Barnets beste?
Barn som lever med vold i nære relasjoner
Perspektiver på samvær med en voldsutøver
Ingebjørg Hansen
Masteroppgave i psykososialt arbeid – selvmord, rus, vold og traumer. Institutt for klinisk medisin.
Det medisinske fakultet UNIVERSITETET I OSLO
2016
II
III
Barnets beste?
Barn som lever med vold i nære relasjoner –
perspektiver på samvær med en voldsutøver
IV
© Ingebjørg Hansen 2016
Barnets beste? Barn som lever med vold i nære relasjoner – perspektiver på samvær med en voldsutøver
Ingebjørg Hansen http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
V
Sammendrag
Hva som er barnets beste vil variere over tid og vil i hver enkelt situasjon være avhengig av en helhetsvurdering. Barnets beste er et omfattende begrep. Det gir mulighet for forskjellige tolkninger avhengig av ulike faglige perspektiver, selv om begrepet skal innebære en beskyttelse av barnet.
Når foreldre velger å flytte fra hverandre er det alltid et spørsmål om hvor barna skal bo og hvor hyppig det skal være samvær med den andre av foreldrene. Hensynet til barnets beste skal være styrende i alle sammenhenger der avgjørelser tas på vegne av barn. Når bruddet skyldes vold i nære relasjoner er det mer utfordrende å finne gode løsninger for barnet.
Formålet med studien er å bidra til å utvikle en bredere faglig forståelse av begrepet barnets beste og tydeliggjøre barneperspektivet når fagpersoner fra barnevernet, familievernet og domstolen skal avgjøre barns samvær med voldsutøver.
Studien har en fenomenologisk forskningstilnærming. Det er benyttet kvalitativ undersøkelse med semistrukturert intervju av informanter fra de forskjellige faginstansene. Målet er å få kunnskap om informantenes forståelse av begrepet barnets beste og hvordan det kommer til uttrykk i det daglige.
Hovedtrekkene i studien viser at fagpersonene tror at de har hensynet til barnets beste som styrende for praksis, mens de i realiteten har forskjellige beskyttelsesstrategier for å skjerme seg fra å akseptere at barn lever med vold. Det kan se ut som at informantene forholder seg til vold i nære relasjoner og samvær som to forskjellige fenomen som ikke har sammenheng med hverandre.
I studien kommer det fram at barn er avhengige av at foreldrene gir dem anledning til å bli hørt, og at volden som kommer frem i foreldretvister ikke sees i sammenheng med barnets opplevelse av situasjon. Informantene velger ofte å se beskyldninger om vold som et strategisk valg, en strategi for å vinne foreldretvisten. Barnets perspektiv er ikke en del av en helhetlig vurdering.
Det er foreldrene, sakkyndige og politiet som i realiteten vurderer barnets situasjon.
Informantene er likevel tydelige på at barnets beste skal legges til grunn i alle vurderinger som gjøres og de konkluderer med at barnets beste er en overordnet rettesnor for alt arbeidet de gjør.
VI
Summary
What is considered to be in the child´s best interest will vary over time and will depend on an overall assessment in each situation. The child´s best interest is a comprehensive concept. It is subject to different interpretations depending on different perspectives, although the term shall entail the protection of the child.
When parents choose to separate, there is always a question of where children will live and how frequently it should be visitation with the other parent. The child´s best interests shall be first priority in all contexts in which decisions are made on behalf of children.
The purpose of the study is to contribute to a broader scientific understanding of the concept the child´s best interest and to highlight the child´s perspective when professionals from the Child Welfare, the Family Counselling and the court are making decisions concerning children's contact with the abuser.
The study has a phenomenological research approach. A qualitative survey has been conducted by using a semi-structured interview of informants from the different services. The aim is to gain knowledge about the informants´ understanding of the concept the child´s best interest, and how it is expressed in their everyday lives.
The main features of the study shows that the professionals believe that their conduct are guided by the child´s best interest, while in reality it have different protection strategy to shield themselves from accepting that children live with violence. It seems that the informants see domestic violence and access to parents as two different phenomena not related to each other.
The study reveals that children are dependent of their parents to give them the possibility to be heard, and that the violence presented in parents disputes are not seen in relation to the child's understanding of the situation. The informants often choose to see accusations of violence as a strategic choice, a strategy to win the dispute.
There are the parents, the experts and the police who actually are assessing the child's situation.
The informants are still emphasizing that the child´s best interest shall be applied in all assessments made, and they conclude that the child's best interests is a general guideline for all the work they do.
VII
Takk
Med denne masteroppgaven er et spennende studium fullført. Gjennom undervisning fra dyktige forelesere fra NKVTS, Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress, SERAF, Senter for rus- og avhengighetsforskning, Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging og Universitetet i Oslo har jeg hatt en lærerik tid.
Det er mange som har bidratt til at jeg har fått anledning til å gjennomføre studiet, og jeg er umåtelig takknemlig for det.
Først vil jeg takke alle barna jeg har møtt gjennom arbeidet mitt, og som har bidratt til min interesse for tema i denne oppgaven. Tusen takk til informantene mine som stilte villig opp og ga av sin tid i en travel hverdag.
Stor takk til Norasenteret IKS - min arbeidsgiver Annik, for oppmuntring til å starte på denne masteren og som har gjort det mulig for meg å gjennomføre studiet, både moralsk og økonomisk. Takk til Finnmark fylkeskommune for økonomisk støtte, i Finnmark får vi det til!
Til familien min: Takk Ken for iver og begeistring for at jeg skulle gripe muligheten til å begynne på masterutdanning. Dine oppmuntrende kommentarer underveis og tilrettelegging har gitt meg anledning til å reise, lese og skrive. Det er jeg utrolig takknemlig for. Til mine barn Kristoffer og Stine: takk for tålmodigheten. Nå er jeg fullt og helt tilbake, både fysisk og mentalt.
Tusen takk til min veileder Åse Langballe ved NKVTS for konstruktive tilbakemeldinger, skarpe blikk og kunnskaper gjennom denne prosessen.
Tilslutt vil jeg takke mine dyktige mentorer: Bodil for innspill, motivasjon, gjennomlesninger og kritiske blikk. Bjørg-Irene for ditt glødende engasjement i hele prosessen, våre diskusjoner, refleksjoner og kritiske spørsmål. Dette hadde ikke vært like gøy uten dere.
Ingebjørg Hansen Kirkenes 09.10. 2016
VIII
IX
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 1
1.1 Valg av tema ... 3
1.2 Problemstilling... 4
1.3 Studiens relevans ... 4
1.4 Oppgavens struktur og avgrensning ... 5
2 Sentrale begreper og definisjoner ... 7
2.1 Vold i nære relasjoner ... 7
2.2 Retten til samvær ... 8
2.3 Barns rett til beskyttelse og medbestemmelse ... 8
2.4 Synet på barn ... 10
2.5 Det biologiske prinsipp ... 10
3 Faginstansenes oppdrag og mandat ... 11
4 Kunnskapsstatus – teoretisk fundament ... 13
4.1 Vold og forekomst av vold ... 13
4.2 Vold i et tilknytningsperspektiv ... 15
4.3 Barn som aktør og kompetent deltaker ... 21
5 Metode ... 24
5.1 Vitenskapsteoretiske ramme ... 24
5.1.1 Fenomenologi ... 24
5.1.2 Hermeneutikk ... 25
5.2 Forskningsstrategi ... 25
5.2.1 Kvalitativ forskningsintervju ... 26
5.2.2 Etiske vurderinger ... 27
5.3 Studiens empiri og fremgangsmåte ... 28
5.3.1 Utvalg ... 28
5.3.2 Gjennomføring av intervjuene ... 29
6 Bearbeiding og analyse av data ... 30
6.1 Reliabilitet, validitet, refleksivitet og relevans ... 32
7 Resultater og drøfting ... 33
7.1 Barnets beste – fra det generelle til praksiskontekst... 34
7.2 Profesjonelle voksnes forhold til barns samvær med en som utøver vold ... 36
X
7.2.1 Det biologiske prinsipp – et bærende element ... 40
7.3 Forståelse av vold ... 42
7.3.1 Når beskyldninger om vold er maktstrategi ... 42
7.3.2 Vold – verre eller verst? ... 43
7.3.3 Valg av fokus ... 44
7.3.4 Vold og samvær - ingen sammenheng ... 44
7.3.5 Snakke med barna ... 45
7.4 Lojalitet – et hinder? ... 48
7.5 Barnets utsagn blir trukket i tvil ... 50
8 Oppsummering og konklusjon ... 53
9 Veien videre ... 54
Litteraturliste ... 55
Vedlegg 1: NSD ... 66
Vedlegg 2: Informasjonsskriv ... 68
Vedlegg 3: Intervjuguide Familievernet ... 71
Vedlegg 4: Intervjuguide Barnevernet ... 72
Vedlegg 5: Intervjuguide Dommer ... 73
1
1 Innledning
Å utøve vold mot andre mennesker er i strid med norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Likevel er det mange som utsettes for, og lever med vold i nære relasjoner.
Vold i nære relasjoner er et komplekst begrep, men viser i de fleste tilfellene til samme fenomen – vold innenfor en familiær kontekst (Heltne & Steinsvåg, 2011, s. 18). Volden som utøves foregår ofte innenfor husets fire vegger, i det hjemmet som skal være stedet hvor alle trenger å føle seg trygge. Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer vold i nære relasjoner som vold som forekommer mellom familiemedlemmer og mennesker som lever i parforhold (WHO, 2002). I St. meld. 15 (2012-2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve begrenser Justis- og beredskapsdepartementet nære relasjoner seg til å gjelde partnere, barn og eldre familiemedlemmer (Justis- og beredskapsdepartementet, 2013).
Vi vet ikke helt eksakt hvor mange barn som opplever vold i nære relasjoner, men at det rammer en betydelig del av barna finnes det god dokumentasjon på. Hjemdal og Thoresen (2014) beskriver i rapporten Vold og voldtekt i Norge, en nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv at mye av volden fremdeles er skjult. Det er få som oppsøker helsetjenester eller anmelder forholdene. I forskning benyttes det ulike definisjoner av vold, og dette fører til at omfangstall spriker og resultatene blir vanskelige å sammenligne (Barne-likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2013). I tillegg gir det metodiske utfordringer å forske på forekomsten av vold mot barn. Når barn er primærkilden i studier gir det forskningsetiske dilemmaer. Barn har behov for beskyttelse samtidig som deres deltagelse er viktig og verdifull.
Det er i tillegg begrensede muligheter til å skaffe til veie data fra mindreårige uten foreldrenes samtykke. Dette får konsekvenser for å innhente data om forekomst av vold mot barn og vold i nære relasjoner. Vi må derfor anta at mørketallene for barn som lever med vold i nære relasjoner er store (Justis- og beredskapsdepartementet, 2013).
Det bor ca. 2000 barn på krisesentrene i Norge hvert år og om lag halvparten av barna er fem år eller yngre (Bufdir, 2016). Livsvilkårene for barna som kommer til krisesentrene varierer.
Noen har levd i grov og gjentatt vold mot sin omsorgsperson hele sitt liv, for andre har volden vært til stede i kortere perioder (Evang, Jakobsen, & Øverlien, 2009). Voldsutøver er i 81 prosent av tilfellene barnets biologiske far og i 12 prosent av tilfellene barnets stefar eller mors kjæreste (Bufdir, 2016). Flere av barna blir også selv utsatt for mishandling og psykisk vold.
En del av barna blir utsatt for seksuell vold (Evang, Jakobsen, & Øverlien, 2009). Nyere
2
forskning på barn i voldsfamilier viser at flesteparten av barna har vært vitne til vold, og en rekke studier viser at opp mot 50 % av barna selv er utsatt for vold fra samme overgriper som mor (Appel & Holden, 1998; Felitti , et al., 1998; Moore & Pepler, 1998; Saunders, 1995).
Vold kan være alt fra en enkelt hendelse til omfattende mishandling som har pågått over tid.
Vold utøves både av kvinner og menn, men forskning viser at kvinner utsettes for vold i større grad enn menn og de utsettes i hovedsak for den alvorligste partnervolden (Hjemdal &
Thoresen, 2014). I studien omtaler jeg derfor den utsatte som mor. Det betyr samtidig at jeg tar med i betraktningen at menn utsettes for vold i nære relasjoner og at det er mørketall for forekomst av menn som utsettes for vold i nære relasjoner. Det er like mange kvinner som menn som utsettes for mindre alvorlig vold og kontrollerende atferd fra partner (Ibid).
I denne oppgaven tar jeg utgangspunkt i erfaringer fra arbeid på et krisesenter når jeg omhandler vold i nære relasjoner og studerer samvær mellom barn og foreldre. Noen barn som kommer til senteret blir en natt eller to, men de aller fleste blir på senteret over en lengere periode. Noen kommer til senteret gjentatte ganger. Barn som lever med vold er preget av ulike erfaringer og følelser. Noen er apatiske eller sinte, og situasjonen kan oppleves forvirrende og kaotisk.
Følelser kan være frykt, håpløshet, forvirring og skam (Evang, Jakobsen, & Øverlien, 2009).
Barn som kommer til et krisesenter er sårbare. De befinner seg i en fremmed situasjon, med nytt midlertidig bosted og mange nye mennesker de må forholde seg til. Det innebærer møte med personalet og andre beboere på senteret og personer fra andre instanser, som for eksempel politi og barnevern. Det er mye som skjer rundt dem, kanskje skal de i samtaler med barnevernet eller i et tilrettelagt avhør på Barnehuset. Barna befinner seg i et slags vakuum. Livet med voldsepisoder er stoppet opp, men dagliglivet med venner, kjæledyr og nærmiljø er ikke der (Ibid). Vold i nære relasjoner innebærer å leve med konstant trussel om vold, frykten for hva som kan skje er en del av virkeligheten de har levd i (Galtung, 1969).
Kort tid etter at mor og barn har kommet til senteret vil det i de fleste tilfeller bli reist spørsmål om barnets samvær med den som har utøvd vold. Ofte blir det utstedt et besøksforbud mellom de voksne. Dersom det ikke er et besøksforbud mellom barnet og den som utøver vold, vil det komme i stand en samværsordning. Jeg har ofte undret meg over hvordan det er for barnet å skulle være alene med den som har utøvd vold? Hvordan kan barn stole på at volden er opphørt?
3 Barn har ulike roller både før, under og etter voldshendelser og ofte trøster og hjelper de mor etter at voldsepisoden er over (Øverlien, 2012). Mitt inntrykk er at det er lett å glemme barnets opplevelse av volden når man skal gjøre avtale om samvær med voldsutøver. Både i norsk og internasjonal forskning på konfliktfamilier etter samlivsbrudd, viser det seg at konfliktene ofte videreføres gjennom foreldresamarbeidet (Skjørten, 2002; Bancroft, Silverman, & Ritchioe, 2012).
I følge lov om barn og foreldre ( bl., 1981) har barn og foreldre rett til samvær med hverandre dersom det er til barnets beste. Barnets beste er et overordnet prinsipp både i FNs barnekonvensjon (BK, 1989), i Grunnloven § 104 (Grunnloven, 1814) og i statlige føringer.
Barns rett til å bli hørt og barns rett til medbestemmelse er blant de viktigste prinsippene i barnekonvensjonen (BK, 1989). Artikkel 3 slår fast et generelt prinsipp om at barnets beste skal tas hensyn til i alle handlinger som berører barnet.
Hva som er barnets beste vil variere over tid og vil i hver enkelt sak være avhengig av en helhetsvurdering (Haugli, 2016). De juridiske rammene og vår barnepsykologiske kompetanse vil ha betydning for beslutninger om hva som er barnets beste. Men barnets beste er et begrep som er avhengig av å tolkes ut fra en bestemt sosial, kulturell og politisk kontekst. Det er et omfattende begrep som gir rom for forskjellige tolkninger med ulike faglige perspektiver, selv om begrepet skal innebærer en beskyttelse av barnet. De faglige perspektivene er i denne sammenhengen knyttet til offentlige instanser som barnevern, familievern og domstolen. Ideelt sett er barnets beste en stabil omsorgssituasjon hvor foreldrene støtter barnet slik at det får mulighet til å utvikle seg i forhold til sitt potensiale (Kilén, 2000). Dette må samsvare med generell levestandard og mulighetene for å prioritere barns oppvekstsvilkår.
1.1 Valg av tema
Barneloven regulerer hvordan samvær fastsettes ved samlivsbrudd, og det skal tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annen måte utsettes for psykisk eller fysisk skade jfr.
barnelovens § 48 ( bl., 1981). Innholdet i samværsavtalen besluttes av foreldrene selv, eventuelt med bistand fra familievernkontor og/eller domstolen. Familievernkontorene er ikke pålagt egne samtaler med barn. Samværet skal vurderes i forhold til hva som anses som barnets beste og det er ingen aldersgrense for retten til å bli hørt.
4
Siden det ikke finnes en felles forståelse er det viktig å undersøke hvordan de ulike faginstansene tolker innholdet i barnets beste og hvordan barnets rett til å utrykke seg blir ivaretatt når det dreier seg om vurderinger av samvær med en som utøver vold.
1.2 Problemstilling
Studien har følgende problemstilling:
Hvordan forvaltes prinsippet barnets beste? Hvordan er forståelsen for barnets situasjon og hensynet til barnets sikkerhet når samvær med voldsutøver skal avgjøres i barnevern, familievern og domstolen?
Problemstillingen ligger til grunn for følgende forskningsspørsmål:
Hvordan forstår fagpersoner i barnevern, familievern og domstol barns behov for beskyttelse og medbestemmelse når de skal ivareta barns rett til samvær med voldsutøver?
Hvordan kommer barnets beste til utrykk hos fagpersonene i de ulike faginstansene når barn skal ha samvær med den av foreldrene som utøver vold?
1.3 Studiens relevans
Når foreldre velger å flytte fra hverandre er det alltid et spørsmål om hvor barna skal bo og hvor hyppig det skal være samvær med den andre av foreldrene dersom det ikke er delt bosted. Når bruddet skyldes vold i nære relasjoner er det mer utfordrende å finne gode løsninger for barnet.
Beslutninger om samvær ligger inn under Lov om barn og foreldre ( bl., 1981), og her beskrives hensynet til barnets beste som er viktig del av vurderingen. Mekleren i familievernet og dommer ved domstolen forholder seg direkte til vurderinger av barnets beste. Barnevernet skal også ivareta barnets beste og blir involvert i situasjonen når det kommer bekymringsmeldinger om barnets omsorgssituasjon i tilknytning til et samlivsbrudd eller der det er langvarige og pågående konflikter knyttet til samvær.
Fagpersonenes arbeidsfelt overlapper hverandre og det er et felles ansvar for alle faginstanser å ivareta barns rettigheter ved samlivsbrudd.
5 Fig. 1
Figuren over viser hvordan de tre faginstansenes ansvarsområde for å ivareta barnets rettigheter og vurdering av barnets beste overlapper hverandre. På bakgrunn av dette er det derfor viktig å få kunnskap om hvordan prinsippets barnets beste synliggjøres i praksis.
1.4 Oppgavens struktur og avgrensning
Hensynet til barnets beste skal være styrende i alle sammenhenger der avgjørelser tas på vegne av barn. I denne oppgaven har jeg konsentrert meg om hvordan barnets beste oppfattes av informanter fra barnevern, familievern og domstol, hvordan informantene skaper mening i begrepet. Hvordan de forstår barnets behov handler om hvilke forestillinger de har om hva som er det beste for barnet. Jeg har tatt utgangspunkt i at kunnskap ikke overføres, men må konstrueres av det enkelte individ i samhandling med andre. Kunnskap konstrueres gjennom hvordan vi oppfatter, velger ut, tolker og organiserer sanseinntrykk (Manger, Lillejord, Nordahl, & Helland, 2013). I analysen har jeg vært opptatt av hvordan forståelsen av barnets beste kommer til utrykk i informantenes beskrivelser av praksis. I kapittel en tydeliggjøres problemstillingen ved å redegjøre for hvilke skadevirkninger vold i nære relasjoner gir. Dette utdypes videre i teorikapittelet, kapittel fire. Sentrale begreper og definisjoner som er relevant for oppgaven beskrives i kapittel to. Faginstansenes oppdrag og mandat presenteres i kapittel tre. Valg av metode og gjennomføring av undersøkelsen beskrives i kapittel fem før bearbeidelse av data presenteres i kapittel seks. Deretter følger kapittel syv med drøftelse av resultatene og hvordan datamaterialet forstås i lys av gjeldende teoretisk kunnskap. Til slutt i
Barnets beste
beste b ba
6
kapittel åtte oppsummeres og konkluderes funnene før oppgaven avsluttes med tanker og visjoner om veien videre i kapittel ni.
I studien benevnes familievern, barnevern og domstolen som faginstanser. I de tilfeller der det henvises til enkeltpersoner fra de ulike faginstanser, omtales de som fagperson og/eller informanter.
Denne oppgaven vil ikke fokusere på selvskade eller kollektiv/strukturell vold, heller ikke vold mellom individer som ikke kjenner hverandre. Oppgaven vil ikke omhandle vold som barn kan utsette søsken eller foreldre for. Oppgaven berører ikke temaet seksualisert vold/ seksuelle overgrep.
7
2 Sentrale begreper og definisjoner
Sentrale begreper og definisjoner i denne oppgaven er: vold, vold i nære relasjoner, samvær og retten til å bli hørt. I oppgaven benyttes begrepet barn og unge for individer mellom 0 - 18 år.
Dette er i tråd med FNs konvensjon om barnets rettigheter.
2.1 Vold i nære relasjoner
Det finnes ikke en entydig eller en endelig og allmenngyldig definisjon av vold. Tidligere ble voldsbegrepet definert ut fra skader som var synlige, den fysiske volden og de aggressive handlingene. I dag beskrives volden ut fra dens virkninger og voldsutøverens mening med volden, og begrepet inneholder flere former for vold (Balvig, 2000).
Under benyttes Per Isdals (2012) definisjon av vold for å illustrere voldens virkninger:
Vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil (Isdal , 2012, s. s 36).
Per Isdals (2012) definisjon inneholder ulike voldstyper som fysisk vold, psykisk vold, seksuell vold, materiell vold og latent vold.
I tillegg beskriver Verdens helseorganisasjon (WHO, 2002) vold mer utfyllende:
The intentional use of physical force or power, threatened or actual, against oneself, another person, or against a group or community, that either results in or has a high likelihood of resulting in injury, death, psychological harm, maldevelopment or deprivation (WHO, 2002).
Definisjonen innebærer voldshandlinger bruk av makt, tvang, trusler med vekt på de negative konsekvensene handlingene har for individet, i form av psykologisk skade, deprivasjon og skjevutvikling. I følge WHO inngår alle typer fysiske, seksuelle og psykologisk former for mishandling, inkludert selvmord og andre selvskadede handlinger, i voldsbegrepet. I tillegg inkluderer WHOs forståelse av vold og også fravær av handling i form av fysisk og emosjonell neglisjering og omsorgssvikt (Hjemdal & Thoresen, 2014, s. 31).
8
I WHOs begrep om vold inngår fysisk vold, seksuelle og psykologiske overgrep og omsorgssvikt.
Begreper som; familievold, vold i familien, vold i hjemmet og vold i nære relasjoner, er komplekse begrep som benyttes i ulike sammenhenger. Hvilke relasjoner som inngår i nære relasjoner har vært gjenstand for diskusjon. Noen forholder seg til den tidligere betegnelse familievold som innebærer nær familie og husstandsmedlemmer, andre til betydelige og langvarige omsorgs- og pleierelasjoner og nære vennskapsbånd (Hjemdal & Thoresen, 2014).
Justis- og beredskapsdepartementet begrenser nære relasjoner til å gjelde partnere, barn og eldre familiemedlemmer (Justis- og beredskapsdepartementet, 2013). I denne oppgaven benyttes begrepet til WHO: vold som forekommer mellom familiemedlemmer og mennesker som lever i parforhold (WHO, 2002). Vold i nære relasjoner utøves i de fleste tilfellene i hjemmet, men denne formen for vold utøves også utenfor hjemmet (Hjemdal & Thoresen, 2014).
2.2 Retten til samvær
Barnets rett til samvær reguleres i Lov om barn og foreldre § 42 ( bl., 1981). Barnet har rett til samvær med begge foreldrene selv om de lever hver for seg. Foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Barnet har krav på omsorg og omtanke fra den som er sammen med barnet, og den som er sammen med barnet kan ta avgjørelser som gjelder omsorg for barnet under samværet ( bl., 1981, § 42). Omfanget av samværet reguleres i barnelovens § 43: Den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, har rett til samvær med barnet om ikke noe annet er avtalt eller fastsatt. Omfanget av samværsretten må avtales. Dersom samvær ikke er til det beste for barnet, må retten avgjøre at det ikke skal være samvær ( bl., 1981).
2.3 Barns rett til beskyttelse og medbestemmelse
FN barnekonvensjon (BK) av 1989 er ratifisert av alle land unntatt USA, og understreker barns rettigheter. I artikkel 3 i barnekonvensjonen beskrives noen av disse rettighetene slik:
1. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
9 2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.
3. Partene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert tilsyn.
Barns rett til å bli hørt og til å uttale seg i saker som angår dem er beskrevet i artikkel 12 1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å gjøre danne seg egne synspunkter,
retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.
I artikkel 19 gis barn rett til beskyttelse mot alle former for overgrep.
Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet (BK, 1989).
10
2.4 Synet på barn
I denne oppgaven benyttes begrepene barneperspektiv og barnets perspektiv. Et barneperspektiv forstås ut fra at en voksen har et overordnet perspektiv på barn. Dette perspektivet inkluderer hvilket syn en har på barn, barns rettigheter og hvordan dette kommer til utrykk i samhandling med barn i forhold til hva som er barnets beste. Dette inkluderer også hvordan voksne legger til rette for å få tak i barnets perspektiv (Omre & Schelderup, 2009).
Barnets perspektiv forstås ut fra det enkelte barns meninger, ønsker og behov slik det selv forstår det. Barnets perspektiv er her barnets opplevelse med å se, erfare og høre sin virkelighet, inkludert at barn kan tenke annerledes om sin situasjon enn voksne (Strandbu, 2007).
2.5 Det biologiske prinsipp
Det biologiske prinsipp handler om blodsbåndet, det slektskapet som er mellom barnet og foreldrene. Det biologiske prinsipp innebærer at foreldre selv sørger for å ivareta og oppdra sine barn. Det mildeste inngreps prinsipp innebærer at de hjelpetiltak som iverksettes i familien etter barnevernloven skal stå i forhold til målene som skal oppnås. Det blir sett på som en selvstendig verdi for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre. Det skal derfor ikke anvendes mer inngripende tiltak enn nødvendig. De tiltak som er minst inngripende for å gi tilstrekkelig omsorg skal velges (Stang, 2007; bvl., 1992).
11
3 Faginstansenes oppdrag og mandat
I dette avsnittet presenteres faginstansene som i ulike grad er involvert i oppgavens problemstilling.
Barnevernet
Barnevernets oppgave er å sørge for at alle barn og unge sikres omsorg, trygghet og utviklingsmuligheter. I Barnevernloven (bvl.) av 17. juli 1992 nr.100 er barnevernets ansvar og arbeidsoppgaver definert. Barnevernets særegne oppgave er å beskytte barn mot omsorgssvikt og motvirke at barn lider fysisk og psykisk overlast. Barnevernet plikter å undersøke hvordan barnet har det dersom de blir kjent med at barn lever under uverdige forhold, og de skal om nødvendig sette i verk tiltak, jf. Barneloven §1-1 (Stang, 2007).
Forvaltningen av barnevernet er i hovedsak lagt til den kommunale barneverntjenesten og staten ved Barne- ungdoms- og familieetaten. Tiltak som iverksettes av barnevernet skal ha fokus på barnets beste. Barnevernet skal alltid prøve å få foreldrene til å samarbeide om de tiltak som
planlegges. Barnets beste er et overordnet prinsipp i barnevernets arbeid, og det er nedfelt i barneloven at der barn og foreldre har motstridende interesser, skal hensynet til barnet være avgjørende (bvl., 1992).
Meklingsinstansen
Mekling er etablert av hensyn til barnet og skal bidra til at foreldrene kommer til en avtale om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samværsrett jfr.§ 26 i lov 4. Juli 1991 nr.47 om ekteskap (el., 1991) og § 52 i lov 8. April 1981 nr. 7 om barn og foreldre ( bl., 1981). Meklingen er obligatorisk ved seperasjon eller samlivsbrudd for ektefeller og samboere som har felles barn under 16 år jfr. § 26a i ekteskapsloven (el., 1991). Den første meklingstimen er obligatorisk og det tilbys inntil 7 timer totalt. I meklingen skal mekler vektlegge hva som er den beste ordningen for barnet jf.§ 48 i barneloven ( bl., 1981). Mekler skal informere foreldrene om at barnet har rett til å bli hørt, jf.§31 i barneloven ( bl., 1981). Foreldrene skal høre hva barnet har å si før de tar avgjørelser om personlige forhold for barnet. Barn som er 7 år skal få uttale seg bl.a. om hvem av foreldrene det ønsker å bo hos. Fra barnet er 12 år skal meningene tillegges stor vekt.
Det er foreldrenes ansvar å høre barnet før de tar avgjørelser om hvor barnet skal bo. Barn har også rett til å tie og skal ikke presses til å velge mellom foreldrene. Foreldrene skal informeres
12
av mekler om at barn har rett til samvær med begge foreldrene, jf.§ 42 i barneloven ( bl., 1981).
Mekling foretas av offentlig godkjent familievernkontor, prest i offentlig kirkelig stilling, eller prest eller forstander i registrerte trossamfunn. Fagperson som er ansatt i helse- og sosialinstans eller ved pedagogisk-psykologisk tjenestekontor kan også foreta mekling. Dersom det er behov kan det gis meklingsbevilling til privatpraktiserende psykolog, psykiater eller advokat. Det er oftest familievernet som forestår meklingen. Jeg har derfor valgt meklere i familievernet som informanter i denne oppgaven. Mekler har opplysningsplikt til barneverntjenesten etter § 50 i barneloven ( bl., 1981) der det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det forekommer andre former for alvorlig omsorgssvikt. Meklere skal på eget initiativ gi opplysninger til barneverntjenesten uten hinder av taushetsplikten (Barne- og likestillingsdepartementet, 2008).
Domstolen
I forbindelse med separasjon og skilsmisse kan foreldre som er uenige om foreldreansvaret, hvem barnet skal bo hos og samvær med barnet, bringe saken inn for domstolen. Foreldretvister ble tidligere omtalt som barnefordelingssaker eller barnelovsaker (Prop. 85 L , 2013-2013). Før en fremmer en foreldretvist i domstolen skal mekling være gjennomført og gyldig meklingsattest skal foreligge. Meklingsattest må ikke være eldre enn seks måneder. Domstolen kan ta midlertidige avgjørelser etter § 60 i barneloven, før saken er reist, dersom det er særlig grunner som taler for det ( bl., 1981). Det er ikke nødvendig med mekling før denne midlertidige avgjørelsen, men mekling må være gjennomført før søksmål blir tatt ut, jf. barneloven § 60, tredje ledd ( bl., 1981). Barneloven §31 fastsetter barnets rett til å uttale seg bl.a. i saker som handler om personlige forhold som hvor barnet skal bo, foreldreansvar og samvær fra barnet er 7 år ( bl., 1981). Yngre barn som er i stand til å danne seg egne meninger skal få informasjon og anledning til å uttale seg og barnets mening skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Fra barnet er 12 år skal det legges vesentlig vekt på barnets meninger (Skjørten, 2005). I domstolen behandling av foreldretvister er barnets beste det avgjørende kriteriet, men det åpnes opp for at andre momenter kan legges til grunn som et tillegg til barnets beste. Hva som er barnets beste vurderes i hver enkelt sak og ut fra skjønnsmessige vurderinger (Prop. 85 L , 2013-2013). I 2010 fikk domstolene mulighet til å fastsette delt bosted dersom visse vilkår er oppfylt. Domstolen skal vurdere konfliktnivået mellom foreldrene, avstand mellom hjemmene til foreldrene og barnas synspunkter på bostedsordninger (Skjørten, 2016).
13
4 Kunnskapsstatus – teoretisk fundament
I dette kapittelet vil jeg gjøre rede for det teoretiske fundamentet studien bygger på og presentere noe av forskningen som danner grunnlaget for kunnskap om barn som lever i vold som vi benytter oss av i dag.
De siste årene har det vært økende oppmerksomhet på barn som opplever vold i hjemmet/vold i nære relasjoner, og forskningen levner liten tvil om at barn påvirkes av volden både på kort og lang sikt (Edwards, Holden, Anda, & Felitti, 2003; Wolfe, Crooks, Lee, McIntyre-Smith, &
Jaffe, 2003). I denne studien er det fars vold mot mor det fokuseres på. Studien er gjennomført i en norsk kontekst, den norske praksisen er nedfelt i norsk lovverk og norsk rammeverk. Jeg har derfor vektlagt nyere norsk- og nordisk forskning, da de har det til felles at de studerer volden i sammenheng med barnets livsmiljø i relativt lik kontekst. Denne forskningen har gitt verdifull innsikt og forståelse for barns egen opplevelse og håndtering av volden. Dette har ført til endringer i tidligere oppfatning av barn som passive tilskuere til voldshendelser (se foreksempel Fusco & Fantuzzo, 2009; Øverlien & Hydén, 2009; Gewirtz & Medhanie, 2008;
Källström, 2004).
4.1 Vold og forekomst av vold
De nordiske landene benyttet tidligere uttrykket barn som vitne til vold. Senere forskning, med utgangspunkt i barnets forståelse av vold, viser at barn opplever volden med alle sine sanser.
De ser og hører den, ser skadene den volder og de kjenner på mors redsel (Øverlien & Hydén, 2009). For å favne og subjektdefinere barnets opplevelse bedre, benytter noen av de nordiske - og også britiske forskerne begrep som barn som opplever vold i familien eller children experiencing domestic violence (Øverlien & Hydén, 2007). På 1970-tallet begynte forskere i USA å studere barn som opplevde vold i hjemmet. Uttrykkene de benyttet var to witness og to observe. Disse utrykkene er byttet ut i den engelskspråklige litteraturen med begrepet exposure.
Begrepet forsøker å fange opp barnets rolle i volden og voldens implikasjoner for barnet. Det er fremdeles noe utydelighet i begrepsanvendelsen på feltet. Exposure kan både betegne barn direkte utsatt for vold og overgrep i familien eller i omgivelsene, og barn som opplever volden en forelder utsetter den andre forelderen for. Fedres vold mot mødrene beskrives ofte med
14
kjønnsnøytrale begreper som interpersonal violence og den mest benyttede termen domestic violence. Beskrivelsene klargjør ikke hvem som utøver volden og hvem som utsettes for den.
Noen av begrepsulikhetene kan forklares med at forskningsfeltet er relativt nytt, og de forskjellige forskningsfelt har sine røtter i child maltreatment og i domestic violence, og har dermed ulike praksisfelt, ulikt kunnskapsgrunnlag og delvis ulike vitenskapelige perspektiver og paradigmer (Øverlien, 2012).
Det er ikke mulig å gi nøyaktige tall på hvor mange kvinner som utsettes for vold eller barn som lever med vold. Ulike undersøkelser viser at vold i nære relasjoner er mer utbredt enn tidligere antatt og vold i barns liv er et stort samfunnsproblem. Undersøkelsen Vold og overgrep mot barn og unge av Mossige og Stefansen (2007) har et utvalg på 7000 18-19 åringer i 3.
klasse fra videregående skole i Norge. Studien viser at 25 % hadde opplevd mindre alvorlig fysisk vold og 8 % grov fysisk vold fra minst en av foreldrene i løpet av livet. 10 % hadde vært vitne til vold mot minst en av foreldrene. 15 % av jentene og 7 % av guttene hadde opplevd en form for seksuelle overgrep i løpet av livet. I oppfølgingsstudien Vold og overgrep mot barn og unge av Mossige og Stefansen (2016) viser hovedfunnene at 21 % av ungdommene hadde opplevd fysisk vold fra minst en av foreldrene i oppveksten. Den milde volden, som lugging, klyping, dytting og slag med flat hånd som mor ofte var ansvarlig for, er redusert. Når det gjelder den grove volden er den stabil fra 2007 til 2015, på 6 %. Barns erfaringer med å se eller høre fysisk vold mellom foreldrene var på 7 % i 2007 og 8 % hadde opplevd dette i 2015.
Omfanget av seksuelle krenkelser viser en svak tendens til nedgang fra 2007 til 2015.
Den nasjonale forekomststudien av Thoresen og Hjemdal (2014), med informanter mellom 18- 75 år, viser at 33 % menn og 27,7 % kvinner hadde opplevd mindre alvorlig fysisk vold, mens 5,1 % menn og 4,9 % kvinner hadde opplevd alvorlig fysisk vold av foresatte i barndommen.
Undersøkelsen viser også at personer som er utsatt for vold og overgrep i oppveksten i større grad enn andre blir utsatt for vold og overgrep som voksne. Etter fylte 18 år hadde 45.5 % menn og 22,5 % kvinner opplevd alvorlig vold minst én gang. Når det gjelder partnervold viser studien at 8,2 % kvinner og 1,9 % menn opplever alvorlig vold fra partner eller tidligere partner.
I en landsdekkende undersøkelse av forekomst av vold i parforhold av NIBR/NTNU i 2005 ble et representativt utvalg spurt om erfaringer med partnervold (Haaland, Clausen, & Schei, 2005).
Omtrent en fjerdedel av kvinnene hadde etter fylte 15 år opplevd at partner hadde brukt fysisk makt. Begge kjønn, litt over 5 % hadde opplevd dette det siste året. Ved alvorlig vold fra partner hadde 10 % kvinner og 2 % av mennene erfart dette.
15 En svensk befolkningsstudie: Våld och hälsa – En befolkningsundersökning om kvinnors och mäns våldsutsatthet samt kopplingen till hälsa gjennomfør av Nationellt Centrum för Kvinnofrid (NCK) ved Uppsala Universitet i Sverige (Heimer, Andersson, & Lucas, 2014) fra 2014 basert på spørreskjemaundersøkelse blant kvinner og menn mellom 18-75 år, dekket mange av de samme områdene som den norske studien til Thoresen og Hjemdal. Totalt hadde 58 % av deltakerne vært utsatt for vold før fylte 18 år og 45 % før fylte 15 år. 14 % av kvinnene og 17 % av mennene hadde opplevd gjentatt alvorlig vold. Litt over 15 % av kvinnene oppga at de før fylte 18 år var utsatt for vold fra far eller stefar, 12 % fra sin mor eller stefar.
Tilsvarende undersøkelse blant menn viser 19 % og 8 %. Dette er store tall og viser at vold i nære relasjoner rammer svært mange mennesker, og at både kvinner og menn utsettes for denne volden.
En gjennomgang av internasjonalt publiserte vitenskapelige artikler gjort av Øverlien (2010;
2007) i perioden 1995-2008, viser at barn som opplever vold i nære relasjoner med stor sannsynlighet vil utvikle alvorlige psykiske og atferdsmessig problemer som depresjon, angst og aggressiv atferd (Moylan, et al., 2010; Ireland & Smith, 2009; Lang & Stover, 2008;
Graham-Bergmann & Seng, 2005; Kitzmann, Gaylord, Holt, & Kenny, 2003).
4.2 Vold i et tilknytningsperspektiv
Begrepet vold i nære relasjoner brukes om vold og overgrep som rettes mot familiemedlemmer;
samlivspartnere, barn, søsken og foreldre. I denne studien er det voldsatferden som finner sted innenfor barnets omsorgssystem som er relevant. Med barnets omsorgssystem menes det her foreldre og barn innenfor familien. Det er særlig belastende for barn å oppleve fysisk vold med krenkende handlinger og psykisk vold med trusler og kontroll, som vold i familien representerer (Øverlien, 2012). I en familie kan alle former for vold utøves, jfr. 2.1 i oppgaven. Forskning viser at der det forekommer en type vold er det økt risiko for at det også utøves andre former for vold i familien. Det er også økt risiko for at flere i familien rammes av volden (Appel &
Holden, 1998; Edleson, 1999b).
Det emosjonelle båndet mellom spedbarn og omsorgsgiver starter umiddelbart etter at barnet er født (Bowlby, 1969). Barnet inviterer omsorgsgiver inn i et samspill gjennom å vise meningsfulle utrykk ved mimikk, blikk og koordinerte bevegelser (Trevarthen, 2011). Det er i de fleste tilfeller mor som gir den nære omsorgen og for barnet representerer hun den primære
16
tilknytningsfiguren (Ainsworth, 1982). I løpet av det første leveåret erfarer barnet mors tilgjengelighet, omsorg og reaksjoner på ulike situasjoner, og barnet observerer hennes atferd og følelsesuttrykk. Erfaringene bidrar til at barnet får spesifikke forventninger til mors tilgjengelighet i ulike situasjoner (Smith & Ulvund, 2004). En sensitiv omsorgsperson tilpasser seg barnets utviklingsstadier, er tilgjengelig, oppmerksom og ivaretakende ut fra barnets behov og tilstand. Dette gir grunnlag for at barnet kan utvikle en trygg tilknytning (Siegel, 1999). En omsorgsgiver som identifiserer og responderer på barnets behov er med på å skape forutsigbare sammenhenger for barnet og fører til at barnet kan utforske verden og sitt sosiale miljø.
Opplevelse av trygt og forutsigbart omsorgsmiljø gir grunnlag for videre sosial læring. Barnets samspillserfaringer legger grunnlag for utvikling av indre arbeidsmodeller. Disse modellene er mentale representasjoner av andre og seg selv (Hart & Schwartz, 2008). De indre arbeidsmodellene automatiseres og barnet danner seg ubevisste forventninger til seg selv og andre mennesker (Bowlby, 1969).
Mennesker som lever med vold over tid tilpasser seg ofte situasjonen ved å hele tiden være på vakt i forhold til utøvers humør og behov. Utøvelse av vold i nære relasjoner følger ofte forskjellige faser (Walker, 1979). Spenningsfasen, hvor volden bygger seg opp, preges av en urolig og spent stemning i huset. Mor og barn forsøker å tilpasse seg, de gjør seg minst mulig synlig i alle handlinger de gjør for å unngå at volden utløses. De har erfaring med at det etter voldshendelsen kommer en roligere fase, som er preget av både varme og kjærlige handlinger.
Å leve med de ulike fasene koster all energi for både mor og barn (Ibid).
Mor som omsorgsperson må skjule volden for omverdenen, og hennes livsverden blir snever ved at hun isolerer seg og på den måten blir mer avhengig av voldsutøver. Hun kjenner seg ansvarlig for sin partners følelser og handlinger og er redd for å bli avvist og forlatt (Goldhor, 1985). I tillegg til fysiske skader vil systematisk trakassering fra partner reduserer følelsen av egenverd og bidra til en følelse av avmakt. Avhengig av hvor ofte og hvor lenge volden har pågått og av voldens alvorlighetsgrad og kan det oppleves som håpløst og umulig for den voldsutsatte å komme ut av situasjonen. Dette påvirker muligheten til å være en god omsorgsperson med tilstrekkelig fokus på barna. En voldsutsatt mor kan ha redusert evne til å ivareta barna og har kanskje hatt det over lang tid (Holden, Stein, Ritchie, Harris, & Jouriles, 1998; Holden & Ritchie, 1991). En faktor som også påvirker mors evne til omsorg overfor barnet, er kvaliteten på omsorgen hun selv har fått i egen barndom. Hun kan være nedstemt og kan selv ha problemer med affektregulering (Golding, 1999; Eriksen , Heltne, & Steinsvåg,
17 2011). En annen faktor som påvirker mors omsorgsevne er mangel på sosial støtte og vanskelig økonomi, samt en konstant skyldfølelse for ikke å beskytte barnet og skam for selv å bli utsatt for vold (Eriksen , Heltne, & Steinsvåg, 2011).
Barn utvikler ulike tilknytningsmønstre avhengig av det tidlige relasjonelle samspillet med omsorgsgiver. Kvaliteten på tilknytningen er individuell. Barn som utvikler en trygg tilknytning benytter omsorgsgiver som en trygg base. De søker hjelp, finner trøst når det er behov for det og foreldre er til disposisjon og fanger opp barnets signaler. De beskytter og trøster barnet med kjærlig omsorg. En trygg tilknytning bidrar til at barnet utvikler fleksibilitet, har evne til innlevelse og er robust i forhold til stress og tap. I familier med vold vil selv barn med trygg tilknytning rammes. Det kreves omfattende reparasjon for å gjenopprette trygghet, selv der vold har vært begrenset i alvorlighet og omfang (Torsteinson, 2011, s. 68).
I familier hvor omsorgspersonene er ustabile i tilgjengeligheten, kan barnet utvikle et ambivalent tilknytningsmønster. Ofte er barnet engstelig og har en klamrende adferd. Barnets adferd kjennetegnes ved at all oppmerksomhet er rettet mot omsorgsfiguren og hele tilknytningssystemet er aktivert. Barnet finner ikke ro og klarer ikke å nyttiggjøre seg tilknytningen for å undersøke omverdenen (Hart & Schwartz, 2008). Den voldsutsatte forsøker å holde kontroll på barnet og holder ofte barnet tett inn til seg for at barnet ikke skal gjøre noe som kan provosere frem voldshandlingene (Torsteinson, 2011).
Et utrygt og unnvikende tilknytningsmønster utvikles når tiknytningsfiguren er uoppmerksom og emosjonelt utilgjengelig for barnet. Omsorgsgiver er avvisende og gir lite respons på barnets behov. Barnet lærer å deaktivere tilknytningssystemet som et forsvar mot å bli avvist og unnlater å søke trøst eller hjelp hos omsorgspersonen. I familier med vold opplever barn ofte at tilknytningsfiguren er lite tilgjengelig og disse barna er særlig sårbare for stress (Hart &
Schwartz, 2008). Spedbarn som erfarer at omsorgsgiver er skremmende, eller opplever en omsorgsgiver som er redd og desorganisert i samspillet, utvikler ikke stabile atferdsformer. Når det er barnets biologiske far som utøver volden er det ekstremt belastende for barnet. Barn kan ha ambivalente følelser med en god far og en farlig og skremmende far, og det er vanskelig å få disse to oppfatningene til å stemme med hverandre (Källström, 2004; Källström, 2007). Vold i nære relasjoner er ofte tilbakevendende og kan resultere i kompleks traumatisering av barnet.
Volden som foregår kan føre til at barnet utvikler en desorganisert tilknytning. Tilknytningen kommer til utrykk hos barnet som motstridende eller uforståelig adferd helt uten mønster.
Barnet kan ha raske endringer i følelser eller stereotype bevegelser (Main & Solomon, 1990).
18
Det er vanskelig å finne begreper som er dekkende for å beskrive de komplekse mønstrene av en skadelig barneomsorg. Det er ingen universelle definisjoner av omsorgssvikt, utnyttelse eller mishandling, men skadelig omsorg kan likevel deles i tre hovedformer: omsorgssvikt, mishandling og seksuelle overgrep. Omsorgssvikt er sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse. Primært handler omsorgssvikt om at barnet får for lite omsorg, for lite beskyttelse mot farer. Barnet får under- eller feilernæring; for lite eller skadelig stimulering (Kvello, 2015, s. 319). Mangel på handling er beskrivende for omsorgssvikt, mens mishandling, vold, overgrep og utnyttelse er aktiv påføring av krenkelser som innebærer betydelig risiko for at barnet får fysiske skader. Barnet utsettes for utnyttelse og seksuelle overgrep for utøvers tilfredstillelse. Det er stor fare for at barnets psykiske utvikling forringes på grunn av frykten som ofte oppstår som resultat av krenkelsene (Kvello, 2015, s. 213). Etter hvert som kunnskap fra traume- og utviklingspsykologi er blitt integrert, vet vi at det å være utsatt for vold i nære relasjoner kan gi negative utviklingsmessige konsekvenser hos barn. Forskning på voldens psykologiske konsekvenser for små barn som lever med en far som utsetter mor for vold, viser at barn helt ned i ettårsalder viser negative responser (Bogat, DeJonghe, & Levendosky, 2006).
Foreldrenes primæroppgaver er å beskytte barnet mot situasjoner som de oppfatter som skremmende, farlig eller stressende for barnet. Når far utsetter mor for vold oppleves han som skremmende og farlig for barnet og ute av stand til å gi denne beskyttelsen. Volden tvinger mor til å fokusere på egen overlevelse og sin håndtering av de fysiske og psykiske konsekvensene volden medfører for henne. Mor har dermed liten mulighet til å ivareta barnets behov for beskyttelse, og hun er ikke mentalt/emosjonelt i stand til å trøste og regulere barnets emosjoner (Eriksen , Heltne, & Steinsvåg, 2011). Volden påvirker begge foreldrenes evne til å utøve omsorg overfor barna. Voldsutsatte foreldre har ofte traumereaksjoner etter voldshendelsen.
Dette fører til endringer i den voldsutsattes omsorgsadferd, både på kort og lang sikt. Den voksnes traumeresponser kan intensivere barnets redsel og forsterke barnets egne reaksjoner på voldshendelser (Ibid). Vold i nære relasjoner preger både den som utsettes og den som ikke utsettes direkte for volden. Vold som foregår innen familien utøves ofte i hjemmet, og barn har liten mulighet for å unngå volden på egenhånd. Dette gjør barna sårbare.
Volden mellom omsorgspersonene eller som barn utsettes for direkte, kan forstås som potensielt traumatiserende. Når voldshendelser forekommer hyppig og over tid, kanskje gjennom hele oppveksten, omtales det i litteraturen som type II-traumer (Terr, 1991). Disse traumene omtales
19 også som komplekse traumer eller som interpersonlige traumer. Type II-traume kjennetegnes ved en serie traumatiske hendelser som skjer i mellommenneskelige relasjoner som ved krig og terror, men også ved familievold, grov omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Ikke alle som utsettes for traumatiske opplevelser blir traumatisert (Kessler, Sonnega, Bromet, Hughes, &
Nelson, 1995), men barn er uferdige; de er under utvikling både emosjonelt, kognitivt og sosialt, og er dermed mer sårbare for å bli traumatisert enn voksne (Heltne & Steinsvåg, 2011).
I en studie med barn som har erfart vold mot mor hadde barna høyere nivåer av stress når de ble utsatt for verbalkonflikt enn kontrollgruppen (Dejonghe, Bogat, Levendosky, Von Eye, &
Davidson, 2005). En konsekvens for barn som stadig opplever voldshendelser i hjemmet kan være økende aggressiv adferd (Cummings, 1994). Forskning på barns egen forståelse av vold viser at barn opplever vold direkte ved at de utsettes for fysisk vold og indirekte ved at de opplever volden mellom foreldre (Øverlien & Hydén, 2009; Näsman, Cater, & Eriksson, 2010;
Øverlien, 2012).
De fleste barn som utsettes for vold opplever frykt og stress og befinner seg i en situasjon som ikke lar seg løse på en god måte. Stress-responssystemet overaktiveres hos barnet, de emosjonelle reaksjonene blir overveldende. Barnet erfarer at omsorgspersonene ikke er til hjelp når det er vanskelig (Torsteinson, 2011). Dette forkludrer barnets utvikling av selvregulering (Shipman, Schneider, & Sims, 2005; Blair, 2010). I sped- og småbarnsalderen er barn svært avhengig av sine omsorgspersoner for å få hjelpe til å regulere sterke følelser. Barnets miljø påvirker nervesystemet til barnet og medieres i stor grad av relasjonen mellom barnet og omsorgsgiver de første leveårene (Sheridan & Nelson, 2009). Når barn lever med omsorgssvikt, vold og overgrep holdes de i en alarmberedskap hvor de fokuserer på å overleve og ikke på utforskning av omgivelsene. Med slike belastninger over tid utvikles trusselorientert oppmerksomhet og barnet utvikler mistenksomhet og mistillit til andres intensjoner. Dette gir en sosial utrygghet for barnet (Eide-Midtsand, 2010).
Den fysiske volden medfører smerte, skade og er krenkende for de som utsettes (Isdal , 2012).
Vold medfører større konsekvenser for den som er utsatt enn den direkte skaden volden forårsaker. Psykisk vold er ikke like lett å identifisere som den fysiske volden. Voldsutøver kan benytte taushet, ignorering, sanksjoner eller sarkastiske utsagn. Andre ganger kan volden utrykkes eksplisitt ved direkte trusler rettet mot å få den utsatte til å føle seg ydmyket og degradert (Lillevik, 2016). Voldsutøver kan opptre dominerende eller styre ved hjelp av makt
20
eller trusler. Ved å benytte utagering, sjalusi, isolasjon og avvisning oppnår voldsutøver å få kontroll.
Latent vold er en dimensjon av vold som ofte er dominerende i en voldsutsatt familie. Når vold har forekommet tidligere i familien, er de utsatte redde for at det skal skje på nytt. Denne vissheten om at muligheten for vold er tilstede styrer alt. Volden blir derfor tilstedeværende hele tiden i kraft av sin mulighet (Isdal , 2012; Galtung, 1969).
Barn som opplever vold i nære relasjoner kan ha ulike vansker. De kan ofte ha problemer med å sove, være plaget av mareritt, være utrygge og skvetne, - symptomer som knytter seg til Post Traumatisk Stress syndrom, PTSD (Card, 2005; Braarud & Nordanger, 2011; Rossmann, 1998;
Jarvis, Gordon, & Novaco, 2005; Griffing, et al., 2006; American Psychiatric Association, 2013). En studie utført av Lehmann (1997) viser at 50 % av de som opplevde vold i hjemmet fylte kriterier for PTSD-diagnose. De barna som har levd med vold i 75 % av sitt liv har flere og mer alvorlige PTSD-symptomer enn de barna som har opplevd vold en kort periode av livet sitt (Rossman, 2000). Barn som eksponeres tidlig og ved gjentatte traumatiske hendelser i barndommen, har også en større risiko for å utvikle ulike fysiske lidelser som på sikt kan gi innsnevret livskvalitet (Knapp, 1998; Thoresen & Øverlien, 2009; Kitzmann, Gaylord, Holt, &
Kenny, 2003; Graham-Bergmann & Seng, 2005). Kanskje den mest omtalte og dokumenterte forskningen her er The Adverse Childhood Experience Study (ACE-studien), med nesten 18000 personer. Studien viser sammenhengen mellom negative barndomserfaringer og helse senere i livet. Erfaringer med fysisk mishandling, psykisk mishandling, seksuelle overgrep eller vold mot mor gir stor risiko for helse- og atferdsproblemer i voksen alder. Barn som er utsatt for vold over tid er ofte utsatt for flere typer vold og kanskje vold i kombinasjon med andre alvorlige belastninger. Grupper med høy ACE-skåre viste forhøyet forekomst av blant annet narkotikabruk, selvmordsforsøk, vold i nære relasjoner og tenåringssvangerskap (Edwards, Holden, Anda, & Felitti, 2003). Annen forskning viser at voksne med en oppvekst der de selv er utsatt for vold, ofte utsetter andre for vold. De mener seg berettiget til å benytte vold i nære relasjoner (Lichter & McCloskey, 2004; Wallace, 2002; Maker, Kemmelmeier, & Peterson, 1998; Skjørten, 1994). For barn som er utsatt for omsorgssvikt eller opplever vold i hjemmet er det stor risiko for at de utsettes for vold også i voksen alder (Renner & Slack, 2006).
Barn opplever at de omsorgspersonene som betyr mest for dem utøver vold og/eller blir utsatt for vold. Forskning viser også at opptil 50 % av barna utsettes for vold fra samme utøver som mor (Hester, Pearson, Harwin, & Abrahams, 2006). Dette kan medføre emosjonelle og
21 atferdsmessige problemer for dem, både i oppveksten og senere i voksenlivet (Higgings, 2000;
Stith, et al., 2000; Wolfe, Crooks, Lee, McIntyre-Smith, & Jaffe, 2003).
4.3 Barn som aktør og kompetent deltaker
Helt opp til 1900-tallet rådet det en oppfatning om at barn var noe som skulle forbedres. Barn som individer var usynlige, uten identitet og avhengige av voksne. De skulle formes, bestemmes over og utnyttes (Stang, 2007). I begynnelsen av 1990-tallet er diskursen om barn og barndom innen forskning og barnepolitikk preget av et fokus på hva som er barnets behov ut fra et her og nå perspektiv. Barndommen anerkjennes som en livsfase med en egen verdi (Tiller, 1989;
Qvortrup, 1994; James & James, 2008; Brembeck, Johansson, & Kampmann, 2004; Kjørholt
& Lidén, 2004). Å forstå barn som aktører representerer et nytt paradigme i synet på barn og barndom, omtalt som den nye barndomssosiologien (James, Jenks, & Prout, 1999). Barn sees her på som handlende subjekter som konstruerer sin sosiale virkelighet, og som i likhet med en voksen person er handlende i den forstand at de tar initiativ til ulike handlinger. Forståelse av barnet som aktør leder til økt oppmerksomhet mot barn som deltakere. Tidligere betraktninger av barn som sårbare, inkompetente og avmektige erstattes med å anerkjenne barn som individer med posisjoner, kunnskaper, synspunkter, behov og refleksjoner som er interessante i seg selv.
Nyere studier har gitt innsikt i barns egne opplevelser av volden og deres måter å håndtere den på. Forskning viser at barn ofte er involvert i voldshendelsene i hjemmet. Barn, særlig de eldre barna, er handlende i voldssituasjonen og de forsøker å påvirke hendelsene. De kan forsøke å avlede voldsutøver ved å gjøre ulike handlinger som utsetter voldsutøvelsen når de oppfatter at volden tiltar. De kan skaffe hjelp ved å ringe til politiet, søke hjelp hos bekjente/naboer og de kan fysisk forsøke å hindre vold ved å gå i mellom foreldrene og bruke kroppen sin for å beskytte mor (Øverlien & Hydén, 2009; Gewirtz & Medhanie, 2008; Joseph, Govender, &
Bhagwanjee, 2006). Barn rammes av volden på ulike måter. De ser og hører den, de er en del av den og de opplever voldens ødeleggelser, skader og konsekvenser i ettertid (Edleson, 1999a;
Øverlien, 2012).
De minste barna oppholder seg av naturlige grunner i nærheten av mor og er ofte tilstede når hun utsettes for vold (Heltne & Steinsvåg, 2011, s. 24). I studiet til Almqvist og Broberg (2004) fremkom det at nesten alle de 74 barna som deltok i studien hadde minst en gang oppholdt seg på det stedet volden skjedde. Eldre barn har ulike strategier for å håndtere volden. Barn kan
22
gjemme seg i andre rom når voldshendelsen foregår, de kan benytte ulike aktiviteter som å lytte til musikk eller engasjere seg i dataspill for å forsøke å stenge ute lyder og sanseinntrykk når volden pågår. Noen barn beskytter seg ved å holde seg unna hjemmet for å unngå å oppleve voldshendelsene (Heltne & Steinsvåg, 2011). Barn kan også provosere frem voldshandlingen for å få den overstått (Øverlien, 2012). Barn kan oppleve visuelle og kroppslige minner av volden, og de auditive minnene er spesielt plagsomme (Øverlien & Hydén, 2007).
Opplevelse av enkeltepisoder av fysisk mot mor er skremmende for barn og representerer trussel om tap av omsorgsgiver. Voldshandlinger med materiell vold, hvor inventar knuses, det rettes slag i vegg eller bord, eller det kastes gjenstander i rommet bidrar til å skape redsel og oppleves truende for de som er tilstede. På den måten blir volden truende og skremmende for barna. Materiell vold virker spesielt skremmende og lammende dersom utøveren tidligere har anvendt fysisk vold. Etter en voldsepisode opplever barna foreldre som er skadet, som gråter, er fjerne i kontakten og trenger hjelp. Foreldre kan ha ulik oppførsel etter hendelsen, de kan være irritable eller overbeskyttende overfor barna (Heltne & Steinsvåg, 2011, s. 24). Vold medfører at den grunnleggende tryggheten barn trenger for å kunne utvikle seg, ikke er tilstede.
Vold som foregår over tid fører til at barna lever i en konstant trussel om vold. Denne trusselen blir en sentral del av det å leve med vold i nære relasjoner (Justis- og beredskapsdepartementet, 2013; Øverlien, 2012).
Det er godt dokumentert at barn kan gi pålitelig informasjon om sensitive temaer som omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Barn kan gi nøyaktige beskrivelser av egne opplevelser av traumatisk karakter helt ned til treårs alderen (Jones, Psych, & Krugman, 1986;
Terr, 1988). Barn som opplever hendelser med traumatisk stress kan gjenfortelle detaljert om hendelsen, selv om det er gått tid mellom hendelsen og en eventuell samtale om den. Forskning viser at stress medfører at oppmerksomheten innsnevres mot det som oppleves mest truende og viktige detaljer registrerer seg under hendelsen. De perifere ting registreres dårligere (Cordon, Pipe, Liat, Melinder, & Goodman, 2004; Fivush , Sales , Goldberg , Bahrick , & Parker, 2004).
Barnets modenhet, språklige forutsetninger og forståelse av det de har opplevd påvirker hva de forteller.
Barn tilegner seg språk i samspill med sine omsorgspersoner. Språkutvikling er en del av barnets kognitive, emosjonelle, sosiale og motoriske utvikling. Frem til det tredje leveår har barnet et begrenset ordforråd og en begrenset forståelse av ordene. Fra treårsalderen samtaler barn med jevnaldrende og de befester språket som de har lært. Samtalene består av korte
23 setninger og tematikken skifter hurtig (Høigård, 2006). Preposisjoner og begreper som angir tid eller mengde er i liten grad etablert i ordforrådet til barnet før tre år og de har liten forståelse av disse begrepene. Fra tre år og opp til skolealder eksploderer barnets språkutvikling, med økt ordforråd, bedre begrepsforståelse og mer komplekse setninger. Barn utvikler seg ulikt og de har forskjellige oppvekstsvilkår som gir ulik stimulering. Dette påvirker språkutviklingen til barnet (Langballe, Gamst, & Jakobsen, 2010). Språkutviklingen følger barnets modenhet og utvikling. Vanligvis har barn ved syvårsalderen stabil mestring av preposisjoner, tids- og mengdebegreper.
Det er ulike grunner til at barn ikke forteller om traumatiske hendelser. De kan velge å ikke fortelle fordi de skåner seg selv mot de følelsesmessige reaksjoner de kan oppleve ved å snakke om det, redsel for ikke å bli trodd og frykt for ulike konsekvenser dersom de forteller. Barn kan føle skyld og skam for hendelsene og det kan være kulturelle forhold som gjør at de ikke kan snakke om hendelser (Langballe, Gamst, & Jakobsen, 2010). Barn som er truet til å tie eller er lovet belønning av autoritetspersoner eller forventer negative reaksjoner, kan fordreie virkeligheten eller velge å ikke snakke om hendelser (Vrij, 2000). Barn som lever i en vanskelig livssituasjon er særlig oppmerksomme overfor voksnes usikkerhet og holdninger. Det kreves at de fagpersoner som samtaler med barn er trygge på seg selv og har gode samtaleferdigheter slik at barn gis mulighet til å fortelle ut fra sitt perspektiv. Fagpersoner må ha kunnskap om barns utvikling og om skadevirkninger traumatiske hendelser som omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep kan gi barn (Langballe, 2007). Forskning viser at det er behov for at de som arbeider med barn og familier med voldsproblematikk, ikke bare utreder vold mot kvinner, men også undersøker barnas situasjon.
24
5 Metode
5.1 Vitenskapsteoretiske ramme
Vitenskap omtales ofte som en planmessig innsats for å oppnå ny kunnskap om verden og dens fenomener. Vitenskapsteoretiske perspektiver er kategorisert i ulike retninger. I denne undersøkelsen har jeg en intensjon, et mål om å stille relevante spørsmål som kan gi mulighet for nytenkning og eventuelt bidra til endring av praksis. Oppgaven er derfor forankret i fenomenologi og hermeneutikk. Bakgrunnen for dette valget er knyttet til et ønske om å få frem de ulike fagpersonenes subjektive opplevelser. Gjennom dette kan jeg få en dypere forståelse for hvordan deres ulike perspektiver fremstår for dem (Kvale & Brinkmann, 2012). Mitt faglige ståsted og min forforståelse har innflytelse på hvilken informasjon jeg søker. Gjennom forskningsprosessen vil refleksjon og tolkning av meningsinnhold i data påvirkes av dette.
Underveis i denne prosessen vil også min refleksjon og tolking utvikle seg.
5.1.1 Fenomenologi
Den tyske filosof Edmund Husserl regnes som grunnlegger av fenomenologien. I fenomenologiske undersøkelser fokuseres det på hvordan mennesker grunnleggende opplever sin livsverden, og oppmerksomheten rettes mot at menneskers forståelse av verden oppstår i interaksjon med andre (Ringdal, 2014). Vi observerer og oppfatter og vi har alltid med oss holdninger og intensjoner. Dette bruker vi når vi tar innover oss det vi registrerer og gir det en form. Bevisstheten vi har om fenomenet vil alltid påvirkes av våre intensjoner. Alle beskriver ut fra sine forutsetninger og dermed vil beskrivelsene variere (Bae, 1996). I denne studien er intensjonen å få informantene til å beskrive sin forståelse av begrepet barnets beste når de vurderer samvær med en voldsutøver. Det er ønskelig med så detaljerte beskrivelser som mulig, slik det fremstår for dem i den aktuelle situasjonen.
Fenomenologien hevder at bevisstheten vår ikke er tom. Som forsker må jeg forsøke å sette mine egne forutsetninger til side og la fenomenet tre frem. Da vil undesøkelsen stille seg mer åpen, uten at jeg lar mine egne ferdiglagde kategorier påvirke fenomenet. Først da vil jeg være mottakelig for å oppdage fenomener i datamaterialet (Bae, 1996).
25
5.1.2 Hermeneutikk
Hermeneutikk betyr fortolkningslære og er humanistisk orientert (Dallan, 2007). Det sentrale i hermeneutikken er å fremheve betydningen av å fortolke menneskers handlinger gjennom å studere et dypere meningsinnhold enn det som umiddelbart er innlysende (Thagaard, 2013, s.
41). Menneskelige handlinger, tekster og språklige utrykk er fenomener som er meningsfulle, de har en betydning. Meningsfulle fenomener må alltid fortolkes før de kan forståes (Dallan, 2007). Historisk har hermeneutikk som begrep blitt forbundet med å granske og tolke meningsinnholdet i bibelske tekster og dokumenter. Med et samfunnsvitenskapelig ståsted kan et hermeneutisk perspektiv knyttes til å «lese» kultur i tekst. Med en hermeneutisk tilnærming er sannheten ikke objektiv og fenomenet må tolkes på flere nivåer (Thagaard, 2013). I denne kvalitative studien vil den transkriberte teksten fra intervjuene være det som skal fortolkes og forstås (Dalen, 2011). Filosof Hans-Georg Gadamer (1900-2002) var den fremste til å representere hermeneutikken (Korsnes, Andersen, & Brante, 1997). Han påpekte at objektiv forskning ikke er mulig, men at vi alle har en før- forståelse gitt fra en opprinnelig forståelsesmåte. Denne forforståelsen vil alltid gi oss fordommer og gi føringer for hvordan vi forstår data. Denne tenkemåte understreker at vi mennesker alltid fortolker inntrykk. For å få til dette må det enkelte budskap settes inn i en sammenheng eller helhet (Dallan, 2007).
Førforståelsen benyttes som et verktøy i tolkningen, i forståelsesprosessen, og har ikke et sluttpunkt. For parallelt i denne prosessen vil forskerens kunnskap om emnet, følelsene, tankene og inntrykk prege tolkningen. Dette beskrives som den hermeneutiske spiral, den indikerer noe som aldri tar slutt. Helheten lever gjennom tekst, teori, forståelse, ny tolkning og ny forståelse og pendling mellom ulike perspektiver. Dette er en kontinuerlig prosess hvor helheten stadig utvikles(Ibid). Ved å fortolke utsagn vil jeg forsøke å finne frem til en underliggende mening, eller forsøke å få tydeligere kunnskap om det som fremstår som uklart. Dette gir en dypere mening enn det som oppfattes umiddelbart.
5.2 Forskningsstrategi
I kvalitativ forskning skjer datainnsamlingen i direkte kontakt med feltet (Dallan, 2007) Intervju, observasjon og dokumentanalyse er eksempler på metoder for å samle inn kvalitative data. I forhold til problemstillingen og spørsmålene jeg ønsket å stille, fant jeg at intervju var mest hensiktsmessig som metode. Ved å benytte intervju kan jeg danne meg et bilde av hva informantene opplever og hvordan de opplever dette; jeg får data i her og nå situasjon. Gjennom
