�������������������������
������������������������������
�������������������������������
�������������������������������
���������������������������
���������
� �� �� �� �� �� �� �� �� �� ���
������������� � � � ��������������
�������
Holdninger til LO
Et sentralt spørsmål for LO og forbundene er i hvilken grad arbeidstakere med lengre utdanning oppfatter LO, det vil si et LOforbund, som et interessant organisasjons
alternativ. Og dersom de ikke gjør det – hvorfor ikke? Vi stilte et sett med spørsmål som skal fange opp holdninger til LO både mer generelt og når det gjelder å ivareta interessene for arbeidstakere med høyere utdanning.
LO som samfunnsaktør og vaktbikkje
Det er stor oppslutning i utvalget om en påstand om at et sterkt LO er til fordel for arbeidstakere flest og deres rettigheter. Halvparten velger svar som indikerer at de er enige i påstanden, og det er få (13 prosent) som er uenige (figur 4.4). Men en betyde
lig andel (nærmere 20 prosent) svarer at de ikke har noen oppfatning, og like mange velger det nøytrale svaralternativet i midten av skalaen. Dette går igjen også på de andre påstandene omkring LO. Mange – rundt halvparten av alle – har ikke sterke meninger om LO verken i den ene eller andre retningen. Blant dem som har en opp
fatning, er det klart flere som mener at LO tar et helhetsansvar og bidrar positivt til samfunnsutviklingen enn det motsatte. Påstanden om at LO bidrar til å skape kunstige motsetninger mellom arbeidstaker og arbeidsgiver er det utsagnet flest ikke har noe klart standpunkt til. Blant dem som har signalisert et aktivt synspunkt, er det litt flere som er enige enn uenige i påstanden.
Samlet kan man si at disse holdningsspørsmålene avdekker en klart mer positiv enn negativ holdning til LOs overordnede rolle som samfunnsaktør, dog med mange som ikke har sterke synspunkter. LOmedlemmer er ikke overraskende mest positive, mens uorganiserte og de som er organisert i Akademikerne, YS og frittstående organisasjoner, er minst positive / mest negative. Unios medlemmer ligger nærmere LOmedlemmene enn resten av utvalget. I tillegg finner vi at arbeidstakere i offentlig sektor er mer positive til LO enn sine kolleger i privat sektor uansett organisasjonstilknytning. Dette kan for eksempel henge sammen med at utdanningsgruppene i offentlig sektor i større grad føler et press på kollektivt regulerte arbeidsbetingelser og rettigheter enn det deres kolleger i privat sektor gjør (som jo ofte har arbeidsavtaler med sterkt individuelt preg).
Figur 4.4 Holdninger til LOs rolle. Alle. SHU 2008. Prosent. N=1552.
�����������������������������
�������������������������
������������������������
������������������������������
�����������������������������
�����������������������
������������������������������
�����������������������
�����������������
� �� �� �� �� �� �� �� �� �� ���
������������� � � � �������������� ����������������
�������
LO og utdanningsgruppene
Selv om holdningene til LO i hovedsak spenner fra nøytrale til overveiende positive, er ikke dette nødvendigvis nok til at LO oppfattes som et aktuelt organisasjonstilbud for den enkelte. Vi ba utvalget ta stilling til følgende to påstander:
LO ivaretar ikke interessene til grupper som har lang utdanning.
•
LO passer godt for den typen arbeidstakere som jeg tilhører.
•
Svarene viser at LO har en betydelig utfordring når det gjelder å vinne tillit blant arbeidstakere med høyere utdanning (figur 4.4). En av tre mener at LO ikke ivaretar interessene til grupper med lang utdanning, og kun 14 prosent er uenige i en slik på
stand. Men man kan også legge merke til at godt over halvparten av utvalget ikke har noen oppfatning eller velger svaralternativet som indikerer verken enig eller uenig. Det er ikke noen forskjeller mellom ansatte i privat og offentlig sektor.
LOorganiserte er ikke overraskende mer positive til LOs rolle visàvis utdan
ningsgruppene enn arbeidstakere som er organisert i forbund utenfor LO. Men også blant LOmedlemmene er det flere som er enige i det kritiske utsagnet om LO og utdanningsgruppene, enn andelen som er uenige.
De som er organisert i Akademikerne, utpeker seg særlig ved å være negative til den måten LO ivaretar interessene til grupper med høyere utdanning, og denne holdingen øker med utdanningens lengde. LOforbundene har dermed større utfordringer med å framstå som et alternativ jo lengre utdanning arbeidstakerne har.
Figur 4.5 Holdninger til LO som organisasjon for utdanningsgruppene. Alle. SHU 2008. Prosent.
N=1552.
������������� � � � �������������� ����������������
����������������������������
�������������������������������
��������������������������������
�������������������������������
� �� �� �� �� �� �� �� �� �� ���
�������
Vi ba også utvalget ta stilling til påstanden «LO passer godt for den gruppen arbeids
takere jeg tilhører». Også her var det mange som ikke hadde noen oppfatning, eller som valgte den nøytrale midtverdien. Dette kan skyldes at mange allerede har gjort sitt valg og ikke har reflektert over mulige alternativer. Holdningene til LO varierer
naturlig nok etter hvilken organisasjon respondenten har valgt, men også etter utdan
ningens lengde. De LOorganiserte sier seg enten enige i at LO passer (41 prosent), eller de velger nøytrale svar (45 prosent). Blant dem som er organisert utenfor LO, er det særlig medlemmer av Akademikerne som er negative – her sier nesten halvparten seg helt uenige i at LO passer for deres gruppe (velger svaralternativ 5). Andelen som avviser at LO passer for dem, er størst blant de med lengst utdanning, jamfør at det er overlapp mellom lang utdanning (høyere grads nivå) og medlemskap i et av forbundene i Akademikerne.
Uorganiserte arbeidstakere er mindre LOskeptiske enn dem som har valgt Aka
demikerne, men andelen som mener at LO ikke passer for deres yrkesgruppe, er høy
ere blant de uorganiserte enn blant medlemmene av YS og Unio. Igjen ser vi at de uorganiserte sett under ett er en gruppe som ut fra sine holdninger kan være vanskelig å nå for LOforbundene. Samtidig er det viktig å huske at uorganiserte arbeidstakere med høyere utdanning er en sammensatt gruppe. De som sier at de neppe kommer til å organisere seg, er ikke overraskende klart negative. De som regner med at de vil organisere seg etter hvert, eller sier at det avhenger av hva slags jobb de får, skiller seg ikke vesentlig fra organiserte i Unio og YS.
Avsluttende kommentarer
Ser vi de 11 holdningsspørsmålene under ett, kan vi identifisere tre hovedtyper arbeidstakere.
«Individualistene» – arbeidstakere som er negative til organisering og kollektive
•
institusjoner, og som er skeptiske til LO. Dette omfatter en del av de uorganiserte (særlig i privat sektor) og en god del av medlemmene i forbund tilknyttet Akade
mikerne.
«De lønnsbevisste/lønnsfrustrerte kollektivistene» – arbeidstakere som er positive
• til tariffavtaler og reguleringsformer, og som er klart mer positive enn negative til LO som organisasjon, men som er skeptiske til om LOs lønnspolitikk ivaretar utdanningsgruppene, og som ønsker større lønnsdifferensiering – først og fremst mer penger til arbeidstakere med høyere utdanning. Her finner vi for eksempel mange offentlig ansatte, ikke minst i forbund tilsluttet Unio.
«De LOorienterte» – arbeidstakere med sterke kollektive verdier og som er positive
• eller nøytrale til at LO passer dem/deres gruppe. LOmedlemmer, men også innslag fra andre grupper bortsett fra medlemmer i forbundene i Akademikerne. Også disse ønsker større lønnsforskjeller ut fra utdanning (at utdanning skal lønne seg).
Det er ikke vanskelig å finne forståelse for mange av LOs grunnverdier som kollektive forhandlinger og forsvaret for arbeidstakerrettigheter blant arbeidstakere med høyere utdanning, ikke minst i offentlig sektor. Det gir ikke mening å snakke om de yngre arbeidstakere med høyere lønn som helt annerledes enn andre i arbeidslivet – på mange måter er de overraskede tradisjonelle – flertallet vil ha lønnsforhandlinger og
«ordnede forhold». Utfordringene er langt større når det gjelder lønnspolitikken og oppfatningen av om «LO passer for meg». Her er det mange som er avvisende.
Fagforeningsskeptikere finnes også – særlig blant de uorganiserte – men disse utgjør ikke noen stor andel av arbeidstakere med høyere utdanning. Utfordringene for LO er imidlertid at mange av dem som deler LOs syn når det gjelder kollektive regulerin
ger, allerede er organisert, ofte i profesjonsbaserte forbund som står svært sterkt blant sine yrkesgrupper, og at disse i tillegg er skeptiske til LOs lønnspolitikk. Samtidig er de uorganiserte ikke så lette å nå; mange befinner seg i yrker og bransjer der det ikke er noen sterk tradisjon for organisering, og mange står i tillegg ganske langt fra mer tradisjonelle kollektivistiske verdier.