter har også voksne barn boende hos seg, eller voksne barn som bor i nærheten og som later til å hjelpe til på regelmessig basis. I to av familiene bor det dessuten andre nære, voksne slektninger som også hjelper til med omsorgsoppgaver.
Intervjuene
Intervjuene ble hovedsakelig gjennomført på kafeer eller på andre offentlige arenaer. Det var typisk informantene selv som foreslo å møtes utenfor hjemmet av praktiske årsaker. Jeg fikk imidlertid ikke inntrykk av at de som ble intervjuet på et offentlig sted, snakket noe mindre fritt enn de som ble intervjuet hjemme. I noen tilfeller var et eller flere av barna i familien til stede under hele intervjuet eller under deler av det. Under to av intervjuene var voksne barn til stede under hele, noe jeg vil gå nærmere inn på senere.
Hvert intervju varte i snitt 1 time i tillegg til litt småprat i forkant og etterkant. For å få oversikt over informantenes familier innhentet jeg først litt bakgrunnsinformasjon. Jeg spurte om hvem som inngikk i familien, hvor gamle barna var, hvem som bodde hjemme på
nåværende tidspunkt og litt om familiens migrasjonshistorie. Jeg valgte å basere hoveddelen
10 av intervjuet løst på livsformsintervjuet (Haavind, 1987). Det var et teoretisk informert valg, da livsformsintervjuet er utviklet nettopp ut ifra en kulturpsykologisk begrunnet interesse for å undersøke foreldreskap (eller morskap) som et kontekstforankret fenomen med intensjonelle aktører (Haavind, 2000). Siden intervjuet ble utviklet og først gang anvendt i en studie
av mødre og deres små barn i 1987 (Haavind) har intervjuformen blitt benyttet til å undersøke omsorg for barn i ulike aldre i forskjellige settinger (se blant annet Ulvik, 2002, Andenæs, 1996, Sundnes, 2018, Gulbrandsen, 1998, Omland & Andenæs, 2018).
I livsformsintervjuet blir informantene bedt om å gjøre rede for hva de hadde gjort i løpet av gårsdagen eller på en typisk hverdag, fra morgen til kveld (Haavind, 1987). Jeg stilte flest spørsmål om hendelser der barnet eller barna som var nærmest ungdomsskolealder var involvert, men jeg fikk også mye informasjon om søsken og flere fortalte også uoppfordret om hvordan det hadde vært da eldre søsken var på samme alder. I tråd med
livsformsintervjuet ble det stilt spørsmål om hvordan en spesifikk rutine så ut for noen år siden, hvordan de kom frem til å gjøre det på den måten de gjør det nå og hvordan de så for seg at den ville se ut når barnet ble litt større (Haavind, 1987). På denne måten fikk jeg tak i både rike beskrivelser av foreldreskapet i de sammenhengene det inngår i, og foreldrenes begrunnelser for hvorfor de gjør som de gjør (som beskrevet i blant annet Andenæs & Jansen, 2019). Begrunnelsene hang igjen sammen med aggregerte erfaringer med barnet (eller med eldre søsken), med hva de var opptatt av å få til og å unngå, og med sosiokulturelle
betingelser – som f.eks. hvilke kulturelle forståelser av store barn de trakk veksler på eller hvor mye tid de hadde til rådighet på bestemte tider av døgnet.
Et tema som tidlig fanget interessen min var den omfattende innsatsen enkelte foreldre la ned for å holde barna sine unna såkalte “dårlige miljøer”, til tross for de hadde tilsynelatende upåfallende barn. Jeg ble derfor opptatt av, og stilte derfor flere spørsmål om, denne typen bekymringer, typisk formulert gjennom spørsmålet: “Når barnet ditt er på skolen, er det noe du bekymrer deg for eller tenker på?” Eller jeg stilte spørsmål mer direkte rettet mot
erfaringer med “dårlige venner”. I tillegg ble dette noe jeg søkte etter i materialet under analysen. Avslutningsvis er det verdt å understreke at livsformsintervjuet ikke ble fulgt til punkt og prikke. Flere ganger stilte jeg spørsmål om “en typisk dag” og fikk dermed mindre spesifikke beskrivelser enn det jeg hadde fått om jeg hadde spurt om gårsdagen.
11 Når det gjelder selve gjennomføringen var intervjuene var språkvansker en kompliserende faktor i noen få av dem. Med enkelte informanter var det tidvis vanskelig å være sikker på om jeg hadde forstått riktig, og om jeg hadde greid å gjøre meg forstått. I noen tilfeller kom jeg med eksempler eller alternativer for å forklare hva jeg spurte om. I to av intervjuene var voksne barn til stede og tolket ord og uttrykk underveis. En studie av innvandrerbarn som tolker for foreldrene viser at barn tar andre hensyn i tillegg til hensynet til korrekt gjengivelse av innhold når de tolker (Bauer, 2016). De kan endre ordbruk for å roe ned en anspent
situasjon, la være å oversette informasjon som foreldrene kan oppleve som ubehagelig eller ydmykende, og de kan oversette på en måte som gjør at foreldrene fremstår på en bestemt måte (Bauer, 2016). Dette så jeg også noen eksempler på her. For eksempel sa en far
følgende: “bruker du makt, mister du alt”, hvorpå barnet raskt kommenterte “f.eks. å skrike til barna”. Dette kan ha hatt sammenheng med at barnet kjenner til diskurser om
innvandrerforeldres bruk av tvang og vold, og derfor sørger for å unngå at utsagnet tolkes i en slik retning. Barnet fylte også inn informasjon som gjorde farens beretninger umiddelbart lettere å forstå for meg som majoritetskulturell intervjuer. Det bidro med andre ord også med en kulturell oversettelse.
I et annet intervju opplevde jeg at datteren som tolket var mer avslappet enn forelderen som ble intervjuet, og lot til å legge mindre vekt på å skape et godt inntrykk av fokusbarnet (broren hennes), samtidig som datteren også aktivt trakk frem praksiser som konstruerte forelderen som en kompetent og involvert forelder. Barnet bidro i noen tilfeller også med egne
observasjoner av hverdagen i familien.
For å oppsummere er det verdt å understreke at de voksne barna ikke inntok en rolle som profesjonell tolk (noe jeg heller ikke forventet eller ønsket), men at de er aktører som også tar hensyn utover det rent språklige. Resultatet er en litt annen form for empiri som jeg har benyttet meg av med større varsomhet enn for de andre intervjuene, og ført og fremst brukt for å bekrefte og belyse funn fra andre intervjuer.
Intervjuene ble tatt opp på bånd og transkribert fortløpende. Jeg transkriberte fire av intervjuene selv, og de resterende ble transkribert av en profesjonell transkriptør. Under transkripsjonen ble identifiserende informasjon som arbeidsplass og navn på skoler, idrettslag eller personer endret og informantene fikk nye navn. Navn på mødrene er: Intisar, Amal, Ayan, Ilhan, Raqiyo, Hamda, Fadumo og Ubah. Navn på fedrene er: Abdifatah, Roble og
12 Adan og navn på de to barna som er omtalt ved navn er: Hannah og Ibrahim. Samtlige
pseudonymer er tilfeldig valgte somaliske navn. For å anonymisere ytterligere har jeg endret enkelte detaljer, og i en del tilfeller har jeg latt være å oppgi pseudonymet til den forelderen jeg skriver om. Etter at oppgaven var ferdigskrevet ble lydopptakene slettet. Sitatene som er tatt med i oppgaven er omskrevet fra muntlig til skriftlig stil, etter ønske fra deltakerne selv og av forskningsetiske hensyn til hvordan de fremstilles.
Analyse
Analysene er, i likhet med valg av intervjumetode, informert av et kulturpsykologisk ståsted.
Nærmere bestemt er analysestrategien inspirert av Haavinds beskivelse av kvalitativ analyse som en prosess der analysespørsmål utvikles og stilles til materialet (2000, s. 35). Haavind presenterer analysen som et arbeid som foregår i flere runder. Første runde brukes til å gjøre seg kjent med materialet og utvikle et sett med analysespørsmål. Analysespørsmålene bygger blant annet på forskningsspørsmålene og på hva jeg ble opptatt av eller nysgjerrig på etter hvert som jeg gjennomførte og skrev korte sammendrag av intervjuene. Analysespørsrmålene er, i likhet med andre sider ved det metodiske, også informert av en kulturpsykologisk
begrunnet interesse for intensjonalitet (hva aktører prøver å få til), meningsinnhold (hvordan de forstår hendelser i livet sitt), for kontekst (hva slags sosiokulturelle sammenhenger de opererer i) og fra et ønske om å fange opp variasjon (Rogoff, 2003, Bruner, 1990, Valsiner, 1984). For å fange opp variasjon var jeg opptatt av å utforme spørsmål som rommet mange ulike utfall, fra de vanlige, på midten, til utfallene i utkantene (Valsiner, 1984).
Analysespørsmålene trenger ikke å være identiske med forskningsspørsmålene (selv om de ligner i dette tilfellet), men utformes slik at de kan gi interessante svar, vurdert ut fra hvilke muligheter forskeren etter hvert ser at ligger i det empiriske materialet (Haavind, 2000). For å skjerpe blikket for hvilke muligheter materialet mitt kunne gi så leste jeg andre studier av storebarnsforeldre parallelt (Malterud & Thornes, 2017, Hennum, 2002). Etterhvert formulerte jeg følgende tre analysespørsmål som går fra det brede til det mer spesifikke:
1. Hvordan tar foreldrene vare på de store barna sine gjennom døgnet på måter som både ivaretar barna her og nå, og som peker fremover?
2. Hva er foreldrene opptatt av å få til? Med underspørsmålet: hva er de opptatt av å unngå?
13 3. Utdyping av spørsmål 2: Hva gjør foreldrene for å unngå at barna skal komme inn i “et
dårlig miljø”? Og hvordan henger utøvelsen av dette aspektet ved foreldreskap sammen med sosiokulturelle betingelser?
I den neste runden av analysen bruker man analysespørsmålene til en systematisk gjennomgang av det empiriske materialet, beskrevet som bevegelser “som skal kunne ta høyde for fellestrekk og for særtrekk” (Haavind, 2000, s. 36). Haavind beskriver analysefasen som en skiftevis søken «på langs» (innenfor det enkelte intervjuet) og «på tvers» (beveger seg fra person til person) i materialet for å besvare hvert enkelt analysespørsmål (2000, s. 35). For å besvare det første spørsmålet lette jeg “på langs” og “på tvers” etter beskrivelser av både omsorg som var rettet mot “her og nå”, og den fremoverrettede omsorgen. For å besvare de to neste spørsmålene så jeg etter foreldrenes begrunnelser for hvorfor de gjør som de gjør, og andre henvisninger til ønskede og uønskede fremtidige utfall (f.eks “det jeg er redd for er at-”,
“jeg vil at hun skal bli-”). Jeg bet meg også merke i hva foreldrene fortalte engasjert og detaljert om at de gjorde, og brukte det som indikator på at det var hverdagspraksiser de anså som særlig viktige. I arbeidet med å besvare det tredje analysespørsmålet (om bekymringer for dårlige miljøer) lot jeg meg i tillegg inspirere av Bourdieus kapitalbegrep, slik det blir brukt i en studie av omsorgspraksiser for småbarn (Bourdieu, 1986 omtalt i Sundnes, 2018).
Nærmere bestemt har jeg brukt studiene hennes til å skjerpe blikket mitt for hva som kan utgjøre relevante ressurser (eller kapitalformer) for foreldreskapsutøvelse og for
sammenhengen mellom ressurstilgang og variasjon av utøvelsen av bestemte
foreldrepraksiser. Videre brukte jeg begrepet «prospektive narrativer» (Jansen, 2013) (som jeg har gjort rede for i innledningen) for å utforske hvordan kulturens dominerende og dystre fortellinger om norsk-somaliske barns framtid former informantenes foreldreskapsutøvelse.
Resultatene kommer med andre ord fra et betydelig teoretisk informert tolkningsarbeid, og understreker at kvalitative analyser er noe annet enn en sammenstilling av svar på helt like spørsmål.
Resultater og diskusjon
Analytiske beskrivelser av hverdagslivet: et liv som ligner på de andres?
I dette kapittelet vil jeg gå gjennom en vanlig hverdag slik de ser ut i de ulike familiene. I kapitlene som følger, vil jeg snevre mer inn på enkelte aspekter ved foreldrenes
14 foreldreskapsutøvelse. Dette første resultatkapittelet utgjør dermed både et resultat i seg selv og et bakteppe for den videre presentasjonen av de øvrige resultatene.
Morgen: mentale og praktiske forberedelser til skoledagen
De aller fleste forteller om travle morgener der det handler mest om å få barna ut av døra og av gårde til riktig tid. Noen skal følges i barnehage, andre skal rekke en buss til
ungdomsskolen, mens andre skal sitte på med kamerater til videregående skole. Flere foreldre står opp grytidlig for å lage klar frokost og matpakker før barna våkner. Noen lager også varme frokost- og lunsjretter. Når det gjelder de store barna, varierer det hvor aktive
foreldrene trenger å være for å få dem gjennom morgenen. Noen barn er relativt selvstyrte og har på egen alarm, steller seg, spiser frokost og pakker ned matpakke og gymtøy og er ute av døra til riktig tid. Enkelte hjelper til og med yngre søsken, om foreldrene ber om det. Andre må vekkes opptil flere ganger eller lager avtaler fra dag til dag om når de vil vekkes morgenen etter, slik at de f.eks. skal få tid til å lese litt ekstra før en prøve. Selv om det er lenge siden de store barna trengte hjelp til å kle på seg, er foreldrenes praksiser fremdeles preget av både hvordan barnet har det her og nå og kan bli oppfattet av andre, og av utviklingsstøttende væremåter. En mor forteller at hun typisk foreslår kleskombinasjoner til sønnen slik at han ikke blir gående med de samme klærne flere dager på rad, og en annen mor sørger for at fargene på de ulike plaggene går fint sammen. I andre familier er dette en oppgave de store barna har tatt over. Flere har nemlig utviklet en klarere idé om hva slags stil de liker og om hvilke klær som har blitt barnslige. Innholdet i klesskapet er de også i større grad enn tidligere med på å bestemme (et trekk som også har blitt beskrevet i en lignende studie av Hennum, 2002, s. 176). En mor forteller at sønnen får være med i klesbutikken når det er salg og velge ut noe han liker, mens en annen mor legger vekt på at sønnen skal få kunne kjøpe dyre merkeklær fordi hun har lest i en bok at ungdommer som ikke har det kan bli ekskludert av jevnaldrende. Uansett hva de har i klesskapet så er dagens antrekk noe ungdommene vil, og får, velge selv.
Blant foreldrene varierer det også hvor aktive de har mulighet til å være om morgenen. Noen begynner på jobb før barna står opp og må derfor stole på at de kommer seg avgårde på egenhånd eller at andre familiemedlemmer hjelper dem. Uansett om foreldrene er hjemme på morgenen eller ikke, kan det se ut som de fleste familiene spiser frokost litt i puljer. Hos Ubah spiser de største barna mens hun rydder og ordner i nærheten, mens mannen hennes spiser med minstemann litt senere. En far prøver å sette sønnen i gang med frokosten mens et yngre
15 søsken fremdeles er på badet fordi det ofte blir “mye tulling” når de spiser samlet. De som rekker å veksle noen ord snakker om den forestående skoledagen og om eventuelle planer etter skoletid. En mor forteller at hun er opptatt av å hjelpe datteren, som ofte bekymrer seg for prøver og karakterer, med å stresse litt ned. En annen mor minner sønnen på å være
skjerpet i klasserommet slik at han husker å komme på plass og finne frem riktige bøker i tide.
De forbereder med andre ord barna også psykologisk til neste fase av dagen.
For en del er det en utfordring å få de store barna til å spise nok frokost. Flere har nemlig begynt å mangle matlyst om morgenen. Raqiyo har hatt flere diskusjoner med datteren om temaet. Selv om hun mener at datteren skal få bestemme mer selv nå som hun har blitt ungdom, står hun fast ved at det er hun selv som skal ha det siste ordet akkurat når det kommer til frokost. Datteren må få i seg minst en halv skive slik at hun holder seg våken og konsentrert i timene frem mot lunsj. Før barna går ut av døren om morgenen tar flere av foreldrene en siste sjekk. Abdifatah forsikrer seg om at datteren, som ofte er tynnkledd, er kledd for været, mens Roble går gjennom skolesekkene og ser over at alt er i orden.
Informantenes store barn kommer seg til skolen på egenhånd, gjennom å gå, sykle eller ta kollektivtransport. Slik har det ikke bestandig vært. Flere foreldre forteller at de laget avtaler med naboforeldre eller oppmuntret barna til å lage avtaler om å ta følge med nabobarn på egenhånd da de selv sluttet å følge dem en gang i løpet av de første årene på barneskolen. En mor med et barn i barneskolealder som ikke har mulighet til å følge barnet selv fordi hun er alenemor og begynner grytidlig på jobb, har over en lengre periode prøvd å få hjelp fra andre, utenfor familien til å kjøre barnet hennes. Først kontaktet hun barnevernet, men de
konkluderte etter hvert med at hun ikke hadde rett på hjelp fra dem. Deretter tok hun kontakt med en gruppe frivillige pensjonister i lokalmiljøet som nå kjører barnet hennes til skolen noen dager i uka. Det nettverket hun ikke hadde, har hun prøvd å bygge opp.
Formiddag og tidlig ettermiddag: lokalisering av barn, småprat og lekselesing
Når barna er på skolen opphører kontakten med foreldrene, med noen unntak. Intisar forteller lattermildt at hvis guttene tar kontakt i løpet av skoledagen så skjer det typisk gjennom Vipps, altså at de ber henne om penger til mat. Ellers går de fleste av de store barna på skoler der mobilbruk er forbudt, og flere uttrykker at de er opptatt av at barna skal respektere forbudet.
Får Raqiyo en “Snap” fra datteren i skoletiden, får hun høre det når hun kommer hjem: “Hva
16 har du gjort i dag? Har du hatt mobilen inne i klasserommet?” Her er Raqiyo tydelig på at hun må være, med hennes ord, “litt streng”. Om noe skulle skje på skolen, regner de fleste av foreldrene ellers med at lærerne vil ta kontakt.
Utpå ettermiddagen kommer barna hjem en etter en, og etter hvert som skoledagen går mot slutten, tar foreldrene fatt på arbeidet med å orientere seg om hvor barna er i løypa. De av foreldrene som fremdeles er på jobb, sender kanskje en melding til eldstemann for å høre hvem som har kommet hjem. Flere presiserer at barna deres er flinke til å gi beskjed hvis de ikke kommer rett hjem etter skolen. Men andre forteller om panikkfylte minutter der de febrilsk har prøvde å lokalisere dem, de gangene barna ikke har kommet hjem til forventet tid eller gitt beskjed om hvor der er. De foreldrene som er hjemme tidlig på ettermiddagen, snakker gjerne med barna om hvordan dagen deres har vært, om skoleresultater, om hva de har lært og om hvem de har vært med. Ubah forteller at datteren kom hjem en dag med en bekymret mine etter å ha lært om menstruasjon på skolen og at dette ble utgangspunktet for en samtale dem imellom om puberteten. Roble passer på å forhøre seg med datteren om hun fremdeles får ubehagelige kommentarer som går på at hun har på seg hijab og langt skjørt og på at matpakken hennes lukter, etter at han tok opp ertingen med en lærer. Abdifatah lytter nøye etter informasjon om eventuelle intriger i sin datters vennegjeng. Noen av barna forteller spontant, mens andre må spørres før de forteller.
I noen familier passer foreldre eller eldre søsken på å minne de store barna på å skifte til rene klær og be middagsbønnen (“dhuhr”) like etter at de kommer hjem fra skolen, og i de samme familiene gjentas bønneritualet og tilknyttede forberedelser også senere på ettermiddagen og på kvelden. Noen av de store barna får lov til å lage enkle retter til seg selv og småsøsken, mens andre har fått totalforbud mot å bruke komfyren før foreldrene kommer hjem. De smører seg derfor heller gjerne noen brødskiver eller spiser litt frukt. Noen setter i gang, eller settes i gang, med leksene rett etter de kommer hjem, mens andre gjerne slapper av og “sitter litt på mobilen” frem til middagstid. Flere av de eldre barna gjør lekser utenfor hjemmet enten på skolen før og etter skoletid, hjemme hos klassekamerater eller på et bibliotek. Flere deltar også på organisert leksehjelp. Jeg vil gå mer inn på foreldrenes rolle i skolearbeidet i neste kapittel.
I likhet med frokost, ser det ut som flere av familiene spiser middag litt i puljer. En mor forteller at ektemannen lager middag før han drar på jobb og så spiser hun og barna sammen når de kommer hjem. En annen forelder lager maten klart til barnet før hun går på jobb og så
17 spiser barnet alene eller med eldre, voksne søsken en gang i løpet av ettermiddagen. Disse praksisene betyr ikke at fellesmiddager ikke er idealet. Den sistnevnte forelderen trekker frem nettopp middager der hele familien samles som noe av det som var bra med livet og
oppveksten i Somalia. Mitt inntrykk er at fellesmiddager i større grad er et spørsmål om hva som er gjennomførbart. Når det gjelder hvilket mål eller funksjon hverdagsmiddagsmaten skal har, deler informantene seg. En studie av måltidsvaner i Norge identifiserer tre mål eller idealer for hva et “ordentlig middagsmåltid” skal være; det tradisjonelle (realiserer verdier som nasjonal eller familiær tilhørighet), det trendy (demonstrerer matkulturell kompetanse og klassetilhørighet) og det terapeutiske (forebygger sykdom og fremmer god helse) (Bugge, 2005). Gitt enkelte foreldres vektlegging av at barna skal lære om somalisk kultur (mer om dette i neste kapittel) ville det være nærliggende å forvente at informantene laget
middagsretter som realiserer nasjonal, i betydningen somalisk, tilknytning. Og riktignok beskriver noen foreldre retter med ris, grønnsaker og kylling som høres somaliske ut, og i én familie fikk jeg også smake det som ble beskrevet som typisk somaliske retter. Likevel var det også fleremiddagsretter som fiskepinner, pannekaker, laks, burgere og kyllingpølser – retter som, om de ikke regnes som “erkenorske”, i hvert fall anses som vanlige i majoritetskulturelle barnefamilier. Hvis hensikten med å servere nettopp disse rettene er å realisere nasjonal tilhørighet, er det i så fall heller tilhørighet til det norske.
Vel så fremtredende er den terapeutiske hensikten noe som også er gjenkjennelig fra studier av norske middelklasseforeldre, både med majoritetskulturell og indisk eller pakistansk bakgrunn (Malterud & Thornes, 2017, Aarset, 2020). Flere foreldre er nemlig opptatte av at barna deres er sunne og at de får i seg nok mat og grønnsaker. En far fremhever at barna alltid har vært normalvektige, at de har fått gode skussmål fra helsestasjonen opp gjennom
oppveksten og han skryter over datteren som har lært seg å lage sunne fiskemiddager med mye grønnsaker til. En annen far er bekymret for av at datteren spiser for lite fordi hun er, slik han vurderer det, “opptatt av utseendet”. En tredje forelder bekymrer seg for sønnens
forkjærlighet for gatekjøkkenmat og prøver å overtale han til å i det minste ta vitaminer og tran siden han “er ungdom og trenger næring”.
Sen ettermiddag og kveld: barnedrevne aktiviteter, monitorering av sosiale medier og rettferdig fordeling av husarbeid
For barn i middelklassen i Norge er ettermiddag og kveld tida for organisert idrett og andre organiserte fritidsaktiviteter. Nasjonale studier viser at det å ha minoritetsbakgrunn (for
18 jenter) samt å komme fra en familie med (subjektivt) dårlig råd og lav kulturell kapital er knyttet til lavere deltagelse i organisert idrett (Seippel, Strandbu & Sletten, 2011). I denne studien trener flere av de store barna utelukkende i mer uformelle, ikke-organiserte settinger.
Datteren til Adan jogger eller går tur på egenhånd, datteren til Roble sykler sammen med andre familievenner en dag det er ledig i idrettshallen, mens sønnene til Intisar og Fadumo spiller fotball henholdsvis med vennegjengen og andre ungdommer og voksne i lokalmiljøet.
Når det gjelder foreldreinvolvering forteller noen informanter at de fulgte barna og møtte opp på kamper eller stevner da de var mindre, men at de har sluttet nå som barna har blitt større.
Såvidt jeg har kunnet bringe på det rene deltar ingen av informantene som trenere og er heller ikke på andre måter direkte involvert i driften av idrettsklubbene. Deltakelse i organisert idrett virker dermed generelt å spille en mindre rolle i informantenes familier, både for foreldre og barn, enn det som rapporteres fra majoritetskulturelle familier (slik det kommer frem i studien av Malterud & Thornes, 2017).
Det kan være mange grunner til dette. Det kan være mer krevende både praktisk og
økonomisk å utøve en intensiv oppfølging av enkeltbarns deltakelse i idrett for foreldre (og da særlig aleneforeldre) som har større barneflokker. For eksempel er Ayan en mor som ikke har anledning til å la datteren begynne på ballett fordi det ikke lar seg kombinere med arbeidstider og omsorg for yngre søsken. Andre materielle grunner som også vil kunne gjelde informanter i denne studien er at de ikke har tilgang til egen bil, eller ikke har fri fra jobben på
ettermiddagen.
Det kan også skyldes at informantene i denne studien prioriterer annerledes, at de er mest opptatt av å unngå at andre aktiviteter tar fokus og tid fra skolearbeid. Eksempler i tråd med dette er Fadumo som meldte sønnen av trening fordi hun opplevde at det gikk utover
lekselesingen, og Adan som sier at han og kona er mindre opptatt av hva datteren gjør på ettermiddagen – det de fokuserer på er at hun får gjort det hun skal, nemlig leksene. Det kan også handle om at foreldrene i denne studien i mindre grad enn majoritetsforeldre anser deltagelse i organisert idrett som essensielt for en god barndom og ungdomstid, slik det beskrives i en studie om foreldre til ungdom (Hennum, 2002). Men det kan også være at de ikke er like kjent med fremgangsmåter for hvordan man involverer seg. Eksempelvis fortalte en av informantene at hun har spurt andre mødre med jevnaldrende barn om “hvordan det er”
når barna skal spille kamp, og om hva som forventes av foreldrene. Det viser at intensiv oppfølging av organisert idrett også fordrer kunnskap og bestemte ferdigheter som må læres.
19 En sosiologisk studie peker på at dagens generasjon av ungdomsforeldre (med
majoritetskulturell bakgrunn) selv vokste opp med organisert idrett, og at de dermed vender tilbake til kjent farvann, og ser dette som en viktig årsak til at de er mer involvert i barnas idrettsdeltakelse enn det deres egne foreldre var (Stefansen, Smette & Strandbu, 2016). Det er med andre ord en arena dagens majoritetskulturelle ungdomsforeldre kjenner godt og de vet hvordan de kan bidra.
Flere av de store barna går også på koranskole, ofte kombinert med morsmålsopplæring, en gang i uka. De store barna kommer seg hovedsakelig til og fra fritidsaktiviteter på egenhånd, mens enkelte blir kjørt om det er mørkt ute eller regner. De foreldrene som følger barna sine fast begrunner det med at de er redde for at barna skal bli skadet eller utsatt for noe. En far, som nylig har lært å sykle selv, er redd for at barna skal falle når de sykler, mens en annen far er bekymret for at sønnen skal kunne bli utsatt for seksuelle overgrep om han ikke er med og passer på i garderoben etter svømmetrening. Igjen er det også flere foreldre som har
oppmuntret barna til å lage avtaler med nabobarn eller andre venner om å ta følge til og fra.
Nesten samtlige barn har noen ukedager der de ikke trener, og etter endt lekselesing er det flere som benytter den resterende ettermiddagen til å finne på noe med søsken eller venner utenfor familien. Kommunikasjon med venner og kjente skjer også i stor grad gjennom sosiale medier og ofte under oppsyn av foreldrene. Flere er nemlig «venner med» eller
“følger” barna sine på sosiale medier, og de har derfor oversikt over hva de kommenterer og deler der. En far, som har hørt om både stygge tilfeller av nettmobbing på nærskolen og om internettets rolle i radikaliseringsprosesser har gått enda lengre og har satt som regel at han skal vite passordet til alle sosiale media-konti. Tilgangen til barnas profiler og konti på sosiale medier gjør at foreldrene også kan oppdage nye aspekter av barnas liv, på godt og vondt. En mor forteller med et lurt smil at hun så bilder på sønnens Instagram-konto som fikk henne til å mistenke at han hadde fått seg kjæreste, mens en annen forteller om hvor sjokkert hun ble da hun kom over en ufin kommentar som datteren hadde skrevet. Moren prøvde å få datteren til å tenke gjennom hva meningsmotstanderen hadde tenkt og ment, og prøvde å få henne til å reflektere over språkbruken “ville du ha sagt det samme om personen sto foran deg nå?” En annen mor kan plutselig be sønnen om å gå gjennom Snapchat sammen med henne for å få et innblikk i hva han og vennene snakker om og gjør. Hun sier også tydelig ifra om hun kommer over noe hun tenker er ufin oppførsel. Å følge med på og eventuelt sanksjonere barnas atferd på internett later dermed til å være en viktig foreldreoppgave for flere av informantene.
20 Ettermiddagen og kvelden er også tid for husarbeid. Middager må lages, tallerkener, bestikk, klær og matbokser må vaskes, mat må handles inn, og rom må ryddes. I de aller fleste familier gjør foreldrene det aller meste av husarbeid, samtidig som de delegerer oppgaver til barna og støtter opp om utføringen der det skorter litt. Flere ser også ut til å legge inn innsats for at barna skal bidra like mye slik at det blir rettferdig. Dette gjelder særlig dersom det er snakk om både sønner og døtre. En mor med kort botid i Norge forteller at hun prøver å få sønnen til å hjelpe mer til hjemme, mens han selv er skeptisk “fordi han er gutt”. At norsk-somaliske foreldre tilstreber en rettferdig fordeling av husarbeid mellom sønner og døtre kommer også frem i annen studie (Smette & Rosten, 2019, s.43).
Det er forskjellige strategier som tas i bruk for å få det til. En av informantfedrene forteller at de har som regel at hvis én lager middag, så må en annen dekke på bordet og en tredje rydde av og vaske opp. Amal har en ukeplan hengende på kjøkkenet der husarbeidet blir fordelt mellom familiemedlemmene. Hos Hamda har de den regelen at hvis et av barna ikke får gjort sin oppgave på sin dag, må det bytte dag og oppgave med et annet familiemedlem. Raqyio og Ayan begrenser barnas ansvar i hjemmet fordi de vil at de, med deres ord, “skal få være barn”, men ber dem om å gjøre enkelte enkle oppgaver.
Kvelden og ettermiddagen er, i likhet med morgenkvisten, også et tidspunkt der foreldrene støtter opp om barnas forberedelser til neste skoledag, og der de selv orienterer seg om barnas planer etter skoletid. Noen av de store barna legger frem gymtøy, riktige skolebøker og planlagte antrekk på eget initiativ, mens andre gjerne må “mases” litt på.
Sen kveld og natt: forhandlinger om leggetid og tilretteleggelser for uforstyrret søvn Også når det kommer til søvn varierer det i hvilken grad foreldrene må følge opp. Noen av barna legger seg på eget initiativ, mens andre må settes i gang fordi de selv glemmer tiden. De fleste av foreldrene med barn i ungdomsskolealder har som regel at de må være i seng til ni og seneste avtalte leggetid blant informantene er elleve. I noen familier er denne leggetiden satt av foreldrene, mens den i andre familier er et resultat av forhandlinger. Ubah forteller at to av de store barna hennes kom til henne da de var i ti-elleveårsalderen og argumenterte for å få legge seg klokka ni fordi “de var blitt store nå”. Unntak fra “ni-regelen” er gjerne begrunnet med spesifikke hensyn eller med forhold som i større grad er utenfor foreldrenes kontroll. En far har regel om at sønnen på 10 år må være i seng til åtte, blant annet fordi han har en
21 sykdom som gjør at han ofte våkner i løpet av natten. Den spesielle leggetiden fungerer dermed som en slags forebygging av tretthet og medfølgende irritabilitet på skolen dagen etter. Praksisen kan ses som en fortsettelse av småbarnsforeldres søvnpraksiser slik de er beskrevet i en studie av Sundnes og Andenæs (2016), der foreldrene har hele døgnet som planleggingshorisont, og “timer” søvnen for å sikre at barna er i en bestemt modus på et senere tidspunkt.
Det å sjekke at mobil og iPad er lagt bort for kvelden ser ut til å inngå i foreldreoppgaven i mange av familiene, men betingelsene for å følge opp legging er vanskeligere for noen enn for andre. En mor forteller at hun har en mistanke om at barnet hennes ofte legger seg en god stund etter avtalt leggetid, men fordi hun er på jobb på kveldstid, har hun begrenset mulighet til å gripe inn. Det hun kan gjøre, er å følge med på sosiale medier og så ringe og be barnet om å legge seg hvis hun ser tegn til aktivitet der.
Selv om formålet med studien ikke er å sammenligne foreldreskap i norsk-somaliske familier med foreldreskap i majoritetsfamilier, så er det det likevel verdt å påpeke at tilstandsbildene som er tegnet opp hittil i stor grad viser frem en hverdag som er svært gjenkjennelig fra nettopp en studie på majoritetsfamilier (med middelklassetilhørighet) (Malterud & Thornes, 2017). Foreldrene i begge studiene støtter barna i deres bevegelse fra morgen til kveld gjennom å påminne om og tilrettelegge for bestemte aktiviteter, de initierer samtaler med barna når muligheten byr seg, blant annet for å oppdatere seg på barnas liv utenfor hjemmet (f.eks om det sosiale), de lager middager som skal fremme god helse og så lar de barna i økende grad få lov til å bestemme enkelte ting selv.
Et hverdagsliv med ambisjoner: Hva foreldrene prøver å få til
I dette kapittelet vil jeg gå mer gå mer inn i noe av det jeg oppfattet at foreldrene var særlig opptatt av å få til, slik det framgår av deres beskrivelser og refleksjoner om hverdagslivet. Jeg har valgt å trekke fram foreldrenes stillferdige inkludering av andres barn, deres
tilrettelegging for akademisk, kulturell og religiøs læring, og deres anstrengelser for å skape
“gode” barndommer og ungdomstider. Ambisjonen om å gi barna opplæring i islam samt somalisk språk og kultur er valgt ut for å belyse et aspekt ved foreldreskap som i liten grad er tematisert i den øvrige forskningen på familiers hverdagsliv, mens de resterende ambisjonene er valgt ut fordi de bidrar til å nyansere gjengse forestillinger om norsk-somaliske foreldre
22 som fraværende aktører i barnas skolegang, som lite engasjerte i fellesskapets barn og som utøvere av overdreven maktbruk.
Stillferdig inkludering av andres barn. “En ting jeg er veldig imot er ekskludering.”
I forrige kapittel kom det frem at informantene i liten grad involverer seg direkte i
arrangeringen av organisert idrett som egne barn deltar i. Dette er et kjent problem i barne- og ungdomsidretten som ofte trekkes fram (Friberg & Gautun, 2007, Carlsson & Haaland, 2006).
En etnografisk studie fra Årstad i Bergen (Bendixsen & Danielsen, 2018) fant at flere majoritetsforeldre la ned en betydelig innsats for å ta vare på og inkludere barna med
minoritetskulturell bakgrunn, nettopp for å kompensere for blant annet minoritetsforeldrenes manglende deltakelse. Det gjorde de gjennom å legge til rette for at disse barna skulle få delta i organisert idrett og turer ute i naturen og noen la også vekt på å ha et åpent hus der andres (minoritets)barn alltid skulle være velkomne.
I studien jeg har gjennomført viser flere av foreldrene et tydelig engasjement for andres barn, men det arter seg på en mer indirekte og usynlig måte enn for majoritetsforeldrene i Årstad- studien (Bendixsen & Danielsen, 2018). Flere foreldre forteller nemlig om anledninger der de har oppfordret barna sine til å ta ansvar for eller hjelpe andre barn og unge utenfor familien.
Hamda snakker til sønnen når hun kommer over en erting av en kamerat innad i vennegjengen og ber han om å reflektere over tonen og være beredt til å stoppe de andre om det skulle gå over i mobbing. Går det for langt, vil hun snakke med læreren slik at hun eller han kan ta opp temaet i klassen. En annen mor er opptatt av at sønnen skal respektere henne, fordi hun anser det for å være en forutsetning for å kunne bli til en person som kan sette grenser for egen oppførsel, det vil si, en som tar hensyn til andre i ord og handling. En tredje mor har lest i media om hendelser som unge jenter har vært utsatt for på fest, og som hun “ikke syns er greit”. Hun har derfor snakket med sønnene sine (som er i slutten av tenårene), ikke bare om hvordan de oppfører seg, men også om at de må gripe inn og “ta ansvar” hvis de skulle bli vitne til at andre opptrer på en krenkende måte overfor jevnaldrende jenter.
Innsatsen for å få egne barn til å ta vare på andres barn arter seg også som insistering på at egne barn skal inkludere andre i det sosiale. Denne innsatsen virker særlig å være rettet mot barn som antas å være sårbare for ekskludering, som barn med atferdsvansker eller med minoritetskulturell bakgrunn. Raqiyo følger nøye med på hva datteren forteller om sitt sosiale liv, blant annet for å få informasjon om utestenging, og hun gir beskjed om at hvis hun skulle se en jente sitte alene i garderoben eller noe sånt, må hun inkludere henne. I intervjuet trekker
23 hun også frem nettopp ekskludering som noe hun er, med hennes ord, “veldig imot”. En annen mor forteller om alvorspraten hun hadde med datteren da hun fikk nyss om at hun ikke hadde latt den nye, thailandske jenta i klassen få lov til å være med gjengen hennes. Moren påpekte at jenta var i en desperat situasjon der hun ikke hadde noen andre å gå til, og at datteren i det minste måtte la henne få være med i vennegjengen til hun hadde fått bli kjent med noen flere. Hun ba henne også forestille seg hvordan det var å være i ny og alene i klassen. Etter samtalen fortsatte hun å spørre datteren om utestengingen, og hun ba henne igjen og igjen om å inkludere jenta. Abdifatah forteller om flere anledninger der han har insistert på å invitere med hjem utagerende eller på andre måter “plagsomme”
klassekamerater som han syntes synd på, til tross for sønnens protester. Dette har vært barn som han selv vet, eller mistenker at, står utenfor det sosiale fellesskapet. I likhet med enkelte av foreldrene i Årstad-studien (Bendixsen & Danielsen, 2018) har det vært viktig for han å ha et åpent hjem som også er åpent for de barna som hans egne barn ikke nødvendigvis kan tenke seg å bli venner med. Barna skal uansett inkluderes.
Det at foreldrene jobber aktivt med egne barn for å sikre at andres barn beskyttes, tas hensyn til og inkluderes i det sosiale, selv når det går på tvers av egne barns preferanser, viser at det er et viktig mål for foreldrene. Bildet av disse foreldrepraksisene er egnet til å nyansere utbredte oppfatninger om innvandrerforeldre som mer tilbaketrukne og mindre engasjert i fellesskapets barn. Det er en viktig påminnelse om at innsats for andres barns velvære kan manifestere seg i andre, mer indirekte former enn som dugnadsarbeid i idrettslag.
Tilrettelegging for akademisk, kulturell og religiøs læring
Som det fremkommer i forrige kapittel er samtlige foreldre opptatt av at barna deres skal få til skolearbeidet. I forskningen om innvandrerforeldres bidrag til barns skoleprestasjoner trekkes ulike fremgangsmåter eller stiler frem. Kindt (2017) viser i sin forskning at
innvandrerforeldre i Norge som har hatt en høy status i hjemlandet kan utøve såkalt «intensiv kultivering», en typisk middelklasse-oppfølging av barna (se også Lareau, 2011, Stefansen &
Blaasvær, 2010). Dette kjennetegnes av tett og målrettet arbeid med barnas akademiske evner gjennom samtaler, lek og fritidsaktiviteter som har klare læringsformål samt tett kontakt med og oppfølging av skolen. En annen strategi er det Auerbach kaller “moralsk støtte”, som ofte utøves av innvandrerforeldre uten høyere utdannelse og som kjennetegnes av lite synlig oppfølging av barnas skolegang (2007). De har eksempelvis lite kontakt med lærere og møter
