Deltagelse i idrett

Deltagelse i idrett

En kvalitativ studie av betydningen av deltagelse i idrett for ungdommer med

utviklingshemming

Hannah Halnes Borgund

Masteroppgave i spesialpedagogikk Institutt for spesialpedagogikk Det utdanningsvitenskapelige fakultet

UNIVERSITETET I OSLO

II

III

Deltagelse i idrett

En kvalitativ studie av betydningen av deltagelse i idrett for ungdommer med

utviklingshemming med vekt på om dette kan ha en betydning for deres

selvfølelse.

IV

© Hannah Halnes Borgund 2016

Deltagelse i idrett

Hannah Halnes Borgund http://www.duo.uio.no/

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

V

Sammendrag

Bakgrunn, formål og problemstilling

I stortingsmelding 45 står det at staten har et overordnet mål i idrettspolitikken om at idrett og fysisk aktivitet skal være for alle, noe som innebærer at staten skal legge til rette for at alle som ønsker det, skal få mulighet til å delta i idretten (Barne-, likestillings- og

inkluderingsdepartementet, 2013 s. 77). Dermed bør alle ungdommer med utviklingshemming som ønsker det, ha et tilbud om deltagelse i idrett. Samtidig er det ikke nok å bare ha et tilbud, innholdet på treningene bør også oppleves som meningsfullt og engasjerende. Formålet med denne studien har dermed vært å belyse hvilke opplevelser ungdommer med lett/moderat grad av utviklingshemming har med deltagelse i organisert idrett og å undersøke om de uttrykker at dette har en betydning for deres selvfølelse. Dette er noe det er blitt lite forsket på tidligere, og med denne oppgaven vil man kunne få et bilde av om det er hensiktsmessig å satse på ulike fritidstilbud for ungdommer med utviklingshemming. Problemstillingen for studien har vært: «Hvordan opplever ungdommer med lett/moderat grad av utviklingshemming sin deltagelse i organisert idrett, og gir de uttrykk for at deltagelsen har en betydning for deres selvfølelse?»

Metode og utvalg

Denne studien har hatt en kvalitativ forskningstilnærming med bruk av semistrukturert intervju som datainnsamlingsmetode. Fem ungdommer i alderen 15-17 år, som driver med organisert idrett har blitt intervjuet. Under disse intervjuene fortalte ungdommene om sine opplevelser av deltagelse i idretten og de uttrykte noen tanker om sin selvfølelse. Intervjuene ble tatt opp på lydopptak, som så har blitt transkribert. Analysemetoden som har blitt anvendt er innholdsanalyse, hvor kategorier har blitt laget med utgangspunkt i både teorien på feltet og i det innsamlede datamaterialet.

Resultater

Ungdommene med lett/moderat grad av utviklingshemming gir uttrykk at de opplevelser deltagelse i idretten. Det sosiale aspektet med idrettsdeltagelsen synes å være viktig for ungdommene, og noen uttrykker at de er mer involverte i de sosiale interaksjonene enn selve

VI

idrettsaktiviteten. Idrettsdeltagelsen kan være avhengig av preferanser, og i denne

undersøkelsen kommer det fram at ungdommene har ulike preferanser for idrettsaktiviteter.

Flere gir uttrykk for mestringserfaringer i idretten, noe de opplever som positivt.

Ungdommene gir uttrykk for at de har positive følelser om å være seg selv, men på grunn av for lite informasjon, kan man ikke si med sikkerhet om deltagelsen påvirker deres selvfølelse.

VII

Forord

Først og fremst vil jeg rette en stor takk til mine fem informanter som delte sine opplevelser og erfaringer. Uten dere hadde det ikke være mulig å gjennomføre denne studien.

Jeg ønsker også å takke styrelederen i idrettsklubben, som har vært til stor hjelp med å få tak i informanter til denne oppgaven.

Videre vil jeg takke min hovedveileder Gøril Moljord og min biveileder Mats Granlund for mange konstruktive tilbakemeldinger og et stort engasjement gjennom hele denne prosessen.

Jeg vil også takke min far som har hjulpet til med korrekturlesning samt øvrig familie, kjæreste og medstudenter for støttende ord og tålmodighet.

VIII

IX

Innholdsfortegnelse

1 Innledning ... 1

1.1 Bakgrunn for valg av tema ... 1

1.2 Formål og spesialpedagogisk relevans ... 1

1.3 Problemstilling... 2

1.3.1 Begrepsavklaringer ... 3

1.4 Oppgavens oppbygging ... 4

2 Utviklingshemming, selvfølelse og deltagelse ... 5

2.1 Utviklingshemming ... 5

2.1.1 Mennesker med utviklingshemming – ulike definisjoner og begreper ... 5

2.1.2 Lett og moderat grad av utviklingshemming ... 8

2.1.3 Å være ungdom og ha en utviklingshemming – en dobbel utfordring? ... 9

2.2 Deltagelse ... 10

2.2.1 Hva er deltagelse? ... 11

2.2.2 Deltagelse i organisert idrett ... 14

2.3 Selvfølelse ... 18

2.3.1 Hva er selvfølelse? ... 18

2.3.2 Hva påvirker selvfølelsen for ungdommer med utviklingshemming? ... 21

2.3.3 Selvfølelse og psykisk helse ... 22

2.4 Hvilken betydning har deltagelse for selvfølelsen? ... 22

3 Metode ... 25

3.1 Kvalitativ forskningstilnærming ... 25

3.2 Det kvalitative forskningsintervjuet ... 26

3.2.1 Semistrukturert intervju ... 27

3.2.2 Utarbeiding av intervjuguide ... 27

3.3 Utvalgsprosedyre ... 28

3.3.1 Utvalgskriterier ... 29

3.3.2 Kontakt med idrettslagene ... 30

3.3.3 Besøk i idrettslagene ... 30

3.3.4 Kontakt med foreldre ... 31

3.4 Gjennomføring og transkribering av intervjuene ... 31

3.4.1 Tid og sted for intervjuene ... 31

X

3.4.2 Gjennomføring av intervjuene ... 32

3.4.3 Transkribering ... 32

3.5 Metodiske utfordringer når informantene har en utviklingshemming ... 33

3.6 Koding og analyse ... 36

3.7 Validitet og reliabilitet ... 36

3.8 Etiske betraktninger ... 39

4 Framstilling og drøfting av resultatene ... 43

4.1 Deltagelse ... 44

4.1.1 Involvering i idrettsaktivitetene ... 44

4.1.2 Betydningen av sosial interaksjon for deltagelse i idretten ... 49

4.1.3 Mestring og prestasjoner ... 52

4.2 Selvfølelse ... 56

4.2.1 Ungdommenes syn på seg selv ... 56

4.2.2 Tanker om andres syn på en selv ... 61

5 Avslutning ... 65

5.1 Hovedfunn ... 65

5.2 Konklusjon... 66

5.3 Implikasjoner og videre forskning ... 67

Litteraturliste ... 69

Vedlegg 1: Informasjonsskriv til informanter ... 74

Vedlegg 2: Samtykkeerklæring informanter ... 77

Vedlegg 3: Informasjonsskriv og samtykkeerklæring til foresatte ... 78

Vedlegg 4: Intervjuguide ... 81

Vedlegg 5: Godkjenning fra NSD ... 84

1

1 Innledning

I dette kapittelet vil jeg først gjøre rede for bakgrunnen for valg av tema for oppgaven.

Deretter vil jeg skrive om formålet, og den spesialpedagogiske relevansen denne studien kan ha. Jeg vil så komme med problemstillingen for oppgaven. Noen begrepsavklaringer vil bli gjort, før jeg kort skriver om oppbyggingen av oppgaven.

1.1 Bakgrunn for valg av tema

Jeg har tidligere arbeidet på et fritidstilbud for ungdommer med utviklingshemming, der flere av ungdommene deltok i organisert idrett. Her fikk jeg inntrykk av at dette var noe som betydde mye for dem, ved at de fortalte ivrig om hva de hadde gjort, og at de gledet seg til neste trening. Dette gjorde meg nysgjerrig på hva de drev med på treningene, og hvor involverte den enkelte var. Selv har jeg drevet aktivt med idrett i mange år og kjenner igjen både gleden og engasjementet som jeg så hos ungdommene. For meg personlig har idretten betydd mye for min egen selvfølelse, og jeg har fått både mestringsopplevelser og selvtillit av å drive med idrett.

Videre er jeg også opptatt av at alle mennesker skal ha like muligheter til å delta på

fritidsaktiviteter ut ifra sine egne ønsker og behov. For at alle skal ha disse mulighetene, er det en forutsetning at det finnes tilbud, men det er også sentralt at aktivitetene tilpasses ut ifra den enkeltes forutsetninger for at aktivitetene skal oppleves som meningsfulle. Dette har bidratt til at jeg ønsker å fordype meg i hvordan ungdommer med utviklingshemming opplever sin deltagelse i idrett, og om dette kan ha betydning for deres selvfølelse.

1.2 Formål og spesialpedagogisk relevans

Formålet med denne studien er å få fram hvordan ungdommer med utviklingshemming

opplever sin egen deltagelse i idrett, og å undersøke om de uttrykker at dette har betydning for deres selvfølelse. Prosjektet kan bidra til å kaste lys over hvordan ungdommer med

utviklingshemming opplever sin egen deltagelse i idrett. Denne undersøkelsen kan være nyttig for både fagpersoner og privatpersoner. Foreldre til barn og unge med utviklingshemming kan få et bilde av ungdommenes egne opplevelser av idretten og deres syn på seg selv, noe som kan være til hjelp når de velger om deres egne barn skal delta i idretten. Undersøkelsen kan

2

også gi fagpersoner og politikere bedre bakgrunn for å vurdere om det er viktig å satse på slike fritidstilbud for mennesker med utviklingshemming

Den spesialpedagogiske forskningen har tradisjonelt vært rettet mot læring og tilrettelegging, men det har i løpet av de siste tiårene blitt rettet økt oppmerksomhet mot hvilke interesser og behov mennesker med utviklingshemming selv har (Rognhaug & Gomnæs, 2008 s. 299). I denne oppgaven er det nettopp ungdommenes egne interesser som vil være i fokus, og

hvordan idrettens egenverdi kan ha betydning for den enkeltes selvfølelse. I Stortingsmelding 45, frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemming, står det at staten har et overordnet mål i idrettspolitikken om idrett og fysisk aktivitet for alle. Dette innebærer at staten skal bidra til å legge til rette for at alle som ønsker det, skal ha mulighet til å delta i idrett (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2013 s. 77). Altså er det en politisk målsetting at mennesker med utviklingshemming skal ha muligheter til å delta i organisert idrett dersom de ønsker det, og med denne oppgaven vil jeg få fram ungdommenes

opplevelser av idrettstilbudet. Det er også et mål i seg selv å få fram ungdommenes egne opplevelser og erfaringer, slik at denne gruppen mennesker også blir hørt i

forskningssammenheng.

1.3 Problemstilling

Med bakgrunn i nevnte formål og spesialpedagogiske relevans er problemstillingen for oppgaven:

«Hvordan opplever ungdommer med lett/moderat grad av utviklingshemming sin deltagelse i organisert idrett, og gir de uttrykk for at deltagelsen har en betydning for deres selvfølelse?»

Denne problemstillingen kan sees som det Kalleberg (1998 s. 38) beskriver som et

konstaterende spørsmål, men den er også noe vurderende. Den er konstaterende ved at jeg med dette studiet ønsker å klargjøre hvordan de faktiske forholdene er, og vurderende med tanke på at jeg søker å finne ut om deltagelsen kan ha betydning for selvfølelsen til den enkelte ungdom (Kalleberg, 1998 s. 32). Med denne problemstillingen søker jeg å finne ut om ungdommene selv opplever at de er involvert i idrettsaktivitetene, noe som vil beskrives nærmere under begrepsavklaringen og i teoridelen av oppgaven.

3 Videre vil jeg også se på om den enkelte opplever at relasjoner til andre er av betydning for at de skal oppleve deltagelse. Her vil jeg blant annet se på om det er de sosiale interaksjonene som har størst betydning for opplevelsen av deltagelse i idrettsgruppa, eller om det er å bevege seg og trene som er viktigst. Om det er aspektet med å trene og være i bevegelse som er i fokus for ungdommene, vil man kunne si at mestring kan ha en betydning for deres opplevelse av deltagelse, altså følelsen av å mestre idrettsaktiviteten. Videre vil det være fokus på om deres beskrivelse av om deltagelsen i idrett har betydning for deres selvfølelse.

1.3.1 Begrepsavklaringer

Problemstillingen inneholder ulike begreper som det er viktig å avklare for at det som skal undersøkes, kommer tydelig fram. Jeg vil her komme med en kort begrepsavklaring, hvor begrepene som avklares, er satt i kursiv.

Begrepet ungdommer er brukt om mennesker i alderen 14-17 år. Ungdommene som er inkludert i denne undersøkelsen, har en utviklingshemming av lett eller moderat grad. For å beskrive utviklingshemming, vil jeg anvende Verdens helseorganisasjons (WHO) definisjon, som innebærer at det er en tilstand hvor man har en intellektuell fungering som er betydelig under gjennomsnittet, noe som kan karakteriseres med begrensninger når det gjelder blant annet språk, motorikk og sosiale ferdigheter (World Health Organization [WHO], 2016).

Med organisert idrett menes her aktiviteter som innebærer bevegelse, er styrt av en eller flere voksenpersoner som fungerer som trener(e), er forhåndsplanlagt og foregår jevnlig til faste tidspunkter og steder og er tilgjengelige for ungdom. Altså er det fokus på at aktivitetene er styrt og organisert, og dermed regner jeg ikke med trening på treningsstudioer, eller trimturer.

Dette er fordi jeg ønsker at informantene jeg inkluderer i undersøkelsen, jevnlig skal være delaktige i idrettstilbudet, og fordi jeg også ønsker å se på betydningen av å trene sammen med andre.

Begrepet deltagelse vil i denne oppgaven beskrives med utgangspunkt i Verdens

helseorganisasjons Classification of Functioning, Disability and Health (ICF). Her defineres deltagelse som å engasjere seg i en livssituasjon (World Health Organization [WHO], 2003 s.

13). Jeg har valgt å legge hovedvekten på involveringsaspektet av deltagelse, som dreier seg om den enkeltes opplevelse av deltagelse mens man er til stede i idrettsaktiviteten, noe som

4

inkluderer elementer av engasjement, motivasjon, utholdenhet, sosiale forbindelser og affekt (Imms, Granlund, Wilson, Rosenbaum, Steenbergen & Gordon, 2015b s. 5).

Selvfølelse sees her med hovedvekt på både den enkeltes kompetanse og hvilken verdi man tillegger aktiviteten man gjør. Jeg bruker Mruks definisjon om at selvfølelse er den opplevde statusen av ens kompetanse til å håndtere utfordringer med å leve på en verdig måte over tid (Mruk, 2006 s. 28). Både utviklingshemming, deltagelse og selvfølelse vil bli nøye redegjort for i kapittel 2.

1.4 Oppgavens oppbygging

Denne oppgaven består av fem ulike kapitler inkludert dette innledende kapitlet. De neste fire kapitlene vil kort presenteres her:

Kapittel 2 omhandler hovedbegrepene i denne oppgaven, og tidligere forskning på feltet blir trukket inn. Her redegjøres det for begrepene utviklingshemming, deltagelse og selvfølelse.

Kapittelet avsluttes med en sammenfatning av begrepene, der jeg kommer inn på hvordan deltagelse og selvfølelse kan være knyttet til hverandre.

Kapittel 3 tar for seg den metodiske framgangsmåten for undersøkelsen. Her vil det redegjøres for kvalitativ forskning med bruk av intervju som metode, utvalgsprosessen i undersøkelsen, gjennomføringen av intervjuene, etterarbeidet med transkribering og analyse, metodiske begrensninger, vurderinger knyttet til validitet og reliabilitet i tillegg til ulike etiske betraktninger.

Kapittel 4 presenterer resultatene i den empiriske undersøkelsen, der dataene både er analysert og drøftet opp mot teori fra kapittel 2.

Kapittel 5 er en avrunding av hele oppgaven, hvor konklusjoner fra undersøkelsen blir presentert. Det vil også komme noen refleksjoner om implikasjoner og videre forskning.

5

2 Utviklingshemming, selvfølelse og deltagelse

2.1 Utviklingshemming

Informantene som er intervjuet i denne oppgaven, har en utviklingshemming av lett/moderat grad og er ungdommer i alderen 15-17 år. Derfor vil jeg starte med å skrive litt generelt om mennesker med utviklingshemming og samtidig komme inn på begrepsbruk, ulike

definisjoner og klassifiseringer. Deretter vil jeg nevne noen trekk ved mennesker med lett og moderat grad av utviklingshemming, før jeg kommer inn på hvordan det kan være en dobbel utfordring å være ungdom og ha en utviklingshemming.

2.1.1 Mennesker med utviklingshemming – ulike definisjoner og begreper

Det er mange begreper som blir brukt om mennesker med utviklingshemming, som nedsatt funksjonsevne, utviklingshemmede og mental retardasjon. Disse begrepene vurderer i liten grad miljøbetingelsene, noe som fører til at begrepene kan være stigmatiserende (Tidemand- Andersen, 2008 s. 170). Miljøbetingelsene kan ha stor betydning for hvordan den enkelte fungerer i hverdagen, med tanke på blant annet hvordan omgivelsene blir tilrettelagt, og hvilke forventninger og krav som stilles i samfunnet. Jeg velger å bruke betegnelsen

«mennesker med utviklingshemming» eller «ungdommer med utviklingshemming», da jeg ønsker å understreke at personen har en diagnose, men han/hun er ikke diagnosen. Slik vil fokuset ligge på mennesket først, og det som er grunnleggende behov, muligheter og menneskelige egenskaper hos oss alle (Tidemand-Andersen, 2008 s. 170-171).

ICD-10s definisjon av utviklingshemming

Som medlem i Verdens helseorganisasjon har Norge forpliktet seg til å anvende

klassifiseringssystemet: International Statistical Classification of Diseases and related Health Problems (ICD-10), særlig innenfor medisinske fagområder (Rognhaug & Gomnæs, 2008 s.

307). Ifølge denne diagnosemanualen er utviklingshemming definert som:

6

A condition of arrested or incomplete development of the mind, which is especially characterized by impairment of skills manifested during the developmental period, skills which contribute to the overall level of intelligence, i.e. cognitive, language, motor, and social abilities. Retardation can occur with or without any other mental or physical condition (WHO, 2016).

I selve definisjonen til ICD-10 er det lagt stor vekt på intelligens, og en IQ-skåre på under 70 vil gi betegnelsen utviklingshemming, forutsatt at vanskene har vist seg i løpet av

utviklingsperioden (WHO, 2016). Den kognitive svikten går ut over oppmerksomhet, hukommelse, språk, informasjonsbearbeidelse, ervervelse av kunnskap og erfaringer, problemløsninger, tenkning og bedømming (Tidemand-Andersen, 2008 s. 177).

I ICD-10 deles utviklingshemming inn etter lett, moderat, alvorlig og dyp grad av

utviklingshemming, i tillegg til to kategorier som anvendes dersom det ikke er mulig å fastslå evnenivået gjennom standardiserte tester, men man antar at personen har en

utviklingshemming. Disse blir betegnet som annen utviklingshemming og uspesifisert utviklingshemming. Fokuset for diagnosen ligger på standardiserte intelligenstester, som kan suppleres med skalaer som måler sosial tilpasning (WHO, 2016). Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) skriver at det helst skal settes opp en skala over sosial modning og tilpasning, og at testene som utføres, skal være tilpasset lokale kulturelle normer (Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming [NAKU], 2013). Det er altså ikke kun intelligensen som er avgjørende for diagnosen.

AAIDDs definisjon av utviklingshemming

Den amerikanske organisasjonen; American Association on Intellectual and Developmental Disabilities (AAIDD) har en definisjon på utviklingshemming som er noe annerledes enn ICD-10. Her blir det lagt større vekt på at adaptive ferdigheter også påvirker den daglige fungeringen. Adaptive ferdigheter er samlingen av konseptuelle, sosiale og praktiske ferdigheter som er lært og utført av mennesker i deres dagligliv (American Association on Intellectual and Developmental Disabilities [AAIDD], 2013). Med tanke på deltagelse i idrett vil spesielt sosiale ferdigheter kunne ha større betydning for opplevelsen av deltagelse i idrett enn IQ, da man er avhengig av å forholde seg til andre mennesker på trening og må følge de regler og retningslinjer som gjelder i treningstiden. Sosiale ferdigheter handler blant annet om

7 de mellommenneskelige ferdighetene man har, sosial problemløsning, selvfølelse og evnen til å forstå og følge regler (AAIDD, 2013).

AAIDD definerer utviklingshemming som: «(…) a disability characterized by significant limitations in both intellectual functioning and in adaptive behavior, which covers many everyday social and practical skills. This disability originates before the age of 18» (AAIDD, 2013).

AAIDD kan på mange måter sees som en utfordrer til ICD-10s klassifiseringssystem, ved at de har foreslått å gå over til klassifisering etter støttebehov istedenfor grad av

utviklingshemming. Nivåene som er foreslått, er: periodisk støtte, begrenset støtte, omfattende støtte og gjennomgripende støtte (Rognhaug & Gomnæs. 2008 s. 307). Et av argumentene for denne klassifiseringen er å få vekk fokuset på at utviklingshemmingen kun ligger i individet, og å framheve at omgivelsene også har stor betydning for hvordan den enkelte fungerer i hverdagen (Rognhaug & Gomnæs, 2008 s. 307).

Denne definisjonen og inndelingen av utviklingshemming vil ha mange fordeler med tanke på at hovedvekten er lagt mer på den enkeltes behov enn på IQ. Et fokus som kun dreier seg om personens vansker, kan fort bidra til en ovenfra-og-ned-holdning der styrker og interesser blir oversett. Dette kan man kanskje unngå ved å se på tilretteleggingen som må gjøres for at personen kan fungere på en god måte i samfunnet. Dessuten er det ikke uvanlig at det sosiale funksjonsnivået er høyere enn testet intelligens hos mennesker med utviklingshemming (Tidemand-Andersen, 2008 s. 192), og det er mange mennesker som på tross av lav IQ er sosialt bevisste nok til å fungere adekvat i samfunnet (Drew & Hardman, 2007 s. 118).

Samtidig er det ICD-10 som har blitt brukt i Norge i dag, noe som innebærer at klassifiseringen lett-dyp grad av utviklingshemming er godt kjent og mer brukt enn

klassifiseringen etter støttebehov. Jeg ser det derfor som mer hensiktsmessig å bruke ICD-10s klassifiseringssystem og bruker betegnelsen lett og moderat grad av utviklingshemming.

Sett bort ifra evnemessige forutsetninger, er det ikke spesifikke egenskaper eller trekk man kan si at omfatter alle mennesker med utviklingshemming, da mennesker med

utviklingshemming er like forskjellige som andre mennesker (Tidemand-Andersen, 2008 s.

177; Smith, 2008 s. 63). Jeg vil likevel komme inn på enkelte vanlige fellestrekk hos mennesker med lett og moderat grad av utviklingshemming, da dette kan være trekk som gjelder for mange innen denne gruppen.

8

2.1.2 Lett og moderat grad av utviklingshemming

I denne studien ligger fokuset på mennesker med lett eller moderat grad av

utviklingshemming. Dette er fordi jeg har valgt å legge hovedvekten på informantenes egne tanker og opplevelser, og da er jeg avhengig av at informantene har et visst utviklet talespråk og språkforståelse. Mennesker med en mer alvorlig grad av utviklingshemming vil kunne forstå enkel kommunikasjon, men vil i mindre grad ha forutsetninger for å uttrykke seg gjennom ord (Tidemand-Andersen, 2008 s. 174-175), dermed vil det kunne være vanskelig for dem både å forstå spørsmålene og å svare på dem. Mennesker med utviklingshemming har generelt en langsom informasjonsbearbeidelse og en brist i generaliserende abstraksjonsevne (Tidemand-Andersen, 2008 s. 180). Dermed kan en tenke seg at mennesker med en lett eller moderat grad av utviklingshemming vil ha bedre forutsetninger for en dypere refleksjon over temaet enn mennesker med en mer alvorlig grad, som vil ha en mer omfattende kognitiv svikt.

Lett grad av utviklingshemming er i ICD-10 beskrevet som mennesker som har en IQ-skåre fra 50 til 69. Personen vil ha noen lærevansker, men mange voksne vil kunne jobbe og opprettholde gode sosiale forhold (WHO, 2016). Mange som har en lett grad av

utviklingshemming, lever tilnærmet et helt vanlig liv, men har gjerne et enkelt språk og vil ha behov for hjelp til å løse en del praktiske og funksjonelle oppgaver i hverdagslivet

(Tidemand-Andersen, 2008 s. 172).

Moderat grad av utviklingshemming blir i ICD-10 definert som mennesker som har en IQ- skåre fra 35 til 49. Personen vil ha tydelige forsinkelser i utviklingen, men de fleste kan utvikle noen grad av selvstendighet (WHO, 2016). Mennesker med moderat grad av utviklingshemming vil ha mer begrenset språklig mestring enn de som har en lett grad.

Ferdigheter i egenpleie vil være begrenset, og en del har behov for tilsyn hele livet. Noen vil utvikle grunnleggende lese- og skriveferdigheter, og de fleste vil kunne utføre enkelt manuelt arbeid hvis de får støtte. De fleste utvikler sosiale ferdigheter med tanke på å kunne etablere kontakt, kommunisere og delta i enkle sosiale aktiviteter (NAKU, 2013).

9

2.1.3 Å være ungdom og ha en utviklingshemming – en dobbel utfordring?

I dagens samfunn er det blitt høyere krav til utdanning, og det tar lengre tid før unge kommer ut i arbeidslivet, slik at unge mennesker gjerne blir boende lenger i foreldrehjemmet. Dette har bidratt til at det nå er skilt ut en egen ungdomstid (Kittelsaa, 2010 s. 164). Ungdomstiden er ifølge Drew og Hardman (2007 s. 259-260) en overgangsperiode som medfører personlige, sosiale og utdanningsmessige erfaringer. Gjennom ungdomstiden søker man å frigjøre seg fra foreldrene og klare seg på egenhånd. I tillegg utvikler man gjennom utdanning både sosiale ferdigheter og kunnskaper som bidrar til at man oppnår høyere aksept i samfunnet.

For mennesker med utviklingshemming kan utfordringene man møter som ungdom, være intensivert, da mange vil ha behov for støtte for å møte kravene i samfunnet (Drew &

Hardman, 2007 s. 259-260). Dermed vil ungdommer med utviklingshemming kanskje ikke oppleve samme frigjøring fra familien som jevnaldrende uten utviklingshemming. Samtidig streber ungdommer med utviklingshemming etter å være så lik sine jevnaldrende som mulig (Drew & Hardman, 2007 s. 273), noe som kan være utfordrende når man ikke har helt de samme forutsetningene. Kanskje kan deltagelse i idrett for noen være en arena for frigjøring fra foreldrene, der man ikke er avhengige av foreldrenes tilstedeværelse, og der man driver med de samme aktivitetene som jevnaldrende.

I Kittelsaa (2011) sin doktoravhandling har hun fokusert på unge mennesker med

utviklingshemming i dagliglivet og deres selvforståelse, og hun lar de unge selv fortelle sin historie. Hun skriver at ungdomstiden er en tid der man søker å forme sin identitet både privat og i yrkeslivet. Når man er avhengig av støtte fra foreldre og/eller andre tjenesteytere, kan det være utfordrende å forsøke å løsrive seg og finne sin egen identitet. Mange som har behov for hjelp i dagliglivet, klarer ikke å leve opp til samfunnets forventninger om selvstendighet og uavhengighet. Dermed kan de risikere ikke å bli sett på som helt voksne på lik linje med andre (Kittelsaa, 2011 s. 74-75).

Forskning som handler om ungdommer med utviklingshemming, har i stor grad fokusert på fremtidige hjelpebehov og tilrettelegging (Kittelsaa, 2010 s. 166). Blant annet har Tarleton og Ward (2005 s. 73) gjennomført en studie som dreier seg om ungdommer med

utviklingshemming, der forventninger og behovet for informasjon om overgangen til voksenlivet er i fokus. Her kommer det fram at deltagerne hadde like forventninger til

10

voksenlivet som jevnaldrende uten utviklingshemming. Dette innebar blant annet å flytte hjemmefra, ta utdanning, jobbe, få venner og å ha kjæresteforhold. Forskning med fokus på hjelpebehov og forventninger om framtiden er viktig for å kunne tilrettelegge jobbsituasjonen og for å skape gode boforhold for den enkelte, men det er også viktig å fokusere på selve ungdomstiden som fenomen og hvordan denne oppleves. Dette fordi man som nevnt utvikler seg både personlig og sosialt gjennom ungdomstiden, og denne perioden vil skille seg ut fra både barndommen og voksen alder. Ungdomstiden er en unik periode i livet ved at man har mer ansvar og krav enn et barn, men samtidig ikke det samme ansvaret man får som voksen. I denne perioden gjennomgår man en modning, og man vil utvikle ulike interesser og skape og opprettholde vennskap. I denne studien er søkelyset rettet mot ungdommene og deres

interesser i løpet av ungdomstiden, noe som kan bidra til at man ser ungdommene med

utviklingshemming som nettopp ungdommer uten tanke på tilretteleggingen eller tiltak som er rettet mot framtiden. Det har vært vanskelig å finne forskning som dreier seg om ungdommer med utviklingshemming og deltagelse i idrett, selv om det er mange som ukentlig driver med idrett. Derfor er det sentralt å se på hvordan denne deltagelsen oppleves for den enkelte.

2.2 Deltagelse

Jeg vil nå se nærmere på deltagelse, som er et sentralt begrep i denne studien. Først vil jeg komme inn på Verdens helseorganisasjons beskrivelse av deltagelse i et eget

klassifiseringssystem (ICF), som jeg så supplerer med nyere forskning og teori for å få et mer helhetlig bilde av begrepet. Jeg trekker fram at det er to aspekter av deltagelse: tilstedeværelse og involvering, og jeg legger hovedvekten på involveringsaspektet. Det er gjort kort rede for tilstedeværelse, da dette henger nøye sammen med involvering, fordi man er nødt til å være til stede for å kunne være involvert (Imms, Adair, Keen, Ullenhag, Rosenbaum & Granlund, 2015a s. 7). Involvering handler om hvor engasjert og motivert man faktisk er i den aktuelle aktiviteten. Videre kommer jeg inn på deltagelse i organisert idrett og ser blant annet på tidligere forskning på området, før jeg til slutt vil se på sammenhengen mellom deltagelse og selvfølelse med utgangspunkt i en modell som relaterer deltagelse til andre begreper.

11

2.2.1 Hva er deltagelse?

I Norges offentlige utredninger, nr. 22, fra bruker til borger, står det: «Full deltakelse og likestilling er det overordnede målet i politikken for funksjonshemmede» (NOU 2001:22, 2001 s. 425). Men på tross av en målsetting om full deltagelse møter mennesker med ulike funksjonsnedsettelser fremdeles barrierer som bidrar til færre muligheter for deltagelse på flere områder, slik som i arbeidslivet, i høyere utdanning og i kultur- og fritidsaktiviteter (NOU:22, 2001 s. 425). Dermed er det viktig å fortsette å sette søkelyset på deltagelse for mennesker med utviklingshemming, og å skape en felles forståelse for hva som faktisk menes med begrepet «deltagelse».

Deltagelse er et flerdimensjonalt begrep som kan sees både som en prosess og som et utfall av helse- og utdannelsestilbud (Imms et al., 2015b s. 1). Altså er deltagelse noe som det

kontinuerlig bør fokuseres på i utformingen av helse- og utdanningstilbud, men også noe som kan være et resultat av tilbudene.

Deltagelsesbegrepet blir beskrevet på ulike måter, og mange bruker Verdens

helseorganisasjons Classification of Functioning, Disability and Health (ICF) som grunnlag for deres definisjon av begrepet (se for eksempel Gustavsson, 2014; Berg, 2009; Law, 2002).

I ICF sees deltagelse og aktivitet i sammenheng, slik at aktivitet defineres som «en persons utførelse av oppgaver og handlinger», mens deltagelse blir definert som «å engasjere seg i en livssituasjon» (WHO, 2003 s. 13). Videre er det nevnt ulike kategorier som skal omfatte både aktivitet og deltagelse. Aktiviteter og deltagelse blir i ICF kodet med to kriterier: kapasitet og utførelse. Kapasiteten innebærer den enkeltes evne til å gjennomføre en oppgave eller

handling under et bestemt miljø, mens utførelse dreier seg om det personen faktisk gjør. Slik kan man finne ut hva som kan endres med personens miljø for å bedre utførelsen. Man kan for eksempel se på den enkeltes evne til å gjennomføre en oppgave uten tekniske hjelpemidler, for så å legge til tekniske hjelpemidler ved behov (WHO, 2003 s. 196-197). Altså legger ICF vekt på miljøets betydning for den enkeltes deltagelse, ikke bare egenskaper hos personen.

Imms et al. (2015a) har gjort en systematisk studie der de ser på tidligere forskning som omhandler deltagelsesbegrepet. Her problematiserer de det manglende skillet mellom aktivitet og deltagelse i ICF og skriver at dette gir muligheter for varierte tolkninger av begrepet og dermed ulike tilnærminger til måling, noe som fører til unøyaktigheter og forvirring i hva som er funnet og rapportert i forskningen (Imms et al., 2015a s. 1). Som utgangspunkt ønsker jeg å

12

anvende ICFs definisjon av deltagelsesbegrepet, men jeg ønsker også å supplere dette med nyere forskning og teori for å få et bredere perspektiv på begrepet og for at skillet fra aktivitet tydeligere skal komme fram.

Sosial- og individuell deltagelse

Det finnes flere ulike aspekter av deltagelse, noe som kanskje også bidrar til å komplisere deltagelsesbegrepet. Det er blant annet to perspektiver på deltagelse i en aktivitet: sosial og individuell deltagelse (Gustavsson, 2014 s. 37; Maxwell, Alves & Granlund, 2012 s. 64).

Sosial deltagelse blir beskrevet som det å være med på samme aktiviteter som andre og å ha tilgang til hverdagsaktiviteter. Deltagelsen kan slik sett være et uttrykk for inkludering (Maxwell et al., 2012 s. 64). Altså handler det om hvilke tilbud det finnes for alle som ønsker å delta i en aktivitet, og hvor ofte man har muligheten til å få være med på dette. Den

individuelle deltagelsen handler om personens intensitet av involvering, eller engasjementet i aktiviteten, og om miljøet er tilpasset til personen (Maxwell et al., 2012 s. 64). Den

individuelle deltagelsen handler altså mer om hva som faktisk skjer i aktiviteten, og er det jeg har valgt å legge hovedvekten på i denne studien. Gustavsson (2014 s. 41) skriver at det er en viss fare for at et individuelt deltagelsesbegrep vil kunne overskygge sentrale spørsmål som omhandler sosial deltagelse.

Den sosiale deltagelsen vil være sentralt for å oppnå deltagelse i samfunnet for mennesker med utviklingshemming, og det er derfor viktig å legge vekt på dette. Samtidig har det tidligere blitt viet liten interesse for hvilke egne erfaringer mennesker med

utviklingshemming har, og det er dermed viktig også å sette søkelyset på den individuelle, opplevde deltagelsen (Gustavsson, 2014 s. 41). Dette blir gjort i denne studien ved at jeg belyser ungdommenes egne opplevelse av den individuelle deltagelsen, hvilke tanker de har om hva som faktisk skjer i aktiviteten, og hvorvidt de selv opplever seg som deltagende i disse.

Tilstedeværelse og involvering

Videre kan vi dele deltagelsesbegrepet inn i to elementer: tilstedeværelse og involvering, der tilstedeværelse er en nødvendig forutsetning for involvering (Imms et al., 2015a s. 7).

Tilstedeværelse vil ut ifra min problemstilling dreie seg om å være til stede i det aktuelle idrettslaget, og involveringsaspektet handler om opplevelsen av deltagelse mens man er til

13 stede, noe som inkluderer elementer av engasjement, motivasjon, utholdenhet, sosiale

forbindelser og affekt (Imms et al., 2015b s. 5).

Granlund (2013 s. 470) skriver at forskning rundt deltagelse og mennesker med utviklingshemming stort sett har fokusert på frekvensen av tilstedeværelse, mens involveringskomponenten er mindre forsket på. Det er viktig at også ungdommene med utviklingshemming selv blir hørt ved at de får fortelle hvordan de opplever egen deltagelse i idrett. Det er ikke nok å være til stede i en idrettsaktivitet, man må også være interessert og være motivert til å utføre aktiviteten for at den skal kunne oppleves som engasjerende og for å ha glede av å drive med idretten. Med dette ønsker jeg å supplere den eksisterende

forskningen ved å fokusere på involveringsaspektet av deltagelse. Ved å ta utgangspunkt i ungdommer som allerede er med i et idrettslag, tilstedeværelseselementet allerede være dekket, men dette behøver ikke å bety at involveringskomponenten er til stede.

Én teori om deltagelse går ut på at mennesker vil delta mer i hverdagslivet hvis de er bedre i stand til å utføre mer kompliserte aktiviteter, altså at de er mer kompetente. Et slikt syn på utvikling og ferdigheter kan man si henger sammen med tradisjonelle verdier og prinsipper som sier at det finnes en typisk riktig eller en typisk gal måte å gjøre en aktivitet på (Imms et al., 2015b s. 3). Man er selvsagt avhengig av en viss kompetanse for å kunne utføre en

aktivitet, men bedre ferdigheter fører ikke nødvendigvis til økt deltagelse. Som regel kan man gjennomføre aktiviteter og oppgaver på ulike måter, og slik vil man også kunne delta i en aktivitet på ulike måter. Imms et al. (2015b s. 3) foreslår derfor at vi istedenfor å fokusere på kompetanse heller bør legge vekt på prinsipper knyttet til effekten av at en person gjør en aktivitet. Da vil man kunne se at personen både gjennomfører en ønsket oppgave, og at det er et engasjement hos den enkelte (Imms et al., 2015b s. 3). Altså mener de at utfallet av en gjennomført aktivitet er viktigere enn at aktiviteten blir utført på en bestemt måte. Innenfor involveringsaspektet av deltagelse vil det nettopp være effekten av den utførte aktiviteten man vil være opptatt av, ved at man ser på personens engasjement og involvering i aktiviteten.

Involveringsaspektet av deltagelse reflekterer i stor grad egen fri vilje, og det kan også inkludere aktiviteter man gjør helt på egen hånd, eller aktiviteter man gjør i andre situasjoner enn andre (Maxwell et al., 2012 s. 64). Altså må personen selv ønske å gjennomføre

aktiviteten for at vi skal kunne snakke om deltagelse, og man trenger ikke nødvendigvis å samhandle eller være i samme situasjon som andre for at vi skal snakke om deltagelse.

14

Mennesker kan delta med forskjellige aspekter av en og samme aktivitet, noe som kan være relatert til for eksempel å være motivert av forskjellige mål (Imms et al., 2015b s. 5). For eksempel kan én person være motivert av å prestere på fotballbanen, mens en annen kan være motivert av å snakke med lagkameratene, slik at de er involvert i ulike aspekter av samme aktivitet. Dermed kan vi si at begge opplever deltagelse, men på forskjellige måter og med forskjellige mål for aktiviteten.

2.2.2 Deltagelse i organisert idrett

Den organiserte idretten som blir omtalt i denne oppgaven, kan regnes som et fritidstilbud, da det er en frivillig fysisk aktivitet som man driver med på fritiden. Mange mennesker med utviklingshemming vil finne aktivitetstilbud i sine lokale idrettslag, men sett under ett er idrettstilbudet til mennesker med utviklingshemming svært varierende med tanke på mangfold i tilbudene rundt i landet. Ser man på det lokale nivået er det få tilbud å velge mellom,

sammenlignet med tilbudene som er tilgjengelige for resten av befolkningen (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2013 s. 78).

Hvilke idrettstilbud finnes det?

Drew og Hardman (2007 s. 269) skriver at det for mange ungdommer med

utviklingshemming kan være vanskeligere å ta initiativ til å planlegge uformelle aktiviteter, enn for jevnaldrende uten utviklingshemming. Derfor vil mange ha behov for hjelp til å sørge for sosiale aktiviteter, fra for eksempel frivillige grupper, lokale foreninger for personer med utviklingshemming, og foreldre. Med bakgrunn i dette har mange ungdommer med

utviklingshemming sittet mye hjemme på fritiden. Imidlertid finnes det nå flere fritidstilbud (Drew & Hardman, 2007 s. 274). Når det er flere organiserte tilbud, er det sannsynlig at flere vil finne et tilbud som passer dem, og idretten kan fungere både som en møteplass og som et for å utvikle ferdigheter og oppleve mestring. Deltagelse i ulike fritidstilbud kan også ha innflytelse på orienteringsevne, kommunikasjon og sosiale ferdigheter og slik bidra til en bedre livskvalitet (Rognhaug & Gomnæs, 2008 s. 317). Videre kan det være en arena for utvikling av vennskap og for å skape gjensidige sosiale relasjoner. Denne utviklingen av nye ferdigheter, kommunikasjon og opplevelsen av gjensidige relasjoner kan føre til

mestringserfaringer, noe som igjen kan ha en innvirkning ved at selvfølelsen blir styrket.

15 Altså ser vi her at det er mange flere fordeler med deltagelse i idrett enn bare de helsemessige gevinstene av å være i god form.

Ungdommer som har en utviklingshemming, blir gjerne henvist til tilpassede fritidsaktiviteter der formålet er terapeutisk og man har i liten grad sett på deres bruk av fritidsaktiviteter og personlige interesser som utgangspunkt for å utvikle egen identitet (Priestly 2003, referert i Kittelsaa, 2010 s. 167). Ser vi på ordinære organiserte fritidsaktiviteter, er det i større grad lagt vekt på at deltagerne skal få drive med noe de liker, møte andre mennesker og oppleve mestring og glede. Dette er noe som også bør vektlegges for ungdommer med

utviklingshemming, da man i fritiden bør få bestemme selv hva man ønsker å gjøre, uten å begrunne dette med et visst formål. Idretten har en verdi i seg selv ved at man kan oppleve glede av å drive med ulike aktiviteter, og det er en arena der man kan være sammen med andre med like interesser.

Ordinære og segregerte idrettstilbud

Ungdommer med utviklingshemming kan delta i både segregerte idrettstilbud med andre som har en utviklingshemming, og ordinære tilbud med andre som ikke har en utviklingshemming.

Det vil være fordeler og ulemper ved begge idrettstilbudene, og det vil også være ulikt hva som passer best for den enkelte ungdommen.

Ungdomsidretten er gjerne preget av mer konkurranse og er mer resultatorientert enn

barneidretten. Norges Idrettsforbund (u.å. b) beskriver barneidretten som aktiviteter for barn opp til 12 år og fokuserer blant annet på varierte aktiviteter og tilpasning til barnas

utviklingsnivå. For ungdomsidretten vektlegges det - i tillegg til varierte aktivitetstilbud - at ungdommene som ønsker å satse innen idrett, skal gis muligheten til dette (Norges

idrettsforbund, u.å. a). Når mange ungdommer satser på idretten, vil også idrettstilbudet gjerne være mer rettet mot prestasjoner og ferdigheter. Dette kan føre til at mange ungdommer med utviklingshemming kan oppleve å komme til kort i forhold til sine jevnaldrende uten utviklingshemming, fordi de har andre forutsetninger for å mestre og prestere i idretten.

Lauruschkus, Nordmark & Hallström (2015) har gjennomført en undersøkelse om deltagelse i idrett blant barn og unge med cerebral parese, hvor noen hadde en utviklingshemming. Her deltok noen av informantene i idrett sammen med andre som hadde funksjonshemminger, og

16

andre sammen med andre som ikke hadde funksjonshemminger. Informantene ga uttrykk for at de var fysisk aktive fordi de likte følelsen, følte seg dyktige eller hadde noen å gjøre aktiviteten sammen med (Lauruschkus et al., 2015 s. 287). Altså la de vekt på både mestring og sosiale relasjoner i sin deltagelse i idretten. Noen av deltagerne fortalte om opplevelser av at de ble utelukket for eksempel ved at ingen ga dem ballen i ballspill, og at de hadde

forventninger om å tape fordi de hadde erfaringer med å være for trege eller ikke gode nok (Lauruschkus et al., 2015 s. 286-287). Dette kan være en problemstilling for ungdommer som deltar i idrett hvor det er stor spredning i ferdighetene, og hvor aktivitetene er dårlige tilpasset den enkelte.

Dersom man hele tiden har en følelse av å komme til kort i idretten, vil dette kunne gå ut over selvfølelsen, særlig dersom man også opplever å bli utelukket. I tillegg vil man i liten grad bli involvert i aktivitetene dersom man opplever at andre ikke gir en anledning til å forsøke. Slik sett kan et idrettstilbud der deltagerne er på et mer jevnt motorisk og fysisk nivå, kunne være en fordel med tanke på involveringsaspektet av deltagelse. Samtidig poengterer Kittelsaa (2011 s. 201) at «(…) dersom en tilbringer store deler av sin tid i spesielt tilrettelagte tiltak, blir en systematisk holdt på avstand fra andre mennesker og det en kan kalle vanlig

hverdagsliv». Dermed kan man stå i fare for både å bli sett på som annerledes, og også føle seg annerledes ved bare å delta i aktiviteter sammen med andre som har en

utviklingshemming.

Aktivitetsnivå på trening

Ingebrigtsen & Aspvik (2009) har gjennomført en undersøkelse for å kartlegge fysisk aktivitet blant idrettsutøvere som har en utviklingshemming. Her kommer det fram at utøverne

uttrykker større trivsel i idrettssituasjonen enn for eksempel når de er hjemme eller sammen med venner. Studien viser også at jo mer aktive de er på trening, jo høyere trivsel har de (Ingebrigtsen & Aspvik, 2009 s. 14). Dette kan tolkes enten som at utøverne som er mest aktive trives best, eller som at høy trivsel fører til økt aktivitetsnivå. Man kan også anta at utøverne som er mest aktive på trening, også er de mest involverte og engasjerte i aktiviteten.

Det blir konkludert med at idrett og fysisk aktivitet er viktige bidrag til utøvernes livskvalitet (Ingebrigtsen & Aspvik, 2009 s. 14), altså at deltagelsen i idrett har stor betydning for den enkelte.

17 Prestasjoner og konkurransefokus

I følge Duesund (1995 s. 134-135) bidrar massemediene til en forestilling om at den

organiserte idretten skal være prestasjonsorientert, for at den skal ha en verdi. Videre skriver hun at aktivitetene i idretten er preget av at prestasjonene skal være målbare, og at fokuset ligger på resultater og sammenligninger med andre. Altså er det et stort konkurransefokus der man søker etter å kåre vinnere og tapere.

Prestasjoner handler om å oppnå og praktisere en ferdighet. Prestasjoner kan relateres til de sosiale omgivelsenes forventninger og kan ha betydning for den enkelte utøverens selvfølelse.

På mange måter kan prestasjoner sees som et slags «svar» på utfordringene fra omgivelsene, ved at man anvender sine evner til å møte utfordringene som man dels stiller til seg selv og dels blir utfordret til av det sosiale miljøet (Duesund, 1995 s. 134). Altså er det sentralt at treningene preges av muligheter til å mestre og prestere, ved at kravene som stilles er realistiske, og ved at man opplever en utvikling.

Dersom man møter realistiske krav, vil det være større sannsynlighet for å oppleve deltagelse ved at man involverer seg i aktiviteten. Dermed bør trenerne være bevisst på den enkelte ungdommens nivå og bruke dette som utgangspunkt for å tilpasse aktiviteten. I denne tilpasningen kan det være relevant å ha fokus på det Vygotskij (1978 s. 85-86) kaller for den nærmeste utviklingssonen, som dreier seg om avstanden mellom nivået man ligger på, og det nivået man forsøker å komme til. For å komme til det neste nivået er man avhengig av

veiledning fra andre som har mer kompetanse, og denne veiledningen må ligge på et nivå som er litt over det ungdommen klarer selv per dags dato. Tilpasningen kan f.eks. foregå ved at man varierer avstanden fra basketkurven ut fra den enkeltes basketferdigheter. Slik vil man oppleve å møte oppgaver man kan mestre, men som det ikke er garantert at man klarer hver gang, og som man heller ikke opplever at man aldri mestrer.

Å prestere vil kunne gi anerkjennelse fra andre og kan bidra til opplevelse av

mestringserfaringer, og det kan virke positivt inn på egne følelser om seg selv. Samtidig vil for sterk vektlegging av prestasjon også kunne bidra til dårligere selvfølelse dersom man ikke oppnår de forventningene man selv eller andre har til en. Dessuten er det heller ikke sikkert at alle som deltar i en idrett, er opptatt av å skulle prestere, hvis man f.eks. er med i idrett i hovedsak for å kunne omgås med jevnaldrende.

18

2.3 Selvfølelse

Jeg har i min oppgave valgt å fokusere på selvfølelsen til ungdommer med

utviklingshemming. Det finnes flere begreper som henger sammen med og dekker mye av det samme som selvfølelsesbegrepet, slik som: selvkonsept, selvtillit, selvoppfatning og

selvbilde. Jeg vil komme inn på sammenhengen mellom selvbildet og selvfølelsen, da disse ifølge enkelte forfattere sees som avhengige av hverandre. Videre er jeg i utgangspunktet mer interessert i fenomenet selvfølelse, heller enn det teoretiske begrepet og har derfor inkludert noe teori der enkelte av de overnevnte begrepene er blitt brukt. Jeg vil også komme inn på hvilke faktorer som påvirker selvfølelsen og til slutt hvilken betydning selvfølelsen kan ha for det enkelte individet.

2.3.1 Hva er selvfølelse?

Det finnes ingen allmenn enighet om hvordan man skal definere begrepet selvfølelse

(Lindwall, 2011, s. 29), noe som blant annet kan skyldes at dette er et begrep man mener at de fleste har kjennskap til og vet hva er. En av de viktigste autoritetene innenfor

selvfølelsesforskningen i nyere tid er Roy Baumeister (Mruk, 2006 s. 6), og han ser på selvfølelse som verdien et menneske tillegger seg selv. Han ser på høy selvfølelse som en fordelaktig vurdering av selvet, mens lav selvfølelse sees som en ufordelaktig vurdering av selvet (Baumeister, Campbell, Krueger & Vohs, 2003 s. 2). Altså vektlegger han vurderingen av hvor mye verdi man anser at man har, og egen vurdering blir dermed ansett som et viktig stikkord for selvfølelsesbegrepet. Mens denne definisjonen er noe vag og bred, finner vi i litteraturen andre definisjoner som er mer konkrete, og som dermed kan være lettere å måle.

Mruk (2006 s. 28) ser på selvfølelse som den opplevde statusen av ens kompetanse til å håndtere utfordringer med å leve på en verdig måte over tid. Altså legger han vekt på kompetanse i tillegg til verdibegrepet. Han mener altså at selvfølelse er avhengig av

kompetanse og verdi, ved at man har kompetanse på områder som er viktig for en selv. Han skriver også at selvfølelsen er relativt stabil, men kan endre seg under visse omstendigheter. I denne oppgaven vil jeg bruke Mruks definisjon av selvfølelse, da jeg mener det vil være enklere å måle selvfølelsen med utgangspunkt i denne definisjonen enn med Baumeisters definisjon.

19 I følge Mruk (2006 s. 32-33) kan selvet sees både som et psykologisk og et sosialt fenomen.

Det psykologiske aspektet innebærer at man fokuserer på de individuelle, intrapsykiske utviklingsprosessene der individet tar beslutninger og har en atferd som påvirker utviklingen av selvet. Her vil beslutninger og atferd som involverer suksess, mestring og oppnåelse, være spesielt sentralt (Mruk, 2006 s. 32). Det handler altså om at selvet utvikles ved at den enkelte tar selvstendige valg og handlinger ut fra indre tanker, uten fokus på omgivelsene. Det sosiale aspektet dreier seg om hvordan andre reagerer på oss, hvordan vi reagerer på deres reaksjoner, og på hvilken måte disse prosessene fører til utviklingen av selvet og ens verd i en sosial kontekst (Mruk, 2006 s. 32-33). Både hvordan andre ser på oss, og vår oppfatning av hvordan andre ser på oss, vil altså påvirke selvet og hvilken verd vi anser at vi har i sosiale

sammenhenger. Det sosiale aspektet handler i stor grad om verdikomponenten av selvfølelse, mens det psykologiske aspektet dreier seg om kompetansekomponenten av selvfølelse. Mruk hevder at det psykologiske og det sosiale perspektivet vil påvirke hverandre, slik at uansett hvilket perspektiv man begynner med, vil det føre til det andre (Mruk, 2006 s. 33).

Ahokas (2013 s. 2) mener at det er en sammenheng mellom selvbildet og selvfølelsen. Hun definerer selvbilde som en sammenfatning av alle oppfatninger vi har om oss selv, og hva vi tenker og tror om oss selv. Dannelsen av selvbildet er avhengig av hvordan vi blir sett og bekreftet av andre, sammen med de erfaringene vi har av å mestre. Selvfølelse henger sammen med selvbildet ved at det handler om følelsene vi har rundt vårt selvbilde, og hvordan vi verdsetter våre sterke, men også svake sider (Ahokas, 2013 s. 2). Altså vil

selvbildet dreie seg om en selvvurdering som kan være påvirket av hvordan andre ser på oss, mens selvfølelsen går mer på følelsesaspektet.

Tidlig i tenårene skjer det flere store kognitive, sosiale og biologiske forandringer og

overganger i miljøet som i stor grad vil påvirke stabiliteten i selvfølelsen. Senere i tenårene er det færre slike forandringer, slik at selvfølelsen da gjerne er mer stabil (Lindwall, 2011 s.

112). Altså vil det kanskje være en forskjell hos mine informanter, ved at de yngste på 15 år kanskje har en mindre stabil selvfølelse enn de eldste på 17 år. Samtidig vil nok både de yngste og de eldste informantene mine ha bedre forutsetninger for å reflektere over spørsmål rundt sin selvfølelse enn et barn ville hatt, da barn kan ha vanskeligheter med å reflektere og svare på spørsmål om selvfølelsen (Lindwall, 2011 s. 112). Mine informanter kan også ha utfordringer med å reflektere over egen selvfølelse, da selvfølelse er et abstrakt begrep og mange mennesker med utviklingshemming vil ha vanskeligheter med å abstrahere

20

(Guneriussen, 2010 s. 51). Dermed kan det for mange være vanskelig å se ut over situasjonen slik den er «her og nå».

Konsekvenser av en høy eller lav selvfølelse

Å ha en god selvfølelse kan føre til økt initiativ og hyggelige følelser (Baumeister et al., 2003 s. 1). Har man økt initiativ og gode følelser om seg selv, vil man lettere kunne møte alle livets utfordringer og være mindre redd for å prøve og feile. Videre vil selvfølelsen påvirke humøret og motivasjonen til den enkelte, slik at høy selvfølelse som regel gir godt humør og selvtillit til å møte utfordringer i omgivelsene. Lav selvfølelse fører gjerne til at man forsøker å unngå eller flykte fra oppgaver i livet (Ommundsen, 2004 s. 580). Dersom man forsøker å flykte fra alle situasjoner som er utfordrende, vil man heller ikke oppleve å mestre nye situasjoner, noe som igjen vil kunne bidra til å opprettholde den lave selvfølelsen.

For mennesker er det naturlig å søke etter en høyere selvfølelse, men det kan være noen forskjeller i hvilke strategier man anvender for å øke selvfølelsen. Personer som har lav selvfølelse, kan være mer defensive i sin søken etter en bedre selvfølelse der de for eksempel fokuserer på å unngå eller minimere situasjoner der de mislykkes, heller enn å fokusere på sine sosiale kvaliteter og å søke støtte hos andre for å bli mer fortrolig med andre (Lindwall, 2011 s. 164-165). Personer som har høy selvfølelse, har heller en tendens til å søke etter høyere selvfølelse med en mer offensiv strategi, gjennom å betone evnene sine og

undervurdere kritikk ved opplevd trussel, å tilegne seg direkte selvfremmende strategier og å søke tilbakemeldinger på sin kompetanse (Lindwall, 2011 s. 164). Det kan dermed tenkes at de strategiene man bruker for å oppnå høyere selvfølelse, også kan påvirke hvordan man opplever sin deltagelse i idretten. Dersom man har lav selvfølelse og forsøker å unngå situasjoner der man mislykkes i idrettssammenheng, vil man kunne havne på sidelinja i idretten, noe som bidrar til at man deltar mindre i idretten og går glipp av nye

mestringserfaringer. Samtidig vil selve opplevelsen av deltagelse i idretten kunne bidra til høyere eller lavere selvfølelse ved at man både kan få mestringserfaringer og oppleve å mislykkes.

Selv om man naturlig forsøker å bedre selvfølelsen, trenger ikke nødvendigvis en høy selvfølelse være bare positivt. På den ene siden kan selvfølelsen være en presis, rettferdig og balansert verdsettelse av en selv som person og egne suksesser og kompetanse, men det kan også innebære at man føler seg overlegen og er innbilsk overfor andre (Baumeister et al.,

21 2003 s. 2). Sagt med andre ord vil man kunne vurdere det å ha en høy selvfølelse som positivt eller negativt ut ifra hvordan personen tenker og handler overfor andre.

2.3.2 Hva påvirker selvfølelsen for ungdommer med utviklingshemming?

Hvordan vi ser på oss selv, er avhengig av tidligere erfaringer og hvordan disse erfaringene har blitt forstått og tolket (Gustavsson & Nyberg, 2014, s. 122; Skaalvik & Skaalvik, 2005 s.

72). Har vi tidligere erfaringer av å falle utenfor i f.eks. idrettssammenheng vil disse erfaringene kunne virke negativt inn på hvordan vi ser på oss selv. Samtidig er disse oppfatningene subjektive, og trenger ikke å stemme overens med inntrykkene andre kan få ved å observere oss. Det er likevel de subjektive oppfatningene vi har om oss selv som er sentralt for våre følelser, motiver og atferd (Skaalvik & Skaalvik, 2005 s. 72). Altså er

selvfølelse en subjektiv oppfatning av oss selv, men blir påvirket av hvordan vi tolker at andre oppfatter oss.

Betydningen av mestringserfaringer

Mange mennesker med utviklingshemming kan ha et selvbilde og en selvfølelse som er preget av mislykkethet og vonde opplevelser, noe som vil gjenspeile deres oppfatning om seg selv (Ahokas, 2013 s. 3). Blant annet er mennesker med utviklingshemming ifølge Gustavsson (2014 s. 47-48) til dels fortsatt en stigmatisert gruppe, der utviklingshemmingen deres kan overskygge andre identitetstrekk, noe som kan være sårende og bidra til at man får negative tanker om seg selv. Dette kan videre bidra til usikkerhet og angst, ved at man har en frykt for å få bekreftet at man er så udugelig som man kanskje føler seg (Ahokas, 2013 s. 3). Altså er det viktig å legge til rette for gode mestringserfaringer for å kunne styrke selvfølelsen til den enkelte, ved f.eks. å fokusere på den tidligere nevnte Vygotskijs nærmeste utviklingssone.

Mestringserfaringer innebærer tidligere erfaringer med å klare oppgaver slik det forventes (Skaalvik & Skaalvik, 2005 s. 92). Erfaringer med mestring bidrar til å øke forventningene om å mestre liknende oppgaver, mens erfaringer med ikke å mestre vil svekke forventningene om mestring. Har vi forventninger om å mestre oppgavene, vil det å mislykkes innimellom lettere kunne forklares med andre årsaker enn egen kompetanse og ferdigheter, slik som for

22

eksempel liten innsats eller at man har anvendt feil strategi (Skaalvik & Skaalvik, 2005 s. 92- 93).

Deltagelse i idrett vil kunne være en arena der man både kan skape mestringserfaringer og opplever å mislykkes, dermed kan dette bidra til både å styrke og å svekke selvfølelsen.

Dersom man for eksempel opplever å være treigest hver gang man skal løpe 100 m, vil dette kunne føre til at man ikke forventer å mestre neste gang. Dette vil igjen kunne føre til at man slutter å prøve og unngår situasjonen.

2.3.3 Selvfølelse og psykisk helse

Det å ha god selvfølelse har stor betydning for god psykisk helse, da den kan være en slags grunnmur som andre sentrale elementer for god psykisk helse bygger på (Ahokas, 2013 s. 2).

Sentrale elementer i psykisk helse dreier seg om menneskets oppfatning av og forhold til seg selv og andre mennesker, evne til å jobbe og evne til å mestre normale påkjenninger i livet, noe som selvsagt gjelder for mennesker både med og uten utviklingshemming. Både

selvbildet og selvfølelsen kan ha funksjon som en ordbok når man tolker og forsøker å forstå hva som skjer med en (Ahokas, 2013 s. 2). Altså vil det ha betydning for hvordan man tolker hendelser i hverdagen, slik som at man lett kan tillegge seg selv skylden for en hendelse dersom man har dårlig selvbilde og negativ selvfølelse. Samtidig skriver Lindwall (2011 s.

121) at høy selvfølelse ikke er noen garanti for adaptiv atferd eller lykke, men den kan ha en betydelig effekt for visse personer i visse situasjoner. Altså mener han at det å ha en god selvfølelse i seg selv ikke fører til at man blir lykkelig, men at det helt klart vil ha ulik innvirkning hos forskjellige mennesker.

2.4 Hvilken betydning har deltagelse for selvfølelsen?

I det følgende vil jeg presentere en modell fra Imms et al. (2015b s. 8) som jeg vil anvende for å vise sammenhengen mellom deltagelse og selvfølelsen. På grunn av min vektlegging av involvering velger jeg kun å fokusere på den innerste sirkelen av modellen, da den ytterste i stor grad dreier seg om hva som er sentralt for å oppnå tilstedeværelsesaspektet av deltagelse.

23

Figur 1: “A family of participation and participation-related constructs situated within an environmental context”. (Imms et Al, 2015a s. 8).

Modellen viser at tilstedeværelse og involvering er hovedessensen i deltagelsesbegrepet, mens aktivitetskompetanse, selvfølelse og preferanser er relaterte begreper.

Preferanse handler om muligheten til å velge og til å være i stand til å gjennomføre aktiviteter som er meningsfulle og verdifulle (Imms et al., 2015a s. 8). Preferanser kan være en viktig forutsetning og kan bli vurdert som en sentral forløper for deltagelse. Det kan dreie seg om aktiviteter som er meningsfulle og viktige for personen selv, og som personen selv ønsker å delta i. Preferansen er relatert til tidligere erfaringer og kan derfor være en indre motivasjon for deltagelse (Imms et al., 2015a s. 5). Preferanser handler altså om at man selv får velge hva slags fritidsaktiviteter man ønsker å være med på, noe som vil være viktig for

involveringsaspektet av deltagelse. Det er fordi man kan anta at en person vil være mer involvert og engasjert i aktiviteter som er selvvalgt, og som denne personen finner

interessante og meningsfulle. Involveringskomponenten av deltagelse kan sees som motoren i en samling av viktige indre faktorer, som inkluderer preferanser og selvfølelse. Derfor er det viktig at aktivitetene som ungdommen deltar i, tilpasses til deres aktivitetskompetanse for at den skal bli oppfattet som meningsfull, og for å bli akseptert ut fra den enkeltes preferanser (Imms et al., 2015 s. 8). For at ungdommen skal være involvert i aktiviteten, er det altså sentralt at den enkelte opplever den som mulig og mestre, og at man ser på aktiviteten som meningsfull.

24

Deltagelse i form av tilstedeværelse og involvering kan resultere i økt kompetanse i

aktiviteten og/eller en endring av selvfølelsen eller selvtilliten, noe som i sin tur kan påvirke hvilke preferanser man har (Imms et al., 2015a s. 7). Når man får økt kompetanse kan dette bidra til mestringsopplevelser og at man derfor involverer seg mer i aktivitetene, fordi man har forventninger om videre mestring. Altså kan dette skape en sirkel ved at preferansen kan være en forutsetning for deltagelse, mens aktivitetskompetanse og selvfølelse kan være et resultat av deltagelsen.

Aktivitetskompetanse og selvfølelse kan også bidra til å gi personen nye preferanser som igjen kan føre til økt deltagelse. Aktivitetskompetanse vil også ofte føre til

mestringserfaringer, og som tidligere nevnt vil mestring kunne bidra til en økt selvfølelse.

Altså antyder denne modellen at deltagelse i idrett kan bidra til en økt selvfølelse.

Deltagelse i et idrettslag kan også bidra til å svekke selvfølelsen, dersom man opplever at andre f.eks. stenger en ute, eller at aktivitetene ikke er tilpasset den enkeltes nivå. Hvis man ikke føler at man mestrer aktivitetene, vil det for mange kunne bidra til at man mister

engasjementet og involveringen i aktivitetene, og man kan oppfatte seg selv som mislykket på dette området. Samtidig kan det også være noen ungdommer som deltar i idretten med

bakgrunn og engasjement i det sosiale heller enn selve idrettsaktivitetene. For disse vil f.eks.

vektleggingen av prestasjoner og aktivitetskompetanse kunne virke negativt inn på deres selvfølelse.

Det er også slik at teorien ikke alltid stemmer i praksis, f.eks. ved at enkelte kan være veldig involvert i idretten uten at dette påvirker deres selvfølelse. Enkelte kan kanskje ha opplevd mye mobbing gjennom oppveksten som har bidratt til at de har dårlig selvfølelse, som ikke nødvendigvis blir bedre bare ved at de blir involvert i idrettsaktiviteter. Alle mennesker har ulike erfaringer og tanker som bidrar til at man er den man er, men også at man har de tankene man har om seg selv. Man kan dermed ikke vite noe om alle erfaringene ungdommene i denne studien sitter med, annet enn det de selv forteller om.

I det følgende kapittelet vil jeg komme inn på hvilken metode jeg har brukt for innsamlingen av dataene som brukes for å besvare min problemstilling.

25

3 Metode

I dette kapittelet vil jeg redegjøre for valg av metode i prosjektet. Jeg vil også skrive om ulike metodiske begrensninger som kan gjelde når informanter med utviklingshemming er inkludert i forskning. Jeg vil både komme inn på hvordan jeg har forsøkt å forebygge for disse

begrensningene, og skrive om hva jeg har opplevd under datainnsamlingsprosessen. Jeg vil beskrive hvilke utvalgskriterier jeg har hatt, og litt om hvordan jeg har gått fram for å få tak i informanter. Deretter vil jeg beskrive hvordan intervjuene er gjennomført. Videre vil jeg komme inn på ulike problemer knyttet til validitet og reliabilitet, før jeg til slutt vil se på noen etiske hensyn i forbindelse med prosjektet.

3.1 Kvalitativ forskningstilnærming

I følge Dalland (2012 s. 111) skal metoden fortelle noe om hvordan vi bør gå fram for å skaffe eller etterprøve kunnskap. Metoden er slik sett det redskapet vi har i møte med noe vi vil undersøke. Gjennom metoden får vi hjelp til å samle inn data, altså informasjonen vi trenger til undersøkelsen vår. Dermed bør vi velge den metoden som vi mener at kommer til å gi gode data, og som også vil belyse problemstillingen på en faglig interessant måte (Dalland, 2012 s. 111).

I denne undersøkelsen har jeg valgt en kvalitativ metode, noe som innebærer at jeg vil undersøke meninger og opplevelser som ikke lar seg tallfeste eller måle (Dalland, 2012 s.

112). I kvalitativ forskning søker man å oppnå en dypere innsikt i hvordan ulike mennesker forholder seg til sin livssituasjon. Et overordnet mål er å utvikle forståelsen av fenomener som er knyttet til personer og situasjoner i deres sosiale virkelighet (Dalen, 2011 s. 15).

Formålet med dette prosjektet er å få fram hvordan ungdommer med utviklingshemming opplevelser sin egen deltagelse i idrett, og å undersøke hvordan dette påvirker deres selvfølelse. Altså er jeg opptatt av den enkeltes subjektive opplevelse, og jeg anser en kvalitativ forskningstilnærming som relevant for å få fram dette. Videre vil jeg skrive om og begrunne framgangsmåtene jeg har brukt for å innhente og tolke dataene.

26

3.2 Det kvalitative forskningsintervjuet

For å få fram ungdommenes egne opplevelser av deltagelse og tanker om selvfølelse har jeg anvendt kvalitative forskningsintervjuer, da intervju som metode vil kunne gi innsikt i informantenes egne erfaringer, tanker og følelser (Dalen, 2011 s. 13). Intervjuene i denne undersøkelsen er med mennesker med utviklingshemming, noe som ifølge Dalen (2011 s. 11) vil kunne gi en genuin innsikt i hvordan de opplever sin egen tilværelse. Det finnes mye forskning rundt mennesker med utviklingshemming, men det er få studier der det har blitt gjennomført intervjuer med mennesker som har en utviklingshemming (Sigstad, 2014 s. 187).

Derfor er det viktig å få fram stemmene til denne gruppa i forskningssammenheng, siden hvert individ er ekspert på sine egne liv.

Med det kvalitative forskningsintervjuet søker man å få nyanserte beskrivelser gjennom normalt språk, som man ikke nødvendigvis kan tallfeste eller måle (Kvale & Brinkmann, 2009 s. 49; Dalland, 2012 s. 112). I intervjuene vil forskeren oppfordre informanten til å gi nøyaktige beskrivelser av deres opplevelser og følelser og hvordan de handler. Dermed vil man kunne få beskrivende og detaljert informasjon om deres egen opplevelse av ulike sider ved livssituasjonen de er i, avhengig av at forskeren tolker meningen i det informanten formidler (Kvale & Brinkmann, 2009 s. 21 & 49). Temaene i intervjuet bør dreie seg om spesifikke situasjoner og handlinger (Kvale & Brinkmann, 2009 s. 49), noe som i denne studien vil være idrettslaget de deltar i.

Kvale & Brinkmann (2009 s. 50-51) skriver at informanter til tider kan komme med flertydige eller motstridene utsagn i intervjuet, noe som kan gi ulike fortolkningsmuligheter for

forskeren. Dermed blir det forskerens oppgave å finne ut om denne flertydigheten eller de motstridende utsagnene skyldes kommunikasjonsvansker, eller om det er et uttrykk for ambivalens eller motsigelser i informantens livssituasjon. Altså må man gjennom

oppfølgingsspørsmål og tolkning av dataene forsøke å finne ut om disse uklare utsagnene skyldes at informanten strever med å gi gode beskrivelser, eller om de skyldes motsigelser i den verdenen han/hun lever i. Informantene kan også komme til å endre beskrivelsene utover i intervjusituasjonen, fordi de selv oppdager nye aspekter og sammenhenger om temaet, noe som fører til en læreprosess også for informanten. Altså kan vi si at kunnskapen som

framkommer av forskningsintervjuet, skapes i samspillet, og forskeren og informanten påvirker hverandre (Kvale & Brinkmann, 2009 s. 50-51).

27

3.2.1 Semistrukturert intervju

Det finnes ulike former for intervjuer, noen kan være helt strukturerte, mens andre er en mer uformelle innsamlinger av opplysninger. Intervjuformen man velger i forskningen, må alltid sees i forhold til temaet man ønsker å belyse og hvilken målgruppe man inkluderer (Dalen, 2011 s. 14). Ifølge Gjærum (2010 s. 143) er det semistrukturerte intervjuet med bruk av intervjuguide anbefalt som intervjutype når man skal intervjue mennesker med en utviklingshemming. Dette er fordi strengt strukturerte intervjuer kan hindre

hverdagsimpulsivitet og bidra til at kommunikasjonen virker veldig konstruert. Har man et veldig strukturert intervju, kan dette bidra til at man i liten grad får utnyttet informantenes egne frie tanker, noe jeg mener ville vært en stor ulempe i dette prosjektet. I denne studien er derfor semistrukturert intervju valgt som metode.

I følge Kvale og Brinkmann (2009, s. 47) brukes semistrukturerte intervjuer når temaer fra dagliglivet skal forstås ut fra informantens eget perspektiv, noe som samsvarer bra med min problemstilling, som omhandler opplevelsen av deltagelse i idrettsaktiviteter. Når man anvender semistrukturert intervju, bestemmer man en del strukturerte spørsmål på forhånd, for så å gå dypere med åpne spørsmål for å få tak i mer informasjon (Gall, Gall & Borg, 2007 s. 246). I et semistrukturert intervju har man mulighet til å stille oppfølgingsspørsmål og omformulere spørsmålene underveis. Dette er en fordel når man intervjuer mennesker med utviklingshemming, da mange vil ha redusert språkforståelse og vansker med å uttrykke seg på en utfyllende måte.

3.2.2 Utarbeiding av intervjuguide

Når man anvender intervju som metode, bør man utarbeide en intervjuguide, og det er spesielt påkrevd når man anvender et semistrukturert intervju (Dalen, 2011 s. 26). Mye arbeid og tid er blitt brukt på utarbeidingen av intervjuguiden. Jeg har utviklet en nokså detaljert

intervjuguide med ferdige formulerte hovedspørsmål og en del forslag til

oppfølgingsspørsmål. Jeg har forsøkt å anvende «traktprinsippet», som innebærer at intervjuet starter med lite sensitive spørsmål som kan utløse tale, før man går inn på temaer som kan være mer sensitive (Dalen, 2011, s. 26-27). Til slutt har jeg forsøkt å avslutte intervjuet med en kort oppsummering der jeg selv sier noe om hva informantene har sagt, og trekker fram positive utsagn de gjennom intervjuet har kommet med.