Faglig utviklingssenter for grøntanleggssektoren
FAGUS er en paraplyorganisasjon for hele grøntanleggssektoren og et tverrfaglig ressurssenter for fagmiljøer, organisasjoner, forskningsmiljøer og myndigheter. FAGUS eierorganisasjoner er Norske landskapsarkitekters forening, Norske
anleggsgartnere, miljø og landskapsentreprenører, Norsk Gartnerforbund, Norsk trepleieforum, Bad, Park og Idrett, og Forening for Norsk Kirkegårdskultur.
Miljødirektoratet Postboks 5672, Sluppen 7485 TRONDHEIM
Dato
14.10.2014
Forslag til forskrift om fremmede organismer - høringsuttalelse
Vi viser til brev av 2.7.2014 fra Miljødirektoratet. FAGUS leverer med dette høringsuttalelse.
i. Generelle kommentarer
Forskrift om fremmede organismer er en forutsetning for at naturmangfoldloven kapittel IV skal trå i kraft fullt ut. For grøntanleggsektoren vil den være et verktøy i kontroll, håndtering og valg av planter, og det er derfor viktig med en tydelig forskrift som er enkel å etterkomme. Forslaget til forskrift synliggjør plantenes betydning for våre omgivelser, og den skaper bevisstgjøring rundt det biologiske mangfold inn i grøntanleggssektoren. I de vurderinger som må foretas i forbindelse med utsetting og omsetting av planter ligger også et potensial til utvikling av ny kunnskap. Hovedregelen til krav om tillatelse, aktsomhetsplikten og føre var- prinsippet er gode fundament som lager en ryddig ramme rundt forskriften. Vi ser at det er lagt ned omfattende arbeid i forslaget, og vi har forståelse for utfordringene som ligger bak utarbeidelsen, der mange interesser og sektorer skal ivaretas.
Seks vedlegg som vil være under regelmessig forandring, de mange berøringspunktene til annet regelverk, samt krav og plikter med unntak - hvor unntakene igjen er gjenstand for unntak - vitner om sakens kompleksitet. Denne kompleksitet gjør at forskriften blir noe krevende å sette seg inn i, og det blir vanskelig å forutsi hva som vil bli utfallet av forskriften når den trer i kraft. Vi ser imidlertid at informasjons- og veiledningsbehovet vil bli meget stort.
Vårt svar omhandler konsekvenser og aspekter for grøntanleggsektoren og landlevende planter.
ii. Kommentarer til de enkelte bestemmelsene i forskriften
§ 4 Definisjoner
§ 12 fastslår at utsetting av landlevende planter i private hager er unntatt fra tillatelse.
Tidligere dokumenter har angitt at også områder tilhørende borettslag og sameier er
innefattet i denne definisjon. I forslaget til forskrift fremgår ikke at annen definisjon er lagt til grunn (jfr. Merknad til høring side 5). Vi foreslår at definisjon av privat hage settes inn som bokstav under § 4 slik at definisjonen fremgår tydelig.
§ 8 Krav om melding ved innførsel
I forslaget til forskrift stilles det ikke krav om tillatelse ved innførsel av landlevende planter. Det stilles heller ingen krav til melding ved innførsel slik som for noen andre organismer. Aktsomhetsplikten og regulering av omsetning og utsetting er tenkt å ivareta en forsvarlig import.
Miljødirektoratet vurderer i høringsnotatet på side 50 at: «det er liten grunn til å anta at en forbudsliste, som omfatter 36 arter, vil utløse et stort behov for innførsel av nye
plantearter som ikke er risikovurderte i Norge.» Dette indikerer en antakelse om at en innførsel av slike planter allikevel forventes å forekomme til en viss grad.
Ikke risikovurderte arter representerer et «smutthull» i regelverket. Det er tillatt å innføre, omsette og utsette ikke risikovurderte arter. Videre foreligger ikke spesifikt krav i forskriften om at man må søke tillatelse ved omsetning og utsetting for ikke risikovurderte arter. Da kunnskapsgrunnlaget i forhold til konsekvensene for det
biologiske mangfold i Norge er for lavt til å vurdere effekten av slike planter, vil det etter vårt syn være vanskelig å hevde at omsetting og utsetting av ikke risikovurderte planter uten søknad vil være et brudd på aktsomhetsplikten. I forlengelse innebærer dette at arter som ikke er risikovurderte kan bli interessante for import.
Selv om antallet ikke risikovurderte planter som blir innført til Norge blir så lavt som direktoratet antar, mener vi at det ville være klokt å holde denne del av importen under oppsikt.
Vi foreslår på denne bakgrunn at det innføres krav om melding for innførsel av ikke risikovurderte arter til Norge.
§ 14-2 Krav til søknaden
I forslaget til forskrift er landlevende planter unntatt fra krav om tillatelse ved utsetting (jfr. § 12). Dette såfremt plantene oppfyller betingelsene satt i § 12 bokstav b. Dette skal avdekkes gjennom egen miljørisikovurdering (jfr. § 23).
I alle tilfeller hvor man er i tvil om betingelsene for utsetting er oppfylt må man søke om tillatelse. Dette betyr at søknadene vil omhandle de komplekse tilfeller hvor egen
miljørisikovurdering ikke er tilstrekkelig. Søknaden må etter ledd to bokstaver e-g, inneholde «en angivelse av eksisterende og fremtidig påvirkning på arter, naturtyper og økosystemer der utsettingen er planlagt, og en klargjøring av de virkninger utsettingen kan ha for det biologiske mangfold, herunder organismens og eventuelle følgeorganismers evne til overlevelse, reproduksjon og spredning under norske forhold, samt risiko for uheldige følger for arter, naturtyper og økosystemer, og planlagte tiltak for å forebygge eventuell risiko».
Vi noterer oss at dette er en utvidelse av kravene som stilles i Forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål. En forskrift som i mangt er lik og har det samme formål som denne forskrift for landlevende planter. Vi opplever også at de opplysninger som blir etterspurt gjør at søknaden tenderer mot en detaljutredning og mindre en overordnet vurdering. For landlevende planter ligger grunnlaget for opplysningene i botanikk, plantefysiologi, økologi, jordfag, og muligens også zoologi hvis eventuelle følgeorganismer er dyr. Ansvarlig for utsettelsen vil være gartner, anleggsgartner, planteviter, landskapsarkitekt eller landskapsingeniør. For å gi korrekte opplysninger innenfor søknadens krav kreves det etter vårt syn spesialkompetanse innenfor oven nevnte fagdisipliner. Berørte fagprofesjoner har grunnleggende kompetanse, men nødvendigvis ikke spesialkompetanse. I tillegg kreves det nærmest forskningsfaglig kjennskap til spredningsmodeller for å svare opp til forskriftens krav.
På denne bakgrunn mener vi at søknaden bør forenkles, og vi foreslår at krav i søknaden harmoneres med de krav som stilles i Forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål.
§ 15-1 og 2 Søknadsbehandlingen
§ 15-1 sier at Miljødirektoratet kan kreve ytterligere opplysninger og dokumentasjon fra søker hvis søknaden er mangelfull, og ved behov igangsette nødvendige
tilleggsutredninger. § 15-2 slår fast at kostnader i forbindelse med frambringing av opplysninger og tilleggsdokumentasjon etter første ledd skal dekkes av søker, så langt det ikke er urimelig.
Vi foreslår at det bør fremgår av forskriftens paragraf hvorvidt søker blir forespurt før eventuell tilleggsutredning blir iverksatt.
Paragrafen blir videre noe uklar når man definerer kostnadsansvaret til søker. Dette på bakgrunn av rollene i prosjekter, hvor utarbeidelse av søknader gjerne utføres som konsulentoppdrag på vegne av byggherre som sitter med det overordnede ansvaret for prosjektet. Vi foreslår en tydeliggjøring gjennom at ordet «søker» i § 15 erstattes med
«ansvarlig for innførsel eller utsetting». Likeledes i § 14 ledd to, bokstav b.
Dette gir også en konsekvent språkbruk opp mot forskriften i øvrig hvor «ansvarlig for»
er gjennomgående brukt.
Det er vanskelig å forutsi mengde søknader som vil bli følge av forskriftens
ikrafttredelse, men i forslaget blir det lagt opp til at all søknadsbehandling i tillegg til tilsyn og håndheving skal foregå sentralt i Miljødirektoratet. Dette indikerer at arbeidsmengden totalt kan risikeres å bli stor.
Direktoratet vurderer i høringsnotatet at: «Dersom de som ønsker å innføre eller sette ut organismer søker god tid i forveien, og tar høyde for søknadsprosessen i sine rutiner, anser direktoratet at konsekvensene av økt tidsbruk knyttet til søknadsbehandlingen vil være små.» Dette igjen forutsetter at det foreligger noenlunde stabile og forutsigbare rammer rundt forventet antall søknader og tidsbruk for behandling av søknader.
Vi mener at det herunder ville være hensiktsmessig at det åpnes for å kunne delegere myndighet til regional nivå for behandling av søknader i forbindelse med landlevende planter. Dette vil kunne sikre en mer stabil saksbehandlingstid fordi søknadene spres på flere enheter. Det vil også kunne bidra til en større vektlegging av lokale og regionale forskjeller ved tillatelse da det er på dette nivå man besitter størst kunnskap om forholdene i regionen.
Hvis tillatelse til utsetting er søknadspliktig etter denne forskrift bør
godkjenning/vedtak følge søknad om tiltak. Vi mener at det er av betydning at søknadsprosessen i henhold til forskriften blir forankret opp mot de søknader som følger av Plan- og bygningsloven. Dette ikke minst for at virksomhetene skal kunne få til gode, hensiktsmessige og velfungerende rutiner. Når i søknadsprosessen om tiltak en godkjenning til utsettelse skal være på plass, bør være en åpen diskusjon mellom forvaltere, myndigheter og bransjen.
§ 18 Alminnelige krav til aktsomhet
Første ledd spesifiserer at «den som er ansvarlig for innførsel, utsetting eller omsetting av organismer, eller som iverksetter tiltak som kan medføre utilsiktet spredning av fremmede organismer i miljøet, skal opptre aktsomt for å hindre at aktiviteten medfører uheldige følger for det biologiske mangfold…».
Paragrafens ordlyd ansvarliggjør alle ledd i et prosjekt - fra byggherre, til den som prosjekterer, til den som bestiller, og til den som fysisk setter planten ned i jorden. I forlengelsen gjennom bestemmelsene i § 24 Krav om tiltak rettet mot mulige vektorer og spredningsveier for fremmede organismer innefatter den også de som praktisk
forbereder utsettelsen, herunder for eksempel en lastebilsjåfør som flytter jord fra et sted til et annet. Forskriften spesifiserer imidlertid ikke ansvarsfordelingen i prosjekter med mange aktører.
En tydelig ansvarsfordeling vil være av avgjørende betydning for å kunne utarbeide hensiktsmessige rutiner i og mellom virksomheter. Herunder hvem som anses som hovedansvarlig, hvem som har meldeplikt og hvem som melder til hvem om hva. En tydelig ansvarsfordeling vil også synliggjøre hvor innsatsen til kompetanseheving og behovet for kompetanseheving er størst.
Vi mener at temaet må bli grundig omhandlet i forskriftens veiledningsmateriale.
§ 20 Krav om å informere ansatte og mottakere av fremmede organismer
§ 18 ledd en under kapittel V pålegger den som er ansvarlig for innførsel, utsetting og omsetting å «opptre aktsomt for å hindre at aktiviteten medfører uheldige følger for det biologiske mangfold.» Informasjon og orientering til kunder, mottakere og andre som er involvert i aktiviteten går etter vårt syn inn under denne formulering.
§ 26 ledd to lyder «Internkontrollen skal sikre at virksomhetens ansatte har kunnskap om reglene i forskriften, herunder kravene i kapittel V, om vilkårene for tillatelser til innførsel
eller utsetting, og om rutinene for etterlevelse av reglene.» Informasjonsplikten til ansatte er derved også ivaretatt under internkontrollens krav.
Vi mener således at § 20 kan utgå. Under § 18 med egen bokstav kan det eventuelt spesifiseres at aktsomheten også innefatter et informasjonskrav.
Med henblikk på at privatpersoner i forskriften er fritatt fra søknader og vurderinger, men innefattes av aktsomhetsplikten ser vi at det kunne være hensiktsmessig med eget informasjonstiltak rettet spesifikt mot denne målgruppe. Forutsetningen vil dog være at dette kan gjennomføres med standardisert metodikk som er enkel å formidle.
§34-3 Forskriftens ikrafttredelse
For de planter som foreslås oppført i vedlegg IV - organismer som det er forbudt å sette ut og omsette har man vurdert at plantenes samfunnsnytte og/eller omsetningsverdi ikke veier tyngre enn hensynet til det biologiske mangfoldet. Således har mange av de planter som utgjør et avgjørende økonomisk fundament for norske produsenter blitt oppført i vedlegget.
For at produsentene og bransjen skal få tid til å tilpasse seg foreslås i § 34-3 en 5-årig utsettelse av ikrafttredelse for artene Amelanchier, Berberis, Cotoneaster, Laburnum, Lonicera, Populus, Salix, Sorbus og Swida. Plantene skal i overgangsperioden være unntatt fra krav om tillatelse i områder som angitt i § 12 første ledd bokstav b ii og iii.
For produsentene vil en utsatt ikrafttredelse på fem år ikke ha den ønskede effekten som kompensasjon for et forbud. Paragrafen gir inntrykk av å gi en form for fripass, men da søknadsplikten fremdeles gjelder må man også søke for disse planter hvis man er i tvil om de oppfyller betingelsene i § 12. Med henblikk på at plantene i utgangspunktet har blitt oppført i vedlegg IV, er det ikke urimelig å anta at bruk av disse planter vil utløse krav om søknad i flertallet tilfeller. Det er videre lite sannsynlig at aktørene innenfor plantebestilling velger å bestille planter som i forlengelsen har stor risiko for å utløse krav etter § 19 bokstav c.
Det biologiske mangfold er ikke tjent med at problematiske arter settes ut i naturen.
Samtidig er det absolutt ikke tjent med en nedbygging av den norske planteproduksjonen med økt import som følge.
Det er tidligere fra myndighetenes side gitt uttrykk for at et forbud og andre
begrensninger vil kunne stimulere til produksjon av stedegne arter. I høringssvar fra FAGUS datert 24.01.2014 ble det påpekt at dette er et tidskrevende arbeid som krever store resurser. Videre at dette utvalgsarbeid er av samfunnsmessig betydning hvor kostnadene ikke alene kan legges til næringen. Dersom norske produsenter skal legge om produksjonen, må de ha en inntekt i omleggingsperioden. En kompensasjonsordning kun basert på utsettelse av forskriftens ikrafttredelse uten økonomisk kompensasjon vil på ingen måte gjøre næringen mer rustet til å møte en slik omleggingsoppgave.
Det finnes en del kultivarer og frøkilder av norske planter som brukes, men antallet er for lite til å erstatte det reelle behovet som oppstår. Det pågår nå gjennom FAGUS et forprosjekt hvor Norsk Gartnerforbund, landskapsarkitekt Nils Skaarer, Høgskulen i Sogn og Fjordane v/ Ingvild Austad, og SABIMA deltar. Prosjektet har bland annet som mål å kartleggemulige norske erstatningsarter og hvilke norske arter som finnes i sortimentet hos norske planteskoler. Prosjektet kan senere si noe om hvilket potensiale som finnes.
iii. Kommentarer til oppføringene i forskriftens vedlegg
Forskriften vil favne et bredt spekter av organismer med forskjellig innvirkning på norsk natur, der noen organismer som importeres trolig aldri vil bli omsatt eller satt ut i norsk natur. En tredelt oppdeling i innførsel, utsetting og omsetting som omhandles hver for seg gjør at kritiske spredningsmomenter blir dekket. Seks vedlegg til en allerede krevende forskrift gjør den imidlertid ikke mindre krevende.
Særlig er det vedleggene som omhandler unntak fra unntakene som gjør forskriften tungt fordøyelig. På et prinsipielt grunnlag kan det diskuteres hvorfor forskriften åpner for så mange unntak i forhold til import når disse igjen utløser så mange unntak fra unntakene. Viktigere er kanskje at forskriften, som innebærer gjennomgripende konsekvenser for så mange berørte parter, bør etterstrebe et enkelt uttrykk som motiverer til måloppnåelse.
Et viktig poeng med vedleggene slik vi leser forslaget til forskrift, er at vedleggene skal bidra til fleksibilitet hvor arter/grupper/familier skal føres inn og tas ut igjen hvis ny kunnskap tilsier dette. Etter vårt skjønn vil ny kunnskap neppe tilsi at arter som er blitt oppført i vedlegg III (og på et senere tidspunkt muligens i vedlegg VI) kommer å være aktuelle for innførsel/utsetting igjen. Dette representerer således statiske data som burde kunne føres inn under forskriftens paragrafer.
Vedlegg IV vil stanse fremtidig utsettelse av utvalgte landlevende plantearter. Planteslag som allerede er satt ut i naturen vil imidlertid bidra til fortsatt spredning. Skal forbudet virke etter sin hensikt må det også finnes virkemidler for bekjempelse av planter som allerede er satt. Uten dette vil de begrensinger et utsettingsforbud gi ha betydelig mindre effekt.
Vedleggene skal være gjenstand for oppdatering hvis ny kunnskap tilsier dette. Det er dog ikke antydet med hvilken frekvens vedleggene er tenkt oppdatert. Dette er av betydning for både bestillere og produsenter i forhold til hvordan man best legger opp sine rutiner og avtaler.
De vurderinger som ligger til grunn for forbudslisten i vedlegg IV baserer seg på trinnvis innsnevring etter gitte kriterier. Overordnet er vi av den oppfatning at det er en god tilnærming å utelukke planter fra en forbudsliste gjennom å belyse flere aspekter enn bare å ta utgangspunkt i Artsdatabankens risikovurdering i Fremmede arter i Norge- med norsk svarteliste 2012. Dette fordi kriteriene Artsdatabanken bruker i
risikovurdering av planter ikke tar høyde for norsk hagebrukstradisjon, planters
kulturhistorie, samfunnsøkonomi eller geografiske, regionale og lokale forskjeller i forhold til trusselbildet for det biologiske mangfold på stedet.
Vi ser at det er lagt ned mye arbeid i å finne hensiktsmessige kriterier i utvelgelsen, men vi savner vekting på norsk hagebrukstradisjon og planters kulturhistorie i Norge i kriteriesettet.
Vi har også noen innsigelser til kriterium 3 som skal ta hensyn til geografiske og regionale forskjeller. Dette er et veldig viktig kriterium, ikke minst for å sikre tiltro til forskriften. For at kriteriet skal være oppfylt sier man her at planten enten må ha et stort overlevelses- og spredningspotensial i store deler av landets fylker, eller at den må være så hyppig utsatt at dette gjør den til miljørisiko. Per dags dato foreligger det liten kunnskap om antall utsettinger, og man har derved brukt innbyggerantall som
sekundærindikator for antall utsettinger. Vi mener at sistnevnte er misvisende.
Flere av artene i vedlegg IV er en trussel mot grunnlent kalkmark. I tillegg utgjør de andre trusler og har et urovekkende utbredelsesmønster. For sibirbergknapp (Phedimus hybridum) blir det imidlertid opplyst at den sannsynligvis ikke er noen trussel utenfor Oslofeltet. Likeledes blir gravbergknapp (Phedimus spurius) i Fremmede arter i Norge - med norsk svarteliste 2012 angitt som: «problematisk i områder med grunnlendt
kalkmark, spesielt i Oslofeltet fra Oslo sør til Grenland. I andre områder er den mindre problematisk.» At bergknappartene, og da spesielt sibirbergknapp (Phedimus hybridum), står oppført i vedlegg IV indikerer at det er lagt tung vekting på antall innbyggere i Oslo- området.
Selv om det kan være en sammenheng mellom mange utsettinger og høyt innbyggerantall, er dette en antakelse med modifikasjon. Antakelsen om mange
utsettinger av en art i områder med høyt innbyggerantall må for eksempel ta høyde for at en betraktelig del av befolkningen i våre tettsteder og store byer bor i leiligheter hvor utsetting av planter ikke forekommer eller forekommer begrenset på terrasser eller i avgrensede bakgårder. Antakelsen må også ta høyde for at befolkningen ikke har de samme preferansene for de samme plantene. Det finnes videre etter det vi har kjennskap til ingen generelle sammenhenger mellom høyt innbyggerantall og sårbar natur, kanskje heller det omvendte da høyt innbyggerantall indikerer urbane miljøer.
De ødeleggende effektene av bergknapp på grunnlent kalkmark i Oslo skal på ingen måte bagatelliseres. Vi er imidlertid av den oppfattelse at det her ville vært et bedre virkemiddel å innføre områdevern basert på selve naturtypen, enn å innføre nasjonalt forbud mot utsettelse av arter basert på innbyggerantall i Oslo. Hvis innbyggertallet skal legges til grunn for nasjonalt forbud også for andre lokale problemarter i fremtiden, risikerer man fort å komme i en situasjon hvor forbudslisten mister troverdighet i andre deler av landet. Dette er ikke ønskelig.
Inntil det foreligger et bedre kunnskapsgrunnlag vedrørende faktisk antall utsettelser av arter foreslår vi at dette underkriterium fjernes, og at det kun legges vekt på at planten
har et stort overlevelses- og spredningspotensial i store deler av landets fylker/naturtyper.
iv. Kommentarer til økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget a. Generelle kommentarer
Vi mener at konklusjon basert på at det kun er de 36 forbudsartene som utgjør
økonomisk tap for planteprodusenteneer misvisende. I mange tilfeller vil det bli utløst krav om tillatelse for å bruke planter i kategoriene svært høy, høy og potensielt høy risiko. Dette bør konsekvensutredes videre.
Artsdatabanken bruker videre tidsavgrensning når de vurderer om en art anses som norsk eller fremmed, der arter som ankom Norge etter år 1800 anses som fremmed. Selv om Artsdatabanken bruker denne grensen er det ikke en selvfølge at forskriften skal bruke samme tidsavgrensning. Vi mener at grense for når en plante skal anses som fremmed bør revurderes opp mot en målsetning om at forskriften skal være et
kostnadseffektivt verktøy med fokus på fremtidige arter som ikke ønskes introdusert i Norge.
Vi kan heller ikke se at det er gjort analyse i forhold til konsekvensene for virksomheter forbundet med kostnader og tidsbruk ved miljørisikovurderinger og søknader.
b. Økt import
Forslaget til forskrift legger store begrensinger på norsk produksjon av flere økonomisk viktige planter gjennom vedlegg IV. Det er i kriterium 5 vurdert at et forbud av disse arter ikke er urimelig sett opp mot samfunnsnytten og det overordnede hensynet til biologisk mangfold. Forskriftens avbøtende tiltak består i en foreslått utsettelse av vedleggets ikrafttredelse. Med dette legges et grunnlag for nedbygging av den norske produksjonen, og økt vedvarende import som følge.
Kontroll av import reguleres i Forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere. Det er imidlertid vist gjentatte ganger at de sunnhetssertifikater som følger med
importplantene på langt nær er et tilstrekkelig virkemiddel for å stanse meget problematiske følgeorganismer og sykdommer. § 24 i forslaget til forskrift pålegger ansvarlig for innførsel, omsetting, formidling eller utsetting av organismer å iverksette undersøkelser for å oppdage og treffe forebyggende tiltak for å hindre spredning av følgeorganismer som kan medføre risiko for uheldige følger for det biologiske mangfold.
Dette innenfor rimelighetens grenser.
I tillegg til å være en meget krevende oppgave innebærer paragrafen også, hvis
rimelighet legges til grunn, at eventuelle følgeorganismer ikke blir oppdaget av ansvarlig før de allerede befinner seg i Norge.
På side 50 i høringsnotatet er det tatt med i beregningen at det vil være vanskelig å finne erstatning for enkelte arter som i dag produseres i Norge på kort sikt, og at man derfor kan forvente økt import av enkelte planter som følge av forbudet.
Det er vanskelig å se samfunnsnytten og det beste for det biologiske mangfold i et overordnet og detaljert regelverk som på både kort og lang sikt legger grunnlag for økt introduksjon av uheldige følgeorganismer til Norge. Slik vi ser det bør problematikken med økt planteimport som følge av forskriftens bestemmelser drøftes mer inngående.
Både i forhold til de artene som nå har blitt oppført i vedlegg IV og opp mot fremtidig behandling av arter innenfor kriterium 5. Det understrekes enda en gang at norsk
planteproduksjon er det mest effektive virkemidlet vi har for å begrense introduksjon av uheldige følgeorganismer.
c. Konsekvenser for urbane miljøer
Urbane miljøer vil rammes hardt av forskriften. Dette fordi urbane miljøer har størst utfordringer i forhold til vegetasjon og vegetasjonsvalg. Vegetasjonen må være herdig og tåle store belastninger så som forurensing og vegsalt. Plantene må også være robuste i forhold til bruk og slitasje, ha vedlikeholdsvennlige egenskaper for å minimere
kostnader forbundet med drift og skjøtsel, og være allergivennlige under krav til universell utforming. Dette setter allerede i dag en stor begrensing i forhold til planteutvalg.
Forslaget til forskrift legger opp til ytterligere reduksjon, da flere arter i kategorien svært høy risiko (unntatt arter på forbudslisten) og arter i kategorien høy risiko ikke vil vurderes for utsetting, da de kan utløse krav til kompliserte og tidskrevende
søknadsprosesser. Dette kan også skje med en rekke planter i kategorien potensielt høy risiko. Antakelsen fra vår side er at vi vil se resultatet i artsfattige anlegg i våre byer og tettsteder i fremtiden.
Byens parker og grønne områder fungerer i dag som viktige habitat for mange organismer, og som et supplement til de naturlige habitat som omgir byen. Denne funksjon vil bli redusert med en nedgang i plantediversitet. Ensartede anlegg er også mer følsomme for sykdommer og skadeorganismer. Andre følger kan være at
opplevelsesverdien til brukerne vil bli redusert, og at drifts- og vedlikeholdskostnadene vil øke.
Forskriften definerer på side 5 i merknaden parkanlegg til å omfatte «parker, kirkegårder mv. der en stor andel av arealet består av vedlikeholdte beplantninger.
Unntaket fra krav om tillatelse gjelder kun i opparbeidet del av parkanlegget, og ikke i områder med naturlig vegetasjon.» Her skilles det mellom opparbeidede og ikke opparbeidede deler av et anlegg. Forskriften skiller imidlertid ikke mellom urbane og ikke urbane miljøer på en større skala.
Vi kan ikke se at konsekvenser for urbane miljøer som følge av forskriftens
ikrafttredelse er et aspekt som har blitt omhandlet tilstrekkelig godt, hverken med hensyn på tilgjengelig utvalg av planter eller kostnad for forvaltningen.
d. Kunnskapsgrunnlaget
En stor utfordring i forbindelse med forskriftens ikrafttredelse vil være knyttet til
kunnskapsgrunnlaget for grøntanleggssektorens aktører. Direktoratet drøfter dette i sitt høringsnotat, og konkluderer med at det må foretas mange grep for å sikre kunnskap og kompetanse. Dette ser vi på som meget positivt.
Direktoratet vurderer også på side 52 i høringsnotatet at: «Konsekvensene hva gjelder krav om kunnskapsinnhenting vil (…) etter direktoratets syn være relativt små sett i lys av den eksisterende kunnskapsplikten etter miljøinformasjonsloven.» Vi er delvis uenig i denne vurdering. Miljøinformasjonsloven bygger på en binær tankegang hvor et produkt eller en produksjon enten er en trussel eller ikke er en trussel mot miljøet. Faktorene blir således ikke vanskelige å ha kunnskap om. Det finnes ingen klare svar på hvor og når en plante er å anse som en trussel mot det biologiske mangfold såfremt man ikke foretar en helhetlig vurdering. Herunder må man ta hensyn til regionale forskjeller, plantens plassering, plantens egenskaper, antall utsettinger og naturtyper som omgir utplantingsstedet.
Selv om mye informasjon ligger tilgjengelig for eksempel gjennom Artsdatabanken, Naturbase, håndbøker om naturtyper og fagrapporter, så er det altså sammensetningen av denne kunnskap i sin helhet som vil væreavgjørende. Dette stiller helt andre krav til kunnskapsinnhenting enn bare å trekke kunnskap ut av et dokument. Det finnes også mange kunnskapshull og områder hvor det vil ta lang tid å få kompetansen opparbeidet til et nivå hvor den kan brukes som grunnlag for faglig vurdering. Jord og
jordbehandling kan for eksempel nevnes under dette punkt. Kunnskap om naturtyper er et annet område. Opplæring og kunnskapsinnhenting for grøntanleggsektorens aktører som følge av forskriften vil således bli både tidskrevende, omfattende og kostbar.
Problemstillingen med fremmede invaderende arter og et truet biologisk mangfold er ikke ny for grøntanleggsektorens mange aktører. Herunder har man opparbeidet seg kompetanse, retningslinjer, og systemer for internkontroll. Dette har imidlertid frem til nå vært begrenset til bekjempelse av arter som ikke har vært aktuelle for omsetning, og videre kun dreid seg om en håndfull spesifiserte problemarter hvor kunnskapsgrunnlag har vært godt med tanke på spredning og forebyggende tiltak.
Et system hvor man må vurdere «planter generelt» som en potensiell risiko, der det forutsettes vektet vurdering av risiko (med til dels ukjente variabler), og hvor ansvaret for systemet er fundamentert i egen aktsomhetsplikt, representerer i det meste en ny form for tenking. Dette i sin tur utløser et stort behov for omstillingsprosesser.
Kunnskaps- og informasjonsgrunnlaget må bygges opp og implementeres i sektoren. Det må utarbeides veiledere/sjekklister for internkontroll og vurderinger på et overordnet nivå. Virksomhetene må bygge opp nye rutiner for informasjon, planlegging og
plantebestilling samt utvikle internkontrollsystem. Planteskoler og gartnerier må omstille sin produksjon, og grøntanleggssektoren må finne nye samarbeidsveier opp mot myndigheter og andre berørte instanser. Få personer i fagmiljøene i dag har
kompetanse både innen anlegg og miljø på det nivå som kreves for å tilfredsstille
forskriftens krav. For å få dekket kunnskapsgrunnlaget må man derved involvere mange fagpersoner i prosessen. Fungerende systemer krever koordinering, samarbeidsvilje og kompromisser. Dette er tidskrevende prosesser som ikke er påbegynte per i dag. Den forespeilede datoen for vedtak av 1. januar 2015 må herunder ses på som
bekymringsfull hvis den følges av umiddelbar ikrafttredelse av forskriften. Her risikerer man i tilfelle å iverksette hele eller deler av et regelverk hvor store deler av grunnlaget mangler.
Med vennlig hilsen
Styreleder Daglig leder
