Gynekologisk kreft, kjønn og seksualitet

(1)

Gynekologisk kreft, kjønn og seksualitet

En kvalitativ studie av helsepersonells kommunikasjon med gynekologiske kreftpasienter om bruken av glasstav etter

strålebehandling

Kine Camilla Svendsvoll Arvei

Masteroppgave i helsefagvitenskap

Institutt for helse og samfunn, Avdeling for helsefag Det medisinske fakultet

UNIVERSITETET I OSLO

Mai 2019

(2)

II

Foto: Kine Arvei

(3)

III

Gynekologisk kreft, kjønn og seksualitet

En kvalitativ studie av helsepersonells kommunikasjon med gynekologiske kreftpasienter om bruken av

glasstav etter strålebehandling.

Master i helsefagvitenskap Institutt for helse og samfunn

Avdeling for helsefag Det medisinske fakultetet

UNIVERISETET I OSLO

Mai 2019

(4)

IV

Tittel: Gynekologisk kreft, kjønn og seksualitet. En kvalitativ studie av helsepersonells kommunikasjon med gynekologiske kreftpasienter om bruken av glasstav etter

strålebehandling.

Forfatter: Kine Camilla Svendsvoll Arvei http://www.duo.uio.no/

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

(5)

V

Sammendrag

Formål: Gynekologisk kreft og seksualitet er et tema det ser ut til å være lite kvalitativ

forskning på. Hvordan helsepersonell opplever de kommunikative møtene med gynekologiske kreftpasienter er i enda mindre grad belyst, til tross for sin viktighet. Gjennom dette

kvalitative studiet er formålet å øke kunnskapen om gynekologisk kreft og seksualitet, samt være et bidrag til å øke kompetanse hos helsepersonell når det gjelder den avsluttende samtalen de har med gynekologiske kreftpasienter og den jobben de gjør for å hjelpe pasienten til å opprettholde et så normalt liv som mulig.

Problemstilling: Hvordan går helsepersonell frem når de samtaler med gynekologiske kreftpasienter om glasstaven (vaginal dilator).

Hva forteller dette om forholdet mellom gynekologisk kreft, kjønn og seksualitet i vårt eget samfunn?

Metode: Studien er knyttet opp til et sosialkonstruktivistisk kjønnsperspektiv. Det empiriske datamaterialet er konstruert gjennom 8 intervjusamtaler med sykepleiere som hovedsakelig arbeider med strålebehandlede gynekologiske kreftpasienter. Det empiriske materialet er analysert ved hjelp av stegvis-deduktiv-induktiv metode. Et kjønnsperspektiv på profesjon, sykdom og seksualitet har bidratt til å få frem tre hoved temaer i empirien; ansvarsfordeling og forhandlinger om hvem som snakker med pasienten, forestillinger om seksualitet, kjønn og sykdom og forestillinger om glasstaven

Funn: Analysene av det empiriske materialet viser at informantene velger å tre inn i en utfyllende omsorgsrolle og tar ansvaret for å informere pasienten om de alvorlige

bivirkningene legene har utelatt fra samtalen. Det er klare tegn blant informantene mine til at sykdom i underlivet oppleves av pasientene som skambelagt, vanskelig å snakke om og å gå til legen med. Mye tyder på at samfunnets gjeldende seksualmoral gjør at vi ikke tør å snakke om seksualitet, selv i et medisinsk perspektiv. Seksualitet, og seksualitetens anatomi, blir vanskelig for helsepersonellet å snakke om fordi det i flere tilfeller er vanskelig for pasienten å høre på. Informantene utrykker et ønske om å flytte staven fra et perspektiv knyttet opp mot seksualitet og onani til et medisinsk behandlende perspektiv. Til sammen gir funnene viktig kunnskap om hvordan sykepleierne opptrer i samtale med gynekologiske kreftpasienter og hvilke normer de knytter til kjønn, seksualitet og glasstaven.

Nøkkelord: Gynekologisk kreft, kjønn, kjønnsroller, seksualitet, profesjon, sykdom

(6)

VI

Abstract

Purpose: Gynaecological cancer and sexuality seems to be a topic with little research, especially by qualitative methods. How health care professionals experience communication with

gynaecological cancer patients, is even less focused on, despite its importance. The aim of this qualitative study is to increase knowledge of gynaecological cancer and sexuality, and to contribute to increased competence in health care professionals when it comes to the discharge- conversation with gynaecological cancer patients at the end of radiotherapy treatment, and what they do to help the patient to maintain an as normal life as possible.

Research question: How do health care professionals proceed when they converse with

gynaecological cancer patients about the “glass rod” (vaginal dilator).

What does this tell about the relationship between gynaecological cancer, gender and sexuality in our own society?

Method: The study is linked to a social constructivist, gender perspective. The empirical data

material is constructed through 8 interviews with nurses who mainly work with radiotherapy- treated gynaecological cancer patients. The empirical material is analysed by means of the stepwise-deductive-inductive method. A gender perspective on profession, illness and sexuality has contributed to bring forward three main themes in the empiricism; Responsibilities and negotiations about who talks with the patient, notion of sexuality, sex and illness, and notions of the glass rod.

Findings: The analyses of the empirical material show that the informants choose to enter into a complementary care role and take the responsibility to inform the patient about the serious side effects that doctors often omit from the conversation. There are clear signs among my informants that the physical location of the disease is looked upon by patients as disgraceful, difficult to talk about and difficult to bring up at the doctors to be examined. This suggests that the current sexual morality in society makes it difficult to talk about sexuality, even in a medical perspective.

Sexuality, and the anatomy of sexuality, is hard for the healthcare professional to talk to the patients about, because it is often difficult for the patient to listen to. The informants express a desire to change the perspective of the glass rod from a perspective related to sexuality and masturbation into a perspective of medical treatment. In total, the findings provide important knowledge of how the nurses act when they converse with gynaecological cancer patients, and which norms they attribute to gender, sexuality and the glass rod.

Keywords: Gynaecological cancer, gender, gender roles, sexuality, profession, illness

(7)

VII

Forord

Endelig er jeg i mål på en mastergradsoppgave det har tatt tid å komme gjennom. Det har vært både utfordrende og krevende, men også veldig gøy og utrolig spennende. Jeg har fått

mulighet til å gå i dybden av et tema jeg interesserer meg for, og fått en liten smak på

forskerlivet. Jeg har blitt kjent med nye teorier og begreper, og tilegnet meg ny kunnskap jeg kan bruke videre. Dette har vært en erfaring jeg ikke ville vært foruten.

Det er også en opplevelse jeg ikke har kommet meg gjennom alene, og det er mange som fortjener en varm takk for at jeg har klart å komme i mål.

Aller først vil jeg takke mine informanter som har delt sin tid med meg, til tross for hektiske arbeidsdager. Dere har delt deres erfaringer og forståelser, og vist entusiasme for prosjektet.

Tusen takk for hjelpen.

Så til min veileder, Kari Nyheim Solbrække. Du har vist tro og interesse for både meg og prosjektet når jeg ikke har klart å vise det selv. Din støtte og motivasjon har vært utrolig verdifull for meg, og uten dine innspill og konstruktive tilbakemeldinger tror jeg aldri det ville blitt noe av denne oppgaven. Du har gitt meg gode råd og åpnet øynene mine for en mer reflekterende måte å tenke. Tusen millioner takk.

Takk til overbærende og snille kollegaer som har tatt over ansvar på jobb, støttet meg og heiet meg frem. Dere er fantastiske.

Kjære Alexandra. Du har vært en fantastisk støtte, og det har vært godt å kunne sitte og skrive med deg i alle ferier. Du er en av mine beste venner og dine faglige innspill og diskusjoner har vært svært viktige gjennom denne prosessen. Takk for at du har heiet på meg.

Jeg er heldig som har en så snill mamma. Du har lest korrektur, hjulpet med omformuleringer og passet barn så jeg har kunnet skrive. Jeg er veldig glad i deg.

Til min tålmodige og trofaste Jens. Tusen takk for at du aldri slutter å tro på meg, selv om jeg gjør det vanskelig for deg. Takk for at du har vært både mamma og pappa for våre barn i denne prosessen, og for all din støtte. Elsker deg.

Drammen, mai 2019 Kine Arvei

(8)

VIII

Innholdsfortegnelse

1 Aktualitet og bakgrunn ... 1

1.1 Hva er gynekologisk kreft ... 1

1.2 Behandling av gynekologiskkreft ... 3

1.3 Bivirkninger av kreftbehandlingen ... 4

1.4 “Glasstaven” ... 5

1.5 Problemstilling... 5

1.6 Oppgavens gang ... 6

2 Tidligere forskning og sentrale begreper ... 7

2.1 Tidligere forskning ... 7

2.1.1 Seksualitet og selvbilde etter gynekologiskkreft behandling ... 8

2.1.2 Biografisk brudd ... 9

2.1.3 Glasstaven, et invaderende sexleketøy? ... 10

2.1.4 Helsepersonellets rolle ... 11

2.2 Samfunnsvitenskapelige forståelser av kjønn... 13

2.2.1 Biologisk kjønn ... 13

2.2.2 Sosialt og kulturelt kjønn ... 15

2.3 Sentrale kjønnsteoretiske begreper brukt i analysene ... 16

2.3.1 Kjønnsidentitet ... 16

2.3.2 Å gjøre kjønn ... 18

2.3.3 Kjønnenes dikotomi ... 19

2.3.4 Kjønn og seksualitet ... 19

2.3.5 Kjønn og profesjon ... 23

2.3.6 Kjønn og sykdom ... 25

2.4 Oppsummering ... 26

3 Metodiske valg og refleksjoner ... 27

3.1 Kvalitativ metode ... 27

3.1.1 Hvorfor kvalitativ metode? ... 27

3.1.2 Hvorfor intervju som metode? ... 29

3.1.3 Intervju som sosial interaksjon ... 30

3.2 Datainnsamlingen ... 32

3.2.1 Utvalg ... 32

(9)

IX

3.2.2 Rekruttering av informanter ... 33

3.2.3 Gjennomføring av intervjuene ... 35

3.3 Etikk – overveielser og betraktninger ... 37

3.4 Analysen ... 41

3.4.1 Analyseprosessen ... 41

3.4.2 Transkribering av intervjuene ... 42

3.4.3 Stegvis-deduktiv-induktiv metode ... 43

4 Presentasjon av resultater og analyse ... 47

4.1 Ansvarsfordeling og forhandlinger om hvem som snakker med pasientene ... 47

4.2 Forestillinger om seksualitet, kjønn og sykdom ... 54

4.3 Forestillinger om glasstaven og dens funksjon... 63

5 Avsluttende diskusjon ... 73

5.1 Ansvarsfordelingen ... 74

5.2 Forestillinger om seksualitet, kjønn og sykdom ... 75

5.3 Forestillinger om glasstavens navn og funksjon... 76

5.4 Oppgavens kvalitet ... 77

5.4.1 Pålitelighet ... 77

5.4.2 Gyldighet ... 78

5.4.3 Overførbarhet ... 79

5.5 Veien videre ... 80

Litteraturliste ... 81

Vedlegg I ... 91

Vedlegg II ... 94

Oversikt over figurer: Figur 1: Illustrasjon av SDI metoden…...………44

Figur 2: Tematisk kart over analysene..………..45

(10)

(11)

1

1 Aktualitet og bakgrunn

Formålet med mastergradsoppgaven er å øke kunnskapen om kreft og seksualitet, et viktig tema som er lite belyst i Norge (Eide 2009). Jeg ønsker at oppgaven kan være et bidrag til å øke kompetanse hos helsepersonellet når det gjelder den avsluttende samtalen de har med gynekologiske kreftpasienter og den jobben de gjør for å hjelpe pasienten til å opprettholde et så normalt liv som mulig.

Min vei inn i dette emnet har vært å undersøke hvordan sykepleiere i direkte kontakt med gynekologiske kreftpasienter (gynkreftpasienter) informerer pasienten om etterbehandling med glasstav og hvordan deres seksualliv vil kunne endre seg. Mer spesifikt ønsker jeg med oppgaven å fremme kunnskap om prosedyren der glasstaven blir utdelt, bevisstgjøre bruk av staven og forsøke å trekke frem fordommer og tabu knyttet til bruken av den.

Studien jeg har utført består av kvalitative semistrukturerte intervjusamtaler med sykepleiere som jobber både poliklinisk og ved sengepost. Med et analytisk fokus inspirert av teorier om kjønn og kropp har jeg analysert sykepleiernes beretninger om hvordan helsepersonell informerer gynekologisk kreftpasienter om glasstaven og bivirkninger av kreftbehandlingen knyttet til seksualliv.

Oppgaven er forankret i et sosialkonstruktivistisk og feministisk vitenskapsteoretisk

perspektiv, der kjønn ses som sosialt konstruert og der medisinen i liten grad har tatt høyde for hvordan kjønn er medskaper av medisinsk kunnskap (Smirthwaite 2010). Kjønn settes i sammenheng med makt og undertrykkelse.

1.1 Hva er gynekologisk kreft

Gynekologisk kreft (gynkreft) er en paraplybetegnelse for de forskjellige kreftsykdommene en kvinne kan få i underlivet. De omfatter livmorhalskreft (cevix uteri cancer), livmorkreft (corpus uteri cancer), eggstokkreft (ovarium cancer), eggleder- og bukhinnekreft (tuba uterina- og pseudomyxoma peritonei cancer), kreft i skjede (vagina cancer), kreft i ytre kjønnsorganer (vulva cancer) og svulster utgått fra morkake (trofoblastsvulster)

(Gynkreftforeningen 2018, kreftlex (1 & 2) 2018). I 2012 utgjorde gynkreft 12,2 % av all kreft hos kvinner (Kristensen 2012).

(12)

2

Cervix- og corpus uteri cancer og ovarium cancer er de vanligste typene (Kreftforeningen (1, 2 & 3) 2018, Kristensen 2012). Cervix uteri cancer var frem til 1980-årene den vanligste krefttypen under gynkreftparaplyen (Tropé & Onsrud 2010). De senere årene har corpus uteri cancer økt i hyppighet med en insidens på 16,6 kvinner per 100 000 kvinner per år i perioden 2005-2009 (alderskorrigert) (Kristensen 2012). Cervix uteri cancer hadde sin høyeste insidens med 18,8 per 100 000 per år med et gradvis fall til 12 i perioden 1990-1994 og 9,5 i 2000- 2004 (ibid). Dette fallet kommer trolig av innføringen av screening for livmorhalskreft

(Kristensen 2017, Tropé & Onsrud 2010). Det viser seg likevel at mer enn 60% av de som får cervix cancer ikke har tatt en slik cytologisk prøve de siste 10 årene (Tropé & Onsrud 2010).

Utbredelsen av ovarium cancer har vært høy og stabil med en insidens på 13 kvinner per 100 000 kvinner per år siden 1960-årene med et lite fall til 10,9 fra 2005-2009 (ibid). Etter 5 år er det i overkant av 80% av kvinnene som har blitt diagnostisert med cervix- eller corpus uteri cancer som fortsatt lever og i underkant av 50% av kvinnene som har blitt diagnostisert med ovarium cancer (Kreftforeningen (1, 2 & 3) 2018).

Gynkreft ses hyppigst hos eldre kvinner. Corpus uteri cancer og ovarium cancer har en hyppigere forekomst i aldersgruppen over 60 år (Eide 2009). Vulva cancer er ganske sjelden og rammer hovedsakelig kvinner over 70 år (Tropé & Onsrud 2010). Cervix cancer rammer derimot kvinner i alle aldre og har en jevn forekomst i aldersgruppen 30- til over 70 år (ibid).

Det har lenge vært en mistanke om positiv korrelasjon mellom kjønnssykdommer og cervix uteri cancer (Kristensen 2017, Tropé & Onsrud 2010). Kjente risikofaktorer for utvikling av cervix cancer har vært tidlig seksual debut, samt mange seksualpartnere (ibid). Humant papillomavirus (HPV) type 16 og 18 er nå bevist onkologene, og infeksjon med viruset anses som den viktigste årsaksfaktor til utvikling av cervix uteri cancer (ibid).

(13)

3

1.2 Behandling av gynekologiskkreft

Behandlingen av gynkreft avhenger av hvor kreften sitter, celletypen og hvor langt sykdommen har kommet. Ved corpus uteri cancer vil kirurgisk fjerning av livmor

(hysterektomi), eggstokker, eggledere, og i noen tilfeller lymfekjertler i bekkenet, være den vanligste behandlingsformen (Kreftforeningen (1 & 3) 2018, Kristensen 2012). Det samme ses ved ovarium cancer der man ønsker å fjerne alt tumorvev. Det anbefales også kjemoterapi til nesten alle kvinner ved ovarium cancer (ibid). Strålebehandling og hormonbehandling brukes ved corpus uteri cancer særlig ved tilbakefall der operasjon allerede er utført. (Tropé &

Onsrud).

Ved cervix uteri cancer vil behandlingen bestemmes av hvor tidlig sykdommen oppdages.

Kirurgi, stråleterapi og kjemoterapi brukes, ofte i kombinasjon av to eller alle tre (Tropé &

Onsrud 2010) Ved funn av kreftsykdom i livmorhalsen på et tidlig stadium er det som regel mulig å operere bort svulsten, avhengig av hvor stor den er og hvor den sitter

(Kreftforeningen (3) 2018). Dersom den ikke kan opereres vil behandlingen være

strålebehandling ofte i kombinasjon med cytostatika (kjemoterapi). Slik behandling har vist å redusere risikoen for senere residiver (tilbakefall) og øke overlevelsen for pasientene

(Kristensen 2017).

Stråleterapi gis som ekstern bestråling av hele det lille bekkenet og det optimale resultatet er sterk stråling av tumoren og liten bestråling til normalvev som nervevev, blære, tarm og rectum (Kristensen 2017, Den Norske Legeforening 2002). Brachyterapi, innvendig strålebehandling, kan kombineres med eksternstrålebehandling og vil da gi bedre resultater enn eksternstråleterapi alene (Den Norske Legeforening 2002). Brachyterapi gir høy stråledose i tumoren mens normalvevet får en lavere dose stråling (ibid). Det vil likevel ofte vært begrenset mulighet for skjerming av rectum og blære. Risiko for bivirkninger og senreaksjoner kan derfor øke med brachyterapi (ibid). Den Norske Legeforening anbefaler likevel at strålebehandling brukes liberalt som palliativ behandling av tumorer eller

metastaser i deres utarbeidede veileder for onkologisk gynekologi(ibid).

(14)

4

1.3 Bivirkninger av kreftbehandlingen

Stråleterapiens aggressive behandlingsform kan føre til fysiske forandringer i kvinnens underliv (Cullen et al 2012, Eide 2009, Flynn et al 2009). Bivirkningene kan utvikle seg over måneder og til og med år etter avsluttet behandling (Denton & Maher 2012). Forandringer som atrofi av den vaginale slimhinnen, arrvev i vaginalveggen og ødeleggelse av den

naturlige elastisiteten i skjeden er vanlig (Kristensen 2017, Miles & Johnson 2014). Dette vil igjen kunne føre til vaginal stenose, innsnevringer av vagina, forkortelse av skjeden,

sammenvoksninger, tørrhet og smerter under samleie og gynekologiske undersøkelser

(Denton & Maher 2012, Eide 2009, Jacobsen 2017, Miles & Johnson 2014, White et al 2013).

Bivirkningene kan føre til at sex blir svært smertefullt, samt gjøre gynekologiske undersøkelser vanskelige (Canadian Cancer Society 2014). De senere bivirkningene er dominert av tap av elastisitet og følelse, vaginal forkortelse og vaginal stenose (Denton &

Maher 2012).

Ved hysterektomi må ofte livmorhalsen og øvre del av skjeden også fjernes, noe som kan føre til forkortet skjede (Jacobsen 2017). Ved både kirurgi og strålebehandling vil

eggstokkfunksjonen kunne endres. Dette kan føre til tidlig menopause som vil gi tørre slimhinner (ibid).

Seksuell dysfunksjon kan oppstå som en bivirkning til kreftbehandlingen og derfor gjøre seksualitet til en utfordring i hverdagen for kvinner med gynkreft (Denton & Maher 2012, Eide 2009, Flynn et al 2009). Dette vil ha en negativ effekt på den helserelaterte livskvaliteten der seksuell funksjon er ansett som et viktig element (Reis et al 2010). Seksuell dysfunksjon kan forverres av pasient og partners irrasjonelle frykt for smitte- (Tropé & Onsrud 2010), og tilbakefall av kreftsykdommen ved seksuell omgang (Maughan et al 2002). Både pasienten og partneren kan ta avstand fra seksualiteten og samlivet på grunn av den irrasjonelle frykten for smitte, noe som igjen kan føre til at selvrespekten til pasienten svekkes ytterligere. Det er vanlig at pasienten opplever en følelse av mindreverdighet, skam og skyld, samt tapt

kvinnelighet (ibid). Det endrede selvbildet, fatigue fra kreftbehandlingen samt ingen eller lav hormonproduksjon vil være med på å vanskeliggjøre pasientens seksualliv (Jacobsen 2017).

(15)

5

1.4 “Glasstaven”

For å forebygge bivirkninger som stenose, innsnevring av vagina, forkortet skjede og

sammenvoksninger grunnet arrdannelse etter strålebehandling må skjeden dilateres eller tøyes (Jacobsen 2017). Dilatering av skjeden innebærer at det føres en typisk fallosformet stav, også kalt glasstaven, inn i skjeden 2-3 ganger i uken i 5 minutter (Miles & Johnson 2014, Varre 2004). I Norge anbefales dilatering frem til 3 månederskontrollen, for da å vurdere et

eventuelt behov for videre bruk. I England anbefales dilatering 3 ganger i uken i et udefinert tidsrom (Miles & Johnson 2014). Et ekspert panel satt sammen gjennom DELPHI metoden i en nederlandsk studie (Bakker et al 2014) kom frem til at vaginal dilatering bør starte fire uker etter endt strålebehandling og at det bør utføres 2-3 ganger i uken i 1-3. Kvåle (2002) argumenterer at dilatoren bør brukes i lang tid grunnet senvirkningene av strålebehandlingen.

Rask gjenopptagelse av samleie, bruk av stav eller vibrator vil dilatere skjeden og anses som en viktig oppgave pasienten må gjennomføre (Jacobsen 2017, Varre 2004). Ved å bruke den vaginale dilatoren kan kvinnen også oppleve at skjeden etter hvert vil tåle mer press. Dette kan igjen føre til at kvinnen ikke er like redd for hvordan samleie vil føles (Kvåle 2002).

«Glasstaven» er en slik vaginal dilator som skal hjelpe til å holde skjeden åpen. Den var tidligere laget av glass, men finnes nå i kunstmateriale, hardplast og silikon (Varre 2004, Quintet 2018). Jeg vil i denne oppgaven bruke betegnelsen glasstaven ettersom det var det som var mest vanlig å bruke, også blant helsepersonell, da jeg startet denne oppgaven.

1.5 Problemstilling

Med denne mastergradsoppgave søker jeg å skape en samfunnsmessig bevissthet rundt glasstaven og dens viktige funksjon. Gjennom å skape økt bevisstheten er det i mitt ønske at de alvorlige senkomplikasjonene ved gynkreftbehandlingen forhindres. Slik vil kanskje senere operasjoner kunne unngås, samt at livskvaliteten til kvinnene med gynkreft vil kunne økes.

Ettersom kreftbehandlingen vil ha direkte påvirkning på pasientens seksuelle helse vil jeg forsøke å bringe frem ny vitenskapelig basert kunnskap om hvordan helsepersonell samtaler med gynkreftpasienter om seksualitet og samliv, og i hvilken grad disse samtalene kan sies å øke pasientens livskvalitet etter behandlingen. Jeg har altså ønsket å forstå mer av

fremgangsmåten helsepersonell på gynekologisk kreftavdeling bruker når de introduserer

(16)

6

glasstaven for pasienten; Hvorfor ordlegger seg slik de gjør? Følger de et manus eller har en liste over ting de må nevne? Prøver de å se individet de snakker med og tilpasser samtalen?

Gjennom fortellingene og helsepersonellets subjektive konstruksjon av staven ønsker jeg å fremme kunnskap om prosedyren der glasstaven blir utdelt. Oppgaven vil derfor belyse følgende problemstillinger:

Hvordan går helsepersonell frem når de samtaler med gynekologiske kreftpasienter om glasstaven (vaginal dilator).

Hva forteller dette om forholdet mellom gynekologisk kreft, kjønn og seksualitet i vårt eget samfunn?

Jeg ønsker med andre ord å øke bevisstheten om glasstaven og i den forbindelse belyse mulige fordommer og tabuer knyttet til bruken av den. Glasstaven representerer et bindeledd mellom klinisk sykdom, kurativ medisin og tabubelagt seksualitet. I den sammenheng vil jeg knytte an til den samfunnsvitenskapelige forståelsen av kjønn og seksualitet, og hvordan slike forståelser kan påvirke vår oppfattelse av en intim sykdom som gynkreft.

1.6 Oppgavens gang

Oppgaven er delt inn i fem kapitler. Innledningsvis har jeg redegjort for oppgavens aktualitet og bakgrunn. Der har jeg satt tematikken for oppgaven i en bredere samfunnsmessig kontekst.

I det andre kapittelet trekker jeg frem den tidigere forskningen som oppgaven er basert på.

Sentrale begreper innen kjønn som blir brukt i analysene blir også presentert. Dette danner den vitenskapsteoretiske rammen for oppgaven. Her trekker jeg veksler på

sosialkonstruktivistiske teorier om kjønn og den samfunnsvitenskapelige kjønnsforskningen når jeg gjennomgår de ulike kjønnsteoretiske begrepene. Kapittel tre redegjør for de

metodiske valg som har blitt tatt i forbindelse med innsamlingen av det empiriske

datamaterialet. Det reflekteres også rundt forskningsetiske overveielser og min forforståelse. I kapittel fire blir resultatene og analysen presentert med tilhørende diskusjon og refleksjoner.

Kapittel fem er oppgavens avsluttende kapittel hvor jeg oppsummerer og diskuterer kort mastergradsoppgavens hovedfunn og spørsmål som reises fra resultatene av mine empiriske analyser. Her vil jeg også redegjøre for veien videre.

(17)

7

2 Tidligere forskning og sentrale begreper

I dette kapittelet presenterer jeg tidligere forskning knyttet til oppgavens tema. I tillegg vil jeg legge frem noen sentrale begreper som har vært viktige i utformingen av studien min, samt med å styre problemstillingen, konstruksjonen av data og analysearbeidet. Jeg vil

hovedsakelig redegjøre og tydeliggjøre teoriene og begrepene som blir brukt i analysearbeidet.

Det første jeg vil presentere, er den tidligere forskningen jeg har basert studien min på. Jeg utførte en del litteratursøk både før, under og etter jeg hadde gjennomført intervjuene mine.

Funnene fra litteratursøkene viser flere interessante sider av gynkreftforskingen, men som jeg vil komme tilbake til, er det få av dem som har fokuset på helsepersonellets håndtering og kommunikasjon med gynkreftpasienten.

Videre vil jeg presentere sentrale begreper for min studie. Ettersom kjønn, feminisme og seksualitet er aksentuert i denne oppgaven vil den samfunnsvitenskapelige forståelsen av kjønn presenteres først. Her vil jeg blant annet forklare forskjellen på sex og gender. På bakgrunn av dette vil jeg presentere og knytte av til begrepene identitet, seksualitet, sykdom og profesjon.

2.1 Tidligere forskning

Faglitteratur brukt i utdannelsen av kreftsykepleiere tar stadig opp temaer som hvordan sykepleieren kan bedre pasientens livskvalitet gjennom samtale om behandlingen,

ettervirkninger og bivirkninger (Jacobsen 2017, Jensen 2014, Kristensen 2017, Kvåle 2002, Lundvall & Høstrup 2004, Schølberg 2017, Sele 2004, Varre 2004). Til tross for dette er det lite forskning på hvordan gynkreftbehandlingen oppleves av pasienten og enda mindre på hvordan helsepersonell håndterer og samtaler med pasientene i en så sårbar situasjon. I de neste avsnittene vil jeg trekke frem tidligere forskning som jeg har basert oppgaven min på, sett i lys av hvordan gynkreft påvirker kvinners kjønnsidentitet og seksualitet.

(18)

8

2.1.1 Seksualitet og selvbilde etter gynekologiskkreft behandling

Sykdommen og behandlingens påvirkning på kropp og selvet

Kreftsykdom er en alvorlig sykdom som ikke bare rammer kroppen fysisk, men kan gi pasientene en følelse av endret kroppsbilde. Kroppsbildet, som kan sies å være det fysiske selvet, er en viktig komponent i selvbildet, som kan sies å være det psykiske selvet

(Schjølberg 2017). Kroppsbildet endres gjennom livet og faktorer som kultur, sosialisering, massemedier og helse er med på å forme vår oppfatning av fysisk utseende (Lundvall &

Høstrup 2004, Schjølberg 2017). Lundvall og Høstrup (2004) argumenterer for at kroppsbildet på generell basis kan deles inn i fire hoveddeler:

«Forestillinger om den optimale form og størrelse af kroppen. Forestillinger om kroppens afgrænsninger. Forestillinger om kroppens indre strukturer. Forestillinger om kroppens funktioner» (Lundvall & Høstrup 2004, s. 353)

Videre skriver Lundvall og Høstrup (2004) at disse fire områdene påvirkes av pasientens sosiale og kulturelle bakgrunn, individuelle faktorer og at de kan være betydningsfulle for pasientens evne til helbredelse. Det samme argumentet finner vi hos Schjølberg:

«Pasientens endrede kroppsbilde kan ha innflytelse på hans livskvalitet, og i sin ytterste konsekvens kan det ha betydning for den videre helbredelsesprosessen»

(Schjølberg 2017, s. 132)

Vi kan se at Schjølberg, Lundvall og Høstrup utvilsomt vektlegger viktigheten av pasientens kropp- og selvbilde for pasientens mulighet til bearbeidelse av kreftsykdommen. Lundvall og Høstrup (2004) argumenterer for at gynkreftpasientens kroppsoppfanting vil bli spesielt påvirket, ettersom organene sykdommen påvirker, har med hennes kvinnelighet og fruktbarhet å gjøre. Schjølberg underbygger dette når han skriver om undersøkelser der deltakerne har blitt bedt om å verdisette ulike kroppsdeler og kroppslige egenskaper:

«Kvinner verdsetter kroppsdeler som har å gjøre med kjønnsidentitet, for eksempel bryster og reproduksjonsorganer» (Schjølberg 2017, s. 134).

Ved gynkreft kan det at sykdommen sitter i kjønnsorganene, forsterke kvinnens symbolske forbindelse med ukontrollerbarhet og urenhet (Lundvall & Høstrup 2004). En anatomisk endring av vagina vil med andre ord kunne ha en negativ effekt på kvinnens følelse av trivsel,

(19)

9 samt forestillingen om kroppens indre strukturer og kroppens funksjoner. Gynkreft betyr på en måte at noe av ens kvinnelighet går tapt, som igjen kan føre til en følelse av mindreverd og skyldfølelse (Tropé & Onsrud 2010). Jacobsen grunngir dette med avhengigheten av andre (Jacobsen 2017). Mennesket ser stor verdi i å ha kontroll over engen kropp og kroppens funksjoner. Ved sykdom kan man få behov for assistanse da kroppen ikke fungerer som normalt. Dette behovet kan oppleves vanskelig og pinlig, og pasienten kan oppleve seg selv som utsatt og verdiløs (ibid). Ved behandlinger som for eksempel strålebehandling er det ikke lenger bare sykdommen som invaderer kroppen, men også helsepersonellet og

stråleapparatene som brukes (ibid).

En gynkreftdiagnose vil med andre ord kunne rokke ved kvinnens opplevelse av hele seg, både kroppslig og psykisk. Endringen i kvinnens kropps- og selvbilde vil også påvirkes av hvordan hun tror endringen vil påvirke livet hennes; Hvordan vil det sosiale livet være

fremover? Hva med sexlivet? Orker jeg å arbeide? Hvordan kvinnen så forholder seg til denne endringen vil avhenge av mestringsstrategiene hun har til rådighet (Schjølberg 2017).

Personen kan styrke selvbildet og utvikle det positivt dersom hun greier å beherske de traumatiske opplevelsene hun har, hevder Schjølberg, men om hun ikke klarer det, kan selvbildet brytes ned (ibid).

2.1.2 Biografisk brudd

Et annet viktig element som det bør tas hensyn til i gynkreftbehandlingen, er følelsen av

«biographical disruption» hos pasienten. Dette begrepet refererer til en avbrytelse av den normale biologiske prosessen hos mennesket som for eksempel kan skyldes sykdom skriver opphavsmannen Michael Bury (1982). Videre forklarer Bury at biographical disruption, eller biografisk brudd, refererer til opplevelsen av at kronisk sykdom fører til et tap av tillit til kroppen, som igjen gir et tap av tillit til seg selv i sosiale interaksjoner og til selvidentiteten (Bury 1982). Selv om kreft ikke har blitt regnet som en kronisk sykdom i samme forstand som for eksempel reumatisme, er det en sykdom som vil sette liv og død i et nytt perspektiv for den rammede. Frykten for tilbakefall vil alltid være tilstede hos den kreftrammede pasienten, og med bivirkninger som i stor grad påvirker pasientens forhold til kroppen, vil følelsen av biografisk brudd kunne være stor hos kvinner med gynkreft. I følge White et al (2012) opplever kvinner som får strålebehandling på bekkenet et større og mer langvarig brudd i seksuell velvære enn det kvinnene som kun har blitt operert gjør (White et al 2012).

(20)

10

2.1.3 Glasstaven, et invaderende sexleketøy?

Til tross for at strålebehandlingen kan føre til alvorlige bivirkninger knyttet til seksuell helse og at pasienten kan oppleve en større eller mindre grad av biografisk brudd, er temaet kreft og seksualitet lite berørt (Eide 2009). Den rehabiliterende bruken av glasstaven kan oppleves komplisert og høyst personlig av kvinnene som får den tildelt. Cullen et al konkluderte i sitt kvalitative studie From Sex-Toy to Intrusive Imposition (2012) at bruken av glasstaven er et personlig fenomen som bærer med seg dype psykologiske og følelsesmessige implikasjoner.

Det gjør igjen glasstaven til noe påtrengende (Cullen et al 2012). Med «intrusive imposition», eller «påtrengende ileggelse» spesifiserer Cullen et al at de relaterer til det at kvinner generelt har fått glasstaven som et uventet, ubehagelig, og uønsket tillegg i deres liv (ibid). I intervjuer har kvinner beskrevet opplevelsen av å bruke vaginal dilator som smakløs, ubehagelig og skjemmende (Boyle et al 2005, Cullen et al 2012, Ismali-Pratt et al 2007) Noen av kvinnene i studiet til Cullen et al så på glasstaven som en klar krenkelse, mens andre oppfattet den som irriterende (Cullen et al 2012). Den ble sammenliknet med et pinlig sexleketøy og assosiert med de samme tabuene eller seksuelle avvik som andre objekter som brukes for erotisk nytelse. To av de ti kvinnene Cullen et al intervjuet opplevde hele behandlingen som invaderende. En av kvinnene de intervjuet sammenliknet strålebehandlingen og den påfølgende dilatoretterbehandlingen med en voldtekt (ibid).

Selve strålebehandlingen kan pasienter med andre ord også oppfatte som invaderende. Noen av informantene i en engelsk studie brukte ord som barbarisk når de beskrev opplevelsen av å motta brachyterapi i bekkenet (Warnock 2005). Den innvendige strålebehandlingens

invaderende prosedyre kan tydelig oppleves som skremmende, spesielt om man ikke får nok informasjon om prosedyren på forhånd (Wray et al 2007). Informantene i en australsk

kvalitativ studie tegnet et bilde av behandlingen som et ekstremt overgrep mot den kvinnelige kroppen (ibid). Studiens informanter opplevde at dette også skyltes det faktum at deres

seksuelle kropp var mer synlig for helsepersonellet ved brachyterapi enn ved kjemoterapi.

Strålebehandlingen alene kan altså oppleves som overgripende og invaderende. Når den etterfølges av etterbehandling med vaginaldilator, kan dette være med på å forsterke den overgripende følelsen (Cullen et al).

Bruken av glasstav kan med andre ord oppleves som en voldsom omveltning i

gynkreftkvinnens liv. Miles og Johnson (2014) fant at det er tenkelig at tøyning av skjeden under og etter strålebehandling, når skjeden er i en inflammatorisk fase, kan føre til ytterligere

(21)

11 arrdannelse og dermed fremme ytterligere skade både fysiologisk og psykologisk (Miles &

Johnson 2014). I sitt studie har de evaluert, sammenliknet og laget et sammendrag av 12 forskjellige studier som inneholder noen komparative data om vaginal dilatasjon etter

strålebehandling. De argumenterer for at bestrålte hudceller og normale, friske hudceller ikke nødvendigvis vil oppføre seg likt, men at regelmessig tøying av bestrålt og betent hud kan gi mikrorifter som igjen kan forårsake mer arrvev (ibid). Deres studie er den eneste studien jeg har funnet med et kritisk syn på bruken av vaginal dilator etter strålebehandling. De viser til et behov for videre forsking på området. Andre studier argumenterer stort sett for bruken av

«glasstav» selv om de ikke kan vise til hundre prosent suksessrate (Bakker et al 2014, Cullen et al 2012, Denton & Maher 2012, Flynn et al 2009).

2.1.4 Helsepersonellets rolle

Viktigheten av samtalen

Lundvall og Høstrup (2004) fremhever et stort behov for konsultasjoner der gynkreftpasienten og hennes partner kan få snakke ut med en sykepleier om de problemene som kan følge av kreftsykdommen og behandlingen. Når sykepleiere stiller pasienten spørsmål som «skal ikke vi sette oss og snakke litt om hva du har gått gjennom og hva som skjer fremover?», vil de fleste pasienter gripe sjansen og dermed kunne stille alle spørsmål de måtte ha, hevder gynekologisk overlege Pernille Tine Jensen (2014). Dette vil igjen gi personalet muligheten til å ta opp de litt vanskelige temaene, slik som seksualitet, argumenterer hun videre. Ved at sykepleieren bringer temaet på banen, får gynkreftpasienten og hennes partner mulighet til å drøfte temaet og personalet signaliserer at det ikke er noen områder med verken sykdommen eller behandlingen som er tabubelagt (Jensen 2014, Sele 2004). En svensk kvalitativ studie fant at pasientene mente helsevesenet burde basere informasjonen de gir pasientene på kvinnenes egne oppfatninger av sykdomsforløpet og behandlingen (Ekwall et al 2003).

Pasientene i studien utrykte også et behov for informasjon og dialog i forhold til hvordan sykdommen og behandlingen påvirker deres helse, selvbilde og seksualitet (ibid).

Oppfølgingen og opplæringen helsepersonellet gir pasientene angående bruken av den vaginale dilatoren er svært viktig, fant Robinson et al (1999) i sitt intervensjonsstudie. De begrunnet dette med en stor sannsynlighet for at de fleste kvinnene i studiet, spesielt de yngre, ikke vil følge anbefalingene de hadde fått av helsepersonellet angående den vaginale

(22)

12

dilateringen med mindre de fikk hjelp til å overvinne sin frykt og fikk opplæring i bruken av staven (ibid). Robinson et al fant også at uavhengig av alder rapporterte kvinnene som hadde deltatt i den eksperimentelle intervensjonen¹ mindre frykt angående sex etter

kreftbehandlingen (ibid, s 497).

White et al fant på sin side, at legene de intervjuet i sitt studie anså temaet seksualitet og diskusjonen rundt seksuelle bekymringer til å være for tidkrevende, sammenliknet med andre temaer som ble tatt opp under en oppfølgende konsultasjon. Dette begrunnet de i temaets sensitive natur (White et al 2012). De valgte derfor ofte bort temaet. Kvinnene i den samme studien opplevde oppfølgingsdiskusjoner som hovedsakelig fokusert på det biomedisinske, og noen utrykte misnøye over det de oppfattet som manglende interesse for deres emosjonelle og seksuelle velvære etter behandling (ibid). I sitt randomiserte kontrollstudie konkluderte

Cullen et al med at måten glasstaven innføres og formidles på må forbedres, og helsepersonell må hjelpes til å snakke med pasientene om temaer som vanskeligheter og bekymringer rundt glasstaven (Cullen et al 2012). Informasjonen og opplæringen som blir gitt av helsepersonell er med andre ord svært viktig for gynkreftpasientens seksualliv.

Macey et al (2015) fant i sitt studie at de praktiske og følelsesmessige behovene pasienten opplever knyttet til bruken av vaginale dilatorer undervurderes av helsepersonellet, noe som i praksis resulterer i en utilstrekkelig tilførsel av støtte og informasjon til pasienten. Behovet for å snakke om strålebehandlingen, hvordan den påvirker kroppen (Cullen et al 2012, Eide 2009, Sekse 2011, Stead et al 2003, White et al 2012, Wray 2007) og hvordan og hvorfor man skal bruke glasstaven er med andre ord helt sentralt for pasientene (Macey et al 2015, Robinson et al 1999, Stead et al 2003, White et al 2012).

«Det ligger i sykepleiers funksjon å tenke helhetlig og ivareta de grunnleggende behov» (Eide 2009, s. 7)

Kreftsykepleier Heidi Tuverud Eide understreker at kommunikasjonen er kreftsykepleierens viktigste verktøy i forhold til pasientene. De fleste pasienter kjenner nemlig ikke til

bivirkningene som kan oppstå i forbindelse med kreftbehandlingen skriver hun. Derfor kan det ikke være pasientens ansvar å stille helsepersonellet de riktige spørsmålene for å kunne ivareta egen seksuell helse. Ragnhild Johanne Tveit Sekse (2011) skriver i sin

1 Eksperimentell intervensjon bestod av informasjon, motivasjon og adferdmessige ferdigheter. Hvordan bruke

dilatorer og hvordan integrere den i dagliglivet var viktig.

(23)

13 doktorgradsavhandling om et sterkt behov for informasjon og kunnskap knyttet til de

kroppslige endringene sykdommen og behandling av gynkreft utløser. Kvinnene i studien hennes reflekterte i ettertid over om endringene ville vært lettere å akseptere om de hadde fått mer informasjon på forhånd.

Det er gjort få dybdestudier som undersøker hvorfor helsepersonell ikke diskuterer seksuelle spørsmål, men det vi vet noe om er at kreftsykepleiere sjelden initierer diskusjoner med pasienter om seksuell funksjon. Det blir antydet at dette har skyltes mangel på tid, kunnskap eller kommunikative evner (Cullen et al, Stead et al 2003, White el al 2012). Hvordan

helsepersonell ser kvinnene og deres kropper kan være avgjørende for hvordan informasjonen mottas av pasienten (Kirkengen 2005).

2.2 Samfunnsvitenskapelige forståelser av kjønn

Denne mastergradsoppgaven bygger på sosialkonstruktivistiske forståelser av at kjønn er noe som gjøres. Solbrække og Aarseth (2009) skriver at den samfunnsvitenskapelige

kjønnsforståelsen i all hovedsak er kritisk. De argumenterer for at denne formen for kjønnsforståelse ønsker å bidra til en kritisk refleksjon over måten kjønn er utformet på i samfunnet (ibid). Perspektivene i forskningen kommer i stor grad fra kritiske og

konstruktivistiske tilnærminger. Den samfunnsvitenskapelige forståelsen av kjønn bygger på hvilken betydning biologisk kjønn får i menneskelig interaksjon og på et samfunnsmessig plan (ibid). For å utdype dette vil jeg beskrive forskjellen på biologisk og sosialt kjønn, noe som på engelsk og i faglitteraturen går under begrepene sex versus gender.

2.2.1 Biologisk kjønn

Det biologiske kjønnet er det som på engelsk kalles sex. Det biologiske kjønnet danner fundamentet for hvordan vi forstår kjønn og hvordan vi velger å nærme oss mennesker.

Biologi knyttes sterkt opp til kroppen og dens funksjoner. Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen argumenterer for at den vitenskapelige kunnskapen vi har om biologi og medisin i forhold til kroppen er av stor betydning for vår forståelse av hva kvinner og menn er (Lorentzen 2009).

Vi er svært opptatt av hvilket kjønn andre har slik at vi kan kategorisere menneskene som er rundt oss og finne ut hvordan vi skal forholde oss til dem. Denne formen for tenkemåte kan plasseres i biologismen, som mener at menneskelige og samfunnsmessige fenomener bør ses i

(24)

14

et biologisk perspektiv fremfor å se de ut fra eksistensielle, psykologiske eller

samfunnsmessige forhold (Lorentzen 2009). Kjønnsforskjellene ligger altså i de biologiske forskjellene og har blant annet betydning for ideene samfunnets oppfatninger av kvinner og menn er konstruert på.

Den amerikanske historikeren Thomas Laqueur skrev i boken «Making sex» (1990) at kjønnene slik vi kjenner dem oppstod på 1700-tallet. Med det mente han at forskjellen mellom menn og kvinner ikke var like fremtredende før, men da kunnskapen om kroppens anatomi og fysiologi ble utviklet, ble kjønnene også gradvis fremtredene motpoler. Disse to tankemåtene presenterer han gjennom henholdsvis ettkjønnsmodellen og tokjønnsmodellen.

Det Laqueur kaller ettkjønnsmodellen stammer fra antikkens Hellas der kvinnen ble sett på som en ufullstendig mann. Forskjellen mellom kvinnen og mannen, lå bare i at kvinnens reproduktive organer lå på innsiden. Kvinnens skjede ble presentert som en innvendig penis, livmoren som tilsvarende til mannens pung, eggstokkene som hennes testikler og

kjønnsleppene som hennes versjon av mannens forhud (Laqueur 1990). Språket skilte heller ikke på biologien. Eggstokkene, som innen 1800 tallet var blitt hele essensen av hva en kvinne er, hadde ikke en gang et egent navn, men ble kalt kvinnelige steiner (ibid). Siden de reproduktive organene hos menn og kvinner ikke ble oppfattet som fundamentalt forskjellige, ble de anatomiske ulikhetene i stedet fremstilt som hierarkiske. Det å være en mann eller en kvinne var å ha en sosial rang i samfunnet, en kulturell rolle, ikke å være biologisk eller organisk det ene eller det andre kjønnet (Laqueur 1990). En viktig side ved ettkjønnsmodellen er at seksualitet og nytelse også ble ansett som viktig for kvinnen (Bondevik & Rustad 2009) Orgasmen var ikke bare forbeholdt mannen. Den kvinnelige orgasmen ble ansett som så viktig for unnfangelsen at det ble argumentert med at en kvinne ikke kunne ha blitt voldtatt om voldtekten hadde gjort henne gravid (Laqueur 1990). Hun måtte i så tilfelle ha opplevd nytelse ved samleiet og det måte derfor ha vært frivillig.

Men da legevitenskapen på 1700-tallet fikk økt status og obduksjon ble lovlig, vokste et større og mer betydelig skille på kjønnene frem, tokjønnsmodellen. Kroppsdeler ble navngitt og man fikk en klar språkmessig forskjell. Fordi tokjønnsmodellen underbygges og forklares med den biologiske og medisinske vitenskapens høye status, ble den raskt både anerkjent og

dominerende (Bondevik & Rustad 2009). I tokjønnsmodellen blir kjønnet så gjennomsyrende at det kan virke som at kjønnet siver ut av eggstokkene og inn i hver eneste celle i kroppen.

Kvinnen er kvinne fra fot til isse. Heteroseksualitet blir en selvfølge da det seksuelle begjæret

(25)

15 så å si siver ut av de reproduktive organene. Biologien og den menneskelige seksualitet

speiler den metafysiske virkeligheten som det ble antatt at den sosiale ordenen hvilte på (Laqueur 1990). Denne forståelsen av kjønnet gir grobunn for essensialisme, biologisme, beskyldninger om degenerasjon og «unaturlig» oppførsel (Bondevik & Rustad 2009). Det finnes kun to naturlige kjønn, og hele mennesket vil gjennomkjønnes og

gjennomseksualiseres.

2.2.2 Sosialt og kulturelt kjønn

Det sosiale kjønnet, eller gender er det motsatte av biologisk kjønn, og en form for status. Det handler om hvordan man konstruerer sitt kjønn gjennom psykologiske, kulturelle og sosiale virkemidler. Det sosiale kjønnet blir et produkt av personens sosiale gjøremål. Teorier om kjønn som sosialt konstruert sier at kjønn skapes gjennom individuell tolkning.

Kjønnsidentiteten er ikke bare noe en er, men produseres gjennom å gjøre kjønn (doing gender). Denne sosiale formingen av kjønnsrollene eller kjønnsidentiteten skjer gjennom sosialiseringen i familien, den primære sosialiseringen, og gjennom sosialiseringen i samfunnet, den sekundære sosialiseringen, skriver Solbrække og Aarseth (2009). Disse

«doing gender» perspektivene tar utgangspunkt i at vi handler utfra de samfunnsnormer vi tror er forventet av vårt kjønn. Disse normene skapes hele tiden ved å bli bekreftet og

utfordret og på den måten muligens reforhandlet i samhandling med andre mennesker (ibid).

Når man bygger på samfunnsvitenskapelige teorier om kjønn, kan man si at individet sosialiseres inn i en kjønnsrolle på bakgrunn av individets biologiske kjønn, skriver Solbrække og Aarseth (2009). Der biologisk kjønn knytter forskjellene mellom kjønnet og dets oppgaver opp til organer og reproduksjon, så har kjønnsrollebegrepet i den

samfunnsvitenskapelige oppfattelsen av kjønn blitt brukt til å vise at kjønnsspesifikk atferd er sosialt lært og derfor mulig å endre (ibid) I kulturelle teorier om kjønn fremstilles den

«naturlige» dikotomien mellom kjønnene som klargjort gjennom kulturell utdypning av kjønnet. Kjønn læres gjennom individets evne til å forstå hva som karakteriseres for sitt kjønn og hvilken oppførsel som er sett på som kulturelt akseptabel for individets kjønn. Denne inndelingen av kulturelt kjønn har sin opprinnelse i det biologiske. Mannen er et symbol på selve mennesket, og kvinnen forstås som den andre, mindre verdifulle versjonen av mannen (Bondevik & Rustad 2009).

(26)

16

Generelt sett er den sosialkonstruktivistiske holdningen til kjønn basert på symbolsk samhandling (Elson 2003). Kjønn skapes gjennom mellommenneskelige tolkninger av handling. Kjønn er ikke noe en person er, kjønn skapes gjennom hvordan kjønn spilles ut i svært konvensjonell atferd som heller er situasjonsbetinget enn en pågående forestilling.

Sosialt kjønn vil altså skapes, og gjenskapes, etter hvordan du oppfører deg i gitte situasjoner.

La oss tenke oss en situasjon der en mann nærmer seg en kvinne på et utested en sen lørdagskveld. Våre forestillinger om hvordan mannligheter og kvinneligheter skal utspilles tilsier at kvinnen bør smile pent og høflig og kanskje småflørte litt, mens mannen har friere tøyler til å være mer pågående. Han kan gi henne direkte komplimenter og hinte til at han ønsker at de skal dra fra utestedet sammen. Om kvinnen er like direkte vil hun oppfattes som løssluppen og hennes oppførsel som uanstendig. Ved å analysere dette eksempelet vil

sosialkonstruktivister hevde at kjønn heller er en fremvoksende egenskap i sosiale situasjoner enn en individuell egenskap (ibid).

Det er flere måter å forstå sosialt kjønn på, og nesten endeløst med forskjellige utdypninger av hvordan det kan videreutvikles og anvendes i vitenskapelige studier av helse og sykdom. Jeg vil nå ta for meg noen av kjønnsbegrepene som jeg har brukt i analysene av mitt empiriske materiale.

2.3 Sentrale kjønnsteoretiske begreper brukt i analysene

2.3.1 Kjønnsidentitet

Identitet kommer av det latinske ordet idem som betyr «den samme» (Nielsen 2009). Identitet er det man er og brukes ofte i psykologien som den delen av personens selvoppfattelse som vedkommende opplever som spesielt viktig, ekte og typisk (Hauge 2007).

«Din identitet – selvet ditt – gjelder alt som kleber ved deg. Det er din opplevelse av deg som fysisk, sosial, moralsk, kulturell og eksistensiell person, inkludert dine holdninger, verdisett, ditt kjønn og din studie- eller yrkestittel, men også hvem og hva du tilhører» (Bø 2005, s. 46).

Identitet rommer altså veldig store deler av både samfunnet og livet rundt deg.

Samfunnsforhold og livsvilkår former oss og påvirker oss, og resultatet er dannelsen av personlighet og identitet. Innenfor samfunnsvitenskapene viser identitet til det man

(27)

17 identifiserer seg med, eller ser seg selv som tilhørende en bestemt sosial gruppe (Nielsen 2009). Man kan identifisere seg med flere grupper samtidig. Slike grupper kan være kjønn, alder, seksuell legning, etnisitet og til og med så trivielle ting som hvilket fotballag du heier på. Identitet vil også romme komponenter som «lik» og «forskjellig fra» (Bø 2005). La oss bruke vårt trivielle eksempel med fotballag. Som kvinnelig Strømsgodset-supporter vil jeg se meg selv som lik andre kvinner og lik andre Strømsgodset-supportere. Jeg vil se meg selv som ulik menn og ulik MIF-supportere. Harriet Bjerrum Nielsen (2009) skriver at identitet er en bestemt del som er bevisst deg, noe du velger, ønsker eller forsøker å få til. Identitet er med andre ord i aller høyeste grad også sosialt konstruert. Kultur- og samfunnslivet vil kunne påvirke deg i hvordan du oppfatter deg selv og dermed hvordan din identitet formes. Inge Bø (2005) hevder at personlige identiteter er i «bevegelse». Med det mener han at i tråd med vår utvikling vil vi også endre opplevelsen av oss selv. Påvirkninger i livet som det å bli foreldre eller få en alvorlig sykdom, vil være med på å utvikle og endre identiteten.

Begrepet kjønnsidentitet sikter til hvilket kjønn en opplever å høre til og hvilke former for femininitet og/eller maskulinitet man identifiserer seg med og tar avstand fra i forskjellige situasjoner (Nielsen 2009). Erving Goffman hevder at kjønnsidentitet innebærer den dypeste følelsen av hva en er (Goffman 1977). Dette reflekterer et viktig samfunnsmessig faktum.

Kjønn er en del av alles sosiale identitet fra man blir født til man dør (Elson 2003). Allerede på sykehuset, kanskje til og med etter en ultralydundersøkelse av barnet i mors liv, vil barnet få en identitet som gutt eller jente. Å være kvinnelig eller mannlig vil være en stor del av alle menneskers liv, og man blir beskrevet og kategorisert utfra sitt kjønn. Man vil i de aller fleste tilfeller benytte seg av «gender attribution», avgjørelsen om et individ er mann eller kvinne, hver gang man møter en ny person (ibid). Kjønn kan derfor oppleves som selve kjernen av hva vi virkelig er. Elson refererer videre til at kjønnsidentitet er selvtilliten du opplever i ditt kjønn, og at det kan være vanskelig for en person å opprettholde et selvbilde uten en klar kjønnsidentitet. Innbakt i identitetsbegrepet mener Nielsen at man må oppleve det man identifiserer seg som, med en viss grad av gjenkjennelighet og stabilitet (Nielsen 2009). Det betyr ikke nødvendigvis at det er statisk og bestemt, eller uten indre motsetninger eller ambivalens (ibid).

(28)

18

Identitet, og dermed kjønnsidentitet, blir dermed noe som stadig må reflekteres over og grunngis i måter vi gjør og handler på som kjønn. Kjønnsrelaterte praksiser trekkes inn i selvets refleksive gjøren, og resultatet blir en opplevelse av større kjønnsmessig frihet

(Solbrække & Aarseth 2009). Kjønn og seksuell orientering er ikke lenger tatt for gitt og blir i økende grad tematisert, og derfor forsvart gjennom rasjonell argumentasjon. Som følge av dette vil det kunne oppleves stadig mer utfordrende å skape en personlig identitet uten å samtidig skulle reflektere over ens egen kjønnethet (ibid).

2.3.2 Å gjøre kjønn

Candace West og Don H. Zimmerman argumenterer i sin artikkel «Doing Gender» at man er sosialt tvunget til å gjøre kjønn da omgivelsene har et behov for å forstå en persons handlinger som entydig feminin eller entydig maskulin (West & Zimmerman 1987). Kjønn skapes

gjennom sosiale interaksjoner, og for å oppnå sosial aksept blant andre mennesker er man nødt til å følge sitt kjønns sosiale normer. Ved å gjøre kjønn gjengis de sosiale ordningene som det biologiske kjønnet har gjort normalt og naturlig. West og Zimmerman argumenterer for at vi legitimerer måter å organisere samfunnslivet på, og at forskjellene mellom kvinner og menn som skapes i denne prosessen kan fremstilles som grunnleggende og varige disposisjoner (ibid). Den sosiale ordenen er bare en innkvartering av den naturlige ordenen.

Dermed, skriver West og Zimmerman, vil menn gjøre dominanse og kvinner gjøre aktelse eller ærbødighet ved at man gjør kjønn (ibid). Dette er den resulterende sosiale ordenen som gjenspeiler de «naturlige forskjellene», argumenterer de videre, og beskriver det som en kraftig forsterker og legitimator for de hierarkiske ordningene man ser i samfunnet.

Filosofen Judith Butler utviklet det hun kaller performativitetsteorien på 90-tallet i boken

«Gender Trouble». Performativitetsteorien likner i noen grad på teorier om sosialt konstruert kjønn. Butler avviser at formuleringen sosialt kjønn (gender) kommer av kulturelle

fortolkninger av biologisk kjønn (sex) men heller at det biologiske kjønnet produseres og etableres gjennom kulturelle diskurser (Butler 2007). Kjønnsidentitet er en sosial norm som kun eksisterer fordi vi følger den. Kjønn er noe vi gjør, ikke noe vi er. Når biologisk kjønn kulturelt konstrueres, oppheves skillet mellom det biologiske og sosiale kjønnet ifølge Butler (ibid). Begge formene for kjønn blir et produkt av den samme diskursive norm slik at det biologiske kjønnet ikke blir grunnlaget for, men effekten av sosialt kjønn.

(29)

19

2.3.3 Kjønnenes dikotomi

Noen feministiske teoridannelser fra 1970- og 1980 årene utrykker at kvinner og kvinnelighet er grunnleggende underordnet menn og mandighet på et dypt strukturelt samfunnsmessig nivå (Wøldike 2010). Med en slik grunnfigur vil antagelsen være at menn alltid utøver makt, kontroll, dominans og undertrykkelse av kvinner. Kvinnen er konstruert i et hierarkisk dikotomisk forhold til mannen (ibid). Kvinnene må underkaste seg mennenes vilje og behov, og sette egen vilje og behov til side. Dikotomien mann-kvinne er altså vertikalt hierarkisk ordnet. Mannen som aktiv rangeres som verdimessig høyere enn kvinnen som passiv

(Bondevik & Rustad 2009). Man kan ikke gi hver og en ansvaret for at kvinneundertrykkelse i aller høyeste grad fortsatt er utbredt, men hver enkelt er samtidig med på å opprettholde det skriver Harriet Holter (1976). Videre skriver hun at det å gi andre skyld- og skamfølelse er et psykologisk maktmiddel innenfor ideologisk undertrykkelse av kvinner som blir brukt, ikke minst av kvinner selv, og at kvinner er spesielt mottagelige for «tilskrivning av skyld» (ibid, s.

78).

Simone de Beauvoir skrev, i «Det Annet Kjønn», at kroppen er en situasjon, den er først og fremst en måte å være i verden på (Beauvoir 2000). Denne tanken er formulert eksplisitt i forhold til kjønnsforskjellen og kvinnekroppen. Mannen er subjektet, kvinnen er objektet.

Mannen er normalen, det man ønsker å være. Kvinnen er den ufullstendige versjonen av mennesket, eller mannen. Mannen er det absolutte, hun er Den andre. Dualismen Den samme og Den andre kan man finne igjen i selv de mest primitive samfunn og Simone de Beauvoir hevder at den er like opprinnelig som selve bevisstheten (ibid). Denne formen for dualisme kan brytes ned til å gjelde for nesten alle. For oss i Norge er de i Sverige «de andre». For etnisk norske vil innvandrerne være «de andre», de som er forskjellige fra oss. Beauvoir argumenterer at bevisstheten kan ses på som fundamentalt fiendtlig innstilt til enhver annen bevissthet. På den måten vil Den samme hevde seg ved å stå i opposisjon. Subjektet (mannen) bekrefter seg selv som vesentlig ved å gjøre objektet (kvinnen) uvesentlig (ibid).

2.3.4 Kjønn og seksualitet

Etter at tokjønnsmodellen ble rådende i legevitenskapen og i samfunnet (Bondevik & Rustad 2009) ble samfunnets oppfatning av kjønn og seksualitet først og fremst knyttet reproduksjon (Foucault 1999). Seksualmoralen var streng, aller mest for kvinner. Sent på 1700-tallet anså man det å bedrive onani som forferdelig umoralsk, og man trodde det kunne føre til alle

(30)

20

mulige sykdommer (Rosenbeck 1992). Det var selvsagt spesielt umoralsk for jenter, og onani kunne blant annet føre til at man ble steril og at man derfor ikke kunne «fullbyrde sitt kjønns funksjoner» (ibid). Det ble til og med skrevet bøker om hvordan man skulle holde jenter unna masturbasjon. Noen av disse bøkene ble trykket helt frem til 1934. På midten av 1800 tallet ble kirurgisk fjerning av klitoris ansett som en metode for å stoppe jenter i deres «uvaner»

(ibid). Interessen for seksualitet og forplantning var på høyden, og da spesielt fokuset på hva som ikke var lov. De formene for seksualitet som ikke var underlagt forplantingen, måtte vises bort.

«Man har definert en norm for seksuell utvikling fra barndom til alderdom og omhyggelig karakterisert alle mulige avvik» (Foucault 1999, s.46)

Alt som ikke hadde forplantning som mål var perversjoner som man til og med fordømte juridisk. Listen over slike alvorlige synder var lang og innebefattet blant annet utukt, hor, voldtekt, åndelig eller kjødelig incest, sodomi² og gjensidig beføling (ibid, s.48). Det skulle altså ikke så mye til før man tråkket utenfor ekteskapets seksuelle heterogenitet. Seksuell irregularitet ble også innlemmet i sinnssykdommene. Verdens første legeregistrerte

homoseksuelle kvinne ble blant annet innlagt på en avdeling for sinnssyke (Rosenbeck 1992).

Dette er på ingen måte slik vi tenker på og snakker om seksualitet og onani i dag. Likevel vil det nok kunne oppfattes som umoralsk for mange, kanskje spesielt for kvinner, å bedrive onani. Som tidligere nevnt fant Cullen et al (2012) at noen av kvinnene i studien forbant glasstaven med erotiske artikler som populært blir brukt i onani, og så på det som seksuelt avvikende. De utrykte derfor vegring for bruk av staven. Tanken på staven som noe umoralsk fremfor en helbredende gjenstand, var tydelig dominerende.

Seksualmoralen kan med andre ord anses som sosialt konstruert. Samfunnsforhold, både historisk og nåværende, dikterer hva som er tillat og hva som er forbudt, hva som er normalt og hva som er unormalt av seksuelle handlinger og seksuelt begjær (Wøldike 2010).

2Ved ”sodomi” kan det være vanskelig å forstå hva Michel Foucault mente. På norsk og dansk brukes sodomi hovedsakelig synonymt med seksuelt samkvem med dyr, bestialisme (SML 2018, ODS 2018). På fransk og spansk brukes sodomi synonymt med analsex. I USA brukes sodomi om homoseksualitet og i England om alle former for seksualitet utenom vaginalt samleie (Edsall 2003, Koerner 2002, Merriam-Webster 2018). Da Michel Foucault var fransk men også har undervist en del i USA, er det uklart om det er analsex, homoseksualitet eller homoseksualitet underbefattet analsex han refererer til.

(31)

21 Kroppslige og seksuelle gleder og fornøyelser har i et sosialkonstruktivistisk perspektiv i seg selv ingen moralsk mening. Det er samfunnets forhold til normalt og unormalt som setter normen for den seksuelle moral. På den måten kan seksuelle handlinger og begjær forstås som pre-sosiale, hevder Wøldike (2010). De eksisterer i uberørt form forut for det sosiale og kan i noen tilfeller være en forutsetning for sosiale forhold (ibid). Moralen er derimot fundamentalt sosialt og kulturelt formet og bestemt. På den måten kan seksuelle følelser og handlinger betraktes som formålsløse og meningsløse i senmoderne sosiale sammenhenger (ibid).

Wøldike spør seg om bekymringene og frykten for forskjellige former for seksualitet har vokst sammen til en generell offentlig frykt og skrekk, det han kaller en moralpanikk.

Moralpanikken sprer angst, frykt og bekymringer som er helt i utakt med de bekymringene som de ulike seksuelle gleder og kroppslige manifestasjoner egentlig burde forårsake.

Moralpanikken gjør at de likevel oppfattes som en trussel mot folks sikkerhet, samt samfunnets sikkerhet og sammenheng (ibid).

Maktkritiske fortellinger om seksualitet innenfor feminismen har særlig fokusert på de hierarkiske forskjellene som knytter kjønn til seksualitet, der mannen er i stand til å utøve makt over kvinnens seksualitet (Mühleisen 2009). Her ses mannen som genital, aktiv, dominerende og undertrykkende mens kvinnen er forsiktig, diffus, omsorgsfull og egalitær.

Også her kan vi se en vertikal dikotomi mellom kjønnene der mannen ruver over kvinnen.

Simone de Beauvoir hevder at behovet for makt stammer fra den psykoseksuelle utvikling hos hvert enkelt individ (Firestone 1973). Menns seksuelle undertrykkelse av kvinner kan derfor ses som en sosialt konstruert utvikling av kvinnen og mannens rolle i både samfunn og samliv. Menns undertrykkelse av kvinner i dag kan ses annerledes enn nesten alle andre former for undertrykkelse skrev Harriet Holter mot slutten av 70-tallet (1976).

Undertrykkelsen ses ved det personlige, intime forhold både psykologisk og seksuelt, men Holter argumenterer for at menns undertrykkelse av kvinner tidligere har vært klarere og mer omfattende når det moralske idealet om eksklusiv kjærlighet ikke er etablert som det

gjeldende (ibid). Kjærlighet og intimitet er kulturelt betinget, og den gjeldende sosiale moral vil kunne avspeile undertrykkelsesformene.

Det er imidlertid ikke bare mannens generelle undertrykkelse av kvinnen gjennom parforhold og nære relasjoner som kan trekkes frem. Noen seksuelle handlinger har også blitt ansett som spesielt undertrykkende. Penetrasjon er et ord som ifølge Mühleisen (2009) har fått en

overdeterminert og reduserende betydning:

(32)

22

«Dette begrepet har tjent som selve metaforen for undertrykkende heteroseksuell praksis som angivelig reduserer kvinner til passive objekter og menn til aktive subjekter» (Mühleisen 2009, s. 258).

Dette er selvfølgelig ikke tilfellet i realiteten. Med det menes at penetrasjon verken er en handling utført utelukkende av menn, eller en handling som undertrykker et annet menneske i de fleste tilfeller. Å tenke på penetrasjon som den ultimate invaderingen og koloniseringen av kvinnekroppen kan derimot gi grobunn til følelsen av å undertrykke eller bli undertrykt. Hvis vi igjen trekker frem studie av Cullen et al (2012) går det frem at flere av kvinnene refererte til den innvendige strålebehandlingen og den senere bruken av glasstav som ubehagelig. En av kvinnene sammenliknet til og med de penetrerende handlingene med en voldtekt, selv om de utelukkende er ment som helbredende handlinger.

Et annet viktig tema å ta opp innenfor området kjønn, seksualitet og seksuell undertrykkelse er dobbeltmoral. Det er i dag allment akseptert at kvinner praktiserer sex og at de har en større seksuell frihet. Fra 1960-tallet har kvinners ønske og rett til seksuell frihet og nytelse vært i fokus (Mühleisen 2009). Til tross for dette er det stor forskjell på gutter og jenter, kvinner og menn, og på hva slags type oppførsel som aksepteres på et samfunnsmessig plan.

«Unge jenter som bryter med akseptert seksuell atferd, får lett et horestempel. […]

Gutters heteroseksuelle aktivitet gir derimot høy status» (Mühleisen 2009, s. 262).

Det er med andre ord større aksept for seksuell aktivitet blant gutter. Jenter har frihet til å praktisere sex så lenge de ikke bryr seg om hva samfunnet mener om de etterpå. Seksualitet befinner seg et sted mellom det positive og det negative, der lyst og mangfold står på den ene siden og problemer, bekymringer og reguleringer på den andre. Selv om dagens kultur i økende grad synes å hylle den kvinnelige, lesbiske og homoseksuelle seksualiteten, henger trolig den gamle sosialmoralen i, slik at man i praksis fremdeles konstruerer forskjellige standarder for kvinner og menns seksuelle frihet.

(33)

23

2.3.5 Kjønn og profesjon

Et annet viktig begrep som jeg vil introdusere i tilknytning til kjønn, er begrepet profesjon.

Her vil jeg starte med et historisk riss.

Da universitetene ble åpnet for kvinner på slutten av 1800-tallet var det noen fakulteter som strittet imot og mente at kvinner ikke ville klare å ta inn over seg det arbeidet som krevdes som student. Det Medisinske Fakultet, og mennene knyttet til det, utrykte i en redegjørelse i 1882 at det ville være uheldig for kvinner å få tilgang til å studere medisin (Dahle 2008).

Fakultetets menn forsøkte å tegne et bilde av kvinnen som fysisk og psykisk sett for svak til å kunne tilegne seg den kunnskapen som krevdes av en lege. Hennes nervesystem ville neppe tillate et slikt studium (ibid). Kvinnen ble derimot henvist til sykepleiefaget der hennes såkalte naturlige omsorgsevner ville komme til nytte. Det Medisinske Fakultet forsøkte altså å

ekskludere kvinner ved å rett og slett stenge dem ute fra legeprofesjonen. Samtidig forsøkte de å ta kontroll over sykepleien ved å avgrense den fra medisinen, der medisinen representerte vitenskap og sykepleien ikke-vitenskap (ibid). Denne demarkasjonen nedvurderte både

kvinnen som kategori og sykepleien som fag. Kvinnens evne til omsorg ble ansett som medfødt og naturlig og på ingen måte en del av en kunnskapsbasert yrkeskompetanse (ibid).

I løpet av de siste tiårene har antallet kvinner som utdanner seg og deltar i arbeidslivet økt betraktelig (Solbrekke 2009). Likevel, påpeker Solbrekke, utgjør kvinner en stor majoritet i yrker som lønns- og prestisjemessig kommer dårligst ut. Sykepleie har i mange år vært et typisk kvinnedominert yrke. Det er fortsatt en utdannelse og et yrke dominert av kvinner, selv om antallet menn i jobb med helsefaglig utdannelse økte med 2,9 prosent fra siste kvartal av 2017 til siste kvartal av 2018 (SSB 2019). Antallet kvinner i jobb med helsefaglig bakgrunn økte i samme periode med 1,9 prosent. Det er likevel mer å lese ut av tallene. I yrker som helsesekretær, tannhelsesekretær, jordmor og helsesøster finner vi mindre enn 1 prosent menn. Blant leger og tannleger med spesialistutdannelse i tillegg, finner vi omkring 60

prosent menn. 1800-tallets oppfattelse av yrker og profesjon kan se ut til å ikke være så rokket ved som vi kanskje tror.

Rannveig Dahle skriver at profesjonslitteraturen omtaler noen yrker som semiprofesjoner (Dahle 2008). I dette begrepet legges kjennetegn som kortere utdannelsesforløp, lavere status, og mindre autonomi i forhold til tilsyn og samfunnets kontroll av yrket. Typisk for

profesjoner er at vi finner en overvekt av menn, og på samme måte vil det være en typisk

(34)

24

overrepresentasjon av kvinner i de semiprofesjonelle yrkene. Argumentasjonen for hvorfor kvinner burde holde seg i semiprofesjonelle yrker som sykepleie, har likevel endret seg fra kvinners mangel på intellektuell kapasitet til en konstruksjon av yrket som legitimerer en

«naturlig» underordning.

Historisk sett har sykepleieryrket vært knyttet opp mot dette omsorgsfulle, ivaretagende og renslige (Bakken 2001). Idealet om den perfekte sykepleier kan knyttes opp mot en tid der kvinnerollen ble sosialt konstruert å være underlagt strenge regler for hvor kvinner kunne oppholde seg og hvem de var i selskap med. Kvinnerollen ble formet fra ikoner som jomfruen og moderen, og kvinner ble derfor ansett som godt egnet til å ivareta hygiene, helse og renhet (ibid). Da man etter hvert forstod sammenhengen mellom disse, ble grunnlaget for

sykepleieren til. Pleie og omsorg har vært knyttet til det tradisjonelle kvinneansvaret. De nødvendige ferdighetene for å kunne utføre pleien og omsorgen har vært ansett å ligge i et spesifikt kvinnelig erfaringsfelt (Olsvold 2010). Både historisk og kulturelt kan man derfor si at sykepleieryrket er formet etter et selvoppofrende kvinneideal (Bakken 2004).

Der leger ofte får spørsmål om hva de vet, vil sykepleierne heller få spørsmål om hva de tror basert på egen erfaring (Dahle 2008). Legen er den eneste som virkelig vet.

Profesjonslitteraturen ser ofte relasjonen mellom lege og sykepleier som et overordnet- assistent-forhold. Sykepleiefaget kan ikke kunnskapsmessig stå på egne ben i lys av medisinens vitenskapelige kunnskapsbase. Legen oppfattes som den som «virkelig vet».

Dahle påpeker likevel at det lege-sykepleier-relasjonen egentlig handler om, er at sykepleierne vet, men de kan ikke la legene og verden vite at de vet (ibid).

Dette hierarkiske forholdet er grundig analysert i doktorgradsavhandlingen til Nina Olsvold (Olsvold 2010). Sykepleierne hun intervjuet opplevde at det ikke var behov for deres kunnskap når de kom ut i arbeid. De utdannes til å oppleve seg selv som profesjonelle helsearbeidere som skal inneha både et selvstendig og et helhetlig ansvar for pasientens velbefinnende. Dette vil være basert på kunnskaper og verdier de har lært at utgjør faglig forsvarlig sykepleie. Samtidig underlegges de et medisinsk og administrativt hierarki der det forventes at de handler på vegne av både leger og organisasjonen de jobber i som en helhet.

Olsvold hevder at kjønn festes ved de ansvarsområdene som historisk hører til lege- og sykepleierrollen, henholdsvis kategorisert som behandling og pleie. Videre skriver Olsvold at disse kategoriene kan både være ideologiske og hierarkiske på den måten at de konstruerer en grense som definerer hvordan yrkesgruppenes arbeid skal oppfattes og verdsettes. Medisin og