Fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning

(1)

Tema for rapporten er fagorganisering blant yngre arbeidstakere med høyere utdanning. Spørsmål som drøftes er:

• Organiserer denne typen arbeidstakere seg?

• Hvilke forventninger har de til medlemskapet?

• Hva ligger til grunn for valg av organisasjon?

• Hva er de viktigste begrunnelsene for ikke å organisere seg?

• Skal lønna fastsettes kollektivt eller individuelt?

• Oppfatter de LO som et aktuelt alternativ for sin yrkesgruppe?

Datagrunnlaget er en spørreundersøkelse blant drøyt 1500 yngre arbeidstakere med høyere utdanning. Rapporten er finansiert av Landsorganisasjonen i Norge (LO).

Fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning

Fafo-rapport 2009:22 ISBN 978-82-7422-680-7 ISSN 0801-6143 Bestillingsnr. 20112 Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen

N-0608 Oslo www.fafo.no

Kristine Nergaard og Jørgen Svalund

Kristine Nergaard og Jørgen SvalundFagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning

Fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning

Fafo

(2)

(3)

Kristine Nergaard og Jørgen Svalund

Fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning

Fafo-rapport 2009:22

(4)

ISBN 978-82-7422-680-7 ISSN 0801-6143

Omslagsfoto: © Espen Bratlie / Samfoto Omslag: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi AS

(5)

Innhold

Forord ... 5

Sammendrag og utfordringer ... 6

1 Fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning...15

Yngre arbeidstakere med høyere utdanning ... 16

Organisasjonsgrader og organisasjonsvalg ... 16

LO-medlemmer? ... 18

Spørreundersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning ... 18

Fagorganisering ... 20

Uorganiserte arbeidstakere ... 22

Forhandler de lønns- og arbeidsvilkår selv? ... 22

Studentmedlemskapets betydning ... 24

Når melder man seg inn? ... 26

Tidligere medlemmer – hvor mange og hvorfor? ...27

Avsluttende kommentarer ... 28

2 Hvorfor organisert? ... 31

De viktigste grunnene for medlemskapet ...31

Hva var viktig for valg av organisasjon? ... 35

Hvilke typer tjenester etterspør organiserte med høyere utdanning?... 36

3 De uorganiserte ...43

Hvorfor lar noen være å organisere seg? ... 43

Hva kan bidra til at uorganiserte organiserer seg? ... 45

Organisert eller uorganisert – avsluttende betraktninger ... 48

4 Holdninger til lønn og fagorganisering ... 51

Lønnsforskjeller og lønnsdannelse ... 52

Regler eller deregulering? ... 54

Holdninger til LO ... 55

Avsluttende kommentarer ... 58

Vedlegg Spørreskjema ...61

(6)

(7)

Forord

Temaet for denne rapporten er fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdan

ning. Spørsmål som drøftes, er i hvilken grad denne gruppen arbeidstakere organiserer seg, hvilke typer bistand og medlemsgoder de i så fall etterspør fra sin organisasjon, og hvilke holdninger denne typen arbeidstakere har til lønnsfastsettelse, til arbeids

takerorganisasjonenes rolle i arbeidslivet generelt og til LO spesielt. Datagrunnlaget er en spørreundersøkelse blant drøye 1500 yngre arbeidstakere med høyere utdanning.

Rapporten er finansiert av Landsorganisasjonen i Norge (LO).

Hos Fafo har Kristine Nergaard og Jørgen Svalund vært ansvarlige for gjennom

føring og analyse av spørreundersøkelsen. Tidligere Fafokollega Håvard Lismoen var ansvarlig for oppstart av prosjektet og utviklet det første utkastet til spørreskjema. I LO har Nina Tangnæs Grønvold og Monica Moum fulgt prosjektet i ulike stadier. Vi takker Nina, Monica og medlemmene i LOs utvalg for rekruttering av arbeidstakere med høyere utdanning for nyttige kommentarer til spørreskjema og utkast til rapport.

Takk også til Jon Erik Dølvik for kommentarer og til Fafos informasjonsavdeling for ferdigstilling av rapporten for publisering.

Oslo, 31. mars 2009

Kristine Nergaard (prosjektleder) Jørgen Svalund

(8)

Sammendrag og utfordringer

Spørreundersøkelsen om fagorganisering blant yngre arbeidstakere med høyere utdan

ning ble gjennomført høsten 2008. Undersøkelsen omfatter rundt 1500 intervjuer blant arbeidstakere i alderen 40 år og yngre. Formålet er å kartlegge hvilke holdninger denne gruppen har til organisering generelt og til LO spesielt. I tillegg til undersøkelsen blant yngre arbeidstakere med høyere utdanning benytter vi også data fra en tilleggsunder

søkelse til Arbeidskraftundersøkelsen tredje kvartal 2008 (AKU).

Rapporten tar for seg følgende spørsmål:

I hvilken grad organiserer arbeidstakere med høyere utdanning seg? Hvor store

• forskjeller er det mellom privat sektor og offentlig sektor og de med kortere og lengre utdanningsløp bak seg?

Når i yrkeskarrieren organiserer denne typen arbeidstakere seg, og hvilken rolle

• spiller studentmedlemskap?

Hvilke typer tjenester er viktige for arbeidstakere med høyere utdanning, og hva

• ligger til grunn for deres organisasjonsvalg? I hvilken grad etterspør denne gruppen tradisjonell bistand knyttet til lønn og sikkerhet? Hvor viktig er yrkesfaglige goder/

tjenester og økonomiske goder som forsikringer, lån med videre?

Hva kjennetegner de uorganiserte arbeidstakerne? Vil disse vurdere et medlemskap,

• og hva er i så fall viktig for dere organisasjonsvalg?

Hvilke holdinger har yngre arbeidstakere med høyere utdanning til lønn og kollekti

• ve reguleringer, til arbeidstakerorganisasjonenes rolle generelt og til LO spesielt?

Organisering blant arbeidstakere med høyere utdanning

Undersøkelsen omfatter arbeidstakere med utdanning på universitets og høgskole

nivå. Vi har delt inn disse inn i dem som har kortere utdanninger på høgskole eller universitetsnivå (opp til to år / 120 studiepoeng), dem som har høgskole og univer

sitetsutdanning på lavere grads nivå (opp til fire år, for eksempel lærer, sykepleier eller

(9)

bachelor), og dem som har utdanning på høyere grads nivå (master/hovedfagsnivå eller høyere).

Sett under ett finner vi at arbeidstakere med høyere utdanning oftere enn andre er medlem av en arbeidstakerorganisasjon. Organisasjonsgraden blant yngre arbeids

takere med høyere utdanning er 59 prosent, sammenlignet med 35 prosent blant dem som ikke har høyere utdanning. Forskjellene kan delvis forklares med at mange med høyere utdanning arbeider i offentlig sektor, der organisasjonsgraden er høyere enn i privat sektor. Men både i privat og i offentlig sektor øker organisasjonsgraden med utdanningens lengde. Forbund tilknyttet Unio og Akademikerne dominerer blant arbeidstakere med høyere utdanning. LOs forbund har om lag 15–16 prosent av de organiserte med høyere utdanning.¹

Undersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning viser at organisasjons

valgene ofte skjer tidlig i yrkeskarrieren eller allerede i studietiden. Blant yngre arbeidstakere med høyere utdanning oppgir tre av fire at de enten ble medlem av sitt nåværende forbund mens de studerte eller mens de var i sin først jobb, og halvparten krysset av for at dette hadde skjedd i studietiden. Blant yngre medlemmer i Unio, Akademikerne og frittstående forbund er andelen studentmedlemmer enda høyere. For forbund i LO og YS (med unntak av FO) har studentmedlemskap spilt en mindre rolle for rekrutteringen. Et viktig poeng er dermed at arbeidstakere med høyere utdanning raskt blir organisert. Dette er en utfordring for forbund som tradisjonelt rekrutterer på arbeidsplassene, og for tillitsvalgte som kanskje antar at man har tid til å overbevise nyansatte kolleger om et medlemskap.

Om lag 40 prosent av yngre arbeidstakere med høyere utdanning er uorganiserte.

Fire av fem uorganiserte jobber i privat sektor, blant annet innen deler av forret

ningsmessig og finansiell tjenesteyting og varehandel. De uorganiserte finnes innen et vidt spekter av yrker, men mange arbeider med økonomi, personalspørsmål, salg og markedsføring, data eller i ulike typer lederstillinger. I offentlig sektor er de (få) uorganiserte i vår gruppe først og fremst arbeidstakere som er nye på arbeidsplassen, ofte midlertidig ansatte eller studenter med ekstrajobb. I privat sektor forblir langt flere uorganisert over tid, antakelig hele yrkeskarrieren. Men også her er en god del av de uorganiserte nye på arbeidsplassen.

En tredel av de uorganiserte har tidligere vært medlem av en arbeidstakerorganisa

sjon. De viktigste årsakene til at de i dag ikke er medlem, er jobbskifter og at medlem

skapet er for dyrt / man ikke får nok igjen for kontingenten. Dette samsvarer med hva for eksempel LOforbund erfarer fra egne medlemsundersøkelser. Men mange av de uorganiserte i privat sektor har også individuell lønn, og fire av fem sier at de i løpet av de siste to årene ikke har hatt behov for hjelp fra en fagforening.

1 Basert på tilleggsundersøkelsen til AKU tredje kvartal 2008. Denne vil bli analysert i en egen rapport som ferdigstilles til sommeren 2009.

(10)

Hvorfor organisere seg?

Undersøkelsen viser at arbeidstakere med høyere utdanning først og fremst legger vekt på at medlemskapet skal gi dem trygghet hvis de skulle få problemer på arbeidsplas

sen. En god del vektlegger også at medlemskapet gir tilgang til medlemsgoder som forsikring, kredittkort eller lignende, og at det å være organisert styrker deres stilling ved lokale lønnsforhandlinger. Mange oppgir at det er naturlig for deres yrkesgruppe å være organisert, at de ikke ønsker å være gratispassasjer, og at de mener det er ideo

logisk viktig å være organisert. Dette viser at også organiserte med høyere utdanning begrunner sitt medlemskap ut fra tradisjonelle kollektive verdier, ikke minst gjelder dette dem som arbeider i offentlig sektor (og særlig dem som er medlemmer i et av Unios medlemsforbund).² Det er imidlertid de mer håndgripelige medlemsgodene som trygghet og medlemsgoder som prioriteres når man skal plukke ut de viktigste årsakene til å være organisert. Det er også verdt å merke seg at yrkesfaglige medlemsfor

deler (tidsskrift, yrkesfaglige kurs mv.) kommer ganske langt ned på prioriteringslisten, med et visst unntak for medlemmer av forbund i Akademikerne.

På spørsmål om hva som var viktig for valg av organisasjon (stilt til de organiserte), trakk mange fram en påstand om at «organisasjonen ivaretar min yrkesgruppe spe

sielt». Det er dobbelt så mange som prioriterte dette sett i forhold til saksfelt num

mer to som er organisasjonens lønnspolitikk. En grunn kan være at mange allerede i studietiden valgte å bli medlem av profesjonsorganisasjonen for sitt framtidige yrke.

Spørsmål om lønnspolitikk, tillitsvalgtapparat med videre kan tilhøre en ganske fjern framtid for dem som er i en studiesituasjon. De som (først) er blitt rekruttert i sin nåværende jobb, legger da også større vekt på at organisasjonen har dyktige tillitsvalgte på arbeidsplassen.

Hvilke typer medlemsgoder etterspør så organiserte med høyere utdanning? Vi har sett både på tradisjonelle medlemstjenester (lønn, arbeidsvilkår, trygghet), økonomiske goder og yrkesfaglige goder. Også arbeidstakere med høyere utdanning ønsker bistand i spørsmål som går på lønn og arbeidsvilkår, inkludert lokale lønnsforhandlinger, og hjelp hvis man kommer i konflikter på jobben. I så måte etterspør denne gruppen det samme som andre organiserte arbeidstakere. De som arbeider i privat sektor, er rik

tignok noe mindre opptatt av hjelp i lønnsspørsmål, men legger desto større vekt på bistand i konfliktsituasjoner sammenlignet med sine kolleger i offentlig sektor.

Økonomiske medlemsgoder som forsikringer og billige lån framheves ikke over

raskende som viktige av mange. På den annen side er det ganske få som krysser av for at de faktisk har tatt denne typen medlemsgoder i bruk, og det synes også å være

2 Rundt 60 prosent av Unios medlemmer i undersøkelsen er medlem av Utdanningsforbundet. Unios medlemsstatistikk viser at Utdanningsforbundet i 2008 hadde 51 prosent av Unios yrkesaktive medlem

mer (alle aldersgrupper).

(11)

manglende kjennskap til en del tilbud som faktisk er gitt gjennom medlemskapet.

Noe paradoksalt kan det se ut som om det viktige er å få tilbud om slike goder som kun går til medlemmene, selv om man i mange tilfeller velger å ikke benytte dem. I så måte er slike goder symbolsk viktige, man får noe for kontingenten som uorganiserte ikke har tilgang til. For arbeidstakerorganisasjonene betyr dette at det er vanskelig å se bort fra slike goder selv om man vet at tradisjonell fagforeningsbistand står høyere på medlemmenes prioriteringsliste, og at mange velger å benytte tilbud fra andre enn sin organisasjon.

Yrkesfaglige tilbud som tidsskrift, profesjonsrettede etterutdanningskurs med videre skiller langt på vei profesjonsorganisasjonene fra tradisjonelle fagforbund som organi

serer bredt når det gjelder yrkes og utdanningsgrupper. Profesjonsorganisasjonenes tilbud av denne typen goder trekkes ofte fram som en viktig grunn til at disse organi

serer så godt blant utdanningsprofesjonene. Mange i undersøkelsen sier at denne typen goder er eller ville vært viktige for dem. Men det er likevel ikke denne typen goder som kommer høyest opp på prioriteringslisten når medlemskapet skal begrunnes.

Tatt i betraktning at så mange oppgir at det er viktig med en organisasjon som ivare

tar deres yrkesgruppe, er det overraskende at det er såpass få som prioriterer organisasjo

nenes yrkesfaglige tilbud som en av de tre viktigste grunnene for sitt organisasjonsvalg.

Ønsket om en organisasjon som ivaretar yrkesgruppen spesielt, kan dermed antas å innebære langt mer enn for eksempel profesjonstidskrift eller kurs. Det kan være å prio

ritere yrkesgruppen når det gjelder lønn og arbeidsvilkår, eller å ivareta «fagligheten»

i det politiske påvirkningsarbeidet. En utfordring for forbund som organiserer bredt, er dermed å godtgjøre at de ulike yrkesgruppene sees og ivaretas.

Uorganiserte – potensielle medlemmer?

To av fem yngre arbeidstakere med høyere utdanning er uorganisert – det store flertallet av disse er ansatt i privat sektor. Viktige begrunnelser for å stå utenfor fagorganisasjo

nene er at man ikke har behov for medlemskap / at man ivaretar sine interesser selv, og at det er for dyrt å være medlem. Få krysser av for at de mener arbeidstakerorganisasjoner er unødvendige i dagens samfunn, og enda færre for at arbeidsgiver er motstander av organisering. Det er imidlertid en del som oppgir forhold som kan knyttes til «tilbuds

siden», for eksempel at de ikke er blitt spurt, at det ikke er noen organisasjon til stede på deres arbeidsplass, eller at de ikke har funnet noen organisasjon som passer dem.

Dette behøver ikke bety at disse ville ha organisert seg dersom de hadde fått et tilbud.

Men mange av dem som merker av for manglende tilbud, er åpne for å organisere seg en gang i framtiden. Noen sier at de mest sannsynlig vil organisere seg etter hvert, andre at de vil vurdere dette hvis de får en stilling der dette er vanlig. En del vil også vurdere

(12)

å organisere seg hvis jobben blir utrygg, eller hvis de finner en organisasjon som har et yrkesfaglig tilbud som passer dem.

Rundt 20 prosent av de uorganiserte sier at det er uaktuelt for dem å organisere seg.

Denne gruppen skiller seg ut fra de øvrige uorganiserte ved at de er eldre. Mange har ganske lang ansiennitet på sin arbeidsplass, de fleste arbeider i privat sektor, og de har individuell lønn som de forhandler selv.

Et flertall av de uorganiserte antyder imidlertid at de kan komme til å organisere seg en gang i framtiden, for eksempel hvis de får en jobb hvor dette er vanlig. Hva ville så denne gruppen legge vekt på når de i så fall skal velge sin organisasjon? To forhold kommer høyt opp – organisasjonens lønnspolitikk og at organisasjonen ivaretar yrkes

gruppen spesielt. I tillegg legger en god del vekt på økonomiske medlemsgoder, og at organisasjonen har dyktige tillitsvalgte på arbeidsplassen. Knapt noen legger vekt på at organisasjonen skal være den største på arbeidsplassen, og det er også kun et fåtall som legger vekt på organisasjonens samfunnspolitiske engasjement. Sammenlignet med de organiserte, framstår de uorganiserte som mer økonomisk eller materialistisk orienterte i hva som legges til grunn for organisasjonsvalg. Det er langt flere som ville legge vekt på organisasjonens lønnspolitikk, og det er også flere som framhever betydningen av hvilke økonomiske medlemsgoder som tilbys. Dette kan ha å gjøre med at dette er arbeidstakere som er ute i arbeidslivet, og som derfor er mer opptatt av lønnsfastsettelse og lønnspolitikk enn dem som valgte sin organisasjon allerede i studietiden. Men dette kan også knyttes til hvilke grupper det er som har valgt å være uorganisert, dette er arbeidstakere som er mer individualistisk orienterte når det gjelder lønnsfastsettelse og lønnsforskjeller.

Selv om flertallet av de uorganiserte oppgir at de vil vurdere å organisere seg hvis de kommer på en arbeidsplass eller får en jobb der dette er vanlig, betyr ikke dette at gruppen er enkel å nå for LOforbundene eller for andre organisasjoner. Mange kommer til å fortsette i bransjer og yrker der organisering ikke er så vanlig, og der lønnsfastset

telsen domineres av individuell lønn.

Kollektivister og individualister

Vi ba deltakerne i undersøkelsen ta stilling til en del påstander om lønnforskjeller og lønnsfastsettelse, arbeidstakerorganisasjonenes rolle og om LO. Formålet var å se i hvilken grad yngre arbeidstakere med høyere utdanning er utpregede individualister som ønsker å klare seg selv, og i hvilken grad de har holdninger til lønnsfastsettelse og lønnsforskjeller som står fjernt fra mer tradisjonelle LOverdier.

Det store flertallet av arbeidstakere med høyere utdanning mener ikke overraskende at lønnsforskjellene er for små – utdanning og innsats bør gi større uttelling enn i dag.

(13)

Det er større sprik i svarene på om lønna bør avtales individuelt eller kollektivt. Det er først og fremst offentlig ansatte som slutter opp om at lønn skal forhandles kollektivt, men det er unison oppslutning på tvers av sektorene om større lønnsdifferensiering ut fra formell utdanning og også mange av de som er ansatt i offentlig sektor, er åpne for økt differensiering etter innsats. Blant uorganiserte i privat sektor er holdningene de motsatte fra de vi finner i offentlig sektor – halvparten enige i at lønns og arbeidsvilkår bør avtales individuelt, og kun et mindretall tar avstand fra en slik påstand. Man kan legge merke til at de som har forblitt uorganiserte i privat sektor over tid, ofte har en klar individualistisk orientering. Dette innebærer at rekrutteringsframstøt vil være krevende, ikke minst i den grad dette assosieres med medlemskap i en organisasjon som står for tradisjonelt kollektivistiske verdier. Det er forståelse for mange av LOs grunnverdier som kollektive lønnsforhandlinger og forsvaret for arbeidstakerrettigheter blant arbeidstakere med høyere utdanning, ikke minst blant ansatte i offentlig sektor.

I privat sektor er det større sprik i holdningene.

Også vurderingen av LOs rolle spriker. Flertallet er enige i at et sterkt LO er til fordel for arbeidstakere flest, og det er forholdsvis få som er negative til et utsagn om at LO bidrar positivt til samfunnsutviklingen. Men undersøkelsen viser også at mange ikke har sterke synspunkter på LOs rolle verken i positiv eller negativ retning. De mest LO

skeptiske finner vi blant uorganiserte i privat sektor og blant dem som er medlemmer av et av forbundene i Akademikerne.

Når det gjelder spørsmålet om LO passer for arbeidstakere med lang utdanning, er respondentene langt mer negative, og svarene viser at LO og forbundene vil ha store utfordringer når det gjelder å profilere seg som et alternativ overfor arbeidstakere med høyere utdanning. En av tre mener at LO ikke ivaretar interessene til grupper med lang utdanning, og kun 14 prosent er uenige i en slik påstand. Selv blant dem som er organisert i LO, er det faktisk litt flere som er negative enn som er positive til hvordan LO ivaretar interessene til grupper med lang utdanning.

Mange avviser også påstanden «LO passer godt for den gruppen arbeidstakere jeg tilhører». Det er særlig medlemmer av forbundene i Akademikerne som er negative til en slik påstand, men dette er ikke overraskende en holdning som går igjen også blant dem som har valgt andre organisasjoner utenfor LO. Men også blant de uorganiserte arbeidstakerne er mange skeptiske til en påstand om at LO passer for dem. Svarene tyder på at de uorganiserte – særlig i privat sektor – er en gruppe som er vanskelig å nå for LOforbundene (og antakelig også for mange forbund utenfor LO). Det er imidlertid viktig å huske at gruppen uorganiserte i privat sektor spenner vidt, fra økonomimed

arbeidere og datapersonale med høgskoleutdanning på lavere nivå til siviløkonomer i finansbransjen og konsulenter i internasjonale konsulentfirma. Interessen for – og nytten av – et fagforeningsmedlemskap vil variere mye innad i gruppen av uorganiserte.

Organisasjonstradisjoner på arbeidsplassene vil være en sentral faktor i denne gruppenes vurderinger om å organisere seg.

(14)

Utfordringer

Utdanningsgruppene velger sin organisasjon tidlig

Arbeidstakere med høyere utdanning organiserer seg, men dette skjer gjerne i studie

tiden, og profesjonsbaserte forbund i Unio og Akademikerne står sterkt. Mange yngre arbeidstakere går rett fra et studentmedlemskap og over til et ordinært medlemskap.

Sammenlignet med øvrige arbeidstakere betyr dermed tradisjonelt rekrutterings

arbeid på arbeidsplassene mindre. Et enkelt svar på rekrutteringsutfordringene er at forbund som ønsker å rekruttere denne typen arbeidstakere, må satse på ordninger med studentmedlemskap og på rutiner som sikrer at så mange som mulig går rett over fra studentmedlemskap til et ordinært medlemskap. Samtidig kan ikke LO kopiere studentmedlemskapene (og suksessen) til de typiske profesjonsforbundene i og med at mange av LOforbundene organiserer langt bredere når det gjelder yrker og bran

sjer. Samtidig vil studentmedlemskap i en profesjonsorganisasjon ikke være like viktig for alle typer utdanninger. Rekrutteringsstrategier som virker overfor typiske profe

sjonsbaserte yrker, fungerer ikke nødvendigvis like godt i generalistutdanningene der mange studenter ikke vet hvor i arbeidslivet de etter hvert vil ende. Hovedbudskapet er imidlertid at organisasjonene som ønsker å styrke sin posisjon blant arbeidstakere med høyere utdanning, må være raskt ute med sitt budskap.

Utdanningsgruppene etterspør tradisjonelle fagforeningstjenester – med noko attåt

Arbeidstakere med høyere utdanning ønsker de samme basistjenestene fra sin organisa

sjon som andre arbeidstakere etterspør: bistand i saker som går på lønns og arbeids

vilkår og trygghet i arbeidsforholdet. Organisasjoner som har dyktige tillitsvalgte og styrke på arbeidsplassene, har dermed en fordel. Men samtidig legger arbeidstakere med høyere utdanning vekt på at organisasjonen skal ivareta deres yrkesgruppe spesielt.

Dette behøver ikke nødvendigvis bety et omfattende tilbud av yrkes og profesjons

baserte medlemsgoder, selv om slike ordninger er viktig for en del grupper. For mange vil antakelig det å ivareta yrkesgruppen spesielt innebære at gruppen synliggjøres og prioriteres i lønnsforhandlinger, at organisasjonen ivaretar yrkesfaglige interesser og verdier overfor arbeidsgiver og myndigheter, og at yrkesinteressene gjenspeiles i orga

nisasjonens satsninger.

Økonomiske medlemsgoder som forsikringer med videre kommer også høyt opp når denne gruppen arbeidstakere prioriterer hva som er viktig, selv om mange ikke benyt

ter de tilbudene man har gjennom sin organisasjon (og kanskje ikke engang vet at de finnes). Undersøkelsen understreker imidlertid hvor viktig det er å minne medlemmer og potensielle medlemmer om hvilke goder som følger med et medlemskap.

(15)

De uorganiserte – krevende å nå

Rundt 40 prosent av arbeidstakere med høyere utdanning er uorganiserte, og de aller fleste av disse befinner seg i privat sektor. For en god del av disse er det uaktuelt å organisere seg. For flertallet av de uorganiserte er imidlertid valget om å stå utenfor en arbeidstakerorganisasjon mer pragmatisk. Noen ser for seg at de vil organisere seg hvis de får fast stilling, eller hvis jobben blir utrygg. Andre vil organisere seg hvis de begynner på en arbeidsplass der det er vanlig med organisering.

Flertallet av de uorganiserte arbeider i privat sektor. Her er utfordringene for LO todelte. Mange med høyere utdanning arbeider i bedrifter der det ikke er vanlig å organisere seg og i bransjer der LO står svakt generelt. I tillegg vil mange av disse arbeidstakerne se seg tjente med en lønnspolitikk som ligger LO ganske fjernt, noe som også gjør at et LOforbund kan bli vurdert som lite aktuelt selv i de tilfeller der arbeidstakeren vurderer å organisere seg. Mange av de uorganiserte legger dessuten vekt på at en eventuell organisasjon kan ivareta deres yrkesgruppe. Det kan se ut som om organisasjonene i sine rekrutteringsframstøt må kombinere muligheten til å ha en organisasjon i ryggen uten å utfordre disse gruppene for mye på det de ser som sine lønnsinteresser.

I offentlig sektor er det få uorganiserte. Flertallet av de som finnes, er nye på arbeids

plassen, midlertidig ansatte eller studenter med deltid. De fleste av disse vil organisere seg etter hvert, de arbeider stort sett på organiserte arbeidsplasser, og tradisjonelt og systematisk rekrutteringsarbeid som vektlegger styrke og gode tillitsvalgte, bør kunne gi noen nye medlemmer – ikke minst der man ikke har å gjøre med tradisjonelle profesjons yrker. Men også her står LOforbundene overfor utfordringer når det gjelder hvordan man skal ivareta lønnsinteressene til arbeidstakere med høyere utdanning.

Både kollektivister og individualister

Det gir ikke mening å snakke om de yngre arbeidstakerne med høyere utdanning som helt annerledes enn andre i arbeidslivet – på mange måter er de overraskende tradi

sjonelle. De vil ha et regulert arbeidsliv med ordnede forhold. Utfordringene er langt større når det gjelder lønnspolitikken, yrkesfellesskapet og oppfatningen av om «LO passer for meg». Mange er i tvil om LO ivaretar deres interesser på disse områdene.

De fagforeningsskeptiske finnes – særlig blant de uorganiserte – men disse utgjør ikke noen stor andel av arbeidstakere med høyere utdanning. Flertallet er nøytrale eller positive til fagorganisering som sådan. Utfordringene for LO er imidlertid at mange av dem som deler LOs grunnsyn på kollektive reguleringer, allerede er organisert i sterke profesjonsforbund utenfor LO, samtidig som mange av de uorganiserte står for mer individualistiske verdier enn de øvrige og i tillegg befinner seg i yrker og bransjer med svak tradisjon for organisering.

(16)

(17)

1 Fagorganisering blant arbeidstakere med høyere utdanning

Over tid er det blitt langt flere med høyere utdanning i arbeidslivet. For tretti år siden – i 1978 – hadde 17 prosent av lønnstakerne høyere utdanning.³ I dag er andelen den dobbelte, 35 prosent av lønnstakerne har fullført en form for høyere utdanning. Antall lønnstakere med høyere utdanning har økt med en halv million fra 1978 til 2008, og nesten halvparten av arbeidstakerne i alderen 30–39 år har i dag høyere utdanning.

Det er neppe grunn til å tro at andelen vil gå ned over tid. Et sentralt spørsmål for arbeidstakerorganisasjonene er derfor om denne typen arbeidstakere organiserer seg og hva som ligger til grunn for deres organisasjonsvalg.

I denne rapporten konsentrerer vi oss om yngre arbeidstakere med høyere utdan

ning. Datagrunnlaget er en spørreundersøkelse med fagorganisering som tema som ble gjennomført senhøsten 2008. I kapittel 2 ser vi på dem som har organisert seg, og spør hva som ligger til grunn for beslutningen om å organisere seg, og hvilke forventninger de har til sin organisasjon. I kapittel 3 tar vi for oss de uorganiserte. Hvorfor har disse valgt ikke å organisere seg, og hva skal eventuelt til for at de skal velge å gå inn i en arbeidstakerorganisasjon? I kapittel 4 ser vi på hvilke holdninger yngre arbeidstakere med høyere utdanning har til lønns dannelse og kollektive reguleringer av lønns og arbeidsvilkår. Vi har også bedt dem ta stilling til en del påstander om LO. Formålet er å kartlegge i hvor stor grad dette er arbeidstakergrupper som er aktuelle for organi

sering, eller om individuelle verdier og ønsket om selv å ivareta lønn og arbeidsvilkår dominerer.

Innledningsvis (i dette kapitlet) ser vi kort på hva som kjennetegner yngre arbeids

takere med høyere utdanning når det gjelder organisering og lønnsdannelse. I hvilken grad er denne typen arbeidstakere organisert i dag? Når i yrkeskarrieren organiserte de seg? Finnes det fagforeninger på arbeidsplassen? Her trekker vi også inn et annet datasett fra høsten 2008, en tilleggsundersøkelse til Arbeidskraftundersøkelsen tredje kvartal 2008 som omhandler fagorganisering og tariffavtaler.⁴

3 Basert på data fra arbeidskraftundersøkelsene.

4 Denne undersøkelsen vil bli analysert i en egen rapport som skal ferdigstilles til sommeren 2009.

(18)

Yngre arbeidstakere med høyere utdanning

⁵

Alt i alt er det 435 000 arbeidstakere i alderen 40 år og yngre som har høyere utdan

ning – av disse er det store flertallet i ordinært arbeid, mens 21 000 er studenter med deltidsjobb ved siden av studiene. En drøy tredel av alle lønnstakere under 40 år har høyere utdanning. Ser vi bort fra dem som fortsatt er i et utdanningsløp, er andelen med høyere utdanning nesten 40 prosent. Og begrenser vi oss til den gruppen yngre arbeidstaker som i hovedsak har avsluttet sine studier (aldersgruppen 30–39 år), finner vi at 47 prosent av lønnstakerne har fullført en utdanning på høgskole eller univer

sitetsnivå. Blant yngre arbeidstakere er det i dag flere kvinner enn menn med høyere utdanning. Her er det imidlertid stor variasjon mellom sektorene. I privat sektor er det flest menn med høyere utdanning, i offentlig sektor er to av tre arbeidstakere med høyere utdanning kvinner.

Arbeidstakere med høyere utdanning utgjør en langt større andel av arbeidstakerne i offentlig sektor enn i privat sektor. I offentlig sektor har hele 60 prosent av yngre arbeidstakere høyere utdanning, mot knappe 30 prosent i privat sektor. Vi har her sett bort fra studenter/elever med ekstrajobb siden disse fortsatt er i et utdannings

løp. Staten skiller seg ut ved høy andel med utdanning på høyere grads nivå, det vil si mastergrad, hovedfag og lignende. I kommunal og fylkeskommunal sektor dominerer kortere utdanninger / lavere grad, det vil si utdanninger på 2–4 år.

Yrkene spenner vidt, men vi finner mange i typiske profesjonsyrker innen undervis

ning, helse, sosial tjenesteyting og tekniske yrker som ingeniør eller sivilingeniør. Det er imidlertid også mange med høyere utdanning som arbeider med felt som saksbe

handling, økonomi, salg, personalspørsmål med videre.

Organisasjonsgrader og organisasjonsvalg

Vi kan med en gang slå fast at utdanningsgruppene organiserer seg. Organisasjonsgra

den blant arbeidstakere med høyere utdanning ligger klart over organisasjonsgraden for dem som har utdanning på nivå videregående skole eller lavere (se figur 1.1 som er basert på AKU, tredje kvartal 2008). Den høye organisasjonsgraden blant disse gruppene kan delvis forklares med at mange med høyere utdanning arbeider i offentlig sektor, der organisasjonsgraden generelt er høy. Men både i privat og offentlig sektor er arbeids

takere med høyere utdanning oftere organisert enn de med kortere utdanninger.

Over tid har organisasjonsgraden blant arbeidstakere med høyere utdanning vært stabil – to av tre er organisert. Blant dem som har lavere utdanning, har imidlertid

5 Datagrunnlaget for dette avsnittet er Arbeidskraftundersøkelsen 2008, tredje kvartal.

(19)

organisasjonsgraden sunket noe, fra 53 prosent i 1995 til 47 prosent i dag.⁶ Dette betyr at de forbundene som organiserer godt blant utdanningsgruppene, ikke bare nyter godt av at denne gruppen vokser i antall personer og i andel av lønnstakerne, de synes heller ikke å møte en synkende organisasjonstilbøyelighet.

Figur 1.1 viser at yngre arbeidstakere langt oftere er uorganiserte enn eldre, og at organisasjonsgraden stiger med alder fram til rundt 50 år. Forklaringen er antakelig ganske sammensatt. Yngre har en annen – og løsere – tilknytning til arbeidsplassen, for eksempel som ekstrahjelper eller midlertidig ansatte. De er overrepresentert i enkelte bransjer som har lav organisasjonsgrad, som varehandel. De skifter oftere jobb. Men det kan også være at de er mindre interessert i organisering. I kapittel 2, 3 og 4 vil vi se på hva resultatene fra spørreundersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning sier om hvilke holdninger denne gruppen har til organisering.

Figur 1.1 Organisasjonsgrad etter utdanningsnivå og alder. AKU 2008.

��

�

��

6 Årsakene til dette ligger blant annet i endringer i arbeidsmarkedet med forskyvninger fra bransjer med høy organisasjonsgrad (for eksempel operatører i industrien) til bransjer med lav organisasjonsgrad (deler av privat tjenesteyting).

(20)

LO-medlemmer?

LOforbundene har ikke noen samlet oversikt over antallet medlemmer med lengre utdanning. Spørreundersøkelser kan gi et anslag, men ikke noe eksakt antall. De nyeste tallene (AKU 2008) anslår andelen LOmedlemmer med høyere utdanning til 15,5 prosent (mellom 14 og 17 prosent med usikkerhetsmarginer). I 2004 var andelen 14 prosent.

Et anslag på basis av AKU er at LO har et sted mellom 85 000 og 105 000 medlem

mer med høyere utdanning. To tredeler av disse oppgir at de er medlem i ett av de tre forbundene FO, Fagforbundet og NTL. LOmedlemmene med høyere utdanning skiller seg ikke fra det gjennomsnittlige LOmedlem når det gjelder alder, men tre av fem er kvinner.

Spørreundersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning

Fafo har gjennomført en egen spørreundersøkelse blant arbeidstakere med høyere utdanning (forkortet til SHU 2008 i rapporten). Spørreundersøkelsen er basert på Norstat sitt webpanel og er ikke et rent tilfeldig utvalg på samme måte som for eksempel SSB sine arbeidskraftundersøkelser. Mens utvalg i representative undersøkelser vanligvis trekkes ut fra ulike registre, er deltakerne i Norstats webpanel stort sett rekruttert via telefon for å være tilgjengelig for ulike undersøkelser via internett.⁷ Norstats panel er på totalt i underkant av 81 000 personer, og det ble trukket et utvalg fra dette panelet for vår undersøkelse. Målgruppen for undersøkelsen var yrkesaktive og studenter med deltidsjobb som er 40 år eller yngre, og som har utdanning på høyere nivå. Siden Norstat har informasjon om alder, kjønn, utdanning, sektor etc. for deltakerne i sitt webpanel, kunne de tilpasse bruttoutvalget (dvs. dem som fikk tilsendt spørreskjemaet) etter behovene knyttet til denne undersøkelsen.

I alt ble det gjennomført 1552 intervjuer i løpet av november og første halvdel av desember 2008. I analysene vil vi i hovedsak se på arbeidstakere og studenter med del

tidsjobb hver for seg. Analysene vil først og fremst være konsentrert om arbeidstakerne, ikke studenter med deltidsjobb.

7 Deltakerne i Norstats panel belønnes for sin deltakelse i undersøkelser i form av poeng som kan veksles inn i cder, filmer, gavekort, loddtrekninger mv.

(21)

Kjennetegn og representativitet

Utvalget til SHU 2008 er beskrevet i tabell 1.1. En tredel av arbeidstakerne er under 30 år, og en tredel er over 35 år.⁸ Utvalget er dermed litt yngre enn det vi ville forventet ut fra for eksempel arbeidskraftundersøkelsene. Utvalget har en noe høyere andel kvinner i de yngste aldersgruppene og færre kvinner som er 35 år eller mer, enn det vi finner i undersøkelser basert på et representativt trukket utvalg. Vi finner også noe færre kvin

ner i vårt utvalg enn vi ville forventet ut fra for eksempel arbeidskraftundersøkelsene, men avviket er ikke stort. Når det gjelder fordeling etter sektor, gir undersøkelsen et

8 Undersøkelsen var begrenset til arbeidstakere til og med 40 år, men det er også noen få respondenter på 41 år med. Vi har beholdt disse i analysene.

Tabell 1.1 Utvalget etter kjønn, alder, sektor og utdanningsnivå. Spørreundersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning (SHU) 2008.

Arbeidstaker/

ansatt

Student med deltidsjobb Kjønn

Kvinne 51 69

Mann 49 31

Total 100 100

Alder

Under 25 år 6 62

25−29 år 28 28

30−34 år 32 6

35 år og mer 34 4

Total 100 100

Sektor

Privat 53 56

Offentlig 47 44

Total 100 100

Utdanning (selvoppgitt)

Kortere utdanning på høyere nivå

(mindre enn to år på heltid) 12

Lavere grad (for eksempel bachelor/cand.mag.,

sykepleier, ingeniør, sosionom) 59

Høyere grad (for eksempel mastergrad,

hovedfag, sivilingeniør, jurist) 26

Doktorgrad 1

Annet 1

Total 100

N 1287 265

(22)

godt bilde av de relevante gruppene, både totalt og etter kjønn, utdanningens lengde, ansettelsesforhold (fast/midlertidig ansatt) med videre. Midlertidige ansettelser er vanligst blant de yngste, og det er mest vanlig med midlertidig ansettelse i offentlig sektor. Dette er som forventet ut fra andre undersøkelser.

Utvalget omfatter alle som har en form for høyere utdanning, og utdanning er gruppert i tre kategorier etter utdanningens lengde.

Kort utdanning på høgskole eller universitetsnivå

• (under to år /120 studiepoeng)⁹

Lavere grad, det vil si høyere utdanninger på to–fire år (bachelorgrad, eksempler

•

er lærer, sykepleier, ingeniør, økonom, sosionom)

Høyere grad, det vil si høyere utdanning på mer enn fire år (mastergrad, hovedfag

• eller tilsvarende, og doktorgrad, eksempler er sivilingeniør, lege, jurist)

I utvalget dominerer gruppen med lavere grad (høgskole og universitetsutdanninger på to–fire år), mens en av fire har høyere grad. Kort utdanning på høyere nivå (under to år på heltid / 120 studiepoeng) er mer vanlig i privat sektor enn i offentlig sektor. Vi kan ikke sammenligne disse opplysningene direkte med spørreundersøkelser der utdan

ning hentes fra SSBs utdanningsregister siden inndelingene etter utdanning der er noe annerledes. Inntrykket er imidlertid at undersøkelsen også her treffer rimelig godt.

Konklusjonen er at deltakerne i vår panelbaserte undersøkelse stort sett fordeler seg som forventet når det gjelder bakgrunnsvariabler som kjønn, alder, utdanningsnivå, sektor med videre.

Fagorganisering

62 prosent av arbeidstakerne i utvalget oppgir at de er ordinære medlemmer av et fagfor

bund eller en arbeidstakerorganisasjon, mens 1 prosent sier at de er studentmedlemmer.

Denne organisasjonsgraden er litt høyere enn vi ville ventet ut fra arbeidskraftunder

søkelsene (der vi anslår en organisasjonsgrad på rundt 60 prosent for denne gruppen), men avviket er lite. Man kan også legge merke til at 40 prosent av dem som oppgir å være student med deltidsjobb, sier at de har et studentmedlemskap. Selv om denne grup

pen er liten, viser dette at studentmedlemskap er ganske vanlig blant norske studenter.

En liten andel av studentene har et ordinært fagforeningsmedlemskap.¹⁰ Vi kommer tilbake til spørsmålet om studentmedlemskap senere i dette kapitlet.

9 Denne kategorien vil av SSB ikke lenger bli klassifisert som utdanning på høyere nivå.

10 Noen få studenter har oppgitt medlemskap i studentsamskipnad som studentmedlemskap i fagorga

nisasjon. Vi har etterkodet disse som ikke organiserte.

(23)

Tabell 1.2 Er du medlem av et fagforbund/arbeidstakerorganisasjon? SHU 2008.

I arbeid Student med deltidsjobb

Antall Prosent Antall Prosent

Ja, er ordinært medlem 795 62 20 8

Ja, er studentmedlem 15 1 105 40

Nei 477 37 140 53

Total 1287 100 265 100

Organisasjonsgraden blant våre grupper varierer etter sektor. I offentlig sektor er 86 prosent av arbeidstakerne organiserte. I privat sektor er organisasjonsgraden 42 pro

sent, det vil si at flertallet er uorganiserte. Det er ikke forskjeller i organisasjonsgrad mellom kvinner og menn innad i samme sektor, og effekten av alder på organisering er overrask ende liten i vårt utvalg sammenlignet med hva vi ville ventet ut fra andre undersøkelser. Dette kan tyde på at vi har en viss skjevhet i vårt utvalg ved at de yngre arbeidstakerne er litt mer «etablerte» enn det vi generelt ser i arbeidslivet.

I privat sektor øker organisasjonsgraden jo lengre utdanningen er, og den er høy

est blant dem som har utdanning på nivå med mastergrad/hovedfag (for eksempel sivil ingeniører, jurister, siviløkonomer). I offentlig sektor ser vi ikke noen sånn effekt, her er de med lavere grad like godt organisert som dem med høyere grad (vises ikke i tabellen).

Hvilke organisasjoner velger arbeidstakere med høyere utdanning?

Undersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning viser at LO og YS domi

nerer blant dem som har kort utdanning på høgskole og universitetsnivå (under to år / mindre enn 120 studiepoeng), at Unio er størst i gruppen med lavere grad, og at Akademikerne, sammen med Unio, er helt dominerende blant arbeidstakere med utdan

ning på høyere grads nivå. Det er vanskelig å sammenligne med andre undersøkelser fordi grupperingen av utdanningens lengde er noe annerledes enn det SSB benytter i sine undersøkelser.

Vi har for mange LOmedlemmer i undersøkelsen (25 prosent av de organiserte mot cirka 15–16 prosent som forventet). Dette kan også være en effekt av at hvem som har vært interessert i å svare på undersøkelsen. Vi venter ikke at denne skjevheten vil ha stor betydning for resultatene, muligens med unntak av enkelte spørsmål som går på holdninger til LO (kapittel 4).

(24)

Uorganiserte arbeidstakere

En drøy tredel av de yrkesaktive respondentene i vår undersøkelse (SHU 2008) er uorganiserte (tabell 1.2).¹¹ De fleste av disse arbeider i privat sektor, blant annet i bransjer som media, rådgivning og forretningsmessig tjenesteyting for øvrig, men også i industri og varehandel.

Et relevant spørsmål er om de uorganiserte befinner seg på arbeidsplasser uten et organisasjonstilbud, eller om de mer aktivt har valgt å være uorganisert. Vi har kun spurt om det er organisasjoner til stede på arbeidsplassen, ikke om disse oppfattes som aktuelle for arbeidstakere med høyere utdanning, eller om disse (kun) er et tilbud for andre stillingsgrupper. Det er mange i vårt utvalg som befinner seg på uorganiserte arbeidsplasser. Blant de uorganiserte oppgir et flertall at det enten ikke er noen klubb/

fag foren ing/fagforeningstillitsvalgte til stede på deres arbeidsplass (45 prosent), eller at de ikke vet om et slikt tilbud finnes på deres arbeidsplass (16 prosent). I andre undersøkelser (AKU) er andelen som oppgir å arbeide i uorganiserte bedrifter, lavere.

En forklaring er at vi refererer til arbeidsplassen, ikke til bedriften (som i en del tilfeller vil være en større enhet).

Det er også en god del organiserte i privat sektor som også oppgir at det ikke er noen organisasjoner til stede på deres arbeidsplass – hver fjerde organiserte arbeidstaker i vår undersøkelse. Dette illustrerer at tilstedeværelse på arbeidsplassene ikke er en nødvendig betingelse for organisering blant arbeidstakere med høyere utdanning. Her vil også andre tilbud knyttet til medlemskapet være viktig, for eksempel et yrkesfaglig tilbud eller andre typer medlemsgoder. Dette kommer vi tilbake til i kapittel 2 og 3.

Forhandler de lønns- og arbeidsvilkår selv?

Lønnsforhandlinger og det å ivareta medlemmenes lønnsinteresser er en sentral opp

gave for arbeidstakerorganisasjonene. Samtidig vil flertallet av funksjonærene i privat sektor helt eller delvis ha individuell lønn, og en god del av disse vil også befinne seg på arbeidsplasser som ikke dekkes av tariffavtaler.

I spørreundersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning spurte vi hvordan lønna ble fastsatt. Blant alle ansatte i privat sektor sier 29 prosent at de forhandler lønna selv, mens 17 prosent sier at arbeidsgiver bestemmer alene. Om lag halvparten av yngre

11 Andelen uorganiserte i SHU 2008 er noe lavere enn det vi får i AKU. Vi har lagt AKU til grunn for den

mer generelle beskrivelsen av organisasjonsmønstre i norsk arbeidsliv, mens spørreundersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning (SHU) er datagrunnlaget for mesteparten av diskusjonene i denne rapporten. De stedene der andre data brukes (AKU), refererer vi til dette.

(25)

arbeidstakere i privat sektor med høyere utdanning har dermed en ren individuell lønnsfastsettelse. Blant dem som oppgir at lønna helt eller delvis fastsettes gjennom tariffavtale, har lønnsfastsettelsen fortsatt et sterkt individuelt innslag. Kun 12 prosent sier at lønna kun fastsettes ved tariffavtale, mens en tredel sier individuelle forhandlinger i kombinasjon med tariffavtale. Det siste vil for eksempel være det vanlige i bedrifter der NITO eller Tekna har avtale.

Det er en sammenheng mellom organisasjonsmedlemskap og lønnsfastsettelse også blant denne typen arbeidstakere. Blant de uorganiserte er det drøye 60 prosent som har individuell lønn, mens en tredel oppgir at lønna helt eller delvis fastsettes av tariffavtale.

Blant de organiserte arbeidstakerne oppgir en drøy firedel at de enten forhandler lønna selv eller at arbeidsgiver alene fastsetter lønn, mens 62 prosent omfattes av tariffavtale.

Organisasjonene har likevel en god del medlemmer som ikke omfattes av tariffavtale, det vil si medlemmer som har valgt et fagforeningsmedlemskap uavhengig av organi

sasjonens rolle i forhandlingene. For noen kan man dermed si at medlemskapet delvis er frikoblet fra lønnsforhandlinger og lokal tilstedeværelse (jf. også forrige avsnitt).

Behov for hjelp fra en organisasjon/tillitsvalgt?

Opplever arbeidstakere med høyere utdanning forhold som gjør at de har eller kunne hatt behov for hjelp fra en arbeidstakerorganisasjon eller en tillitsvalgt? Eller er dette arbeidstakere som klarer seg selv? Tabell 1.3 viser at en tredel av arbeidstakerne med høyere utdanning i løpet av de to siste årene kunne hatt behov for hjelp fra en arbeids

takerorganisasjon/tillitsvalgt, og en av ti svarer at dette har de opplevd flere ganger. Det er flere i offentlig sektor enn i privat sektor som oppgir at de kunne hatt behov for hjelp fra en tillitsvalgt, og de med lengst utdanning svarer noe sjeldnere ja på spørsmålet enn dem som har kortere utdanning på høyere nivå. Disse forskjellene til tross, tabellen viser at en god del arbeidstakere med høyere utdanning med rimelig stor sannsynlighet vil oppleve forhold der de kunne hatt nytte av et medlemskap.

Tabell 1.3 Har du de siste to årene opplevd forhold på arbeidsplassen din som gjorde at du kunne hatt behov for hjelp fra en arbeidstakerorganisasjon eller en tillitsvalgt? Arbeidstakere.

SHU 2008. Prosent.

Privat sektor Offentlig sektor Total

Ja, én gang 18 27 22

Ja, flere ganger 8 12 10

Nei 74 62 68

Total 100 100 100

N 683 604 1287

(26)

De som er organisert, svarer oftere ja på spørsmålet om de har hatt behov for hjelp fra en tillitsvalgt, enn dem som ikke er organisert. Blant de uorganiserte i privat sektor er det kun en av fem som oppgir å ha hatt behov for hjelp, mot 62 prosent av de organiserte (vises ikke i tabellen). Vi kan ikke si om forklaringen er at de som opplever denne typen problemer, velger å organisere seg, eller om det er mer naturlig å svare ja på spørsmålet når man faktisk har en tillitsvalgt å henvende seg til.

Vi spurte de organiserte arbeidstakerne om de i løpet av de to siste årene hadde søkt hjelp fra sin arbeidstakerorganisasjon eller sin tillitsvalgte. Blant de organiserte har 43 prosent søkt hjelp i en eller flere saker i løpet av de siste to årene, noen flere i offentlig sektor enn i privat sektor. Det er ikke vesentlige forskjeller mellom hovedorganisasjo

nene. Ett unntak er at ansatte i privat sektor som er medlemmer av et forbund tilknyttet Akademikerne, sjeldnere enn andre oppgir å ha søkt råd og bistand.

Studentmedlemskapets betydning

I spørreundersøkelsen blant arbeidstakere med høyere utdanning har vi inkludert et spørsmål om tidligere studentmedlemskap. Mange arbeidstakerorganisasjoner – ikke minst profesjonsforbundene – har egne studentmedlemskap. Medlemsforbundene i Akademikerne har til sammen drøye 18 000 studentmedlemmer, og sett under ett er hvert åttende medlem av Akademikerne studentmedlem. Unio har drøye 23 000 stu

dentmedlemmer, mens LOs studentmedlemskap omfatter 11 000 medlemmer. Frittstå

ende organisasjoner som NITO, Norsk Journalistlag og enkeltforbund i YS vil også ha studentmedlemmer. Man kan regne med at det iallfall er 60 000 studentmedlemmer i norske arbeidstakerorganisasjoner (og det er 215 000 studenter i Norge per 2008).

Organisasjoner som rekrutterer godt på studiestedene, har betydelige rekrutterings

fordeler. Utdanningsforbundets medlemsundersøkelse (Jordfald og Nergaard 2008)¹² viser for eksempel at mange av de yngre medlemmene kom inn i forbundet allerede som studentmedlemmer. Det er rimelig å anta at det samme gjelder andre profesjonsgrupper.

Et interessant trekk ved tallene for Utdanningsforbundet er at studentmedlemskapet først og fremst er en rekrutteringsvei for grupper som domineres av de tradisjonelle profesjonsutdanningene («lærerhøgskolene» og førskoleutdanningen), mens lærere i videregående opplæring, som oftere har en utdanningsbakgrunn fra for eksempel universitetene, sjeldnere oppgir å ha blitt rekruttert via et studentmedlemskap.

Vår undersøkelse bekrefter at studentmedlemskap er et utbredt fenomen blant yngre arbeidstakere med høyere utdanning. Om lag halvparten av vårt utvalg av yrkesaktive

12 Bård Jordfald og Kristine Nergaard (2008), Utdanningsforbundets medlemsundersøkelse 2007. Fafo

rapport 2008:13.

(27)

arbeidstakere sier at de tidligere har vært studentmedlemmer (tabell 1.4). Andelen tilsvarer det vi finner blant deltidsarbeidende studenter – 40 prosent i denne gruppen har et studentmedlemskap i dag, mens ytterligere 11 prosent har medlemskap bak seg selv om de ikke medlemmer nå.

Tabell 1.4 Studentmedlemskap. SHU 2008. Prosent.

Yrkesaktive

Studenter med deltidsjobb

Studentmedlem i dag 1 40

Meldt inn i nåværende forbund som studentmedlem 29 3

Organisert i dag / tidligere studentmedlem 8 2

Ikke organiserte i dag / tidligere studentmedlem 12 6

Studentmedlemskap – i alt 50 51

Ikke studentmedlem 50 49

N 1287 265

Vi har kun spurt om forbundstilknytning for nåværende fagforeningsmedlemskap.

Men blant dem som sier at de er studentmedlemmer i dag, eller at de meldte seg inn i nåværende forbund i studietiden (cirka 30 prosent av de yrkesaktive og rundt halvparten av de organiserte), finner vi mange forbund nevnt. Forbundene som oppgis oftest, er Utdanningsforbundet, NITO og Tekna, fulgt av Norsk Sykepleierforbund og FO.

De som har kortest utdanning på høyere nivå (under to år / 120 studiepoeng), har sjelden et studentmedlemskap bak seg. Det er imidlertid ikke slik at andelen av stu

dentmedlemskap øker med utdanningens lengde – det er ikke store forskjeller mellom grupper med lavere grad og høyere grad.

Vi kan også se på andelen som har vært studentmedlemmer, etter hvor de er med

lem i dag (figur 1.2). Blant dem som er medlem av Akademikerne, ble to tredeler av dagens medlemmer fanget opp allerede i studietiden. Det samme gjelder for medlem

mene i Unio og de frittstående forbundene (NITO, NJ mfl.). I LO og YS er derimot andelen som rekrutteres direkte fra et studentmedlemskap, lav. Andelen er litt høy

ere i LO enn i YS, men ville vært den samme for de to hovedorganisasjonene om vi hadde sett bort fra FO sine medlemmer. De fleste LOforbundene og YS rekrutterer dermed sine medlemmer med høyere utdanning via andre kanaler enn et tradisjonelt studentmedlemskap.

Det er også en del yrkesaktive organiserte som oppgir at de var studentmedlemmer, uten at dette førte til noen automatisk overgang til det forbundet de er medlem av i dag. Det gjelder flere av dagens medlemmer i LO enn i de andre hovedorganisasjonene.

Dette kan skyldes at LOforbundene er flinkere til å rekruttere på arbeidsplassene

(28)

enn på studiestedene. En del av LOs studentmedlemmer skifter også til et annet LO

forbund når de etter hvert organiserer seg i et vanlig medlemskap.¹³

Figur 1.2 Andel arbeidstakere som har bakgrunn fra studentmedlemskap. Arbeidstakere (studenter med deltidsjobb er ikke tatt med). SHU 2008. Prosent.

��

�

��

Når melder man seg inn?

Det pekes av og til på at unge arbeidstakere er lite interesserte i å organisere seg. Under

søkelser viser også at organisasjonsgraden er lav blant de aller yngste i arbeidsmarkedet (se figur 1.1), og at sannsynligheten for å være organisert øker med forhold som fast jobb, lengre ansiennitet hos arbeidsgiver og så videre.¹⁴

Vår undersøkelse tyder imidlertid på at den gruppen vi ser på – yngre arbeidstakere med høyere utdanning – ikke venter lenge før de organiserer seg. Nesten halvparten var medlemmer av sitt nåværende forbund allerede før de kom ut i ordinært arbeid (studentmedlemskap), og en firedel krysset av for «da jeg begynte i min første jobb»

13 Se Kristine Nergaard og Bård Jordfald (2008), Hvor blir studentmedlemmene av? En kvantitativ analyse

av LOs studentmedlemskap. Faforapport 2008:25.

14 Kristine Nergaard og Torgeir Aarvaag Stokke (2006), Organisasjonsgrader og tariffavtaledekning i norsk

arbeidsliv 2004/2005. Faforapport 518.

(29)

(tabell 1.6). Dette betyr at tre firedeler av de som er organisert, hadde funnet sin orga

nisasjon i løpet av sin første jobb.

Det er ikke forskjeller av betydning mellom dem som arbeider i privat og offentlig sektor. Andelen som oppgir at de ble medlem «i min nåværende jobb» eller «annet tidspunkt» er høyest blant de eldste i utvalget, det vil si aldersgruppen 35–40 år. Disse har hatt lengre tid i arbeidslivet og vil dermed oftere ha skiftet jobb og kanskje også organisasjon.

Tabell 1.6 Når meldte du deg inn i din nåværende organisasjon? Arbeidstakere. SHU 2008.

Mens jeg var under utdanning

I min første jobb etter

studiene

I min nåværende

jobb

Annet

tidspunkt Total N

Privat 43 26 23 8 100 289

Offentlig 49 26 17 8 100 522

Alle 47 26 19 8 100 811

Selv om mange i denne gruppen er organisert på et tidlig tidspunkt i yrkeskarrieren, øker likevel organisasjonsgraden med ansiennitet hos arbeidsgiver. I privat sektor er 40 prosent av de nyansatte organiserte, mens organisasjonsandelen er drøye 50 prosent blant dem som har vært hos arbeidsgiver i mer enn ti år. På samme måte øker organi

sasjonsgraden i offentlig sektor fra 80 prosent blant de nyansatte til imponerende 96 prosent blant dem som har vært ansatt hos samme arbeidsgiver i mer enn ti år. Her kan man nok regne med at undersøkelsen vår overdriver organisasjonsgraden, jamfør at tallet er noe lavere i andre undersøkelser (men godt over 90 prosent).

Dette tyder på at selv om en god del medlemmer hentes inn gjennom rekrutterings

arbeid på arbeidsplassene, har ikke arbeidstakerorganisasjonene tid til å vente særlig lenge før rekrutteringsframstøt settes inn.

Tidligere medlemmer – hvor mange og hvorfor?

En god del av de uorganiserte i vår undersøkelse har tidligere vært medlemmer av en fagforening. Rundt 40 prosent av dem som i dag er uorganiserte, oppgir at de tidligere har vært medlem av en fagforening. Vårt andre datasett – AKU – anslår andelen i tilsvarende gruppe arbeidstakere som lavere, 30 prosent. Når mellom 30 og 40 prosent av de uorganiserte tidligere har vært medlem av en fagorganisasjon, viser dette at en del av de uorganiserte bør være mulige å nå, men at organisasjonene også «lekker»

betraktelig.

(30)

De som i dag er uorganiserte – men som har vært medlemmer på et tidligere tidspunkt – ble spurt hvorfor de ikke lenger er organisert (figur 1.3). Det var mulig å krysse av for flere svaralternativer. De to viktigste årsakene er at man har skiftet til en ny stilling, og at medlemskapet ble for dyrt. En femdel av de utmeldte er også misfornøyde med sin daværende organisasjon. De yngste oppgir oftest at medlemskapet ble for dyrt, og de krysser også oftere av for at skifte til ny stilling er begrunnelsen for at det at de ikke lenger er medlemmer. Det er kun et mindretall som sier at manglende tilbud på nåvæ

rende arbeidsplass er en viktig grunn til at de ikke lenger er organisert, og det er heller ikke mange som sier at de ikke lenger har behov for et medlemskap. Dette poenget underdrives nok noe, siden en del har skiftet til en type stilling der et medlemskap oppfattes som mindre naturlig eller mindre nødvendig. Som vi skal se i kapittel 3, er den viktigste årsaken til ikke å være organisert at arbeidstakeren ønsker å ivareta sine interesser selv eller ikke har behov for et medlemskap.

Figur 1.3 Hvorfor meldte du deg ut av din tidligere organisasjon (uorganiserte som tidligere har vært organisert). SHU 2008. N = 291. Prosent.

��

� ��

(31)

Avsluttende kommentarer

Arbeidstakere med høyere utdanning vil utgjøre en voksende andel av lønnstakerne i årene framover. I dag har nesten halvparten av arbeidstakerne i alderen 30–39 år utdan

ning på høgskole eller universitetsnivå, og andelen er betydelig høyere i offentlig sektor enn i privat sektor. Siden det er lettest å organisere arbeidstakere i offentlig sektor, vil de organisasjonene som rekrutterer godt blant utdanningsgruppene i offentlig sektor, gradvis øke sin relative andel av de organiserte arbeidstakerne.

Vi har sett at utdanningsgruppene organiserer seg i noe større grad enn arbeidsta

kere uten høyere utdanning. Men i motsetning til arbeidstakere med lavere utdanning har mange allerede gjort sitt organisasjonsvalg tidlig i yrkeskarrieren eller allerede i studietiden. Dette gjelder ikke minst arbeidstakere i såkalte profesjonsyrker. Her går mange rett fra et studentmedlemskap til et ordinært medlemskap. Dette betyr at det ikke er lett å nå disse gruppene gjennom tradisjonelt rekrutteringsarbeid ute på arbeidsplassene – det er vanskeligere å overtale organiserte til å skifte organisasjon enn å rekruttere uorganiserte. En del av disse arbeidstakerne vil også tilhøre yrkesgrupper der en profesjonsorganisasjon dominerer, og der det uansett er vanskelig å rekruttere for andre enn den dominerende organisasjonen.

Men selv om vi finner sterke innslag av klassiske profesjoner (helseprofesjoner, pedagoger, ingeniører, jurister), favner gruppene med høyere utdanning i dag et bredt spekter av yrker og utdanningsløp. Organisasjonspreferansene kan dermed ikke tas for gitt, særlig ikke når vi beveger oss bort fra de klassiske profesjonsutdanningene. Det er også en betydelig andel uorganiserte, særlig i privat sektor. Her finner vi imidlertid mange som har individuell lønn, og som heller ikke synes å oppleve behov for hjelp fra tillitsvalgt eller arbeidstakerorganisasjon. I de påfølgende to kapitlene ser vi på hva som ligger bak beslutninger om å organisere seg (kapittel 2) eller å være uorganisert (kapittel 3).

(32)

(33)

2 Hvorfor organisert?

I dette kapitlet ser vi nærmere på yngre arbeidstakere med høyere utdanning som er medlemmer i en fagorganisasjon. Hva er de viktigste grunnene til at disse har organisert seg? Er det ulike begrunnelser for å organisere seg blant arbeidstakere i offentlig og privat sektor? Har de som velger å organisere seg i et LOforbund, andre grunner for å organisere seg enn dem som velger å organisere seg i for eksempel forbund tilknyttet Akademikerne?

I tillegg til å beskrive de viktigste årsakene til organisering – og valg av organisa

sjon – kommer vi nærmere inn på ulike tjenester som noen eller alle organisasjonene tilbyr. Hvor viktig er ulike økonomiske medlemsgoder som forsikringer og lån? Og hvor mange legger vekt på yrkes og profesjonsorienterte tilbud som tidsskrift eller etterutdanningskurs?

De viktigste grunnene for medlemskapet

Å være medlem av en arbeidstakerorganisasjon koster penger. Enkelte arbeidsgivere er heller ikke begeistret når arbeidstakere organiserer seg. Allikevel er over 60 prosent av arbeidstakere med lengre utdanning organisert (kapittel 2). De organiserte som deltok i undersøkelsen, ble bedt om å ta stilling til en rekke påstander om hvorfor de er organisert. Svarskalaen var femdelt og gikk fra «helt enig» (1) til «helt uenig» (5).

I tillegg kunne respondentene svare «ikke aktuelt». Vi har her sett bort fra studenter med ekstrajobb, som i hovedsak ikke vil være organisert i sitt nåværende arbeidsforhold.

Vi har også sett bort fra de få som svarte «ikke aktuelt».

De aller fleste begrunner sitt medlemskap med at de ønsker å ha en organisasjon i ryggen hvis de skulle få problemer på arbeidsplassen (figur 2.1). Men det er også mange som mener at det er naturlig for deres yrkesgruppe å være organisert, at medlemskapet gir tilgang til medlemsgoder som forsikring, kredittkort eller lignende, og at det å være organisert styrker deres stilling ved lokale lønnsforhandlinger. Nesten 60 prosent sier at de ikke ønsker å være gratispassasjerer, og drøye halvparten sier seg enige i en påstand om at det er ideologisk riktig å være organisert. Vi finner dermed betydelig støtte for påstander som går utover rene praktiske/økonomiske argumenter for et medlemskap.

Det er færrest som framhever det yrkesfaglige tilbudet som fagorganisasjonene har som