P e n g e r o g K r e d i t t 2 05
J u n i
Penger og Kreditt utgis hvert kvartal av Norges Bank, Oslo
Abonnement: Kr 250 pr. år (inkl. mva)
Bestilling kan foretas over Internett: norges-bank.no, under «publikasjoner» eller ved innbetaling på bankgiro 0629.96.26.820
eller ved henvendelse til :
Norges Bank, Abonnementservice Postboks 1179 Sentrum
0107 Oslo
Telefon: 22 31 63 83 Telefaks: 22 41 31 05
E-post: [email protected] Ansv.redaktør: Svein Gjedrem Redaksjonssekretær: Jens Olav Sporastøyl
Redaksjonsutvalg: Audun Grønn, Statistikkavdelingen (leder)
Per Atle Aronsen, Sentralbanksjefens stab for kapitalforvaltning Gunnvald Grønvik, Avd. for verdipapirmarkeder
Kåre Hagelund, Økonomisk avdeling Nils Tore Eide, Stab og fellestjenester Bent Vale, Forskningsavdelingen
Steinar Selnes, Norges Bank Kapitalforvaltning Redaksjonens adresse:
Norges Bank, Informasjonsavdelingen Boks 1179 Sentrum
0107 Oslo
Telefaks: 22 31 64 10 Telefon: 22 31 60 00
Internett: www.norges-bank.no
De synspunkter som fremkommer i signerte artikler i denne publikasjonen, representerer artikkelforfatterens egen oppfatning og kan ikke tas som uttrykk for Norges Banks standpunkt til de forskjellige spørsmål.
Ettertrykk med kildeangivelse er tillatt.
Omslag og grafisk utforming: Grid Strategisk Design AS Sats og trykk: Reclamo grafisk senter AS
Teksten er satt med 10½ pkt. Times
Penger og Kreditt trykkes på miljøvennlig svanemerket papir ISSN-0332-5598
}
Norges Banks adresser m.v.
Postadresse Telefon Telefaks
Hovedkontoret, Oslo Postboks 1179 Sentrum, 0107 Oslo 22 31 60 00 22 41 31 05 New York 17 State Street, New York NY 1004 21 2269 8050
London Queensberry House 20 7968 2000 20 7321 2060
3 Old Burlington Street London W1S 3AE, England
Norges Banks Seddeltrykkeri Postboks 1179 Sentrum, 0107 Oslo 22 31 60 00 22 31 66 58 Standardtegn i tabeller:
. Tall kan ikke forekomme .. Oppgave mangler
... Oppgave mangler foreløpig
- Null
0 Mindre enn en halv av den 0,0 brukte enhet
Bruk internettabonnement på Penger og Kreditt
Penger og Kreditt legges ut på Norges Banks internettsider ca. en uke før det kommer til abonnentene i posten. Det er mulig å bestille varsling med e-post når tidsskriftet er tilgjengelig på web. Fra bankens hjemmeside (www.Norges-Bank.no) gjøres det ved å klikke på knappen «Abonnement» i topplinjen og følge veiledningen der. Der kan man også abonnere på varsling om annen informasjon fra sentralbanken.
P e n g e r o g K r e d i t t 2 / 0 5
P e n g e r o g K r e d i t t N r. 2 / j u n i 2 0 0 5 / å r g . 3 3
Artikkeldel
Erfaringer med inflasjonsstyring i Norge og andre land . . . . 82
Foredrag av sentralbanksjef Svein Gjedrem for Centre for Monetary Economics/BI 7. juni 2005 Flere land har praktisert inflasjonsstyring siden tidlig på 90-tallet. I foredraget drøfter sentralbanksjefen blant annet hva landene med inflasjonsmål har oppnådd. Han beskriver også den historiske bakgrunnen for at mange land har valgt inflasjonsstyring, og ser på forskjeller i den konkrete utformingen i ulike land. Videre diskuteres forholdet mellom inflasjonsstyring og stabilitet i det finansielle systemet. Norges Banks regionale nettverk . . . . 91
Jan-Reinert Kallum, Maja Bjørnstad Sjåtil og Kjersti Haugland Regelmessige samtaler med lokale kontakter fra norsk økonomi og samfunnsliv styrker Norges Banks kunn- skap om den faktiske tilstanden i økonomien. Artikkelen redegjør for hvordan Norges Banks regionale nett- verk er organisert og hvilken informasjon som samles inn. Videre sammenliknes informasjon fra regionalt nettverk med offisiell statistikk. Nettverket ser ut til å gi gode og til dels tidlige signaler om utviklingen i sen- trale økonomiske størrelser som produksjon, sysselsetting og investeringer. Boligpriser, aksjekurser, investeringer og kreditt – hva sier de om bankkriser? En historisk analyse på norske data . . . . 98
Magdalena D. Riiser Gapet mellom faktisk observasjon og trend for variablene realboligpriser, realaksjekurser, investeringer og kreditt kan brukes som et signal om oppbygging av finansielle ubalanser. Indikatorene viser med få unntak et felles mønster, med en økning i gapene fra ett til seks år forut for bankkrisene, og påfølgende fall. Indikatorverdiene som kan forbindes med en bankkrise, de såkalte kritiske verdier, kan være noe høyere i Norge enn i tilsvarende internasjonale studier. Er uventede utlånstap mindre for små enn for store bedrifter? . . . 107
Kai Larsen og Kristin M. Bjerkeland Uventede tap har vært lavere ved lån til små og mellomstore bedrifter (SMB) enn til store foretak i om lag 2/3 av perioden som analyseres. I resten av perioden, blant annet i to av årene under bankkrisen, var de uven- tede tapene ved SMB-lån høyere. I de nye kapitaldekningsreglene fra Basel-komiteen (Basel II) innføres det lavere kapitalkrav for lån til SMB. Det tas ikke konkret stilling til denne «SMB-rabatten». Resultatene fra analysen indikerer imidlertid at den ikke uten videre kan avvises. Borte bra, men hjemme best i verdipapirmarkedet. Problemstillinger rundt hjemmefavorisering . . . 117
Jon Bergundhaugen og Tom A. Fearnley At investorer holder en høyere andel verdipapirer utstedt i hjemlandet enn rasjonell økonomisk adferd skul- le tilsi, har lenge stått uforklart i finansteorien. Markeds- og nasjonalregnskapsdata brukes her for å belyse fenomenet i noen land. Analysen viser blant annet at hjemmefavoriseringen i aksjer er klart fallende, men fortsatt vesentlig. Artikkelen inneholder også en gjennomgang av teorigrunnlaget og relevant litteratur. Analyse av auksjoner i statskasseveksler i perioden fra oktober 2000 til utgangen av 2004 . . . 128
Thomas Svane Jacobsen I gjennomsnitt var statens lånerente 11 rentepunkter under sammenlignbar rente i pengemarkedet i perioden fra oktober 2000 og ut 2004, og bare i fire av sytti tilfeller var den høyere enn pengemarkedsrenten. Estimering av en enkel regresjonsmodell viser at emittert volum, spredning i budene og om det er en første- gangsemisjon eller ikke, påvirker auksjonsresultatene signifikant.
Oversikter og tabelldel
Siste minnemyntpar til hundreårsmarkeringen 1905 – 2005 . . . 137Nytt på nett fra Norges Bank . . . 139
Oversikt over virkemiddelbruk overfor finansinstitusjonene . . . 141
Auksjonskalender og opplegg for statspapirene 2005 . . . 142
Tabeller . . . 143 Redaksjonen avsluttet: 14. juni 2005
Innledning
Pengepolitikkens viktigste oppgave er å gi økonomien et nominelt anker. Gjennom historien har denne oppgaven blitt løst på ulike måter. Alle har ikke vært like vellyk- kede. 500 års norsk prishistorie viser likevel at prissta- bilitet er det normale, og at høy prisstigning er et krigs- og nødsårs-, samt et 1970-tallsfenomen.1
På 1970- og deler av 1980-tallet bidro den økonomis- ke politikken i mange land til store svingninger i pro- duksjonen og sysselsettingen og høy og varierende inflasjon.
Det vokste gradvis fram en erkjennelse av at penge- politikkens viktigste oppgave er å sørge for lav og stabil inflasjon. Utover 1980-tallet ble pengepolitikken rettet inn mot å få inflasjonen ned.
Norge og flere andre land valgte fast valutakurs som mål for pengepolitikken. Fast valutakurs ble valgt for å gi økonomien et nominelt anker. I Norge var dette et brudd på en linje hvor pengepolitikk og kurspolitikk var rettet inn mot å styrke konkurranseutsatt næringsliv. Tap av konkurranseevne på grunn av høy lønnsvekst skulle ikke lenger rettes opp ved hjelp av devalueringer. Dette kommer blant annet tydelig fram i følgende sitater fra Steigum-utvalget som avga sin innstilling i 1988:
«Hvis prisstigningen internasjonalt er lav og stabil, vil en slik kurspolitikk bidra sterkt til en tilsvarende gunstig pris- og lønnsutvikling her i landet, forutsatt at kroneverdien ikke skrittvis skrives ned.» (NOU (1988), s. 112)
«For at en regel om fast valutakurs skal bli troverdig, må myndighetene la være å bruke [kronenedskri- velser] i den løpende økonomiske politikken også i situasjoner hvor svekket kostnadsmessig konkurranse- evne fører til svikt i produksjon og sysselsetting.»
(NOU (1988), s. 113)
Med stadig mer bevegelig kapital ble det gradvis van- skeligere å holde valutakursen fast. Små renteforskjeller kunne føre til store kapitalbevegelser, og pengepolitik- ken ble lett medsyklisk. Det viste seg heller ikke å være en tilstrekkelig betingelse for fastkurs at budsjettpolitik- ken dempet svingningene i den innenlandske økonomi- en og at lønnsveksten ble holdt i sjakk. Spekulasjon mot en valuta kunne være selvoppfyllende, fordi de rente- økningene som var nødvendige for å motvirke angrep på kursen kunne skape så dårlige tider at tilliten til fastkur- sen ble pulverisert.
I Norge ble fastkurspolitikken oppgitt i desember
1992. Det hadde da vært vedvarende uro og omfattende spekulasjoner i de europeiske valutamarkedene. Flere land måtte gi opp å holde kursen fast.
Vi fikk et valutakursmål med mykere kanter.
Pengepolitikken ble rettet inn mot å holde valutakursen stabil i forhold til europeiske valutaer, men uten at det ble definert en sentralkurs med svingningsmarginer.
Samtidig skulle finanspolitikken stabilisere den innen- landske økonomien.
Med stigende oljeinntekter viste det seg etter hvert krevende å anvende statsbudsjettene til å dempe veksten i innenlandsk etterspørsel og kostnader. Kronekursen begynte å svinge mer og mer fra 1997, og rentesettin- gen måtte etter hvert i stigende utstrekning rettes inn mot å holde prisstigningen lav og stabil.
Gjennom 1990-tallet hadde inflasjonsstyring vokst fram som et attraktivt alternativ. Dette styringssystemet bygger blant annet på erfaringer fra 1960-, 70-, og 80- tallet.
En viktig lærdom var at en på mellomlang og lang sikt ikke kunne redusere arbeidsledigheten dersom en bare var villig til å akseptere noe høyere inflasjon. Stilt over- for spørsmålet om en ville godta at inflasjonen økte fra for eksempel 10 prosent til 12 prosent dersom økonomi- en ble stimulert slik at arbeidsledigheten samtidig kunne reduseres fra for eksempel 2 prosent til 1½prosent, ville beslutningstakerne nok være tilbøyelig til å si ja. Men erfaringen var at en slik valgmulighet ikke forelå. Et for- søk på å øke produksjonen utover det nivået som er for- enlig med stabil inflasjon, vil over tid lede til stadig høy- ere inflasjon. Aktørene i økonomien vil etter hvert ta denne høyere inflasjonen inn i sine forventninger til inflasjonen i fremtiden. Resultatet på sikt vil derfor bare bli høyere inflasjon, ikke høyere sysselsetting.
Produksjon og sysselsetting vil vende tilbake til sitt potensielle nivå.
En annen viktig lærdom fra 1970- og 80-årene var at aktørene i det økonomiske livet ser fremover når de fat- ter beslutninger om forbruk og investeringer, lønninger og priser. Aktørene vil ta hensyn til den økonomiske politikken, ikke bare slik den er i dag, men også slik de forventer at den vil være i morgen og i overmorgen.
Hvis aktørene venter at politikken i morgen vil gi høy inflasjon, kan det bli svært kostbart i form av økt ledig- het å få inflasjonen ned. Derfor er det viktig å etablere tillit til politikken og målet om prisstabilitet. Det må være godt samsvar mellom det som sies om målene for politikken, og det som faktisk blir gjort for å nå dem.
Her finner vi den viktigste årsaken til at gjennomførin- gen av pengepolitikken er delegert til sentralbanken i 82
Erfaringer med inflasjonsstyring i Norge og andre land
Foredrag av sentralbanksjef Svein Gjedrem for Centre for Monetary Economics/BI, 7. juni 2005
1Se Qvigstad (2005).
Norge, så vel som i andre land vi kan sammenligne oss med. I Norge ble ansvaret for rentebeslutningene dele- gert til Norges Bank ved endringen i sentralbankloven i 1985 og ved tilpasning i praktiseringen i 1986.
Tillit til inflasjonsmålet krever imidlertid også at det er orden i statsfinansene. Et trekk ved uavhengighet er at staten ikke har anledning til å låne direkte i sentralban- ken. På den måten unngår en at staten bruker seddel- pressen til å finansiere underskudd. Slik seddelpresse- finansiering vil over tid lede til inflasjon.
I Norge ble statens mulighet til å låne direkte i Norges Bank tatt bort ved endringene i sentralbankloven i 2003.2Nå har den norske staten store overskudd og spa- rer mye gjennom Statens petroleumsfond. Endringen kan derfor fremstå som å være av liten praktisk betyd- ning. Men helt uten interesse er den ikke. Petro- leumsfondet plasseres i utlandet. Staten må låne for å finansiere innenlandske utlån og finansplasseringer. En observasjon er at forbudet ville få større betydning der- som midlene i Petroleumsfondet ble øremerket til et bestemt formål, for eksempel til å finansiere fremtidige pensjoner, og ikke kunne anvendes til en generell finan- siering av statens utgifter. Men det er det ikke planer om.
Mer enn 20 land med inflasjons- styring
I dag har mer enn 20 land inflasjonsstyring. Noen har hatt inflasjonsmål i mer enn 10 år, men mange har kom- met til etter 1998. Hvilke land som faktisk har infla- sjonsstyring, og når de i så fall innførte inflasjonssty- ring, kan diskuteres. Opplysningene i figur 1 er basert på tidfestingen til Pétursson (2004).
I New Zealand vokste det nye pengepolitiske regimet fram som en løsning på praktiske problem. Som de fles- te OECD-landene hadde New Zealand opplevd høy og variabel prisvekst på 1970- og første del av 1980-tallet.
Pengepolitikken ble strammet til, og inflasjonen kom ned. De trengte da et robust system som kunne sikre sta- bil og fortsatt lav inflasjon. Ordningen som ble valgt var en del av en mer gjennomgripende reform av statsfor- valtningen i New Zealand. Her var målstyring, delege- ring og ansvarliggjøring viktige deler.
Utviklingen i Canada er særlig interessant. Landet er ett av de industrialiserte landene som har lengst erfaring med flytende valutakurs, først fra 1950, og senere fra 1970. Canada var lenge på let etter et troverdig og opp- rettholdbart system.
Storbritannia og Sverige gikk over til inflasjonsstyring etter valutakrisene og sammenbruddet i fastkurspolitik- ken på begynnelsen av 1990-tallet.
I Chile og Israel var innføringen av inflasjonsstyring viktig for å få inflasjonen ned. Slik har det også vært for flere av de landene som innførte inflasjonsstyring rundt tusenårsskiftet.
Inflasjonsstyring praktiseres ulikt. Det er likevel visse fellestrekk som vi vil kalle kjernen i inflasjonsstyring.
For det første er lav og stabil inflasjon på lang sikt definert som den viktigste oppgaven for pengepolitikken i land med inflasjonsstyring. Statsmyndighetene gir eksplisitt uttrykk for dette.
For det andre er målet for inflasjonen tallfestet. Selve måltallet er imidlertid satt ulikt landene imellom (se figur 2).
I enkelte land, som New Zealand og Israel, er måltal- let satt som en målsone for prisveksten, og ikke et enkelt punkt. Andre land, som Canada og Sverige har et punkt med en målsone rundt. Men felles for alle land med inflasjonsstyring er at det er symmetri: Det er like viktig å unngå for lav som for høy inflasjon.
Pengepolitikken i USA og euroområdet regnes vanlig- vis ikke som inflasjonsstyring. I USA er lav og stabil inflasjon en viktig langsiktig oppgave for pengepolitik- ken, men det er ikke satt et eksplisitt mål. Det viktigste målet for pengepolitikken i euroområdet er prisstabilitet.
P e n g e r o g K r e d i t t 2 / 0 5
83
2Endringen trådte i kraft 1.1.2005.
Figur 1 Land med inflasjonsstyring. Tidspunkt for innføring og inflasjon ved innføringstidspunktet. Prosent
Australia
Brasil Chile
Colombia
Tsjekkia Ungarn Island Israel
Norge Polen
Sverige
Sveits Storbritannia
Canada S-Korea
Mexico
New Zealand
Peru Filippinene S-Afrika
Thailand -5
0 5 10 15 20 25
1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002
Kilde: Pétursson (2004)
Figur 2 Inflasjonsmål i land med inflasjonsstyring. Prosent
0 2 4 6 8
New Zealand
Chile Canada
Israel Storbritannia
Sverige Australia
Tsjekkia Sø
r-Korea Polen
Mexico Brasil
Colombia Sør-Afrika
Thailand Norge
Island Ungarn
Filippinene Peru
0 2 4 6 8
Kilde: Kuttner (2003)
Det er traktatfestet. ECB har definert prisstabilitet som en vekst i konsumprisene på under, men nær to prosent.
Dette innebærer at det ikke er symmetri. Her skiller ECB seg ut. Det kan også se ut som om ECB har en lengre tidshorisont for sine vurderinger, og banken leg- ger vekt på utviklingen i pengemengden.
For de fleste land med inflasjonsstyring er det ekspli- sitte målet knyttet til et nivå eller bånd for konsumpris- indeksen. Noen av prisene i konsumprisindeksen varie- rer imidlertid mye, for eksempel på grunn av avgiftsen- dringer og vær og vind. Endringene i slike priser gir lite informasjon om det aktuelle prispresset i økonomien.
Enkelte sentralbanker ser derfor mest på et underlig- gende mål for inflasjonen. Dette kan være konsumpris- indeksen renset for de prisene som svinger mest, eller mål som trimmet gjennomsnitt eller vektet median.
Mens kjøp og salg av bolig er en investering, er den fordelen vi har av å bruke boligen – boligtjenesten – en del av konsumet. Prisen på boligtjenesten bør derfor inngå i konsumprisindeksen. Det er likevel en pris som ikke kan observeres, og som det er vanskelig å måle.
Enkelte sentralbanker ser derfor helt bort fra prisene på boligtjenester. New Zealand bruker en indeks for bygge- kostnadene, mens det på Island er innslag av markeds- verdien på brukte boliger. (Se tabell 1)
Som regel vil prisen på boligtjenester øke når renten øker. Alle sentralbanker ser bort fra den direkte effekten fra renten på prisen på boligtjenester. Det gjelder også Norges Bank.
I svært åpne økonomier kan prisveksten variere en del uten at det motsvares av svingninger i innenlandsk pro- duksjon og sysselsetting eller gir grunnlag for endringer i prisstigningen på mellom lang sikt. I slike økonomier kan det derfor være riktig å godta noe større svingnin- ger i inflasjonen.
Spørsmålet om hvilke priser som skal inngå i prisin- deksen diskuteres. I den akademiske litteraturen er det tatt til orde for at sentralbanken kan oppnå økt økono- misk stabilitet, eller redusere de negative virkningene av
at priser justeres bare sakte og ikke momentant etter endringer eller forstyrrelser i økonomien, ved å stabili- sere en indeks med færre priser og andre vekter enn i konsumprisindeksen.3 Priser som justeres sakte skal veie relativt tyngre enn priser som lar seg endre raskt.
Priser på tjenester og varer med stort innslag av lønns- kostnader er ofte priser som justeres sakte.4 Lønnskostnader får stor betydning i disse indeksene både fordi de endres tregt, men også fordi de reagerer på konjunkturbevegelsene og i liten grad utsettes for sær- egne forstyrrelser.
Ett annet tema som opptar den akademiske forskning- en nå, er om prisnivåmål kan være bedre enn inflasjons- mål. Med et prisnivåmål må høy inflasjon i dag etterføl- ges av lav inflasjon i morgen.5 Slik er det ikke med inflasjonsmål. En fordel med prisnivåmål er at det kan redusere usikkerheten om prisnivået fremover. Men synet har vært et prisnivåmål gir grunnlag for større svingninger i produksjon og sysselsetting og mindre sta- bil inflasjon. Svensson (1999) og Vestin (2003) utford- rer dette synet. Så vidt vi kjenner til, er det ikke konkre- te planer i noen land om endringer i retning av prismål.
Et tredje kjennetegn ved inflasjonsstyring er at sen- tralbanken alene setter renten – sentralbankene har såkalt instrumentuavhengighet. Et unntak må her likevel nevnes. I Storbritannia ble myndigheten til å sette renten ført over fra finansdepartementet til sentralbanken først i 1997, 5 år etter at det ble satt et måltall for inflasjonen.
I enkelte land åpner lovgivningen for at myndigheten kan overprøve beslutningene under helt spesielle for- hold. Det har ikke hatt praktisk betydning.
Et fjerde kjennetegn er at sentralbankene i land med inflasjonsstyring er åpne. Det gis bredt innsyn i grunn- laget for vedtakene om renten. Åpenhet gjør pengepoli- tikken mer forutsigbar. Inflasjonsstyringen gir et ekspli- sitt og forståelig rammeverk for å avklare og begrunne avveiningene i rentesettingen.
Sentralbankene praktiserer åpenheten noe ulikt. Det er vanlig at sentralbankene i land med inflasjonsmål legger fram inflasjonsrapporter eller rapporter om pengepoli- tikken. Men det er store forskjeller i hvor ofte de utgis, i horisont og i forutsetninger for prognosene – og i inn- holdet mer generelt.6 Tabell 2 viser hvor mange land som offentliggjør ulike rapporter/prognoser og for- håndsannonserer rentemøter.
84
Tabell 1. Hvordan beregnes kostnaden ved å bo i egen bolig i KPI?
Land Med i beregningsgrunnlaget Australia Byggekostnader
Canada Renter, historisk boligprisvekst (25 års snitt) og depresiering
Island Renter, løpende boligprisvekst og depresiering New Zealand Byggekostnader
Norge Husleier 1)
Sverige Renter, historiske boligpriser (sist omsatt) og depresiering
UK Ikke med i KPI
1)Påvirkes indirekte av renten
Kilde: IMF og sentralbankenes hjemmesider på Internett
3Se Aoki (2001), Arrazola og de Hevia (2002), Mankiw og (2003) og Woodford (2003).
4Se for eksempel Angeloni m.fl. (2004).
5Er for eksempel prisnivåmålet at prisene om tre år skal være 7,5 prosent høyere enn i dag, må en inflasjon i år på 5 prosent etterfølges av prisvekst de neste to år på til sammen mindre enn 2,5 prosent.
6Se for eksempel Fracasso m.fl. (2003).
Tabell 2. Åpenhet om de pengepolitiske beslutningene
Publisering av: Antall land
(20 totalt) Inflasjonsrapport/pengepolitisk rapport 20
Prognoser for inflasjonen 18
Prognoser for BNP 11
Annonserte rentemøter 19
Kilde: Pétursson (2004)
I Storbritannia blir det gitt en bred omtale av den øko- nomiske utviklingen. Det legges fram prognoser på to års sikt, men bare for utviklingen i BNP og konsumpris- indeksen.
Sverige har 2 års horisont for inflasjonsmålet. I infla- sjonsrapporten diskuteres ikke innretningen av penge- politikken. Den legges i stedet fram i de publiserte refe- ratene fra rentemøtene. Inflasjonsrapporten har relativt detaljerte prognoser.
I alle land med inflasjonsstyring, med unntak av Island, vurderes renten på annonserte tidspunkter.
Renten kan også bli vurdert på ekstraordinære møter. I tillegg kan signaler om renten bli gitt i taler eller andre uttalelser utenom rentemøtene.
Det er ulik praksis for å offentliggjøre referat og stem- megivning.
I Norges Bank er vi de senere årene blitt mer åpne om grunnlaget for beslutningene om renten. Så langt har vi bare høstet positive erfaringer. I egne uttalelser etter ren- temøtene, pressekonferanser, inflasjonsrapporter og foredrag gjør vi rede for trekk ved utviklingen i økono- mien som har betydning for hovedstyrets avveiinger og beslutninger om renten. Alt er tilgjengelig på Internett.
De enkelte rentevedtakene er forankret i en strategi for rentesettingen som hovedstyret trekker opp hver fjerde måned. Strategien gjøres kjent like etter at den er vedtatt og i forkant av den perioden den gjelder for. Det siste året har vi sagt fra om hva vi synes om forventningene markedet har til utviklingen i renten.
Det femte kjennetegnet er at sentralbankene i land med inflasjonsstyring på ulike vis må stå til rette for resultatet av den pengepolitikken den har ført.
Inflasjonsstyring er gjennomsiktig. Dette åpner for en løpende oppfølging og vurdering av rentesettingen.
Norges Banks årsberetning med omtale av gjennom- føringen av pengepolitikken sendes Finansdepartementet for å forelegges Kongen og meddeles Stortinget.
Regjeringens vurdering fremgår av de årlige kredittmel- dingene. Sentralbanksjefen møter på åpen høring i Stortingets finanskomité som ledd i finanskomiteens behandling av regjeringens melding. Det setter en ekstra spiss på denne kontrollen at Norges Bank Watch gir en uavhengig faglig vurdering av pengepolitikken, som sendes til Finansdepartementet.
I mange land må sentralbanksjefen møte i parlamentet og svare på spørsmål. For eksempel avgir Riksbanken i Sverige rapport til Riksdagens finanskomité om gjennomføringen av pengepolitikken minst to ganger i året. Canada har en tilsvarende ordning.
I Storbritannia må sentralbanken skrive et åpent brev til finansministeren dersom inflasjonen avviker fra målet med mer enn ett prosentpoeng. I brevet må sen- tralbanken forklare hvorfor målet ikke er oppfylt og hvilke tiltak som vil settes i verk. I Norge ba Finansdepartementet sommeren 2003 tilsvarende Norges Bank gjøre nærmere rede for den faktiske pris-
utviklingen i forhold til målet for pengepolitikken.
Inflasjonen var da mer enn ett prosentpoeng under målet.
Mange sentralbanker plikter å informere finansdepar- tementet om bruken av sine virkemiddel. De formelle rammene varierer. Sentralbankene i Australia og Canada skal ha jevnlige konsultasjoner med statsmyndighetene om pengepolitikken. I Sverige skal sentralbanken infor- mere myndighetene om viktige pengepolitiske beslut- ninger på forhånd. Dette er også praksis i New Zealand.
Norges Bank har i egne møter informert Finans- departementet helt siden sentralbanken fikk instrument- uavhengighet i 1986. Da kan også departementet gi uttrykk for sitt syn. Prosedyren reduserer ikke hoved- styrets ansvar for de beslutningene det tar.
I enkelte sentralbanker kan representanter for regje- ringen delta på møter i de pengepolitiske komiteene – som regel uten stemmerett. I Australia er den øverste embetsmannen i finansdepartementet medlem i den pengepolitiske komiteen. Han eller hun har stemmerett.
I Storbritannia har finansdepartementet rett til å være til- stede, men bare med talerett. I den europeiske sentral- banken har formannen i Ecofin og ett medlem av kom- misjonen anledning til å delta på møtene i styret (gover- ning council), men uten stemmerett.
I Norges Bank er det hovedstyret som tar de pengepo- litiske beslutningene. Hovedstyret består av interne og eksterne medlemmer, og med ansvar for hele virksom- heten i Norges Bank. Australia har en tilsvarende ord- ning. I Bank of England og i Sveriges riksbank settes renten av en pengepolitisk komité med medlemmer som i praksis arbeider fulltid i banken. I New Zealand er det sentralbanksjefen alene som setter renten. Også i Canada gir loven sentralbanksjefen ansvaret.
I Storbritannia og Sverige betones det enkelte med- lemmets ansvar særskilt. Det offentliggjøres referat og stemmegivning fra rentemøtene. Medlemmene deltar samtidig aktivt i det offentlige ordskiftet med foredrag og artikler om pengepolitikken.
I Norge har vi valgt å gi bred redegjørelse for vedtak om renten, som gjenspeiler drøftingene i hovedstyret.
Forskjellene i praktiseringen av inflasjonsstyringen skyldes gjerne ulik forhistorie og kultur. Det er rimelig å vente at noen av ulikhetene vil forsvinne over tid.
Hva er oppnådd med inflasjonsstyring
Med mer enn 10 års erfaring med inflasjonsstyring kan vi nå vurdere hva landene har oppnådd.
I de OECD-landene som først innførte inflasjonssty- ring, var inflasjonen blitt redusert før omleggingen (se figur 3 og 4). Prisveksten er falt ytterligere og har blitt liggende på det lavere nivået. Variasjonen i inflasjonen er blitt vesentlig mindre. Inflasjonsstyringen i Chile og Israel fikk prisstigningen ned fra et svært høyt nivå.
Variasjonen i inflasjonen har i tillegg avtatt.
P e n g e r o g K r e d i t t 2 / 0 5
85
De landene som innførte inflasjonsstyring fra slutten av 1990-tallet, kan vi gruppere i land som hadde høy inflasjon og land som hadde lav inflasjon da pengepoli- tikken ble lagt om (se figur 5). Inflasjonen har blitt værende lav og stabil i de landene som i utgangspunktet hadde lav inflasjon. Landene med høy inflasjon har så langt hatt den samme gode utviklingen som Chile og Israel.
Flere av de landene som i dag har inflasjonsstyring, hadde tidligere fast valutakurs. Med inflasjonsstyring vil den nominelle valutakursen svinge. I de landene som innførte inflasjonsstyring først, har variasjonen i valuta- kursen avtatt (se figur 6).
Utviklingen i valutakursen har betydning når renten blir fastsatt, fordi kursen påvirker inflasjonen og pro- duksjonen. Når det er utsikter til moderat aktivitet i øko- nomien, lav lønnsvekst og lav inflasjon, vil sentralban- ken sette ned renten. Det vil normalt gi en svakere valu- ta. Prisene på importerte varer og tjenester vil øke.
Svakere valuta styrker konkurranseevnen til landets virksomheter og øker indirekte produksjonen, sysselset- tingen og inflasjonen.
De fleste land med et inflasjonsmål for pengepolitik- ken legger til grunn at inflasjonsstyringen skal være fleksibel og bruker noe tid på å bringe inflasjonen tilba- ke til målet (fleksibel inflasjonsstyring). Det vil gir min- dre utslag i etterspørsel og produksjon enn en strengere inflasjonsstyring.
Vi ser i figur 7 at den realøkonomiske utviklingen hos de første inflasjonsstyringslandene er blitt mer stabil.
Veksten har dessuten økt (se figur 8). For alle OECD-land i den første gruppen av inflasjonsstyringsland har veksten vært høyere etter omleggingen av politikken enn før.
Med tillit til inflasjonsmålet kan pengepolitikken i større grad jevne ut svingninger i økonomien.
Inflasjonsforventningene er også kommet ned og ligger stabilt på målet (se figur 9).7
86
Figur 4 Inflasjon i Sverige og Storbritannia. Konsumpriser.
Prosentvis vekst over 4 kvartaler
-5 0 5 10 15 20 25 30
1960 1966 1972 1978 1984 1990 1996 2002 -5 0 5 10 15 20 25 30
Sverige Storbritannia
Kilder: OECD og EcoWin
Figur 5 Inflasjon i land med ulike utgangspunkt. Konsumpriser.
Gjennomsnittlig vekst over 4 kvartaler
0 5 10 15 20 25
1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 0 5 10 15 20 25
Kilder: OECD og EcoWin Land som startet med lav inflasjon 2)
Land som startet med høy inflasjon1)
1)Mexico, Colombia, Polen, Tsjekkia og Ungarn
2)Sør-Korea, Brasil, Sør-Afrika, Island, Sveits, Thailand og Norge
Figur 6 Variasjon i den nominelle valutakursen. Standardavvik.
Effektive valutakurser. Prosent
0 5 10 15 20 25
Sverige
Canada
New Zealand
Australia
Storbritannia 0 5 10 15 20 25
Før inflasjonsstyring* Etter inflasjonsstyring**
Kilder: EcoWin/Bank of England
* Fra 1980 til ett år etter innføring av inflasjonsstyring
** Fra ett år etter innføringen av inflasjonsmål til 1. kvartal 2005 Figur 3 Inflasjon i New Zealand, Australia og Canada.
Konsumpriser. Prosentvis vekst over 4 kvartaler
-5 0 5 10 15 20 25 30
1960 1966 1972 1978 1984 1990 1996 2002 -5 0 5 10 15 20 25 30
Australia Canada New Zealand
Kilder: OECD og EcoWin
7Ulike institusjoners anslag for inflasjonen for ulike land er et mulig mål på inflasjonsforventningene. Se også Levin m.fl. (2004).
Samlet kan vi konkludere med at inflasjonsstyrings- landene har hatt lav og stabil inflasjon. Veksten har økt og blitt mer stabil. Vi kan likevel ikke uten videre kon- kludere at det bare er inflasjonsstyring som har gitt de gode resultatene. Også andre land har hatt en god øko- nomisk utvikling de siste ti til femten årene (se figur 10).
Resultatene må ses ut fra at alle disse landene har ført en fornuftig pengepolitikk. Lav og stabil inflasjon er et vesentlig, og ofte det eneste målet for pengepolitikken.
Det er sentralbanken som setter renten, og i alle disse landene er pengepolitikken i dag tuftet på en forståelse av at det på lengre sikt ikke finnes noe bytteforhold mellom inflasjon og sysselsetting. Dette gjelder uav- hengig av om de har innført inflasjonsstyring eller ei.
Blant de landene som har hatt en positiv økonomisk utvikling de siste ti til femten årene, har trolig ulik grad av tillit til det nominelle ankeret tidlig på 1990-tallet vært avgjørende for valget av inflasjonsstyring som pengepolitisk styringssystem for pengepolitikken. Med manglende tillit var det kostbart å få inflasjonen ned. For mange land var det viktig å etablere et system som kunne bygge tillit. Inflasjonsstyring er skreddersydd for dette formålet.
Det er mulig at forstyrrelsene i verdensøkonomien var særlig store på 1970- og 80-tallet, og at det senere har vært lettere å stabilisere inflasjonen og produksjonen.8 På 1970- og tidlig på 1980-tallet steg oljeprisene kraftig.
De siste 15 årene har vi ikke hatt tilsvarende forstyr- relser. På den annen side er pengepolitikken nå trolig mer robust. Forstyrrelser får ikke forplante seg på samme måte som tidligere. Det kan også vises til at mange land er blitt utsatt for store forstyrrelser også de siste 15 årene.
Globaliseringen, økt handel og tidvis sterk vekst i pro- duktiviteten kan ha gjort avveiningene enklere. Det er mulig kostnadene ved å holde inflasjonen i sjakk er redusert.9
87 Figur 7 Variasjon i produksjonen. Standardavviket til
produksjonsgapet. Prosent
0 1 2 3 4
Sverige Canada New Zealand
Australia Storbritannia 0 1 2 3 4
Før inflasjonsstyring* Etter inflasjonsstyring**
Kilder: EcoWin og OECD
* Fra 1980 til to år etter innføring av inflasjonsstyring
** Fra to år etter innføringen av inflasjonsmål til 2005 (OECDs anslag)
Figur 8 Vekst i produksjonen. Gjennomsnittlig vekst i BNP.
Prosent
0 1 2 3 4 5
Sverige Canada New Zealand
Australia Storbritannia 0 1 2 3 4 5
Før inflasjonsstyring* Etter inflasjonsstyring**
Kilder: EcoWin og OECD
* Fra 1980 til to år etter innføring av inflasjonsstyring
** Fra to år etter innføringen av inflasjonsmål til 2005 (OECDs anslag)
Figur 9 Inflasjonsforventninger. Mediananslag for inflasjonen 3 år fram i tid. Prosent
Kilde: Levin, Natalucci og Piger (2004) / Consensus Economics 1,0
1,5 2,0 2,5 3,0 3,5 4,0
1994 1996 1998 2000 2002
Australia
Canada
New Zealand Sverige
Storbritannia
Figur 10 Inflasjon i noen land uten inflasjonsstyring.
Konsumpriser. Prosentvis vekst over 4 kvartaler
-5 0 5 10 15 20 25
1960 1966 1972 1978 1984 1990 1996 2002 -5 0 5 10 15 20 25
Tyskland Frankrike Japan USA
Kilde: OECD
8Se for eksempel Stock og Watson (2003).
9Se for eksempel Rogoff (2003).
I Norge ser det ut til at det kortsiktige bytteforholdet mellom inflasjon og arbeidsledighet er endret (se figur 11).10Mens en gitt oppgang i ledigheten ga et relativt lite fall i inflasjonen på 1970- og 1980-tallet, var gevin- sten i form av lavere inflasjon langt større på 1990-tal- let. Det skyldes trolig både en mer vellykket pengepoli- tikk og forhold på tilbudssiden i økonomien, herunder lønnsdannelsen.
Inflasjonsstyring har vist seg som et godt system og kanskje særlig egnet for små og mellomstore åpne øko- nomier.
Inflasjonsstyring og stabilitet i det finan- sielle systemet
Et tema som nå diskuteres både i akademia og i sentral- bankmiljøet er om, og eventuelt hvordan, pengepolitik- ken skal bidra til stabilitet i det finansielle systemet.
Prisstabilitet og finansiell stabilitet krever ofte samme medisin. For eksempel vil perioder med sterk vekst i etterspørselen i varer og tjenester vanligvis gi både økt inflasjon og økte formuespriser. Begge deler kan tilsi en strammere pengepolitikk. Det er også eksempler på situ- asjoner hvor disse målene må veies mot hverandre.
De siste årene har inflasjonen i mange land vært lav og stabil samtidig som formuespriser har økt kraftig (se figur 12 og 13). Det kan være flere grunner til dette.
For det første vil en troverdig pengepolitikk gi for- ventninger om lav inflasjon. Langsiktige implisitte eller eksplisitte pris- og lønnskontrakter som er basert på en lav prisvekst fremover, kan dermed bli mer vanlige. I så fall kan det ta lengre tid før økt etterspørsel gir høyere inflasjon. Formuespriser vil ikke nødvendigvis ha det samme ankerfestet, og kan tvert imot reagere raskt på endringer i aktivitetsnivået.
For det andre kan perioder med økt vekst i produkti- viteten legge grunnlag for høy inntjening i næringslivet, økt optimisme og redusert risikobevissthet. Produktivitets- veksten kan samtidig gi lav inflasjon. Bankene vil som regel ha lave tap og gode resultater, og de kan øke utlå- nene uten å svekke kapitaldekningen. Lånefinansierte investeringer kan føre til økt prisstigning for eiendom- mer og boliger.
Økt globalisering og forskyvninger i handelsmønste- ret kan gi tilsvarende virkninger.
Det synes å være bred enighet om at ekstreme begi- venheter som kan true finansiell stabilitet, skal møtes med en resolutt pengepolitisk respons. For eksempel iverksatte flere land tiltak for å sikre likviditeten i det finansielle systemet etter terrorangrepene den 11. sep- tember 2001. Det reduserte risikoen i de finansielle systemene.
Det er imidlertid mindre enighet om hvordan sentral- bankene bør møte finansielle ubalanser som bygger seg opp gradvis.
Ett syn er at det verken er mulig eller ønskelig å mot- 88
10I Storbritannia har det vært en tilsvarende utvikling. Se King (2005).
Figur 11 Inflasjon og arbeidsledighet i Norge. 1970-1979 (gul) 1980-1989 (blå) og 1990-2004 (rød). Prosent
0 3 6 9 12 15
0 1 2 3 4 5 6 7
0 3 6 9 12 15 Inflasjon
Arbeidsledighet Kilde: Statistisk sentralbyrå
Figur 12 Boligpriser (heltrukket kurve) og konsumpriser (stiplet).
1. kv. 1996 = 100
50 100 150 200 250 300
1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 50 100 150 200 250 300
USA Storbritannia
Australia Norge
Figur 13 Aksjepriser (heltrukket kurve) og konsumpriser (stiplet).
1.kv 1996 = 100
50 100 150 200 250 300
1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 50 100 150 200 250 300
USA Storbritannia
Australia Norge
Kilder: EcoWin, Australian Bureau of Statistics, Norges Eiendomsmegler- forbund, Eiendomsmeglerforetakenes Forening, Finn.no, ECON
virke finansielle ubalanser med en aktiv pengepolitikk.
Det er for det første etter dette synet ikke mulig å fastslå presist hvilke verdier på gjeld, formuespriser og investe- ringer som utgjør en uakseptabel risiko for det finansiel- le systemet. Både vekst og nivå for disse størrelsene er trolig viktig, men også situasjonen i økonomien for øvrig.
Dessuten er det for det andre svært vanskelig å bestemme tidspunktet for virkemiddelbruken siden pengepolitikken ofte virker over tid.
For det tredje kan den renteendringen som er nødven- dig for å minske de finansielle ubalansene, være så stor at den vil føre til en nedgangskonjunktur.
Det kan også tenkes at en slik aktiv politikk kan skape såkalt moralsk hasard. Investorer kan komme til å ta mindre hensyn til risikoen hvis de forventer at sentral- banken vil gripe inn om det oppstår situasjoner med finansielle ubalanser. Resultatet kan bli at aktørene i økonomien tar mer risiko enn ønskelig.
Sentralbankene vil likevel legge vekt på de virkning- ene utviklingen i formuespriser, pengemengde og kreditt har på fremtidig inflasjon og produksjon.
Begrunnelsene er noe forskjellige. Ben Bernanke fra den amerikanske sentralbanken viser til sammenhengen mellom oppgang i aksjemarkedet og gryende inflasjons- press:
«For example, to the extent that a stock-market boom causes, or simply forecasts, sharply higher spending on consumer goods and new capital, it may indicate incipient inflationary pressures. Policy tightening might therefore be called for – but to contain the inci- pient inflation, not to arrest the stock-market boom per se» (Bernanke, 2002)
Otmar Issing i ECB viser til at press i det finansielle systemet kan ødelegge for målet om prisstabilitet på lang sikt:
«Truly optimal monetary policy cannot avoid that, at times, strains in the financial system might be such that deviations from the desired inflation rate during shorter periods of time have to be accepted, in order to preserve price stability over the medium to long run» (Issing, 2003)
Sentralbanksjefen i Sveriges riksbank, Lars Heikensten, fremhever de mulige ettervirkningene av finansielle ubalanser på produksjonen når husholdning- ene har høy gjeld og rentenivået øker:
«…the developments in credit and house prices are one argument against looser monetary policy. A rate cut followed by a faster hike could bring about pro- blems through their effects on household indebtedness and consumption.» (Heikensten, 2005)
Ingen av de tre setter særskilte mål for utviklingen i formuespriser eller gjeld.
Et annet syn er at pengepolitikken skal ta hensyn til effekter som finansiell ustabilitet har utover den betyd- ning dette har for inflasjon og produksjon. For eksempel vil sentralbanken i New Zealand i en ekstraordinær situ- asjon med svært sterk formuesprisvekst vurdere å skyve tidspunktet for å nå inflasjonsmålet ut i tid for å dempe utviklingen i formuesprisene. Hensikten er å redusere risikoen for et alvorlig tilbakeslag i økonomien senere.
I Norge har vi fleksibel inflasjonsstyring. Vi har valgt å inkludere vurderinger av finansiell stabilitet i beslut- ningene om renten. Det har først og fremst sammenheng med at utviklingen i finansielle balanser påvirker infla- sjon og produksjon over tid. Gjennom arbeidet med finansiell stabilitet samler Norges Bank inn informasjon om soliditeten i det finansielle systemet og den finansi- elle stillingen til husholdninger og foretak. Denne infor- masjonen er nyttig for de pengepolitiske beslutningene.
I tillegg vil det å integrere hensynet til finansiell stabi- litet i pengepolitikken sikre at vi har tilstrekkelig opp- merksomhet rundt risikoen i det finansielle systemet.
Men det er viktig å huske på at vi har ett virkemiddel i pengepolitikken, og det er renten. Fokus for penge- politikken skal være prisstabilitet. Blant annet i lys av de erfaringene ulike land har høstet gjennom de siste ti til femten årene er jeg trygg på at fleksibel inflasjonsstyring gir oss et godt rammeverk for å utføre denne oppgaven.
Litteratur
Angeloni, Ignazio, Luc Aucremanne, Michael Ehrmann, Jordi Gali, Andy Levin og Frank Smets (2004):
«Inflation Persistence in the Euro Area: Preliminary Summary of Findings», notat presentert ved ECBs konferanse «Inflation Persistence in the Euro Area», Frankfurt am Main , 10.-11. desember 2004
Aoki, Kosuke (2001): «Optimal Monetary Policy Responses to Relative Price Changes», Journal of Monetary Economics, Vol. 48, s. 55-80
Arrazola Maria og José de Hevia (2002), «An Alternative Measure of Core Inflation», Economics letters, Vol. 75, s. 69-73
Bernanke, Ben (2002): «Asset-Price “bubbles” and Monetary Policy», tale ved New York Chapter of the National Association for Business Economics, New York, 15. oktober
Fracasso, Andrea, Hans Genberg og Charles Wyplosz (2003): «How do Central Banks Write? An Evaluation of Inflation Reports by Inflation Targeting Central Banks», Geneva Reports on the World Economy Special Report 2
P e n g e r o g K r e d i t t 2 / 0 5
89
Heikensten, Lars (2005): «Introduction on Monetary Policy», tale til Finansutskottet, Riksdagen, Stockholm, 15. mars
Issing, Otmar (2003): «Monetary and Financial Stability: Is there a Trade-off?», tale ved konferansen
«Monetary Stability, Financial Stability and the Business Cycle», 28.-29. mars, BIS, Basel
King, Mervyn (2005): «Monetary Policy: Practice Ahead of Theory, Mais Lecture 2005», forelesning ved the Cass Business School, City University, London, 17. mai
Levin, Andrew T., Fabio M. Natalucci og Jeremy M.
Piger (2004): «The Macroeconomic Effects of Inflation Targeting», Federal Reserve Bank of St.
Louis Review Vol. 86, s. 51-80
Mankiw, Gregory og Ricardo Reis (2003): «What Measure of Inflation Should a Central Bank Target?»
Journal of the European Economic Association, Vol.
1, s. 1058-1086
NOU (1988): «Norsk økonomi i forandring», Norges offentlige utredninger, no. 21, 1988
Pétursson, Thórarinn G. (2004): «Formulation of Inflation Targeting Around the World», Monetary Bulletin 2004/1, Se∂labanki Íslands, s. 57 – 84
Qvigstad, Jan (2005): «500 års prishistorie – Prisstabilitet er det normale. Hva kjennetegner det unormale?» Foredrag på Norges Banks konferanse om Historisk-monetær statistikk for Norge, Bogstad gård 7. juni
Rogoff, Kenneth S. (2003): «Globalization and Global Disinflation», i Monetary Policy and Uncertainty:
Adapting to a Changing Economy, Federal Reserve Bank of Kansas City
Stock, James H. og Mark W. Watson (2003): «Has the Business Cycle Changed? Evidence and Explanations», i Monetary Policy and Uncertainty:
Adapting to a Changing Economy, Federal Reserve Bank of Kansas City
Svensson, Lars E.O. (1999): «Price Level Targeting vs.
Inflation Targeting: A Free Lunch?» Journal of Money, Credit and Banking, Vol. 31, s. 277-295 Vestin, David (2003): «Price-level Versus Inflation
Targeting», kommer i Journal of Monetary Economics Woodford, Michael (2003): Interest & Prices – Foundations of a Theory of Monetary Policy, Princeton University Press
90
1. Innledning
Norges Bank er ansvarlig for utøvelsen av pengepolitik- ken i Norge. Konjunkturovervåking og prognoser for norsk og internasjonal økonomi danner en viktig del av grunnlaget for Norges Banks pengepolitiske beslutning- er. Beslutningene tas på usikkert grunnlag. Usikkerhet gjelder ikke bare pengepolitikkens virkninger og den økonomiske utviklingen fremover, men også nåsituasjo- nen i økonomien. Offentlig tilgjengelig statistikk og informasjon er en viktig kilde for bankens analyser og prognoser. En del statistikk offentliggjøres imidlertid kun én eller få ganger i året. I tillegg revideres mye av statistikken, slik at de endelige tallene først foreligger etter flere år. For å redusere usikkerheten er det viktig å skaffe til veie så mye og så god informasjon som mulig om økonomiens tilstand og utvikling.
Norges Banks regionale nettverk ble opprettet høsten 2002 for å styrke bankens analysegrunnlag gjennom direkte kontakt med bedrifter om deres økonomiske situasjon. Regelmessige samtaler med lokale kontakter fra norsk økonomi- og samfunnsliv gir Norges Bank informasjon tidligere og oftere enn tilgjengelig offentlig statistikk, og styrker kunnskapen om den faktiske til- standen i økonomien. Vi får utfyllende regelmessig informasjon på områder som ikke dekkes av andre stati- stikkilder. Gjennom samtaler med kontaktene får vi også kjennskap til temaer som bedriftene er spesielt opptatt av. I tillegg gir det regionale nettverket mulighet til å få opplysninger om virkninger av spesielle hendelser, eller til å undersøke andre aktuelle problemstillinger, for eksempel hvilke faktorer som er bestemmende for bedriftenes prissetting. Informasjonen vi får fra det regi- onale nettverket, utgjør sammen med annen tilgjengelig informasjon om den økonomiske utviklingen en viktig del av grunnlaget for Norges Banks anslag for utvik- lingen i norsk økonomi, slik disse fremkommer blant annet i inflasjonsrapportene.
Norges Banks regionale nettverk bygger på erfaringer fra andre land. Sentralbanker i mange land har regiona-
le nettverk i ulike former. Federal Reserve-systemet i USA har knyttet til seg et omfattende nettverk av kon- takter over hele landet. På bakgrunn av regelmessige samtaler med kontaktene, utarbeides 8 rapporter per år om den økonomiske utviklingen fra hver av de 12 regio- nale Federal Reserve-bankene. Den nasjonale oppsum- meringen av disse rapportene offentliggjøres i den såkal- te «Beige Book». Sentralbankene i Storbritannia, Canada og Australia har egne agenter ansatt ved regionale kon- torer som har regelmessige samtaler med kontakter fra nærings- og samfunnsliv. I New Zealand reiser ansatte på hovedkontoret rundt til regionene som ledd i forbere- delsene til hver inflasjonsrapport. Norges Bank har for alle regioner unntatt Region øst valgt å sette ut ansvaret for nettverket til regionale forskningsinstitusjoner.
2. Organisering
Norges Bank har delt Norge inn syv regioner: Region nord (Finnmark, Troms, Nordland), region Midt-Norge (Nord- og Sør-Trøndelag), Region nordvest (Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane), Region sørvest (Hordaland og Rogaland), Region sør (Agderfylkene, Telemark, Vestfold), Region innland (Hedmark og Oppland) og Region øst (Oslo, Akershus, Østfold og Buskerud).
Vi har knyttet til oss regionale agenter som er ansvar- lige for nettverket i seks av regionene. Det er følgende institusjoner:
• Kunnskapsparken Bodø (Region nord)
• Senter for økonomisk forskning ved NTNU (Region Midt-Norge)
• Møreforskning i Molde (Region nordvest)
• Rogalandsforskning (Region sørvest)
• Agderforskning (Region sør)
• Østlandsforskning (Region innland)
Den siste regionen, Region øst, dekkes av Norges Bank.
P e n g e r o g K r e d i t t 2 / 0 5
91
N o r g e s B a n k s r e g i o n a l e n e t t v e r k
Jan-Reinert Kallum, assisterende direktør, Maja Bjørnstad Sjåtil, konsulent, og Kjersti Haugland, trainee i Økonomisk avdeling, Norges Bank1
Hovedformålet med det regionale nettverket er å få oppdatert informasjon om den økonomiske situasjonen og utsiktene fremover gjennom direkte kontakt med bedrifter. Regelmessige samtaler med lokale kontakter fra norsk næringsliv gir oss informasjon tidligere og oftere enn tilgjengelig offentlig statistikk. Dessuten får vi utfyllende informasjon på områder som ikke dekkes av andre statistikkilder. I tillegg benyttes det regionale nettverket til å undersøke aktuelle problemstillinger. I denne artikkelen presenterer vi hvordan nettverket er organisert, og hva slags informasjon vi samler inn. Til slutt sammenlikner vi informasjon fra regionalt nettverk med offisiell statistikk. Nettverket ser ut til å gi gode og til dels tidlige signaler om utviklingen i sen- trale økonomiske størrelser som produksjon, sysselsetting og investeringer.
1Takk til kollegaer i Norges Bank for nyttige innspill og kommentarer, spesielt til Leif Brubakk og Johannes Skjeltorp
I løpet av året gjennomføres det 5 kontaktrunder. I hver region er det møter med om lag 40 kontakter i hver runde, noe som samlet gir 280 kontakter. Per i dag er om lag 1300 kontakter tilknyttet nettverket, og hver kontakt deltar 1-2 ganger i året. Det vil alltid være noe frafall, og det kreves derfor kontinuerlig rekruttering av nye kon- takter.
Kontaktbedriftene er valgt ut for å gjenspeile produk- sjonssiden i økonomien, både næringsmessig og geogra- fisk. Agentene velger ut bedrifter innen industri, bygg og anlegg, tjenesteyting og varehandel etter næringenes andel av BNP. I tillegg dekker vi kommuner og helse- foretak. Målet er å oppnå en representativ fordeling av små, mellomstore og store virksomheter, men utvalget har nok en overvekt av store bedrifter.
3. Informasjonens innhold
Informasjonen fra det regionale nettverket er først og fremst av interesse i den grad den har betydning ut over den enkelte bedrift og region. For at informasjonen skal kunne oppsummeres og sammenlignes på tvers av regi- oner og bransjer, er temaene felles for alle kontakter i privat sektor. De faste temaene kan deles inn i fire kate- gorier: a) spørsmål om etterspørsel og produksjon, her- under utnyttelse av produksjonskapasiteten og etterspør- selsutsiktene det neste halve året; b) spørsmål om inves- teringsplaner de neste 6-12 månedene; c) spørsmål om utviklingen i sysselsettingen og tilgangen på arbeids- kraft; og d) spørsmål om kostnader, priser og lønnsom- het. Ramme 1 viser samtaleguiden for privat sektor.
92
Ramme 1: Samtaleguide for privat sektor
Punktene nedenfor skisserer de temaene vi primært ønsker å diskutere. Vi er interessert i å få vite hvordan utviklingen har vært i forhold til budsjettet/forventningene, og om viktige drivkrefter bak utviklingen er bedrifts- spesifikke eller generelle for næringen/regionen.
1. Etterspørsel og produksjon (volum)
• Utviklingen i etterspørsel/produksjon siste 3 måneder (sesongjustert) o For industrien fordelt på eksport og hjemmemarked
o For tjenesteyting fordelt på næringsliv og husholdninger
• Markedsutsiktene for de neste 6 månedene o Drivkrefter
• Kapasitet: Vil bedriften ha problemer med å møte en (uventet/ventet) vekst i etterspørselen?
o Hvis problemer, hvilke?
2. Investeringer
• Gjennomførte investeringer samt planer for de neste 6 til 12 månedene
• Type investeringer: Hva (utvide kapasitet, vedlikehold, rasjonalisering) og hvor (ute eller hjemme)
• Hvis ikke det investeres: Hvorfor? (lav etterspørsel, lav utnyttelse av realkapital, mangel på/dyr kapital, høye kostnader)
3. Sysselsetting/arbeidsmarked
• Utviklingen i antall årsverk siste tre måneder
• Planer om å redusere/øke sysselsettingen de neste tre månedene
• Tilgang på arbeidskraft: Vil tilgangen på arbeidskraft være en begrensende faktor for produksjon/omsetning ved en (uventet/ventet) økning i etterspørselen?
4. Kostnader og priser
• Årslønnsveksten i bedriften/næringen for inneværende kalenderår. Dette inkluderer overheng fra fjoråret, tarifftillegg inneværende år samt glidning gjennom året. Det inkluderer også bonusordninger.
• Utviklingen for andre viktige innsatskostnader
• Utviklingen i utsalgsprisene siste 12 måneder. Forventet prisutvikling de neste 12 månedene. Drivkrefter bak prisutviklingen (endringer i innsatskostnader, marginer, konkurransesituasjonen).
• Utviklingen i lønnsomheten (driftsresultatet) de siste 3 månedene 5. Aktuelle temaer
• Andre temaer kontakter føler er relevant å diskutere for sin bedrift/næring
• Andre aktuelle temaer Norges Bank ønsker å få belyst
I tillegg til de faste temaene velges det for hver runde ut et spesialtema. Hva som blir spesialtema, diskuteres og bestemmes i Norges Bank i forkant av hver runde.
Det kan være knyttet til spesielle hendelser, eller til behovet for å utdype enkelte problemstillinger.
Eksempler på tidligere spesialtemaer er:
• Hvor ofte bedrifter endrer utsalgsprisene, og de vik- tigste forklaringsfaktorene bak slike endringer.
• Den lave sysselsettingsveksten i 2003 og 2004 og i hvilken grad det skyldtes konjunkturelle eller struk- turelle forhold.
• Effekter av ulike forstyrrelser i økonomien, som valutakursstyrking eller økte strømpriser.
4. Arbeidsprosessen
Agentene har tilgang til et register over alle virksomhe- ter i sin region som de velger kontakter ut fra. Det van- lige er å begynne arbeidet 4-5 uker før runden skal avsluttes. Møtene foregår i all hovedsak ved at agentene reiser rundt og besøker kontaktene. Noen intervjuer gjø- res også per telefon. Agentene skriver et kortfattet refe- rat fra hvert intervju.
Informasjon fra kontaktsamtalene, og eventuelt fra andre kilder agentene har oppsøkt, sammenfattes i regionale rapporter. Rapportene inneholder kvalitative beskrivelser og vurderinger av den økonomiske situa- sjonen, og vurderinger av utsiktene fremover for de ulike næringene. I tillegg til kvalitative vurderinger i de regionale rapportene, fyller agentene ut en konjunktur- tabell, jf. ramme 2. I konjunkturtabellen tallfester agen- tene utviklingen innen de ulike temaene på en skala fra -5 til +5, der -5 indikerer stort fall og +5 indikerer kraf- tig vekst. I tillegg stilles tre survey-liknende spørsmål knyttet til prisforventninger, kapasitetsutnyttelse og til- gang på arbeidskraft. I kapittel 5 sammenlikner vi utvik- lingen i noen av indikatorene fra konjunkturtabellen til regionalt nettverk med offisiell statistikk.
På basis av de syv regionale rapportene med tilhø- rende konjunkturtabeller, utarbeides en nasjonal rapport.
Den nasjonale rapporten inneholder kvalitative betrakt- ninger og analyse av utviklingen, supplert med en nasjo- nal konjunkturtabell. Ansvaret for den nasjonale rappor- ten går på omgang mellom regionene.
Rapportene fra nettverket presenteres for bankens hovedstyre i forkant av rentemøtene og inngår som en del av hovedstyrets beslutningsgrunnlag. Hovedpunkter fra både de regionale og nasjonale rapportene publiseres på Norges Banks internettsider i etterkant av hovedsty- rets rentemøter. I tillegg oppsummeres informasjonen fra nettverket i et vedlegg til hver inflasjonsrapport.
5. Sammenlikning med offisiell statistikk
Siden høsten 2002 har Norges Bank gjennom det regio- nale nettverket samlet inn informasjon om utviklingen i etterspørsel og produksjon, investeringer, sysselsetting, kostnader, priser og lønnsomhet. Et viktig formål med regionalt nettverk er å få informasjon tidligere og oftere enn tilgjengelig offentlig statistikk. Med de tilnærmede kvantifiseringene i konjunkturtabellen, jf. ramme 2, er det mulig å sammenlikne informasjon fra nettverket med tidsserier fra offisiell statistikk.
En sammenlikning med offisiell statistikk kan gi en indikasjon på hvor godt nettverket reflekterer og predi- kerer utviklingen i norsk økonomi. Vi ønsker blant annet å finne ut i hvilken grad, og hvor tidlig, nettverket fan- ger opp faktisk utvikling i produksjon og sysselsetting.
Får vi informasjon som samsvarer med offisiell statis- tikk, og i så fall: får vi denne informasjonen tidligere fra nettverket? I tillegg ønsker vi å undersøke i hvor stor grad kontaktbedriftenes forventninger gjenspeiles i offi- siell statistikk, for eksempel hvor godt markedsforvent- ninger et halvt år fram og investeringsplaner 6 til 12 måneder fram gjenspeiles i henholdsvis produksjons- og investeringsstatistikk.
Det bør understrekes at regionalt nettverk kun har vært i drift i overkant av to år, og per mars 2005 er det gjennomført 14 runder med intervjuer. Tidsseriene er dermed korte. I tillegg revideres offisiell statistikk i opp til 3 år etter første publisering. Sammenlikningen med offisiell statistikk i denne artikkelen må derfor ses på som en foreløpig vurdering.
5.1 Om sammenlikningen
Med utgangpunkt i problemstillingene i avsnittet over og agentenes avtegninger i konjunkturtabellen har vi sammenliknet følgende tidsserier fra regionalt nettverk med relevant offisiell statistikk:
• Etterspørsel og produksjon siste tre måneder i indus- trien, bygg og anlegg, varehandel og tjenesteyting ret- tet mot henholdsvis næringsliv og husholdninger.
• Markedsutsikter neste 6 måneder for industri og bygg og anlegg.2
• Investeringsplaner neste 6-12 måneder for industri, varehandel og tjenesteyting.3
• Sysselsettingsutviklingen siste tre måneder og planer for sysselsettingen de neste tre måneder for alle sekto- rer.
I spørsmål som dreier seg om utvikling den siste tiden fokuserer vi i intervjusituasjonen på de foregående tre månedene. Normalt forsøker vi å fange opp utviklingen justert for sesongvariasjoner. I sammenlikningen med offisiell statistikk har vi derfor brukt sesongjusterte
P e n g e r o g K r e d i t t 2 / 0 5
93
2Spørsmålet om markedsutsikter for varehandel og tjenesteyting ble først inkludert i samtaleguide og konjunkturtabell fra runde 1 i 2004.
3Spørsmålet om investeringsplaner i offentlig sektor ble først inkludert i konjunkturtabellen i runde 3 i 2004.
