Barnets vern mot vold i nære relasjoner.
Kandidatnummer: 503
Leveringsfrist: 1 september 2018 Antall ord: 15615
i
1 INNLEDNING ... 1
1.1Tema og problemstilling ... 1
1.2Avgrensinger ... 3
1.3 Metode ... 3
1.4 Definisjoner ... 4
1.4.1 Nære relasjoner ... 4
1.4.2 Barn ... 4
1.4.3 Vold ... 4
1.4.4 Rettsvern ... 5
1.5 Videre fremstilling ... 5
2. FNs barnekommisjon ... 6
2.1 Artikkel 19 ... 6
2.2 Kompleksiteten i forholdet mellom psykisk og fysisk mishandling. ... 11
2.3 Barn i voldsregimet ... 13
2.4 Psykisk og fysisk vold i juridisk sammenheng ... 14
3. Den nasjonale lovgivningen av vernet mot vold ... 15
3.1Barneloven ... 15
3.1.1 Bakgrunnen for tilføyelsen i tredje ledd ... 16
3.1.2 Fysisk vold ... 16
3.1.3 Historikk ... 17
3.1.4 Psykisk vold ... 19
3.1.5 Har barn et særlig strafferettslig vern mot vold ... 20
3.2 Straffeloven ... 20
3.2.1 Konkurrens ... 23
3.2.2 Psykisk vold ... 23
3.2.3 Voldsregime ... 25
3.2.4 Gjentatt mishandling ... 26
3.2.5 Alvorlig mishandling ... 28
3.2.6 Den nedre grensen for Straffeloven § 282 ( gammel 219 første ledd) ... 30
3.2.7 Nedre grensen for 283 ( gammel 219 annet ledd) ... 32
3.2.8 Kompleksiteten i det straffverdige ... 33
4. Barnevernloven ... 36
4.1 Lovens formål og virkeområde ... 36
4.2.1 § 4-6 annet ledd ... 38
4.2.1 barnevernlovens § 4-12 ... 39
4.2.3 Hjelpetiltak for barn og barnefamilier. ... 40
4.2.4 Kritikk av hjelpetiltakene i barneverntjenesten. ... 41
5. Reglene i sammenheng ... 41
6. Avsluttende kommentarer ... 43
ii
Litteraturliste ... 44
1
1 INNLEDNING
1.1 Tema og problemstilling
Mishandling av barn anses som et stort samfunnsproblem. Vold mot barn har derfor fått en sentral plass i offentlige nedsatte utvalg, samt blitt viet mye oppmerksomhet i gjeldende lov- verk som, barneloven, barnevernloven og straffeloven. Dette kan ha sammenheng med nyere forskning på området som viser hvor skadelig vold i nære relasjoner er for barn.
Denne oppgaven tar sikte på å besvare følgende problemstilling innenfor barnets vern mot vold i nære relasjoner:
I hvilken grad er det samsvar mellom den nasjonale lovgivningen på området, vold i nære relasjoner og barnekonvensjonen artikkel 19.
Problemstillingen vil bli belyst gjennom påfølgende underproblemstillinger.
Hvilken påvirkningskraft har barnekonvensjonens artikkel 19 hatt for utformingen av den øvrige lovgivningen på området?
Er disse lovreglene i samsvar med føringene i artikkel 19?
Videre vil oppgaven ha som formål å klargjøre hva slags vern barnet har både etter lov om barneverntjenester, 17. juli 1992 nr. 100 ( barnevernloven), lov om foreldre og barn, 8.april 1981 nr. 7 ( barnelova), samt lov om straff, 20. mai 2005 nr. 28 (straffe- loven).
Enkelte barn og unge blir hver dag utsatt for vold eller omsorgssvikt i hjemmene sine. Denne utryggheten, smerten og frykten som barnet kan oppleve ved selve situasjonen, har i mange tilfeller konsekvenser for barnets videre liv. Konsekvensene kan være store i form av redusert livskvalitet eller andre fysiske eller psykiske vansker forbundet med slike opplevelser. Man vet at dette er noe som kan gå i arv gjennom generasjoner. Voksne som har vært usatt for vold og mishandling som barn, vil kunne være mer tilbøyelig til å mishandle egne barn.
Barn har i mindre grad enn voksne erfaringer og kunnskap til å bearbeide og sortere skrem- mende og traumatiske opplevelser. De er også mer sårbare og mer påvirkelig for sterke følel- sesmessige opplevelser, noe som gjør at de innehar et særlig vern mot vold i det norske retts-
2
vesenet. Dette kommer også til utrykk i FNs konvensjon om barns rettigheter av 20 november 1998, artikkel 19 nr1. 1
I Norge er det nulltoleranse for vold mot barn, også der hvor vold blir brukt som ledd i opp- dragelsen. Det er derfor viktig å skulle sikre en høy grad av både menneskerettslig beskyttelse og verneregler ut i fra det nasjonale regelverket, der det kommer klart frem at staten har en plikt til å både undersøke og handle.
Vold i nære relasjoner skiller seg fra andre typer vold ved at den utøves av personer som er i nær relasjon til hverandre. Barna som berøres er ofte avhengig av og har et tett bånd til volds- utøver. Dette foregår gjerne i den private sfære, hvor det kan være vanskelig for omverdenen å avdekke volden slik at hjelp kan gis. 2
Det er derfor avgjørende at det på et overordnet nivå blir utarbeidet gode rutiner og spesielt kunnskap til å møte de utfordringer som hjelpeapparatet trenger for å avdekke og ha kunnskap nok om voldens karakter i dette kompliserte og utfordrende området. 3
________________________________
1 Lov av 21 mai 1999 nr. 30, menneskerettighetsloven
2 Handlingsplan mot vold i nære relasjoner (2014- 2017) s 11
3 Ibid s 15
3 1.2 Avgrensinger
Jeg vil i den videre fremstillingen avgrense oppgaven til å se på barnelovens § 30 tredje ledd, straffelovens §§ 282 og 283, samt 219 ( i den grad dette blir nødvendig for å få belyst oppga- vens problemstilling) . Det vil også bli nødvendig å avgrense barnevernloven til å gjelde §§ 4- 6 annet ledd, 4-12 bokstav a og c, samt paragraf 4-4. Barnekonvensjonen artikkel 19 vil bli sett på i sin helhet. Disse bestemmelsen vil være mine primære kilder i oppgaven. Det vil der- for ikke være mulig å komme inn på de prosessuelle reglene på dette området, da dette vil ligge utenfor denne oppgavens problemstilling. Det vil videre bli avgrenset til å se på den fysiske og psykiske volden mot barn i nære familierelasjoner i henhold til det nevnte lovver- ket ovenfor. Det vil også være utenfor oppgavens problemstilling å skulle belyse andre former for alvorlig vold og overgrep mot barn. Dette temaet reiser også andre interessante spørsmål, men det overlates til andre å gå i dybden på.
1.3 Metode
De primære kildene for denne oppgaven er gjeldende straffelov (2005) §§ 282 og 283, samt at det vil være relevant for oppgaven å gjøre rede for den opphevede bestemmelsen i straffelo- ven ( 1902) § 219. Grunnen til dette er at mye av den høyesterettspraksisen som blir benyttet i oppgaven stammer fra den gamle paragrafen, samt at det finnes forholdsvis lite juridisk litte- ratur knytte til de nye bestemmelsene. På grunn av at det er få realitetsforskjeller mellom ny og gammel straffelov når det gjelder misshandlingsbestemmelsen med unntak av økt straffe- nivå, vil ikke det by på noen utfordringer i forhold til oppgaven. Disse tre bestemmelsene fastsetter hvilke handlinger som representerer vold i familien i norsk strafferett.
Barneloven ( 1981) § 30, tredje ledd vil også bli belyst, samt barnevernloven ( 1992) og (2018) med hovedvekt på §§ 4-6, annet ledd og 4-12, fortrinnsvis bokstavene a og b. Den nye barnevernloven som trådte i kraft juli 2018 vil også bli belyst. Barnekonvensjonens artikkel 19 vil bli presenter i sin helhet.
Grunnen til at det er valgt en slik avgrensning er for å sikre at det enorme kildeomfanget på området ikke blir for omfattende, noe som lett kan gi seg utslag i at problemstillingen og til- svarende underproblemstilling ikke blir belyst . Det har derfor vært et bevist valg å skulle avgrense ut i fra det overnevnte, nettopp for å kunne håndtere disse utfordringene på best mu- lig måte. Jeg vil i det videre anvende ordinær juridisk metode, ved å ta utgangspunkt i de mest sentrale rettskilden som lovtekst, forarbeider til loven og rettsavgjørelser fra Høyesterett, sa-
4
ten lagmannsretts dom og en tingretts dom. Forarbeidene til loven vil være av sentral betyd- ning når det gjelder den psykiske, samt fysiske volden. Når det gjelder den psykiske volden mot barn, vil barnekonvensjonen, samt barnekomitéens tolkninger av dette få betydning. Det vil også bli sett på juridisk teori, artikler og handlingsplaner som omhandler vold i nære rela- sjoner, dette for å belyse temaet ytterligere.
1.4 Definisjoner
1.4.1 Nære relasjoner
Med nære relasjoner siktes i denne avhandlingen til barnets forhold til, foreldre, omsorgsgi- vere og andre voksne i familien. Jf Straffelovens § 282 som peker på personkretsen til å gjelde flere grupper av personer, som: sin slektning, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg.4
1.4.2 Barn
Den juridiske definisjonen av barn viser til en mindreårig, en person som ikke har nådd myn- dighetsalder. Dette vil si alle barn under 18 år, jf. Vergemålsloven ( lov av 26.03.2010 nr 9) § 2 første ledd bokstav a. « personer under 18 år»5 Dette er den samme forståelsen som også er nedfelt i FNs barnekonvensjon artikkel 1, som sier at med barn menes «... ethvert menneske under 18 år...» 6
1.4.3 Vold
Straffeloven (2005) definerer vold « i nære relasjoner» som trusler, tvang eller andre krenkel- ser ovenfor barn. I St.meld.15 (2012-2013) defineres vold ut fra Per Isdals definisjon ( Isdal 2000)
« Vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom at denne hand- lingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil». 7
__________________
4 Lov av 20 mai nr. 28 (2005) Straffeloven
5 Lov av 26 mars nr.9 (2010) Vergemålslova
6Lov av 21 mai nr. 30 (1999) Menneskerettighetslova 7Meld.st. 15 (2012- 2013) s 25
5
Eksempler på slike handlinger som omfattes av denne definisjonen er, fysisk vold, psykisk vold, seksuell vold, materiell vold og latent vold. Definisjonen går langt utenfor de fysiske og psykiske skadevirkningene som det vil bli lagt vekt på i denne oppgaven. Jeg vil derfor nøye meg med å fokusere på disse. Fysisk vold inkluderer handlinger som riste, klype, holde, dyt- te, slag og spark. Den psykiske volden kjennetegnenes av måter å skade, skremme eller kren- ke. Det vil bli gitt en fyldigere redegjørelse senere i oppgaven av begrepene fysisk og psykisk vold. 8
1.4.4 Rettsvern
Rettsvern knyttes ofte til tredjemansvern. Det vil si at det er det offentlige som skal beskytte private personer mot andre private personer. I denne oppgaven vil rettsvern bli brukt til å gjelde barns rettsvern mot sine nærmeste, jf sine foreldre. Denne oppgaven vil omhandle og belyse hvilket vern barnet har som selvstendige subjekter, sett i lys av å bli utsatt for vold fra personer i nær relasjon.
1.5 Videre fremstilling
Jeg vil i det følgende starte med å gi en fremstilling av barnekonvensjonens artikkel 19 første og annet ledd. Videre vil jeg belyse barnekomiteens definisjoner av psykisk og fysisk vold, samt at jeg vil gi en fremstilling av kompleksiteten i forholdet mellom fysisk og psykisk mis- handling, før jeg ser på barnet rolle i voldsregime. Jeg avslutter kapittelet med å gi en beskri- velse av den psykisk og fysiske volden i den juridiske sammenhengen. I kapittel tre vil jeg se på den nasjonale lovgivningen på område, deretter vil jeg se på om disse føringene er i tråd med barnekonvensjonens intensjoner. Det vil bli vist til en rekke høyesterettspraksis og noe underrettspraksis, for å gi en oversikt over gjeldende rett, samt for å prøve å skulle få frem kompleksiteten på dette området. I kapittel fire vil jeg se på sammenhengen mellom de ulike reglene, før til slutt i kapittel fem vil komme med en oppsummering og noen avsluttende kommentarer.
____________________
8 Ibid s 25
6
2. FNs barnekommisjon
2.1 Artikkel 19
Barnekonvensjonen ble ratifisert av Norge i 1991 og ble gjort til en del av norsk i 2003 ved inkorporasjonen gjennom menneskerettighetsloven ( 1999) med virkning fra 2003. Det betyr at barnekonvensjonen gjelder som norsk lov og skal ved en eventuell motstrid mellom kon- vensjonen og norsk lov ha forrang, jf. Menneskerettighetsloven §§2 og 3. 9
Etter BK artikkel 19 har myndighetene en plikt til å treffe alle egnede tiltak slik at barn vernes mot fysiske og psykiske vold fra sine omsorgspersoner.
1. «Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opp- læringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel, eller forsømmelig behandling, mishandling el- ler utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldrene, verge eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.»
2. «Slike beskyttelsestiltak bør omfatte effektive prosedyrer for utforming av sosiale programmer som yter nødvendig støtte til barnet og til dem som har omsorgen for bar- net, samt andre former for forebygging, påpekning, rapportering, viderehenvisning, undersøkelse, behandling og oppfølging av tilfeller av barnemishandling som tidligere beskrevet og om nødvendig, for rettslig oppfølging.» 10
Barnekonvensjonen bestemmelse pålegger staten de nødvendige sikkerhetstiltak for å sikre barnet et vern mot fysisk og psykisk vold, samt skade, misbruk, vanskjøtsel eller andre former for omsorgssvikt. Artikkelen er oppdelt i to avsnitt, hvor det i avsnitt nr 1 blir lagt vekt på hva barnet skal beskyttes mot og hvilke tiltak som må settes i verk for å kunne gi denne beskyttel- sen. i annet ledd blir det påpekt hvilke områder som bør vektlegges for at disse beskyttelsestil- takene skal kunne fungere. Her er det statens forventninger det stilles krav til. 11Det var videre enighet i følge komiteen om at det skal vektlegges fokus på de forebyggende tiltakene, jf førs- te punkt; «sosiale og opplæringsmessige tiltak ( social and educational measures)»som er et utrykk for dette. Tiltakene i andre punk var i utgangspunktet tiltenkt et langt mer omfattende og konkret oppregning enn det som er nedfelt. Her ble det imidlertid enighet om at statene
7
selv skulle ha et relativt vidt rom for skjønn i forhold til hvilke tiltak som var mest hensikts- messige.
Barnekonvensjonens voldsbegrep og hva det innebærer fremgår ikke av teksten i art 19, men kommer til utrykk i FNs barnekomites generelle kommentarer «general comments» ( min utheving). Disse kommentarene er viktige retningslinjer for tolkningen og anvendelsen av barnekonvensjonen. I generelle kommentarer nr 13 ( 2011) « the right of the childe to free- dom from all forms of violence» gir barnekomiteen en rettslig analyse av artikkel 19 og hva som rammes av begrepet « all forms of violence»
”No exceptions. The Committee has consistently maintained the position that all forms of violence against children, however light are unacceptable. All forms of physical or mental violence does not leave room for any level of legalized violence against chil- dren Frequency, severity of harm and intent to harm are not prerequisites for the defi- nitions of violence. States parties may referee to such factors in intervention strategies in order to allow proportional responses in the best interests of the child, but defini- tions must in no way erode the child’s absolute right to human dignity and physical and psychological integrity by describing some forms of violence as legally and/or so- cially acceptable”.
Kommiteen understreker at all form for voldsbruk mot barn er uakseptabelt, uansett hvor mil- de de er. Det er ingen unntak « no exceptions» for noen bruk av hverken fysisk eller psykisk vold, uansett grad. Komiteen påpeker videre at det ikke på noen måte må undergraves det absolutte vernet barn har til menneskelig verdighet. Videre har komiteen definert hva som menes med de ulike former for vold. 12
I det følgene vil det bli lagt vekt på definisjonene av psykisk og fysisk vold.
I avsnitt 21 i general comment nr 13 ( 2011) blir det gitt følgende definisjon av psykisk vold
«mental violence»
“ ...is often described as psycological maltreatment, metal abuse, verbal abuse and emotional abuse or neglect ...this can include: “
____________________
9 Lov av 21 mai nr. 30 (1999) Menneskerettighetsloven)
10 Ibid
11 GC nr. 13 (2011) norsk s 4
12 GC nr. 13 (2011) engelsk s 8
8
a) “All forms of persistent harmful interactions with the child, for example, convey- ing to children that they are worthless, unloved, unwanted, endangered or only of value in meeting another’s needs: “
b) “Scaring, terrorizing and threatening; exploiting and corrupting; spurning and re- jecting: isolating, ignoring and favoritism”
c) “ Denying emotional responsiveness; neglecting mental health, medical and educa- tional needs;”
d) “ Insults, name- calling, humiliation, belittling, ridiculing and hurting a child’s feelings;”
e) “ Exposure to domestic violence; “
f) “ Placement in solitary confinement, isolation or humiliating or degrading condi- tions of detentions: and”
g) “ Psychological bullying and hazing by adults or other…)”13
Komiteen gir en vid begrepsdefinisjon, der alle former for krenkende adferd ovenfor barnet er gjeldene. Straffemetoder som inngår her er, at en får barnet til å føle seg: krenket, truet, latter- liggjort, skremt eller redd. Komiteen bruker begreper som « mental abuse, verbal abuse and emotional abuse or neglect », om følelsesmessig mishandling. Komiteen fremhever at barn som er vitne til vold i hjemmet (at mor blir mishandlet av far ) mine utheving, er en særskilt form av psykisk vold mot barn.
Det er viktig å understreke at komiteen har et spesielt fokus på den psykiske volden.
Ved Psykisk vold gir komiteen følgende definisjon:
“ Physical violence. This includes fatal and non-fatal physical violence. The commit- tee is of the opinion that physical violence includes:”
a) “ All corporal punishment and all other forms of torture, cruel, inhumane or de- grading treatment or punishment; and”
b) “ Physical bullying and hazing by adults and by other children. 14
Komiteen definerer at enhver form for avstraffelse, der alle former «all forms» for fysisk vold er forbudt. Definisjonen gir imidlertid ikke svar på hva de konkrete straffemetodene er.
Det blir gitt i en egen generell kommentar nr 8 avsnitt 11 (2006) som fortsatt er gjeldene.
___________________
13 Ibid s 9
14 Ibid s 10
9
Den fysisk avstraffelse blir omtalt og defineres som:
Komiteen nevner spesielt at, uansett hvor lett den fysiske avstraffelsen er « however light», er uakseptabelt. Hensikten med den fysiske makten er å volde en viss grad av smerte eller ubehag. Komiteen legger vekt på at smerten eller ubehaget er forbudt, uansett graden av dette.
Det nevnes ulike eksempler som: slag og klaps, kloring, risting, dytting, brenning, spark, slag med hånd eller med redskap, som belte stokk eller sko, eller at barnet tvinges til å ta inn ube- hagelige ting som, vasking av barnet munn « forced ingestion or washing childrens mouth»
Hensikten her, som ved psykisk vold er også å volde en viss grad av smerte eller ubehag ovenfor barnet.
De overnevnte kroppslige beskrivelsen av enhver form for kroppslig avstraffelse er nedver- digende for barnet.
Artikkel 19 skal ikke bare beskytte barn mot fysisk og psykisk vold, men også mot vanskjøt- sel eller forsømmelig behandling. Generelle kommentarer gir følgende definisjon av hvordan man skal forstå vanskjøtsel:
“Neglect means the failure to meet children’s physical and psychological needs, pro- tect them from danger, or obtain medical, birth registration or other services when those responsible for children’s care have the means, knowledge and access to service to do so”
Psykisk vold og vannskjøtsel eller forsømmelig behandling kan synes å ha noe sammenfal- lende dekningsområde i følge kommisjonen. Det at et barn ikke blir beskyttet tilstrekkelig mot skader eller at barnet ikke får tilstrekkelig voksenkontakt. Med vanskjøtsel «neglect» menes omsorgssvikt. Det kan bety at barnet ikke får den psykiske eller emosjonelle omsorgen, støt- ten eller kjærligheten det trenger. 15
I følge artikkel 19 første ledd, plikter staten å sette i verk «alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak» for å beskytte barnet mot alle former for vold og omsorgssvikt. Dette er en sterk forpliktelse. I generell kommentar nr. 13 refereres
«alle egnede tiltak» til et bredt spekter av tiltak som må settes i verk på en effektiv måte, på tvers av de offentlige sektorene. Dette må gjøres for at man skal kunne bekjempe alle former for voldsbruk. «Egnede tiltak» må ifølge generell kommentar ikke tolkes slik at noen former for vold er akseptert. Det pekes på nødvendigheten av et godt integrert, sammenhengende,
10
tverrfaglig og samordnet system som ivaretar tiltakene i artikkel 19, og som spenner over hele spekteret av intervensjon som omtales i annet ledd.
Målsettingen her er å veilede staten til at de forstår sine forpliktelser etter barnekonvensjonens artikkel 19, samt å redegjøre for alle de ulike tiltakene som komiteen tenker må treffes. Det er viktig at staten skal forstå sitt ansvar i forhold til å sikre barnets rettigheter, samt viktigheten av å øke fokus med tanke på en samordnet innsats for å skulle bekjempe og avskaffe vold.
Artikkel 19 retter seg som sagt direkte mot barns behov for beskyttelse mot vold og omsorgs- svikt og den omfatter alle former «all forms».16
Artikkelens annet ledd, inneholder en ikke- uttømmende liste over de beskyttelsestiltakene det som pålegges staten å sette i gang. Det nevnes bland annet, effektive prosedyrer for utfor- mingen av sosiale programmer som skal yter nødvendig støtte til barnet og de som har omsor- gen for barnet.
Tiltakene skal være med på å bidra til at barnet blir ytterligere beskyttet. Komiteen forplikter altså de respektive statene til igjen å forplikte seg til å sette i verk en rekke tiltak, både rettet konkret mot barnets omsorgspersoner, samt tiltak som har en mer forebyggende karakter, jf,
« rapportering, undersøkelser og oppfølging ». Som nevnt over gjelder dette konkrete fore- byggende tiltak ovenfor særlig utsatte barn.
Komiteen legger vekt på at barn har en ekstra rett på beskyttelse.
På den andre siden sier komiteens avsnitt 14 at det kan kreve en viss form for fysisk hand-
ling eller inngrep som ledd i den daglige omsorgen som vil være beskyttelsestiltak.
«( ...)demand frequent physical actions and interventions to protect them.» Dette pekes på som noe helt annet en den beviste bruken av makt som har som hensikt å skulle volde smerte eller ubehag. Videre sier komiteen at foreldre godt vet hva forskjellen på en beskyttende handling og en aggressiv straffereaksjon er. « (...)difference between a protectiv physical ac- tion and a punitive assault(...)»
De lovgivningsmessige tiltakene som det refereres til i generell kommentar er tiltak som om- fatter kommunale og regionale regler, så vel som relevante forskrifter som definerer rammer og systemer, samt roller og ansvarsområder til de berørte instanser og medarbeidere. 17
_______________________
15 Ibid s 11
16 Ibid s 14
17 Ibid s 18
11
Komiteen peker spesielt på viktigheten av at det bør ligge til rette ulike prosedyrer som skal gjennomføres i praksis. Barnekomiteen utaler i GC nr 13 at det i ethvert land bør det som mi- nimum kreves at fagpersoner som arbeider direkte med barn, rapporterer om voldelige episo- der eller om mistanke eller fare for vold.18 Dette er også i tråd med departementets opptrap- pingsplan, som gir kommunene konkrete rammeplaner som er i tråd med retningslinjene som barnekomiteen påpeker. 19
For å oppsummere det overstående i barnekonvensjonens artikkel 19 er det på det rene at den rettslige vurdering til komiteen, ikke levner noen tvil om hva som skal forstås som gjeldende rett når det kommer til bruk av vold mot barn.
Det komiteen påpeker med å gi så konkrete retningslinjer om hvordan man skal forstå disse ulike voldsformene er nettopp at barnet har behov for «special protection» et sterkere vern.20 Formålet med barnekonvensjonen slik jeg ser det, er å styrke banet som et eget rettssubjekt.
Samtidig kan man stille seg spørrende til komiteens uttalelse om at forelde bør vite forskjell på en beskyttende handling kontra en aggressiv straffereaksjon.
Det blir derfor viktig å se på det strafferettslige forbudet og hvilke sanksjoner dette medfører, samt å se det sivilrettslige forbudet og nødvendigheten av det. Beskytter disse på den måten som artikkel 19 tenker.
2.2 Kompleksiteten i forholdet mellom psykisk og fysisk mishandling.
Før jeg går over til å se på hvordan de nasjonale vernereglene samsvarer med de overnevnte føringene i artikkel 19, vil jeg si noe om forholdet mellom fysisk og psykisk mishandling, samt om det innebærer noen forskjell mellom disse, rettslig sett. Hvordan kan fysisk og psy- kisk mishandling forstås, samt at jeg vil prøve å få frem kompleksiteten i dette.
Forholdet mellom psykisk og fysisk mishandling i nære relasjoner kan relateres til hverandre på komplekse måter.
________________________
18 Ibid s 23
19 Prop.12 ( 2017- 2021) s 26
20 GC nr. 13 (2011) s 18
12
Det er ofte innforstått med at der hvor det finnes fysisk mishandling, finnes det også psykisk mishandling og omvendt. Det er derfor ofte en sterk tilhørighet mellom disse to mishandlings- formene. Det er ofte at psykisk overgrep leder til fysisk overgrep, samt at psykisk overgrep kan lede til aggresjon, som igjen kan føre til større sannsynlighet av fysisk overgrep.21
Det fysisk overgrepet kan føre til at den mentale helsen til den som blir rammet, preges av frykt for overgriperen. Det pekes på at barn i voldelige familier lever «i» volden, mine uthe- vinger.
Hammerlin , peker på det han kaller den totalitære familien. I dette begrepet ligger det en krenkelse og en undertrykkelse av det faktum det er å leve i makten og i voldsbruken. Det pekes videre på det komplekse og mangfoldige voldsbilde som det er vanskelig å få tak i bare ved å definere det begrepsmessige. 22
Det kan være utfordringer med å skille fysisk mishandling fra den psykiske i forhold til den belastningen det fører med seg. Likevel synes den psykiske mishandlingen å ha en mer nega- tiv virkning, samt at denne virker å ha en større belastning på den som blir krenket 23. Kir- kwood ( 1993) beskriver denne belastningen hvor den fysisk mishandlingen er ille, den be- grenser seg likevel til bare noen avgrensede tidspunkt i løpet av et år. Den psykiske mishand- lingen kan derimot være den konstante, den som er der hele tiden i form av det verbale og krenkende, det usynlige.
Kirkwood hevder at når aggresjonen blir noe som svekker den andres selvrespekt og at den opprettholdes av en form for kontroll, at det er snakk om «emotional abuse». Det blir styrken og intensiteten som er avgjørende for definisjonen av psykisk vold. Hun peker videre på seks kategorier som definerer psykisk mishandling.
Fear: Dreier seg om uforutsigbarheten for den mishandlede, der den utsatte ikke har kontroll over hendelsene og opplever derfor å befinne seg i en atmosfære av kontinu- erlig fare.
Degradation: Når den utsatte blir behandlet som mindre verd eller mindre akseptabel enn andre. Over tid kan degradering skape smerte og skam.
Objectification: Å bli behandlet som et objekt uten egne ønsker, mål, verdier eller be- hov. Der mangel på respekt er for den utsattes individualitet og egenart.
Deprivation: Handler om kontroll over økonomi og sosialdeprivasjon, der den utsatte blir hindret fra å opprettholde sitt kontaktnettverk.
Overburden of resposibility: Den utsatte kanalisere all sin energi etter å holde familien sammen også med motarbeidelse fra overgriper. 24
_____________________
21 O’Leary.K.D ( 2001) Psycological Abuse
22 Tidsskriftet for den norske legeforening, Hammerlin (2014) s 1
23 Kirkwood. C (1993) s 44
24 Ibid s 45
13
Distortion of subjective reality: Denne kategorien handler om tap av selvfølelse, egen- verdi og identitet. Dette er konsekvenser av å leve i denne psykiske kontrollen og mis- handlingen over tid. Kontakten med egne behov mistes og utsatte internaliserer over- griperens utalte syn på seg selv.
Kirkwood mener at disse kategoriene må sees i sammenheng og helhet, ikke isolert sett og hver for seg. 25
2.3 Barn i voldsregimet
Som nevnt over i punkt 2.2, er det viktig å påpeke at den kompleksiteten som ligger i mis- handlingsregime, nettopp er det som gjør det viktig at barn skal kunne ha et «særlig» (mine uthevinger), rettslig vern mot mishandling. Dette er også selve kjernen i barnekonvensjonens artikkel 19 jf punkt 2 ovenfor. 26 For særlig små barnet kan det være snakk om en helt spesiell sårbarhet ved å leve i et voldsregime. De kan ha større risiko som vitner til volden fordi de kan befinner seg i det rommet som volden skjer eller at de befinner seg nær omsorgspersonen som utøver volden eller som opplever volden. De minste barna er særlig sårbare hva gjelder avhengighetsposisjonen som de har til den voksne. De er i større grad avhengig av den fysiske og psykiske omsorgen til sin omsorgsperson og er i stor grad avhengig av at den ikke svikter eller blir fraværende, noe som kan få store konsekvenser i form av negative reaksjoner. Dette kan også komme av at små barn ikke klarer å utrykke eller forstå det som de opplever. 27 Når det gjelder eldre barn kan risikoen for forskjellige typer atferdsproblemer manifestere seg som følge av voldsregimet. Mossige og Stefansen (2007) viser til en norsk omfangsundersø- kelse, hvor det fremgikk at ungdommer som hadde opplevd grov vold mot sin mor, hadde omtrent dobbelt så stor risiko for utvikling av angst og depresjon eller annen aggressiv adferd, sammenlignet med andre ungdommer som ikke hadde hatt disse opplevelsene.
Dette kan sees i sammenheng med den viktige foreldrerollen det er å skulle beskytte barn fra vanskelige opplevelser, samt viktigheten av å hjelpe barn å håndtere dem. Andre viktige be- skyttelsesfaktorer som selvtillit og nærhet til sine omsorgspersoner, kan være fraværende for barn som vokser opp med vold i familien. 28 Det finnes også barn som ser ut til å klare seg på en adekvat møte til tross for de overnevnte hindringene og vanskene. Begrepet «resiliens»
som i denne sammenhengen betyr å, «sprette tilbake» s38 håndtere stress og påkjenninger.
Fosco et. Al (2007) i Øverlien, studerte det de mente var en «prosess, der barn påvirkes ut fra sin forståelse og sin tolkning av volden». 29 De mente at barnets reaksjoner påvirkes og er
14
avhengig av den øvrige livssituasjonen, samt barnas personlige egenskaper og den kulturelle forståelsen av vold.
Resiliens beskrives som tre ulike fenomener: god utvikling på tross av høy risiko, langvarig kompetanse på tross av stress og å komme seg igjen etter å ha blitt utsatt for traumer. Masetn et al i Øverien ( 2007) 30
Man vet for lite om hvilke faktorer som kan synes å ligge bak at noen barn tar skade av å leve i volden, mens andre ikke gjør det. Vinnerljung( 1998) i Øverlien 31s 39 mener at det handler om mulighetene for utdannelse og gode skoleresultater er den sterkeste beskyttelsesfaktoren, mens Kvello ( 2007) peker på at også barn som i utgangspunktet viser god resiliens, kan skju- le problemer som angst.32
2.4 Psykisk og fysisk vold i juridisk sammenheng
Det hevdes i juridisk teori at det innebærer en forskjellsbehandling av forholdet mellom fysisk og psykisk vold. Straffelovens vern kan sies å underbygge dette, da det kan utledes at den gir et adskillig sterkere vern mot fysisk vold enn mot psykisk vold. Dette blir utdypet undre straf- feloven nedenfor. Det er videre på det rene at det «særlige vernet» mine uthevinger, som bar- net er ment å skulle ha i følge barnekonvensjonen, vil være viktig å innfri i det øvrige lovver- ket. 33Selv om ikke psykisk vold blir brukt som et eget begrep i loven, synes det ut i fra forar- beidene at definisjonen forutsetter et psykologfaglig innhold i det rettslige begrepet «psykisk vold»( min utheving). Høyesterett bruker også denne definisjonen som føring for begrepet og at betydningen av ordet dreier seg om at voldsutøvers ord eller atferd virker undertrykkende eller på annen måte rammer den usatte negativt. 34
Viktigheten vil først og fremst være å skulle manøvrere seg i dette feltet som er så komplekst.
___________________
25 Ibid s 45
26 GC (2011) s 8
27 Øverlien (2007) s 33
28 Ibid s 37
29 Ibid s 38
30 Ibid s 38
31Ibid 39
32 Kvello ( 2007) s 156
15
3. Den nasjonale lovgivningen av vernet mot vold
3.1 Barneloven
Av Barnelovens § 30 tredje ledd fremgår det at:
«barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld og når valden brukast som et ledd i oppsedninga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam fram- ferd eller annan omynslaus åtferd ovenfor barnet er forbode.»35
Paragrafens siste setning « Bruk av vald og skremmande(...)er forbode». Tilføyelsen ble tatt inn i loven 9 april 2010.
Hensikten med endringsforslaget var å få tydeliggjort på en klar måte, at all form for vold mot barn er forbudt, uansett om dette skjer som ledd i oppdragelsen. Nedenfor vil det bli gitt en redegjørelse av foranledningen til hvorfor dette tillegget var nødvendig.
Det er også viktig å se på barns integritet og at den skal bli ivaretatt på lik linje som det den gjør for en voksen. Med dette har lovgiver ment at barn er i et avhengighetsforhold til sine omsorgsgivere og at det i dette forholde er barnet som er den sårbare parten, som ikke har noen mulighet til å trekke seg ut av dette spesielle tillitsforholdet. Barn er prisgitte sine om- sorgsgivere og vil derfor være særlig sårbare for å bli utsatt for krenkelser.
Ved å foreta denne endringen i barneloven vil det kunne skape kongruens mellom barneloven slik den blir tolket i FNs barnekomite og slik lovgiver har sagt i Soria Moria- erklæringen at den skal sikre at barns rettigheter blir fulgt opp i tråd med anbefalingene som er gitt fra FNs ekspertkomite. Denne tydeliggjøringen i loven vil også være med på å fremheve de anbefa- linger som er blitt fulgt opp av internasjonale studier på området.36
___________________
33 Sæther (2016) s 532
34 Meld st. 15 82012-2013) s 12
35 Lov av 8 april nr. 7 ( 1981) barnelova
36 prop 14L (2009- 2010) s 29 samt Ot, prop nr. 104 ( 2008-2009) s 36
16 3.1.1 Bakgrunnen for tilføyelsen i tredje ledd
Høyesterett konkluderte i en dom av 2005 s1567 «klappsdommen», at barnelovens tredje ledd og den forståelsen av voldsbegrepet som er lagt til grunn der, var forenelig med barne- konvensjonen. Det ble derfor viktig med en klar og tydelig presisering fra departementets side om at hensikten med endringene i barnelovens tredje ledd var å tydeliggjøre at, all form for vold mot barn er forbudt selv om det skjer som ledd i barneoppdragelsen. En slik tydeliggjø- ring i lovverket vil også ha som formål å signalisere at barn har et like godt ivaretatt integri- tetsvern som det voksne har. 37
Barnekomiteen fremhever at barn skal ha et sterkere vern enn voksene på grunn av at barn er mer sårbare, samt at det styrkeforholdet det er mellom barn og omsorgsgivere, gjør at barn er spesielt utsatt og særlig sårbar for krenkelser. Det ble fremmehevet at den psykiske volden kan være vel så frustrerende som den fysiske volden.
Disse endringene blir foretatt for at barneloven skal harmonere bedre med barnekonvensjonen og de anbefalingene barnekomiteen peker på. I det internasjonale arbeidet som gjøres på om- rådet, er det fokus på de tiltak som kan forebygge bruken av vold mot barn, og særlig den volden som skjer i hjemmet. Departementet peker spesielt på konkrete forebyggende tiltak som, ulike former for foreldreveiledning, brosyrer og holdningsskapende arbeid samt ulike tilbud til barn slik at de kan bli fanget opp av ulike hjelpeinstanser. 38
Disse føringene vil være i tråd med føringene i barnekonvensjonens artikkel 19 punkt to.
3.1.2 Fysisk vold
Lovgiver peker spesielt på viktigheten av forbudet mot å klapse barn som et ledd i oppdragel- sen.
« Barn lærer av voksne. Dersom foreldrene bruker klapsing i oppdragelsen, vil barnet gjennom foreldrenes handling kunne lære at det å klapse er en akseptabel måte å rea- gere på...all form for fysisk avstraffelse som ledd i barneoppdragelse er helt uaksepta- belt...Selv mild form for fysisk avstraffelse er en skadeligoppdragelsesmetode. » 39 _______________________
37 ot.prop nr. 104 (2008-2009) s 36
38 Ibid s 37
39 ot.prop 14L (2009- 2010) s 4
17
Det gis videre en tydeliggjøring av at bestemmelsen i barneloven nå også vil ramme den fy- siske maktbruken. Det pekes spesielt på den umiddelbare, samt den etterfølgende avstraffel- sen av barnet. Det vil også gjelde den milde formen for vold som skjer i affekt. Departementet peker på at det imidlertid vil være nødvendig å bruke fysisk makt ovenfor barnet som ett ledd i avvergelsesplikten, altså for å unngå fare. Det blir videre presisert at «der hvor situasjonen kan løses med lempeligere midler, vil det være forbudt å anvende fysisk tvang eller makt ovenfor barnet». 40 Søvik ( 2009) peker på utfordringene med foreldrenes maktutøvelse og stiller seg kritisk til det han kaller « indre beveggrunner» som kan være usynlig for et barn.
Han peker videre på « selv om jeg deler komiteens syn om at det er et skille mellom avstraf- felse og fysiske beskyttelsestiltak, er det ikke krystallklart» 41
3.1.3 Historikk
Refselsestretten ble opphevet i 1972. Det som imidlertid var uklart var om forbudet mot å anvende fysisk avstraffelse som et ledd i barneoppdragelse var gitt uttrykkelig klart. Det ble derfor innført et nytt forbud mot å benytte vold eller annen fysisk eller psykisk skadelig hand- ling i oppdragelsen, og dette ble satt inn som et nytt tredje ledd i barneloven i 1987, jf første ledd ovenfor. Denne passusen ble innført for å gjøre det helt klart at det ikke var tillat med bruk av vold i oppdragelsen. 42
Forarbeidene til barneloven viste imidlertid at endringene som ble gjort ikke var ment som et totalforbud mot alle former for vold i oppdragelsen. Forarbeidene til endringene i 1987 presi- serte at det var fult lovlig å gi irettesettelser i form av «lette klaps over hånden eller bukseba- ken som en spontan reaksjon», 43 det ble imidlertid presisert at det kun ville være «lette klaps, samt holding og hindring for å unngå at barnet kunne skade seg» som man ønsket å unnta. 44 Med ratifikasjonen av barnekonvensjonen i 1991 kom også et omfattende kunnskapsgrunnlag når det gjaldt informasjon om skadevirkningene som den fysiske og psykiske volden var mot barn. Det ble klart at paragrafens tredje ledd ville kunne bli tolket utvidende som følge av barnekonvensjonen inntog i den nasjonale lovgivningen og med forrang framfor annen lov- givning, jf menneskerettighetsloven § 3. 45
___________________________
40 ot. prop Ibid s 38
41 Søvik (2009) s 135
42 ot.prop nr.8 ( 86-87) s 47
43 ot.prop ( 2008-2009) s 24
44 Ibid s 23
45 Ibid s 23
18
Det ville da bli fullt samsvar mellom barnekonvensjonenes artikkel 19 og dens forbud mot alle former for vold.46 Dette ville innebære at «forsiktige klaps» måtte anses som å være for- budt, til tross for uttalelsene i forarbeidene.
Spørsmålet ble behandlet i Høyesterett i den såkalte Klappsdommen, inntatt i Rt 2005 s 1567, der Høyesterett gav utrykk for en annen rettsoppfatning.
Saken gjaldt hvorvidt en stefar hadde slått to barn på baken med flat hånd i oppdragerøyemed, kunne straffes for forholdet som Høyesterett mente lå innenfor gjerningsbeskrivelsen av det som «klart oversteg det som kan aksepteres i oppdragerøyemed» på den andre siden ble det uttalt at denne refselsesretten ikke ble rammest av straffeloven, all den tid det ikke oversteg refselsesretten som et ledd i oppdragerøyemed. Problemstillingen ble gjenstand for debatt og det skapte uklarheter i hva som var gjeldende rett. 47
Her ble det foretatt en tolkning av voldsbegrepet i barneloven tredje ledd, samt barnekonven- sjonen artikkel 19, hvor det ble presisert i barnekomiteens generell kommentar, at forbudet også gjaldt lettere fysisk makt. 48
Det ble hevdet fra flere hold at retningslinjene som ble trukket opp i høyesteretts kjennelse i
«klappsdommen» (2005) var med på å gi barn et dårligere vern mot vold. Det ble hevdet at
«lette klaps», «lettere klaps» ikke ville blitt akseptert i andre situasjoner, eller mellom vokse- ne, men at det snarere hadde vært å regne som et straffbart forhold, jf straffeloven om le- gemsfornærmelse.
Departementet understreket derfor de uheldige skadevirkningene det hadde for barn. Dette fikk full støtte fra fagmiljøene, hvor det også ble hevdet at selv milde former for fysisk vold var skadelig i oppdragerøyemed. Det ble trukket frem at risikoen for psykisk skade var større enn utsiktene for positive virkninger som følge av en slik oppdragerstil.
Det ble derfor tydeliggjort i barnelova at det ikke var tillat med bruk av noen form for fysisk avstraffelse i oppdragelsesøyemed.
Barnelovens overtredelser medfører ingen straffeansvar, men fysisk vold blir av lovgiver definert som «slag, spark, dytting, kryping, samt lugging med mer» 49
___________________
46 GC nr. 13 ( 2011) s 3
47 Rt 2005 s 1567
48 GC nr. 8 ( 2006( s 4
49 ot.prop nr. 14L (2009- 2010) s 5
19 3.1.4 Psykisk vold
I høringsuttalelsene ble det påpekt at det ville vær uheldig å skulle ta inn begrepet psykisk vold i barnelovens bestemmelser. Flere tok til ordet for at den etablerte forståelsen av begre- pet ikke var omfatte av voldsbegrepet i straffeloven, noe som ville gjøre det vanskelig å sikre kongruens mellom disse to lovverkene. Det presiseres imidlertid at all bruk av vold mot barn er forbudt og at selve begrepet psykisk vold trenger å stå som et eget begrep. Det er adferden begrepet er ment å gjelde, som blir viktig å definere. 50
Departementet uttalte følgende:
« alle måter å skade, skremme, ydmyke eller på andre måter krenke barnet uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld skam, mindreverd eller fortvilelse eller en grunnleggende følelse av ikke å være ønsket eller elsket. Dette kan for ek- sempel være omfattet av innlåsing av barnet i et rom, bruk av trusler om straff eller trusler om at barnet skal bli forlatt eller skadet, trusler om å skade en av barnets omsorgspersoner, søsken eller kjæledyr, ydmykelse, utskjelling, herunder å kalle barnet ved ukvemsord, følelsesmessig manipulering, latterliggjøring, særlig mens andre hører på, nedvurdering, verbal trakassering og følelsesmessig avvisning». 51
Dette medfører at barneloven vil være retningsgivende hva gjelder barns vern mot den psy- kiske volden. Dette ville også være i tråd med de internasjonale fora som EU og Europarådet, som tydeliggjør sitt arbeid ut i fra FNs Internasjonale studie om vold mot barn. Her ble det spesielt lagt vekt på at all vold måtte forbys også i oppdragerøyemed.
Departementet fremhever at ved en slik tydeliggjøring av rettstilstanden, vil også dette være med på å sikre at en slik kommunikasjon når ut til foreldre om hva som er akseptable oppdra- gelsesmetoder. 52
Dette vil være i tråd med barnekonvensjonens artikkel 19 annet ledd, som vektlegger hold- ningsskapende arbeid med mer.
Departementet utaler
« Nulltoleranse mot enhver bruk av fysisk vold av barn vil skape tydelige rammer bå- de for foreldre og barna. Ingen skal være i tvil om at fysisk og psykisk vold mot barn ikke er tillatt i Norge». 53
_________________________
50ot.prop nr. 22( 2008-2009) s 177
51 ot.prop nr. 104 ( 2008-2009) s39
52 Inst 160L (2009- 2010) s 4
53 Ibid s 4
20
Det ble imidlertid påpekt at den psykisk volden var vel så fremtredende, samt at dette ville være i tråd med barnekonvensjonens artikkel 19, hvor det heter at: barn skal beskyttes mot enhver form for vold, også den psykiske. Det pekes på at konvensjonen er inkorporert i men- neskerettighetsloven, som er en del av norsk rett, med forrang for barneloven.
Departementet mente imidlertid at det ville være uheldig å benytte ordet «psykisk vold» i bar- neloven fordi det ville falle utenfor det etablerte voldsbegrepet i straffeloven. 54
3.1.5 Har barn et særlig strafferettslig vern mot vold
Barn har etter gjeldende rett et særlig strafferettslig vern mot vold. I punkt 3.2.2 nevnes det spesielt at barn har et slikt vern etter handlingsalternativet « på annen måte krenke» Jf Rt 2010 s 949. 55 Høyesterett behandlet saken der en mann over tid og jevnlig hadde utsatt sin samboer for både fysisk og psykisk mishandling. Samboerens datter hadde i de to årene vært vitne til at moren ble utsatt for fysisk og psykisk mishandling. Her er det den indirekte kren- kelsen det er snakk om, altså når barnet er vitne til. Dette ble også lagt til grunn i en høyeste- rettsavgjørelse Rt 2015 s 827.56 Her ble det lagt vekt på det omfanget og hyppigheten av krenkelse som de to eldste barna var blitt utsatt for. Dette skapte en indirekte krenkelse for de mindre søsknene som var vitne til volden.57 Straffebestemmelsen i § 219 ( ny 282) gir derfor vern for den som er vitne til at andre blir usatt for volden. Dette kan gi skadevirkninger for den som ikke selv rammes av volden. Departementet sier at, den indirekte mishandlingen av barnets nærstående, kan representere en krenkelse etter bestemmelsen, slik at § 219 ( ny 282) gir barnet et selvstendig vern». 58
3.2 Straffeloven
Straffeloven §§282 og 283 lyder som følger:
§ 282. Mishandling i nære relasjoner
________________________
54 Ibid s 4
55 Rt 2010 s 949
56 Rt 2015 s 827
57 Ibid
58 ot.prop nr. 22 ( 2008- 2009) s 176
21
Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlige eller gjentatt mishandler
a) Sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer,
b) Sin eller nåværende eller tidligere ektefelle eller samboers slektning i rett nedstigende linje.
c) Sin slektning i rett oppstigende linje, d) noen i sin husstand eller
e) noen i sin omsorg
§ 283. Grov mishandling i nære relasjoner
Grov mishandling i nære relasjoner straffes med fengsel inntil 15 år. Ved avgjørelsen av om mishandlingen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge betydelig skade eller død, og for øvrig
a) dens varighet,
b) om den er utført på en særlig smertefull måte, eller har hatt til følge betydelig smerte, eller,
c) om den er begått mot en forsvarsløs person
Jeg vil for ordens skyld ta med straffelovens § 219, det også vil bli referert til denne i oppga- ven når det vil være nødvendig. Som nevnt innledningsvis er det kun små realitetsforskjeller i ny og gammel bestemmelse, med unntak av økt straffenivå.
§ 219 i gammel straffelov om vold i nære relasjoner lyder som følger:
Den som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt mishandler
a) sin tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer b) sin slektning i rett oppstigende linje,
c) noen i sin husstand, eller
d) noen i sin omsorg straffes med fengsel inntil 4 år.
Dersom mishandlingen er grov eller fornærmede som følger av handlingen dør eller får betydelig skade på legeme eller helse, er straffen fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av
22
om mishandlingen er grov, skal det særlig legges vekt på om den har vart over lang tid og om det foreligger forhold som nevnt i §232.
Medvirkning straffes på samme måte.
I § 282 første ledd bokstav a-e fremgår det hvilke personer som er beskyttet av bestemmelsen.
Begge de to bestemmelsene i §§282 og 283 skal verne fornærmede under de særegne forhol- dene som gjelder i nære relasjoner. I denne oppgaven vil det bli lagt vekt på alternativene i bokstav b, d og e, som omfatter mishandling av barn.
Av § 282 bokstav b omfatter, sin eller nåværende eller tidligere ektefelle eller samboers slekt- ning i rett nedstigende linje. Gjerningspersonens egen slektning i rett nedstigende linje, gjel- dene sine egne barn, barnebarn og oldebarn. Bokstav b omfatter også nåværende og tidligere ektefelle eller samboer.
Av bokstav d fremgår det at mishandling av «noen» i sin husstand omfattes av §§282 og 283.
Det vil være et barn man har omsorg for. « husstand tolkes som at gjerningspersonen og offer- te må ha samme bopel» 59
Av bokstav e fremgår « mishandling av noen i sin omsorg». Dette alternativet er tatt med for å sikre at alle som var omfattet av straffebestemmelsen i § 219 også omfattes av dissebe- stemmelsene. 60
Lovteksten i § 282 beskriver den straffbare handlingen og hever strafferammen fra 4 år som var gjeldene i § 219, til inntil 6 år. Samtidig i ny § 283 skjerpes maksimumsstraffen fra feng- sel i 6 år (gammel § 219) min utheving, til fengsel i 15 år. Mishandlingene som beskrevet i 282 må ha blitt begått under omstendigheter som gjør at mishandlingen som foreligger er grov jf § 283. Det vil bli gitt en fyldigere oversikt over hvilke momenter som det særlig skal legges vekt på nedenfor i samme kapittelet. Det samme vil også være gjeldene for misshand- lingsbestemmelsen i § 282 hva gjelder handlingsalternativene; tvang, trusler, frihetsberøvelse vold eller andre krenkelser. 61
Handlingene som rammes av § 282 består av volds og trussel handlinger som er av en viss lengde, samt at de blir begått av nærstående i familien. Det typiske for disse bestemmelsene er at det kan påføres offeret en psykisk belastning som må vektlegges ved straffeutmålingen.
Endelig må det legges vekt på den psykologiske bindingen det er mellom offer og gjernings- person i nære relasjoner. 62
For ordens skyld nevnes de fire straffbarhetsvilkårene som må ligge til grunn. Det første vil- kåret er, den kriminelle handlingen må være nedfelt i lov jf legalitetsprinsippet. Det andre vilkåret er at det ikke må foreligge noen straffrihetsgrunner. Det tredje vilkåret er at gjer-
23
ningspersonen må ha utvist objektiv skyld, og endelig må det fjerde vilkåret være at gjer- ningspersonen må være strafferettslig tilgjengelig. For at gjerningsinnholdet, de objektive vilkårene skal anses oppfylt må minst ett av alternativene i vilkårsgruppen være og anse som oppfylt. Skyldkravet er forsett jf Straffeloven § 21. 63
3.2.1 Konkurrens
Det vises til forarbeidene i straffeloven at straffelovens § 219 ( ny 282,283) bare unntaksvis skal brukes i konkurrens med andre straffebestemmelser. Dette ble fra departementenes side gjort klart etter lovgivningen i 2005. I forarbeidene heter det at straffelovens § 219 skal bru- kes alene.
« departementet legger til grunn at utkastet til ny §219 ( ny 282 og 283) tar opp i seg kompleksiteten og helheten ved mishandling av nærstående, slik at det ikke er like na- turlig at den brukes i konkurrens med andre straffebud. (...) det er departementets ønske at den nye straffebestemmelsen mot vold i nære relasjoner heretter skal anven- des i stedet for de generelle bestemmelsene når vilkårene er oppfylt.»
Paragrafen kan imidlertid anvendes sammen med straffelovens § 231, samt sammen med sek- suallovbrudd og endelig hvis andre straffalternativ har en høyere strafferamme en § 219.64 Jf Rt 2013 s 287.
3.2.2 Psykisk vold
Psykisk vold er ikke direkte angitt i straffeloven § 282 ( tidl. § 219) men det kommer klart nok frem av lovteksten jf, «den som ved (...) andre krenkelser (...) mishandler» en nærstående, tilsier at alle handlinger som er egnet til å «krenke» ( mine uthevinger) en annen omfattes.
____________________
59 ot.prop nr. 113 (2004-20059 s 40
60 Ibid s 46
61 Ibid s 46
62 Matningsdal (2010) s 152
63 Ibid s 157
64 ot.prop nr.113 (2004- 20059 s 41
24
Det var uenigheter i de ulike lovforarbeidene før lovrevisjonen i 2005. De forskjellige oppfat- ningene gikk ut på om den opprinnelige bestemmelsen fra 1902 loven vernet psykisk vold.
Kvinnevoldsutvalget samt straffekonvensjonen antok at den opprinnelige bestemmelsen ikke gav vern mot psykisk vold. Straffelovkommisjonen foreslo i NOU: 2002: 4 å oppheve straffe- lovens § 219. Dette var på bakgrunn av at de handlingen bestemmelsen var ment å dekke ble dekket av de øvrige straffebestemmelsene. Spørsmålet om psykisk vold ble omtalt slik av kommisjonen:
« Psykisk mishandling og andre former for omsorgssvikt enn de nevnte omfattes også av det andre handlingsalternativet i straffeloven § 219. Kommisjonen er ikke kjent med at strl § 219 i nyere tid har vært benyttet i andre tilfeller enn de som uansett dek- kes av straffebudene mot legemsovertredelser mv. Der hvor slike straffebud likevel ikke er dekkende, legger kommisjonen til grunn at man i våre dager heller bør la sake- ne bli håndtert av det sosiale hjelpeapparatet enn av strafferettspleien. Strl § 219 fore- slås på den bakgrunn ikke videreført.»65
Kvinnevoldsutvalget pekte på viktigheten av å sette søkelyset på den psykisk volden og det trusselbilde som vanligvis hører med . Videre la utvalget til at et nytt straffebud bør fange opp kompleksiteten og helheten i disse situasjonene. Utvalget pekte samtidig på at det kunne være vanskelig i forhold til bevisstillingen i saker som omhandlet psykisk vold. 66
Det har også vært prøvd saker som omhandler den indirekte mishandlingen som barn kan bli utsatt for. I Rt 2010 s 129 avsnitt 22 og 23 påpeker høyesterett at:
«mange av hendelsene av krenkende karakter har funnet sted i nærvær av datteren, som var født i desember 2006. Det er i tingrettens dom beskrevet hvordan barnet tid- lig lærte seg strategier for å beskytte moren, ved å rope, nei, og stille seg i døråpningen for å stanse faren. Sakkyndig beskriver datteren som en traumatisert og høyaktivert, stresset jente som veksler mellom å være søt og rolig til å ha en oppførsel preget av uro, mareritt og plutselige raseriutbrudd»
Her var spørsmålet om den indirekte krenkelsen var av en slik karakter at den ble omfatte av straffebudet, her straffelovens § 219 ( ny 282) hvor førstvoterende sa:
25
«formuleringen av ”på annen måte krenke” gir i seg selv rom for et vidt spekter av handlinger som vil kunne falle inn under ordlyden, forutsatt at disse er egnet til å krenke en annen. Selv om det ikke følger direkte av ordlyden at også barn som over- værer mishandlingen av dets nærmeste, kan bli ansett som krenket i lovens forstand, kan jeg derfor ikke se at ordlyden er til hinder for en slik forståelse»
Her ble det lagt betydelig vekt på lovens forarbeider som legger til grunn at lovens formål er å tolke bestemmelsen dithen at den også rammer den indirekte krenkelsen. 67 Noe som kommer ettertrykkelig frem i Rt 2010 s 949 der spørsmålet var om barnet hadde vært utsatt for en indirekte krenkelse.
I dommens avsnitt 22 heter det:
«Jeg kan ikke se det annerledes enn at det som departementet her betegner som kjer- nen i straffeloven §219 fult ut gjør seg gjeldende også for barn som overværer vold og annen mishandling av sine aller nærmeste. Den vedvarende utryggheten og betydelige risiko for langvarig skadevirkninger det er for voksne å leve under systematisk vold, trakassering og annen mishandling, finner vi også igjen hos barn som opplever at de- res nærmeste utsettes for slike handlinger. Jeg finner det da ikke tvilsomt at den indi- rekte virkningen mishandling av barnets nærstående har for barnet, kan representere en krenkelse etter bestemmelsen, slik at § 219 gir barnet et selvstendig vern».68
3.2.3 Voldsregime
Selve kjernen i straffeloven § 219 ( ny 282) er den « vedvarende og gjentagende krenkelsen og mishandlingen av den nærstående» 69
___________________
65 ot.prop nr. 113 (2004-2005) s34
66 Ibid s 32
67 Rt 2010 s 129
68 Rt 2010 s 949
69 ot.prop nr. 113 ( 2004-2005) s 37
26
Det som særpreger disse bestemmelsene §§219 ( ny 282 og 283) er i tillegg til krenkelsene både fysisk og psykisk er at det typisk skjer i nær relasjon, altså at offeret og gjerningsmann har disse sterke bindingene til hverandre, samt at den straffbare handlingen skjer i hjemmet. ( ibid) Sentralt står Rt 2010 s 129 avsnitt 21 hvor høyesterett gjennomgår ansvarsvilkåret.
« Etter min mening er karakteren av voldshandlingene i seg selv ikke avgjørende ved straffevurderingen etter straffelovens 219. Det sentrale er i hvilken grad disse danner et nytt mønster som resulterer i at den som rammes må leve undre et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold.» 70
3.2.4 Gjentatt mishandling
For at vilkåret gjentatt mishandling skal være oppfylt, man må altså legge til grunn at ordet
«gjentatt» ut fra en vanlig språklig forståelse, vil dreie seg om at mer enn en krenkelse er til- strekkelig for at vilkåret er oppfylt. 71 Det er den vedvarende og gjentagende krenkelsen i de faktiske forholdene som må undergis en vurdering. Lovteksten nevner konkrete eksempler på hva som betegner en krenkelse. Det er handlinger som trusler, kroppskrenkelse, tvang, fri- hetsberøvelse og kroppsskade.
« selve kjernen (...) er den vedvarende og gjentagende krenkelsen (...). I tillegg til krenkelsen av legemet og skjel, vil tillitsbrudd, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmann og offeret, og det at handlingen skjer i hjemmet, særprege denne typen vold. Det er disse elementene som gjør at offeret i begrenset grad kan føle seg trygg, og som forsterker frykten og risikoen for langvarig skadevirkninger hos offeret.»
Her må det videre ses på hyppigheten av krenkelsen for at den skal bli vurdert som gjentatt mishandling. Forarbeidene viser at handlingene ikke må være like artet for at overtredelsen skal defineres som gjentatt. Det pekes på at handlingen kan gjelde den fysiske volden i en periode og den psykiske volden i en annen periode. Samlet vil dette kunne omfattes av den
«gjentagende mishandlingen».
Videre stiller ikke loven noe vilkår om at fornærmede må ha blitt påført noen form for skade.
Forøvrig kan de pekes på at barna lever « i volden» ( mine uthevinger). Hvor det siktes til at hverdagen er fylt av «frykt, kulde og gru» 72 noe som betyr at voldsepisodene ikke kan sees på som isolerte hendelser, « frykten for hva som kan eller vil skje blir en del av voldsutøverens maktutvelgelse og svært sentral i den virkeligheten barna lever i» 73 Dette ser også ut til å stemme overens med Høyesteretts syn på hva som ligger i vilkåret om gjentatt mishandling.
27
I Rt 2011 s 1403 gir en vurdering om hva som ligger i regimetenkningen. I avsnitt 16 heter det:
« omsynet til å fange opp kompleksiteten og heilskapen er viktig også ved avgjerda om det er tale om eitt eller fleire tilhøve. Det gjeld sjølvsagt i den meining at mange og ulike handlingar over lang tid blir samla opp ved straffebodet. (...) Det er nok så at også barn kan vere krenkt ved å vere vitne til handlingar mot mor(...) Og ved domfel- ling av krenkingar ovenfor mor kan det også leggjas vekt på at handlinga til dels skjedde i påsyn av felles dotter(...) Dersom handlinga blir stykka opp i handlingar mot mor og mot barn, kan det således innebere at noko av heilskapen i handlemåten går tapt».
Videre heter det:
« Føresetnaden for ei slik samla vurdering må i alle fall vere at det er tale om hand- lingar som i stor grad er vovne inn i einannan. Ei samla vurdering av handlemåten ovenfor fleire i familien krev at det er ein viss samenheng mellom krenkingane, slik det er i vår sak. (...)er det sentrale ved straffvurderinga etter straffelova § 219 ikkje ka- rakteren av valdshandlingane i seg sjølv, men «i hvilken grad disse danner et mønster som resulterer i at den som rammes må leve under et «regime» preget av kontinuerlig utrygghet og frykt for vold». Også ved vurdering av om det er eitt strafflagt tilhøve, må det kome inn kva indre samanheng det er mellom dei einskilde handlingane». 74 Dommen viser hvordan høyesterett tar høyde for å beskriver den volden som barn lever i.
Høyesterett peker blant annet på de «indre» sammenhengene, og det mønster som dannes.
____________________
70 Rt 2010 s 129
71 ot.prop nr.113 ( 2005.2006) s 40
72 Hammerlin ( 2002) s 190
73 NOU: 2003:31 s 49
74 Rt 2011 s1403
28
I Rt 2013 s329 gis det også en samlet vurdering av hele den krenkende adferden.
Her hadde en far utsatt sin sønn for krenkende adferd over en periode på 22 år. Lagmannsret- ten la til grunn at faren også hadde vært voldelig i form av slag og spark, men at dette hadde opphørt i 2001. Etter dette hadde det utelukkende vært snakk om krenkende adferd. Høyeste- rett kom til at de mindre alvorlige forholdene, som isolert sett ikke oppfylte vilkåret om mis- handling i § 219, også skulle tas med i den samlede vurderingen.
Høyesterett kom med følgende begrunnelse:
« Dette er utgangspunktet ved vurderingen av krenkelsen av B. En del av de handling- ene han har blitt utsatt for i perioden etter 2001, ville isolert sett ikke kvalifisert som overtredelser av straffeloven §219. Men lagmannsretten fremholder at B har vokst opp under farens regime med en kombinasjon av uforutsigbart raseri og fysisk vol, og at krenkelsen har gått som en rød tråd gjennom livet til sønnen. Den fysiske volden opp- hørte i 2001, men når den verbale aggressive og nedlatende behandlingen av sønnen fortsatte, er det etter mitt riktig å se dette som en del av et samlet bilde». 75
Høyesterett peker også her på at det må være en sammenheng med preg av mishandling, og at dette vil gi grunnlag for en tilværelse preget av usikkerhet og frykt for den fornærmede.
3.2.5 Alvorlig mishandling
I straffeloven § 282 er « grov mishandling» (gammel 219) erstattet med «alvorlig». Det straffverdige kan altså utløses av en enkeltstående hendelse. Det pekes her spesielt på det fa- miliære aspektet av handlingen. Her kreves det imidlertid at handlingen er grov. I Rt 2014 s 695 ble en mor dømt for en enkeltstående voldsutøvelse av datteren på 14 år. Det heter i dommen:
«Hun rev fornærmede i håret og tok kvelertak på henne og slo henne mange ganger med en kabellignende ledning som hun holdt som en slynge. Det tilføyes at merkene på skuldrene, armene og ryggen underbygger at slagene med ledningen ble utført med betydelig kraft og med stor aggresjon. Tiltalte slo på denne måten, også mens hun
29
holdt fornærmedes hode fast. Samtidig med slagene rev hun fornærmede i håret og kjeftet høyt. Mishandlingen ble avslutte ved at tiltalte truet fornærmede med at hun skulle fortsette neste dag. Mishandlingen var skremmende for fornærmede og innebar et klart tillitsbrudd og en særlig psykisk belastning for henne». 76
Spørsmålet om en enkeltstående voldsepisode kunne utløse straffereaksjoner ble også tatt opp i Rt 2011 s 34, hvor det av Høyesterett ble avklarte i avsnitt 21 at :
« Kjerneområdet for straffeloven § 219 ( ny 282) er altså der det har skjedd en vedva- rende og gjentagende mishandling av en nærstående. Er det ikke etabler et slikt møns- ter, forutsettes det at det må foreligge en eller flere kvalifiserte enkeltbehandlinger som kan danne grunnlaget for frykt hos fornærmede for den typen mønster som ligger i kjerneområdet». 77
I Rt 2012 s 835 ble også dette spørsmålet belyst. I avsnitt 18 sier høyesterett at: «også enkelt- stående tilfeller av vold og trusler rammes undre visse forutsetninger». 78
Departementet uttalte at for at en handling skal karakteriseres som grov må den ha skapt frykt hos fornærmede om nye lignende krenkelser.
Det vises også til forarbeidene at det er nok med en enkeltstående krenkende hendelse, så lenge denne/disse er alvorlige. Det kreves dermed ikke at det er et gjentagende mønster slik som lovgiver krever i « gjentatt mishandle». Er handlingen verken et preg av mønster eller konkrete hendelser som i seg selv ikke er alvorlige nok, vil overtredelsen ikke bli dekket av mishandlings bestemmelsene, men snarere rammes av de generelle straffebestemmelsene. 79 En naturlig språklig forståelse av handlingens grovhet, tilsier at krenkelsen må være egnet å være av en viss graverende art. For at handlingen skal defineres som graverende, er det nær- liggende å tro at krenkelsen er forbundet med en skadefølgen, det være seg fysisk eller psy- kisk. Forarbeidene nevner imidlertid ingen krav til verken psykisk eller fysisk skade for at bestemmelsen skal kunne anvendes. Det viser at krenkelsen kan være alvorlig, uten at det har påført fornærmede noen form for skade, jf Rt 2014 s 695, som det refseres til ovenfor. 80 _____________________
75 Rt 2013 s 329
76 Rt 2014 s 695
77 Rt 2011 s 34
78 Rt 2012 s835
79 ot.prop 113 ( 2004- 2005)
80 Rt 2014 s 694
