Det juridiske fakultet
Universitetet i Oslo
Studieseksjonen
Postadr.: Postboks 6706 St. Olavs plass, 0130 OSLO
Kontoradr.:
Telefon: 22 85 95 00 Telefaks: 22 85 96 58 [email protected] www.jus.uio.no Org.nr.: 971 035 854
Til: Fakultetsstyret Sak: V-sak 5
Møtedato: 12.12.2016 Møtenr: 5/2016
Dato: 2.12.2016
Saksnr: 2014/14552 ELISAUL
Vedtakssak basert på oppfølgning av 3+2-saken: Utrede muligheter for suppleringsopptak og bachelor-exit.
Viser til behandlingen i fakultetsstyret 19.10.15 der det ble vedtatt at Det juridiske fakultet i Oslo skal beholde mastergraden i rettsvitenskap som et femårig integrert studium. Fakultetsstyret vedtok videre å utrede muligheter for etablering av suppleringsopptak for bachelorkandidater i jus fra andre studiesteder og muligheter for avstigning etter 3 år (bachelor-exit).
Dekanatet nedsatte en arbeidsgruppe den 21.03.2016 som skulle vurdere muligheter for suppleringsopptak og bachelor-exit. Arbeidsgruppens rapport er vedlagt (vedlegg 1).
Arbeidsgruppen anbefaler ikke innføring av en avstigingsmulighet (bachelor-exit). Det eksisterer allerede bachelortilbud innen jus ved andre utdanningsinstitusjoner arbeidsgivere etterspør i stor grad masternivået – ikke bachelor - og alt tyder på at studenter ønsker å oppnå mastergrad i rettsvitenskap dersom de har mulighet. Det er videre mulig for studenter som ønsker å avslutte sine studier å få karakterutskrifter fra beståtte emner og/eller innlemme jusemner i en tverrfaglig bachelorgrad innen kultur og samfunn ved UiO.
Arbeidsgruppen anbefaler ikke innføring av suppleringsopptak. Hovedargumentene mot innføring av et slikt opptak, er at det vil legge beslag på omfattende ressurser, at karakterkravet for å komme inn på rettsvitenskapsstudiet fra videregående skole vil øke og at det vil bidra til en anerkjennelse av bachelorprogrammer som likeverdige med de første tre årene på Master i rettsvitenskap. I spørsmål om samfunnsansvaret fakultet har med å utdanne jurister, vil ikke en ordning med suppleringsopptak bidra til å øke mengden ferdige jurister med femårig utdannelse, siden antallet studieplasser er gitt. Et suppleringsopptak anses altså ikke som noe fakultetet per i dag har behov for og det kan innebære en rekke negative effekter for fakultetet og for studentene.
Saken ble behandlet på dekanatmøte 16. november 2016. Dekanatet anbefaler ikke innføring av bachelor-exit og suppleringsopptak for Master i rettsvitenskap, med bakgrunn i arbeidsgruppens vurderinger.
Forslag til vedtak:
Fakultetsstyret vedtar dekanatets anbefalinger om:
2
Ikke innføre bachelor-exit (avstigningsmulighet etter 3 år)
Ikke innføre suppleringsopptak
Vedlegg
1. Arbeidsgruppens rapport i oppfølgning av 3+2-saken: Utrede mulighet for suppleringsopptak og bachelor-exit (h0vednotat)
2. Utredning av 3+2-modeller 3. Notat om overbooking
4. Notat om økonomiske konsekvenser
Saksbehandler:
Elisabeth Ulleberg, studieseksjonen [email protected]
Det juridiske fakultet Notat
Universitetet i Oslo
Studieseksjonen
Postadr.: Postboks 6706 St. Olavs plass, 0130 OSLO
Kontoradr.:
Telefon: 22 85 95 00 Telefaks: 22 85 96 58 [email protected] www.jus.uio.no Org.nr.: 971 035 854
Til: Dekanatet
Dato:
31.10.16
Arbeidsgruppens rapport i oppfølging av 3+2-saken:
Utrede muligheter for suppleringsopptak og bachelor-exit
1.1. Mandat
Arbeidsgruppen har hatt følgende mandat, vedtatt den 21.03.2016:
«Fakultetsstyret vedtok 19.10.2015 at juridisk fakultet i Oslo skal beholde mastergraden i
rettsvitenskap som et femårig integrert studium. Det skjer dermed ingen oppdeling av studiet i en såkalt 3+2 modell.
Vedtaket lyder:
Fakultetsstyret vedtar dekanatets anbefalinger om å:
• Opprettholde dagens 5-årige integrerte masterprogram
• Utrede muligheter for etablering av suppleringsopptak for bachelorkandidater i jus fra andre studiesteder
• Utrede muligheter for å tilby en avstigningsmulighet etter tre år.
Fakultetet skal dermed utrede to spørsmål, suppleringsopptak og en "exitmulighet".
Arbeidsgruppen bes om å vurdere om et suppleringsopptak bør gjennomføres, og eventuelt
hvordan dette kan gjøres. Som ledd i dette arbeidet må arbeidsgruppen kartlegge rammer i form av antall studieplasser, økonomi, herunder forholdet til Universitetsstyrets vedtak (sak 6 vedlegg 2) om bevilgninger til juridisk fakultet av 25.11.2008 og kapasitet på 4. studieår og
masteravhandlingsemnet.
Arbeidsgruppen bes også ta hensyn til fakultetets samfunnsoppdrag mht. å utdanne jurister.
Mulige konsekvenser for økt tilstrømning til fakultetets øvrige mastergrader skal inngå i vurderingen. Videre skal gruppen særlig ta stilling til hvordan et suppleringsopptak vil belaste apparatet rundt masteroppgaven.
2
Endelig bes arbeidsgruppen vurdere om det bør innføres en exitmulighet etter de tre første studieårene, slik at fakultetet kan utstede et BA-vitnemål. Det bes særskilt om en vurdering av etterspørselen etter et slikt vitnemål og hvilke ressurser dette vil legge beslag på ved fakultetet.
Følgende personer oppnevnes som medlemmer av arbeidsgruppen:
Leder: Erling Hjelmeng Christoffer Eriksen Anne Robberstad Christine Havgar
Sekretær: Eline Sørensen (Elisabeth Ulleberg) Én representant fra JSU (Andreas Dysthe)
Arbeidsgruppen bes ferdigstille sitt arbeid innen 1.november 2016.»
1.2. Prosess
Arbeidsgruppen har totalt hatt 3 møter fra mai til september 2016, i tillegg til korrespondanse på epost. Gruppen har innhentet opplysninger fra ressurspersoner i økonomiseksjonen og fra avdeling for fagstøtte på UiO sentralt.
2. Om bachelor-exit og suppleringsopptak
I «Utredningen av 3+2-modeller» av 25. juni 2015 (vedlegg 1) var suppleringsopptak til masterstudiet en av de mulige modellene som ble skissert for Master i rettsvitenskap.
Arbeidsgruppen påpekte at et suppleringsopptak vil både kunne sikre tilstrekkelig antall studenter gjennom studieløpet i forhold til gitt opptaksramme/måltall for studenter og det vil kunne gi muligheter for søkere med juridisk utdanning fra andre læresteder å komme inn på vårt integrerte masterstudium.
Videre står det at suppleringsopptak vil være aktuelt for oss dersom den opprinnelige
opptaksrammen følges og det ikke overbookes med for mange studenter ved opptak til 1. studieår og at det ved overbooking av studenter, ikke vil være nødvendigvis være studieplasser å lyse ut til et suppleringsopptak. I 3+2-utredningen ble det også vektlagt at en suppleringsopptaksmodell mulig vil være mest aktuell dersom det legges opp til en avstigningsmulighet (bachelor-exit) for
studentene.
3. Bachelor-exit
Det ligger i arbeidsgruppens mandat å se på muligheter for å tilby en avstigningsmulighet etter tre år, en såkalt «exitmulighet» med et påfølgende bachelorvitnemål.
3
Temaet om bachelor-exit var oppe til diskusjon på arbeidsgruppens første møte den 04.05.2016.
Det ble diskutert hva en avstigningsmulighet innebærer. Siden Fakultetsstyret i sitt vedtak 19.10.2016 besluttet at fakultetet ikke skulle innføre en bachelorgrad (BA)/mastergrad (MA) - modell, slik at det ikke er mulig å gjennomføre en bachelorgrad ved fakultetet, innføres det heller ikke egne BA/MA-vitnemål. Etter dagens ordning kan studenter motta en signert karakterutskrift som dokumenterer hvilke emner vedkommende har tatt eksamen i, og hvilke resultater som er oppnådd. Det som derfor ble diskutert er en eventuell avstigningsmulighet etter tre års studium med et BA-vitnemål basert på den nåværende oppbygningen av studiet. Det ligger utenfor
arbeidsgruppens mandat å foreslå en ny oppbygning av de tre første studieårene, og eksisterende studieordning må derfor legges til grunn for vurderingen.
Selv om det er praktisk mulig å innføre et BA-vitnemål i en integrert mastergrad, var det enighet i arbeidsgruppen om at fakultetet ikke innenfor studiets nåværende struktur kan innføre et slikt vitnemål, fordi fakultetet ikke har et todelt studieløp med en bachelorgrad og en påfølgende
mastergrad. Det er ikke sikkert at de tre første studieårene kvalifiserer til en bachelorgrad, og siden gruppen ikke skal vurdere en ny sammensetning av disse, kan gruppen heller ikke se at det blir aktuelt med et slikt vitnemål. Det oppfattes ikke som et ønske med et slikt vitnemål fra
arbeidsgivere, spesielt siden det allerede er mange bachelorkandidater fra høyskolene som tilbyr dette i juridiske fag. Dessuten er det ikke mange studenter som ønsker å avslutte studiet etter tre år.
Arbeidsgruppen ønsker derfor ikke å anbefale utstedelse av BA-vitnemål. Det finnes allerede en mulighet for å få dokumentasjon for de første studieårene for studentene ved at de kan be om karakterutskrift. Dersom fakultetet ønsker å gå videre med noe, kan man se på muligheten for å utvide karakterutskriften. Dette kan spesielt være hensiktsmessig for studenter som ønsker å reise på utveksling via fakultetet. Det er per i dag også mulig for studenter som velger å avslutte
jusstudiet å ta emner slik at de kvalifiserer til en fritt sammensatt bachelorgrad i kultur og samfunn med fordypning i juss, da i kombinasjon med 40 studiepoeng fra et annet fakultet.
4. Suppleringsopptak 4.1 Om suppleringsopptak
Et suppleringsopptak vil kunne sikre et tilstrekkelig antall studenter gjennom studieløpet og gi muligheter til studenter fra andre studiesteder å fullføre sin mastergrad hos oss.
Suppleringsopptak skiller seg fra dagens godkjenning av emner (innpasning) ved at det er karakterer oppnådd i høyere utdanning som gir grunnlag for vurderingen, ikke karakterene fra videregående skole. Med suppleringsopptak for Master i rettsvitenskap ved UiO vil det være mulig å utlyse studieplasser på de ulike studieårene hvis det er ledige plasser. Antall studieplasser det utgjør må beregnes i forkant av hvert opptak med utgangspunkt i hvor mange studenter som frafaller i løpet av studiet og henger sammen med hvor stor overbooking som gjøres ved opptak til
4
første studieår.
4.2. Om dagens modell – godskriving av emner og overbooking 4.2.1 Godskriving av emner
Det er allerede per i dag mulighet for studenter med relevant utdanning fra andre studiesteder å komme inn på vårt masterstudium. Det er hvert år mange studenter med deler av eller hele bachelorgrader som søker opptak gjennom samordnet opptak og som får godskrevet emner fra andre studieløp inn i graden.
Søknader om godskriving vurderes etter Lov om universiteter og høyskoler § 3-5 (1); «Universiteter og høyskoler som tilbyr akkrediterte studier etter denne lov, skal godskrive beståtte emner, fag, eksamener eller prøver fra andre universiteter og høyskoler som tilbyr akkrediterte studier med samme antall studiepoeng i den utstrekning de oppfyller de faglige krav for en bestemt eksamen, grad eller utdanning ved institusjonen. Vedkommende institusjon skal påse at det ikke gis dobbel uttelling for samme faginnhold innenfor samme grad».
Den faglige godkjenningen av studiestedene som tilbyr bachelorgrader i jus er foretatt av
studiedekanen og baserer seg på emnets fagsammensetning, antall studiepoeng og læringskrav. I
«3+2 utredningen» s. 26 står det at det i 2014 var 129 søknader om godskrivning av emner fra andre studieprogram.
4.2.2. Overbooking
Hvert studieår overbooker fakultetet antall studieplasser i de studieprogrammene som tilbys gjennom Samordna opptak. Dette gjelder bachelor i kriminologi, bachelor i demokrati og rettigheter i informasjonssamfunnet, samt Master i rettsvitenskap.
Årsaken til at fakultetet overbooker er ønsket om at opptaksrammen er fylt selv om en del av de som takker ja til et studietilbud ikke møter til studiestart. Samtidig er det en del frafall underveis i studieprogrammene, og det har vært nødvendig å overbooke for å ta høyde for at studenttallet reduseres underveis i studiet. Det er størst frafall mellom første og andre semester. Grunnet den høye overbookingen er opptaksrammen fylt de første semestrene i studieprogrammet.
Se vedlegg 2 som viser andelen studenter fra utvalgte kull som ikke møter til semesterstart og som viser frafallet underveis i studieløpet.
Fra studieåret 2009 ble opptaksrammen i Masterstudiet i rettsvitenskap redusert betraktelig.
Grunnen til dette var bl.a. en rapport fra NOKUT som kartla at forholdstallet mellom antall lærere og studenter på studieprogrammet var for lavt. Studieprogrammets opptaksramme totalt ble redusert fra 585 til 400 studieplasser. I 2011 ble fakultetet tildelt 30 nye studieplasser i
5
masterstudiet i rettsvitenskap i statsbudsjettet, slik at det totalt sett er 430 studieplasser i masterstudiet i rettsvitenskap.
Overbookingen av studenter har gradvis gått ned de siste årene, og for studieåret 2016/2017 har dekanatet vedtatt å redusere overbookingen ytterligere, og totalt 750 tilbud vil gis mot 782 i 2015/16.
4.3 Konsekvenser ved suppleringsopptak
I 3+2-utredningen ble det vektlagt at en suppleringsopptaksmodell vil være mest aktuell dersom det legges opp til en avstigningsmulighet for studentene. I og med at arbeidsgruppen har vurdert en slik exit-mulighet som ikke ønskelig og at fakultetet har mulighet for å sikre studieplasser gjennom overbooking, vil ikke behovet for suppleringsopptak nødvendigvis være tilstede.
Arbeidsgruppen har derfor sett på om et suppleringsopptak kan ha positiv betydning for fakultetet, for studentene eller for økonomi.
4.3.1. Administrative konsekvenser ved suppleringsopptak
Et suppleringsopptak vil ikke nødvendigvis føre med seg mer komplisert saksbehandling i forhold til godskriving av emner enn det er i dag. Man kan se for seg at det foretas forhåndsvedtak med tanke på hvilke emner/studieprogram som vil kunne kvalifisere til opptak.
Et suppleringsopptak vil kreve økte ressurser med tanke på forarbeid og beregning av hvor mange plasser som er tilgjengelig hvert semester, samt selve gjennomføringen av opptaket som vil foregå lokalt på fakultetet og likne saksgangen i et ordinært masteropptak. De internasjonale
studieprogrammenes masteropptak involverer vitenskapelig ansattes bidrag i opptakskomiteer, som også kan være aktuelt ved et suppleringsopptak. Dette vil altså også kunne medføre økt bruk av vitenskapelige ressurser til opptaksarbeid.
Den største utfordringen slik arbeidsgruppen ser det er at søkermengden til de utlyste
studieplassene vil sannsynligvis være stor. Det er i 3+2-utredningen på side 23 punkt 5.2 laget en oversikt over hvor mange studieplasser det per 2014 var for bachelorstudenter innen jus, som utgjør (ca.) 435 plasser. Man kan se for seg at det er mange studenter som har tatt deler eller hele bachelorutdanninger ved andre utdanningsinstitusjoner vil søke seg til disse plassene siden studiestedene som tilbyr bachelorprogrammer ikke tilbyr mastergrad. Kostnadene knyttet til opptaket, skisseres under punkt 4.3.4.1. Arbeidsgruppen legger til grunn at ressurser primært bør benyttes til å forbedre Master i rettsvitenskap fremfor å benyttes til suppleringsopptak.
6
4.3.2 Konsekvenser for studentene ved suppleringsopptak
Opptaksrammen ved studiet vil være den samme, uavhengig av om vi velger å overbooke eller ha suppleringsopptak. Ved innføring av suppleringsopptak og forutsetningen om at overbookingen reduseres, vil føre til økt karaktersnitt for opptak via Samordna opptak. Dette vil medføre at konkurransen om studieplassene på jusstudiet vil øke og at søkere med svært gode karakterene fra videregående skole likevel vil måtte velge andre studieprogram enn Master i rettsvitenskap ved vårt fakultet. Det å velge bachelorprogram ved andre studiesteder vil kunne fungere som en «bakdør»
til å komme inn på masterprogrammet.
Suppleringsopptaket vil kunne være fordelaktig for noen av de bachelorstudenter som i dag står uten tilbud om studieplass på et masterprogram. Men med dagens økonomiske rammer og med den overbooking av studenter som har vært vanlig kan fakultet, gjennom et suppleringsopptak kun gi et tilbud til en svært liten andel av bachelorstudentene. Se vedlegg 2. Arbeidsgruppen vurderer det slik at det svært begrensede antallet studieplasser som vil være tilgjengelig gjennom et
suppleringsopptak vil føre til et ytterligere karakterpress innenfor de høyskoledrevne BA-
programmene. Arbeidsgruppen vil videre understreke at BA-programmene på høyskolene nettopp er BA-programmer, i motsetning til den integrerte Master i rettsvitenskap ved UiO. Et
suppleringsopptak som legger opp til mottak av studenter fra disse programmene vil bidra til å anerkjenne programmene som likeverdige med studiet i Oslo, hvilket vil kunne gi studentene konkurransefortrinn i forhold til studenter fra Master i rettsvitenskap.
4.3.3 Konsekvenser for andre studieprogrammer
I tråd med mandatet, ble det 26.05.2016 gjennomført et møte med administrasjonsansvarlig for flere av de internasjonale masterprogrammene for å kartlegge mulige konsekvenser et eventuelt suppleringsopptak for Master i rettsvitenskap (MIR) kan ha for disse.
Det ser ikke ut til at det vil være noen store konsekvenser for de internasjonale masterprogrammene dersom MIR innfører suppleringsopptak. Det kan være de ulike
programmene ender med å konkurrere om noen av de samme studentene, fordi det er sannsynlig at i hvert fall studenter fra nordiske land kan komme til å søke på MIR ved siden av de
internasjonale masterprogrammene. Dette burde imidlertid ikke by på problemer på grunn av den store mengden søkere som allerede søker seg inn på de internasjonale programmene.
Dersom overbookingen forsvinner og suppleringsopptak innføres, kan det være at antall studenter reduseres noe. Dette kan føre til at færre studenter tar internasjonale valgfag som er åpne for begge studentgrupper. Dette anses imidlertid ikke som et problem da det kan være positivt med mindre studentgrupper for disse emnene. Det er også positivt dersom det blir flere i administrasjonen som jobber med opptak.
7
4.3.4 Økonomiske konsekvenser 4.3.4.1 Kostnader knyttet til opptak
Økonomiseksjonen har utredet økonomiske konsekvenser for suppleringsopptak, se vedlegg 3.
Konsekvenser ved suppleringsopptak ble beskrevet i rapport om «Utredning av 3+2 modeller» i 2015. De økonomiske konsekvenser er knyttet til opptakskostnader ved at søkere til
suppleringsopptaket til studieprogrammet må vurderes. Her ble det forutsatt et suppleringsopptak etter 3. studieår og at opptaksrammen overholdes, dvs. ingen overbooking. Gitt dette ville
veiledning og sensur av masteroppgave blir som i dag, men kostnaden er størst på 60-
poengsoppgaven. Totale merkostnader ved en slik modell sammenlignet med dagens studiemodell blir dermed kun opptakskostnader og ble beregnet til ca. 130 000 kr pr år.
Ved suppleringsopptak på hvert studieår fra 2. studieår til 5. studieår vil kostnadsøkningen bli på ca. 520 000 kr pr år, forutsatt samme arbeidsmengde og antall søkere på hvert år.
Forutsetninger:
Stykkprisen for opptaksarbeid er basert på en times administrativt arbeid per søker timepris 400 kr. Det er lagt til 20 % for å ta høyde for medvirkning fra vitenskapelig tilsatte.
Antall søkere er anslått til 270 stk.
4.3.4.2 Finansiering
Med virkning fra 2009 ble det gjort en avtale mellom fakultetet og universitetsledelsen om
finansiering av jusstudiet. Bakgrunnen for avtalen var NOKUTs evaluering av studiet som avdekket behov for kvalitetsforbedringer. Avtalen går ut på at opptaksrammen reduseres samtidig som fakultetet får beholde bevilgningen til studieplasser på samme nivå som før reduksjonen. I tillegg kompenseres basisbevilgningen for reduksjonen i studiepoeng slik at samlet bevilgning til
studieplasser og studiepoeng ligger fast på nivået før reduksjonen av opptaksramme. Dette gir i praksis en økt bevilgning pr student, og målet er økt studiekvalitet gjennom endret forholdstall;
færre studenter pr lærer. Avtalen om finansiering av jusstudiet er gunstig for fakultetet og viktigere enn selve finansieringsmodellen.
Med spesialavtalen om finansiering av jusstudiet som er beskrevet over, så vil det være ulike effekter av frafall og overbooking for henholdsvis fakultetet og universitetet som helhet.
Konsekvenser for fakultetet:
Siden studiepoengsinntekten i hovedsak ligger fast for fakultetet (med unntak av valgemner), så vil frafall ha liten effekt på inntekten. Derimot vil det føre til noe reduserte kostnader på 1-til-1
aktiviteter som sensur og veiledning.
8
Overbooking vil også ha liten effekt på inntekten. Derimot vil det føre til økte kostnader. Et
overopptak på f.eks. 120 studenter på 1. studieår er tidligere beregnet til å øke kostnadene med ca.
1,7 mill. kr på 1. studieår (til kurs, basisgrupper og kollokvier).
Konsekvenser for UiO som helhet:
For universitetet samlet betyr frafall på jusstudiet reduserte inntekter gjennom
studiepoengskomponenten. Et frafall på 10 % vil f.eks. bety en redusert inntekt på ca. 9 mill. over 5 år (beregnet ut fra 2000 studieplasser).
Overbooking vil kunne øke inntektene for UiO samlet, dersom overbookingen fører til flere studiepoeng samlet og ikke kun kompenserer for frafall. I så fall vil også kostnadsøkningen (på fakultetsnivået) bli større. En annen konsekvens av overbooking er effekten på indikatoren
studiepoeng pr student. Med overbooking blir studenttallet større og det kreves tilsvarende økning i antall studiepoeng for å opprettholde nivået for studiepoeng pr student.
Ved å redusere overbookingen og innføre suppleringsopptak, vil fakultetet kunne ha bedre kontroll på antall studenter som til enhver tid går på studieprogrammet og dekke opp studieplasser ved eventuelt frafall. Men suppleringsopptak er kostnadskrevende, som nevnt under punkt 4.3.4.1.
Overbooking fører imidlertid også til økte kostnader for fakultetet.
5. Vurderinger
5.1 Vurdering fra UiO sentralt
Det ble gjennomført et telefonmøte med Avdeling for fagstøtte 23.05.2016, hvor muligheten for suppleringsopptak til Master i rettsvitenskap var tema.
Det er teknisk mulig å gjennomføre et suppleringsopptak, men Avdeling for fagstøtte (AF) er likevel skeptiske til å innføre dette.
Suppleringsopptak vil kreve mye administrasjon både lokalt på fakultetet og sentralt på UiO, fordi et slikt opptak ikke kan administreres gjennom Samordna opptak. De påpekte at det foreløpig ikke plass til et suppleringsopptak ved fakultetet fordi overbookingen er stor og tar høyde for frafallet av studenter underveis i studiet.
AF stiller spørsmål ved hvorfor fakultetet ønsker å etablere et suppleringsopptak når det allerede finnes et alternativ for studenter som kommer fra andre utdanningsinstitusjoner. De presiser også at et suppleringsopptak vil kun være en «bakdør» inn for de som ikke har gode nok karakterer fra videregående skole og vil føre til at karaktersnittet for å komme inn via Samordna opptak til øke.
De mener derfor at fakultetet må derfor ta stilling til om de ønsker å prioritere studenter som har avlagt bachelor, eller deler av en bachelor, i jus ved en annen utdanningsinstitusjon fremfor søkere som har gode karakterer fra videregående skole
9
Til slutt orienterte AF om at dersom ledelsen ved fakultetet ønsker å arrangere et
suppleringsopptak, må dette søkes om til universitetsledelsen, og at det i så fall er en politisk beslutning. Det er ingen formell frist for å søke om dette, men det ble poengtert at søknaden bør inneholde gode argumenter, fordi fakultetet allerede har såpass stor overbooking at det reelle tallet på antall studenter ved fakultetet ikke har gått ned etter at det ble innført lavere opptaksrammer i 2009. Det er også viktig at et suppleringsopptak blir orientert om i god tid i forkant.
5.2. Avslutning: Arbeidsgruppens vurdering
Som beskrevet i punkt 3 ønsker ikke arbeidsgruppen at fakultetet skal tilrettelegge for en bachelor- exit. Det er slik arbeidsgruppen oppfatter det rent formelt mulig å utstede vitnemål for
bachelorgrad uten at det tilbys et bachelorprogram, men det innebærer at fakultetet må definere læringsutbyttebeskrivelser og muligheter for arbeidsliv og/eller videre studier for studentene (som beskrevet i 3+2-utredningen).
Arbeidsgruppens hovedargumenter mot å tilby en exit etter 3 år, er at det allerede eksisterer bachelortilbud innen jus ved andre utdanningsinstitusjoner, at arbeidsgivere i stor grad etterspør masternivået – ikke bachelor - og at alt tyder på at studenter ønsker å oppnå mastergrad i
rettsvitenskap dersom de har mulighet. Det er videre mulig for studenter som ønsker å avslutte sine studier å få karakterutskrifter fra beståtte emner og/eller innlemme jusemner i en tverrfaglig bachelorgrad innen kultur og samfunn ved UiO.
Arbeidsgruppen vil heller ikke anbefale at det etableres en ordning med suppleringsopptak.
Utgangspunktet er at dette ikke er noe fakultetet selv har behov for. Samtidig ser arbeidsgruppen en rekke negative effekter knyttet til suppleringsopptak:
For det første vil et suppleringsopptak legge beslag på omfattende ressurser. Det må forventes et stort antall søkere, som fakultetet selv vil måtte vurdere. Samtidig vil det kreves ressurser til å beregne og utlyse studieplasser. Dette er et omfattende arbeid og det er vanskelig å beregne hvor ressurskrevende dette vil være, men det vil uansett ikke bare kreve administrative men også
vitenskapelige ressurser. Siden det er begrenset med plasser på Master i rettsvitenskap og per i dag kun er UiB som tilbyr plasser på masternivå (30 plasser) til bachelorstudentene og kun UiT som tilbyr suppleringsopptak, vil det være sannsynlig at søkermengden til et suppleringsopptak ved Master i rettsvitenskap ved vårt fakultet blir stor, se punkt 4.3.1 over. Dette er ressurser som heller bør komme studiekvaliteten på Master i rettsvitenskap til gode.
For det andre vil et suppleringsopptak bety at antallet som får opptak til Master i rettsvitenskap gjennom Samordna opptak reduseres, noe som i sin tur vil øke karakterkravene for å komme inn på studiet fra videregående skole. Dette vil medføre at søkere fra videregående skole med meget gode karakterer ikke vil komme inn på masterstudiet. Arbeidsgruppen har også vektlagt det hensynet at videregåendekarakterer ikke nødvendigvis er 100 % treffsikkert som mål på evne til å arbeide som jurist/juridisk talent. Et suppleringsopptak vil imidlertid bidra til en anerkjennelse av BA-programmer som likeverdige med de tre første årene av Master i rettsvitenskap, uten at
10
karakternivået fra høyskolene er kvalitetssikret gjennom f.eks. nasjonale prøver. Samtidig er det på det rene at fakultetet i Oslo satser betydelige ressurser på å øke kvaliteten i opplæringen på de tre første årene, bl.a. gjennom et intensivt fokus på skriveopplæring.
Suppleringsopptak er imidlertid ikke entydig negativt. Fra fakultetets side vil det kunne gi bedre kontroll med opptaksrammen gjennom en reduksjon av overbookingen for å korrigere for de som enten ikke møter eller faller fra underveis, og sikre et tilstrekkelig antall studenter mot slutten av studiet. Et suppleringsopptak som begrenser behovet for overbooking vil kunne bidra positivt til studiekvalitet ved at forholdstallet mellom studenter og lærere senkes. Arbeidsgruppen vurderer det imidlertid slik at dagens praksis med at det overbookes studenter alt i alt er en bedre løsning enn suppleringsopptak, jf. argumentene ovenfor.
Arbeidsgruppen er også bedt om å vurdere fakultetets samfunnsansvar for utdannelse av jurister.
Til dette er å si at en ordning med suppleringsopptak ikke vil bidra til å øke mengden ferdige jurister med femårig utdannelse, siden antallet studieplasser er gitt. I realiteten er spørsmålet om fakultetet bør prioritere studenter med opptak på grunnlag av videregående karakterer eller studenter på grunnlag av fullførte BA-grader i jus. Arbeidsgruppen vurderer det slik at dersom det er et behov for flere jurister med femårig utdannelse, vil det adekvate være å øke antallet
studieplasser på nasjonalt nivå.
Arbeidsgruppen anser at fordelene ved et suppleringsopptak klart må overstige ulempene ved å innføre dette, med tanke på konsekvensene for administrativt merarbeid og økt ressursbruk.
Arbeidsgruppen ser ikke at det foreligger en overvekt av fordeler, og anbefaler derfor ikke at det innføres suppleringsopptak.
Vedlegg:
Vedlegg 1: Utredning av 3+2-modeller Vedlegg 2: Notat om overbooking
Vedlegg 3: Notat om økonomiske konsekvenser
Utredning av
3+2-modeller
25. juni 2015
2 Innholdsfortegnelse:
1. Mandat og bakgrunn for arbeidet ... 5
1.1 Oversikt... 5
1.2 Mandat ... 5
1.3. Arbeidsgruppen ... 6
1.4 Arbeidsprosessen ... 6
1.5 Studiemodeller i rettsvitenskap ved UiO – en kort historisk oversikt ... 7
1.6 Bakgrunn for arbeidet ... 9
1.7 Den videre fremstilling ... 11
2. Sammendrag ... 12
3. Bologna-prosessen og innføring av 3+2-modeller ... 14
3.1 Innledning ... 14
3.2 Bologna-prosessen ... 14
3.3 Erfaringer med innføring 3+2-modeller ved UiO ... 15
4. 3+2-ordninger i rettsvitenskap i Europa ... 18
4.1. Oversikt... 18
4.2 3+2-modeller i Norden ... 18
4.2.1 Oversikt ... 18
4.2.2 Danmark ... 18
4.2.3 Finland ... 19
4.3 3+2 utenfor Norden ... 20
4.4 Sammenfatning ... 22
5. Norske bachelorprogram i rettsvitenskap ... 23
5.1 Innledning ... 23
5.2 Oversikt og bakgrunn for bachelorutdanning i rettsvitenskap ... 23
5.3 Hva skjer med bachelorkandidatene? ... 24
5.4 Erfaringer med innpasningsopptak og bachelorstudentene ... 25
6. Arbeidslivets behov for juridisk kompetanse ... 28
6.1 Oversikt... 28
6.2 Strandbakken-utvalgets undersøkelser ... 28
6.3 Kandidatundersøkelser ... 29
6.4 Innspill fra arbeidsgivere til arbeidsgruppen ... 30
7. Økonomiske rammebetingelser ... 33
7.1 Innledning ... 33
7.2 Finansiering – generelle rammer ... 33
3
7.3 Finansielle konsekvenser ved ulike modeller ... 34
7.4 Kostnader ... 35
8. Krav til innhold og oppbygning av bachelor- og mastergrader - kvalitet ... 37
8.1 Oversikt... 37
8.2 Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk: ... 37
8.3 Krav til fagmiljø ... 40
8.4 UiOs krav til oppbygning av studieprogram ... 41
9. Opptaksrammer ... 43
9.1 Oversikt... 43
9.2 Konsekvenser av et masteropptak med åpen konkurranse ... 43
9.3 Prioritering av fakultets bachelorstudenter ved opptak til et toårig masterprogram46 9.3.1 Universitets- og høyskolelovens krav til opptak ... 46
9.3.2 Forskriftsreguleringen av opptak til mastergrad ... 46
9.3.3 Adgangen til å endre forskrift om lokale opptak ... 47
9.4 Muligheter for suppleringsopptak og avstigning i en 5-årig modell ... 51
10. Formål med og utforming av 3+2 modeller ... 53
10.1 Innledning ... 53
10.2 Hva kan 3+2-modeller tilføre? ... 53
10.2.1 Innledning ... 53
10.2.2 Samfunnets behov for bachelorjurister ... 54
10.2.3 Spesialisering ... 54
10.2.4 Mobilitet ... 55
10.2.5 Tverrfaglighet ... 56
10.3 Ulike 3+2-modeller for forskjellige formål ... 57
10.3.1 Elementer i utforming av studieordninger ... 57
10.3.2 Tilrettelegging for avstigningsmulighet ... 58
10.3.3 Tilrettelegging for spesialisering ... 58
10.3.4 Tilrettelegging for mobilitet ... 59
10.3.5 Tilrettelegging for tverrfaglighet ... 61
10.4 Oppsummering: To modeller ... 62
11. På vei mot en omlegging av studiet? Skisser, konsekvenser og vurderinger ... 63
11.1 Oversikt... 63
11.2 3+2 variant A ... 64
11.2.1 Beskrivelse av modellen ... 64
11.2.2 Konsekvenser for faginnhold og kvalitet ... 65
11.2.3 Økonomiske og administrative konsekvenser ... 67
4
11.2.4 Vurdering ... 68
11.3 3+2 variant B ... 70
11.3.1 Beskrivelsen av modellen ... 70
11.3.2 Konsekvenser for faginnhold og kvalitet ... 71
11.3.3 Økonomiske og administrative konsekvenser ... 73
11.3.4 Vurderinger ... 74
11.4 Suppleringsopptaksmodellen ... 76
11.4.1 Beskrivelse av modellen ... 76
11.4.2 Konsekvenser for faginnhold og kvalitet ... 76
11.4.3 Økonomiske og administrative konsekvenser ... 77
11.4.3 Vurderinger ... 78
11.5 Sammenligning av økonomiske konsekvenser ... 78
11.6 Bergensmodellen ... 78
11.6.1 Bakgrunn ... 78
11.6.2 Beskrivelse av modellen ... 78
11.6.3 Mulige konsekvenser av en reform i Bergen ... 79
12. Avslutning ... 81
5
1. Mandat og bakgrunn for arbeidet 1.1 Oversikt
Arbeidsgruppen legger med dette frem sin rapport «Utredninger av 3+2-modeller».
I rapportens første kapittel gjengis mandatet for arbeidet (kapittel 1.2), arbeidsgruppens sammensetning (kapittel 1.3) og det redegjøres for gruppens arbeidsprosess (kapittel 1.4).
Deretter presenteres hovedtrekkene ved tidligere studiemodeller ved fakultet (kapittel 1.5).
Videre blir bakgrunnen for etablering av arbeidsgruppen gjennomgått (kapittel 1.6), før det gis en oversikt over den videre fremstilling (kapittel 1.7).
1.2 Mandat
Arbeidsgruppen har hatt følgende mandat, vedtatt den 18. desember 2014:
«Dekanen setter med dette ned en arbeidsgruppe til å utrede spørsmål knyttet til mulig omlegging av masterstudiet i rettsvitenskap fra dagens integrerte femårige modell til en modell basert på en bachelorgrad og en mastergrad (3+2-modell).
Arbeidsgruppen skal skissere en eller flere studieordninger basert på en 3+2-modell, og én studieordning som viderefører en integrert femårig mastermodell med suppleringsopptak mellom tredje og fjerde år.
Det er en selvsagt forutsetning at gjennomført bachelor- og masterstudium skal gi samme yrkeskvalifikasjoner som dagens integrerte femårige masterstudium. På den bakgrunn skal arbeidsgruppen også beskrive yrkesmuligheter for eventuelle bachelorkandidater.
Ved utformingen av skisser til studieordninger skal arbeidsgruppen legge avgjørende vekt på kvalitet i studiet i rettsvitenskap. Arbeidsgruppen skal vurdere om læringsutbytte for
bachelorstudiet beskrevet i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning gir tilfredsstillende kvalitet i emner som inngår i en juridisk profesjonsutdanning. Dersom tilfredsstillende kvalitet ikke oppnås for emner som legges til bachelorstudiet, skal det drøftes om dette kan kompenseres for gjennom en toårig masterutdanning. Skisser til omlegging til en 3+2-modell bør utformes slik at behovet for overgangsordninger blir minst mulig. Det skal innhentes erfaringer fra juridiske lærersteder som har innført 3+2-modeller.
Arbeidsgruppen skal utrede konsekvenser av en eventuell omlegging fra dagens integrerte femårige masterstudium til de studiemodellene som skisseres. Det skal blant annet utredes konsekvenser av en eventuell omlegging for kvaliteten på studiet, finanseringen av
virksomheten ved Det juridiske fakultet, samt nasjonal og internasjonal mobilitet mellom studiesteder, herunder spørsmål knyttet til mulige ulikheter i studiekvalitet, karakternivå og karaktergiving på bachelorstudiet ved forskjellige studiesteder.
Basert på utredningen skal arbeidsgruppen vurdere fordeler og ulemper med de
studieordninger den skisserer. Arbeidsgruppen skal legge frem sin rapport innen 15. juni 2015.»
Arbeidsgruppen tolker mandatet slik at gruppens rapport skal gi et bedre
beslutningsgrunnlag for å vurdere om det skal foretas en omlegging av dagens studiemodell til en 3+2-modell. Arbeidsgruppen er ikke bedt om anbefale om det bør foretas en omlegging
6
av dagens studiemodell, men om å «vurdere fordeler og ulemper med de studieordninger den skisserer».
Dersom fakultetet beslutter å legge om dagens studiemodell til en 3+2-modell, vil det kreve ytterligere utredning av det faglige og pedagogiske innholdet i denne modellen. Mandatet omfatter ikke en fullstendig utredning av alle sider ved det faglige og pedagogiske innholdet i mulige studieordninger basert på en 3+2-modell, og det har heller ikke vært mulig innenfor den tidsrammen arbeidsgruppen har hatt til rådighet. På den bakgrunn har arbeidsgruppen, dersom fakultetet beslutter å gå videre i arbeidet med en 3+2-modell, i samråd med
dekanatet lagt opp til at det nærmere faginnholdet i bachelor- og mastergradene må utarbeides i neste fase.
1.3. Arbeidsgruppen
Dekanen oppnevnt følgende medlemmer av arbeidsgruppen
Christoffer C. Eriksen, Institutt for offentlig rett (arbeidsgruppens leder)
Eivind Smith, Institutt for offentlig rett
Inger Berg Ørstavik, Institutt for privatrett
Lasse Simonsen, Institutt for privatrett
Ole Hammerslev, Institutt for kriminologi og rettsosiologi og Syd-dansk Universitet
Kristoffer Heitmann, JSU
Mads Fredrik Baardseth, JSU
Eline Storhaug Sørensen, fakultetsadministrasjonen
Elisabeth Ulleberg (arbeidsgruppens sekretær)
1.4 Arbeidsprosessen
Som det fremgår av mandatet, har arbeidsgruppens hovedoppgave vært å skissere mulige studieordninger og å utrede spørsmål knyttet til mulig omlegging av masterstudiet i rettsvitenskap. På den bakgrunn har gruppens arbeid vært lagt opp for å gi et best mulig grunnlag for en etterfølgende beslutning om fakultet bør legge om studiet, og i så fall på hvilken måte. Arbeidsgruppen har sett det slik at det vil være mer hensiktsmessig å legge til rette for brede diskusjoner med alle miljøer på fakultet om hvorvidt det bør foretas en omlegging av studiet til en 3+2-modell, etter at innstilling foreligger, heller enn før innstillingen er klar. Gruppens arbeid og diskusjoner har av den grunn stort sett foregått internt. Det har likevel blitt trukket inn flere utenfor gruppen i arbeidet, blant annet studie-, eksamens- og økonomiseksjonen. Gruppen har også holdt dekanatet og de instituttmiljøene som er mest involvert i dagens masterprogram i rettsvitenskap, orientert om utviklingen i gruppens arbeid.
Arbeidsgruppen har totalt hatt 7 møter fra januar til juni 2015, i tillegg til korrespondanse på e-post og en-til-en samtaler.
Gruppen har innhentet opplysninger fra ressurspersoner på fakultetet og på enkelte andre fakultet, samt UiOs sentraladministrasjon. Det er også avholdt et møte med potensielle arbeidsgivere for bachelorstudenter 5. juni.
7
Gruppens leder og sekretær har hatt flere møter med dekanatet, hvor det har blitt orientert om status i arbeidet.
Det har også blitt orientert om status i arbeidet for ansatte ved IfP 16. april 2015, ved IoR 30.
april 2015 og ved NifS 19. mai 2015. Det er videre om orientert om arbeidet i PMR 12. mai og i fakultetsstyret 15. juni.
Fristen for fremleggelsen av rapporten ble underveis i arbeidet endret fra 15. juni til 25. juni.
1.5 Studiemodeller i rettsvitenskap ved UiO – en kort historisk oversikt
Rettsstudiet i Oslo har gjennomgått flere større studiereformer. De ulike studieordningene har mange likhetstrekk blant annet ved at studieprogrammet tradisjonelt har bestått av store emner med integrerte fag og overvekt av obligatoriske- og rettsdogmatiske emner. Noen ulikheter er det imidlertid mellom de ulike studiemodellene. Vi har valgt å se på de fire siste studieordningene.
Studieordningen av 1984
I studieordningen av 1984 ble 1.-5. avdeling innført med årlige eksamener. Studieordningen forut for 1984-ordningen, studieordningen av 1968, bestod av tre avdelinger med normert studietid til 10-11 semestre.
For studieordningen av 1984 var undervisningen frivillig, med unntak av krav om å besvare fire fakultetsoppgaver for å gå opp til 1. avdelings eksamen. De fleste fag var obligatoriske, med unntak av mulighet for et juridisk valgfag i 3. avdeling. Dersom studenten ikke oppga noe valgfag, ble selskapsrett automatisk valgt. Valgfaget inngikk i eksamen for 3. avdeling. I deler av studiets 5. avdeling kunne studentene velge mellom ulike spesialfag, som ikke måtte være tilsvarende valgfaget i 3. avdeling. Spesialfaget ble avlagt sammen med 5. avdeling.
Spesialfagseksamen utgjorde én eksamensdag av til sammen 3 dager. Faget hadde egne sensorer og fikk egen karakter som ble regnet inn i 5. avdelingskarakteren. Studenten kunne velge mellom å ta eksamen i spesialfagene eller skrive en særavhandling, som skulle være et selvstendig, skriftlig arbeid, enten individuelt eller i gruppe. Frem til og med 1984-ordningen, fikk studentene én samlet (gjennomsnittlig) hovedkarakter ved oppnåelse av graden cand. jur.
Dette opphørte parallelt med innføring av 1996-ordningen.
Rettsstudiet var frem til 1985 åpent for alle immatrikulerte studenter ved UiO. På grunn av kapasitetsproblemer fikk fakultetet anledning til adgangsbegrensning fra studieåret 1985-86.
Studieordningen av 1996:
I studieordningen av 1996 ble studiet delt inn i en grunndel og en profesjonsdel. Denne studieordningen skiller seg mest fra de øvrige studiemodellene som nevnes her. Grunndelen bestod av grunnfag privatrett og grunnfag offentlig rett, to semestre hver (tilsvarende 60 studiepoeng), som ga en innføring i fagområdene. Profesjonsdelen bestod av en fellesdel på fire semestre (tilsvarende 120 studiepoeng) med fordypning, samt en valgdel på tre semestre
8
(tilsvarende 90 studiepoeng). Valgdelen bestod av inntil fire valgfag tilsvarende 15
studiepoeng hver, og en spesialoppgave tilsvarende 30 studiepoeng eller 60 studiepoeng. Det var også mulig for studentene i valgdelen å dra på utveksling et semester. Samlet studietid var 12 semestre, med Ex.phil og Ex.fac. Ved innføring av 1996-ordningen ble spesialoppgave (tilsvarer dagens masteroppgave) en obligatorisk del av rettsstudiet.
Det ble gitt eksamen etter hvert av grunnfagene, og etter profesjonsdelenes fellesdel og valgdel. På eksamensvitnemålet for cand. jur-graden fremkom kun karakter for
profesjonsdelens fellesdel, og en karakter for hvert av de valgfag studenten hadde valgt og for spesialoppgaven. Et viktig formål med studieordningen av 1996 var at de to grunnfagene enkelt skulle kunne inngå i andre grader dersom studentene ikke ønsket å fullføre rettsstudiet.
Studieordningen av 2004:
I studieordningen av 2004 ble cand. jur.- graden erstattet av en femårig Master i
rettsvitenskap. Det ble igjen innført årlige avdelinger med eksamener etter hver avdeling, samt et 5. studieår med masteroppgave i 9. semester og valgemner/utveksling i 10. semester.
Det var totalt 220 studiepoeng med obligatoriske emner og 30 studiepoeng med valgfrie juridiske emner, i tillegg til masteroppgave på 30 studiepoeng og Ex.phil og Ex.fac. De valgfrie emnene ble tilbudt kun på masternivå i studieløpets siste semester, og kunne erstattes med utvekslingsopphold eller 60 studiepoengs masteroppgave. Våren 2007 ble cand.jur.-graden utfaset.
Gjeldende studieordning av 2011:
Den gjeldende studieordningen ble innført i 2011. Studiemodellen likner den av 2004 i faginnhold og oppbygning. Som nevnt under kapittel 1.5 ble det blant annet på grunn av tilbakemeldinger fra NOKUTs tilsyn i 2008 satt i gang en prosess på fakultetet for å forbedre rettsvitenskapsstudiet. Det ble med 2011-ordningen innført emner som avsluttes med
eksamen hvert semester, lagt opp til obligatorisk undervisning, bedre tilrettelagt for valgfrihet med blant annet innføring av et juridisk valgemne på bachelornivå, samt innført flere internasjonale komponenter.
Studieprogrammet er basert på Stenvikutvalgets innstilling (omtalt under). I innstillingens kapittel 4.3 s. 27 står det at det er «tenkt i retning av at de tre første studieårene skal
representere et «bachelornivå», hvor det legges stor vekt på innføring og bredde, mens de to siste årene representerer et «masternivå», hvor større vekt legges på fordypning og
spesialisering».
Dagens studiemodell har følgende oppbygning:
Obligatoriske emner (190 studiepoeng)
Ex.phil (10 studiepoeng) og Ex.fac. (10 studiepoeng)
Valgfritt juridisk emne, bachelornivå (10 studiepoeng)
Semi-obligatorisk emne (10 studiepoeng)
Valgfrie juridiske emner, masternivå (40 eller 10 studiepoeng, avhengig av omfang på masteroppgave)
Masteroppgave (30 eller 60 studiepoeng).
9
Studentene kan dra på utveksling i stedet for å ta valgfrie emner på masternivå. Det er også mulighet til å velge bestemte faglige profiler. Studieprogrammet består i stor grad av
obligatoriske emner og juridiske valgemner. Perspektivfagene (semi-obligatoriske emner) rettssosiologi, rettsøkonomi og rettsfilosofi har innslag av tverrfaglighet. Studentene kan velge praksisopphold ved en av fakultetets praksissteder som 10 studiepoengs valgemne.
Dette var også mulig i tidligere studieordninger.
Opptaksrammen for studiet er 430 studenter per år, fordelt med opptak på både
høstsemesteret og vårsemesteret for studenter med studierett. I tillegg kommer mulighet for å ta eksamener som privatist (se under). Studenter som har tatt deler av en grad eller en bachelorgrad innen rettsvitenskap kan søke gjennom samordnet opptak, og få godskrevet emner fra annen høyrere utdanning (omtales i kapittel 5.4) eller ta 4.og 5. studieår som privatist. Valgemner på bachelornivå er åpne for studenter fra andre studieprogram. For øvrig er studieprogrammet lukket for andre studenter enn programstudentene.
Frem til studieordningen av 2011 var det mulig å ta hele rettsstudiet som privatist. Ved overgang til ny studieordning ble det vedtatt å utfase privatister i masterstudiet. Den nye studieordningen innførte obligatorisk undervisning på 2.-4. studieår. For at privatistene skulle ha mulighet til å fullføre Master i rettsvitenskap vedtok fakultetet en lang
overgangsordning mellom de to studieordningene. Studieordningen av 2004 utfases gradvis med siste eksamen i JUR4000P (4. avdeling) våren 2016 og siste eksamen i masteroppgaver og valgemner høsten 2017. Etter 2017 er det altså ikke lenger anledning å oppnå graden Master i rettsvitenskap som privatist ved UiO. Det betyr at man må være tatt opp på fakultets masterprogram for å oppnå graden Master i rettsvitenskap ved UiO. Studenter med en juridisk bachelorgrad fra andre læresteder som ønsker å komme inn på dette
masterprogrammet må da søke gjennom samordnet opptak på bakgrunn av karakterer fra videregående skole.
1.6 Bakgrunn for arbeidet
Spørsmålet om studieprogrammet Master i rettsvitenskap ved Det juridisk fakultetet i Oslo skal deles i et bachelor- og masternivå ble tatt opp allerede da det femårige
masterprogrammet erstattet cand.- jur studiet i 2004. Ved etableringen av
masterprogrammet ble det besluttet at det ikke skulle deles i et bachelor- og masternivå.
Spørsmål om oppdeling ble på nytt aktualisert i 2008 av NOKUTs evaluering «Revidering av akkreditert mastergradsstudium i rettsvitenskap». NOKUT-komiteen mente at fakultetets masterstudium ikke svarte til de krav som bør stilles til en pedagogisk oppbygd studieordning.
Komiteen påpekte videre at fokuset på internasjonalisering bør bli sterkere, og at
obligatoriske elementer bør innføres for å orientere studentene mer mot læring og mindre mot eksamen. Evalueringskomiteen anbefalte i sin rapport fakultetet å vurdere å gå over til en 3+2 modell som kunne gi større rom for fordypning, progresjon og internasjonalisering.
NOKUTs anbefalinger ble fulgt opp i Bostad-utvalgets rapport i desember 2008. Utvalget ble ledet av daværende viserektor Inga Bostad og besto av medlemmer fra UiO sentralt,
vitenskapelige- og administrative ansatte samt studenter ved Det juridiske fakultet og en deltaker fra medisinstudiet ved UiO. Mandatet var å følge opp hvordan kravene i NOKUT- rapporten kunne tilfredsstilles, samt se tiltakene i forbindelse med økonomi og ressurser og
10
skissere mulige alternativer. Komiteen anbefalte i sin rapport blant annet større grad av
«modulisering» av utdanningen for å bedre fleksibilitet og mobilitet av studenter i tråd med NOKUTs anbefalinger om en oppdeling i 3+2-modell.
I brev fra rektor av 4. februar 2009 ble fakultetet anbefalt å bedre studiekvaliteten med bakgrunn i Bostad-utvalgets rapport, blant annet ved å modulisere avdelingene i emner som tilordnes studiepoeng.
Parallelt leverte instituttlederne ved IKRS, SMR, IfP, IoR og NifS i januar 2009 på oppdrag fra dekanus et første forslag til en omlegging av masterstudiet i rettsvitenskap blant annet med bakgrunn i NOKUTs tilbakemeldinger om større valgfrihet og internasjonalisering.
Gruppen fremmet anbefalinger om det konkrete faginnholdet i studiet men valgte å ikke foreslå en overgang til 3+2-ordning.
I desember 2009 ble det nedsatt et utvalg med medlemmer internt fra fakultetet ledet av Are Stenvik (Stenvikutvalget), for å utforme et konkret forslag til endret studiemodell. I utvalgets mandat heter det at den nye studiemodellen skal medføre en størst mulig forbedring av studietilbudet tilpasset kvalitetsreformens intensjoner og med hensyn til NOKUTs
anbefalinger, anbefalinger fra rektor i brev av 4. februar 2009 samt instituttledernes rapport.
Sentrale temaer i mandatet for arbeidet var integrering av metode- og etikkfaget, innføring av nye undervisnings- og evalueringsformer, større innslag av internasjonale aspekter, større valgfrihet for studentene og etablering av forskerlinje. Omlegging til 3+2-modell var i mandatet presisert som noe utvalget ikke skulle vurdere, i tråd med instituttledernes anbefalinger, og det ble dermed ikke beskrevet i rapporten.
Spørsmålet om 3+2-ordning for rettvitenskapsstudiet ble nok en gang aktualisert ved at Kunnskapsdepartementet i 2011 oppnevnte en arbeidsgruppe ledet av Asbjørn Strandbakken (Strandbakken-utvalget), som skulle utrede behovet for juridisk kompetanse og utdanning frem mot 2025. Strandbakken-utvalget leverte sin rapport i februar 2013 der det beskrives en rekke forhold som argumenterer for en oppdeling i 3+2-modell for Master i rettsvitenskap. I Stortingets spørretime 2. april 2014 uttrykte statsråden at han, med henvisning til
Strandbakken-utvalgets utredning, ville « legge til rette for en oppdeling av det integrerte masterstudiet i rettsvitenskap i en 3+2-ordning for de universiteter som ønsker det.»
Universitetet i Bergen stilte seg tidlig positive til en omlegging og nedsatte en prosjektgruppe for å utrede spørsmål knyttet til en mulig omorganisering av studiet. I mandatet står det at
«Prosjektgruppen gis vide fullmakter til å drøfte og eventuelt ta stilling til alle forhold knyttet til rettsstudiet, med sikte på å utvikle et fremtidsrettet studium med styrket kvalitet».
Prosjektgruppen leverte sin innstilling 11.februar 20151. I innstillingen fra Bergen legges det opp til en ny studiemodell som bygges opp med et bachelor- og masternivå, men i en
integrert 5-årig modell. På den måten sikres studentene opptak til hele studieløpet, med en avstigningsmulighet etter tre år, og med mulighet for mobilitet fra andre studiesteder inn til de siste to årene.
Det er i Bergensinnstillingen foreslått omfattende endringer i innhold og oppbygning av studieprogrammet. Etter forslaget skal de tre første årene utgjøre en «fellesutdannelse» som
1 Lenke til Delinnstilling 1 ved UiB:
http://www.uib.no/sites/w3.uib.no/files/attachments/studieordningdelinnstilling1-februar2015.pdf
11
inneholder de obligatoriske emner som de tenker seg vil være felles for alle jurister og som kan legge grunnlag for videre studier eller yrkesdeltakelse. De som velger å avslutte studiene etter de tre første årene, oppnår graden Bachelor i rettsvitenskap. På de to siste årene
vektlegges selvstendighet og dypgående studier med mulighet for fordypning innenfor tre eller fire ulike spesialiseringer samt flere valgfrie emner. Etter fem år oppnår studentene graden Master i rettsvitenskap. Innstillingen har vært på høring både internt på fakultetet i Bergen og til enkelte eksterne, med frist 1. mai 2015. Det er ennå ikke avklart om Det juridiske fakultet i Bergen vil gå videre med utvalgets anbefalinger. Arbeidsgruppen er ikke kjent med om Universitetet i Tromsø har planer om omlegging av studiemodell. Den foreslåtte Bergensmodellen omtales nærmere i kapittel 11.6.
Spørsmålet om en 3+2-modell i rettsvitenskap er også blitt aktualisert gjennom at det etter 2007 er opprettet bachelorstudier i rettsvitenskap ved Universitetene i Agder og Stavanger og Høyskolen i Lillehammer, Høyskolen i Buskerud og Vestfold og Folkeuniversitetet i Midt- Norge (Trondheim). Det viser seg at mange av bachelorkandidatene fra disse
studieprogrammene søker seg inn som studenter ved vårt integrerte studieprogram og får godskrevet emner fra eget studiested for å kunne fullføre mastergraden hos oss. Dette redegjøres det for i kapittel 5.4.
Etter at arbeidsgruppen startet sitt arbeid, sendte Kunnskapsdepartementet i mars 2015 ut høring om forslag om endringer i forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler av 16. desember 2005 nr. 1574. I
høringsbrevet foreslås det at det bør være valgfritt for institusjonene som i dag gir mastergrad i rettsvitenskap om de ønsker å gå over til en modell med bachelor- og
mastergrad. Videre står det at det fortsatt vil være de tre utdanningsinstitusjonene som i dag tilbyr en femårig mastergrad i rettsvitenskap som kan gi tittelen «Master i rettsvitenskap».
Departementet tar sikte på å fastsette endringsforskriften slik at den kan iverksettes fra 1.
januar 2016.
1.7 Den videre fremstilling
I det følgende presenteres i kapittel 2 et sammendrag av rapporten.
Bologna-prosessen og innføring av 3+2 modeller presenteres i kapittel 3, og 3+2 ordninger i rettsvitenskap i Europa presenteres i kapittel 4. Norske bachelorutdanninger i rettsvitenskap gjennomgås i kapittel 5.
Arbeidslivets behov for jurister med bachelorgrad diskuteres i kapittel 6.
Rammer for økonomi, kvalitet og opptak gjennomgås i henholdsvis kapittel 7, 8 og 9.
Formål med og utforming av 3+2-modeller gjennomgås i kapittel 10.
Skisser til studieordninger presenteres i kapittel 11.
12
2. Sammendrag
Bologna-erklæringen hadde som ambisjon å øke studentmobiliteten på tvers av landegrenser, og den har medført en europeisk utdanningsreform de siste 15 årene. Bologna-prosessen gjennomgås i kapittel 3, og det redegjøres for hovedelementer i utdanningsreformen som har medført at de aller fleste typer av høyere utdanning i de fleste europeiske land har blitt delt i et bachelor- og et masternivå. Det er imidlertid langt fra alle studieprogram ved UiO som i dag er bygget opp etter en 3+2-modell, selv om Bologna-prosessen medførte store endringer i høyere utdanning etter kvalitetsreformen i 2003. Ved UiO er det i 2015 femårig integrerte masterprogram, ikke bare i rettsvitenskap, men også i blant annet klinisk ernæring og i farmasi, og flere fakultet har beholdt sin profesjonsutdanning. Erfaring viser også at omlegging til 3+2-modeller ikke har fungert som ønsket på alle studieprogram.
Studieprogrammet klinisk ernæring var bygget opp etter en 3+2-modell, men ble lagt om til en femårig integrert modell i 2013.
Beskrivelsene av europeiske 3+2-ordninger i rettsvitenskap i kapittel 4 går igjennom noen hovedelementer i de 3+2-ordningene som er gjennomført for studier i rettsvitenskap i
Norden og i enkelte land utenfor Norden. Gjennomgangen viser blant annet at en rekke land i Europa har innført 3+2-ordninger for studier i rettsvitenskap som ledd i implementeringen av Bologna-prosessen, men at de fleste studenter likevel ser ut til å fortsette fra bachelor til master. Det betyr at mulighet for «exit» etter tre år i praksis brukes lite.
Oversikten over norske bachelorprogram i rettsvitenskap som presenteres i kapittel 5 går igjennom oppbygning av de enkelte studiene, hva som skjer med bachelorkandidatene og erfaringer med innpasningsopptak av bachelorstudentene. Kapitlet viser blant annet at de aller fleste bachelorstudentene ønsker å komme inn på masterstudiet i rettsvitenskap.
Vurderingen av de fremtidige yrkesmulighetene for bachelorkandidater i rettsvitenskap i kapittel 6 viser at arbeidsgivere hittil har vist liten interesse for bachelorkandidater i
rettsvitenskap. Samtidig fremgår det også i kapittel 6 at enkelte arbeidsgivere har vist en viss interesse for personer som tar ett eller flere juridiske fag, da som del av eller supplement til annen utdannelse. Kandidatundersøkelser viser at masterkandidatene fra dagens femårige integrerte studiemodell opplever sin utdanning som tilpasset til og relevant for arbeidslivets behov.
Redegjørelsene for økonomiske rammebetingelser, krav til kvalitet og opptaksrammer i kapittel 7, 8 og 9 viser at en omlegging til en 3+2-modell ikke nødvendigvis fører til at kvaliteten på studiet eller fakultetets fagmiljø svekkes. Gjennomgangen av ulike krav til innhold og oppbygning av bachelor- og masternivået i kapittel 8 viser at fakultetet, innenfor de rammer som følger av mastergraden som adgangskort til lovbeskyttede profesjoner, har stort frihet til å velge hvordan studieprogrammene skal utformes og organiseres. Men det fremgår også av kapitlene at det er noe usikkerhet med hensyn til hvilke virkninger en omlegging til en 3+2-modell vil få. Det er ikke mulig for arbeidsgruppen å vurdere sikkert hvordan organer utenfor fakultetet vil forholde seg til en eventuell omlegging, men slike usikkerhetsmomenter er likevel søkt identifisert. Kapittel 7 viser at fakultetet, ved en omlegging til en 3+2-modell, både kan risikere noe trangere økonomi og få mulighet til en viss styrking av økonomien, avhengig av hva som blir fremtidige finansieringsrammer og hvilken type 3+2-modell det eventuelt skal legges om til. Kapittel 9 viser at fakultet med
13
dagens regler ikke kan garantere at fakultetets eventuelle bachelorstudenter får opptak på fakultetets masterprogram, men at det kan være en mulighet for å få endret reglene.
Den undersøkelse som presenteres i kapittel 10, av hvordan 3+2-modeller kan bygges opp på ulike måter for å ivareta ulike hensyn, viser at det kan skilles mellom to ulike modeller, som begge representerer ytterpunkter blant mulige studiemodeller. Den ene modellen legger en generell og felles grunnutdanning til bachelornivå, mens valgmuligheter og spesialisering som åpner for mobilitet, legges på masternivå. Den andre modellen har et bachelornivå som fokuserer på læring av grunnleggende metode og ferdigheter, og som gir mulighet for
mobilitet og tverrfaglighet på bachelornivået, mens masternivået i denne modellen har større fokus på generalistutdanning.
Presentasjonen av skisser i kapittel 11 viser hovedelementer i noen mulige studieordninger og hvilke konsekvenser de enkelte studieordningene vil ha for faginnhold, kvalitet, økonomi og administrasjon. Basert på rapportens øvrige kapitler gjennomgås også enkelte fordeler og ulemper med de enkelte skisser til studieordninger. Formålet med vurderingene er ikke å anbefale en av skissene fremfor de andre, men å gi et bedre grunnlag for å avgjøre om masterprogrammet i rettsvitenskap bør legges om til en 3+2-modell, og i så fall hvordan denne modellen bør utformes.
14
3. Bologna-prosessen og innføring av 3+2-modeller
3.1 Innledning
Dette kapitlet presenter en oversikt over innføringen av bachelor- og masternivået i høyere utdanning i Norge etter den såkalte Bologna-erklæringen i 1999, samt noen erfaringer ved innføring av bachelor- og mastermodeller ved UiO.
3.2 Bologna-prosessen
Som et tiltak for å styrke europeisk samarbeid ble det i 1999 oppnådd enighet mellom en rekke europeiske utdanningsministre om å etablere et felles utdanningsområde i Europa. I den erklæringen som ble vedtatt på et ministermøte i Bologna, «Bologna-erklæringen», beskrives satsningsområder for å realisere et felles utdanningsområde, blant annet mål om innføring av et sammenliknbart gradssystem for å øke mobilitet, samarbeid og
kvalitetssikring på tvers av studiesteder og over landegrenser.
I Bologna-erklæringen ble det definert flere mål, blant annet om å etablere felles systemer for grader og studiepoeng. Det ble forutsatt at gradssystemet skulle inndeles i to hovednivåer, lavere og høgre nivå. Lavere nivå skulle ha varighet på minimum 3 år og være bestått for å kunne fortsette til høgre nivå. Det ble også forutsatt at graden som tildeles etter lavere nivå, skal tilfredsstille det europeiske arbeidsmarkedets behov for kvalifikasjoner og at høgre nivå skal føre til en mastergrad og/eller en doktorgrad.
Videre skulle formålet med å innføre et studiepoengsystem, slik som European Credit Transfer System (ECTS), være å fremme størst muligmobilitet for studentene. Et slikt felles system for studiepoeng i hele Europa gir mulighet for å sammenligne hvilken
arbeidsbelastning (inklusive forelesninger, seminarer, prosjekter, praktisk arbeid, selv- studier og eksamener) som er påkrevet for oppnå et bestemt læringsutbytte, på ulike studier, på tvers av landegrenser. 60 ECTS skal tilsvare arbeidsbelastning i et fullt akademisk år, som vanligvis er mellom 1500-1800 timer, slik at 1 ECTS tilsvarer 25-30 timers arbeid. Innføring av et felles karaktersystem med karakterskala fra A-F, var også en viktig del av prosessen med å skape konvertible utdanninger og grader.
I Norge ble de mest sentrale målene i Bologna-erklæringen gjennomført ved
kvalitetsreformen av 2003. Det ble innført bachelor- og masterprogram (3+2-modeller) i høyere utdanning, og utdanningene ble kategorisert i tre sykluser: bachelor (1. syklus), master (2. syklus) og doktorgrad (3. syklus).
Etter lov av 1. april 2005 nr. 15 om universitets- og høyskoler § 3-2 annen setning ble departementet gitt kompetanse til å gi forskrift om et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk.
Kunnskapsdepartementet fastsatte et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) 15. desember 2011.
Nivåene for hver enkelt syklus ble senere definert i en felles mål for
læringsutbyttebeskrivelser gjennom Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKF) som bygger på det europeiske kvalifikasjonsrammeverket (EQF).
15
Ved kvalitetsreformen ble de aller fleste studieprogrammer delt i tre sykluser. Som ledd i dette besluttet Kunnskapsdepartementet å avvikle cand. jur.- graden, og bestemte at de juridiske fakultetene i Bergen, Oslo og Tromsø kunne tildele graden Master i rettsvitenskap. I dag fremgår det av forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler at de tre fakultetene kan tildele graden Master i rettsvitenskap.
Som beskrevet ovenfor har nå Kunnskapsdepartementet i brev av 27. mars 2015 sendt et forslag om å endre gradsforskriften på høring. Departementet mener at det nå bør være valgfritt for de institusjonene som i dag gir mastergrad i rettsvitenskap om de ønsker å gå over til en modell med bachelor- og mastergrad.
3.3 Erfaringer med innføring 3+2-modeller ved UiO
Ved UiO er de aller fleste studieprogram organisert som bachelor- og masterprogram, med unntak av de 6-årige profesjonsutdanningene, slik som psykologi, medisin og teologi, og enkelte integrerte 5-årige masterprogram, slik som masterprogrammene i rettsvitenskap, klinisk ernæring og farmasi. Arbeidsgruppen har vært i kontakt med tre studieprogrammer ved UiO som enten har endret studiemodell eller har vurdert dette for å høre deres
synspunkter med tanke på fordeler og ulemper med modellene.
Studieprogrammet i klinisk ernæring ble omgjort til en integrert 5-årig modell fra en 3+2- modell i 2013. Det tas opp 35 studenter hvert år, så det er et betraktelig mindre
studieprogram enn Rettsvitenskap. Det skiller seg også fra rettsvitenskap ved at studieprogrammet har mange felles emner med medisinstudiet. Likevel kan det være interessant å se på hvilke fordeler og ulemper de ser for de to studiemodellene.
Hovedårsaken til å velge en integrert modell var 1) å forhindre lekkasje av studenter til medisinstudiet og 2) å sikre egne studenter opptak til hele studiet. Når det gjelder punkt 2, så ble det sett på som særlig problematisk at studenter som hadde gått tre år ved UiO ble
utkonkurrert av studenter som kom fra andre skoler med tilsvarende utdanninger. De studentene som kom fra andre skoler slet ofte med at det var et høyt nivå på masterdelen, og det ble spekulert i om det var strengere karakterkrav ved UiO. Det tilbys suppleringsopptak for å fylle studieplasser ved frafall av studenter gjennom løpet.
Det som programleder Svein Olav Kolset ser på som den største utfordringen med den 5- årige modellen, er at den er for lite fleksibel. Dette er noe de ønsker å arbeide med blant annet ved å legge inn flere valgfrie emner.
Det er en rekke høyskoler som tilbyr bachelorløp innen ernæring, og mange av disse
studentene tar mastergrader i ernæring ved utenlandske universitet og vil konkurrere om de samme jobbene. Programleder ønsker i større grad å samarbeide med disse høyskolene for å sikre et mer felles nivå/standard på kandidatene.
Vi har også vært i kontakt med ansatte ved studieprogrammet farmasi som per i dag er en 5- årig integrert modell i Oslo og Bergen, mens det er en 3+2-modell i Tromsø. Det er også flere høyskoler som tilbyr bachelorstudier innen farmasi.
16
I stortingsmelding 13 (20011-2012) Utdanning for velferd, står det at regjeringen vil legge til rette for innføring av 3+2-modell for farmasiutdanningene og at de femårige modellene fases ut. Profesjonsråd for farmasiutdanning har fått mandat til å se på hvordan en 3+2-modell vil se ut og har levert sin rapport. Innholdet i farmasiutdanningen følger et EU-direktiv som blant annet medfører visse kompetansekrav og krav om at det skal inngå praksis i studiet.
Det er et tydelig skille mellom kompetansen til bachelor- og masterstudentene, da bachelorgraden gir kompetanse som reseptar og mastergraden provisor.
UiO ønsker ikke å endre modell og opprettholder et 5-årig løp. Hovedårsaken til at UiO ikke ønsker å dele opp er at det er andre opptakskrav fra videregående skole for en 5-årig modell enn for en bachelor da det kreves mer realfagskompetanse for opptak til 5-årig løp. Hvis UiO legger om til bachelor, vil det måtte være tilsvarende opptakskrav som de andre
bachelorutdanningene (tilsvarende studieprogram skal ha samme faglige opptakskrav). Ved å endre opptakskravene, må også studieinnholdet endres, for å dekke opp manglende
grunnkompetanse. Et annet argument mot en deling har vært spørsmål knyttet til hva
høyskolekandidatene har av kompetanse sammenliknet med egne studenter, og bekymringen for at det er en kvalitetsforskjell særlig knyttet til at det er mindre fagmiljøer ved andre læresteder.
Det som på farmasi sees på som en ulempe med et 5-årig løp, er at det er mange studenter som ikke får gode nok karakterer og som må ta eksamener om igjen, men at de uansett har rett til å fullføre graden siden de har fått opptak i et integrert løp. Det er ikke er anledning til å ha karakterkrav til eksamen i et integrert løp. Dette er i så fall et argument for en 3+2- modell med C i karaktersnitt for opptak til master.
Farmasiutdanningen (og alle andre studieprogrammer ved Det matematisk-
naturvitenskapelige fakultet) er i en prosess der hele studieprogrammet gjennomgås for å se om det kan gjøres noen strukturelle og innholdsmessige endringer. Resultatet av dette arbeidet ser ut til å bli at farmasiutdanningen vil få en litt annen oppbygning, slik at praksisperioden, som nå ligger i 7. semester, flyttes til 6. semester. Det opprettholdes fremdeles et femårig integrert studieløp, men de første tre årene gis et bredere faglig fokus mens de to siste årene blir mer spisset, slik at oppbygningen likner mer en typisk bachelor- og masteroppbygning. Med en slik modell vil de som eventuelt faller fra etter 3. studieår ha gjennomgått en praksisperiode og ha en kompetanse som likner den fra høyskolene. Ved å legge opp til den nye modellen vil det være enklere å endre til en 3+2-modell, hvis det på et senere tidspunkt blir aktuelt.
Vi har også fått opplyst at studieprogrammet informatikk tidligere var et 5-årig løp, men ble endret til en 3+2-modell i 2009. Hovedårsaken til dette var at det er et godt
arbeidsmarked for studentene og at studentene ofte får relevante jobber tidlig. Dette
medførte stort frafall i en 5-årig modell da studentene ikke hadde behov for å fullføre løpet.
Et annet argument for å endre modell var at det ble flere valgmuligheter for studentene, med 4 ulike bachelorløp og masterløp innen informatikk. Det er mange studenter med
bachelorgrad fra høyskolene som tar en mastergrad i informatikk ved UiO.
Erfaringene fra UiO viser at ikke alle studieprogram ved UiO er lagt opp som bachelor- og masterløp, men at valg av studiemodell avhenger av ulike hensyn som er viktige for det enkelte studieprogram. Det dreier seg både om hensynet til valg av innhold og organisering
17
av studieprogrammet, og hensynet til studentene enten ved å sikre opptak til et integrert løp, dersom det anses som mest hensiktsmessig eller å tilby en avstigning mot arbeidslivet, dersom det er muligheter for jobb med bachelorgrad. Erfaringene viser også at 3+2-modeller ikke har fungert i alle situasjoner, og det finnes eksempler på studieprogram som har gått fra en 3+2-modell tilbake til et integrert løp.
