SKOGSVEGER – NOE MER ENN SKOGBRUK?
Av Vegard Gundersen og Hans Nyeggen, Skog og landskap
Planlegging og anleggelse av skogsveger
Artikkelen fokuserer på bruk av skogsveger for fri- luftslivet. Vegtypene skogbruket bygger i dag er traktor- og bilveger. De fleste skogsvegene bygges etter bestemte standardkrav i vegnormalene (Land- bruksdepartementet 1997), en forutsetning for offentlig tilskudd og investeringslån (Landbruksde- partementet 1994a og b). Planene må byggemel- des og være godkjent av kommunen (Landbruks- departementet 1996). Et krav for å få bygge skogsveger, er at det skal tas hensyn til helhetsløs- ninger i et område, noe som bl.a. medfører at eien- domsgrenser ikke har noen betydning for hvor vegen skal legges og at vegen kan bygges i kombi- nasjon med jordbruk og andre formål. Miljøverdier knyttet til biologisk mangfold, naturmiljø, landskap, kulturminner og friluftsliv skal også vektlegges.
Flerbrukshensyn skal innarbeides i vegplanene for alle skogsveger. Foruten vegnormalkravene til bl.a.
teknisk og geometrisk utforming, skogrydding og etterarbeid, er det lagd en veiledning for vegplan- leggere, entreprenører og skogeiere som tar for seg begrensninger og tilpasninger av inngrepet til natu- ren (Landbruksdepartementet 1991). Under plan- leggingen av traseen skal det bl.a. tas hensyn til synsinntrykk av vegen, harmonisering med omgi- velsene, terrengformasjoner, randsoner, viltbiotoper og fornminner. I anleggsfasen skal både dimensjo- nering, utforming, utførelse og opprydding være i tråd med retningslinjene.
Folks bruk av skogsveger
Skogens tilgjengelighet og infrastruktur er helt avgjørende for hvor mange som besøker skogen og for hva skogen blir brukt til. Gundersen (2004) gir en oversikt over brukerundersøkelser i Norge. Det er lite kunnskap om folks bruk av skogsveger i fri- luftssammenheng på Vestlandet (Gundersen &
Øyen 2001) og i Nord-Norge. Mesteparten av undersøkelsene er gjort i bynære strøk på Østlandet og i Trøndelag. Det er stor forskjell på barmark og snødekt mark. På barmark viser alle undersøkelser at majoriteten av turfolket benytter stier og veger.
Haakenstad (1972, 1975) fant fra Nordmarka utenfor Oslo at de fleste gikk på stier (67 %), noen på veg (31 %), mens de som ferdes utenom stier og veger bare utgjorde 1–4 %. I områder med liten vegtetthet kunne opptil 30 % av friluftslivet benytte områder utenom veger og stier (Aasetre 1992, Aasetre 1993a). Mange av dem som gikk utenfor stier og veger, søkte kvaliteter man ikke fant langs vegene, i første rekke knyttet til høstingsaktiviteter som jakt, fiske, sopp- og bærplukking, men også mer urørte og stille områder. Bruken av veger kontra stier kunne variere gjennom barmarkseson- gen. Om høsten ble stiene brukt mer flittig i forbin- delse med bær- og sopplukking. På forsommeren ble vegene brukt mer på grunn av vårløsning og fuktig skogsmark (Haakenstad 1975). Mestvedt
Bilde 1. Mange brukergrupper innen friluftsliv er avhengig av eller begunstiget av skogsveger. Bildet viser en vellykket tilpas- ning av bilvegen til landskap og friluftsliv. Vegkroppen er anlagt på en underbygning av flis. Hordnes, Bergen. Foto: Hans Nyeg- gen
TE
(1984) fant at flere brukte merkede framfor umer- kede stier i Trondheim Bymark. En tidligere under- søkelse om bruken av byfjellene i Bergen (Bergen Turlag 2002), viste at over halvparten av de intervju- ede brukerne fulgte turveger i kombinasjon med stier.
Vinterstid kan også skogsvegene ha en viktig funk- sjon som basis for oppkjørte skiløyper og løypenett.
Det er vist i flere undersøkelser at i skisesongen benytter folk hovedsakelig opparbeidete løypenett (Mestvedt 1984, Aasetre 1992). En sammenligning av undersøkelser fra 1970-tallet med undersøkel- ser fra 1990-tallet, viser at stadig flere foretrekker skiturer i preparerte løyper (Haakenstad 1972, Aasetre 1992). Om dette skyldes endrete preferan- ser for skiløyper eller bedre løypetilbud, sier ikke undersøkelsene noe om, men man kan anta at folk i større grad ønsker tilrettelegging.
Hvorfor brukes skogsvegene så hyppig?
Det er flere grunner til at folk benytter seg av vegene, men den viktigste er lett tilgjengelighet og fremkommelighet i skogen for et stort spekter av brukere. Figur 1 viser et eksempel på en landsom- fattende brukerundersøkelse. De fleste går en tur, alene eller med venner og familie, og benytter seg av vegene. Blant de som går tur eller spaserer, er det brukergrupper som er avhengige av eller sterkt begunstiget av veg, som for eksempel eldre, beve- gelseshemmede og familie med barnevogn. For enkelte aktiviteter er vegen en viktig forutsetning for aktiviteten, slik som landevegssykling, riding og tre- ning. Skiløypene følger ofte skogsbilvegene. Likele- des benytter destinasjonsrettede aktiviteter vegen for å komme seg raskest og lettest frem til målet.
Dette gjelder for eksempel folk som ønsker å bade, padle kano, fiske, jakte eller som ønsker å komme
seg til en hytte, et idrettsanlegg eller andre typer anlegg med tilrettelegging. Dette viser helt klart at det er mange brukere av skog som ønsker eller er begunstiget av å bruke skogsvegen i sitt friluftsliv.
Andelen av friluftslivet som bruker vegene har økt siden 1970-tallet (Gundersen 2004). Noe av dette skyldes økte aktiviteter som er begunstiget av veg som sykling, riding og jogging. Samtidig har det vært en reduksjon i høstingsaktivitetene, sopp- og bærplukking, som benytter terrenget. Økt bruk av skogsvegen skyldes også utbygging av et tettere vegnett i perioden, noe som gir et større tilbud til brukerne. Det faktum at skogsveger ofte følger tidli- gere ferdselsårer i landskapet, vanskeliggjør en vur- dering av hvor mange det er av dem som bruker vegen som faktisk ville ha foretrukket den gamle stien. De færreste er interessert i å gå lange omve- ger bare for å gå på sti.
Skogsvegene brukes hyppigst i bynære områder
I Norge er det gjennomført mange brukerundersø- kelser som kartlegger folks bruk av skog.
På bakgrunn av nasjonale brukerundersøkelser kan vi anslå at det totale antallet skogbesøk i Norge er i størrelsesorden 200 millioner (Gundersen 2004). Dette inkluderer også kortere spaserturer av varighet på ca. en time. Halvparten av alle skogbe- søk, eller om lag 100 millioner, foregår i bynære områder. Antallet av disse som bruker skogsveg til hele eller deler av turen vil være i størrelseorden 40–70 % av brukerne, avhengig av område (Aase- tre 1993b, Gundersen 2004). Regner vi et gjen- nomsnitt på 50 %, vil i alt 50 millioner av skogbesø- kene i bynære områder foregå på skogsveger. Dette er et betydelig antall, spesielt når vi vet at bynære skogområder bare omfatter 2–3 % av det totale skogarealet i Norge.
Folks preferanser for skogsveger
Også når det gjelder folks preferanser og ønsker for skog, er det få undersøkelser fra Vestlandet og Nord-Norge. Terrengforholdene på Vestlandet til- sier at tilgjengeligheten til skog og utmarksarealer øker sterkt ved at et vegnett blir utbygd. Gundersen
& Frivold (2005) gir en oversikt over 53 preferanse- undersøkelser fra Fennoskandia. Preferanseunder- søkelser indikerer at folk ideelt sett ønsker en moderat tilretteleggelse i form av veger og stier, og de ønsker gjerne å ferdes på en sti som lenge har
Figur 1. Befolkningens deltagelse i utendørs fritidsaktiviteter (Kaltenborn 1993).
vært i bruk og holdes ved like av tråkk (Haakenstad 1972, Lind et al. 1974, Aasetre 1993c). Land- skapstilpasningen av skogsveger spiller en stor rolle for friluftslivet (Haakenstad 1972, Aasetre 1992).
Skogsbilveger blir av mange akseptert så lenge de ikke er «brutale» i landskapet (Haakenstad 1972, Lind et al. 1974). Utforming av vegdekke, vegskul- dre, grøfter, skjæringer og fyllinger er avgjørende for om vegen er godt likt. Dette gjelder både for traktor- og skogsbilveger (Lind et al. 1974, Mestvedt 1984).
I Trondheim bymark la folk vekt på variert vegeta- sjon, rikelig med naturformasjoner og mange utsiktspunkter da de fikk spørsmål om hva som gjør en veg trivelig å ferdes på. Der ble det også påvist at mange forbinder snauflater med nye skogsveger (Mestvedt 1984). Et annet forhold er den økte tra- fikken som følger med en skogsbilveg. Vanligvis er det restriktive holdninger til biltrafikk i bynære sko- ger, og undersøkelser tyder på at folk i svært liten grad er begeistret for privatbiltrafikk på vegene (Haakenstad 1972, Lind et al. 1974, Mestvedt 1984, Bergen Turlag 2002).
Siden 1970-tallet, og før det også i enkelte tilfeller, har det forekommet en del tilfeller av konflikter mellom skogbruk og friluftsliv, i første rekke knyttet til hogst og vegbygging. Når det gjelder vegbygging, dreier dette seg først og fremst anleggelse av nye veger. Blant de nordiske preferanseundersøkelsene som viser bilder av skogsveger (Gundersen & Fri- vold 2005), får disse bildene en lav «score». Dette forklares med at skogsvegen for mange represente- rer et stort inngrep i turområdet og i naturen. Derfor er det ofte slik at folk bruker skogsvegene hyppig, men ønsker ikke å se skogsbilveger i skogen. Dette dilemmaet kan nok dels forklares med forholdet mellom det praktiske (faktisk bruk) og det ideelle.
Motivasjonen for de aller fleste som går tur er å komme seg vekk fra byen og det daglige liv, være i fysisk aktivitet og å oppleve stillhet og ro i et naturlig miljø. Menneskeskapte innretninger vil ofte virke negativt inn på opplevelsen. Gjentatte ganger kon- kluderer undersøkelser knyttet til folks opplevelses- verdier i skog i Norge og internasjonalt med at de best likte skogmiljøene viser få eller ingen spor etter menneskelig aktivitet. Derfor kan vi konkludere med at folk bruker de eksisterende skogsvegene hyppig, men er skeptiske til nyanlegg.
Allmennheten kan være skeptiske til nye veganlegg og rangerer skogsmiljøer med skogsveg lavt. Det er et titalls preferanseundersøkelser i Norden som viser at skogbrukere, folk som eier eller forvalter skog, er mer positive til skogsveger enn allmennhe- ten (Gundersen & Frivold 2005). Motsatt er med-
lemmer av naturvernorganisasjoner mer negative.
Hvilken betydning har så dette? Som planlegger, for- valter eller saksbehandler med skogfaglig bakgrunn er det viktig å være klar over denne skjevheten, og ta hensyn til dette i prosessen frem til ferdig veg.
Skogsvegen – en verdi og et verdispørsmål
Skogsvegene representerer betydelige verdier for individ og samfunn. I tillegg til transport av tømmer og til bruk i skogskjøtselen, hadde listen blitt lang hvis man hadde ramset opp alle tenkelig formål og nytteaktiviteter skogsveger benyttes til. I stedet vil vi her konsentrere oss om bruk av vegen i folks fritid.
Av det totale antallet skogbesøk på 200 millioner i Norge, kan vi anta at om lag halvparten av disse, altså 100 millioner, benytter skogsveger til deler av skogbesøket eller i løpet av hele skogbesøket. Ver- dien er lite realiserbar for skogeier, som oftest må hente inntekter fra denne ressursen gjennom indi- rekte salg av varer og tjenester. For samfunnet representerer skogbesøkene en stor verdi som vi ikke skal driste oss til å anslå her. I tillegg kommer eventuelle helseeffekter og besparelser for samfun- net som følge av fysisk aktivitet og gode opplevelser.
Det interessante spørsmålet er imidlertid hvor mange ekstra besøkende skogsveger bidrar med, fordi mange av de besøkende går på tur uavhengig av om det finnes en skogsveg i området. Det er et nesten entydig bilde i brukerundersøkelsene at til- rettelegging i et område uten tilrettelegging øker tra- fikken, og at økt tilrettelegging i områder med eksis- terende tilrettelegging også øker trafikken til et visst nivå. Dette vil ikke si at tilrettelegging alltid er ønskelig overalt. En tilrettelegging forandrer områ- dets karakter og bruk. Enkelte brukergrupper blir begunstiget, mens andre får reduserte muligheter.
Totalt vil bruken av området øke, ofte betydelig.
Differensiert forvaltning
Den mest populære planleggingsmodellen for fri- luftsliv, «spekteret av rekreasjonsmuligheter», baseres i stor grad på kartlegging av skogsveger:
Vegtetthet, vegklasse og anvendelse av vegene (Gundersen & Bentdal 2005). I en slik planmodell er målet at skogområdene skal dekke et vidt spek- ter av brukere; alt fra de som reiser på bilcamping med masse utstyr, til de som ønsker overnattingstur i vegløse villmarksområder (se tabell 1). På bak- grunn av en slik kartlegging ender man opp med 5–
6 ulike rekreasjonsklasser, der ulike brukergrupper
innen friluftslivet finner egnete områder. Målet er at et større landskapsutsnitt, for eksempel en bymark, skal kunne tilby alle rekreasjonsklassene til byens befolkning. Gradienten innen klassene går fra sterkt tilrettelagte områder med tett vegnett, til områder helt uten veg. Folk kan da velge hvor de vil utøve sitt friluftsliv, og det kan lages kart for å guide brukerne til riktige plasser. Ønsker du å utøve ulike sportsaktiviteter som krever sterk tilrettelegging eller anlegg, for eksempel rullebrettrampe, ter- rengsykkelbane eller paintballfelt, finnes det et område for dette. Ønsker du minst mulig veger, still- het og urørthet, vil du finne dette et annet sted.
Poenget er at områdene tilfredsstiller forventnin-
gene man har, og at brukerne innen friluftslivet får en bedre opplevelse. Hvis man søker stillhet og ro, skal man ikke møte på motoriserte kjøretøyer, og hvis man ønsker urørthet, skal man ikke møte skogsveger. Hvis man ønsker å kjøre seg en tur inn i marka, skal man finne områder der dette lar seg gjøre uten å møte sinte turfolk. I en tid der friluftsli- vet endres fra tradisjonelle høstingsaktiviteter til sportsaktiviteter, ekstremsport og lek, vil man kunne ha mye å tjene på en mer differensiert for- valtning enn det som er tilfellet i dag. En slik forvalt- ning bør ta utgangspunkt i nettverket av skogsve- ger.
Kombinerte veger
Mange skogsveger er av stor betydning for friluftsli- vet, selv om de opprinnelig hadde som funksjon å frakte tømmer. Det er også stadig flere eksempler
på skogsveger som anlegges med tanke på at de skal fylle en flerbruksfunksjon i forhold til skogbruk og friluftsliv. Slike skogsveger fremtrer som mer myke i landskapet, hva angår kurvatur og linjefø- ring, grøftedybde, vegskjæringer og vegskråninger, i tillegg til en rekke spesialtilpasninger for friluftsli- vet. Erfaringer fra Bergensområdet viser at slike skogsveger blir godt mottatt av publikum, og at slike veger i begrenset grad fører til dårligere vegstan- dard (Nyeggen m.fl. 2005).
Tabell 1. Viser prinsippet for hvordan forvaltningen kan differensieres i en bymark, for bedre å ta hensyn til spekteret av brukergrup- per innen friluftslivet.
Motivasjon friluftsliv Aktiviteter Effekter Forvaltning
Campe Bilcamping Bedre livskvalitet Tett vegnett Sterk tilretteleg-
ging
Trene / idrett / sport TerrengsyklingRidning Bedre fysisk helse Tett vegnett Tett stinettTilrette- legging
Lek Hyttebygging Bedre sosial og motorisk
utvikling
Tett stinettNoen vegerNoe til- rettelegging
Stillhet og roMosjon Gå lengre tur og raste AvkoplingRestitueringBedre fysisk helse
Tett stinettEnkel tilrettelegging Villmarks-opplevelse Gå langturOvernatting «Være langt vekke» fra by og
dagelige gjøremål
Ingen vegerIngen tilretteleg- gingVern
Bilde 2. Kombinerte veger for skogbruk og friluftsliv har vist seg å være en god løsning i bynære skogområder. Bildet viser en kombinert bilveg under anlegg i bratt terreng, der terrengforhol- dene setter klare begrensninger for vegens utforming. Frotveit- Riple, Bergen. Foto: Hans Nyeggen
LITTERATUR
Bergen Turlag 2002. En undersøkelse om bruken av Byfjel- lene i Bergen. Rapport. 57 s.
Gundersen, V. 2004. Urbant skogbruk. Forvaltning av skog i by- og tettstedkommuner. Aktuelt fra Skogforsk 3/04:
1–33.
Gundersen, V. & Øyen, B.-H. 2001. Bynært skogbruk – Et pilotprosjekt for å øke rekreasjonsverdiene i Smørås- Hamrefjellet, Fana bydel, Bergen. Oppdragsrapport nr.
6/01. 32 s.
Gundersen, V. & Bentdal, K. 2005. Arealplaner for frilufts- liv i skog: Registrering og utprøving av fire teorier i ca- seområdet. Aktuelt fra Skogforsk 1/05: 1–24.
Gundersen, V. & Frivold, L. H. 2005. Integrating visual structures in urban silviculture: A review of Fennos- candian preference studies and a proposal for a zoning modell. Paper 111 in PhD thesis 34. 2005. Norwegian University of Life Sciences, Ås.
Haakenstad, H. 1972. Skogbehandling i et utfartsområde.
Meldinger Norges Landbrukshøgskole 16 (51): 1–80.
Haakenstad, H. 1975. Skogskjøtsel i rekreasjonsområder – skog og friluftsliv i to modellområder i Oslomarka.
Norges Landbrukshøgskole. Institutt for skogskjøtsel.
174 s.
Landbruksdepartementet 1991. En veileder i skogsveibyg- ging med miljøhensyn. Håndbok.
38 s.
Landbruksdepartementet 1994a. Forskrift om tilskudd til bygging av skogsbilveger. Norsk Skoghåndbok 2000:
234–240.
Landbruksdepartementet 1994b. Forskrift om investe- ringslån til skogsbilveger. Norsk Skoghåndbok 2000:
242–246.
Landbruksdepartementet 1996. Forskrift om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål. Norsk Skoghåndbok 2000: 230–233.
Landbruksdepartementet 1997. Normaler for landbruks- veier med byggebeskrivelse. Håndbok. 42 s.
Lind, T., Oraug, J.E., Rosenfeld, I.S. & Østensen, E. 1974.
Friluftsliv i Oslomarka. Analyse av en intervjuundersø- kelse om publikums bruk og krav til Oslomarka. Norsk Institutt for by- og regionforskning. NIBR. Arbeidsrap- port nr. 8/74. 96 s.
Mestvedt, M. 1984. En intervjuundersøkelse om veg- og stinettet i Trondheim bymark. Hovedoppgave ved Inst.
for skogskjøtsel, Norges Landbrukshøgskole. 112 s.
Nyeggen, H., Gundersen, V. & Øyen, B. H. 2005. Kombi- nerte skogs- og turveger i bynære områder. Aktuelt fra Skogforsk 7/05: 1–16.
Aasetre, J. 1992. Friluftsliv og skogbruk. En litteraturstu- die. NINA-utredninger 34. 52 s.
Aasetre, J. 1993a. Friluftsliv i bynære skogområder – en undersøkelse blant turgåere i Skien og Oslo. NINA- Oppdragsmelding 325.
Aasetre, J. 1993b. Friluftsliv i skog. Side 25–32 i: Kalten- born BP og Vorkinn M (red). Vårt friluftsliv – aktiviteter, miljøkrav og forvaltningsbehov. NINA Temahefte 3.
Aasetre, J. 1993c. Skog er mer enn trær; preferanser for skogmiljø. Side 75–82 i: Kaltenborn BP og Vorkinn M (red). Vårt friluftsliv – aktiviteter, miljøkrav og forvalt- ningsbehov. NINA Temahefte 3.
