Penger og Kreditt

(1)

P e n g e r o g K r e d i t t ¹ 02

m a r s

(2)

Penger og Kreditt utgis hvert kvartal av Norges Bank, Oslo

Abonnement: Kr 250 pr. år (inkl. mva)

Bestilling kan foretas over Internett: norges-bank.no, under «publikasjoner» eller ved innbetaling på bankgiro 0629.96.26.820

eller ved henvendelse til : Norges Bank, Abonnementservice Postboks 1179 Sentrum

0107 Oslo

Telefon: 22 31 63 83 Telefaks: 22 41 31 05

E-post: central.bank@norges-bank.no Ansv.redaktør: Svein Gjedrem Redaksjonssekretær: Jens Olav Sporastøyl

Redaksjonsutvalg: Audun Grønn, Statistikkavdelingen (leder)

Arild J. Lund, Avd. for verdipapirmarkeder og internasjonal finans Ingvild Svendsen, Pengepolitisk avdeling

Brynjulv Vollan, Informasjonsavdelingen Bent Vale, Forskningsavdelingen

Sigbjørn Atle Berg, Norges Bank Kapitalforvaltning Redaksjonens adresse:

Norges Bank, Informasjonsavdelingen Boks 1179 Sentrum

0107 Oslo

Telefaks: 22 31 64 10 Telefon: 22 31 60 00

Internett: www.norges-bank.no

De synspunkter som fremkommer i signerte artikler i denne publikasjonen, representerer artikkelforfatterens egen oppfatning og kan ikke tas som uttrykk for Norges Banks standpunkt til de forskjellige spørsmål.

Ettertrykk med kildeangivelse er tillatt.

Omslag og grafisk utforming: Grid Strategisk Design AS Sats og trykk: Reclamo grafisk senter AS

Teksten er satt med 10½ pkt. Times

Penger og Kreditt trykkes på miljøvennlig svanemerket papir ISSN-0332-5598

}

Norges Banks adresser m.v.

Postadresse Telefon Telefaks

Hovedkontoret, Oslo Postboks 1179 Sentrum, 0107 Oslo 22 31 60 00 22 41 31 05 Kristiansund Postboks 2100, 6502 Kristiansund N. 71 57 24 00 71 57 24 01

Vardø Postboks 293, 9951 Vardø 78 94 39 60 78 98 83 98

Larvik Postboks 140, 3251 Larvik 33 13 89 00 33 18 22 30

Lillehammer Stortorget 1, 2626 Lillehammer 61 28 84 00 61 25 99 44 New York 17 State Street, New York NY 1004 21 2269 8050

London Ryder Court, 14 Ryder Street 20 7968 2000 20 7321 2060

London SW1Y 6QB England Seddel- og myntproduksjon

Norges Banks Seddeltrykkeri Postboks 1179 Sentrum, 0107 Oslo 22 31 60 00 22 31 66 58 Den Kongelige Mynt AS Postboks 53, 3601 Kongsberg 32 29 95 30 32 29 95 50

Standardtegn i tabeller:

. Tall kan ikke forekomme .. Oppgave mangler

... Oppgave mangler foreløpig

- Null

0 Mindre enn en halv av den 0,0 brukte enhet

(3)

Artikkeldel

Økonomiske perspektiver . . . . 3

Sentralbanksjef Svein Gjedrems tale ved Norges Banks årsmøte 14. februar I talen drøfter sentralbanksjefen virkninger og utfordringer for norsk økonomi av de nye retningslinjene for penge- og finanspolitikken. I tillegg diskuteres organiseringen av lønnsdannelsen og pensjonssystemet. Etterprøving av Norges Banks anslag for 2000 . . . . 11

Marianne Sturød Norges Banks anslag for utviklingen i norsk og internasjonal økonomi er et viktig grunnlag for pengepolitiske beslutninger. Norges Bank legger vekt på at prognosene i inflasjonsrapportene skal være etterprøvbare og at det skal være åpenhet om hvordan vi kommer fram til anslagene. Derfor rapporterer vi regelmessig om etterprøving av anslagene for å se nærmere på årsakene til prognosefeil. I denne artikkelen analyseres bankens anslag for 2000. Norges Banks overvåking av og tilsyn med betalingssystemet . . . . 20

Sentralbankloven fra 1985 ga Norges Bank ansvaret for et effektivt betalingssystem. I tråd med større fokus på risikoen i betalingssystemet, både nasjonalt og internasjonalt, har også Norges Banks arbeid med betalingssystem- spørsmål endret karakter. For å presisere våre mål for og roller i betalingssystemet, og i tråd med anbefalingene fra BIS, offentliggjør Norges Bank her grunnlaget for bankens overvåking av og tilsyn med betalingssystemet. Endringer i organiseringen av seddel- og myntforsyningen . . . . 23

Trond Eklund og Leif Veggum I løpet av de siste to årene er det gjennomført store endringer i organiseringen av seddel- og myntforsyningen i Norge. I 2001 ble det etablert et eget selskap (Norsk Kontantservice AS), som nå utfører de oppgavene Norges Banks distriktsavdelinger tidligere hadde med sirkulasjon av kontante betalingsmidler. Artikkelen beskriver endringene og redegjør for bakgrunnen for dem.

Oversikter og tabelldel

20-kronemynt til minne om Niels Henrik Abel . . . . 28

Auksjonskalender for 2002 . . . . 29

Oversikt over virkemiddelbruk overfor finansinstitusjonene . . . . 30

Tabeller . . . . 32

Redaksjonen avsluttet:

Artikler: 18. mars 2002 Tabelldelen: 15. mars 2002

P e n g e r o g K r e d i t t N r.1 / m a r s 2 0 0 2 / å r g . 3 0

(4)

2

(5)

Innledning

Verdensøkonomien er i tilbakeslag. Veksten i USA stoppet i fjor vår. Overinvesteringer – særlig av IT og teleut- styr – ga etter hvert lav avkastning på realkapital og redusert inntjening i bedriftene. Aksjemarkedene falt da vekstutsiktene ble justert. Terror og krig økte usikker- heten. Utviklingen smittet over på de europeiske og asi- atiske økonomiene. Det er nedgangstid med deflasjon i Japan.

Amerikansk økonomi er fleksibel og sjelden lenge i nedgang. Det er enkelte tegn til at den allerede er i ferd med å hente seg inn. Det er likevel risiko for en lengre stagnasjon. Bedriftene har høy gjeld og er sårbare.

Husholdningene har spart lite. Deres formuer er plassert i aksje- og boligmarkedene og derfor usikre.

Oljeprisen har falt med om lag 40 prosent siden høsten 2000. Prisene på andre norske eksportvarer har sunket siden i fjor vår. Eksporten gikk ned i fjor høst. Ned- gangen ute og utsikter til lav prisvekst på importerte varer førte til at Norges Bank reduserte renten i desember.

Virkningene på aktivitetsnivået i Norge av tilbakeslaget ute har likevel vært små. Det er fortsatt høy vekst i privat og offentlig forbruk og i boliginvesterin- gene. Fallet i oljeprisen er ikke større enn at oljesel- skapene investerer ivrig. Det er overskudd på statsbudsjettet og i utenriksøkonomien. Norsk økonomi kan komme til å gå klar av lavkonjunkturen uten vesentlige utslag i aktivitetsnivået eller i sysselsettingen, men med fortsatt risiko for høy vekst i lønnskostnadene i nærings- livet og i offentlig sektor.

Den økonomiske politikken

I fjor ble retningslinjene for den økonomiske politikken lagt om. Den forventede realavkastningen av Petro- leumsfondet skal heretter brukes over statsbudsjettet.

Statens petroleumsinntekter overføres som før til Petroleumsfondet og investeres ute.

Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Inflasjonsmålet er 2½prosent. Når pengepolitikken rettes inn mot å stabilisere inflasjonen, bidrar den også til å jevne ut samlet etterspørsel og produksjon.

Inflasjonsmålet er det nominelle ankerfestet for norsk økonomi.

Lav inflasjon er målet, renten er virkemiddelet. Ser det ut til at inflasjonen med uendret rente blir høyere enn 2½ prosent, vil renten bli satt opp. Ser det ut til at inflasjonen med uendret rente blir lavere enn 2½prosent, vil renten bli satt ned. Lav og stabil inflasjon vil være et fast element

i den økonomiske utviklingen. Det kan partene i arbeidslivet, næringslivet, handelens folk, låntakere og investorer i eiendom og verdipapirer legge til grunn.

Fra 1986 var det endringer i valutakursen, eller utsikter til endringer i valutakursen, som fikk konsekvenser for renten. Den stabile valutakursen var det nominelle ankerfestet. I lønnsdannelsen i Norge har dette kommet til uttrykk i at utviklingen i lønnskostnadene hos våre handelspartnere har vært en viktig referanse.

Kursene mellom de store internasjonale valutaene svinger kraftig (fig. 1). Den amerikanske dollaren har styrket seg med mer enn 30 prosent siden 1995. Den tyske marken – euro siden januar 1999 – svekket seg om lag tilsvarende fra 1995 til høsten 2000. Svingningene i japanske yen har vært spesielt kraftige.

Mindre land har også opplevd til dels store endringer i valutakursen (fig. 2). Den svenske kronen er over 10 prosent svakere i dag enn den var sommeren 2000.

Australske dollar har svekket seg med over 30 prosent siden våren 1997. Også Storbritannia, Canada og New Zealand har hatt store svingninger i valutakursen. Den norske kronen har derimot vært relativt stabil.

Det er en tendens til at land som eksporterer mye råva- rer, får store svingninger i sin valutakurs (fig. 3). Australia er et eksempel. Svingninger i råvareprisene fører til endringer i landenes bytteforhold, som måler forholdet mellom eksport- og importprisene. Svingningene i bytteforholdet slår ut i valutakursen. Det demper virkningene av endringer i råvareprisene på lønnsomheten i nærings- livet. Valutakursen virker dermed som en buffer mot endringer i bytteforholdet.

3

Ø k o n o m i s k e p e r s p e k t i v e r

Foredrag av sentralbanksjef Svein Gjedrem på Norges Banks representantskapsmøte torsdag 14. februar 2002

Tallene for ”Euro” er tyske mark fram til og med 1998, og euro fra og med 1999.

(6)

Det er store svingninger også i Norges bytteforhold overfor utlandet. En vesentlig del skyldes endringer i

oljeprisen. Men en stor del av petroleumsinntektene investeres i utenlandske aksjer og obligasjoner gjennom Petroleumsfondet. Endringer i oljeprisen påvirker fondets størrelse, men i liten grad bruken av oljeinntektene innenlands. Petroleumsfondet virker som en buffer mot svingninger i oljeprisen. Det stabiliserer kronekursen.

Norsk økonomi vil likevel kunne bli utsatt for andre forstyrrelser enn de Petroleumsfondet kan dempe. Vi må være forberedt på svingninger i verdien av vår valuta som er mer på linje med de svingningene vi har sett i andre land. Valutakursen vil variere. Det betyr at aktørene i det økonomiske livet ikke kan legge til grunn at kronen vil være stabil mot euro, mot dollar eller mot et veiet gjennomsnitt av utenlandske valutaer. Det er inflasjonsmålet som er økonomiens nominelle ankerfeste.

Veksten i lønnskostnadene er viktig når Norges Bank vurderer utsiktene for prisveksten og setter renten. Høy lønnsvekst – både i industrien og andre næringer – vil ramme det konkurranseutsatte næringslivet på to måter.

For det første vil høy lønnsvekst i seg selv svekke inntjeningen og sysselsettingen. For det andre vil renten settes opp. Normalt vil det føre til at kronen styrker seg, slik at inntjeningen og sysselsettingen svekkes ytterligere. Industrien vil derfor merke utslagene av høy lønnsvekst enda sterkere enn før.

Siden 1997 har lønnskostnadene økt med mellom 5 og 7 prosent per år. Likevel har veksten i konsumprisene vært nær 2½ prosent de siste par årene (fig. 4).

Kronekursen har styrket seg som følge av økt rente- forskjell til utlandet. Det bidro – sammen med lav vekst ute og økt handel med lavkostland som Kina – til lavere priser på importerte varer. Etter hvert som verdens- økonomien tar seg opp, vil prisveksten på importerte varer tilta. En vekst i lønnskostnadene på mer enn 5 prosent vil da bare være forenlig med inflasjonsmålet hvis kronen fortsetter å styrke seg.

I det lange løp må lønningene stå i forhold til de verdiene som skapes av de sysselsatte – arbeidstakernes produktivitet. Veksten i reallønningene bestemmes derfor over tid av utviklingen i arbeidskraftens produktivitet. Produktivitetsveksten i Fastlands-Norge har de siste tyve årene i gjennomsnitt vært 1½- 2 prosent. Hvis denne veksttakten varer ved, vil en vekst i lønnskost- nadene rundt 4 – 4½prosent på lang sikt være forenlig med inflasjonsmålet.

Generelt kan vi legge til grunn at når det skjer uven- tede skift oppover i lønnskostnadene, må renten settes opp for å unngå inflasjon. Det er grunn til å anta at med flytende valutakurs og uendret rente vil en økning i lønnsveksten på ett prosentpoeng etter hvert slå ut i en tilsvarende økt prisvekst, med mindre tillegget er forankret i økt produktivitet. Størrelsen på renteøknin- gen må tilpasses dette. For det første må den nominelle renten økes, slik at realrenten opprettholdes. For det andre må også realrenten økes, slik at inflasjonen ikke skyter fart.

4

Den loddrette aksen viser det prosentvise standardavviket til årlig endring i effektiv nominell valutakurs. Den vannrette aksen viser det prosentvise standardavviket til årlig endring i bytteforholdet. Bytteforholdet er forholdet mellom eksportpriser og importpriser.

Figuren viser tolvmånedersveksten i konsumprisene, i prisene på importerte konsumvarer og i prisene på norskproduserte varer og tjenester.

Alle seriene er korrigert for direkte effekter av avgifter og energipriser.

(7)

Et press på lønningene utover det som er forenlig med inflasjonsmålet vil over tid gi økt rente, lavere sysselsetting og høyere arbeidsledighet. Tilsvarende vil lavere lønnsvekst normalt føre til redusert rente, høyere sysselsetting og lavere arbeidsledighet. Den sterke veksten i lønnskostnadene de senere årene er en kime til økt arbeidsledighet. Når den reelle veksten i lønningene er større enn veksten i produktiviteten, svekkes lønn- somheten i bedriftene. Næringslivet vil da ansette færre og si opp flere. I offentlig sektor får vi en større konflikt mellom budsjettrammer og kravene til tjenesteproduk- sjonen.

En pengepolitikk som rettes inn mot lav og stabil inflasjon, vil bidra til å stabilisere samlet etterspørsel og produksjon. Det er derfor nå normalt ikke behov for å bruke statsbudsjettet aktivt til å jevne ut den økono- miske utviklingen. En økning i ledigheten som skyldes at lønnskostnadene stiger mer enn det produktiviteten tilsier, kan ikke motvirkes med lav rente eller med økte offentlige utgifter og reduserte skatter, men krever endringer i arbeidsmarkedets virkemåte.

Det er et viktig samspill mellom pengepolitikken og finanspolitikken. Den nye handlingsregelen for finanspolitikken sier at inntektene fra petroleumsvirk- somheten fases inn om lag i takt med forventet real- avkastning av Petroleumsfondet¹⁾. Handlingsregelen innebærer at finanspolitikken hvert år i mange år framover vil bidra til å stimulere den samlede etter- spørselen i norsk økonomi. Det følger av handlingsregelen at bruken av oljeinntektene vil øke så lenge Petroleumsfondet vokser.

Svingningene i oljeprisen fører til at statens petroleumsinntekter varierer sterkt fra år til år. Det er viktig å unngå at svingningene forplanter seg til fastlands- økonomien. Offentlige utgifter og skatter som går opp og ned med oljeprisene ville ha ført til en ustabil økonomisk utvikling. Usikkerhet og uro ville da preget finansmarkedene, og risikopremien på norske verdipapirer ville økt. Det ville gitt en høyere og mer variabel rente. Risikoen for kriser i vårt finansielle system ville økt fordi både oppturene og nedturene i norsk økonomi ville blitt brattere. Det er derfor en fordel at finanspolitikken nå er forutsigbar og forankret i en langsiktig strategi.

Den framtidige størrelsen på Petroleumsfondet er avhengig av utviklingen i oljeprisen. Handlingsregelen sier at vi bruker avkastningen av en formue vi allerede har opparbeidet. Det gjør politikken robust overfor endringer i oljeprisen og sikrer at oljeformuen blir til nytte både i dag og i framtiden.

Handlingsregelen gir en ramme som bidrar til at statsbudsjettet kan være et godt verktøy for de politiske pri- oriteringene. Den sier hvor mye oljeinntekter staten vil ta i bruk år for år – den skiller ikke mellom midler brukt i Norge og midler brukt i utlandet. Dermed unngår en

den sløsingen som to adskilte budsjetter nødvendigvis ville medføre.

Gjennom Petroleumsfondet omplasserer staten formue fra petroleum til utenlandske verdipapirer. Statens formue får dermed en bedre spredning. Omplasseringen påvirker ikke det norske kapitalmarkedet – verken til det bedre eller til det verre. Den private sparingen i fast- landsøkonomien har vært høy de senere årene. Det har også realinvesteringene i næringslivet vært. Det norske låne- og kapitalmarkedet har likevel svakheter, med tynne verdipapirmarkeder og liten bredde i investor- og eiermiljøene sammenliknet med enkelte andre land.

Årsakene – og derfor løsningene – er trolig å finne i trekk ved skattleggingen av boliger, eiendommer og finansformue, i et stort statlig eie av bedrifter og i vår organisering av pensjonssparingen. Å plassere enda mer av statens kapital innenlands ville redusere avkastningen i norsk næringsliv og skyve ut andre investorer. Å ta mer kapital inn i norsk økonomi ville trolig også føre til raskere utflytting av arbeidsplasser, fordi kronen kunne styrket seg.

Virkninger på næringsstrukturen

Den planlagte bruken av oljeinntektene vil øke etter- spørselen etter offentlige og private tjenester.

Handlingsregelen tilsier at bruken av oljeinntektene over statsbudsjettet økes med rundt 3½prosent av BNP for Fastlands-Norge fram til 2010. Det kan bety opp mot 60 tusen ekstra årsverk i tjenesteytende sektorer. Så lenge det er knapphet på arbeidskraft, vil vi trolig få en tilsvarende nedgang i sysselsettingen i industrien.

Selv om innfasingen av oljeinntektene skjer gradvis, vil kampen om arbeidskraften bli skjerpet. Penge- politikken vil derfor trolig være ganske stram i årene framover. Et høyt rentenivå kan tidvis gi en sterk krone.

Det kan framskynde nedbyggingen av industrien. Men pengepolitikken kan på lang sikt verken påvirke den samlede sysselsettingen eller fordelingen mellom ulike næringer. Lavere rente ville ha ført til økt pris- og kost- nadsvekst, som også ville ha svekket lønnsomheten i industrien. Resultatet ville vært det samme for sysselsetting og produksjon, men vi ville i tillegg fått høy inflasjon.

Selv om sysselsetting og produksjon i industrien i Norge blir svekket, behøver ikke utviklingen for norske foretak å bli negativ. Enkelte bedrifter vil kunne være i forkant i den teknologiske utviklingen og øke effek- tiviteten i takt med den særnorske kostnadsstigningen.

Vi har i de senere årene også sett at mange foretak lokaliserer større deler av sin produksjon til utlandet, særlig de virksomhetene som krever mye arbeidskraft.

Norske industriforetak vil fremdeles kunne være lønn- somme selv om industriens betydning i norsk økonomi blir redusert. Likevel tar vi en risiko når industrien bygges ned. Det gjør økonomien mer sårbar. Vekstevnen i økonomien – grobunnen for læring, innovasjon og

5

1)St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002)

(8)

utvikling – kan bli svekket når mindre av næringslivet blir utsatt for intens internasjonal konkurranse.

De siste tretti årene er industrien blitt bygget ned i bøl- ger (fig. 5). Særlig i årene fra 1977 til 1984 og fra 1987 til 1992 var det kraftig avskalling. I forkant ble lønnsomheten i industrien svekket. Det kan ta tid før en slik svekkelse slår ut i lavere produksjon og sysselsetting. Men når omslaget først kommer, skjer det raskt og kraftig.

Primærnæringene bygges derimot gradvis ned. Slike utviklingstrekk kommer i tillegg til virkningene av at mer oljepenger tas i bruk. Samlet sett kan sysselsettingen i industrien og landbruket falle med mellom 50 000 og 100 000 årsverk fram til 2010. Industrien kan få under 250 000 sysselsatte. Det blir trolig mindre enn 50 000 årsverk i landbruket. Endringene i næringsstruk- turen – med flere sysselsatt i tjenesteyting og færre i indus- tri – vil nok også bety at lønnsutviklingen i industrien gradvis vil få mindre å si som norm i lønnsdannelsen.

Lønnsdannelsen og arbeidsmarkedet

Hvordan vi organiserer lønns- og inntektsdannelsen, våre lover og regler for arbeidsmarkedet og vårt sosiale sikkerhetsnett er viktig for næringslivets kostnader og for utviklingen i sysselsettingen.

Et for høyt kostnadsnivå vil gjøre det ulønnsomt for næringslivet å ansette alle som ønsker å arbeide.

Næringslivet må effektivisere raskt når reallønningene vokser sterkt. Mange virksomheter vil miste sin lønn- somhet og innstille. Det kan føre til økt arbeidsledighet.

Men lavere sysselsetting behøver ikke å komme til syne i ledighetstallene. Vi kan i stedet få utstøting til for eksempel uførepensjon, avtalefestet pensjon eller til ulike typer omstillings- og tiltakspakker. Hvor mye slike ordninger brukes, vil avhenge av de økonomiske vilkårene og av hvor høye tersklene er for å komme inn.

I mange europeiske land har arbeidsledigheten bitt seg fast på et høyt nivå (fig. 6). USA lyktes derimot raskt med å få ned arbeidsledigheten etter perioden med høy ledighet tidlig i 1980-årene. Arbeidsmarkedet i USA er desentralisert, med lokale lønnsavtaler og markeds- bestemt lønn for arbeidstakerne. Svingninger i økonomien slår raskt ut i sysselsetting og arbeidsledighet, slik utviklingen det siste året viser.

Lønnskostnadene justeres, slik at periodene med høy ledighet sjelden varer lenge. Fordi arbeidsstokken tilpasses lett, kan næringslivet raskt hente ut gevinster av ny teknologi. Det gjør det mer lønnsomt å investere og skaper dynamikk i det økonomiske livet.

Samtidig er amerikansk økonomi preget av store lønns- og inntektsforskjeller. I Europa er forskjellene mindre, særlig i Norden (fig. 7). Samordningen i lønns- dannelsen i Norge har trolig løftet inntektsnivået til arbeidstakere som ellers ville ha kommet dårlig ut.

Arbeidsledighetstrygd, sykelønn og pensjoner skjermer mot at inntektene faller bort.

6

Figuren viser at industrien er bygget ned i bølger, særlig i årene fra 1977 til 1984 og fra 1987 til 1992.

I «Kontinental-Europa» inngår Sveits og EU-landene utenom Sverige, Finland og Storbritannia.

Tallene i figuren viser forholdet mellom den laveste arbeidsinntekten av de 10 prosentene som har høyest lønnsinntekt og den høyeste arbeidsinntekten av de 10 prosentene som har lavest lønnsinntekt.

Tallene er hentet fra «OECD Earnings database»

(9)

Det er spredning i kvalifikasjoner og arbeidsevne. En sammenpresset lønnsstruktur kan føre til at de med lavest yteevne støtes ut fra arbeidsmarkedet og over i trygdesystemet. Dette preger arbeidsmarkedene på kontinentet og – i stigende utstrekning – også det norske.

Små lønnsforskjeller kan også føre til mangel på arbeidskraft – flaskehalser – i enkelte sektorer og for enkelte yrkesgrupper.

Det nordiske arbeidsmarkedet har betydd mye for å fjerne flaskehalsene som oppsto i Norge utover i 1990- årene (fig. 8). Importen av arbeidskraft fra de andre nordiske landene har særlig vært stor til sykehus, hoteller, restauranter, bygg og anlegg. Da arbeidsledigheten i Sverige var høy rundt midten av 1990-tallet, var det også stor innflytting til Norge. Etter hvert som arbeidsledigheten i Sverige har kommet ned, har innflyt- tingen stoppet opp.

Norge kom ut av krisen på slutten av 1980- og begyn- nelsen av 1990-tallet uten et varig fall i sysselsettingen.

Det skyldtes at lønnsdannelsen lenge fungerte godt.

Lønnsdannelsen var samordnet, og hensynet til den samlede sysselsettingen ble tillagt vesentlig vekt.

Disiplinen i lønnsdannelsen ga myndighetene frihet til å stimulere økonomien uten vesentlig risiko for inflasjon.

Denne politikken ga gode resultater. Sammenlikner vi ledighet og inflasjon i Europa på 1990-tallet, er Norge blant de landene som kommer best ut (fig. 9).

Det kan være mange forklaringer på at arbeidsmarkedene fungerer så forskjellig i ulike land. Særskilte historiske og kulturelle forhold kan bety mye. Likevel er det grunn til å feste seg ved visse felles trekk og sys- tematiske forskjeller. Blant annet kan arbeidsmarkedstil- tak, samordning i lønnsdannelsen, stillingsvern, trygdeordninger og utdanning ha betydning²⁾.

Arbeidsmarkedene på det europeiske kontinentet er, som i Norge, preget av et sterkt stillingsvern for arbeidstakerne (fig. 10). Et sterkt stillingsvern betyr at det er store kostnader for bedriftene med å endre arbeidsstokken. Jo sterkere stillingsvernet er, desto mer får en ansettelse karakter av en langsiktig investering, og desto mer forsiktig vil bedriftene være med å ansette. På den annen side kan et sterkt stillingsvern motivere virksomhetene til å utvikle kompetanse blant de som er ansatt.

Med en sentralisert og samordnet lønnsdannelse kan partene ta hensyn til den samlede sysselsettingen i lønns- forhandlingene. De skandinaviske landene og Østerrike har organisert lønnsdannelsen på denne måten. Her har arbeidsledigheten gjennomgående holdt seg lav i 1990- årene, og sysselsettingen er høy.

Mange land med en desentralisert lønnsdannelse og et svakt stillingsvern har også høy sysselsetting og lav

7 På venstre akse vises antall registrerte flyttinger fra Sverige til Norge

fratrukket antall registrerte flyttinger fra Norge til Sverige. Arbeidsledig- heten i Sverige fratrukket arbeidsledigheten i Norge vises på høyre akse.

Tallene viser gjennomsnittlig inflasjon og antall arbeidsledige i prosent av arbeidsstyrken 1990-2000.

OECDs indikator for stillingsvern er et veiet gjennomsnitt av 22 ulike delindikatorer for graden av stillingsvern. De ulike delindikatorene et mål på ulike sider av stillingsvernet, som oppsigelsestid, antall måneder med lønn etter oppsigelse osv.

Informasjon om indikatoren finnes i OECD Employment Outlook, juni 1999.

2)Se f.eks Scarpetta, S. (1996) ”Assessing the role of labour marked policies and insti- tutional settings on unemployment: A cross country study”, OECD Economic Studies no. 26, 1996/1

(10)

ledighet (fig. 11). Lønningene blir fastsatt ut fra den enkelte bedrifts lønnsevne og tilgangen på arbeidskraft. I denne gruppen finner vi land som USA, Canada, Storbritannia og Sveits.

Et desentralisert system som går sammen med lokalt stor forhandlingsstyrke og sterkt stillingsvern for arbeidstakerne, kan derimot gi dårlige resultater. Blant land som har organisert sitt arbeidsmarked slik, finner vi Frankrike, Italia og Spania. I disse landene er arbeidsledigheten høy, og det har vært stor utstøting fra arbeidsmarkedet til ulike pensjons- og trygdeordninger. Heller ikke land som Tyskland, Belgia og Finland – der stillingsvernet er sterkt og lønnsdannelsen bare delvis er sentralisert – har opp- nådd særlig gode resultater, selv om bildet her er noe mer blandet.

Et sterkt stillingsvern og et finmasket sosialt sikkerhetsnett kan føre til at risikoen for bortfall av inntekt oppfattes som liten. Arbeidstakerne kan utnytte den forhandlingsstyrken disse rettighetene gir til å oppnå høy lønn uten å ta hensyn til den samlede sysselsettingen. Arbeids- giverne kan på sin side støte arbeidstakere ut av arbeidsmarkedet og over i trygdeordninger som finansieres av staten. De som ikke har arbeid, vil ha interesse av å bli sysselsatt, selv til et lavere lønnsnivå. Men det er ikke de arbeidsledige som fremforhandler lokale lønnsavtaler. Det oppstår en interessemotsetning mellom de som er sysselsatt og de som ikke er det.

Å fastsette lønningene lokalt har likevel mange gode sider. Lønningene tilpasses lønnsevnen i ulike bedrifter.

Det gir bedre flyt av arbeidskraft mellom næringer, regioner og yrker. Flaskehalser i arbeidsmarkedet faller bort.

Samordningen av lønnsdannelsen i Norge ga mange fordeler, men også begrenset mulighet til å fjerne flaskehalser eller rette opp skjevheter mellom yrkesgrupper, regioner og næringer. Grupper som ikke kom inn under

samordningen – som frie yrker og funksjonærer – kunne trekke fordeler av bedriftenes betalingsevne. Samord- ningen kom under press. Det kan nå se ut til at lønningene i større grad vil bli fastsatt lokalt ut fra den enkelte bedrifts lønnsevne og behov for arbeidskraft, samt tilgangen på ulike typer arbeidskraft.

Grunnlaget for at lønnsdannelsen i Norge lenge fungerte godt, var at hensynet til den samlede sysselsettingen veiet tungt. En forutsetning har vært at arbeidstakerne ikke fullt utnytter den forhandlingsstyrken som stillingsvernet og sikkerhetsnettet gir. En samordnet lønnsdannelse krever disiplin. Med en mer lokal og mindre samordnet lønnsdan- nelse er det i stedet lønnsomheten i den enkelte virksomheten og forholdene i arbeidsmarkedet som disipliner- er. Et sterkt stillingsvern og finmasket sosialt sikkerhetsnett kan da føre til høy arbeidsledighet og stor utstøting til ulike trygdeordninger, slik vi har sett i Kontinental-Europa.

I offentlig sektor er det ikke ufravikelige krav til lønn- somhet og effektivitet. Offentlige foretak går ikke konkurs, og i mange tilfeller kan myndighetene ikke tillate at virksomheten stopper opp. Dette er et krevende utgangspunkt for en overgang til mer lokal lønnsfastsettelse. Muligheten for å gi lokale tillegg vil likevel kunne stimulere lokal effektivisering, dersom det er bindende nominelle budsjettrammer for virksomheten og klare krav til produksjonen.

Når mer av lønnen avtales lokalt og samordningen svekkes, blir det enda viktigere å legge forholdene til rette for god flyt i arbeidsmarkedet og god tilgang på arbeidskraft. Ellers vil flere kunne bli støtt ut av arbeidslivet, og arbeidsledigheten kan øke varig, samtidig som grunnlaget for produksjonen svekkes i offentlig tjenesteyting og i næringslivet. Dersom arbeidsmarkedspolitikken er effektiv, kan den lette omstillingene. Det kan også en god utdanning, etterutdanning og infrastruktur. Det er samtidig viktig å vurdere arbeidsmiljø- og arbeidsmarkedslovgivningen med sikte på større fleksibilitet. Ansettelsesvegring kan motvirkes dersom virksomhetene får større adgang til midlertidig ansettelse og til å leie inn arbeidskraft.

Gjennomstrømmingen i universiteter og høyskoler kan bedres. De økonomiske insentivene og tersklene for å komme inn under våre sosiale ordninger har også vesentlig betydning for sysselsettingen.

Pensjoner

Målt i antallet personer, er sysselsettingen i Norge blant de høyeste i OECD-området (fig. 12). Det gjenspeiler både en høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet.

Bildet blir mer nyansert når vi tar hensyn til gjennomsnittlig arbeidstid (fig. 13). I forhold til andre land arbei- der sysselsatte i Norge lite. Sykefraværet er høyt.

Deltidsarbeid er utbredt.

Innsatsen av timeverk i aldersgruppen fra 15 til 64 år er relativt liten, til tross for vår høye yrkesdeltakelse og lave arbeidsledighet. Blant OECD-landene er det bare i land med svært høy arbeidsledighet vi finner lavere tall (fig. 14).

8

Figuren viser graden av stillingsvern basert på OECDs indikator og gjennomsnittlig arbeidsledighet i prosent av arbeidsstyrken 1990-2000.

Ringene markerer land med desentralisert lønnsdannelse, basert på klassi- fiseringen av Calmfors og Driffil i OECD Employment Outlook 1997.

(11)

De siste tretti årene har vår gjennomsnittlige arbeidstid falt med over 20 prosent. Det kan dels forklares med en annen organisering av arbeidsliv og barneomsorg.

Men tilsvarende utviklingstrekk gjør seg også gjeldende i mange andre land, særlig i Skandinavia (fig. 15).

Vi kan ikke uten videre gå ut fra at folk ønsker å arbeide mer, selv om økt innsats ville gi mer inntekt og høyere velstand. Det er naturlig å ta noe av velstanden ut i fritid.

Det store omfanget av deltidsarbeid kan gjenspeile valg som den enkelte ikke uten videre ønsker å endre.

På den annen side: Hvis vi økte arbeidsinnsatsen til svensk nivå uten å redusere vår produktivitet, ville våre framtidige inntekter øke mer enn hvis petroleumsfor- muen ble doblet.

Utformingen av skatte- og pensjonssystemene påvirker valget mellom arbeid og fritid. Lavere skattesatser på lønnsinntekter vil bidra til økt arbeidsinnsats.

Pensjonssystemet betyr også mye for arbeidsinnsatsen.

Det påvirker dessuten arbeidsgivernes valg når de skal investere i nye ansettelser.

Veksten i arbeidsstyrken er i ferd med å stoppe opp.

Samtidig stiger antallet alders- og uførepensjonister raskt.

Mens det for 20 år siden var nesten tre personer i arbeidsstyrken for hver pensjonist, vil det om 20 år kunne være mindre enn to (fig. 16).

Til tross for at vi lever lenger, går nordmenn stadig tidligere ut i pensjon. For menn over 50 år falt den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen fra nær 67 år i 1970 til vel 63 år i slutten av 1990-årene. For hele arbeidsstyrken, med alle aldersgrupper, var den gjennomsnittlige pen- sjoneringsalder i folketrygden da nede i 58 år³⁾.

Fleksibel arbeidstid og pensjonsalder gir den enkelte arbeidstaker mulighet til å velge mellom arbeid og fritid.

Denne valgfriheten er i seg selv et gode. Men vilkårene – lønn, arbeidstid og pensjon – bør være slik at de gjenspeiler de verdiene arbeidet skaper. Ytelsene i pensjonssystemet bør derfor avhenge av hvor lenge den enkelte velger å stå i arbeid.

9 Figuren viser antallet sysselsatte som andel av samlet yrkesbefolkning

(15-64 år).

Figuren viser gjennomsnittlig antall utførte timeverk pr. person i yrkesaktiv alder i 2000

Figuren viser gjennomsnittlig antall utførte timeverk pr. sysselsatt i 2000 Figuren viser gjennomsnittlig antall utførte timeverk pr. sysselsatt i 2000

3) NOU 1998:19 ”Fleksibel pensjonering”

(12)

Da folketrygden ble innført i 1967, var det lagt opp til en klar sammenheng mellom arbeidsinnsats og framtidig pensjon. Tilleggspensjonen var avhengig av opp- tjente pensjonspoeng. Men tilleggspensjonen er etter hvert blitt mindre i forhold til lønnsinntektene. For de fleste arbeidstakere som nærmer seg pensjonsalder, gir en ekstra innsats liten eller ingen økning i framtidig pensjon. Sammenhengen mellom innsats i arbeidslivet og framtidig pensjon er svekket.

I ordningen med avtalefestet pensjon – AFP – er denne sammenhengen særlig svak. Den årlige pensjonen er for de fleste uavhengig av når en velger å gå av, så lenge en er mellom 62 og 67 år. Avgangsalderen påvir- ker heller ikke størrelsen på ytelsene fra folketrygden etter fylte 67 år. For den enkelte vil den samlede pensjonsytelsen bli større jo tidligere en velger å tre ut av arbeidslivet.

En klarere sammenheng mellom arbeidsinnsats og framtidig pensjon kan en oppnå i et innskuddsbasert pensjonssystem. For den enkelte arbeidstaker vil den samlede pensjonen da bli bestemt av arbeidstakerens innskudd og avkastningen på innskuddene. Den årlige pensjonen bestemmes av den enkeltes pensjonsalder og samlede innskudd. For hvert ekstra år i arbeid øker arbeidstakeren sin pensjonsformue. I tillegg vil den samlede pensjonsformuen bli fordelt over en kortere pensjonisttilværelse. Det betyr at jo lenger den enkelte står i arbeid, desto større blir den årlige pensjonen.

Hovedprinsippet er at det bør være en klar sammenheng mellom arbeidsinnsats og pensjon. En slik sammenheng kan også etableres i et system der den årlige pensjonsytelsen er fastlagt på forhånd.

Sverige har nylig gjennomført en pensjonsreform der den årlige pensjonsytelsen blir større jo lengre den enkelte står i arbeid. Samtidig vil en økning i forventet levealder for det enkelte årskull gi lavere årlig pensjon.

Reformen bidrar til å motivere den enkelte til å stå i arbeid og til å sikre at systemet er bærekraftig.

Folketrygdens utgifter finansieres direkte over statsbudsjettet. Vedtak om folketrygdens ytelser betyr mye for framtidens skattebetalere. Disse kostnadene er ikke syn-

lige når det fattes vedtak om de årlige budsjettene.

Utviklingen fra 1967 tyder på at et system som er basert på årlige budsjettvedtak ikke er robust. Ytelsene endres over tid, og kostnadene kan lett bli skjøvet inn i framtiden.

Alternativet er et system der pensjonsutgiftene dekkes av allerede oppsparte midler, et såkalt fondsbasert system.

Vedtak om økte pensjoner eller lavere pensjonsalder vil i et fondsbasert system kreve at det blir avsatt midler i dag for å dekke utgiftene i framtiden. Et fond synliggjør hva det koster å øke utgiftene til pensjoner.

Vårt pensjonssystem er komplisert. Ved siden av folketrygden har mange virksomheter, herunder staten, etablert egne pensjonsordninger. Det er ulike regler for samordning og opptjening. En eventuell omlegging til et fondsbasert system for folketrygden vil trolig kreve over- gangsregler for mange år framover. I utgangspunktet tror jeg likevel det kan være mulig å finne løsninger på slike praktiske problemer.

Både fordelingshensyn og praktiske hensyn tilsier at minsteytelsen i pensjonssystemet ikke kan være avhengig av tidligere arbeidsinnsats, men må gjelde alle. Tilleggs- pensjoner kan derimot finansieres av fond der pensjonen bestemmes av innskudd i pensjonsfondet og fondets avkastning.

Arbeidskraft er vår viktigste ressurs. Hvis vi skal ha et bærekraftig pensjonssystem, kan nedgangen i vår arbeidsinnsats neppe fortsette. Når folketrygden nå vurderes, bør virkningen på arbeidsinnsats og pensjonsalder stå i sentrum. En fondsbasert ordning kan ivareta slike hensyn på en god måte og samtidig synliggjøre pensjonssparingen.

Det kan i seg selv motivere til arbeid og innsats.

Avslutning

Norsk økonomi er i endring. Selv en gradvis økning av bruken av oljeinntektene vil endre næringsstrukturen vesentlig det neste tiåret. Det kan se ut til at vi får økt innslag av lokal lønnsfastsettelse. Det kan gi vesentlige gevinster, men hvis en ikke samtidig reformerer arbeidsmarkedet og trygde- og pensjonsordningene, kan vår økonomi miste vekstevne og bærekraft, arbeidskraft kan støtes ut og arbeidsledigheten kan øke.

Pengepolitikken gir økonomien et nominelt ankerfeste.

Handlingsregelen gir løfte om at finanspolitikken er langsiktig forankret. Når finanspolitikken er forutsigbar, kan pengepolitikken også bidra til stabilitet i samlet etter- spørsel og produksjon. Partene i arbeidslivet, næringslivet, handelens folk, låntakere og investorer kan legge til grunn at inflasjonen blir 2½prosent. Over tid setter inflasjons- målet og utviklingen i arbeidstakernes produktivitet en ramme for hva lønnstilleggene i næringslivet vil bli.

10

(13)

Anslag for 2000 gitt i desember 1998

Prognosene ved utgangen av 1998 var preget av Asia- krisen i 1997, krisen i Russland i august 1998 og i Brasil i oktober/november samme år. Høsten 1998 var derfor anslagene for den internasjonale økonomiske utviklingen relativt pessimistiske. Samtidig hadde det vært et urolig år i Norge. Oljeprisen hadde falt ned mot 10 dollar per fat, og lønnsoppgjøret førte til langt høyere lønnsvekst enn ventet. Sammen med uro i finansmarkedene ga dette en kraftig svekkelse av kronekursen.

Pengemarkedsrentene økte fra 3,5 prosent til 8 prosent i løpet av 1998. Norges Bank anslo i Inflasjonsrapport 4/1998 at norsk økonomi ville gå inn i en periode med relativt svak økonomisk vekst, fall i sysselsettingen og økt arbeidsledighet. Tilbakeslaget ville komme som følge av svekket konkurranseevne, lavere vekst i ver- densøkonomien og et fall i realinvesteringene.

Det viste seg imidlertid at vi og andre prognosemakere undervurderte veksten internasjonalt både for 1999 og 2000. Pengepolitiske stimulanser både i USA og Europa, rask oppgang i Asia og stabilisering i de internasjonale finansmarkedene medvirket til at veksten tok seg opp langt raskere enn ventet. Norges Banks anslag gitt i desember 1998 for BNP-veksten for handelspartnerne var på linje med anslaget fra OECD, se figur 1.

For USA undervurderte vi veksten betydelig.

Også for norsk økonomi tok utviklingen en annen vei enn våre anslag tilsa. Tabell 1 angir anslagene, sammen med faktiske tall fra nasjonalregnskapet publisert i februar i år. Den økonomiske veksten i 2000 ble vesentlig høyere enn vi anslo i desember 1998. Etterspørselen fra

Fastlands-Norge steg med 1,9 prosent i 2000, mens vi anslo en vekst på ¼ prosent. Vi bommet tilsvarende på etterspørselen også på våre anslag for 1999. Det var særlig privat konsum vi undervurderte i begge disse årene, men også realinvesteringene ble vesentlig høyere enn anslått.

Både for 1999 og 2000 anslo vi avtakende vekst i privat konsum. Dette hadde sammenheng med forventet lavere vekst i disponibel inntekt og anslag på fallende boligpriser.

I stedet steg boligprisene med henholdsvis 12 prosent og 14 prosent i disse to årene. En raskere oppgang enn ventet internasjonalt og en kraftig økning i oljeprisen bidro trolig til å øke forventningene blant husholdningene. Den viktigste årsaken til at vi undervurderte det private forbruket er trolig at gjennomslaget i norsk økonomi fra rentenedgangen gjennom 1999 kom raskere og ble sterkere enn ventet, se nærmere omtale under kilder til prognosefeil.

11

E t t e r p r ø v i n g a v N o r g e s B a n k s a n s l a g f o r 2 0 0 0

Marianne Sturød, rådgiver i Avdeling for makroøkonomisk analyse^*

Norges Banks anslag for utviklingen i norsk og internasjonal økonomi er et viktig grunnlag for pengepolitiske beslutninger. Norges Bank legger vekt på at prognosene i inflasjonsrapportene skal være etterprøvbare og at det skal være åpenhet om hvordan vi kommer fram til anslagene. Derfor rapporterer vi regelmessig om etter- prøving av anslagene for å se nærmere på årsakene til prognosefeil. Det er tidligere publisert analyser av Norges Banks anslag for årene 1996-1999¹. I denne artikkelen analyseres bankens anslag for 2000, slik de ble presentert i Inflasjonsrapport 4/1998 og 4/1999.

I desember 1998 ble det lagt til grunn et relativt kraftig tilbakeslag i norsk økonomi gjennom 1999 og 2000.

Det viste seg at tilbakeslaget ble langt mindre markert enn ventet, og anslagene to år fram i tid traff derfor ikke veldig godt. Anslagene for 2000 publisert i Inflasjonsrapport 4/1999 traff den faktiske utviklingen noe bedre.

Norges Banks anslag sammenliknes også med anslag fra andre institusjoner. Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og markedsaktørene har vært om lag like treffsikre når det gjelder anslagene på kon- sumprisveksten.

* Takk til kolleger i Norges Bank for nyttige kommentarer

1 Se tidligere artikler (Madsen 1996, Jore 1997, Jore 1999 og Jore 2000)

(14)

Som følge av at etterspørselen tok seg opp raskere enn ventet økte også sysselsettingen og produksjonen mer enn anslått. BNP for Fastlands-Norge ble i tillegg trukket opp av uventet høy kraftproduksjon i 2000.

Antall sysselsatte personer steg med 0,5 prosent, mens vi ventet et tilsvarende fall. I stedet for å øke opp mot 4½ prosent holdt AKU-ledigheten seg på 3,4 prosent i 2000.

Med et strammere arbeidsmarked enn det vi hadde lagt til grunn ble lønnskostnadsveksten i 2000 høyere enn ventet. I 1999 fulgte partene i arbeidslivet anbefalingene fra det såkalte Arntsenutvalget om moderate tillegg. Året etter ble derimot veksten i lønnskostnadene forsterket ved at det samtidig ble forhandlet fram to ekstra feriedager i 2001 og 2002. Tar en hensyn til de kostnadene dette påførte bedriftene i 2000, ble den faktiske lønnskostnadsveksten ¾prosentpoeng høyere enn vi anslo i desember 1998.

Også konsumprisveksten ble høyere enn anslått. En uventet kraftig oppgang i oljeprisen og internasjonale produsentpriser og en svekkelse i den importveide kronekursen bidro til at prisene på tradisjonelle importvar- er steg med 6 prosent i 2000. Konsumprisveksten hos handelspartnerne ble også høyere enn anslått, se figur 2.

Gjennomslaget fra internasjonale produsentpriser til norske konsumpriser uteble imidlertid. Prisene på importerte konsumvarer som går direkte inn i kon- sumprisindeksen falt med 0,9 prosent i 2000. Derimot slo den sterke oppgangen i oljeprisen inn i norske konsumpriser via økte bensinpriser. Samtidig ble forbruks- avgiften på elektrisitet økt. Prisveksten justert for avgiftsendringer og uten energivarer var 2,1 prosent i 2000, om lag som anslått i desember 1998.

I figur 3 har vi sammenliknet Norges Banks anslag på noen hovedstørrelser for 2000 med tilsvarende anslag

fra Statistisk sentralbyrå (SSB). SSB anslo et mindre markert tilbakeslag i norsk økonomi, men også de undervurderte BNP-veksten og overvurderte ledigheten.

Både SSB og Norges Bank undervurderte prisveksten.

Til tross for høyest anslag på ledigheten hadde Norges Bank også det høyeste anslaget på lønnsveksten, mens SSB kom nærmest realisert verdi på prisveksten. SSB hadde noe høyere anslag på importprisutviklingen, men la også vekt på at den sterke kostnadsveksten i 1998 ville slå ut i økt prisvekst i 1999 og 2000.

Kilder til prognosefeil

Prognosefeil kan i ettertid tilskrives feil i forutsetningene som ble brukt, mangler ved modellverktøyet som lå til grunn for analysen eller feil i de vurderingene som ble gjort. Samtidig er det usikkerhet knyttet til løpende statistikk. Selv utsynsregnskapet fra SSB som er første foreløpige regnskap for året som er gått, har store feil- marginer. I gjennomsnitt var forskjellen mellom fore- 12

Tabell 1 Anslag for 2000 gitt i desember 1998 og faktiske tall for 2000 (per februar 2002). Prosentvis vekst fra året før der ikke annet er oppgitt

2000 Anslag Faktisk Prognosefeil¹⁾ Etterspørsel fra Fastlands-Norge 1¼ 1,9 -1¾

Privat konsum 1¼ 2,4 -1¼

Offentlig konsum 2¼ 1,4 1¾ Realinvesteringer -5¾ 1,4 -7¼

Oljeinvesteringer -15 -17,1 2

Eksport 5½ 2,7 2¾

Olje, gass og rørtransport 9¼ 6,4 2¾ Tradisjonelle varer 3¾ 2,1 1¾

Import 1¾ 2,5 1-¾

Tradisjonelle varer 3 1,7 1¼

BNP 1 2,3 -1¼

BNP Fastlands-Norge 1-¼ 1,8 -2

Sysselsetting 1-½ 0,5 -1

AKU-ledighet, nivå 4½ 3,4 1

Årslønn (inkl. kostnader

ved utvidet ferie) 4¼ 5,1 1-¾ Importpriser, tradisjonelle varer 1¼ 6,0 -5¾

Konsumpris 2¼ 3,1 1-¾

1)Positivt tall betyr at anslaget er for høyt

Kilder: Økonomiske analyser 1/2002 og Penger og Kreditt 1998/4

(15)

løpige tall for veksten i BNP for Fastlands-Norge gitt i utsynsregnskapet og endelige nasjonalregnskapstall på nærmere 1 prosentpoeng i perioden 1979-97.

Bak våre anslag for den økonomiske utviklingen lig- ger det forutsetninger om pengemarkedsrenten, valutakursen, finanspolitikken, oljeinvesteringer og internasjonale forhold. Noe av prognosefeilene for 2000 kan forklares ved at utviklingen i viktige rammebetingelser ble vesentlig forskjellig fra det vi la til grunn:

• Valutakursen utviklet seg noe sterkere enn forutsatt i 1999, men depresierte deretter med 2,5 prosent fra 1999 til 2000 målt ved den importveide kronekursen.

I anslagene hadde vi forutsatt at kronekursen ville styrke seg med ¾prosent både i 1999 og 2000.

• Oljeprisen steg kraftig gjennom hele 1999 og mesteparten av 2000. I gjennomsnitt lå oljeprisen per fat på 142 kroner i 1999 og 252 kroner i 2000. Som en teknisk forutsetning hadde vi lagt til grunn en realpris på rundt 90 kroner per fat i den aktuelle perioden.

• Internasjonale produsentpriser falt med 3,5 prosent i 1999 og steg året etter med 6,8 prosent. Vi hadde forutsatt et fall på ½prosent i 1999 og en økning på 1 prosent i 2000.

• Det kortsiktige rentenivået ble forutsatt å følge utviklingen i markedets forventninger, reflektert ved terminrentene. Det innebar en gradvis nedgang i rente- nivået til 5 prosent i 2000. Den faktiske renteutviklingen fulgte markedets forventninger i desember 1998 relativt tett for 1999, men ble liggende godt over forventningene i 2000. I gjennomsnitt for 2000 var pengemarkedsrenten 6,8 prosent, 1½ prosentpoeng høyere enn forutsatt i Inflasjonsrapport 4/1998.

Formålet med Norges Banks anslag er å gi det best mulige beslutningsgrunnlaget for rentesettingen. I de tilfeller hvor anslagene resulterer i en annen renteutvikling enn det som teknisk ble forutsatt, blir det ekstra krevende å etterprøve anslagene. I slike tilfeller blir det desto viktigere å forsøke å dekomponere årsakene til at utviklingen ble en annen. Til dette har vi her benyttet RIMINI-modellen, som siden 1994 har vært hovedverktøyet for Norges Banks anslag. Det økonometriske grunnlaget for modellen er lagt i Forskningsavdelingen, og modellen blir løpende utviklet i samspill med flere avdelinger i banken.

Rundt 70 av modellens 350 likninger er estimert på grunnlag av historiske data, mens de øvrige likningene er definisjonsmessige sammenhenger.

Modellens beskrivelse av de økonomiske sammenhen- gene er i seg selv en kilde til feil. Det kan for eksempel skje endringer i økonomiens virkemåte som ikke fanges opp av modellen. Det kan også være enkelte områder der modellen ikke godt nok utnytter de økonomiske sammen- hengene. I anslagene for 2000 la vi til grunn en rentebane som var vesentlig lavere enn den faktiske renteutviklingen. Likevel undervurderte vi både privat konsum og realinvesteringene i begge disse årene. Endringer i renten har trolig et raskere og sterkere gjennomslag inn i norsk økonomi enn det vi baserte våre anslag på. Årsaker til dette kan blant annet være at renten tidligere ble endret som følge av utviklingen i valutamarkedet. I tillegg var utlånsrentene regulert fram til 1985. I dag er renten trolig i større grad blitt et uttrykk for husholdningenes forventninger om fremtiden. På 1980-tallet, da renten var regulert, kan boligprisene i større grad ha ivaretatt en slik funksjon.

Nye estimeringer viser at det kortsiktige rentenivået har hatt en signifikant forklaringskraft siden slutten av 1980- tallet. En konsumlikning med en slik renteeffekt ble første gang tatt i bruk i modellkjøringene våren 2000².

Vi bruker en del skjønn i vurderingen av de prognosene modellen gir. I praksis innebærer dette at modellens kor- reksjonsledd justeres. Ofte vil slike justeringer hjelpe oss med å gi bedre prognoser. På den andre siden kan en feilaktig justering av disse gi opphav til prognosefeil. Vi har her begrenset oss til å se på hvordan anslagene er påvirket av at vi har feilvurdert de eksogene størrelsene.

Dette illustreres ved at vi oppgir de anslagene for enkelte hovedstørrelser som fremkommer ved å erstatte de eksogene forutsetningene med de faktiske verdiene, se tabell 2. Det innebærer ikke nødvendigvis at vi kommer fram til de prognosene vi da ville ha hatt. Hadde vi hatt kjennskap til de realiserte verdiene på de eksogene variablene er det sannsynlig at vår vurdering av det økonomiske bildet ville vært annerledes.

I den første linjen i tabell 2 har vi valgt ut prognosefeilen for noen av de mest sentrale størrelsene. Den neste linjen viser den gjenstående prognosefeilen etter at vi har lagt inn de faktiske verdiene for finanspolitikken,

13

Tabell 2 Prognosefeil i 2000 og virkningen av endrede forutsetninger. Positivt tall betyr at anslaget er for høyt. Prosentpoeng. Anslag fra desember 1998

BNP Realinvesteringer

Fastlands-Norge Sysselsetting Lønnsvekst1) Konsumprisvekst Privat konsum Fastlands-Norge

Samlet feil -2 -1 -¾ -¾ -1¼ -7¼

Gjenstående feil

– etter endring av politikk-forutsetninger²⁾ -2½ -1 0 -½ -1½ -9½ – og etter riktige anslag på alle

eksogene variable -2¼ -1¼ ½ -¼ -¾ -8¾

1) Inkludert kostnader ved økt ferie

2)Valutakurs, pengemarkedsrenten, offentlige utgifter (konsum, sysselsetting, investeringer og stønader) Kilde: Egne beregninger

2En nærmere omtale av dette finnes i en egen utdyping i Inflasjonsrapport 2/2000.

(16)

pengemarkedsrenten og valutakursen. Da ser vi at anslagene for både privat konsum, realinvesteringer og BNP- veksten forverres ytterligere. Dette følger i hovedsak av at det nå legges inn høyere rente i 2000. Anslaget for sysselsettingsveksten forblir uendret. Dette har sammenheng med anslagene for offentlig konsum i både 1999 og 2000. Veksten i offentlig konsum ble kraftig undervurdert i 1999, men noe overvurdert i 2000. Dette trakk med seg økt sysselsetting og lavere ledighet og dermed høyere lønn. Økningen i sysselsettingen som følge av dette var akkurat nok til å motsvare den nedgangen som skyldtes en høyere rente. Totaleffekten var noe høyere lønnsvekst. Anslaget for lønnsveksten treffer nå den faktiske veksten, mens anslaget på konsumprisveksten har nærmet seg realisert verdi. Dette har sammenheng med at vi har lagt inn den faktiske verdien på den importveide kronekursen. Det innebar en svekkelse på 3,4 prosent i forhold til vår forutsetning.

Dette bidro til å trekke opp veksten i importprisene og dermed også lønns- og prisveksten.

Legger vi inn de faktiske verdiene også for de øvrige eksogene størrelsene (blant annet oljeprisen, produsentpriser, enkelte formuesvariable for husholdningene og arbeidstiden) får vi prognosefeil som vist i den tredje linjen. Da ser vi at prognosefeilen reduseres ytterligere på flere av størrelsene. For husholdningene hadde vi undervurdert enkelte variable som inngår i formues- utviklingen. Den gjenstående prognosefeilen kan i stor grad knyttes til at vi har undervurdert veksten i boligprisene og gjennomslaget fra rentenedgangen til norsk økonomi. Innsetting av riktige eksogene variable ville ha trukket anslagene for lønns- og prisveksten ytterligere opp. Hovedårsaken til dette er at vi nå har lagt inn riktige internasjonale produsentpriser. Dette påvirker igjen våre importpriser og bidrar til å trekke lønns- og prisveksten opp. Lønnsveksten anslås nå litt i overkant av hva den faktisk ble. Anslaget for konsumprisveksten er nå nær den faktiske prisveksten. De gjenstående ¼ prosentpoengene kan knyttes til en økning i elektrisitetsavgiften som vi ikke kjente til da disse anslagene ble gitt.

Prognosefeilene i anslagene for 2000 gitt i desember 1998 kan ikke generelt forklares ved at vi har vært lite treffsikre på de eksogene forutsetningene. Vi treffer bra på lønns- og konsumprisveksten men prognosefeilene er store for de realøkonomiske størrelsene. For noen stør- relser økte prognosefeilen etter at vi satte inn faktiske verdier på de eksogene størrelsene. Dette har sammenheng med at vi baserte våre anslag på et markert tilbakeslag med dystre utsikter internasjonalt. Da veksten tok seg raskere opp internasjonalt, oljeprisen steg kraftig og rentene gikk ned, fikk dette en betydning for stemningen og forventningene knyttet til den økono- miske situasjonen som RIMINI her ikke klarer å ta høyde for. Et kraftigere gjennomslag til privat konsum og investeringer av det rentefallet vi la til grunn høsten 1998 ville redusert prognosefeilene vesentlig.

Anslag for 2000 gitt i desember 1999

En raskere oppgang enn ventet internasjonalt bidro til at anslagene for veksten hos handelspartnerne i 2000 etter hvert ble oppjustert. Likevel ble BNP-veksten i 2000 høyere enn de fleste prognosemakerne ventet ved inngangen til året, se figur 4. Dette har blant annet sammenheng med at få trodde at veksten i USA kunne komme opp i over 4 prosent etter en oppgangskonjunk- tur som hadde vart i nesten ti år. Også konsumprisveksten hos våre handelspartnere ble undervurdert, se figur 5. Vi hadde lagt til grunn at økt konkurranse i produkt- markedet innenfor euroområdet og fortsatt høy produk- tivitetsvekst i USA ville bidra til å dempe de økte prisimpulsene fra råvare- og produsentprisene fremover.

Både oljeprisen og internasjonale produsentpriser steg imidlertid langt mer enn ventet gjennom 2000 og bidro til økt konsumprisvekst internasjonalt.

14

(17)

Også her hjemme var situasjonen ved utgangen av 1999 en helt annen enn ett år tidligere. Oljeprisen hadde steget jevnt gjennom hele året, og den importveide kronekursen hadde styrket seg med 3 prosent på ett år.

Styringsrentene ble redusert med 2,5 prosentpoeng over den samme perioden. Boligprisene steg kraftig, og husholdningenes forbruksvekst hadde økt.

På denne bakgrunn mente Norges Bank i Inflasjons- rapport 4/1999 at risikoen for en markert nedgang var vesentlig redusert fra desember året før. Det ble likevel lagt til grunn at vi fortsatt ville få en periode med svak vekst, fall i sysselsettingen og økt ledighet. Våre anslag på både privat konsum og realinvesteringer ble oppjustert fra Inflasjonsrapport 4/1998, mens anslaget på oljeinvesteringer ble nedjustert. Det ble anslått moderat lønns- og prisvekst. Tabell 3 gjengir våre anslag sammen med faktiske tall fra nasjonalregnskapet publisert i februar i år.

I likhet med anslagene ett år tidligere undervurderte vi også denne gangen veksten i den innenlandske etter- spørselen og etterspørselen etter arbeidskraft. Både privat konsum og realinvesteringene ble høyere enn anslått, mens veksten i offentlig konsum ble lavere enn lagt til grunn. Sysselsettingen og BNP for Fastlands-Norge økte

med 1 prosentpoeng mer enn ventet. Ledigheten økte noe fra året før, men mindre enn ventet. Både lønns- og prisveksten ble høyere enn anslått.

Til anslagene i Inflasjonsrapport 4/1999 ble det lagt til grunn følgende sentrale forutsetninger:

• Som en teknisk forutsetning la vi til grunn uendret kronekurs gjennom hele anslagsperioden. Det innebar en svekkelse i den importveide kronekursen på ¼ prosent fra 1999 til 2000. I stedet svekket valutakursen seg med 2,5 prosent i denne perioden.

• Pengemarkedsrenten ble forutsatt å utvikle seg i tråd med markedets renteforventninger uttrykt ved terminrentene i desember 1999. Det innebar et gjennomsnittlig nivå på den kortsiktige pengemarkedsrenten i 2000 på 5,7 prosent, en nedgang på 0,8 prosentpoeng fra 1999. Den faktiske renteutviklingen ga et gjennomsnittlig rentenivå i 2000 på 6,8 prosent.

• I desember 1999 lå oljeprisen på rundt 205 kroner per fat. Det ble lagt til grunn at oljeprisen gradvis skulle avta ned mot 125 kroner. Gjennomsnittlig oljepris for 2000 ble anslått til 164 kroner per fat. Oljeprisen steg imidlertid gjennom det meste av 2000 og endte opp på et gjennomsnittlig nivå på 252 kroner per fat.

• Den sterke oppgangen i oljeprisen gjennom to år førte til økte priser internasjonalt. Internasjonale produsentpriser ble forutsatt å stige med 1 prosent fra 1999 til 2000, mens den faktiske veksten ble 6,8 prosent.

• Veksten i offentlig konsum ble anslått til 2¼prosent, men ble ikke høyere enn 1,4 prosent.

I tabell 4 gjengis den samlede prognosefeilen for noen av hovedstørrelsene i den første linjen. I den neste linjen vurderer vi den gjenstående prognosefeilen etter at vi har lagt inn de faktiske verdiene for rente, valutakurs og finanspolitikken. Her ser vi mye av de samme resultatene som i tabell 2. Et høyere rentenivå enn forutsatt bidrar til at prognosefeilen for både privat konsum, realinvesteringer, sysselsetting og BNP-veksten forverres. Lav konsumvekst i offentlig sektor bidrar ytterligere til å øke prognosefeilen. Derimot er prognosefeilen for lønnsvek- sten og prisveksten redusert. Dette har sammenheng med at vi har lagt inn den riktige valutakursutviklingen. En kraftigere svekkelse i valutakursen bidrar til å trekke opp importprisene og dermed også lønns- og prisveksten.

Legger vi også inn de riktige verdiene på andre eksogene

15

Tabell 3 Anslag for 2000 gitt i desember 1999 og faktiske tall for 2000 (per februar 2002). Prosentvis vekst fra året før der ikke annet er oppgitt

2000 Anslag Faktisk Prognosefeil¹⁾ Etterspørsel fra Fastlands-Norge 1 1,9 -1

Privat konsum 2 2,4 1-½ Offentlig konsum 2¼ 1,4 1¾

Realinvesteringer -3½ 1,4 -5

Oljeinvesteringer -25 -17,1 -8

Eksport 5¾ 2,7 3

Olje, gass og rørtransport 10 6,4 3½ Tradisjonelle varer 3¾ 2,1 1¾

Import -1 2,5 -3½

Tradisjonelle varer -1 1,7 -2¾

BNP 2¼ 2,3 0

BNP Fastlands-Norge 1¾ 1,8 -1

Sysselsetting 1-½ 0,5 -1

AKU-ledighet, nivå 3¾ 3,4 1¼ Årslønn (inkl. kostnader

ved utvidet ferie) 3¾ 5,1 -1¼ Importpriser, tradisjonelle varer 1 6,0 -5

Konsumpris 2¼ 3,1 1-¾

1) Positivt tall betyr at anslaget er for høyt

Kilder Økonomiske analyser 1/2002 og Penger og Kreditt 1999/4

Tabell 4 Prognosefeil i 2000 og virkningen av endrede forutsetninger. Positivt tall betyr at anslaget er for høyt. Prosentpoeng. Anslag fra desember 1999

BNP Realinvesteringer

Fastlands-Norge Sysselsetting Lønnsvekst1) Konsumprisvekst Privat konsum Fastlands-Norge

Samlet feil -1 -1 -1¼ -¾ -½ -5

Gjenstående feil

– etter endring av politikkforutsetninger -1¾ -1¼ -1 -½ -¾ -7¼ – og etter riktige anslag på alle eksogene

variable -1¾ -1¼ -½ 0 -1¼ -7

1)Inkludert kostnader ved økt ferie Kilde: Egne beregninger

(18)

størrelser, ser vi i den tredje linjen at prognosefeilen for prisveksten blir eliminert, mens lønnsveksten nå nærmer seg faktisk nivå. Dette følger av at vi har lagt inn den kraftige veksten i de internasjonale produsentprisene.

Dette slår ut i våre importpriser og dermed også lønns- og prisveksten. Når det gjelder de øvrige variablene, forblir prognosefeilene store, selv etter at alle eksogene variable er satt korrekt inn. For privat konsum øker prognosefeilen ytterligere. Dette følger i hovedsak av at husholdningenes finansformue reduseres etter at realiserte verdier på enkelte av formuesvariablene er satt inn.

Mer treffsikre anslag på de eksogene størrelsene bidrar ikke til å redusere den generelle prognosefeilen – med unntak av anslagene for lønns- og prisveksten. Også her gjelder det at prognosefeilene generelt ville blitt redusert dersom vi hadde hatt et kraftigere gjennomslag til privat konsum og investeringer av det forutsatte rentefallet.

Sammenlikning av Norges Banks anslag gitt på ulike tidspunkter

Anslag for den økonomiske utviklingen kan endre seg betydelig i løpet av kort tid. I løpet av 1999 ble det klart at tilbakeslaget i norsk økonomi på langt nær ble så markert som vi så for oss ved utgangen av 1998, se figur 6. Virkningene fra Asia-krisen ble mer kortvarige enn fryktet, og oljeprisen steg kraftig gjennom 1999 og 2000. Etterspørselen – både privat konsum og investeringer – tok seg kraftigere opp enn ventet. Dette har blant annet en sammenheng med at gjennomslaget fra rentenedgangen gjennom 1999 kom raskere og ble sterkere enn ventet. I tillegg steg boligprisene langt mer enn ventet i 1999. Vi oppjusterte prognosene både for etterspørsel og produksjon i løpet av 1999. Til tross for dette undervurderte vi veksten i 2000 betydelig.

Mens anslagene på de fleste realøkonomiske variablene ble oppjustert gjennom 1999, ble anslaget på års- lønnsveksten nedjustert. Dette hadde sammenheng med at lønnsveksten ble lavere enn anslått i 1999 og at vi ventet at tilsvarende moderasjon ville prege lønnsoppgjøret i 2000. Anslaget på konsumprisveksten ble likevel oppret- tholdt som følge av oppgangen i oljeprisen og nye vur- deringer av avgiftsopplegget for 2000.

I figur 7 ser vi at også andre institusjoner feilvurderte utviklingen gjennom 2000. Anslagene fra Consensus Economics Inc. representerer et gjennomsnitt av markedsaktørenes anslag. Ifølge anslagene fra Consensus var en del markedsaktører og Statistisk sen- tralbyrå mer optimistiske enn Norges Bank og Finansdepartementet, men alle undervurderte BNP-veksten i 2000. Også konsumprisveksten ble undervurdert.

Norges Banks anslag lå her litt høyere enn de andre institusjonene, men alle avvikene var så store som ¾-1 prosentpoeng.

Oversikt over anslag fra 1994 til 2000

I figurene 8 til 15 sammenlikner vi anslagene fra henholdsvis Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og Norges Bank med de realiserte størrelsene³.

De tre institusjonenes anslag på den økonomiske utviklingen avviker ikke vesentlig. Vi ser at SSB snud- de raskt fra å ha det mest pessimistiske bildet ved utgangen av 1998 til å ha det mest optimistiske bildet ett år senere. Alle de tre institusjonene anslo vekst i både etterspørsel og produksjon, men både Norges Bank og Finansdepartementet var svært moderate. Helt siden 1994 var det en klar tendens til at alle undervurderte etterspørselsveksten. Anslagene traff noe bedre for 2000. SSB traff presist på etterspørselsveksten og kom 16

3 Anslagene er publisert i henholdsvis Økonomiske Analyser (9/93, 9/94, 9/95, 9/96, 9/97, 9/98, 9/99), Salderingsproposisjonen (1993, 1994, 1995, 1996), ”Tilleggs- proposisjonen” (1997), Nasjonalbudsjettet (1999, 2000), og Penger og Kreditt (1993/4, 1994/4, 1995/4, 1996/4, 1997/4, 1998/4, 1999/4).

(19)

17

Figur 8-15Anslag på vekst fra Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og Norges Bank, sammen med faktisk vekst.

Årsvekst. Prosent. 1994-2000