Dokument 12(2011–2012) Grunnlovsforslag

(1)

1–2012)

MILJØMERKET

07 Xpress - 241 570

Trykk: 07 Xpress AS - 2012

www.stortinget.no

Grunnlovsforslag fremsatt på det 156. storting samt Norges grunnlov

Dokument 12

(2011–2012)

Grunnlovsforslag

(2)

(2011–2012)

Grunnlovsforslag

Grunnlovsforslag fremsatt på det 156. storting

samt Norges grunnlov

(3)

(4)

1. Grunnlovsforslag fra Dag Terje Andersen, Øyvind Korsberg, Per-Kristian Foss, Marit Nybakk, Dagfinn Høybråten, Trygve Slagsvold Vedum, Trine Skei Grande og Snorre Serigstad Valen om endring i

Grunnloven § 14 (utelukke at stortingsrepresentanter kan beskikkes som statssekretærer) ... 5 1b Grunnlovsforslag fra Dag Terje Andersen, Øyvind Korsberg, Per-Kristian Foss, Marit Nybakk, Dagfinn

Høybråten, Lars Peder Brekk og Trine Skei Grande: Grunnlovsforslag 1 (2011–2012) på bokmål og nynorsk 8 2. Grunnlovsforslag fra Dagfinn Høybråten, Anne Tingelstad Wøien, Erling Sande og Hallgeir H. Langeland

om endring av Grunnloven § 110 b (vern om matjordressursene) ... 10 2b Grunnlovsforslag fra Dagfinn Høybråten: Grunnlovsforslag 2 (2011–2012) på bokmål og nynorsk ... 12 3. Grunnlovsforslag fra Audun Lysbakken, Snorre Serigstad Valen, Rannveig Kvifte Andresen og

Hallgeir H. Langeland om endring i Grunnloven § 25 (mer åpenhet om norsk krigsdeltakelse i utlandet) ... 13 3b Grunnlovsforslag fra Hallgeir H. Langeland: Grunnlovsforslag 3 (2011–2012) på bokmål og nynorsk ... 16 4. Grunnlovsforslag fra Snorre Serigstad Valen, Frøydis Elisabeth Sund, Hallgeir H. Langeland, Jette F.

Christensen, Stine Renate Håheim og Trine Skei Grande om endringer i Grunnloven §§ 12, 50 og 61

(innføring av 16 års stemmerett) ... 18 4b Grunnlovsforslag fra Hallgeir H. Langeland: Grunnlovsforslag 4 (2011–2012) på bokmål og nynorsk ... 22 5. Grunnlovsforslag fra Per-Willy Amundsen, Bent Høie, Trond Helleland, Geir Jørgen Bekkevold og

Trine Skei Grande om tillegg i Grunnloven § 49 (grunnlovfesting av lokaldemokratiet) ... 24 6. Grunnlovsforslag fra Gunnar Gundersen, Svein Flåtten, Anders B. Werp og Olemic Thommessen om

endringer i Grunnloven § 107 (odels- og åsetesretten) ... 26 7. Grunnlovsforslag fra Svein Roald Hansen, Marianne Aasen og Else-May Botten om endringer i Grunnloven

§ 93 (åpne for at samtykke til suverenitetsoverføring kan gis med 2/3 flertall forutsatt at det først er avholdt en rådgivende folkeavstemning) ... 29 8. Grunnlovsforslag fra Trine Skei Grande og Borghild Tenden om endringer i Grunnloven §§ 4 og 16

(forholdet stat/kirke) ... 32 9. Grunnlovsforslag fra Hallgeir H. Langeland om endring av Grunnloven § 112

(utvidelse av tidsfristen for å foreslå endringer i Grunnloven) ... 33 10. Grunnlovsforslag fra Hallgeir H. Langeland, Snorre Serigstad Valen, Eirin Sund, Truls Wickholm, Marianne

Marthinsen og Jette F. Christensen om endring av Grunnloven §§ 1, 3, 4–9, 11–15, 17–32, 34–37, 39–41,

43–48, 62, 67–69, 74–82, 86 og 112 (innføring av republikk som styreform i Norge) ... 38 11. Grunnlovsforslag fra Hallgeir H. Langeland, Akhtar Chaudhry, Marit Nybakk og Jette F. Christensen om

endringer i Grunnloven § 25 (forbud mot produksjon, introduksjon, utplassering og bruk av atomvåpen i Norge) 55 12. Grunnlovsforslag fra Sverre Myrli, Gerd Janne Kristoffersen og Steinar Gullvåg om endring av

Grunnloven § 106 (forvaltning av geistlighetens benefiserte gods (Opplysningsvesenets fond)) ... 58 13. Grunnlovsforslag fra Trine Skei Grande og Borghild Tenden om opphevelse av Grunnloven § 107

(opphevelse av odels- og åsetesretten) ... 61 14. Grunnlovsforslag fra Trine Skei Grande og Hallgeir H. Langeland om endringer i Grunnloven §§ 93,

106 og 110 (rett til asyl) ... 63 15. Grunnlovsforslag fra Trine Skei Grande, Marit Nybakk, Jette F. Christensen, Hallgeir H. Langeland,

Anders Anundsen og Ulf Erik Knudsen om endringer i Grunnloven § 100 (om ytringsfrihet og religion) ... 68 16. Grunnlovsforslag fra Geir Jørgen Bekkevold, Line Henriette Hjemdal og Øyvind Håbrekke om ny § 93

eller ny § 95 a (vern av liv fra unnfangelse til død) ... 70 17. Grunnlovsforslag fra Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen, Øyvind Vaksdal og Torgeir Trældal om

opphevelse av Grunnloven § 107 (Odels- og Aasædesretten) ... 73 18. Grunnlovsforslag fra Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal om endringer av

Grunnloven § 57 (Valgordningen) ... 75

(5)

19. Grunnlovsforslag fra Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen, Øyvind Vaksdal og Ib Thomsen om endringer i

Grunnloven § 49 (lokalt selvstyre/lokaldemokrati) ... 82 20. Grunnlovsforslag fra Aanund Hylland og Finn-Erik Vinje, vedtatt til fremsettelse av Anders Anundsen, om

endring i Grunnloven § 80 (retting av en språklig feil) ... 85 21. Grunnlovsforslag fra Anders Anundsen, Per-Kristian Foss, Carl I. Hagen, Michael Tetzschner og

Finn-Erik Vinje, vedtatt til fremsettelse av Anders Anundsen, Per-Kristian Foss og Michael Tetzschner

(språklig fornyelse av Grunnloven) ... 87 22. Grunnlovsforslag fra Anders Anundsen og Per-Kristian Foss (en nynorsk versjon av Grunnloven) ... 106 23. Grunnlovsforslag fra Ulf Erik Knudsen, Øyvind Vaksdal og Torgeir Trældal om endring av Grunnloven

§ 75 (stabile rammebetingelser for næringslivet) ... 118 24. Grunnlovsforslag fra Hallgeir H. Langeland og Rannveig Kvifte Andresen om endringer i

Grunnloven §§ 2, 4 og 16 (endelig avskaffelse av statskirkeordningen) ... 125 25. Grunnlovsforslag fra Marit Nybakk, Martin Kolberg, Jette F. Christensen, Hallgeir H. Langeland og

Per Olaf Lundteigen (vedtak av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk) ... 128 26. Grunnlovsforslag frå Per Olaf Lundteigen, Lars Peder Brekk, Jenny Klinge, Hallgeir H. Langeland og

Aksel Hagen om endringar i §§ 49 og 75 i Grunnlova (grunnlovsfesting av kommunalt sjølstyre) ... 152 27. Grunnlovsforslag frå Per Olaf Lundteigen, Lars Peder Brekk, Jenny Klinge, Hallgeir H. Langeland og

Jette F. Christensen om ny § 38 i Grunnlova (grunnlovfesting av kroner og øre som norsk pengeeining) ... 154 28. Grunnlovsforslag frå Per Olaf Lundteigen, Lars Peder Brekk og Jenny Klinge om endring av § 57 i

Grunnlova (berre norske borgarar skal reknast med ved mandatfordelinga) ... 156 29. Grunnlovsforslag frå Per Olaf Lundteigen, Lars Peder Brekk, Dag Ole Teigen, Hallgeir H. Langeland,

Per-Kristian Foss, Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen, Anders Anundsen, Geir Jørgen

Bekkevold, Trine Skei Grande og Jenny Klinge om ny § 33 i Grunnlova (grunnlovfesting av Noregs Bank) .. 158 30. Grunnlovsforslag fra Per-Kristian Foss, Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen, Anders

Anundsen, Hallgeir H. Langeland, Per Olaf Lundteigen, Geir Jørgen Bekkevold og Trine Skei Grande

(grunnlovfesting av sivile og politiske menneskerettigheter) ... 173 31. Grunnlovsforslag fra Per-Kristian Foss, Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen,

Hallgeir H. Langeland, Per Olaf Lundteigen, Geir Jørgen Bekkevold og Trine Skei Grande

(grunnlovfesting av økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter) ... 195 32. Grunnlovsforslag fra Per-Kristian Foss, Anders Anundsen og Per Olaf Lundteigen om ny § 93 i

Grunnloven (rett til liv og forbud mot dødsstraff, tortur og slaveri) ... 208 33. Grunnlovsforslag fra Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen, Hallgeir H. Langeland og

Trine Skei Grande om ny § 93 i Grunnloven (rett til liv og forbud mot dødsstraff, tortur og slaveri) ... 211 34. Grunnlovsforslag fra Per-Kristian Foss, Anders Anundsen, Per Olaf Lundteigen og Geir Jørgen Bekkevold

om ny § 103 i Grunnloven (rett til å stifte familie mv.) ... 214 35. Grunnlovsforslag fra Martin Kolberg, Marit Nybakk. Jette F. Christensen, Hallgeir H. Langeland og

Trine Skei Grande om ny § 103 i Grunnloven (rett til å stifte familie mv.) ... 217 36. Grunnlovsforslag fra Per-Kristian Foss, Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen, Hallgeir H.

Langeland og Per Olaf Lundteigen om endring i Grunnloven § 97 (unntak fra tilbakevirkningsforbudet for

handlinger som var straffbare etter folkeretten) ... 220 37. Grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen vedtatt til fremsettelse av Christian Tybring-Gjedde om endringer i

Grunnloven § 71 (å muliggjøre fritak for å møte på Stortinget) ... 222 38. Grunnlovsforslag fra Hallgeir H. Langeland, Jette F. Christensen og Marit Nybakk om endring av

Grunnloven §§ 68 og 80 (Stortinget trer sammen en måned tidligere) ... 225 Kongeriget Norges Grundlov... 228

(6)

(2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Dag Terje Andersen, Øyvind Korsberg, Per-Kristian Foss, Marit Nybakk, Dagfinn Høybråten, Trygve Slagsvold Vedum, Trine Skei Grande og Snorre Serigstad Valen

Dokument 12:1 (2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Dag Terje Andersen, Øyvind Korsberg, Per-Kristian Foss, Marit Nybakk, Dagfinn Høybråten, Trygve Slagsvold Vedum, Trine Skei Grande og Snorre Serigstad Valen om endring i Grunnloven § 14 med sikte på å utelukke at stortingsrepresentanter kan beskik- kes som statssekretærer

Til Stortinget

Bakgrunn

Etter at ordningen med statssekretærer hadde vokst frem i praksis, fikk den uttrykkelig grunnlovs- forankring gjennom § 14, som ble vedtatt i 1976.

Samtidig ble § 62 endret for å gjøre det klart at stats- sekretærer – på samme måte som statsråder – ikke samtidig kan fungere som stortingsrepresentanter.

I de senere år har stortingsrepresentanter flere ganger blitt beskikket som statssekretærer. Eksemp- ler finnes fra regjeringer med ulik politisk farge.

Den som tiltrer som statssekretær, må automatisk tre ut av Stortinget og kan først gjeninntre dersom han eller hun får avskjed i løpet av valgperioden. På begge punkter innebærer ordningen at en annen stats- makt (regjeringen) får direkte innflytelse på Stortin- gets sammensetning. Dermed blir den kontrollerte instans med på å bestemme hvordan kontrollinstan- sen skal settes sammen, og kan hypotetisk sørge for å få «opposisjonelle» elementer ut av Stortinget og inn i mer kontrollerte omgivelser i et departement.

Ordningen innebærer også et praktisk sett ikke uvesentlig avvik fra den grunnlovsfestede og prinsi- pielt sett grunnleggende ordning at det er velgerne,

og ikke den utøvende makt, som skal bestemme Stor- tingets sammensetning.

Det samme problemet er selvfølgelig ikke til stede når en stortingsrepresentant blir utnevnt til statsråd. Her er vi på en helt annen måte i kjernen av det konstitusjonelle systemet, noe som ikke minst kommer til uttrykk ved at statsrådene siden 1884 har rett (og – i praksis – langt på vei plikt) til å møte i Stortinget og ved deres konstitusjonelle og parlamentariske ansvar for regjeringens og departemente- nes virksomhet.

På bakgrunn av den gjeldende ordningens beten- kelighet i et demokratiperspektiv, tar forslaget sikte på å stenge den mulighet som i dag finnes for å hente statssekretærer fra Stortinget. Ettersom endringer ikke er tilsiktet på noe annet punkt, vil bl.a. reglene om valgbarhet (§ 62) bli stående urørt. Formålet rea- liseres enklest ved å endre Grunnloven § 14 om Kon- gens kompetanse til å beskikke statssekretærer (§ 14).

Forslaget er utformet i tre alternativer. Alternativ 1 henter inspirasjon fra § 12 om statsråder, og klar- gjør dermed samtidig at også statssekretærer må være norske statsborgere med stemmerett i stortingsvalg (at uttrykket «stemmeberettiget norsk borger»

omfatter både kvinner og menn, følger av § 50 første ledd, slik bestemmelsen ble endret i 1913).

I en annen form går alternativ 2 enda mer direkte på forslagets hovedpoeng.

Alternativ 3 er utformet som alternativ 2, men tar med politiske rådgivere ved statsrådets kontorer, i tillegg til statssekretærene. Dette har sammenheng med at begge grupper er avskåret fra å møte på Stortinget, jf. Grunnloven § 62 annet ledd. Regjeringen bør ikke ha større frihet til å gripe direkte inn i Stortingets

(7)

sammensetning ved å tilsette rådgivere enn ved å beskikke statssekretærer.

Fast møtende vararepresentant regnes i denne sammenheng som «stortingsrepresentant» og vil dermed være uaktuell som statssekretær. Det samme gjelder for vararepresentanter som er innkalt til Stor- tinget under den faste representantens sykdom mv.

Forslaget vil derimot ikke stenge for at vararepresentanter kan beskikkes i perioder da de ikke er innkalt til Stortinget. Men så lenge de gjør tjeneste som statssekretær, vil den neste på listen over vararepresentanter måtte innkalles i stedet, jf. Grunnloven

§ 62 annet ledd. På samme måte vil vararepresentant måtte innkalles for statssekretær som blir innvalgt på Stortinget, men som ikke har tatt avskjed før den nyvalgte forsamlingen har trådt sammen.

I samsvar med den praksis som ble innledet gjennom Dokument nr. 12 (2007–2008), blir hvert for- slagsalternativ fremmet i så vel moderne språkdrakt som i den språkform som ennå dominerer i Grunnlo- ven (som stammer fra revisjonen i 1903).

Ikrafttreden

Dersom annet ikke blir bestemt, trer vedtak om grunnlovsendring i kraft straks.

For å gi større handlefrihet under saksforberedel- sen, foreslår vi subsidiært å åpne for at ikrafttreden kan utsettes til etter neste stortingsvalg. Dette vil bl.a.

gi partier som inngår i regjeringens parlamentariske grunnlag, bedre tid til å planlegge sin fremtidige bruk av representanter som allerede er utnevnt som stats- sekretær eller som kan være aktuelle for slike oppgaver.

Forslaget fremmes i to alternativer. Hovedalter- nativet (alternativ 1) bygger på dagens ordning og legger ikrafttredelsen til 1. oktober 2017 (jf. det tilsvarende punkt i grunnlovsforslaget om positiv par- lamentarisme mv. gjengitt i Dokument nr. 12:14).

For det tilfelle at det sistnevnte forslaget skulle bli vedtatt med øyeblikkelig virkning, fremmes det også et alternativ 2. Ettersom konsekvenser av dette vil kunne bli at det holdes valg før september 2017, er ikraftsettelsen her lagt til det tidspunkt da Stortinget trer sammen etter neste stortingsvalg, jf. Grunnloven

§ 68.

Forslag

Det fremmes følgende f o r s l a g :

I

I Grunnloven gjøres følgende endring:

Alternativ 1 A – Grunnloven § 14 skal lyde:

§ 14

Kongen kan beskikke stemmeberettigede norske borgere som ikke er stortingsrepresentanter, til stats- sekretærer, til å bistå statsrådets medlemmer under utførelsen av deres forretninger utenfor statsrådet.

Den enkelte statssekretær handler på vegne av det medlem av statsrådet som han er tilknyttet, i den utstrekning vedkommende bestemmer.

Alternativ 1 B – Grunnloven § 14 skal lyde:

§ 14

Kongen kan beskikke stemmeberettigede norske Borgere, som ikke ere Storthingsrepræsentanter, til Statssekretærer, til at bistaa Statsraadets Medlemmer under Udførelsen af deres Forretninger udenfor Statsraadet. Den enkelte Statssekretær handler paa Vegne af det Medlem af Statsraadet, til hvem han er knyttet, i den Udstrækning Vedkommende bestemmer.

Alternativ 2 A – Grunnloven § 14 nytt annet ledd skal lyde:

Stortingsrepresentanter kan ikke beskikkes til statssekretærer.

Alternativ 2 B – Grunnloven § 14 nytt annet ledd skal lyde:

Storthingsrepræsentanter kunne ikke beskikkes til Statssekretærer.

Alternativ 3 A – Grunnloven § 14 nytt annet ledd skal lyde:

Stortingsrepresentanter kan ikke beskikkes til statssekretærer eller ansettes som politiske rådgivere ved statsrådets kontorer.

Alternativ 3 B – Grunnloven § 14 nytt annet ledd skal lyde:

Storthingsrepræsentanter kunne ikke beskikkes til Statssekretærer eller ansættes som politiske Raad- givere ved Statsraadets Kontorer.

II Ikrafttreden Alternativ 1

Grunnlovsendring vedtatt i samsvar med forslag i del I trer i kraft 1. oktober 2017.

(8)

Alternativ 2

Grunnlovsendring vedtatt i samsvar med forslag i del I trer i kraft med virkning fra det tidspunkt da

Stortinget trer sammen etter neste stortingsvalg, jf.

Grunnloven § 68.

31. januar 2012

Referert i Stortingets møte 28. september 2012.

«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje storting etter neste valg.»

Dag Terje Andersen Øyvind Korsberg Per-Kristian Foss Marit Nybakk Dagfinn Høybråten Trygve Slagsvold Vedum

Trine Skei Grande Snorre Serigstad Valen

Dag Terje Andersen

president

(9)

(2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Dag Terje Andersen, Øyvind Korsberg, Per-Kristian Foss, Marit Nybakk, Dagfinn Høybråten, Lars Peder Brekk og Trine Skei Grande Dokument 12:1B (2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Dag Terje Andersen, Øyvind Korsberg, Per-Kristian Foss, Marit Nybakk, Dagfinn Høybråten, Lars Peder Brekk og Trine Skei Grande: Grunnlovsforslag 1 (2011–

2012) på bokmål og nynorsk

Til Stortinget

Bakgrunn

Det vises til Grunnlovsforslag 1 (2011–2012) fra Dag Terje Andersen, Øyvind Korsberg, Per-Kristian Foss, Marit Nybakk, Dagfinn Høybråten, Trygve Slagsvold Vedum, Trine Skei Grande og Snorre Serigstad Valen om endring i Grunnloven § 14 med sikte på å utelukke at stortingsrepresentanter kan beskikkes som statssekretærer. Forslaget ble fremmet på originalspråk (1903-språk) og på bokmål. I forslaget her fremmes det samme forslaget i nye språkversjoner.

Stortinget ba 21. mai 2012 Stortingets president- skap om å «bidra til å få utarbeidet oppdaterte språk- lige versjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk». Presidentskapet oppnevnte 31. mai 2012 et utvalg til å gjøre dette (Grunnlovsspråkutvalget), som 17. september 2012 avga rapport til presidentskapet med forslag til nye språkversjoner av Grunn- loven.

Ettersom Grunnloven i neste periode kan bli vedtatt i nye språkversjoner, er det hensiktsmessig at grunnlovsforslag som fremmes i denne perioden, fremsettes både på originalspråk (1903-språk) og på bokmål og nynorsk. Dermed kan de behandles og eventuelt vedtas uansett hvilken språkform Grunn- loven for øvrig er utformet i.

Forslagene i Grunnlovsforslag 1 (2011–2012) fremmes derfor også på tidsmessig bokmål og nynorsk. Grunnlovsforslag 1 (2011–2012) ble også

fremmet på bokmål, men det var ikke utformet i tråd med Grunnlovsspråkutvalgets anbefalinger, og vil derfor ikke være i overensstemmelse med Grunnlo- ven for øvrig dersom Grunnlovsspråkutvalgets forslag blir vedtatt. Forslagene i Grunnlovsforslag 1 (2011–2012) fremmes derfor på nytt også på bokmål.

Alternativene i forslaget er nummerert med bokstaven A for å skille dem fra alternativene i Grunnlovs- forslag 1 (2011–2012), der bokmålsalternativene ble gitt bokstav A og originalspråkalternativene fikk bokstav B.

I Grunnlovsspråkutvalgets rapport er forslag til nye formuleringer av Grunnloven § 14 annet punktum fremsatt i to alternativer. For å unngå å måtte fremme også forslaget til endring av § 14 i to alternativer, fremmes det i forslaget her bare forslag om endring av § 14 første punktum. Se nærmere i Grunn- lovsspråkutvalgets rapport Dokument 19 (2011–

2012), s. 87.

Forslag

Det fremmes derfor følgende f o r s l a g :

I

Alternativ 1 A (bokmål og nynorsk):

§ 14 første punktum skal lyde:

Kongen kan utnevne stemmeberettigede norske borgere som ikke er stortingsrepresentanter, til stats- sekretærer, som bistår statsrådets medlemmer under utførelsen av deres gjøremål utenfor statsrådet.

–

(10)

Kongen kan utnemne røysteføre norske borgarar som ikkje er stortingsrepresentantar, til statssekre- tærar, som hjelper medlemmene av statsrådet med gjeremåla deira utanfor statsrådet.

§ 14 nytt annet ledd skal lyde:

Stortingsrepresentanter kan ikke utnevnes til statssekretærer.

–

Stortingsrepresentantar kan ikkje utnemnast til statssekretærar.

§ 14 nytt annet ledd skal lyde:

Stortingsrepresentanter kan ikke utnevnes til statssekretærer eller ansettes som politiske rådgivere ved statsrådets kontorer.

–

Stortingsrepresentantar kan ikkje utnemnast til statssekretærar eller tilsetjast som politiske rådgjeva- rar ved statsrådskontora.

II Ikrafttreden Alternativ 1

Grunnlovsendring vedtatt i samsvar med forslag i del I trer i kraft 1. oktober 2017.

Alternativ 2

Grunnlovsendring vedtatt i samsvar med forslag i del I trer i kraft med virkning fra det tidspunkt da Stortinget trer sammen etter neste stortingsvalg, jf.

Grunnloven § 68.

28. september 2012

Dag Terje Andersen Øyvind Korsberg Per-Kristian Foss

Marit Nybakk Dagfinn Høybråten Lars Peder Brekk

Trine Skei Grande

president

(11)

(2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Dagfinn Høybråten, Anne Tingelstad Wøien, Erling Sande og Hallgeir H. Langeland

Dokument 12:2 (2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Dagfinn Høybråten, Anne Tingelstad Wøien, Erling Sande og Hallgeir H.

Langeland om endring av Grunnloven § 110 b – vern om matjordressursene

Til Stortinget

Bakgrunn

Stortinget vedtok 25. mai 1992 en bestemmelse om miljøvern som § 110 b i Grunnloven. I bestem- melsens første ledd annet punktum heter det: «Natu- rens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.» (jf. Dokument nr. 12:15 (1987–1988) og Innst. S. nr. 163 (1991–1992).).

Vern av matjordressursene var ikke spesifikt nevnt under behandlingen av forslaget.

Forslagsstillerne mener at forvaltningen av det grunnlaget for matproduksjon som matjordressursene representerer, er verdier av en slik langsiktig karakter at det berettiger til å bli eksplisitt nevnt i Grunnloven.

Presset mot matjordressursene

I Norge er kun 3 pst. (10 068 km2) av landarealet dyrket mark. Til sammenligning består 38 pst. av land- arealene av skog, 44 pst. av fjell og vidde, mens hele 16 pst. er vernet.

Norge har lavere andel fulldyrket mark i forhold til de fleste land det er naturlig å sammenligne seg med. På verdensbasis er 10,7 pst. av arealet fulldyrket mark, ifølge Verdensbanken.

I løpet av de siste 50 årene har over 1 million dekar (1 000 km2) dyrket og dyrkbar mark blitt

omdisponert i Norge. I den siste femårsperioden har nærmere 15 000 dekar blitt omdisponert hvert år.

I 2008 var det 1,79 dekar fulldyrket mark per innbygger i Norge. På verdensbasis var det tilsvarende tallet 2,1. I 2011 er Norge nede i 1,67 dekar fulldyrket mark per innbygger.

Statistisk sentralbyrås (SSBs) befolkningsutvik- lingsprognoser viser at med en middels befolknings- vekst vil Norge passere 6 millioner innbyggere innen 25 år. Med dagens omdisponeringstakt vil en i 2030 være nede i 1,35 dekar fulldyrket mark per innbygger.

I områdene rundt de største byene og tettstedene ligger den mest produktive jorda (matkornjord). Det er også her nedbyggingspresset er størst.

Matjord per innbygger reduseres ytterligere ved at ca. 1 pst. av det fulldyrkede arealet går ut hvert år, som følge av manglende lønnsomhet og strukturra- sjonalisering. Produksjonsevnen til matjorda blir dessuten redusert på grunn av manglende grøfting, kalking og vedlikehold. Videre fører større traktorer og redskaper til økt jordpakking.

Det er en økning i arealer som er godkjent nydyr- ket. I 2010 ble 19 860 dekar godkjent for nydyrking.

Dette er 4 707 dekar mer enn året før (2009). Det er likevel slik at produksjonsevnen til ny jord er dårli- gere enn kultivert matjord. En stor del av dyrkingen gjøres også i områder hvor det ikke kan produseres matkorn.

Det er i dag 7 milliarder mennesker i verden, og beregninger viser at det innen 2045 vil være 9 milliarder. Per i dag har hvert menneske 2,2 dekar fulldyrket jord til disposisjon. Skal det være like mye jord per menneske i 2050, må verdens matjordareal økes vesentlig.

(12)

Forslagsstillerne mener i lys av dette at matjordressursene bør nevnes eksplisitt i Grunnlovens bestemmelse om naturressursene.

Grunnlovsforslag om matjordvern

Myndighetenes praktisering av jordlova må ta utgangspunkt i at det dreier seg om forvaltning av folkets framtidige eksistensgrunnlag. Å ta vare på matjorda er å ta vare på jordas viktigste ressurs for å sikre kommende slekter mat.

Forvaltningen av jordlova må derfor følge prin- sippene fastsatt i miljøvernbestemmelsen i Grunnlo- ven § 110 b.

Grunnloven § 110 b lyder slik i dag:

§ 110 b

Enhver har Ret til et Milieu som sikrer sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.

For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaa- ende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af plan- lagte og iværksatte Indgreb i Naturen.

Statens Myndigheder give nærmere Bestemmel- ser til at gjennemføre disse Grundsætninger.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende f o r s l a g :

Grunnloven § 110 b første ledd annet punktum skal lyde:

Naturens Ressourcer, herunder Madjordressourcer, skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.

4. juni 2012

Dagfinn Høybråten Anne Tingelstad Wøien Erling Sande Hallgeir H. Langeland

president

(13)

(2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Dagfinn Høybråten

Dokument 12:2B (2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Dagfinn Høybråten:

Grunnlovsforslag 2 (2011–2012) på bokmål og nynorsk

Til Stortinget

Bakgrunn

Det vises til Grunnlovsforslag 2 (2011–2012) fra Dagfinn Høybråten, Anne Tingelstad Wøien, Erling Sande og Hallgeir H. Langeland om endring av Grunnloven § 110 b – vern om matjordressursene. I forslaget her fremmes rent språklige tilleggsforslag til Grunnlovsforslag 2 (2011–2012).

Ettersom Grunnloven i neste periode kan bli vedtatt i nye språkversjoner, er det hensiktsmessig at grunnlovsforslag som fremmes i denne perioden

fremsettes både på originalspråk (1903-språk), og på bokmål og nynorsk. Dermed kan de behandles og eventuelt vedtas uansett hvilken språkform Grunnlo- ven for øvrig er utformet i. Forslaget i Grunnlovsfor- slag 2 (2011–2012) fremmes derfor også på tidsmessig bokmål og nynorsk.

Forslag

Grunnloven § 110 b første ledd annet punktum skal lyde:

Naturens ressurser, herunder matjordressurser, skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

–

Naturressursane, medrekna matjordressursane, skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.

28. september 2012

Dagfinn Høybråten

president

(14)

(2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Audun Lysbakken, Snorre Serigstad Valen, Rannveig Kvifte Andresen og Hallgeir H. Langeland

Dokument 12:3 (2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Audun Lysbakken, Snorre Serigstad Valen, Rannveig Kvifte Andresen og Hallgeir H. Langeland om endring i Grunnloven

§ 25 (mer åpenhet om norsk krigsdeltakelse i utlandet)

Til Stortinget

Bakgrunn

Innledning

Den 5. desember 2001 gav stortingsflertallet støtte til å sende norske soldater til Afghanistan som del av den amerikansk-ledede Operation Enduring Freedom. Alle partier utenom Sosialistisk Venstre- parti var åpne for norsk deltakelse. Debatten skulle egentlig ikke foregå i plenum. Det organet regjeringen bruker for å konsultere Stortinget i utenrikspoli- tikken, er den utvida utenriks- og forsvarskomiteen (DUUFK). Møtene i denne komiteen er hemmelige.

Det er bare tillatt å referere hva en selv har sagt i disse møtene, ikke hva andre har sagt.

Som så ofte før foreslo Sosialistisk Venstreparti at denne viktige saken burde debatteres i åpen sal, og at det burde fattes et vedtak. Med støtte fra Frem- skrittspartiet og Senterpartiet lyktes Sosialistisk Ven- streparti med å få en debatt i åpent Storting, men noe vedtak var det ikke snakk om, tvert imot. Utenriksko- miteens leder Thorbjørn Jagland slo fast:

«Det er ikke bare slik at det er unødvendig å fatte noe vedtak i denne saken. Vi mener at det ville gjøre ansvarsforholdet mellom storting og regjering uklart hvis vi skulle gjøre det.»

Å sende en nasjon inn i en krig er noe av det mest alvorlige et land kan gjøre. I dag er det etablert en praksis på at det er regjeringen som vedtar dette, uten at Stortinget behøver involveres i verken åpen debatt eller åpne vedtak, men konsultasjoner gjøres i hemmelige, lukkede møter med et utvalg av nasjonalfor- samlingen.

At regjeringen ikke trenger å konferere, enn si ha flertall i parlamentet, for å gå til krig, er en praksis som har referanse i Grunnloven § 25 som sier at kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjø- makt, samt § 26 som sier at kongen har rett til å sam- menkalle tropper og begynne krig til landets forsvar.

Med henvisning til Grunnloven §§ 25 og 26 har norske tropper blitt sendt til tre utenlandskriger (Irak, Afghanistan, Libya) de siste ti årene, uten et aktivt vedtak i parlamentet bak seg.

Problematisk praksis

Det er en problematisk praksis at det er regjeringen som vedtar norsk krigsdeltakelse, kanskje ett av de største spørsmålene et land kan stå overfor, uten å måtte gå veien om åpen debatt og vedtak i landets nasjonalforsamling.

Praksisen innebærer:

– Det råder i dag hemmelighold om meget sentrale spørsmål, som blant annet norsk krigsdeltakelse.

I praksis konsulteres Stortinget bare gjennom hemmelige (lukkede) møter i den utvida utenriks- og forsvarskomiteen.

– Det er mangel på demokratisk debatt i og utenfor parlamentet om svært vanskelige spørsmål.

– Lite debatt betyr liten kunnskap om bakgrunnen og begrunnelsene for viktige vedtak for Norge.

– En mindretallsregjering kan sende nasjonen ut i krig uten et flertall i parlamentet bak seg.

(15)

Alle disse forholdene taler for en endring av dagens praksis.

Omstridt praksis

Det har vært diskutert om hvorvidt norsk deltakelse i krig i utlandet faller innenfor eller utenfor regjeringens grunnlovsbestemte enerett (prerogativ) til å befale over det norske forsvaret, altså hvorvidt regjeringen faktisk har grunnlovsmessig forankring i den praksisen som er etablert.

Blant annet skriver Gunnar Garbo, tidligere stortingsrepresentant for Venstre og FN-topp, i VG 16. januar 2008 at:

«Grunnlovens § 26 gir regjeringen fullmakt til å innlede krig for å forsvare Norge. Men den åpner ingen adgang til å starte angrepskrig. Etter paragraf 25 er det også tvilsomt om regjeringen i dag har rett til å bruke tropper utenfor landets grenser uten samtykke fra Stortinget.»

Bakgrunnen for dette er at Grunnloven § 25 annet ledd slår fast at «Landeværnet» og øvrige tropper som ikke regnes som «Linjetropper» ikke kan brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke.¹ Det er dessuten slått fast i § 25 første ledd at norske forsvarsstyrker ikke kan «overlades i fremmede Magters Tjeneste […] uden Storthingets Samtykke».

Utenriksdepartementets rettsavdeling ga en betenkning 27. november 2001 i forbindelse med regjeringen Bondevik IIs vedtak om norsk deltakelse i Irak-krigen, hvor det heter:

«En konsekvent konstitusjonell praksis siden 1950-tallet, blant annet kommandoforholdene vedrø- rende den norske deltakelsen under Golf-krigen, bekrefter forståelsen om at Grunnloven § 25 ikke er til hinder for deltakelse i operasjoner i utlandet, selv under annen nasjonal kommando, dersom dette er ledd til ivaretakelse av internasjonale oppgaver som også skal ivareta Norges ideelle interesser eller sik- kerhetspolitiske behov.»

Konstitusjonell avdeling i Stortinget støtter Uten- riksdepartementets tolkning, og skriver i et notat 4. desember 2001 at:

«Så langt vi kan bedømme, gir notatet en korrekt beskrivelse av den praksis som har vært fulgt siden

1950-tallet, og som har hatt Stortingets tilslutning.

Denne praksis er etter vårt skjønn avgjørende for hvordan den omtalte bestemmelsen bør forstås nå. På dette grunnlag har vi heller ikke noe å innvende mot notatets konklusjon i forhold til den foreliggende sak, nemlig at det ikke kan ses å være noe til hinder i Grunnloven § 25 mot at Norge deltar i ulike typer militære operasjoner i tilknytning til situasjonen i Afghanistan, enten det er under alliert, fremmed stats eller FN-kommando. Notatet legger i denne forbindelse til grunn at operasjonene er forankret i vedtak truffet av internasjonale organisasjoner som Norge er medlem av.»

Danmarks grunnlov

Danmark har i dag en grunnlov som ivaretar hen- synet til åpenhet om dansk deltakelse i krig utenfor landets grenser. Den danske Grunnloven § 19 andre ledd sier at kongen (regjeringen) ikke kan anvende militære maktmidler mot fremmede stater uten Fol- ketingets samtykke.

I Danmarks Grunnlov, § 19 andre ledd, heter det at:

«Bortset fra forsvar mod væbnet angreb på riget eller danske styrker kan kongen ikke uden folketin- gets samtykke anvende militære magtmidler mod nogen fremmed stat. Foranstaltninger, som kongen måtte træffe i medfør af denne bestemmelse, skal straks forelægges folketinget. Er folketinget ikke samlet, skal det uopholdeligt sammenkaldes til møde.»

Formuleringen i den danske Grunnloven er altså knyttet til angrep mot andre land, og ikke til hvorvidt tropper brukes utenlands, slik det er formulert i det foreliggende forslaget. Intensjonen er imidlertid svært sammenfallende, på den måten at landets par- lament skal samtykke i at landets tropper brukes i krig mot andre land, unntatt til landets forsvar.

Konklusjon

Det er i dag etablert praksis å sende norske soldater til utlandet uten stortingsvedtak. Dette er en problematisk og omstridt praksis, og er argumenter for å slå fast at det er Stortinget i åpent plenum, og ikke regjeringen, som skal gjøre vedtak om norsk krigsdeltakelse i utlandet – eller ikke.

Den foreslåtte grunnlovsendringen vil bidra til – en mer gjennomsiktig og demokratisk debatt i og

utenfor parlamentet om svært vanskelige spørs- mål

– å åpne det som i dag er lukket (i dag konfereres kun DUUFK i lukkede møter)

– å sikre at flere får kunnskap om bakgrunnen og begrunnelsene for viktige vedtak for Norge, inkludert alle stortingsrepresentantene

1. Vernepliktsloven § 2 lyder: «Forsvaret består av 2 oppbud, linjen og landvernet, unntatt Marinen som består av 1 oppbud. […] Landvernet, som består av de 10 eldste årsklasser, kan dog brukes bare med den begrensning som Grunnlovens

§ 25 fastsetter. Oppbudsinndelingen gjelder ikke for befa- lingsmenn.» Dette vil si at Stortingets samtykke bare kreves for å bruke de ti eldste årsklassene (fra 34 til 44 år) i land- troppene utenlands. Bruk av andre landtropper, og marinen, og sannsynligvis også flyvåpenet, og i tillegg alt befal, faller utenfor dette, dvs. de kan benyttes av regjeringen uten Stor- tingets samtykke (men bare innenfor rammen av § 25 første ledd).

(16)

Samtidig bør det eksistere en sikkerhetsventil i Grunnloven som garanterer regjeringens mulighet til å handle raskt – også utenfor landets grenser – om dette skulle være nødvendig i den eksplisitte hensikt å sikre forsvaret av Norges grenser, slik det blant annet er ivaretatt i den danske Grunnloven. Denne sikkerhetsventilen gjelder altså ikke om Norge skulle bli kallet til å delta i operasjoner som ikke eksplisitt gjelder forsvaret av Norges grenser.

Siden det i inneværende periode også fremmes grunnlovsforslag om å innføre republikk og avvikle det arvelige monarkiet, til behandling i perioden 2013–2017, fremmes dette forslaget i tre alternativer, tilpasset ulike mulige utfall av behandlingen av forslaget om republikk.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende f o r s l a g :

Grunnloven § 25 skal lyde:

Alternativ 1:

§ 25

Kongen har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges eller formindskes, uden Storthingets Samtykke. Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk, undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden

Storthingets Samtykke. Ei heller maa Rigets Land- og Sømagt bruges udenfor Rigets Grænser uden Storthingets Samtykke, medmindre det er tvingende nødvendigt for Landets Forsvar.

Alternativ 2:

§ 25

Regjeringen har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges eller formindskes, uden Storthingets Samtykke. Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk, undtagen Hjæl- petropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke. Ei heller maa Rigets Land- og Sømagt bruges udenfor Rigets Grænser uden Storthingets Samtykke, medmindre det er tvingende nødvendigt for Landets Forsvar.

Alternativ 3:

§ 25

Præsidenten har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges eller formindskes, uden Storthingets Samtykke. Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk, undtagen Hjæl- petropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke. Ei heller maa Rigets Land- og Sømagt bruges udenfor Rigets Grænser uden Storthingets Samtykke, medmindre det er tvingende nødvendigt for Landets Forsvar.

13. juni 2012

Audun Lysbakken Snorre Serigstad Valen Rannveig Kvifte Andresen Hallgeir H. Langeland

president

(17)

(2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Hallgeir H. Langeland

Dokument 12:3B (2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Hallgeir H. Langeland:

Til Stortinget

Bakgrunn

Det vises til Grunnlovsforslag 3 (2011–2012) fra Audun Lysbakken, Snorre Serigstad Valen, Rann- veig Kvifte Andresen og Hallgeir H. Langeland om endring i Grunnloven § 25 (mer åpenhet om norsk krigsdeltakelse i utlandet). I forslaget her fremmes det samme forslaget i nye språkversjoner.

Ettersom Grunnloven i neste periode kan bli vedtatt i nye språkversjoner, er det hensiktsmessig at grunnlovsforslag som fremmes i denne perioden, fremsettes både på originalspråk (1903-språk) og på bokmål og nynorsk. Dermed kan de behandles og eventuelt vedtas uansett hvilken språkform Grunn- loven for øvrig er utformet i. Forslagene i Grunnlovs- forslag 3 (2011–2012) fremmes derfor også på tidsmessig bokmål og nynorsk. Alternativene i forslaget her er nummerert med bokstaven B for å skille dem fra de tre alternativene i Grunnlovsforslag 3 (2011–

2012).

Forslag

Det fremmes derfor følgende f o r s l a g : Grunnloven § 25 skal lyde:

Alternativ 1 B (bokmål og nynorsk):

§ 25

Kongen har høyeste befaling over rikets forsvarsmakt. Denne makt må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt tropper til hjelp mot fiendtlig overfall, må trekkes inn i riket uten Stortingets samtykke. Rikets forsvarsmakt må heller ikke brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke, med mindre det er tvingende nødvendig for å forsvare landet.

–

§ 25

Kongen har høgste befalinga over forsvarsmakta til riket. Denne makta må ikkje aukast eller minkast utan samtykke frå Stortinget. Ho må ikkje overlatast i framande makters teneste, og ingen krigsfolk frå framande makter, så nær som troppar til hjelp mot fiendsleg overfall, må dragast inn i riket utan samtykke frå Stortinget. Forsvarsmakta til riket må heller ikkje brukast utanfor grensene til riket utan samtykke frå Stortinget, om det ikkje er tvingande naudsynt for å forsvare landet.

(18)

§ 25

Regjeringen har høyeste befaling over rikets forsvarsmakt. Denne makt må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt tropper til hjelp mot fiendtlig overfall, må trekkes inn i riket uten Stortingets samtykke. Rikets forsvarsmakt må heller ikke brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke, med mindre det er tvingende nødvendig for å forsvare landet.

–

§ 25

Regjeringa har høgste befalinga over forsvarsmakta til riket. Denne makta må ikkje aukast eller minkast utan samtykke frå Stortinget. Ho må ikkje overlatast i framande makters teneste, og ingen krigsfolk frå framande makter, så nær som troppar til hjelp mot fiendsleg overfall, må dragast inn i riket utan samtykke frå Stortinget. Forsvarsmakta til riket må heller ikkje brukast utanfor grensene til riket utan samtykke frå Stortinget, om det ikkje er tvingande naudsynt for å forsvare landet.

§ 25

Presidenten har høyeste befaling over rikets forsvarsmakt. Denne makt må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt tropper til hjelp mot fiendtlig overfall, må trekkes inn i riket uten Stortingets samtykke. Rikets forsvarsmakt må heller ikke brukes utenfor rikets grenser uten Stortingets samtykke, med mindre det er tvingende nødvendig for å forsvare landet.

–

§ 25

Presidenten har høgste befalinga over forsvarsmakta til riket. Denne makta må ikkje aukast eller minkast utan samtykke frå Stortinget. Ho må ikkje overlatast i framande makters teneste, og ingen krigsfolk frå framande makter, så nær som troppar til hjelp mot fiendsleg overfall, må dragast inn i riket utan samtykke frå Stortinget. Forsvarsmakta til riket må heller ikkje brukast utanfor grensene til riket utan samtykke frå Stortinget, om det ikkje er tvingande naudsynt for å forsvare landet.

28. september 2012

Hallgeir H. Langeland

president

(19)

(2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Snorre Serigstad Valen, Frøydis Elisabeth Sund,

Hallgeir H. Langeland, Jette F. Christensen, Stine Renate Håheim og Trine Skei Grande Dokument 12:4 (2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Snorre Serigstad Valen, Frøydis Elisabeth Sund, Hallgeir H. Langeland, Jette F. Christensen, Stine Renate Håheim og Trine Skei Grande om endringer i Grunnloven

§§ 12, 50 og 61 (innføring av 16 års stemmerett)

Til Stortinget

Bakgrunn

Stemmeretten er blant demokratiets mest grunnleggende og beste borgerrettigheter. Gjennom avgitte stemmer i valg skal innbyggerne bestemme hvordan land, lokalsamfunn og egne liv skal styres og utvikles, hvilken retning man ønsker på samfunnsutviklingen, og hvilke muligheter ulike mennesker skal ha.

Dagens stemmerettsalder i stortingsvalg er 18 år.

Det er et paradoks, når man vet at dagens 16- og 17- åringer har en rekke plikter og rettigheter pålagt dem gjennom lov, lover som disse ungdommene ikke har like muligheter til å påvirke gjennom valg som andre voksne har.

For 16- og 17-åringer gjelder blant annet:

– plikten til å forstå og følge landets lover (den kri- minelle lavalder er 15 år, jf. straffeloven § 46), – retten til å bli betraktet som voksen når det gjel-

der seksualitet (den seksuelle lavalder er 16 år, jf.

straffeloven § 196),

– retten til selv å velge utdanning,

– retten til å velge politisk og religiøst ståsted gjennom å melde seg inn og ut av foreninger og tros- samfunn (fra fylte 15 år, jf. barneloven § 32, kir- keloven § 3 og lov om trudomssamfunn § 3), – rett til abort uavhengig av foreldrenes syn (jf.

abortloven § 4), og

– retten til å samtykke til eller nekte å motta helsehjelp for øvrig (jf. pasient- og brukerrettighetslo- ven § 4-3)

Den norske valgordningen står på skuldrene til en lang historie med stadig utvidelse av stemmeretten.

Fra 1814 måtte man være mann på minst 25 år med eiendom for å anses som stemmeberettiget. I 1898 ble det innført stemmerett for alle menn over 25 år, i 1913 fikk vi stemmerett for kvinner over 25 år, i 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23 år, i 1946 til 21 år, deretter 20 år i 1967, og 18 år fra og med 1978.

Stemmerettsalderen er med andre ord ikke hugget i stein. Tvert imot har rammene for stemmeretten stadig vært under utvikling, på to måter: ved at stadig flere mennesker får stemmerett, og ved at stemmerettsalderen stadig kryper nedover. 16 års stemmerett er en naturlig fortsettelse av denne utviklingen.

Nærmere om begrunnelsen for forslaget

Det ligger to prinsipper bak ønsket om å senke stemmerettsalderen til 16 år.

– Det ene er at 16 års stemmerett innebærer en utvidelse av det deltakende demokratiet. Det er et viktig prinsipp, fordi det betyr at flere får stemmerett, flere lærer seg å bruke stemmeretten tidlig og flere kan avgi sin mening i et velorganisert, stemmebasert demokrati.

– Det andre er prinsippet om at den som er gammel nok til å ta voksne valg, også bør ha rett til å være med på å velge den lovgivende forsamling, og dermed påvirke de samme lovene de plikter å føl- ge. I Norge er kriminell lavalder 15 år, seksuell lavalder er 16 år, retten til sjøl å velge utdanning kommer etter fylte 15 år, retten til å velge politisk

(20)

og religiøst ståsted er 15 år, rett til abort er 16 år og retten til å motta (eller nekte) helsehjelp er 16 år. Alt dette peker mot at det er rimelig også å ha en stemmerettsalder i Norge på 16 år.

En praktisk tilleggsbegrunnelse for forslaget, som henger sammen med det første punktet, er ønsket om økt valgdeltakelse, slik det blant annet forekommer i St.meld. nr. 33 (2007–2008) Eit sterkt lokaldemokrati, hvor det blant annet vises til at valgdeltakelse er en vane som etableres tidlig i livet, og at «… dersom ein ikkje røystar i ung alder, reduserer det sjan- sen for at ein røyster når ein vert eldre» (stortings- meldingen punkt 5.2.7).

En rekke land i verden har derfor satt ned stemmerettsalderen til 16 eller 17 år. I Europa har Øster- rike innført stemmerett for 16-åringer for valg på alle nivåer – fra lokale til nasjonale valg og folkeavstem- ninger, vedtatt av den østerrikske nasjonalforsamlin- gen i 2007. Det første nasjonale valget der også 16- åringer hadde stemmerett, var det østerrikske valget til Europaparlamentet i juni 2009.

Sju delstater i Tyskland har også senket stemmerettsalderen til 16 år ved kommunevalg, én av dem også ved delstatsvalg. Det første kommunevalget med en stemmerettsalder på 16 år ble gjennomført i 1996 i Niedersachsen.

I Sveits er det 16 års stemmerett i delstaten Glarus ved lokal- og regionvalg.

Innføring av 16 års stemmerett har blitt støttet av blant annet LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner) og Barneombudet. I Norge var det en prøveordning med stemmerett for 16- og 17-åringer i kommune- og fylkestingsvalget i 2011.

Motargumenter

Det er tre motargumenter som gjerne trekkes fram i debatten om 16 års stemmerett. Det første er at ungdom under 18 år ikke er modne nok til å ta stilling i politiske spørsmål. Det andre er at 16 års stemmerett i praksis ikke bidrar til økt valgdeltakelse. Det siste er at myndighetsalderen og valgbarhetsalderen er 18 år, og at disse to bør henge sammen med stemmerettsalderen.

Umodenhet

«Valgundersøkelser fra Tyskland tyder på at ungdom skiller seg fra den øvrige velgerskaren først og fremst ved at de stemmer mer ideologisk og mindre realpoli- tisk. De stemmer altså mer på ideer enn på saker. Noen vil kalle det litt naivt, andre vil kalle det konsekvent og reflektert. Umodent er det i alle fall ikke.»

(Hege Ulstein, Dagsavisen 30. juli 2012).

I debatter om 16 års stemmerett har det blitt hevdet at 16-åringer er for umodne til å delta i valg.

Dette er en diskutabel påstand, av tre årsaker.

Først fordi modenhet er vanskelig å måle. Noen 16- åringer vil klart være umodne. Men objektive krite- rier for modenhet ville nok raskt kunne føre til at også mange voksne og eldre ville vært å regne for umodne, uten at disse blir fratatt stemmeretten. I dag har som kjent også senile og umyndiggjorte mennesker stemmerett.

Den andre årsaken er at det vil være snakk om glidende overganger mellom modenhet og ikke-modenhet. Det er selvsagt ikke slik at før et visst antall år etter fødselen er man umoden, og etter denne datoen er man plutselig moden. Det vil alltid være snakk om glidende overganger, enten man velger 16 eller 18 års stemmerett.

Disse to årsakene gjør at modenhet i praksis også er en politisk vurdering, ikke bare en biologisk vurdering. Og – dette er den tredje årsaken – derfor har man tidligere for eksempel vurdert andre typer modenhet i Norge til å være under 18 år, som straffe- rettslig modenhet til å være 15 år (ikke 18), seksuell modenhet til å være 16 år (ikke 18), og religiøs modenhet til å være 15 år (ikke 18).

Valgdeltakelse

Det har blitt hevdet at å gi stemmerett til ungdom mellom 16 og 18 år vil bety lavere valgdeltakelse.

Det er riktig at unge velgere har en lavere tilbøyelig- het til å stemme, og at valgdeltakelse gjerne stiger med årene. Om det faktisk blir netto flere som stemmer, vil derfor andelen som stemmer, synke.

I 2011 ble det gjennomført en forsøksordning med stemmerett i kommune- og fylkestingsvalget for 16- og 17-åringer i 20 utvalgte kommuner. Tallene viser at 16- og 17-åringene hadde en lavere valgdeltakelse enn landet for øvrig. 57,3 prosent av 16- og 17-åringene som fikk mulighet til å stemme, brukte denne muligheten. Valgdeltakelsen i kommunevalget var samlet på rundt 65 prosent.

På den andre siden viste tallene at deltakelsen var langt høyere enn den pleier å være for førstegangs- velgere ellers. Tilsvarende tall for førstegangsvel- gere har tidligere ligget så langt nede som på 33 prosent. I forsøket var deltakelsen altså 57 prosent, og blant 16- og 17-åringer i enkeltkommuner som Mar- ker og Vågå var den på over 70 prosent. I Luster kommune var den høyest, med 82,2 prosent.

Myndighetsalder

Det blir stadig hevdet som et argument mot stemmerettsalder på 16 år at stemmerettsalderen bør følge myndighetsalderen. Myndighetsalder, valgbarhetsalder og stemmerettsalder er alle i dag 18 år, slik det har vært siden 1979. I perioden 1948 til 1967 var alderen 21 år for alle tre.

(21)

Kilde: Guro Ødegaard og Jacob Aars: Ungdom, valgdeltakelse og stemmerett – en kunnskapsoversikt (2011), Senter for forskning på sivilsamfunn og fri- villig sektor, og snl.no/myndig.

Det er imidlertid klart at i et norsk historisk per- spektiv er det ingen sammenfall mellom stemmerettsalder, valgbarhetsalder og myndighetsalder. De fleste årene har det ikke vært noen sammenfall mellom de tre. I periodene 1814–1948, samt perioden 1967–1969 og 1978–1979, til sammen nærmere 140 av de 200 siste årene, har myndighetsalder, valgbarhetsalder og stemmerettsalder ikke sammenfalt, mens i 60 av disse årene har de vært sammenfallende – inkludert perioden fra 1979 og fram til i dag.

Om man bare ser på alder for valgbarhet og stemmerett har disse sammenfalt i Norge siden 1948, mens de foregående 150 årene var de ulike: Fram til 1948 var valgbarhetsalderen i Norge 30 år, mens stemmerettsalderen varierte mellom 21 og 25 år.

Valgreformen i Østerrike er et aktuelt eksempel på hvordan det er fullt mulig å skille mellom alders- grensene for stemmerett og valgbarhet. I Østerrike, som har innført 16 års aldersgrense ved nasjonale valg, er ikke 16- og 17-åringer valgbare. Her er gren- sen for å bli valgt 18 år.

Siden det i inneværende periode også fremmes grunnlovsforslag om å innføre republikk og avvikle det arvelige monarkiet, til behandling i perioden 2013–2017, fremmes forslaget om å endre § 12 i tre ulike alternativer, tilpasset ulike mulige utfall av behandlingen av forslaget om republikk.

Forslag

§ 50 første ledd skal lyde:

Stemmeberettigede ved Storthingsvalg ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, som senest i det Aar, Valgthinget holdes, have fyldt 16 Aar.

§ 12 første ledd første punktum skal lyde:

Alternativ 1:

Kongen vælger selv et Raad af stemmeberettigede norske Borgere, som senest i det Aar, Valgthin- get holdes, have fyldt 18 Aar.

Alternativ 2:

Regjeringen vælger selv et Raad af stemmeberet- tigede norske Borgere, som senest i det Aar, Valg- thinget holdes, have fyldt 18 Aar.

Alternativ 3:

Presidenten vælger selv et Raad af stemmeberet- tigede norske Borgere, som senest i det Aar, Valg- thinget holdes, have fyldt 18 Aar.

§ 61 skal lyde:

§ 61

Ingen kan vælges til Repræsentant uden at være stemmeberettiget og senest i det Aar, Valgthinget holdes, have fyldt 18 Aar.

År

Stemmerett

(stortingsvalg) Valgbarhet Myndighet

1898 25 år (menn) 30 år 21 år

1913 25 år (kvinner) 30 år 21 år

1919 25 år (fattige) 30 år 21 år

1920 23 år 30 år 21 år

1946 21 år 30 år 21 år

1948 21 år 21 år 21 år

1967 20 år innen valgdagen 20 år 21 år

1969 20 år innen valgdagen 20 år 20 år

1972 20 år i løpet av valgåret 20 år 20 år

1978 18 år 18 år 20 år

1979 18 år 18 år 18 år

(22)

14. juni 2012

Snorre Serigstad Valen Frøydis Elisabeth Sund Hallgeir H. Langeland Jette F. Christensen Stine Renate Håheim Trine Skei Grande

president

(23)

(2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Hallgeir H. Langeland

Dokument 12:4B (2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Hallgeir H. Langeland:

Til Stortinget

Bakgrunn

Det vises til Grunnlovsforslag 4 (2011–2012) fra Snorre Serigstad Valen, Frøydis Elisabeth Sund, Hallgeir H. Langeland, Jette F. Christensen, Stine Renate Håheim og Trine Skei Grande om endringer i Grunnloven §§ 12, 50 og 61 (innføring av 16-års stemmerett). I forslaget her fremmes det samme forslaget i nye språkversjoner.

Ettersom Grunnloven i neste periode kan bli vedtatt i nye språkversjoner, er det hensiktsmessig at grunnlovsforslag som fremmes i denne perioden fremsettes både på originalspråk (1903-språk), og på bokmål og nynorsk. Dermed kan de behandles og eventuelt vedtas uansett hvilken språkform Grunn- loven for øvrig er utformet i. Forslagene i Grunnlovs- forslag 4 (2011–2012) fremmes derfor også på tidsmessig bokmål og nynorsk.

I Grunnlovsforslag 4 (2011–2012) ble forslag til endringer av § 12 første ledd første punktum fremsatt i tre alternativer. De tilsvarende alternativene i forslaget her er nummerert med bokstaven B (1 B, 2 B,

og 3 B) for å skille dem fra de tre nevnte alternativene i Grunnlovsforslag 4 (2011–2012).

Forslag

§ 12 første ledd første punktum skal lyde:

Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det år valgtinget holdes.

–

Kongen vel sjølv eit råd av røysteføre norske borgarar som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valtinget blir halde.

Regjeringen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det år valgtinget holdes.

–

Regjeringa vel sjølv eit råd av røysteføre norske borgarar som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valtinget blir halde.

Presidenten velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det år valgtinget holdes.

(24)

–

Presidenten vel sjølv eit råd av røysteføre norske borgarar som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valtinget blir halde.

§ 50 første ledd skal lyde (på bokmål og nynorsk):

Stemmerett ved stortingsvalg har de norske borgere som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det år valgtinget holdes.

–

Røysterett ved stortingsval har dei norske borga- rane som har fylt 16 år eller fyller 16 år i det året valtinget blir halde.

§ 61 skal lyde (på bokmål og nynorsk):

§ 61

Bare den kan velges til representant som har stemmerett og har fylt 18 år eller fyller 18 år i det år valgtinget holdes.

–

§ 61

Berre den kan veljast til representant som har røysterett og har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valtinget blir halde.

28. september 2012

Hallgeir H. Langeland

president

(25)

(2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Per-Willy Amundsen, Bent Høie, Trond Helleland, Geir Jørgen Bekkevold og Trine Skei Grande

Dokument 12:5 (2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Per-Willy Amundsen, Bent Høie, Trond Helleland, Geir Jørgen Bekkevold og Trine Skei Grande om tillegg i Grunnloven § 49 om grunnlovsfesting av lokaldemokratiet

Til Stortinget

Bakgrunn

Undertegnede vil med dette legge fram forslag om tillegg i Grunnloven § 49 om grunnlovsfesting av lokaldemokratiet.

I de fleste demokratiske land i Europa gir Grunn- loven bestemmelser om det lokale demokrati eller lokalt selvstyre. Blant 26 europeiske konstitusjoner er den norske grunnloven den eneste som ikke har en bestemmelse om dette.

Europarådet har i sitt arbeid med å bygge og kon- solidere demokratiet i Europa satt det kommunale selvstyret sentralt. Dette kommer til uttrykk bl.a. ved at Europarådet satte tilslutning til Charteret om lokalt selvstyre av 15. oktober 1985 som betingelse for medlemskap for de nye demokratiene i Sentral- og Øst-Europa på linje med tilslutning til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen etter Sovjet- unionens fall.

Norge har med Stortingets enstemmige samtykke ratifisert Charteret om lokalt selvstyre den 26. mai 1989. Det ble ikke tatt noe forbehold for noen del av traktaten. Dette innebærer at Norge har påtatt seg de plikter som springer ut av Charteret artikkel 2, som lyder:

«The principle of local self-government shall be recognised in domestic legislation, and where practi- cable in the constitution.»

Gjennom årene har tanken om grunnlovsfesting av kommunalt selvstyre fått støtte av bl.a. kommu- nelovutvalget (se NOU 1990:13 s. 335–339) og av valglovutvalgets flertall (se NOU 2001:3 s.101–

102).

Forslag om grunnlovsfesting av det kommunale selvstyret er med ulik ordlyd blitt framsatt en rekke ganger. Forslag om dette er blitt behandlet og avvist i 1998, i 1999, i 2003, 2007 og sist i 2012. Begrun- nelsen for avvisningen har bl.a. vært at det kan disku- teres om begrepet lokalt selvstyre er et tilstrekkelig presist begrep for det lokale demokratis stilling i forhold til statsmakten. Det er blitt anført at en grunnlovsfesting av det lokale selvstyre kan begrense statens handlefrihet og fleksibilitet, fordi det implisitt i en slik grunnlovsfesting vil ligge at statlige myndig- heter vil måtte bli mindre detaljstyrende overfor kommuner og fylkeskommuner.

I de 25 land som har en bestemmelse i grunnloven om dette, brukes ulike uttrykk. En mulighet som omgår problemstillingen knyttet til en begrensning i statens handlefrihet, er å grunnlovfeste lokaldemokratiet. Dette vil innebære at det lokale folkevalgte nivå får en forankring i Grunnloven og at Norge der- ved oppfyller sine forpliktelser med hensyn til Char- teret om lokalt selvstyre.

Dette forslaget fikk ikke grunnlovsmessig flertall ved behandling i Stortinget i 2012. Forslagsstillerne fremmer forslaget på ny for at et nytt storting skal kunne ta stilling til dette spørsmålet.

(26)

Forslag

Det fremmes følgende f o r s l a g :

§ 49 annet og tredje ledd skal lyde:

Alternativ A (originalspråk):

Indvaanerne have Ret til at styre Anliggender der ere af lokal Karakter, gjennem lokale organer udpe- gede ved direkte og frie Valg. Slige Organer kunne paalægges bestemte Opgaver ved Lov eller Aftale.

Nærmere Bestemmelser om geografisk Afgræns- ning, om Stemmeret og om Valg fastsættes ved Lov.

Alternativ B (bokmål og nynorsk):

Innbyggerne har rett til å styre anliggender som er av lokal karakter, gjennom lokale organer som er utpekt ved direkte og frie valg. Slike organer kan pålegges bestemte oppgaver ved lov eller avtale.

Nærmere bestemmelser om valg, stemmerett og geografisk avgrensning fastsettes ved lov.

–

Innbyggjarane har rett til å styre i lokale saker gjennom lokale organ som er utpeika gjennom direkte og frie val. Slike organ kan bli pålagde visse oppgåver i lov eller etter avtale.

Nærare føresegner om val, røysterett og geografisk avgrensing blir fastsette i lov.

28. september 2012

Per-Willy Amundsen Bent Høie Trond Helleland

Geir Jørgen Bekkevold Trine Skei Grande

president

(27)

(2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Gunnar Gundersen, Svein Flåtten, Anders B. Werp og Olemic Thommessen

Dokument 12:6 (2011–2012)

Grunnlovsforslag fra Gunnar Gundersen, Svein Flåtten, Anders B. Werp og Olemic Thommessen om endringer i Grunnloven § 107 (odels- og åse- tesretten)

Til Stortinget

Bakgrunn

Odels- og åsetesretten har lange tradisjoner i Norge. Rettshistorisk binder odelsretten vår tids lovverk sammen med de tidligste lovverk i vårt lands historie, det være seg landskapslovene eller Magnus Lagabøters landslov. Langt tilbake i tid var odelsbe- grepet knyttet til den frie og selveiende bonden, og i nasjonsbyggingens epoke fikk begrepet stor symbol- verdi for selvstendighet og synet på bonden som bærer av særnorske tradisjoner. Siden den tid har Norge gått fra å være et agrarsamfunn der slektskap og familiebånd var helt avgjørende for personers sta- tus, til nå å være et samfunn basert på blandingsøko- nomiens prinsipper om like muligheter og sosial mobilitet. Tradisjonelt landbruk er ikke lenger domi- nerende, men utgjør i dag en del av et større bilde der andre råvarer, industri og tjenesteytende næringer fyller en større plass. Videreføringen av de tradi- sjonsbærende verdiene landbrukseiendommene representerer fordrer derfor nytenking og struktur- endringer. Her står odelsrettens materielle innhold i dag snarere i veien for utviklingen enn å ivareta den.

Slekt kan ikke være viktigere enn drift.

Landbruket har en sterk tilknytning til tradisjo- nelle borgerlige verdier som respekten for privat eiendomsrett, frihet til å drive næringsvirksomhet samt vern om kultur og natur. Norske bønder har gjennom historien vært en del av fundamentet i sam-

funnet, og den frie og selvstendige bonden har vært med på å legge grunnlaget for den staten som i dag kalles Norge. Det konservative prinsippet om å for- andre for å bevare tilsier nå at odels- og åsetesretten må endres for å sikre at vi får et lønnsomt og levedyktig landbruk i hele landet.

Det er en liten andel av befolkningen som i dag er sysselsatt innenfor landbruket. Forslagsstillerne kon- staterer at det har vært en markant og konstant ned- gang i sysselsettingen i landbruket. Forslagsstillerne vil også bemerke at næringen samtidig har opplevd en meget sterk produktivitetsvekst. Betydelig færre bønder produserer nå mer enn før. Satsingen på forskning og innovasjon i landbruket har blitt styrket, og landbruksnæringen har mange kvaliteter som gjør den levedyktig for fremtiden. Norske bønder har bidratt til en utvikling som har gjort at Norge i dag produserer mer mat enn da landbruket dominerte sys- selsettingsstatistikken totalt.

Det er betydelig færre utøvere enn tidligere.

Antallet har gått fra ca. 200 000 rundt 1950 til mindre enn 50 000 i dag. Statistikken viser en klar forgub- bing, en manglende rekruttering og mange gårdsbruk uten lys og aktivitet. Jordleie står for 40 pst. av drif- ten av jordbruksarealene, dette holder arealene i hevd, men en ser også at behovet for strukturendring er stort. Bosettingen i Distrikts-Norge i dag er mer avhengig av annen sysselsetting enn av aktiviteten på gårdene. Det viser også fraflyttingsstatistikken, som er sterkest der alternativ sysselsettingsmulighet er dårligst.

Gårder over hele landet har kvaliteter som gjør dem til en flott boplass og et sted for viktig økono- misk aktivitet. Det er imidlertid en kjensgjerning at for svært mange gårdbrukere kan ikke gården være en hovedinntekt. Odelsretten kan derfor i fremtiden