Fremtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge

(1)

Fafo-rapport 2007:36 ISBN 978-82-7422-603-6 ISSN 0801-6143 Bestillingsnr. 20036 Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen

N-0608 Oslo www.fafo.no

Hernes, Hippe, Bråthen og SvalundVarsel om vekst?

Varsel om vekst?

Innfelt detaljkart

50 70

80 90

100

30 40

20

10

0

75

60

80 60

70

65 PO

LA RS

I RK ELE

N

S V A L B ARD

FRA NZ JO S E F LA ND

NO

VAJA ZEMLJA J a n M ay en

F æ r øy ene

S h e t l a nds øyene

SE

RNEV

AJA Z EM LJ A

Bjø r n øya

B A R E N T S H A V E T N OR SK EH A VE T

P O L H A V E T

G R Ø N L A N D S H A V E T

KARAHAVE T

N O R G E

F I N L

A N

D

R U S S L A N

D G R Ø N L A N D

I SLAND

S V

E R I G E

Oulu Umeå

Bodø

Vasa Luleå Narvik

Tromsø

Rovaniemi Hammerfest Scoresbysund

Longyearbyen

Oulu Umeå

Bodø

Vadsø Vadsø

Kirkenes Kirkenes

Vasa Luleå Molde

Molde

Narvik Tromsø

Rovaniemi Trondheim

Trondheim

Hammerfest

Narjan-Mar Narjan-Mar Scoresbysund

Longyearbyen

Oslo Oslo Bergen Bergen

Stavanger Stavanger

Kristiansand Kristiansand

Harstad Harstad

Kårstø Kårstø

Melkøya Melkøya

Kollsnes Sture Mongstad

Tjeldbergodden

Tjeldbergodden Murmansk

Vitino

Onega Arkhangelsk

Kolgujev Murmansk

Vitino

Onega Arkhangelsk

Kolgujev VarandejVarandej Nyhamna

Nyhamna

20 70

N O R S K E H A V E T

Bodø

Tromsø Hammerfest

Bodø Narvik Narvik VadsøVadsø

Tromsø Melkøya Melkøya Hammerfest

0 25 50 100 150km

0 25 50 75 nm

Havaktiviteter

Snøhvit

0 50100 200 300 400km

0 50 100 200 nm

Byer

Maritime jurisdiksjonsområder

Steinkjer Steinkjer Dyphavsmåling

500m 1500m 2500m 3500m 4500m

Målestokk

Sjøis min. (september)

Sjøis maks. (mars)

Russisk sektorlinje Norsk–russisk midtlinje

Det omstridte området

Gassfelt Olje-/gassfelt Funn (NO)

Utvinnings- tillatelse (NO) Avtalebaserte områder (NO) Økonomisk

sone

Russland Norge Indre farvann og territorialfarvann

Fiskevernsone Svalbard

Olje-/gassutvikling og infrastruktur

Industrianlegg

Utskipningsterminal Anlegg/terminal

Fiskeriaktivitet Ekstra stor

Lav Stor

Middels

Foreslåtte skipsleder 35 nm

8-12 nm

MILJØ OG HAVAKTIVITETER I NORD

M1

Kart utarbeidet av

85°N, 20°V 85°N, 80°Ø 60°N, 20°V 60°N, 80°Ø

Winner 2006 British Cartographic Society Award

Varsel om vekst?

Fremtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge

Gudmund Hernes, Jon M. Hippe, Magne Bråthen og Jørgen Svalund

Denne rapporten presenterer mulige fremtidsbilder av olje- og

gassvirksomheten i Nord-Norge. Forfatterne gir en kompakt fremstilling som kan illustrere spennvidden i mulige utviklingsbaner. Rapportens første del er en kort sammenstilling av norsk oljehistorie, mens det i andre del legges frem fire mulige scenarier for utviklingen. I siste del drøftes valg og mekanismer som er grunnlaget for at utviklingen kan ta svært ulike veier.

Ambisjonen er ikke å gi et mest mulig presist anslag på hva som faktisk vil skje, men å vise hvor ulik utviklingen kan bli, avhengig av hvilke valg som gjøres lokalt og nasjonalt. Målet er å bidra til kunnskap om noen underliggende mekanismer for forestillingen om at petroleumsvirksomheten i nord vil føre til at «Norge vil snus på hodet» i løpet av de neste 20 til 30 årene.

(2)

(3)

Gudmund Hernes, Jon M. Hippe, Magne Bråthen og Jørgen Svalund

Varsel om vekst?

Fremtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge

Fafo-rapport 2007:36

(4)

ISBN 978-82-7422-603-6 ISSN 0801-6143

Alle kart i rapporten er basert på kartdata fra Cappelen

Figur 3.1–3.7 er basert på figurer og tallmateriale levert av Inge Berg Nilssen, Norut – Northern Research Institute Alta

Figur 3.8–3.11 er gjengitt med tillatelse av Oljedirektoratet. Kilde: Petroleumsressursene på norsk kontinentalsokkel 2007

(5)

Innhold

Forord ... 5

Del 1 Ståsted �� 7 Historien som endrer historien – norsk oljehistorie ... 10

Er Nord-Norge beredt? ... 15

Del 2 Scenarier for mulige vekstområder �� 21 Scenarieplanlegging ...21

Mulige vekstområder ... 23

Fire scenarier ... 34

Boom and Bust ... 38

Enklave ... 44

Sentrum 2 ... 49

Verdensstjerne ... 56

Nord 2025 – et samlet bilde ... 62

Del Skilleveier �� 6 1 Betingelsene for norsk petroleumspolitikk: Det var da det, og ikke nå ... 64

2 Hva tror aktørene selv vil komme? ... 69

3 Erfaringene så langt: Scenarier som svant? ... 72

4 Hva med ressurser og oljepris? ... 84

En oppsummerende tese – «Resources count, but politics decides» ...87

Epilog: Dreiebok for små aktører i asymmetriske maktforhold ��90 Referanser ... 93

(6)

(7)

Forord

Denne rapporten presenterer mulige fremtidsbilder av olje- og gassvirksomheten i Nord-Norge. Prosjektet er gjort på oppdrag av Konkraft. Formålet med prosjektet var fra oppdragsgivers side å fremskaffe et informasjonsgrunnlag om hvilke forhold som kan bidra til å skape regionale, økonomiske og sosiale ringvirkninger av petroleumsvirksomheten i de tre nordligste fylkene. Ambisjonen er ikke å gi et mest mulig presist anslag på hva som faktisk vil skje, men å vise hvor ulik utviklingen kan bli avhengig av hvilke valg som gjøres lokalt og nasjonalt. Vårt mål er å bidra til kunnskap om noen underliggende mekanismer i den etter hvert så omtalte forestillingen om at petroleumsvirksomheten i nord vil føre til at «Norge vil snus på hodet» i løpet av de neste 20 til 30 årene.

For å skape et slikt kunnskapsgrunnlag og en basis for mulige fremtidsbilder er det i prosjektet gjennomført flere grunnlagsanalyser:

• En gjennomgang av utviklingstrekk i norsk oljepolitikk og erfaringer knyttet til tidligere utbyggings- og utviklingsprosjekter.

• En oversikt over etablerte olje- og gassaktiviteter i Nord-Norge.

• En gjennomgang av indikatorer om arbeidsmarked, næringsstruktur og sosiale forhold i de tre nordligste fylkene og identifisering av mulige vekstområder innenfor disse fylkene.

• Intervjuer med nasjonale og lokale informanter fra oljeselskaper, leverandørindustri, organisasjoner, sentrale og lokale myndigheter for å klargjøre planer og forventninger til olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge.

• En vurdering av ressurssituasjonen i nord utført for prosjektet av Ocean Futures ved Steven Sawhill og Willy Østreng.

Disse analysene er presentert i et eget notat, kalt Forutsetninger for olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge. Notatet er tilgjengelig på Fafos hjemmesider fafo.no. Denne sluttrappor- ten fra prosjektet bygger videre på analysene presentert i grunnlagsnotatet. Formålet er å gi en kompakt fremstilling som kan illustrere spennvidden i mulige utviklingsbaner.

I rapportens del 1 gir vi en kort sammenstilling av hovedkonklusjonene som er presentert i grunnlagsnotatet. I del 2 legger vi frem fire mulige historier om utviklingen i

(8)

Nord-Norge. I del 3 avsluttes rapporten med en drøfting av valg og mekanismer som er grunnlaget for at utviklingen kan ta svært ulike veier.

Prosjektet har vært ledet av en referansegruppe nedsatt av Konkraft bestående av Jon E. Johnsen (leder), Konkraft, Knut Aaneland, Norsk Industri, Erik Gjerdene og senere Lars Christian Alsvik, Rederiforbundet, Torgeir Knutsen, OED, Dag Odnes, LO og Odd Raustein, OLF. Takk til referansegruppen for mange nyttige kommentarer og innspill. En takk også til Sveinung Eikeland og Eirik F. Hansen for gode kommentarer og konkrete innspill til tidligere manus, og til Ann K. Sjøtveit i Konkraft for grundig gjennomgang i avslutningen av dette arbeidet. Rapporten står imidlertid i sin helhet for forfatternes regning.

Oslo, oktober 2007

Gudmund Hernes, Jon M. Hippe, Magne Bråthen og Jørgen Svalund

(9)

Del 1 Ståsted

Det har fremkommet store forventninger om vekst i de tre nordligste fylkene som en følge av mulige olje- og gassfunn utenfor kysten av Nord-Norge. En svært god illustra- sjon på disse forventningene fikk man på NHOs årskonferanse tidlig i 2006, der ECON i en rapport argumenterte for at Norge vil bli snudd på hodet i løpet av de neste to til tre tiårene som følge av petroleumsvirksomheten (ECON 2006).

I dette prosjektet har vi studert grunnlaget for en slik mulig utvikling: Hva er forutsetningene for å skape territorielle, økonomiske og sosiale ringvirkninger av petroleumsvirksomheten i de tre nordligste fylkene? Målet er ikke å gi et presist anslag på hva som faktisk vil skje, men å vise betydningen av valg som kan gjøres lokalt og nasjonalt.¹ Vår analyse gjør oss langt mindre optimistiske enn det bildet som ble skapt gjennom ECON-rapporten (2006) og på NHOs årskonferanse. Dette skyldes både at betingelsene for en slik utvikling i liten grad er til stede og, ikke minst, at det er usikkert hva norsk deltakelse i det russiske olje- og gasseventyret vil bety for Nord- Norge. Likevel, som vi håper å illustrere i denne rapporten, det kan bli betydelige ringvirkninger av petroleumsvirksomheten utenfor kysten av Nord-Norge, men det må ikke nødvendigvis bli det.

Grunnlaget for denne konklusjonen og vårt arbeid med fremtidsbildene er de analysene vi har gjort i dette prosjektet og som presenteres i notatet Forutsetninger for olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge:

• Det er grunn til å tro at det er betydelige olje- og gassressurser i nord (nord for den 65. breddegraden). Dette området vil være viktig ikke bare for det europeiske energimarkedet, men også ha betydning for det globale markedet. Området er svært viktig for den norske oljenæringen når det gjelder å sikre volum og stabile investeringer fremover.

• Norsk oljehistorie viser at «politics matters» – ikke minst har ilandføring og til- hørende (nedstrøms-)aktivitet vært sentralt for å skape ringvirkninger, men også lokale politiske tilpasninger har vært viktige som grunnlag for næringsutvikling.

• Den nordnorske virkeligheten er i relativt liten grad tilrettelagt for sterk vekst – verken kompetansemessig eller næringsmessig.

1 Se notatet Forutsetninger for olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, som er tilgjengelig på fafo.no.

(10)

• Oljeerfaringene så langt i nord har vært blandet. Mens Snøhvit-utbyggingen har gitt til dels betydelige ringvirkninger, ikke minst i Hammerfest, og særlig i selve byggefasen, har man på kysten av Helgeland i mindre grad fått aktivitet på land som følge av utvinning blant annet på Nornefeltet. Base- og driftsfunksjonene for Heidrun-feltet ble gitt til Midt-Norge. Og, til tross for at Stortinget vedtok (1996) at drift skulle organiseres fra Harstad og at basene i Sandnessjøen og Brønnøysund skulle brukes, er ringvirkningene fra Norne små på Helgeland.

• Det er vanskelig å tenke seg generelle vekstimpulser i alle tre fylkene. I rapporten har vi identifisert fem potensielle vekstområder som i varierende grad kan dra nytte av de funn som gjøres i havet utenfor: Helgeland og Bodø-regionen, Harstad-regionen, Tromsø, Hammerfest-regionen og Alta, og Kirkenes.

• De politiske forutsetningene for store ringvirkninger er usikre. For å bruke en fotballanalogi: Det er betydelig strekk i laget som følge av store forskjeller mellom lokale og sentrale aktører. Og, like viktig, landsdelen fremstår ikke som en felles enhet, men som geografiske områder som kjemper sine svært lokale kamper.

Resultatet kan bli svake allianser ikke bare lokalt, men også svakt press mot nasjonale myndigheter og sterke oljeselskaper. At det er usikkerhet om ulike aktørers posi- sjoner og lite kunnskap om disse, forsterker dette bildet. Et politisk gjennomslag forutsetter også teknisk og forretningsmessig kunnskap om hva som er så vel mulig som gjennomførbart. Hva er for eksempel en god rørendestrategi? Hva er en god knutepunktstrategi?

Nedenfor gis mer utfyllende kommentarer om hovedkonklusjoner knyttet til disse punktene.

Når det gjelder ressurssituasjonen har denne rapporten ikke som formål å ta del i en ingeniørfaglig eller naturvitenskapelig debatt om omfang av forekomster i nord. I denne rapporten anlegges et samfunnsvitenskapelig perspektiv: Hva er de politiske og samfunnsmessige forutsetningene for å sikre investeringer og aktivitet?

Den kanskje beste illustrasjonen på hvordan politiske valg er helt avgjørende for å skape ringvirkninger, er spørsmålet om det skal åpnes for leting og drift utenfor Lofoten og Vesterålen (Nordland VI og VII). Interessen rettes mot hva som blir beslutningen om utbygging gitt at det blir gjort funn. Likevel har prosjektet som utgangspunkt for sitt arbeid fått laget en oversikt over ressursbildet, utarbeidet av Steven Sawhill og Willy Østreng (2006). De viser til det de kaller et optimistisk anslag (USGS-anslag) og bereg- ner at arktiske strøk inneholder 21 prosent av verdens uoppdagede oljeressurser og 28 prosent av verdens uoppdagede gassressurser. I disse anslagene legges det til grunn at 12 prosent av de uoppdagede gassressursene og 8 prosent av de uoppdagede oljeressursene befinner seg på sokkelen utenfor Nordland, mens 19 prosent av de uoppdagede gassressursene befinner seg i Barentshavet. I disse beregningene forutsettes det at oljeressursene

(11)

i Barentshavet er minimale. De største forekomstene der antas imidlertid å tilfalle Russland. Norske oljeselskapers og norsk leverandørindustris deltakelse på russisk side er dermed et svært viktig spørsmål for næringens videre utvikling. Ifølge oppslag i media vil USGS-anslagene bli justert betydelig ned i tråd med den store usikkerheten som eksisterer omkring disse forekomstene (Sawhill og Østreng 2006). Dette bidrar til å understreke usikkerheten knyttet til denne typen anslag, selv om det er grunnlag for å anta at ressursene er betydelige. Et annet grunnlag for å vurdere ressurssituasjonen er ODs basisprognose, som representerer middelbanen i deres mulige anslag for de neste tiårenes produksjon (OD 2007). Basisprognosen, og andre scenarier OD tegner opp, er mer usikre jo lenger frem i tid prognosene går. Korttidsprognosene baserer seg på data fra operatørene, inkludert priser de bruker i sine økonomiske beregninger. Jo lenger frem i tid, jo viktigere blir myndighetenes egne beregninger for prognosen. Disse mer langsiktige beregningene og vurderingene er spesielt utsatt for variasjoner i olje- og gasspriser, og om det gjøres større eller mindre funn enn det forventes per i dag. Dette kommer vi nærmere tilbake til i del 3. I rapporten er det ODs basisprognose vi legger til grunn som ressursanslag.

Det vil si at rapporten tar utgangspunkt i et forventet anslag på fremtidige ressurser som ikke varierer mellom fremtidsbildene. Det er politiske og forretningsmessige beslutninger som varierer. Gitt at olje- og gasspriser holder seg høye, og funnratene opprettholdes, vil ikke ressursene være den avgjørende betingelsen for scenariene.

Det er grunn til å tro at de store norske oljeressursene befinner seg sør i Nordland og i Finnmark nord for Tromsø. Det er med andre ord «et hvitt hav», som det ofte kalles i næringen, nord for Bodø og helt opp til havområdene nord for Tromsø. For det det er verdt, viser informantintervjuene som er foretatt for denne rapporten at de mest interessante områdene ligger utenfor Nordland (Nordland VI og VII). I tillegg er Nordland II med Norne, Skarv, Idun og Victoria et sentralt område.

De norske ressursene i nord er ikke bare et innenrikspolitisk, men også et uten- rikspolitisk stridstema. Det er en rekke uavklarte storpolitiske slag igjen å utkjempe:

Kontroll over og rettigheter til sokkelen rundt Svalbard, det såkalte omstridte området knyttet til delelinjeproblematikken og fortsatt spørsmålet om ressursforvaltning i blant annet Smutthullet selv når delelinjen er fastlagt i Barentshavet. I tillegg er det med all tydelighet vist at også norske selskapers eierskap på russiske felt og industrisamarbeid er sprengt inn i et politisk spenningsfelt.

I fremtidsbilder som presenteres i denne rapporten er derfor tilgangen til ressurser til havs ikke bare et spørsmål om forekomster, teknologi og lønnsomhet. Tilgangen til ressurser er også politikk for myndigheter og selskaper. Og i enda større grad er spørsmålet om ilandføring, gasskraftverk og industriell nedstrømsaktivitet på land langt fra et spørsmål om bare funn og bunnforhold, men om politiske beslutninger. Det er derfor naturlig å se tilbake på de lærdommer oljehistorien har kunnet gi oss, som et startpunkt for å lage bilder av fremtiden.

(12)

Historien som endrer historien – norsk oljehistorie

Man skal iallfall tilbake til den første industrialiseringen av Norge fra slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre for å finne et pådriv til endring av det norske samfunnet av et omfang og med et nedslag som funnet av olje på kontinentalsokkelen i slutten av 1960-årene medførte – med så omfattende, så varige og så mangfoldige forandringer. Det var ikke en endring som kom av seg selv – den kom etter store, bevisste og vidtrekkende strategiske valg, der muligheter ble grepet som kunne ha glippet.

Tatt på senga – men tok føringen

Enkelt sagt kan man hevde at Norge mistet seg selv da landet ble forent med Danmark i 1536, og ved at danskene så tapte en stor del av Norge til Sverige ved freden i Brømsebro i 1645, da Jämtland og Härjedalen kom under svensk styre.

I det 20. århundre vant imidlertid Norge terreng til havs flerfoldige ganger større enn det som tidligere var tapt på land. Blir landets siste krav i 2006 om utvidelser av kontinentalsokkelen i nord-områdene internasjonalt akseptert, vil Norge bli Europas nest største land.

Men ikke bare er Norges grenser radikalt utvidet – det har i sin tur også gitt grunnlag for en helt ny næringsvei for landet og et dramatisk endret kompetansegrunnlag i folket – det som er sammenfattet i ordet Olje-Norge. Et stykke på vei var dette et kombinert resultat av stor uvitenhet og betydelig strategisk teft.

Uvitenheten besto i at svært få trodde at det kunne ligge ressurser på havets bunn – og enda mindre under den. I havet selv «leika det fisk ned i havet», men man så lite annet for seg utaskjærs. Rett nok var gass funnet i Groeningen i Holland i 1958, men utvinningen der skjedde relativt nær land og på grunt vann.

Allikevel var det noen som så for seg at olje kunne finnes også andre steder i Nord- sjøen. Den 29. oktober 1962 fikk norske myndigheter en forbløffende henvendelse fra et temmelig ukjent amerikansk oljeselskap, Phillips Petroleum, som ville foreta seismiske undersøkelser for å søke etter olje og gass på det som kunne bli en Nordsjø-sokkel under norsk myndighet. Samme høst kom storkonserner som Shell og Esso etter.

Phillips søkte seg til Norge og norske myndigheter fordi det alt eksisterte en Genève- konvensjon om havets folkerett fra 1958 om deling av kontinentalsokler. Den ga kyst- stater enerett over sokkelen når det gjaldt utforsking og utnytting av havbunnen, mens havet over var forutsatt å være allmenning. Ble Genève-konvensjonen anvendt, ville Norge sammen med Storbritannia ha overhøyhet over de to største kontinentalsoklene i Nordsjøen. Phillips var ikke snauere enn at selskapet ba om konsesjon for hele området som kunne komme under norsk jurisdiksjon, mot å foreta undersøkelser verdt 1 million dollar (det er siden tatt ut verdier på mer enn 5000 milliarder dollar på sokkelen).

(13)

Fra norsk side måtte det avklares hvem som hadde råderetten over området – ikke minst ettersom flere oljeselskaper snart meldte sin interesse. Etter Genève-konvensjonen var en sokkel avgrenset til 200 meters dyp ut til midtlinjen mellom stater – og den langt dypere Norskerenna skapte derfor et problem. Det var imidlertid et problem Norge ikke valgte å trekke oppmerksomhet til.

Utenriksdepartementet presiserte at selv om vanlige folkerettslige regler ble lagt til grunn – slik at Norge hadde råderetten frem til midtlinjen mot andre stater – burde de norske rettighetene til sokkelen fastlegges juridisk. Det skjedde ved en kgl. res. som regjeringen Gerhardsen la frem 31. mai 1963, og siden ved en lov vedtatt 14. juni.

Etter den kunne Kongen på bestemte vilkår gi norske personer og selskaper konsesjon til å utforske eller utnytte forekomster av olje eller gass. Dermed hadde Norge lagt grunnlaget for forhandlinger med beilere. Med andre ord: Den første henvendelsen tok Norge på senga – men Norge tok føringen.

For selv om Norge hadde proklamert deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet, måtte dette bli akseptert av nabostatene – først og fremst av Danmark og Storbritannia. Avtaler om midtlinjeprinsippet ble inngått i mars 1965. Alt neste måned, 13. april, ble den første såkalte «konsesjonsrunde» utlyst. Det ble tildelt 22 utvinningstillatelser som ga eneretten til å undersøke, bore og utnytte funn innen en gitt blokk. Det ble gitt 22 tillatelser til 78 slike blokker.

Den første letebrønnen som ble boret i 1966 var imidlertid tørr. Boringene var temmelig resultatløse også i tiden som fulgte, og selskapene som hadde fått konsesjon vurderte å trekke seg helt ut. Først 25. oktober 1969 – hele syv år etter den første henvendelsen fra Phillips – ble et oljefunn gjort. Symbolsk nok var det lille julaften 1969 at prøvebrønnen ble stengt – men da visste mange at funnet – Ekofisk – var gigantisk.

Et halvår senere ble det offentlig kjent.

Den store strategi

Det første store strategiske grep Norge tok, var altså å sikre seg råderett over sokkelen og aksept for denne råderetten.

Men det norske politiske miljøet tok fort inn over seg en annen grunnleggende forutsetning: Man visste at man her sto overfor oppgaver man manglet kunnskap om!

Det vil si, det var to ting man kunne fra før. Det ene var forhandlinger om havrett – er- vervet gjennom århundrers strid og dragkamp om fiskerigrenser – om hvem som kunne fange hva, hvor, når og hvordan. Hele det norske folk var innpodet, ja, impregnert med dette den gang da NRK ennå bare hadde én kanal og den daglige sendte «Melding fra fisket», der ord som juksa, fangstforbud, og meldinger fra fiskeridirektøren hørte til dagens faste orden for det hele folk. Disse erfaringene var det som dels hadde nedfelt seg i den første Genève-konvensjonen av 1958 og fort ble oversatt til et nytt nasjonalt lovgrunnlag i 1963. Man kan si at man handlet ut fra et slags juridisk føre-var-prinsipp – det gikk som nevnt hele syv år fra den første henvendelsen til olje ble funnet.

(14)

Den andre erfaringen var den man hadde høstet ved det 20. århundrets begynnelse – at nasjonale ressurser kunne komme i fare dersom de ikke var beskyttet av vernelover – konsesjonslover. De kom til å verne alt fra fossefall til malm, og var også velkjent stoff både for norske jurister og norske politikere.

Men olje var altså noe som nordmenn til da bare hadde fraktet og tanket, men aldri funnet eller tappet. Man sto overfor en oppgave som man ikke bare var uforberedt på, men der de sentrale aktørene man sto overfor var blant de største multinasjonale selskaper, med store profesjonelle staber, virksomhet i mange land og lang erfaring på feltet. Strategien Norge valgte var å

handle for å lære – og noen grunn- leggende konklusjoner ble trukket temmelig raskt. Halvannet år etter at den første oljen var funnet, trakk regjeringen Bratteli opp perspekti- ver og retningslinjer for en nasjonal petroleumspolitikk i St.meld.

nr. 76 (1970–71) i april 1971, og i juni avga det som ennå het bare

«industrikomiteen» – den skulle senere få navnet «energi» inkludert – sin innstilling (Inns. S. nr.

294 (1970–71). Der ble et sett politiske føringer trukket opp, senere kalt «De ti oljebud».

Politikken som der ble lagt var såpass stram at oljeselskapene protesterte – men det var så store gevinster å hente at selv om de protesterte for all verden, fulgte de med på ferden, endog med det skyhøye norske skatteregimet. En slik politikk er senere blitt møn- sterdannende for mange andre land. Med andre ord: Den norske strategien førte ikke bare til eksport av olje, men også til eksport av oljepolitikk.

Prinsippene slo fast nasjonal styring, selvforsyning, nedstrøms næringsvirksomhet, miljøvern,

De ti oljebud

Et enstemmig Storting vedtok i juni 1971 grunn- steinene i den fremtidige oljepolitikken. Dette ble utformet som «10 oljebud»:

1� All virksomhet på norsk sokkel skulle foregå under nasjonal styring og kontroll.

2� Petroleumsfunnene skulle utnyttes slik at Norge ble selvforsynt med råolje.

� Det skulle utvikles ny næringsvirksomhet med utgangspunkt i petroleum.

� Ny oljeindustri måtte ta hensyn til eksisterende virksomhet og til natur- og miljøvern.

� Brenning av gass på norsk sokkel kunne bare aksepteres for kortere perioder.

6� Petroleum fra norsk sokkel skulle som hovedregel ilandføres i Norge. Det kunne gjøres unntak for tilfeller hvor samfunnspolitiske hensyn ga grunnlag for en annen løsning.

7� Staten skulle engasjere seg på alle plan av oljevirksomheten. Myndighetene skulle dessuten medvirke til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til opp- bygging av et norsk integrert miljø med såvel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt.

� Det skulle opprettes et statlig oljeselskap til å ivareta statens forretningsmessige interesser. Sel- skapet burde ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser.

9� Oljeutvinning nord for 62. breddegrad måtte foregå slik at den tilfredsstilte de særlige samfunnspolitiske forhold i landsdelen.

10� Norske petroleumsfunn i større omfang ville stille norsk utenrikspolitikk overfor nye utfordringer.

(15)

ilandføring, statlig engasjement og samordning, etablering av norsk petroleumsindustri i et integrert miljø med internasjonale ambisjoner, etablering av et statlig oljeselskap, forhold til utenrikspolitikken – og at utvinning nord for 62. breddegrad ble spesielt nevnt, men i praksis stilt i bero. Blant de sentrale strategene bak prinsippene var indus- triminister Finn Lied, Jens Christian Hauge og LO-formannen Tor Aspengren foruten statsminister Trygve Bratteli.

Poenget her er altså at man la et løp for norsk statlig styring, fornorsking av olje- virksomheten og nasjonalisering av storparten av inntektene. Samme år som den første produksjonen startet, i 1971, ble den norske stats oljeselskap, Statoil, etablert. Året etter kom et oljedirektorat, som ble tillagt stor myndighet når det gjaldt leting og utnyttelse og ansvar for langsiktige tekniske og geologiske analyser.

Teknologisk ble Norge raskt en av de fremste aktørene globalt i oljeutvinning til havs, og i design og bygging av bore- og produksjonsplattformer, ikke sjelden med overskridende teknologiske innovasjoner. Det samme gjaldt systemene for forsyning, ilandføring via rør, oljevern, profesjonalisering av stabene og utvidelse av aktivitetene.

Det siste skjedde ikke minst etter at teknologiske nyvinninger gjorde det mulig i praksis å håndheve det 6. oljebud: At petroleum fra norsk sokkel som hovedregel skulle ilandføres i Norge. Dermed kunne en bredere petrokjemisk industri bygges opp. Den første industrien til foredling av det nye råstoffet ble fraktet til fastlandet med skip, til Bamble, ikke i rør til land. Med andre ord: Læringsstrategien hadde vært overmåte vellykket. Landet som startet uten kompetanse ble etter hvert global leder på en rekke spesialområder. Læregutten ble så å si verdensvirtuos.

Den norske politikken gikk ikke bare ut på å skaffe seg kontroll og bygge kompetanse – den tok også sikte på å bygge et integrert oljemiljø. Stavanger ble etablert som sentrum for oljevirksomheten i landet – dels etter dyktig lokalpolitisk entreprenørskap med Arne Retterdal i front. Ikke bare ble Oljedirektoratet og Statoils hovedkvarter lagt dit – alle store som ville inn på sokkelen, fant det strategisk å legge seg nær de andre,² og et mangfoldig knippe av komplementære aktiviteter bygget seg opp, med alt fra helikoptertransport til forsyningsbaser for borefartøyer og leteselskaper. Miljøet kunne også skilte med en moderne flyplass og 18-hulls golfbane – goder som gjorde det både profesjonelt og personlig attraktivt.

Om Stavanger ble sentrum, var det mange som ønsket seg å bli iallefall satellitter – mange kommuner presset på. Og Statoil var et selskap – blant andre – som fort lærte å spille på slike lokale ønsker. Det regnet på Stavanger, men det dryppet på mange andre, som Kårstø og Bamble og Mongstad – rekken er lang. Mange av de kommunene som fikk oljerelaterte anlegg, fikk også golfbaner – både Kårstø og Bamble – ja, den som sier olje, sier golf. Resten er, som man sier, oljehistorie.

2 Dette kan ses på som en anvendelse av Harold Hotellings lov om lokalisering – pluss teori som senere er utviklet for næringsknipper.

(16)

Nordnorske oljeerfaringer

Petroleumsvirksomheten i nord ble innledet med Statoils etablering i Harstad i 1976.

Byen var av staten blitt utpekt som administrasjonssenter for petroleumsvirksomhet i landsdelen. Selve letingen etter olje og gass i Barentshavet skulle startet i 1978, men Bravoulykken på Ekofisk stoppet dette. Sommeren 1980 boret Norsk Hydro og Statoil de første brønnene i Barentshavet. Over 60 letebrønner ble boret. I 1981 ble Askeladden funnet, i 1982 Albatross og i 1984 Snøhvit. Etter dette gikk funnratene ned, og flere år med negative resultater førte til at oljeindustrien trakk seg ut av Barents- havet (Barlindhaug 2005: 14). 1980-tallet, og den gang Heidrunfeltet skulle bygges ut (produksjonsstart 1995), ble på mange måter en nedtur for regionalpolitikere og lobbyister i nord. Det var Midt-Norge som fremsto som vinnere, med ilandføring og metanolanlegg på Tjeldbergodden.

På enkelte områder kan en hevde at funnet av Norne senhøstes 1992 ble et vende- punkt med hensyn til oljeutvinning nordpå. Feltet ble bygd ut på rekordtid. Produksjo- nen som åpnet høsten 1997, ble et av de mest lønnsomme på norsk sokkel. Nornefeltet er hovedsakelig et oljefelt, med et tilhørende offshore-anlegg. Gassen som utvinnes på anlegget transporteres gjennom en egen rørledning til Åsgard, mens oljen blir utvinnet ved bruk av et produksjons- og lagerskip med eget prosessanlegg. Den begrensede utbyggingen på land og på sokkelen betyr at infrastrukturen knyttet til petroleumsvirksomhet er tilsvarende begrenset. Når det gjelder ringvirkninger i form av petroleumsrelaterte arbeidsplasser i fylket, har også disse vært bergrensede.

Allerede tidlig på 1990-tallet ble det forsøkt å etablere et grunnlag for utbygging av Snøhvitfeltet. I 1991 ble det iverksatt en planprosess, som imidlertid ble stanset fordi de beregnede kostnadene ble vurdert som for høye. Statoil lanserte derfor en ny utbyggingsløsning med et landanlegg på Melkøya og produksjonsanlegg på havbunnen, fjernstyrt fra landanlegget. En ny planprosess ble startet i 1997, og de endelige planene ble godkjent av Stortinget i 2002 – hele 18 år etter at Snøhvit ble funnet. Én av grunnene til at prosjektet denne gangen ble vurdert som lønnsomt, var at skattereglene knyttet til utbyggingen var bedret – altså politikk snarere enn geologi. Utbyggingen av Snøhvit som ble påbegynt første halvår 2002, skal være klar for regulære gassleve- ranser fra 1. desember 2007. Statoil startet produksjon av flytende naturgass – LNG (Liquefied Natural Gas) på Melkøya 13. september – etter fem års utbygging var verdens nordligste LNG-anlegg satt i drift. Men den 26. september ble det konkludert at utvinning av oljen i Snøhvitfeltet ikke vil bli lønnsom. Partnerskapet på Snøhvit har derfor besluttet å stanse alt arbeidet med å bygge ut oljesonen (pressemelding Statoil 26/9-07). Produksjon fra anlegget er planlagt i perioden 2007– 2031 (Abelsen m.fl.

2005: 7). Det første LNG-skipet gikk fra Melkøya sent i oktober 2007.

Det overordnede fokus for den nasjonale politikken for nord har vært nødvendig- heten av å sikre langsiktig ressurstilgang, og den har dermed lagt stor vekt på kommersielle lete- og driftsbeslutninger. Politikken er rettet inn mot å tilrettelegge for lønnsom drift

(17)

snarere enn å stille krav til oljeselskaper om forhold knyttet til ilandføring, baser m.v.

eller til et mer omfattende krav til samfunnsengasjement. Det er «på havet det skjer»

og vekten ligger på nasjonale ringvirkninger snarere enn på lokale.

Videre har norsk oljepolitikk ikke bare som formål å «bygge landet», men også å bidra til at selskaper og leverandørindustri som driver fra norsk område kan få et verdensomspennende nedslagsfelt fordi de er konkurransedyktige. Spillet om ressursene er altså ikke lenger nasjonalt, det er globalt. Aktørene, selskaper og leverandørindustri, tenker lønnsomhet og konkurransekraft i mange globale områder på én gang. De er av naturlige årsaker lite interessert i særskilte nasjonale krav. Det legger føringer på utviklingsdynamikken i nord. Eller sagt på en annen måte: Der man i oljeutvinningens første fase tenkte land, tenker man nå næring.

Er Nord-Norge beredt?

Synovate MMI foretok i desember 2005 en undersøkelse om folks forventninger til olje- og gassaktivitet i Nord-Norge. Undersøkelsen omfattet 1401 personer fra hele landet, hvorav 507 var bosatt i Nordland, Troms eller Finnmark. Nesten to tredje- deler tror at petroleumsvirksomheten i nord vil gi den samme økonomiske utvikling for landsdelen som den Vestlandet har opplevd. På spørsmål om utvikling av olje- og gassvirksomhet vil påvirke tilflytting til landsdelen, sier tre av fire at de tror denne vil øke. De positive forventningene er ikke begrenset til de nordligste fylkene, selv om andelen er noe høyere i Finnmark sammenlignet med resten av landet.

Om disse forventningene blir en realitet vil avhenge av hvilke ressurser Nord-Norge finner ved inngangen til det befolkningen selv ser på som en mulig ny oljeæra i nord.

Men ikke bare naturen vil avgjøre – det samme vil politikken.

Nordnorsk virkelighet

Historisk sett er Nord-Norge ofte skildret som et økonomisk problemområde. Lands- delen ble hardt rammet av krisen i mellomkrigstiden, og den tyske okkupasjonen medførte større ødeleggelser enn i resten av landet. Siden den gang har utbygging og etablering av næringsliv i de tre nordligste fylkene vært preget av statlig innsats. Nord- Norge-planen av 1951 var med på å danne opptakten til norsk distriktspolitikk. En rekke statlige satsinger og intervensjoner – fra Jernverk og Koksverk til gruvedrift og filetfabrikker fulgte, med det nye Universitetet i Tromsø som selve kronjuvelen. Lands- delen gjennomgikk en rask industrialisering, og sysselsettingen i primærnæringene ble kraftig redusert, med tilhørende fraflytting fra deler av distriktene.

Fra slutten av 1960-tallet fulgte en vekst i offentlig sektor. Velferdsstaten ble bygget ut og kommunalisert. Dette bremset sentraliseringsprosessene i landsdelen og skapte

(18)

en mer «desentralisert konsentrasjon» rundt de nye kommunesentraene som var blitt etablert gjennom kommunesammenslåingene på 1960-tallet.

Fra midten av 1980-tallet opplevde Nord-Norge en raskere avindustrialisering enn resten av landet. Gruve- og bergverksindustrien, fiskeindustrien, verkstedindustrien og den landbruksbaserte industrien ble kraftig redusert. Nedgangen i industri sysselsettingen ble imidlertid oppveiet av ekspansjonen i offentlig sektor, som fortsatt vokste sterkt frem til første del av 1990-tallet. Utdanning, helsetjenester, kultur, reiseliv og andre former for privat tjenesteyting sto nå for den sterkeste økningen. Dette bidro til byvekst og en markant omlegging i retning av en serviceøkonomi. Nord-Norge ble på denne måten stadig mer lik resten av landet. De tidligere forskjellene i næringsstruktur, bosettingsmønster, servicetilbud og livsformer ble suksessivt redusert.

For Nord-Norge som helhet har de siste 20 årene har vært preget av flere forhold som skaper betingelser for fremtidig vekst:

1 En befolkningsutvikling som har vært sårbar for konjunktursvingninger, endringer i det lokale arbeidsmarkedet og de generelle levekår.

Befolkningstallet i Nord-Norge har de siste 20 årene beveget seg mellom 460 000 og 470 000.

Utviklingen har vært dominert av endringene i tilflyttinger og fraflyttinger til landsdelen.

Denne flyttebalansen har igjen vært påvirket av konjunktursvingninger og har derfor hatt en periodisk karakter. Ved alle høykonjunkturer etter 1980 har utflyttingen fra Nord-Norge økt sterkt.

Figur 1.1 Nettoflytting mellom landsdelene. 2006

Kilde: SSB Befolkningsstatistikk

(19)

2 En sentraliseringsprosess hvor befolkningsveksten har vært begrenset til storkommuner, som for eksempel Bodø, Harstad, Tromsø og Alta.

Selv om landsdelen som helhet har vært preget av ut- flytting , har Tromsø, Bodø og Alta hatt en befolknings- v e k s t s o m følge av at folk flytter fra de såkalte perife- rikommunene inn mot større sentra. Denne tendensen har sammenheng med endring i næringsstruk- turen. Reduk-

sjonen i sysselsettingen i primærnæringene og veksten i tjenesteytende næringer krever et større befolkningsunderlag. Lokale studier i Nord-Norge har vist at store områder i ytre kyststrøk, noen fjordstrøk og indre dalstrøk i landsdelen har tapt rundt en tredjedel av sin befolkning på under 20 år, mens tettstedområdene i kommunene har hatt vekst i befolkningen (Pedersen 1991, Pedersen og Andersen 1999 og 2001). Typisk nok har denne flyttingen vært selektiv og ført til en aldring av befolkningen i de områdene som har hatt sterk nedgang i folketallet. Det er de unge som flytter og de eldre som blir.

Figur 1.2 Gjennomsnittlig befolkningsendring i prosent per år. 2000–2004

��

Kilde: SSB Befolkningsstatistikk

(20)

3 En «foroffentliggjøring» av arbeidsmarkedet, med økende sysselsetting i offentlig sektor.

Andelen som arbeider i offentlig forvaltning og annen tjenesteyting utgjør en større del av de sysselsatte i Nordland, Troms og Finnmark enn i landet som helhet. Det er særlig to momenter som trekkes frem for å forklare dette. For det første har landsdelen som følge av store avstander og spredt bosetting, en spesiell

kommunestruktur. I tillegg utgjør forsvaret en større del av offentlig forvaltning sam- menlignet med resten av landet.

4 En utdanningsrevolusjon, selv om den ligger noe lavere enn for landet som helhet.

Den gjennomsnitt- lige andelen av personer med høyere utdanning har hatt en økning i den nordligste landsdelen på linje med landet som helhet. Forskjellene i utdanningsnivået er imidlertid stabile.

Figur 1.3 Andelen sysselsatte i offentlig forvaltning og annen tjenesteyting. 4. kvartal 2006

�

��

Kilde: SSB, registerbasert sysselsettingsstatistikk

Figur 1.4 Andelen med høyere utdanning 1983–2005

�

��

Kilde: SSB Utdanningsstatistikk

(21)

5 En aldring av arbeidsstyrken som har vært sterkere enn i resten av landets fylker.

De siste 20 årene har Nord-Norge vært preget av en aldring av arbeidsstyrken. Årsaken er store fødselskull like etter krigen, som nå blir eldre, og en nedgang i fødselstallene, som har vært sterkere enn i resten av landet. Antallet unge i etableringsfasen har også vært preget av to utflyttingsbølger i periodene 1985–88 og 1995–1998.

Som nevnt foran: De første par tiårene etter den annen verdenskrig ble det tatt en rekke store politiske grep for å fremme utvikling for Norge i nord. Staten var ikke bare planlegger og beslutningstaker som stilte opp med finansielle ressurser – staten var også i høy grad entreprenør og næringsdrivende. Det ble nedlagt store ressurser i bygging av infrastruktur som veier og havner, og på utvikling av kompetanse gjennom et nettverk av høyere læresteder, med Universitetet og Regionsykehuset i Tromsø som nøkkelenheter, og senere de statlige høyskolene, for eksempel i Bodø, Harstad og Alta.

Men til tross for dette: Landets tyngdepunkt har fortsatt å sige sørover, og et økende antall nordlendinger er blitt søringer.

Håpet er at den nye ressursen – den olje og gass som ligger under havet i landsdelen – skal gi et nytt pådrag for vekst. Spørsmålet blir derfor hvilke mulige fremtider man kan se for seg? Hva kan skje – og hva er det sannsynlig vil skje?

(22)

(23)

Scenario

• Et konsistent bilde

• av en mulig fremtid

• for å bedre grunnlaget

• for handling nå.

Del 2 Scenarier for mulige vekstområder

I arbeidet med analysen av mulige ringvirkninger av olje- og gassvirksomheten i Nord- Norge har vi tatt utgangspunkt i fire tenkte fremtidsbilder:

• Boom and Bust

• Enklave

• Sentrum 2

• Verdensstjerne

Men det er ikke nok å se på mulige fremtider – det er også nødvendig å vurdere de geografiske nedslagene av dem. Som utgangspunkt identifiserte vi derfor først, gjennom intervjuene med ulike aktører, fem mulige geografiske vekstområder.

Scenariene og vekstområdene ga en ramme for de informantintervjuer som så ble gjennomført: I dem kunne respondentene si hvordan de så for seg utviklingen fremover og hvor det geografiske fotavtrykket ville bli satt.

Scenarieplanlegging

Et scenario kan defineres som et konsistent bilde av en mulig fremtid for å bedre grunnlaget for handling nå. Det skisserer muligheter og valg som må tas for å virkeliggjøre dem, eventuelt for å unngå dem. Et scenario kan også brukes til å sanke og sortere informasjon og skjerpe synspunkter og argumentasjon.

Eller uttrykt ved latinske termer: Et scenario er en interpretasjon for intervensjon. Et scenario gir noe en enten kan ønske å styre henimot eller styre bort fra – man kan presentere både et ønskescenario og et skrekkscenario. I et scenario er det derfor fire hovedelementer som inn- går:

(24)

1. Fakta: Dette kan dreie seg om demografiske og geografiske forhold, informasjon om næringsgrunnlag, identifiserte og forventede petroleumsfunn, arbeidskrafttilgang, bedriftsstruktur, organisasjonsforhold, eller juridisk regelverk og politiske vilkår, osv.

2. Trender: Dette kan dreie seg for eksempel om endringer i fødselstall og befolknings- sammensetning, hvordan rekruttering til ulike typer utdanning kan påvirke fremtidig kompetanseprofil, utvikling av forbruksmønster (for eksempel økningen av oljekonsum i Kina som kan føre til økt oljepris).

3. Anslag: Også forhold som er vanskelig å bygge inn i kvantitative modeller hører med – som estimater av prisutvikling for ulike goder, tolkninger av politiske utviklingstrekk og mulige sosiale tilstander (for eksempel: Hva er rimelige anslag på oljeforekomster på et gitt felt? Kan man forvente at Russland vil endre holdning når det gjelder grensedragningene i nord? Vil global oppvarming endre mulighetene for å bruke Nordøstpassasjen?). Her er det med andre ord tale om å overveie mulige utfall og hvor plausible de kan være – altså om å utøve skjønn basert på erfaring og intuisjon. Slike anslag kan også omfatte brudd og brekkpunkter – for eksempel vurdering av flaskehalser eller stivheter som kan sette grenser for ellers tenkelige forløp, identifisering av kritiske faktorer som kan stanse en ellers ønsket utvikling, oppdagelse av brister i planlegging som kan bli utslagsgivende senere, virkningen av plutselig frafall av en koalisjonspartner, osv. I slike anslag vil man også prøve å få øye på spirende trekk og gryende forhold som siden brått kan føre til store endringer.

I slike anslag vil altså «what if»-analyse være en integrert del av opplegget.

4. Risikoanalyse: Det sentrale formålet med scenarier er å sørge for at det foreligger fleksible planer for å møte alternative mulige forløp og usikkerhet. Bedømmelse av risiko hører derfor med – både risiko som lar seg fastlegge som sannsynlighet med et visst slingringsmonn, men også «low probability events» – altså hendelser som ikke er særlig sannsynlige, men som, hvis de inntreffer, kan få svære og kanskje utforutsigbare konsekvenser («Hva vil bli de politiske reaksjonene på et større oljeutslipp i Barentshavet?»)

Ved scenarioanalyse tegnes vanligvis ikke bare ett bilde av en mulig fremtid, men flere. Det er nettopp dette som gjør at ulike aktører kan bruke hele settet av fremtidsbildene

• til å klargjøre sine egne interesser og strategier, til å identifisere kritiske faktorer og mangler,

• til å finne partnere og allierte og til å justere forventninger, og

• til å forberede fleksible beredskapsplaner.

Hver av aktørene kan, kort sagt, utvikle en samlet strategi for å møte mulige, men usikre utviklingsbaner og søke å bruke sin tyngde for å virkeliggjøre det de helst vil ha.

For slike scenarier vil store deler av faktagrunnlaget gjerne være det samme. På den annen side vil ulike scenarier kunne bygge både på ulike estimater av trender, på ulike

(25)

anslag og vurderinger av økonomiske, politiske og sosiale forhold, og på ulik bedøm- melse av forskjellige former for risiko. For eksempel vil gjerne naturvernorganisasjoner ha et annet syn enn oljeselskapene både på ønskeligheten av utbygging av oljefelter i nord og på farene eller risikoen som knytter seg til de tekniske løsningene for prøveboring, utvinning og transport.

Scenariene er også en måte å systematisere hvilke ringvirkninger som vil kunne komme, og nedslagsfeltet av dem. Det er snakk om ringvirkninger i geografiske områder rundt anlegg, baser, driftssentre og offentlige institusjoner. Og det er snakk om at ringvirkninger av utbygging i nord ikke bare kan slå ut lokalt, men også andre steder i landet eller i utlandet – ja, kanskje først og fremst der.

Mulige vekstområder

Ringvirkningene som følge av en utbygging av petroleumsvirksomheten i de tre nordligste fylkene, er i generelle vendinger gjerne knyttet til hele landsdelen. Norsk oljehistorie har imidlertid vist at det geografiske nedslagsfeltet for økonomiske og demografiske konsekvenser som følge av etablering av olje- og gassvirksomhet, i noen grad er begrenset.

Effektene blir ikke jevnt fordelt utover landskapet. Sammen med det faktum at det er store kommunale variasjoner i forutsetningene for vekst som følge av forskjeller i sysselset- tingsgrunnlag og levekårsforhold, har vi funnet det hensiktsmessig å definere en annen analyseenhet enn fylke for å anslå omfanget av ringvirkningene i de ulike scenariene.

Vi har derfor definert fem regioner som vi ser på som mulige vekstområder. Hvilke kommuner som avgrenser de fem vekstområdene, er basert på SSBs klassifisering av økonomiske regioner. Dette er et regionalt nivå mellom fylke og kommune, hvor kri- teriene som ligger til grunn for grupperingen er basert på økonomiske forhold.

De vekstområdene som benyttes her er definert på bakgrunn av ett eller flere av følgende kriterier:

I. Det er allerede etablert petroleumsvirksomhet i området.

II. Området ligger i nærheten av oppdagede eller mulige forekomster av olje- og gassressurser, fordi nærhet kan være en forutsetning, selv om det ikke må være det, for ringvirkninger.

III. Området vil kunne inngå som en aktiv del i kompetansebyggingen knyttet til olje- og gassvirksomheten.

IV. Områdene er identifisert som mulig vekstområder i våre intervjuer

Nedenfor følger en beskrivelse av de fem vekstområdene, med en kort begrunnelse for hvorfor disse er valgt. Det er også laget en faktaboks med opplysninger om befolkning, sysselsetting og ledighet. I tillegg ser vi på tilstedeværelsen av leverandørindustri.

(26)

Vekstområde 1: Sandnessjøen, Brønnøysund, Mo i Rana, Mosjøen og Bodø³

��

Nornefeltet ligger vest for Sandnessjøen, og forsynes fra forsyningsbasen Helgelands- base i Sandnessjøen. I tillegg er det lagt vekk på nærheten til områdene som utgjør Nord- land VI og VII. Ifølge StatoilHydros konsernsjef, Helge Lund, er disse «blant de mest

3 Sandnessjøen, Brønnøysund, Mosjøen, Mo i Rana og Bodø er de fem økonomiske regionene som inn- går i vekstområde 1. Antallet kommuner i vekstområdet er større, totalt 28. Se Forutsetninger for olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, som er tilgjengelig på fafo.no, for mer om hvilke kommuner som inngår i de ulike vekstområdene/økonomiske regionene.

(27)

Faktaboks: Vekstområde 1*

Antall bosatte per 01�01� 2007 153 592

Befolkningsvekst siste 1 år -0,5 %

Andel av befolkningen over 67 år 14,0 % Andel av befolkningen med høyere utdanning 19,6 %

Ledighetsprosent 2,4 %

Sysselsettingsprosent 67,9 %

Andelen sysselsatte i utvalgte næringer

10–37 Industri, utvinning olje og gass, bergverksdrift 10,9 %

45 Bygge- og anleggsvirksomhet 7,2 %

50–55 Varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet 15,6 % 75–99 Offentlig forvaltning og annen tjenesteyting 43,3 %

* Utdanningsopplysningene er per oktober 2005, mens tallene for sysselsetting og ledighet er fra 4. kvartal 2006.

lovende leteområder på norsk sokkel». Regionen har også en rekke industribedrifter, hvorav noen allerede har deltatt som leverandører til olje- og gassvirksomhet.

I Nordland er det i 2006 registrert 48 bedrifter som hadde leveranser til petroleums- sektoren, tilsvarende en verdi av om lag 1 milliard kroner. Disse kommer i all hovedsak fra Rana, Saltdal og Bodø (Nyvold m.fl. 2007). Eirik Vatne har i en SNF-rapport anslått antallet årsverk i norsk petroleumsrettet leverandørindustri sommeren 2007 (Vatne 2007).⁴ I alt finner han at det ble utført 84 622 årsverk i denne typen leverandørindustri (Vatne 2007: 12). I vekstområde 1 ble det utført 469 årsverk⁵ i maksimalt⁶ 20 bedrifter (Vatne 2007: 17). Bedriftene i de økonomiske regionene Bodø og Sandnessjøen er mindre spesialisert enn gjennomsnittet for alle økonomiske regioner.

4 Offshoreansatte og sjøfolk er ekskludert. Likeledes de som leverer generelle tjenester til oljeindustrien, f.eks. kantinetjenester, generelle anleggstjenester og lignende.

5 I tabellen anslaget er hentet fra (tabell 2, s 17), er årsverkene fordelt på økonomiske regioner. Regionen Mosjøen mangler. Det betyr at det var sysselsatt færre enn 10 personer i regionen (Vatne 2007: 16).

6 Mo i Rana, Brønnøysund og Mosjøen har færre enn tre slike bedrifter. Det er derfor mellom 14 og 20 bedrifter i vekstområdet per 2007.

(28)

Vekstområde 2: Harstad-regionen

��

�

��

Harstad ble før oljeletingen startet utenfor Nord-Norge utpekt av staten som administrasjonssenter for petroleumsvirksomhet i Nord-Norge. I dag er et kontor for Oljedirektoratet, StatoilHydros driftsorganisasjon for Nornefeltet, og StatoilHydros boreavdeling for Nord-Norge samt Total etablert i Harstad. I tillegg har enkelte andre leverandørselskaper også etablert seg i Harstad. Operatørselskapenes serviceselskap har også fulgt etter (Agenda-Norut 2003, OED 2006).

En fersk SNF-rapport (Vatne 2007) viser at det per 2007 utføres 66 årsverk i petroleumsrettet leverandørindustri i dette vekstområdet, av totalt 84 622 årsverk i hele landet. Det er ni bedrifter i vekstområdet, og bedriftene i vekstområdet er noe mer spesialisert enn gjennomsnittet av bedriftene i de andre økonomiske regionene i landet.

7 Antallet kommuner i vekstområde 2 (den økonomiske regionen) er totalt 5. Se Forutsetninger for olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, som er tilgjengelig på fafo.no, for mer om hvilke kommuner som inngår i den økonomiske regionen.

(29)

Faktaboks: Vekstområde 2*

Befolkningsvekst siste ti år -2,7 %

Andel av befolkningen over 67 år 13,9 %

Andel av befolkningen med høyere utdanning 21,6 %

* Utdanningsopplysningene er per oktober 2005, mens tallene for sysselsetting og ledighet er fra 4. kvartal 2006

(30)

Vekstområde 3: Tromsø

��

�

��

Tromsø utgjør utdanningssenteret i hele landsdelen. Ved Universitetet i Tromsø finnes kompetanse på en rekke temaer knyttet til olje- og gassvirksomhet og polare forhold. Det er derfor naturlig å tenke seg at Tromsø vil få en rolle i kombinasjon med andre vekstområder. Byen har også et større befolkningsgrunnlag, som sammen med sosiale og kulturelle forutsetninger kan være grunnlag for blant annet tilflytting av arbeidskraft.

Petroleumsrettet leverandørindustri er ikke spesielt sterkt representert i dette vekstområdet. Mens folketallet er over dobbelt så stort som i Harstad (31 000 versus 77 000), utføres det bare 45 årsverk per 2007, mot 66 i Harstad. Det er ni bedrifter innen denne typen leverandørindustri i Tromsø, og disse bedriftene er i helhet svært lite spesialisert i forhold til petroleumsnæringen.

8 Antallet kommuner i vekstområde 3 (den økonomiske regionen) er totalt 5. Se Forutsetninger for olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, som er tilgjengelig på fafo.no, for mer om hvilke kommuner som inngår i den økonomiske regionen

(31)

Faktaboks: Vekstområde *

Befolkningsvekst siste 1 år 8,9 %

Andel av befolkningen over 67 år 9,9 %

Andel av befolkningen med høyere utdanning 27,4 %

* Utdanningsopplysningene er per oktober 2005, mens tallene for sysselsetting og ledighet er fra 4. kvartal 2006