«Det er ingeniører som kan redde verden!»
RIF – en miljøorganisasjon?
Julian Waszkiewicz Houmb
Masteroppgave i Tverrfaglige kulturstudier,
med spesialisering i studier av teknologi, kunnskap og samfunn (STS) Institutt for tverrfaglige kulturstudier,
Senter for teknologi og samfunn NTNU
Trondheim 2012
Sammendrag:
I dagens samfunn er det et økende behov for strategier som fremmer bærekraft og miljøvennlighet. Rådgivende ingeniører spiller en viktig rolle i forhold til utviklingen av fysiske kvaliteter ved kultur, natur, landskap og miljø, og kan slik sett bidra til å gjøre moderne samfunn mer bærekraftige. Denne oppgaven har i den sammenheng studert rådgivende ingeniørers bransjeforening, RIF. Studien ser på RIF i forhold til to fortolkningsrammer, som grenseorganisasjon og som interesseorganisasjon.
Studien baserer seg i stor grad på intervjuer med personer som enten har, eller har hatt, en tilknytning til RIF, samt har studert hva RIF selv gir uttrykk for via sin nettside og prosjekter som «State of the Nation». Selve organisasjonen RIF blir også grundigere beskrevet, siden det har vært av interesse å se om måten organisasjonen er organisert på kan ha en betydning.
Funnene i studien viser at RIF delvis opererer som en slags grenseorganisasjon.
Man kan antagelig si at de forsøker å bedrive grensearbeid, og at de i noen grad lykkes, mens i andre tilfeller sliter med å nå frem. RIF er først og fremst en interesseorganisasjon, som tar vare på og beskytter sine medlemmers interesser. I analysen ser vi at RIF bruker de eksisterende mulighetene til å øve innflytelse på politiske institusjoner. Dette gjelder også i forhold til andre institusjoner hvor det produseres reguleringer som kan relateres til miljøspørsmål som påvirker arbeidsfeltet til rådgivende ingeniører. Arbeid med miljøhensyn har havnet noe i skyggen av andre overordnede målsettinger for organisasjonen. De har blant annet omtrent ikke noen eksplisitte uttalte miljømål. Til tross for dette, er det liten tvil om at det er til dels svært mye miljøkunnskap blant RIFs medlemmer. Oppgaven diskuterer hvordan denne kunnskapen som finnes i organisasjonen, gjennom mainstreaming kan løftes opp på agendaen så den ikke blir borte i alle andre oppgaver organisasjonen gjør.
Det mest interessante funnet er imidlertid RIFs store engasjement i påvirkning og utvikling av lover, regler, standarder og reguleringer, som griper inn i en ingeniørs virksomhet, noe som gjør at jeg velger å kalle RIF for en reguleringsorganisasjon.
RIF synes å tjene interessene til rådgivende ingeniører best gjennom å operere som en reguleringsorganisasjon. På denne måten tar de for seg og styrer, påvirker og regulerer både virksomhetsområdet til ingeniører, og samfunnet ellers. Dette kan bidra til å gjøre samfunnet mer bærekraftig.
Forord
For meg har tiden som masterstudent vært spennende, full av læring, nye erfaringer og nye utfordringer. Samtidig har det også vært en begivenhetsrik periode i mitt liv på flere måter. Derfor er jeg utrolig takknemlig for den tålmodighet, støtte og hjelp jeg har mottatt i forbindelse med selve masteroppgaveprosessen. Først og fremst er det spesielt mine to veiledere, Vivian A. Lagesen og Jøran Solli, som fortjener en enorm takk for at de har fulgt meg fra start til mål i denne prosessen. Deres engasjement, positivitet, konstruktive tilbakemeldinger og motiverende veiledning generelt, har vært særdeles nyttig og innsiktsfull for meg. Det at dere i tillegg alltid har hatt åpne dører, om det var noe jeg lurte på, har også bidratt til å gi trygghet og ro. Jeg føler meg privilegert som har hatt dere som veiledere underveis i denne prosessen.
Ellers vil jeg også rette en stor takk til institutt for tverrfaglige kulturstudier og alle personene som jeg har hatt befatning med der. Jeg har uten unntak, bare gode erfaringer med samtlige. Allikevel vil jeg rette en spesielt stor takk til Nora Levold, for at hun har lyttet til mine bekymringer underveis og vært svært forståelsesfull og tålmodig.
Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle som jeg var på kull med, for et fantastisk klassemiljø under forelesningene, og et godt sosialt samhold utenom.
Dere har bidratt sterkt til at tiden som masterstudent, har vært en flott erfaring.
En særdeles stor takk rettes også til mine informanter, som til tross for å være svært opptatt i sitt daglige virke, alle som en tok seg tid til å prate med meg, og dele av sine erfaringer. Uten deres samarbeid, innsikt og kunnskap, hadde ikke denne oppgaven blitt til.
I tillegg må jeg få rette en kjempetakk til mine foreldre, Egil og Jadwiga, som alltid har vært der for meg uansett hva det måtte være. Min bror, Tom, som jeg kan snakke med om alt, og som stort sett alltid får meg i godt humør. Og ikke minst min kjære Ragnhild, som hver eneste dag bidrar til å gjøre livet mitt stadig litt bedre. Jeg vet ikke hvordan du får det til, men du er fantastisk!
Helt til slutt vil jeg si til min nyfødte datter Jasmin, at jeg gleder meg masse til å følge din utvikling videre, og at jeg skal gjøre mitt beste for å alltid være der for deg når du trenger det!
Julian Waszkiewicz Houmb Trondheim, desember 2012.
Innhold
Kapittel 1: Ingeniørers betydning for en miljøvennlig bærekraftig utvikling ... 1
Kapittel 2: Bransjeorganisasjon mellom vitenskap og politikk ... 3
2.1 Grenseorganisasjon ... 3
2.2 Interesseorganisasjon ... 6
2.3. Oppsummering ... 8
Kapittel 3: Metode ... 9
3.1 Det kvalitative forskningsintervjuet ... 9
3.2 Funn av informanter og utvalg ...10
3.3 Informantene ...12
3.4 Bearbeidelse av intervjudata ...12
Kapittel 4: Hva er RIF og hva er det RIF gjør? ...15
4.1 Organisering av RIF ...16
4.2 Godkjenningsrådet ...17
4.3 Nærings- og etikkrådet ...18
4.4 Faggrupper og fagutvalg ...19
4.5 Hva er det RIF gjør? ...22
Kapittel 5: RIF - en miljøorganisasjon? ...27
5.1 Miljøsyn innad i RIF ...29
5.2 Sertifiseringsordninger ...31
5.3 Generell miljøbevissthet?...34
Kapittel 6: Verktøy for å synliggjøre samfunnets behov for RIF ...39
6.1 Hvordan RIF påvirker ...45
Kapittel 7: Hvordan en interesseorganisasjon opptrer ...53
Kapittel 8: RIF som grenseorganisasjon? ...59
8.1 Tyder «State of the Nation» på at RIF er en grenseorganisasjon? ...61
8.2 Tyder energimerkingssaken på at RIF er en grenseorganisasjon? ...64
Kapittel 9: RIF som reguleringsorganisasjon? ...67
Litteraturliste: ...71 Vedlegg 1 –Intervjuguide: ... I
Kapittel 1: Ingeniørers betydning for en miljøvennlig bærekraftig utvikling Denne oppgaven tar for seg og belyser en del av arbeidsområdene og metodene til Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF). Dette er en bransjeorganisasjon for rådgivende ingeniører og medlemmene er rådgivende ingeniørbedrifter. Hvorfor er det interessant å studere rådgivende ingeniører og deres organisasjoner? Generelt sett er det ingen tvil om at det i økende grad er behov for strategier for å fremme bærekraft og miljøvennlighet i samfunnet. I den forbindelse er det mange grupperinger og grupper som blir sentrale. Rådgivende ingeniører utgjør en bransje som engasjerer seg i viktige og vidtrekkende miljørelaterte oppgaver og utfordringer. Rådgivende ingeniørbedrifter har en sentral rolle med hensyn til utviklingen av fysiske kvaliteter ved natur, kultur, landskap og miljø. På denne måten kan rådgivende ingeniører potensielt bidra til å gjøre moderne samfunn mer bærekraftige.
Rådgivende ingeniører er eksperter som gir råd i forbindelse med planlegging og utbygging av bygninger, transportsystemer, vann- og avløp, avfallshåndtering, og generell infrastruktur. Disse er en slik gruppe. Dog er det lite kjent hvordan eksperter finner frem til og benytter seg av miljøkunnskap, samt hvordan de anvender denne kunnskapen i forhold til å gi råd til private og offentlige beslutningstakere. Det er derfor viktig å undersøke nærmere i hvilken grad rådgivende ingeniører er i stand til å gjøre dette, og hva som virker som drivere eller barrierer for miljøvennlighet i denne bransjen.
I denne oppgaven skal jeg se nærmere på om og i hvilken grad og hvordan bransjeorganisasjonen for rådgivende ingeniører, RIF, legger til rette og/eller bidrar til en slik målsetning. RIF er i følge hjemmesidene, «en frittstående bransjeorganisasjon for kunnskapsbedrifter med virksomhet innen rådgivning, planlegging og prosjektledelse i bygg- og anleggssektoren». Medlemmer er hovedsakelig rådgivende ingeniørbedrifter. RIF er også tilknyttet «The International Federation of Consulting Engineers» (FIDIC), eller kort sagt den internasjonale foreningen for rådgivende ingeniører. Både FIDIC og EFCA, den internasjonale og europeiske foreningen for rådgivende ingeniørfirmaer har, i følge deres hjemmesider, et fokus på å påvirke, følge opp og tilrettelegge for at deres medlemmer får gode arbeidsforhold, og at de bidrar med sin kompetanse til det beste for sine oppdragsgivere og samfunnet. De bør også følge etiske retningslinjer for den operasjonelle virksomhet, og ellers fremstå som forkjempere for bærekraftige og miljøvennlige løsninger. Jeg er interessert i å finne ut i hvilken
grad RIF forholder seg til dette, og selv oppfatter sin rolle som pådriver i forhold til å bidra til at rådgivende ingeniører lager miljøvennlige løsninger.
Samtidig er RIF en bransjeorganisasjon og en interesseorganisasjon for sine medlemmer, og har et uttalt mål om å jobbe for medlemmenes interesser. Bransje- organisasjoner har vanligvis som rolle å delta i en rekke aktiviteter knyttet til å fremme den enkelte bransje. Dette kan inkludere markedsføring, utdanning, politikk, lobby-virksomhet, donasjoner, og så videre, men handler vanligvis mest om samarbeid mellom bedrifter og standardiseringsarbeid. Enkelte typer av bransjeorganisasjoner er profesjons-organisasjoner eller fagforeninger mens andre er drevet av arbeidsgivere innenfor en bransje. RIF er et eksempel på det siste. I følge hjemmesidene til RIF er formålet først og fremt å sikre best mulige vilkår for RIF-medlemmer gjennom rammepåvirkning og synliggjøring av bransjens kjernekompetanse og verdiskapning. Dette gjøres gjennom «rammepåvirkning», samt å bistå medlemsfirmaene med tjenester som juridisk bistand, forsikringer, personalforvaltning, bransjeprognoser og lønnsstatistikk og faglig utvikling.1
Dette vil si at RIF, i hvert fall på sine hjemmesider, påtar seg en klar rolle i forhold til å sikre miljøet, og til profesjonsetikk. Hvordan foregår så dette i praksis? På hvilke måter jobber RIF for å nå dette målet? Er RIF en grenseorganisasjon på den måten at de er i stand til å formidle kunnskap og innflytelse om miljøvennlighet til sine medlemmer? I denne oppgaven vil jeg gå nærmere inn på hva slags rolle RIF har når det gjelder å bidra til og legge til rette for å jobbe for en mer miljøvennlig rådgivende ingeniørbransje. I den forbindelse vil jeg undersøke hva RIF mener om sin egen rolle når det kommer til miljøspørsmål og jeg vil sette søkelys på hvilke virkemidler RIF har til sin disposisjon og hva de klarer å oppnå ved disse.
1 Se RIF A: «Om RIF». http://rif.no/om-rif.html
Kapittel 2: Bransjeorganisasjon mellom vitenskap og politikk
Det er identifisert et betydelig potensiale når det gjelder å gjøre kunnskap om miljø, energi og klima relevant for praktiske beslutninger og for politikkutforming.
Det er derfor viktig å vite mer om ingeniørenes rolle i arbeidet med å oversette miljøkunnskap til politikk (Hojem, et al. 2012). Teknologi- og vitenskapsstudier har lenge rettet oppmerksomhet mot ulike sider av forholdet mellom vitenskap og politikk, inkludert beskrivelser av institusjoner som potensielt kan fungere som medierende eller oppfylle en oversettelsesfunksjon. Begrepet om grensearbeid og grenseorganisasjon må forstås i en slik sammenheng.
2.1 Grenseorganisasjon
Bakgrunnen for begrepet grenseorganisasjoner er knyttet sammen med begrepet grensearbeid (boundary work), som brukes om avhengige, regelmessige momenter og strategisk atferd, som ifølge ulike sosiologiske retninger, avgrenser vitenskap fra ikke-vitenskap (Gieryn 1995: 393-394).
Grensearbeid er et begrep som søkte å forklare hvordan vitenskapsmenn opprettholdt grensene til sine vitenskapelige felt, mot intellektuelle trusler utenfra som svindel, amatørisme og pseudovitenskaper. Likevel har begrepet grensearbeid kommet bedre til sin rett når det gjelder å studere strategiske avgrensninger mellom politikk og vitenskap i rådgivende relasjoner mellom vitenskapsmenn og reguleringsmyndigheter (Jasanoff 1990: 234-236).
Guston (2001) mener at et uklart skille mellom vitenskap og politikk, i stedet for den intensjonelle separasjonen som har blitt forfektet og forsvart, kan føre til en mer produktiv politikkutforming. Guston (2001) advarer videre om at dersom så er tilfelle, kan fleksibiliteten som ligger i begrepet grensearbeid, føre til forvirring og en risikofylt ustabilitet mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Disse risikoene kan anses som en slags politisering av vitenskapen, eller som det motsatte, en vitenskapliggjøring av politikken (Guston 2001: 399).
Guston (2001) skisserer en mulig løsning:
«Recognizing both that there is no unbridgeable chasm between science and nonscience and that the flexibility of boundary work may threaten some important values and interests, scholars have discussed some possible factors that contribute to linking the two domains and stabilizing some boundary
work. These include the identification of boundary objects, standardized packages, and now, boundary organizations» (Guston 2001: 400).
Faktorer som skal bidra til å stabilisere grensearbeid mellom vitenskap og ikke- vitenskap er som nevnt blant annet grenseobjekter. Ifølge Star og Griesemer (1989), kjennetegnes et grenseobjekt av at det eksisterer mellom to sosiale verdener, som for eksempel vitenskap og ikke-vitenskap. Videre kan et slikt grenseobjekt benyttes av individer fra den ene eller andre siden, uten at disse individene nødvendigvis mister sin identitet. Guston (1999) eksemplifiserer dette ved å vise til at et patent basert på forskningsresultater kan benyttes av en forsker for å etablere en førsterett, eller til kommersiell fortjeneste, mens en politiker kan bruke dette patentet som et mål på produktivitet innen forskning. En hel organisasjon kan ifølge Moore (1996), ses på som et grenseobjekt (Guston 1999:
90, Moore 1996: 1598-1599 og Star & Griesemer 1989: 408-413).
Standardiserte pakker (Standardized packages) kjennetegnes ved at de er mer robuste enn grenseobjekter. Disse fører til endrede praksiser for partene på begge sider av grensen. Guston (1999) viser her til at enighet om en modell for samarbeid mellom forskere i statlige og private foretak, kan oppmuntre begge sider til å engasjere seg oftere og i mer produktive samarbeid (Fujimura 1991: 169 og Guston 1999: 89-90).
Både grenseobjekter og standardiserte pakker bidrar med mer stabilitet til grensearbeid. Denne stabiliteten er likevel avhengig av at det skjer på premissene til aktørene på begge sider av grensen. Til tross for at en noe utydelig grense kan være mer produktiv når det kommer til politikkutforming, er det usikkert hvor utydelig en slik grense kan bli, før den begynner å bli destruktiv for politikkutformingen. Dertil bør det legges til at selv om grenseobjekter og standardiserte pakker er nødvendige for mer stabilitet, er det ikke sikkert dette er nok. Generelle kulturendringer og spesifikke endringer i praksis kan også bli nødvendig for stabilisering (Guston 2001: 400).
Disse utfordringene er det grenseorganisasjoner søker å løse. Dette foregår ved hjelp av tre kriterier. For det første tilbyr grenseorganisasjoner mulighet og noen ganger selve insentivet for dannelsen og bruken av grenseobjekter og standardiserte pakker. For det andre involverer en slik organisasjon deltagelsen til aktører på begge sider av grensen, samt profesjonelle som får en meglende funksjon. For det tredje befinner en grenseorganisasjon seg i grenselandet mellom de sosiale verdenene til politikk og vitenskap, men de har en tydelig markert ansvarlighet i forhold til hver side (Guston 2001: 400-401).
Sheila Jasanoff (1996) mener at grenseorganisasjoner er et sted hvor det foregår en samproduksjon (co-production) av kunnskap og sosial orden. Det er to måter for grenseorganisasjoner å være involvert i slik samproduksjon på. Det ene er at de legger til rette for et samarbeid mellom vitenskapsfolk (forskere) og ikke- vitenskapsfolk. Det andre er at de skaper en kombinert vitenskapelig og sosial orden ved å generere grenseobjekter og standardiserte pakker (Guston 2001: 401 og Jasanoff 1996: 397).
Det kan videre legges til at grenseorganisasjoner ikke bidrar til stabilitet ved å isolere seg fra eksterne politiske autoriteter, men nettopp ved å være ansvarlige og tilgjengelige for rivaliserende eksterne autoriteter. Ifølge Scott (1992) kan grenseorganisasjoner benytte seg av «co-optation», en slags «absorbering». Det vil si at man innlemmer representanter fra eksterne grupper i sin egen beslutningstakingsstruktur, også kalt brobyggingsstrategi (bridging strategy).
Fortsatt forsøker man å balansere dette nøyaktig midt mellom de vitenskapelige og politiske oppdragsgiverne (Guston 2001: 402 og Scott 1992: 66-67 og 199-200).
En grenseorganisasjon vil altså arbeide for å stabilisere sine grenser, ved spesielt å ta hensyn til både politiske myndigheter, interesser og vitenskapsfolk, når det kommer til grensearbeid. En måte for en grenseorganisasjon å få enda større gjennomslagskraft, kunne være å henvende seg mer til den øvrige befolkning generelt. Slik sett kan det være av stor betydning hvordan «folk flest» oppfatter en gitt institusjon eller organisasjon, når forskning blir fremlagt. På samme tid er det også viktig å sette seg inn i hvilken forståelse folk har, eller hva «folk flest» mener om ulike saker. Hvis ikke kan en fort møte motstand, der en ønsker gehør. For å la kunnskap ha mest mulig gjennomslagskraft, bør den åpne for mer deltakelse fra samfunnet. På denne måten kan kunnskapen bli «sosialt robust». En forutsetning for dette er mer åpne og tverrfaglige kunnskapsprosesser, hvor ulike typer
«eksperter» og «brukere» av kunnskap er med. Denne «sosialt robuste kunnskapen» har mye større gjennomslagskraft i et samfunn, enn annen type kunnskap (Gibbons 1999: 81-84).
En hypotese om RIF og organisasjonens engasjement i miljøspørsmål er at den ivaretar miljøengasjementet ved å fungere som en grenseorganisasjon mellom miljøer som produserer kunnskap om miljø som er relevant for rådgivende ingeniører og RIFs medlemmer. Dersom dette er tilfelle, må vi kunne observere at det foregår samarbeid mellom forskere og RIF som bidrar til å flytte miljøkunnskap fra forskningsmiljøene til rådgivende ingeniører gjennom RIFs aktiviteter. Vi vil også forvente at det i så fall eksisterer grenseobjekter, eventuelt
standardiserte pakker, som bidrar til denne forflytningen av kunnskap. I tillegg er det relevant å spørre om RIF forsøker å henvende seg til befolkningen generelt for å produsere sosial robust kunnskap?
2.2 Interesseorganisasjon
Som jeg var inne på i innledningen er RIF ifølge egne hjemmesider en bransjeorganisasjon og dermed en interesseorganisasjon. Hva innebærer dette i forhold til samfunnsengasjement og innflytelse? Ifølge Opedal (1996) er det noen (bransje-)organisasjoner som deltar i utformingen av offentlig politikk, mens andre ikke gjør det. Det er antatt at mange av disse organisasjonene ser på deltagelse i offentlige beslutningsprosesser som et ubetinget gode, fordi de gjennom en slik deltagelse kan påvirke utfallet av prosesser som har betydning for dem (Opedal 1996: 1).
Opedal (1996) viser også til at det er forskjeller i organisasjonenes deltagelse, og at det ofte settes i sammenheng med at noen av disse organisasjonene blir ekskludert.
Dette skyldes gjerne at myndighetenes «aksess-policy» ofte fører til en skjev fordeling av deltagelsesrettigheter blant organisasjonene. Derimot kan en ulik deltagelse også være et bevisst valg fra organisasjonenes side. Ved at de har vurdert fordeler og ulemper, kan de komme frem til at de er best tjent med å stå utenfor, eller bare delta på visse måter. For organisasjonene vil det være en avveining av ulike fordeler og ulemper om de skal delta eller ikke. Denne avveiningen av fordeler og ulemper fører ofte til dilemmaer uten enkle løsninger (Opedal 1996: 1).
Klausen (1995) viser til at et sentralt tema innen litteraturen om interesseorganisasjoner, er forekomsten av spesielle forbindelser mellom visse organisasjoner og offentlige instanser med interesser innen samme saksfelt. Slike forbindelser har generert en rekke modeller og innfallsvinkler, som ofte innehar et sentralt moment. Nemlig at deltagelse og innflytelsesrelasjoner i offentlige beslutningsprosesser i større eller mindre grad blir strukturert av tilhørigheten til spesielle «allianser» med ulike benevnelser. Slik sett kan en si at offentlig politikk blir preget av sektorisering, og at skillet mellom aktører i og utenfor disse
«alliansene» har en større betydning enn skillet mellom offentlig og privat, eller skillet mellom lovgivende og utøvende makt (Klausen 1995: 4). Et poeng av Rokkan (1966), var at «den korporative kanal», som er møteplassen mellom stat og organisasjoner, hadde en større politisk betydning enn «den numeriske kanal», som er forbindelsen mellom representant og velger (Rokkan 1966, gjengitt i Klausen
1995: 4). Dette fenomenet fikk masse oppmerksomhet utover 1970-tallet, sammen med tilbakevendingen av begrepet «korporativisme».
Schmitter (1974) lanserte en korporativisme-modell i to varianter, en statskorporativisme og en samfunnskorporativisme. I modellen blir private interesser representert i styringssystemet gjennom obligatorisk medlemskap offentlig lisensierte organisasjoner. Disse organisasjonene har såkalt representasjonsmonopol innen sine sektorer. Slik dette systemet fremstår av modellen, er det rimelig sektorisert, autoritært og elitistisk. Videre utover 70-tallet ble det lansert en rekke tillegg og modifikasjoner på denne modellen (Schmitter 1974, gjengitt i Klausen 1995: 5).
Slike skildringer av det politiske systemet fikk også stor oppslutning i Norge. Blant annet utkom artikkelen «Organisasjonssamfunnet og den segmenterte stat»
(Egeberg, Olsen & Sætren, 1978). Her regnes et segment å bestå av visse organisasjonsrepresentanter, stortingsrepresentanter, departementsfolk, representanter for forskningsinstitusjoner, massemedia også videre. Disse grupperingene har også fått hegemoni over «sin» sektor av offentlig politikk (Egeberg et al. 1978, gjengitt i Klausen 1995: 6).
En slik segmentering av det politiske systemet vil få store følger for hvordan forskjellige typer interesseorganisasjoners deltagelse og innflytelse på beslutningsprosessene vil være. Spesielt vil dette være tilfelle innenfor sektorer med en viss grad av såkalt «konfliktuerende målsetninger». Om et segment preges av en viss konsensus, er det antatt at det vil finnes en enhetlig oppfatning om hvilke målsetninger som bør oppfylles i størst mulig grad. Eventuelle aktører som måtte være uenig, antas å ha mindre innflytelse, og også delta mindre «tett»
(Klausen 1995: 6-7).
Klausen og Rommetvedt (1996) viser til at det er generelt større usikkerhet enn før knyttet til beslutningsprosessene i Stortinget. Spesielt gjelder dette om man har mindretallsregjeringer. Uansett har sannsynligheten for at Stortinget gjør endringer i regjeringens forslag blitt større. Noe som forklarer hvorfor lobbyvirksomheten på Stortinget øker. Det er ikke alltid lenger nok å påvirke beslutningsprosessen i en tidlig fase via deltagelse i utredningsutvalg og forhandlinger i den «korporative kanal». Som en følge av denne utviklingen, kan det se ut som at den mer uformelle lobbyvirksomheten, har blitt en stadig viktigere del av organisasjonenes politiske påvirkningsarbeid (Klausen & Rommetvedt 1996: 16-18).
Jeg skal undersøke om RIF som en interesseorganisasjon ønsker å delta i politiske beslutningsprosesser når det gjelder betydningen av bærekraft og miljø. Vil RIF ønske å øve innflytelse for å oppnå mer miljøvennlighet i samfunnet? Og i så fall, på hvilken måte? Eller vil de forsøke å influere for å ivareta sine medlemmers interesser? Og i så fall, på hvilken måte?
2.3. Oppsummering
Jeg skal altså analysere RIFs engasjement i miljøspørsmål ved å anvende to mulige fortolkninger av RIF, som henholdsvis grenseorganisasjon og interesseorganisasjon. Dersom RIF fungerer som grenseorganisasjon i miljøspørsmål må det finnes spor av aktiviteter i RIF som eksplisitt tar sikte på å flytte kunnskap fra forskning og tilsvarende produksjon av ny miljøkunnskap og over til RIFs medlemmer. Hvilke aktiviteter finnes i så fall, og hvordan bidrar de?
Det er ikke sikkert RIF kan karakteriseres som en grenseorganisasjon, men det er ingen tvil om at RIF er en form for interesseorganisasjon. Det jeg ønsker å undersøke nærmere i analysen er altså hvorvidt og hvordan RIF benytter foreliggende muligheter til å øve innflytelse på politiske og andre institusjoner som produserer reguleringer som er relatert til miljøspørsmål innenfor virkefeltet til rådgivende ingeniører. Vil de se det som en fordel eller ulempe å delta i den offentlige debatten i forhold til miljø? Eller som deres oppgave? Hvordan uttrykkes miljøengasjementet i fortolkningen av medlemmenes interesser? Siden RIF er underlagt potensielt kryssende hensyn (framfor alt hensynet til medlemmenes kommersielle virksomhet og hensynet til miljø) er det interessant å se på hvordan de manøvrerer når det gjelder hvilke hensyn som prioriteres.
Kapittel 3: Metode
Denne studien er en del av et større forskningsprosjekt omhandlende et fokus på rådgivende ingeniører og deres bidrag til et mer bærekraftig samfunn.
Utgangspunktet for studien er at det er en vanlig observasjon, blant annet i miljøplan 2015, å hevde at miljøkunnskap blir for lite anvendt i samfunnet. Som regel antas det at dette skyldes lite effektiv overføring av kunnskap, eller politiske kontroverser. Derimot har det vært ønskelig å forsøke og utvikle en annen forskningsstrategi. Denne strategien går ut på å fremheve samfunnsvitenskapelig kunnskap vedrørende den rollen rådgivende ingeniører har, det de produserer, og den kunnskapen, særlig rundt miljørelaterte spørsmål, som de besitter. For på denne måten å belyse hva denne ofte litt mer anonyme samfunnsgruppen bidrar med. Utgangspunktet er at deres bidrag er betydelig (Lagesen 2008: 1).
I lys av dette har jeg valgt å se nærmere på den største bransjeforeningen for rådgivende ingeniører i Norge, nemlig Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF), og hva de faktisk gjør. For å få et godt bilde på hvordan RIF fungerer og hva RIF gjør, var det nødvendig å lese store deler av innholdet på deres nettside RIF.no. Dette ga meg et godt inntrykk og en fin oversikt, men dette var på ingen måte noen uttømmende kilde for hvordan RIF arbeider og hva de gjør. Derfor ble det tidlig klart at det var hensiktsmessig med intervjuer av aktører med nær tilknytning til RIF.
3.1 Det kvalitative forskningsintervjuet
Kvale og Brinkmann (2009) mener at forskningsintervjuet er basert på samtaler i dagliglivet og er en profesjonell samtale. I slike intervju konstrueres kunnskap i samspill eller interaksjon mellom den som intervjues og den som intervjuer (Kvale
& Brinkmann 2009: 22).
Ifølge Lofland og Lofland (1984, gjengitt i Charmaz 2006) er intervjuet en styrt samtale. Et konsentrert intervju vil sørge for at man kan få utført en dyptgående utforskning av et spesifikt tema ved hjelp av en person som har hatt relevante erfaringer. Slik sett blir det en nyttig metode for en forklarende undersøkelse (Lofland & Lofland 1984, gjengitt i Charmaz 2006: 25).
Ved selve intervjuprosessen kan man gjerne peke på to forskjellige epistemologiske oppfatninger for hvordan kunnskap frembringes. Den ene oppfatningen går ut på at kunnskapen må hentes frem, omtrent graves ut fra
informantens hode. Det er noe som er iboende hos informanten, og må avdekkes.
Den andre oppfatningen viser til at kunnskap dannes via den pågående samtalen. I slike tilfeller foregår kunnskapsdannelsen der og da, og er ikke noe som nødvendigvis var der forut for samtalen. Disse oppfatningene representerer henholdsvis synspunkter om noe som er gitt og noe som er konstruert. Kunnskap ansett som noe gitt, har en sterk tilnærming tilpositivistisk tankegang. Samtidig vil kunnskap ansett som noe konstruert, ligge nærmere en postmoderne samtaletilnærming til samfunnsforskningen (Kvale & Brinkmann 2009: 67-68).
Med bakgrunn i dette er det med andre ord mye å ta tak i før man skal gjennomføre intervjuer, og man står overfor flere utfordringer. Før man går i gang med noen intervjuer bør man ha en tematikk for studiet, samt et overblikk over hva man ønsker å finne svar på, som er relevant i det aktuelle forskningsprosjektet. I mitt tilfelle var tematikken i forhold til å finne ut mer om rådgivende ingeniører og hvordan de arbeider, med hovedfokus på hva RIF gjør, tidlig fastsatt. Dette førte til at jeg i den innledende fasen av studiet, kunne konsentrere meg om å tilegne meg mer informasjon fra nettsiden til RIF. Denne informasjonen dannet grunnlaget for de første utkastene til intervjuguider. På dette tidspunktet hadde jeg foreløpig ingen informanter, men fokuset lå på å utforme en intervjuguide som kunne få frem den kunnskapen dette studiet var ute etter.
Ved et kvalitativt forskningsintervju inntar man ofte fra en forholdsvis lite, til delvis, strukturert tilnærming. Tematikken er gjerne satt på forhånd, men rekkefølgen på temaer og spørsmål kan variere. Dette medfører en god del frihet i intervjusituasjonen, og man kan i større grad følge opp nye og interessante momenter som kan dukke opp underveis i intervjuet. Slik kan en se at begge parter i en intervjusituasjon har mulighet til å påvirke hvordan et intervju utvikler seg (Thagaard 2009: 89).
3.2 Funn av informanter og utvalg
Mens jeg arbeidet med å lage en intervjuguide, begynte jeg også en søken etter egnede intervjukandidater. Jeg leste meg opp på RIFs hjemmeside, RIF.no. Siden RIF har en forholdsvis liten administrasjon, med færre enn ti ansatte, har jeg også forsøkt å få en liten oversikt over hva som foregår i flere av de ulike fagutvalgene.
I utgangspunktet kunne det tenkes at en del miljørelatert arbeid utføres på dette nivået. Uansett var tanken min, at personer som sitter i fagutvalgene vil være godt opplyst om hva som foregår fra mer sentralt hold i RIF, samtidig som de har mer oversikt over sine respektive områder.
Jeg fant frem til en rekke personer med tilknytning til RIF. Disse noterte jeg ned på en liste. Siden det antagelig ville ta litt tid å få avtalt og gjennomført intervjuer, startet jeg bare med å kontakte personer fortløpende fra ulike utvalg. Dette var hensiktsmessig, slik at jeg skulle få litt spredning på tilbakemeldingene fra informantene som forhåpentligvis aksepterte min forespørsel. Jeg ønsket å undersøke om informanter med ulik tilknytning til RIF hadde ulike synspunkter.
Jeg tok kontakt via mail med det som var markert som kontaktpersonen for fire av de fagutvalgene som jeg utfra RIFs nettside, mente var mest relevante. På et tidlig stadium i oppgaven var det hovedsakelig hvilke fagområder i RIF som var opptatt av miljøutfordringer jeg ønsket å komme i kontakt med. Måten jeg screenet de ulike utvalgene var ved å lese det de selv skrev at de fokuserte på, samt å gå igjennom de siste årenes møtereferater.
Jeg valgte å ta den første kontakten via mail, siden dette ga meg en mulighet til å forklare bakgrunnen for min forespørsel, samt forklare hva jeg ønsket. Jeg opplyste også om at dersom det var ønskelig, kunne jeg oversende prosjektbeskrivelsen for hele prosjektet som denne oppgaven er en del av. I selve mailforespørselen ønsket jeg at kontaktpersonen skulle videreformidle mitt ønske om et intervju, til noen som kunne representere den enkelte faggruppen.
Tidlig i prosjektet var noen av fokuspunktene mine på hvordan RIF var bygget opp, hvordan RIF fungerte som organisasjon, hvilke arbeidsoppgaver de hadde, samt hva slags fokus RIF hadde på miljø. Dette var noe jeg ga uttrykk for i mailforespørselen, samt noe som speilet seg i spørsmålene mine på intervjuguiden.
Jeg endte opp med å få svar på to av fire mail ganske raskt og fikk avtalt intervju med personer sittende i fagutvalgene. Videre fikk jeg også kontakt med en tidligere ansatt i RIF. Jeg møtte personlig alle tre intervjuobjektene på et egnet sted som var praktisk for dem. Disse tre første intervjuene kom ganske tett, og var på mange måter min ilddåp i intervjusammenheng. Et noe nervøst første intervju, ble avløst av et mer rolig og avslappet andre intervju. Og etter disse tre første intervjuene, følte jeg meg komfortabel og trygg med intervjuguiden. Samtidig følte jeg at jeg fikk god og relevant informasjon tilbake fra informantene.
Etter at intervju nummer tre var fullført, ønsket jeg å skynde litt på de som ikke hadde svart på min mailkontakt enda, samtidig som jeg også ble sterkt anbefalt å ta kontakt med en femte faggruppe innenfor RIF. Jeg endte derfor opp med å ringe til disse to faggruppene jeg ikke hadde hørt fra, samt den femte. Nå fikk jeg svar med
en gang, og samtlige var behjelpelige med å enten stille selv eller videreformidle kontakt, og det ble raskt avklart tre nye intervjumøter. I tillegg ønsket jeg kontakt med noen som jobbet i RIF per tidspunkt, og tok derfor også kontakt med RIFs administrasjon. Denne kontakten var igjen i mailformat, siden jeg ønsket at alt skulle være godt forklart. Også her fikk jeg raskt et positivt svar tilbake.
Samtlige av disse fire neste intervjuene ble også gjennomført ved at jeg møtte informantene personlig. Jeg følte meg selv forholdsvis trygg i denne rollen på det gitte tidspunktet, så det var også det jeg selv ønsket dersom informantene ikke hadde noe imot dette, noe ingen motsatte seg. Grunnet et par uforutsette hendelser ble to av intervjuene flyttet til noen senere datoer, men dette var ikke noe problem.
3.3 Informantene
Til slutt endte jeg opp med 8 informanter med tilknytning til RIF. Jeg spurte aldri informantene om alder, da det i og for seg ikke var så relevant for min oppgave.
Derimot kan jeg nevne at de befinner seg i et aldersspenn som går fra cirka 35 år og opp til cirka 65 år. I det følgende vil jeg presentere en kort oversikt over mine informanter, samt deres tilknytning til RIF. For at dette skal være mest mulig oversiktlig, har jeg valgt å gjøre dette ved hjelp av en tabell:
Tabell 1: Oversikt over informantene.
Som det fremgår av tabellen, er samtlige intervjuer gjennomført i løpet av 2011 og 2012. Derfor vil jeg når jeg refererer tilbake til intervjuene senere i oppgaven, bare forholde meg til hver enkelts fiktive navn.
3.4 Bearbeidelse av intervjudata
Alle intervjuene ble gjennomført med båndopptaker, etter å ha innhentet informantenes samtykke på forhånd. Etter at intervjuene var gjennomført,
Informanter (fiktive navn): Forbindelse til RIF: Intervjudato:
"Alf" Medlem i et fagutvalg i RIF 21.10.2011
"Birger" Medlem i et fagutvalg i RIF 28.10.2011
"Fredrik" Tidligere ansatt i RIFs administrasjon 03.11.2011
"Hilde" Ansatt i RIFs administrasjon 06.12.2011
"Knut" Tidligere ansatt i RIFs administrasjon 06.12.2011
"Petter" Medlem i et fagutvalg i RIF 11.01.2012
"Truls" Medlem i et fagutvalg i RIF 21.12.2011
"Vidar" Medlem i et fagutvalg i RIF 08.11.2011
"Hilde" (Oppfølgingsintervju) Ansatt i RIFs administrasjon 04.05.2012
transkriberte jeg dem. Deretter skrev jeg små korte sammendrag av intervjuene.
Etter dette har jeg gått grundigere inn i materialet og sortert og gruppert materialet jeg har fått, slik at informasjon som vedrører de samme sakene lettere kan ses i sammenheng med hverandre. Denne jobben har jeg gjort i dataprogrammet ATLAS, hvor det har vært greit å kode informasjonen, slik at jeg med noen tastetrykk kan hente frem det jeg trenger på ulike områder.
Intervjuene jeg gjennomførte ble tatt med personer fra ulike faggrupper knyttet til RIF, og også med nåværende personer i RIFs administrasjon, samt forhenværende personer knyttet til RIFs administrasjon. Jeg fant ut etter det første intervjuet, at ikke alle spørsmålene fra intervjuguiden var like relevante, spesielt siden noen ble veldig generelle. Enkelte av spørsmålene i guiden ville det være vanskelig for noen i faggruppene å besvare, og var best egnet å bare stille til noen som var, eller hadde vært, direkte involvert i RIFs administrasjon, og motsatt. Derfor justerte jeg enkelte spørsmål før hvert enkelt intervju, og fikk tilpasset spørsmålene litt mer.
Hovedmalen fra intervjuguiden ble fulgt, men jeg følte at de neste intervjuene ble litt mer dynamiske, og at informantene fikk bedre mulighet til å skape sin egen ramme rundt svarene. Personlig føler jeg dette var vellykket, og at jeg også i enkelte tilfeller endte opp med interessant informasjon jeg ellers kunne ha risikert å gå glipp av. Siden intervjuguiden gjennomgikk små justeringer før hvert enkelt intervju, ble kodingsprosessen med å samle og gruppere informasjonen i etterkant enda viktigere, for å opprettholde en god oversikt.
Selve gjennomgangen av materialet foregikk uten noe teoretisk utgangspunkt for hva jeg ville finne. Først og fremst var det sentralt å sammenfatte intervjuene, og samle biter med informasjon om felles temaer, inn under ulike koder, slik at det var lettere å finne frem i materialet.
Etter grupperingen av innholdet, var jeg interessert i å se hva jeg faktisk hadde funnet ut. Jeg forsøkte så å lage små historier av informasjonen. Dette ble til to analysekapitler. Det var ønskelig å ha enda et analysekapittel, og i materialet fantes noen bruddstykker av informasjon om et tredje tema, uten at dette var godt nok belyst. Derfor meldte det seg et behov for å få litt mer informasjon om enkelte temaer, og det ble tidlig klart at det var nødvendig med et oppfølgingsintervju. Jeg utformet fem nye spørsmål og sendte de via mail til den aktuelle informanten jeg ønsket mer informasjon fra, og ringte allerede dagen etter for å forsøke å få til et intervju noe raskere.
Informanten viste seg å være veldig velvillig overfor et lite oppfølgingsintervju noen dager senere, tross mye å gjøre. Dette intervjuet foregikk til forskjell fra de
andre via telefon, siden det virket mest hensiktsmessig grunnet et fåtall nye spørsmål. Også dette intervjuet ble tatt opp, etter informantens samtykke, og transkribert. På bakgrunn av dette oppfølgingsintervjuet, sammen med informasjonen som allerede var tilgjengelig, ble det dannet et tredje analysekapittel.
Til de tre temaene som har endt opp med å danne utgangspunkt for analysekapitlene, har det vært av interesse å utforske temaene videre ved hjelp av teori. For eksempel har det vært ønskelig å finne ut mer om hva slags type organisasjon RIF er. Kan RIF betegnes som en grenseorganisasjon? Og hva menes med grenseorganisasjon i dette tilfellet? I tillegg har oppgaven forsøkt å utforske hvor sentralt miljø er for RIF og ingeniører knyttet til RIF. Disse spørsmålene vil jeg utforske underveis i oppgaven, men først vil jeg gi en mer omfattende oversikt over historikken til RIF og hva de «sier» at de gjør.
Kapittel 4: Hva er RIF og hva er det RIF gjør?
RIF har egne hjemmesider (rif.no), hvor de omtaler seg selv som «en frittstående bransjeforening for kunnskapsbedrifter med virksomhet innenfor rådgivning, planlegging og prosjektledelse i bygg- og anleggssektoren»2. Om medlemsbedriftene til RIF skrives det at «de har sin kjernekompetanse innen ingeniørteknologi, arkitektur, prosjekt- og bedriftsledelse og IKT»3. Videre hevdes det at formålet til RIF er «å sikre best mulige vilkår for RIF-medlemmene gjennom rammepåvirkning, synliggjøring av bransjens kjernekompetanse og verdiskapning»4. RIF tilbyr også fagtekniske, juridiske og forsikringsmessige tjenester for å sikre medlemsbedriftenes konkurransekraft og kompetanse. Deretter kommer det frem at alle firmaer som knyttes opp mot RIF er underlagt krav knyttet til faglig kompetanse og forretningsskikk5, samt at de 216 medlemsbedriftene til sammen representerer 8400 personer.6
Tidligere ble rådgivende ingeniører kalt for tekniske konsulenter, og de har siden slutten av 1800-tallet vært virksomme i Trøndelag. Hovedsaklig skyldtes dette at den begynnende kraftutbyggingen nødvendiggjorde teknisk kompetanse, og denne fant man ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt (TTL), og fra 1910 ved Norges Tekniske Høyskole (NTH)7
Rundt år 1900 og utover ble de første tekniske konsulenter etablert i Oslo-området, og i 1910-12 startet de første virksomhetene i Trondheim.8 I 1919 ble den landsomfattende Tekniske Konsulenters Forening (TKF) dannet etter initiativ fra en gruppe ingeniører i Christiania. Til tross for magre år etter første verdenskrig, frem til børskrakket i 1929, og ettervirkningene etter krakket, ble det etablert konsulentvirksomhet i elektro, bygg og VVS-bransjen. I siste halvdel av 1930- tallet ble det gunstigere tider, før andre verdenskrig førte til at omtrent alle sivile prosjekter ble lagt på is, mens krigen raste. I etterkant av andre verdenskrig var det derfor et stort marked for teknisk planlegging. Det oppstod også et presserende
2 Se RIF A, «Om RIF». http://www.rif.no/om-rif.html
3 Ibid.
4 Ibid.
5 Ibid.
6 Ibid.
7 Se RIF B, «RIFs Historie». http://www.rif.no/om-rif/historikk.html
8 Se RIF B, «RIFs Historie». http://www.rif.no/om-rif/historikk.html
behov for en lokal gruppe av TKF, siden det var et underskudd på tekniske konsulenter utenom de allerede etablerte.9
I 1957 skiftet foreningen navn til Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF). Reglene for medlemskap ble på samme tid forandret, slik at også ansvarlige medarbeidere i firmaene kunne bli medlemmer, imotsetning til at det tidligere utelukkende var firmaeiere som kunne bli medlemmer. Firmaer og antall medlemmer tiltok hurtig i 1960-70-årene. Strenge etiske regler lå til grunn for styringen av foreningen, og man hadde høy teknisk kvalitet og uavhengig rådgivning som målsetninger.10 I 1987 omorganiserte man RIF og personlige medlemskap bortfalt. I 2001 endret organisasjonen navn til RIF. Fra 2005 ble RIF formelt oppdelt i to foreninger; RIF og RIF Service.11 Ellers kan det være verdt å merke seg at RIF nå har elleve lokalforeninger med fylkesvis tilknytning.12
4.1 Organisering av RIF
RIF består av to foreninger; RIF og RIF Service. Man kan ikke være medlem av den ene foreningen uten samtidig å være medlem av den andre, så dersom man ønsker å bli medlem, blir man automatisk medlem av begge ved godkjent medlemskap.13 Formålet til RIF Service er å bedre medlemmenes kompetanse, konkurranseevne og økonomi. Dette gjøres ved å besørge fellesoppgaver som kan gjennomføres på en bedre eller rimeligere måte enn at medlemmene gjør det selv.
Selve virket til RIF Service går ut på å tilby etterspurte tjenester innenfor arbeidsgiverstøtte, kontrakts-, kontraherings- og konkurranseforhold, i tillegg til fellesfaglige utviklingsprosjekter som fremmer medlemmenes forretningsmessige virksomhet. Fortrinnsvis skal RIF Service bedrive tjenesteyting og salg som foregår utenfor medlemmenes primære kompetanseområder og følge vanlige forretningsmessige prinsipper. 14
Når det gjelder RIF og RIF Service, er de begge organisert på en lignende måte.
Det øverste organet for begge foreningene er årlige årsmøter. Alle medarbeidere og tillitsvalgte til medlemsfirmaene har mulighet til å delta på årsmøtet, og innehar
9 Ibid.
10 Ibid.
11 Ibid.
12 Se RIF A, «Om RIF». http://www.rif.no/om-rif.html
13 Se RIF C, «Lover for RIF», 2008, http://www.rif.no/om-rif/formelle-dokumenter/lover-for-rif.html
14 Se RIF D, «Lover for RIF Service», 2007 http://www.rif.no/om-rif/formelle-dokumenter/lover-for-rif-service.html
talerett. Derimot er det en valgt representant av et kontingentbetalende medlemsfirma som har stemmerett.15
RIF ledes av et hovedstyre bestående av åtte medlemmer, herunder en styreleder og en nestleder. Hovedstyret oppnevner Godkjenningsråd, som har til oppgave å vurdere godkjenning av medlemmer og RIF-godkjente rådgivere. Videre har hovedstyret også til oppgave å oppnevne Praksisråd, som har sin oppgave i å ivareta krav til ansvarsforsikring og forretningsskikk. Praksisrådet skiftet navn til Nærings- og etikkrådet den 30.mars 2012. Hovedstyret kan for øvrig også oppnevne andre råd, grupper og utvalg, og delegere oppgaven til disse via utarbeiding av instruks.16
4.2 Godkjenningsrådet
Godkjenningsrådet blir oppnevnt av hovedstyret. Rådet består av sju medlemmer og deres hovedoppgaver er å godkjenne nye RIF-firmaer, RIF-godkjente rådgivere og kvalitetsrevisjonsledere.17 De kan også vurdere om det er behov for, og eventuelt rekvirere eksternt tilsyn, for å finne ut om medlemsvilkårene er opprettholdt av medlemsfirma. Godkjenningsrådet har også til oppgave å vurdere RIFs faggruppestruktur og de krav som stilles til RIF-godkjenning, samt aktivt bidra til nødvendige endringer. 18
Ifølge Hilde har man i Godkjenningsrådet med jevne mellomrom en diskusjon gående i forhold til hvordan man skal legge best mulig til rette for faggruppene.
Slik situasjonen er i dag, kommer det stadig nye fagområder, slik som for eksempel kuldeteknikk. Dette eksemplifiserer Hilde med at:
«Før kunne man trolig jobbe som elektrorådgiver innenfor både vei og bygg.
Nå for tiden blir det stadig mer spesialisert og det har eksempelvis kommet egne sertifikater for å få jobbe med vei. Det innebærer at man ikke kan ta en elektroarbeider på bygg, direkte over på vei, grunnet disse egne sertifikatsordningene vei nå har».
15 Se RIF C, «Lover for RIF», 2008, og RIF D, «Lover for RIF Service», 2007.
16 Se RIF C, «Lover for RIF», 2008, http://www.rif.no/om-rif/formelle-dokumenter/lover-for-rif.html
17 Se RIF E, «Godkjenningsrådet». http://www.rif.no/om-rif/organisasjon/godkjenningsradet.html
18 Se RIF F, «Instruks Godkjenningsrådet», 2012. http://www.rif.no/om-rif/formelle- dokumenter/instruks-godkjenningsradet.html
Hilde påpeker slik sett at «det blir stadig mer spesialisert, og RIF ser derfor på hvordan de skal utvide». Kjernen i tematikken her, er om RIF skal ta imot alle nye faggrupper ettersom de oppstår, eller om de skal begynne å samle dem litt mer opp i båser og ha undergrupper.
4.3 Nærings- og etikkrådet
Forutenom Godkjenningsrådet, blir også Nærings- og etikkrådet, (tidligere kalt Praksisrådet), oppnevnt av hovedstyret,19 og fungerer som et støtteorgan for hovedstyret og administrasjon i forhold til rådgiverfirmaers kontraherings- og kontraksforhold.20 Blant Nærings- og etikkrådets hovedoppgaver er å ivareta kravene til ansvarsforsikring og forretningsskikk.21 I tillegg har Nærings- og etikkrådet en selvstendig beslutningsrett vedrørende opptreden i forhold til RIFs Norm for god forretningsskikk, samt at de også står bak RIFs etikkveileder.22 Mer detaljert går Nærings- og etikkrådets oppgaver ut på å ta stilling til klager på medlemmer eller RIF-godkjente rådgivere i forhold til Norm for god forretningsskikk. Videre skal rådet gi råd om opptreden i RIF-miljøet og kundenes ønskede premisser for en slik opptreden i forhold til Norm for god forretningsskikk, og på bakgrunn av dette videreutvikle normen med utgangspunkt i erfaringer og innspill.23 En annen oppgave rådet har er å foreta nødvendige tiltak for å møte utviklingen i forhold til engasjementsvilkår, slik at medlemmene kan utføre profesjonelt arbeid for sine kunder.24
Nærings- og etikkrådet skal også informere om forebyggende arbeid for å minske ansvarsbetingende feil ved utøvelsen av yrket, noe som blant annet har sin forankring i erfaringsmateriale knyttet til ansvar. Ellers er det også Nærings- og etikkrådets oppgave å gi råd om nødvendig forsikringsdekning av medlemmers virksomhet.25
Ved brudd på Norm for god forretningsskikk er det altså Nærings- og etikkrådet som først behandler saken. Rådet kan selv ta et initiativ for dette, men initiativet
19 Se RIF C, «Lover for RIF», 2008, http://www.rif.no/om-rif/formelle-dokumenter/lover-for-rif.html
20 Se RIF G, «RIFs Nærings- og etikkråd», http://www.rif.no/om-rif/organisasjon/naerings-og-etikkradet.html
21 Ibid.
22 Ibid.
23 Ibid.
24 Ibid.
25 Ibid.
kan også komme fra andre i RIF-miljøet eller utenforstående. Sanksjoner for brudd kan være alt fra advarsler til bøter, eller inndragelse av RIF-godkjenning på rådgivere, helt til en eventuell suspensjon med påfølgende eksklusjon fra RIF.26 4.4 Faggrupper og fagutvalg
RIF har i dag over 20 faggrupper. Sju av disse har egne fagutvalg. Ifølge Fredrik kunne «i prinsippet alle faggruppene hatt egne fagutvalg, men det ligger litt i de ulike firmaenes egen interesse om de føler at de har behov for det». Noen av fagutvalgene har kommet i stand ved at rådgivere fra de ulike faggruppene har ment at det har vært en del problemstillinger å gripe fatt i, og en del ting man burde ordne i fellesskap.
Fredrik fortsetter med å fortelle om fagutvalgene at «de som er nå, har jo veldig mye relasjoner til eksterne organer som det er viktig… som de mener at det er viktig at vi holder kontakt med i fellesskap». Før han konkluderer med at:
«Iallefall, om behovet er der, er RIF positive til opprettelsen av fagutvalg».
Vidar forteller at det å sitte i et fagutvalg «er frivillig og ikke-betalt». Også Alf og Petter forteller det samme. Med andre ord er ikke personene som sitter i fagutvalgene ansatte i RIF, og heller ikke får de lønn for å inneha slike verv.
Derimot forteller informantene at de fortsatt får lønn fra sine respektive bedrifter, om møtene er i arbeidstiden. RIF på sin side støtter opp med midler til enkelte prosjekter og tiltak fra fagutvalgene. Ofte er det behov for en oppdatering av en fagrelatert veileder, og den eller de som påtar seg slike oppdrag, får gjerne en påskjønnelse for slikt, da dette er tidkrevende og omfattende arbeid.
På spørsmål om hvordan personer blir valgt ut til å sitte i de ulike fagutvalgene forteller Petter:
«det er slik at RIF normalt har gått ut og spurt [de] ulike firmaene om de har kandidater som kan være villig til å sitte, for det er en sånn frivillig oppgave.
Man får dekket reiseutgifter, men ikke noe mer. All tiden må man ta… må [man] finne og ta på egen kappe da. Så det har vært slik at primært de største firmaene som har litt mere økonomi til å ta… til å la folk jobbe udefinerbart som har sittet der. Også er det gjerne slik at når man først har kommet inn, så fortsetter man, og så er man blitt et navn i systemet, også spørres man».
26 Ibid.
Alf forteller en litt annen historie på hvordan han kom inn i et fagutvalg:
«…det [hadde] da vært [et] eget initiativ blant et par-tre stykker til å blåse litt nytt liv i gruppen. Det hadde ikke vært noe på femten år. Og da var det vel slik at vi… ja, vi tok det først opp med de som formelt fortsatt satt i den gruppa, men nå [med spørsmål om] at det var greit at vi… tok det videre, og så gikk det vel en mailrunde til alle firmaer som driver med faget om de kunne tenke seg å stille med en representant, og vi er ikke flere enn at vi kan ha alle representert».
Som man kan se fra dette, så er de som ender med å sitte i fagutvalgene, ofte personer som føler de har litt ekstra engasjement og interesse å gi for fagområdet sitt. De som ender opp med å sitte i fagutvalgene tar enten initiativ til det selv, eller så har bedriftene, oftest de største, en intern høring om noen ønsker å sitte i fagutvalgene, eventuelt spør bedriftene enkeltansatte direkte. I så måte kan man kunne se for seg at enkelte personer i fagutvalgene kanskje ville ha noen kvaler til det å ha en slags dobbeltrolle i forhold til interessene mellom egen bedrift og RIF.
Derimot benektet samtlige informanter at dette på noe tidspunkt hadde vært et problem for dem.
Birger og Fredrik forteller at fagutvalgene er underordnet RIF, men har gjerne en slags uavhengig stilling. De setter som regel sin egen agenda i forhold til fagrelatert problematikk for hver enkelt faggruppe, og har sine egne budsjetter. En av de mer viktige oppgavene for de ulike fagutvalgene generelt, er å være med i forskjellige standardiseringskomitéer, for å gi innspill og påvirke dannelsen av nye standarder.
Flere av fagutvalgene har også en ganske god kontakt med utdanningsinstitusjoner som universiteter og høyskoler, i tillegg til at firmaene har noe som kalles Næringslivskontakten, som innebærer at de har direktekontakt med ulike læringsinstitusjoner. Petter forteller at et av fagutvalgene til RIF har en representant som er med på å legge opp pensumet på NTNU. Denne representanten sitter i en komité som kommer med innspill på hva som bør være pensum. På denne måten får man utdannet folk som har den kunnskapen man etterspør i arbeidslivet. Dette samme fagutvalget stiller også opp med gjesteforelesere to til tre timer i semesteret. Og de har inntrykk av at studentene synes det er spennende at det kommer folk fra næringslivet som er engasjerte, og forteller dem om hvordan ting egentlig foregår.
Det kan være verdt å merke seg at de ulike fagutvalgene har forskjellige erfaringer med hvordan det er å forholde seg til forsknings- og utdanningsinstitusjonene. For eksempel mener Petter at når det gjelder NTNU er «[de] veldig mottakelige for innspill», mens Alf, som tilhører en annen fagdisiplin enn Petter, forteller at de i det hele tatt sliter med å oppnå en kontakt med NTNU. Alf forklarer forskjellene med:
«Noen syns det er veldig bra at næringslivet engasjerer seg litt, og noen syns at de bør holde seg unna og ikke legge seg opp i undervisningen. Den er det de som skal stå for, og så skal vi ta imot i andre enden».
Her bør det understrekes at Alfs «forklaring» ikke er rettet direkte mot NTNU, men ment opp mot næringsliv og utdanningsinstitusjoner generelt.
Flere av informantene legger til at fra de ulike fagutvalgene jobbes det i tillegg til NTNU, også opp mot eksempelvis UMB og blant annet høyskolene i Agder, Oslo og Sør-Trøndelag. Dessuten er det også en kontakt opp mot BI, hvor man ser fordeler av å samarbeide med kompetansebasert næring.
Videre tillegger Truls at:
«…vi prøver å være med og holde kontakt med lærestedene rundt omkring.
Vi prøver også å holde kontakt med de store byggherrene som type Statsbygg, Forsvarsbygg, også videre. Vi prøver å holde god kontakt med entreprenørforeninger og arkitektforeninger, og den type ting. Så det er et mylder av sånne ting, men ikke minst også holde et, hva skal jeg si, en god kontakt inn i de politiske prosesser og organisasjoner og tenketanker og sånne ting».
Derimot innrømmer Truls at «RIF har sine begrensninger i å kunne nå ut i alle disse leddene, så det er noen utfordringer».
Totalt sett er mitt inntrykk at RIF i det store og hele har brukbar kontakt med forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Foruten at flere ulike fagutvalg har direkte kontakt med diverse utdanningsinstitusjoner, så kan Hilde fortelle meg at
«firmaene også har næringslivskontakten». På spørsmål om han føler RIF generelt har mye kontakt med FoU-institusjoner, svarer Truls: «Ja, vi prøver på det. Kunne vært mye mer. Men sånn er det, med alt».
Når det gjelder hvor fagutvalgene står i forhold til RIF-administrasjonen, kan Fredrik fortelle meg at:
«Det sentrale bindeleddet mellom RIF og de faglige utvalgene, er fagsjefen.
Fagsjefen er ansatt i RIFs administrasjon, og har som sine viktigste oppgaver å koordinere, og å drive det faglige arbeidet gjennom fagutvalgene, samt drive med prosjektutvikling. Mye av selve arbeidet til fagsjefen består av utvikling. Det å forsøke og ta tak i områder som ikke er standardisert enda, og nærmest bedrive en slags før-standardisering. En del av dette arbeidet ender gjerne med å bli tatt opp i ulike standarder på et senere tidspunkt».
Her kan man se at fagsjefen har en særskilt viktig rolle i RIF, ved at det er denne personen som har oversikt med hva som skjer i de ulike fagutvalgene, samt har rollen med å koordinere dem. Ofte har fagsjefen også en overordnet rolle med å se den faglige utviklingen som foregår, gjerne via fagutvalgene. Fagsjefen er ansatt person i RIF-administrasjonen. Fremover vil jeg nå komme nærmere inn på hva de viktigste oppgavene til administrasjonen i RIF er.
4.5 Hva er det RIF gjør?
RIF fokuserer hovedsakelig på tre hovedaktiviteter. Dette er synlighet, rammevilkår og kompetanseheving av medlemmer. De to første momentene blir behandlet i det følgende, mens det tredje momentet blir behandlet i innledningen på kapittel 6.
Synlighet
Et av disse områdene er synlighet. Hilde ordlegger det slik: «[RIF] bruker ikke synligheten for synlighetens skyld, men [RIF] bruker synligheten for å komme i posisjon til å påvirke». Dette følger Hilde opp ved å tillegge at man også har:
«…synlighet delvis for synlighetens skyld, for det går på rekruttering, og [RIF] tenker at hvis man er synligere i media og i samfunnet, så blir det også ofte mer interessant. Men synligheten brukes altså aktivt for å komme i posisjon for samfunnet».
Dette er på linje med hva Fredrik mener er RIFs to viktigste fokusområder, nemlig
«synlighet og å være en pådriver overfor det offentlige og Staten».
Videre nevnes at ingeniører generelt har vært lite synlige, noe Hilde mener kan ha en sammenheng med deres utdannelse. Dette forklarer Hilde med at «ingeniører er
veldig løsningsfokuserte, men at de ikke er så flinke til å fortelle om hva de faktisk holder på med å løse».
Petter, som selv er ingeniør, unnskylder seg for at han ordlegger seg slik, men sier rett ut at ingeniører er «dritkjedelige folk», som heller ikke «skaper de store avisoverskriftene». Deretter legger han til at «det menigmann i gaten glemmer, er at hvis du tok bort alle ingeniører og ingeniørtjenestene, så ville Norge falt sammen. Den tanken streifer ikke i hverdagen». Og han foreslår at ingeniører kanskje er «flinkere enn det man greier å få sagt at man er».
Men det kan virke noe enkelt å forklare ingeniørers mindre fremtredende rolle i media med at de er kjedelige. Ingeniørbransjen som helhet må da komme borti en del kontroverser?
Her kan det hende at Fredrik sitter med et mulig svar. I korte trekk forteller han at dersom noe har gått galt i et prosjekt av en viss størrelse, slik at media kan fatte interesse, så kunne RIF ha benyttet muligheten og ytret seg kritisk til det som har skjedd. Men for RIF oppstår det her et dilemma. Problemet med å gjøre noe slikt, ligger i at sannsynligvis har ofte et eller flere av RIF-firmaene vært involvert i planleggingen av prosjektet. I så fall er det lite gunstig at RIF går ut i media og bebreider oppdragsgiverne til disse RIF-firmaene, siden dette kan resultere i at firmaene får dårlige relasjoner til den oppdragsgiveren. Noe som igjen kan føre til at firmaene ikke får oppdrag senere. Slik sett kan RIF nærmest bli litt «kneblet» i en del aktuelle saker. Problemet, mener Fredrik, er at:
«Pressen ønsker gjerne å finne frem til hva feilen var, og hvor den lå, samt å finne syndebukker. De som antagelig kan svare på disse spørsmålene er nok i stor grad nettopp de rådgivende ingeniørene som har vært inne i det aktuelle prosjektet. Trolig vet de hva galt som har skjedd og hvem som kan klandres. For eksempel kan det godt være nettopp oppdragsgivers feil, men man er lojal overfor oppdragsgiver og respekterer at vedkommende ikke vil involveres i media. Dette fører til at det i en del tilfeller, ofte kan være en bedre strategi å unnlate og uttale seg i det hele tatt».
Samtidig forklarer Petter at «det gjerne kan være slik at det som anses som feil i ettertid, ble regnet for riktig i sin tid. Det dukker stadig opp nye løsninger og nye materialer, som kan virke veldig bra fra det ståstedet man har, men som viser seg å ikke være så bra om man ser det over mer tid. Og dette er en annen grunn til at ingeniører ikke ønsker å stå frem i media og kritisere andres arbeid».
Siden RIF gjerne beskytter sine medlemmer, kan man forstå at det er vrient for RIF å gripe muligheten til å bli mer synlig i media, når mulighetene byr seg i forbindelse med prosjekter hvor det oppstår feil. Vil dette si at RIF ikke kan gjøre noe for å bli mer synlige? Fredrik skisserer en mulig løsning, og forteller at:
«Det RIF derimot kan gjøre er å være fremsynt og forsøke å skape debatt rundt de tingene som ikke er gjort enda. For i slike tilfeller har det enda ikke vært noen firmaer involvert, og det er da man trygt kan ytre seg med store ord. Derimot når det skjer noe i etterkant, er det altså vanskelig for RIF å hive seg på i debatten».
Synlighet er et viktig mål for RIF, samtidig ser vi også at det er en rekke faktorer som gjør det vanskelig å bli mer synlig. Den kanskje viktigste faktoren er et lojalitetsdilemma. RIF kunne gått ut og fått mye blest ved å kritisere ting som går galt i prosjekter. Men siden svært mange av aktørene i bygningsprosjekter rundt om i landet enten er medlemmer i RIF, eller er oppdragsgivere som i stor grad ønsker tjenestene til RIF-firmaer, vil det være uheldig for RIF å fremme kritikk i slike situasjoner. Kritikk i disse i situasjonene vil kunne gå utover relasjonene RIF har med egne medlemmer, eller til oppdragsgivere som RIF-firmaene i stor grad er avhengig av gode forbindelser med, for å få stadig nye prosjekter. For å bli mer synlige i media må altså RIF først og fremst prøve å være fremsynte i forhold til saker. Og slik ta tak i eventuelle problemer før de i det hele tatt oppstår.
Rammebetingelser
En annen av hovedoppgavene til RIF er å jobbe med rammebetingelser, både i forhold til firmaene, men også selve faget. Her vises det til at når det skal utarbeides nye veiledere på ulike områder, så kommer RIF på banen og sier hvordan «det bør være, og hva som er viktig å ivareta». Med dette menes det her, som Hilde uttrykker det: «…å ivareta på en måte samfunnets interesser og miljøperspektiver, og andre ting inn i det som skjer innad i lovverket, eller om det er standarder eller andre ting».
Dette kan tolkes som at RIF føler det som sin oppgave å forvalte lovverket, og standarder. Andre ting som ligger i det å bedre rammevilkårene, er utarbeidelse av diverse standardkontrakter for ulike deler av bransjen. Disse standardkontraktene fører, ifølge Hilde, til «mer forutsigbarhet i bransjen». For eksempel ved en konfliktsituasjon vil det være lettere å finne ut av hvem som har ansvar for hva.
Hilde legger til at: «All endring av lovverket og generelt alt arbeid med lover og forskrifter som RIF er inne i, heriblant arbeidet med å utrede uavhengig kontroll, er
også med tanke på at det blant annet skal kunne bedre vilkårene for RIFs medlemmer så vel som bransjen».
Det er med andre ord ikke bare samfunnsansvaret og miljøperspektivet som skal ivaretas gjennom RIFs arbeid med lovverk og standarder, men også medlemmene og bransjen.
RIF jobber også med de store offentlige oppdragsgiverne, sånn som Jernbaneverket, Statens Vegvesen, Statsbygg og Forsvarsbygg. I tillegg bidrar RIF med innspill til nasjonal transportplan, på stortingsmeldinger og annet som vil påvirke bevilgningene til bransjen, og dermed ha konsekvenser for rammevilkårene. RIF jobber også med å påvirke EU, da en del lovgivning kan ha mye å si for rammevilkårene.
Den tredje viktige pilaren for RIFs virksomhet er tjenesteytingen overfor egne medlemmer. RIF har en servicetjeneste som skal bistå firmaene. Denne har derimot blitt svært redusert de siste årene, grunnet at firmaene har blitt mer profesjonelle med egne akademier eller skoler. Likevel er det fortsatt noe service som ytes til firmaene. Hilde kan for eksempel fortelle at det nå innføres nye eurokoder for jordskjelvsikring, og at dette ikke er noe hvert firma selv skal finne på hvordan de skal håndtere. Dette fordi det er noe som skal være felles. Derfor lager og holder RIF kurs på slike ting, slik at alle får være med. Miljøkartlegging er et annet slikt område. Utover noe kursvirksomhet på slike temaer, utvikler også RIF en del veiledere som er å få kjøpt via RIFs nettside. Videre tillegges det fra Alf at RIF organiserer ansvarsforsikring for en del av rådgiverbedriftene. Dette er det datterselskapet RIF Forsikringsservice som ordner.
Hva er det RIF mener er sine oppgaver? Jeg har her forsøkt å gi et generelt innblikk i hvordan RIF er bygget opp, og gi en oversikt over hva RIF fokuserer på og hva de arbeider med. Det er tydelig at RIF er opptatt av synliggjøring av ingeniører og ingeniørers jobb i samfunnet, selv om dette ofte kan være vanskelig.
De jobber aktivt med å ha innflytelse gjennom å arbeide mot lovverk og standardisering både nasjonalt og mot EU. Samtidig er de opptatt av å yte service overfor egne medlemmer. Men hva med miljøperspektivet oppe i dette? I hvilken grad er RIF opptatt av et miljøperspektiv i virksomheten sin? I det følgende skal jeg fokusere mer på hvordan RIF, som en organisasjon for rådgivende ingeniører, forholder seg til miljøspørsmålet.
