Tittel: Analyse av Abd Allah Ibn Buluggin sine memoarer, Tibyan, og hvordan han fremstiller og
oppfatter hendelsene som foregikk i al-Andalus mellom 1080 – 1090.
Masteroppgave
Navn: Mathias Sletten Brandal
Studium: Master i kulturmøte 2017
Tal ord: 39473
Abstract
This thesis addresses the events that took place in al-Andalus during the last 10-20 years of the Taifa period, which lasted from 1031 to 1090. In 1090, almost all the Taifa kingdoms of al-Andlaus were annexed by the Almoravids, an Orthodox Muslim group from the Maghreb.
The Taifa rulers were the result of the political fragmentation of the Umayyade caliphate which was formally dissolved in 1031. The Taifa kingdoms were smaller kingdoms competing with each other for resources and power, through military means and intrigues. One of these was the last ruler of the Taifa kingdom of Granada in southern al-Andalus, Abd Allah Ibn Buluggin of the Berber dynasty the Zirids. Abd Allah was overthrown by the Almoravids in 1090, but in his exile he wrote down the history of his dynasty, detailing the course of events in al-Andalus, and these memoirs are known as the Tibyan. The Taifa rulers were pressured from the northern part of the Iberian Peninsula, by the Christian kingdoms who had survived the Caliphate's plunder and war for centuries. During Alfonso VI reign, the Christian kingdom of Castilla-Leon became powerful and in 1085, Alfonso VI conquered Toledo, who had previously been the main city of one of the larger Taifa kingdoms. Toledo's fall, which is geographically centralized on the Iberian peninsula, sent a shock wave through the rest of al-Andalus and made the Taifa rulers contact the Almoravids, who were seen as protectors of Islam, to help them counter Alfonso VI's expansion. The meeting of cultures between the Almoravids and the Taifa rulers is interesting, because even thought they both were Sunni Muslims, they did not have the same approach towards Islam something that would lead to the demised of the Taifa rulers in the end by the Almoravids.
The thesis is based on the memoirs of Abd Allah ibn Buluggin, and the aim was to analyze how Abd Allah presents the events that took place in al-Andalus between 1080 - 1090. The theisis is based on a text analysis of the Tibyan, with a particular focus on how Abd Allah viewed these events. Earlier works on this time period will be mentioned, as well as what makes the Tibyan a special historical source. The thesis also deals with the historical context of the period. The reason is that al-Andalus's history is long and varied, and this section will give the reader insight into the emergence of the Taifa kingdoms, which religious and ethnic groups one finds in this period of iberian history, the history of the Christian kingdoms, mainly Castilla-Leon under Alfonso VI and the rise of the Orthodox Muslim Almoravids and their emergence and involvement in al-Andalus's power politics in 1085.
The focus of the Tibyan analysis is the meeting between the Taifa rulers and the Almoravids and how Abd Allah presents this. Emphasis will also be placed on the weakness of the Taifa realms, how Abd Allah perceived the intentions and relationships of the Almoravids and the final point of the analysis will focus on the role of religion in the power policy of the Iberian Peninsula.
Sammendrag
Denne oppgaven tar for seg hendelsene som foregikk i al-Andalus de siste 10-20 årene av taifa-perioden, som varte fra 1031 til 1090. I 1090 ble nesten alle taifa-rikene i al-Andlaus annektert av almoravidene, en ortodoks muslimsk gruppe fra Maghreb regionen. Taifa- herskerne var resultatet av den politiske fragmenteringen av Umayyade kalifatet som ble formelt oppløst i 1031. Taifa-rikene var mindre kongedømmer som konkurrerte med hverandre for resurser og makt, gjennom militære virkemidler og intriger. En av disse var den siste herskeren av taifa-riket Granada i det sørlige al-Andalus, Abd Allah Ibn Buluggin fra det berberske dynastiet Zirid. Abd Allah ble avsett i 1090 av Almoravidene, men i hans eksil skrev han ned sitt dynasti historie hvor han går i detalj om hendelseforløpet i al-Andalus, og disse memoarene er kjent som Tibyan. Taifa-herskerne presses fra den nordlige delen av den iberiske halvøya, fra de kristne rikene som hadde overlevd Kalifatets plyndring og krig i århundrer. Under Alfonso VI ble det kristne kongedømmet Castilla-Leon mektig og i 1085 erobret Alfonso VI Toledo, som tidligere hadde vært hovedsetet i en av de større taifa- rikene. Toledos fall, som geografisk lå sentralt på den iberiske halvøya, sendte en sjokkbølge gjennom resten av al-Andalus og det fikk taifa-herskerne til å ta kontakt med almoravidene, som ble sett på som beskyttere av islam, for å hjelpe dem mot ekspansjonen til Alfonso VI.
Kulturmøte mellom Almoravidene og taifa-herskerne er interessant, for selv om de begge var sunnimuslimer, hadde de ikke samme tilnærming til islam noe som kom til å føre til taifa- herskernes avsettelse av Almoravidene.
Oppgaven tar utgangspunkt i Abd Allahs memoarer for å analysere hvordan Abd Allah fremstiller hendelsesforløpet i al-Andalus i tida mellom 1080 – 1090. Utgangspunktet er tekstanalyse av Tibyan. Her vil også tidligere verk nevnes samt hva som gjør Tibyan til en spesiell kilde. Oppgaven har en del som omhandler den historiske konteksten i tiden. Al- Andalus historie er lang og varierende, og denne delen skal gi leseren innsyn i fremveksten av taifa-rikene, hvilken religiøse og etniske grupper en finner i denne perioden av historien, historie omkring de kristne kongedømmene, hovedsakelig Castilla-Leon under Alfonso VI og historien om de ortodokse muslimske almoravidene og deres fremvekst og innvolvering i al- Andalus maktpolitikk i 1085.
Fokuset for analysen av Tibyan er møtet mellom Taifa-herskerne og almoravidene og hvordan Abd Allah fremstiller dette. Det vil også legges vekt på svakheten i taifa-rikene, hvordan Abd Allah oppfattet intensjonene og relasjonene til almoravidene og det siste punktet i analysen vil ha fokus på hvilken rolle religion hadde for maktpolitikken i den iberiske halvøya.
Forord
Jeg har vært fascinert av iberisk historie i lengre tid, helt siden jeg skrev bachelor-oppgaven min, som blant annet inneholdt temaet det spanske imperiets fall. Når jeg leste om det spanske imperiet, begynte jeg også å finne mye spennende om historien til Spania i tiden før de var et imperium. En historie som forklarte mye om hvorfor de ble et imperium, men også hvorfor de var som de var. Da jeg begynte på masterstudiet i Volda høsten 2017 tok jeg valgemne om al-Andalus sin historie, og oppdaget en historie om religiøs krig, om muslimer, jøder og kristne som både levde med hverandre og i konflikt. Jeg fant en historie som både var lang og veldig varierende og på mange måter ganske komplisert. En historie om
konkurrerende makter, fremvekst og fall av mektige riker, omveltinger, invasjoner og historiske karakterer som både er spennende og karismatiske. På den iberiske halvøya var det også i deler av al-Andalus historie mange mektige riker som kjempet om hegemoniet. Al- Andalus historie byr på alt fra krig til fred, sekulariserte samfunn og religiøst styre. Al-
Andalus og den iberiske halvøya i fra 711 og fram til 1492 er en historie som har absolutt alt.
Da jeg skulle finne noe å skrive om i masteren fikk jeg tips om en primærkilde jeg kunne bruke, og med utgangspunkt i Tibyan ble jeg automatisk dratt til taifa-periodens siste tid hvor kulturmøter og religiøse møter når et klimaks. Det innlysende her er naturligvis den kristne gjenerobringen av Iberia fra muslimene i sør. Men et annet aspekt som er like, om ikke mer, spennende syns jeg personlig er møtet mellom forskjellige tilnærminger til islam. I å skrive om hvordan Abd Allah fremstiller de siste 10 – 20 årene av taifa-perioden får jeg undersøke å jobbe med disse møtene.
Jeg vil først takke min veileder Harald Endre Tafjord for hjelp og veiledning gjennom de to årene jeg har brukt på å skrive masteren min. Muligheten for å alltid kunne sende en e-post eller stikke innom for hjelp har vært uvurderlig. Videre vil jeg takke mine foreldre, Reinhart Sigurd Brandal og Ingrid Anita Sletten, for tålmodighet og støtte gjennom denne prosessen.
Jeg vil også takke min kjæreste Marlene Sandal for tålmodighet og støtte gjennom to år med distanseforhold og forståelse over mine prioriteter når det gjelder å arbeide med masteren.
Videre vil jeg også takke mine venninner Elin Gundersen og Hege Sørbråten som har vært behjelpelige med tips både om litteratur, rettskriving og generelt til masterskriving.
Innholdsliste
1 Innledning... 1
1.1 Problemstilling: ... 1
1.2 Teoretisk tilnærming ... 2
1.2.1 Kultur ... 2
1.2.2 Ideologi og makt ... 4
2 Abd Allah, Tibyan og taifa-perioden ... 7
2.1 Hvem var Abd Allah ibn Buluggin? ... 7
2.2 Tibyan – En unik kilde ... 7
2.3 Tidligere historieskrivning om perioden... 9
2.3.1 Kilder fra eldre historikere... 9
2.3.2 Tidligere forskning ... 9
3 Metode – Kvalitativ kildeanalyse ... 13
4 Historisk kontekst ... 17
4.1 Oppkomsten til taifa-rikene ... 18
4.2 Al-Andalus topografi ... 19
4.3 Etnisk og religiøs pluralisme i al-Andalus ... 21
4.3.1 Andalusere ... 21
4.3.2 «Gamle» Berbere ... 23
4.3.3 «Nye» Berbere ... 23
4.3.4 Saqaliba ... 24
4.3.5 De kristne (Los Mozarabes) i al-Andalus ... 25
4.3.6 Jødene i al-Andalus ... 26
4.4 Taifa-rikenes politikk ... 27
4.5 Taifa-rikenes økonomiske grunnlag ... 31
5 Castilla-Leon under Alfonso VI - Ekspansjon ... 34
5.1 Hegemoniet skifter ... 35
5.2 Toledos fall skaper panikk hos taifa-rikene ... 37
6 Almoravidene ... 40
6.1 Almoravidene – Stammekrigere samlet med et fokus ... 40
6.1.1 Den geopolitiske og religiøse situasjonen i Maghreb og al-Andalus ... 41
6.1.2 Malikisme Islam og Abd Allah ibn Yasin ... 41
6.1.3 Almoravidenes fremvekst og Yusuf Ibn Tashfin ... 42
6.2 Almoravidenes politiske, religiøse, administrative og økonomiske trekk ... 43
6.2.1 Politiske, administrative og religiøse trekk ... 43
6.2.2 Økonomiske grunnlag ... 44
7 Abd Allahs memoarer – Tibyan/ Al-Tibyan an al-haditha al-kaina bi-dawlat Bani Ziri fi Gharnata (An Expositon of the Downfall of the Zirid Dynasty in Granada) ... 45
7.1 Taifa-rikenes svakhet ... 45
7.2 Abd Allah om Almoravidenes relasjon til al-Andalus ... 53
7.3 Abd Allah om Almoravidenes intensjoner ... 65
7.4 Abd Allah om religiøse relasjoner og maktpolitikk i al-Andalus ... 76
8 Oppsummering ... 84
9 Litteraturliste ... 88
1
1 Innledning
I denne oppgaven skal jeg se på hvordan berber herskeren av Granada fra 1073 – 1090, Abd Allah Ibn Buluggin av dynastiet Zirid, fremstilte og beskrev situasjonen i al-Andalus i den perioden han regjerte. Abd Allah skrev memoarene sine etter 1090 da han satt i eksil og fangenskap hos almoravidene, og verket som er allment kjent som Tibyan, er også kjent under navnet Al-Tibyan an al-haditha al-kaina bi-dawlat Bani Ziri fi Gharnat, noe som kan oversettes til: En redegjørelse av Zirids Dynastiet av Grandas fall. Hans personlige memoarer er en bemerkelsesverdig kilde, fordi den gir oss et innblikk i maktpolitikken og relasjonene mellom de forskjellige grupperingene som konkurrerte og samarbeidet med hverandre på den iberiske halvøya. Det er også fordi det er en av de få kildene som er skrevet i samme tidsperiode som hendelsene foregikk, og som er skrevet av en berber. Den er med andre ord ikke påvirket av pro-Umayyade, pro-almoravidene, anti-taifa eller anti-berber historieverker som kom siden eller i samme periode slik de fleste av de narrative kildene til perioden er.
Videre vil jeg skrive om hvem Abd Allah var, det spesielle med kilden Tibyan, hva som er skrevet om perioden tidligere både av eldre og moderne historikere.
Oppgaven er oppdelt i 4 hovedpunkt og tar utgangspunkt i det Abd Allah beskriver og måten han fremstiller det på. Kilden er dermed brukt som levning. Jeg bruker sekundærlitteratur for å enten støtte opp eller sette i perspektiv det Abd Allah beskriver.
Første del tar for seg hvordan Abd Allah fremstiller relasjonene mellom almoravidene og al- Andalus, hvilket forhold de hadde og hvor god kjennskap de hadde til hverandre.
Den andre delen tar for seg en diskusjon og analyse rundt hvilket intensjoner almoravidene hadde ovenfor al-Andalus, og spesielt taifa-herskerne, naturligvis med utgangspunkt i Abd Allahs fremstilling av almoravidenes intensjoner. Tredje delen tar for seg taifa-herskernes svakhet. Denne delen tar for seg den historiske og Abd Allahs fremstilling av den regjerende politiske diskursen som var å finne i al-Andalus, spesielt mellom taifa-herskerne. Det fjerde delen tar hovedsakelig for seg Abd Allahs fremstilling av hvorvidt religion og etnisitet hadde noen rolle i maktpolitikken i al-Andalus. Her er jeg innom hovedsakelig tre syn, både taifa- herskernes, de kristne og almoravidene sitt forhold til religion og maktpolitikk. Viktige spørsmål jeg prøver å besvare er for eksempel hvordan beskriver Abd Allah maktpolitikken i al-Andalus og den iberiske halvøya i perioden? Hvordan blir møtet mellom taifa-herskerne og almoravidene beskrevet? Hvordan beskriver han møtet mellom islam og kristendommen i perioden? Var det klare religiøse grenser i al-Andalus?
Videre presenteres et par teorier som skal hjelpe med å analyse kilden. Eventuelle begrep som er relelvante og viktige for oppgaven vil forklares etter hvert.
1.1 Problemstilling:
Denne oppgaven har som hensikt å se på og analysere hvordan Abd Allah ibn Buluggin fremstiller og forstår de hendelsene som foregikk i al-Andalus på slutten av 1000-tallet, mer spesifikt om det Abd Allah beskriver i sine memoarer, Tibyan. Hovedfokus vil ligge på å se på de relasjonene som foregikk i al-Andalus med utgangspunkt i Tibyan. Perioden som har fokuset i denne teksten, mellom 1080 og 1090, er en periode i al-Andalus historie hvor
2 kulturer møttes, konkurrerte og forsvant. Abd Allah, som selv var en lokal hersker av
Granada i dagens sørlige Spania, var en del av det lappeteppet historikerne i dag kaller for taifa-statene eller taifa-rikene. Kulturelt var al-Andalus taifa-riker mer sekulariserte, et sted hvor vitenskap, astrologi, poesi og en eksklusiv hoffkultur florerte. Taifa-rikene ble liggende mellom to mektige riker, de kristne kongedømmene i den nordlige delen av den iberiske halvøya og almoravidene, som var ortodokse muslimske ørkenkrigere fra Magreb.
Situasjonen som oppsto i 1085/86 handler om disse to mektige rikene kommer i kontakt med hverandre, og taifa-herskernes som havner i midten. Abd Allah beskriver
hendelseforløpet, både for sin slekts fremvekst og fall, og gir oss et innblikk i det politiske landskapet i al-Andalus, som var preget av intriger og allianser på tvers av både etniske og religiøse grenser. Han beskriver møtet mellom taifa-herskernes mer sekulariserte tilnærming til samfunn, vitenskap og religion, og almoravidenes ortodokse asketiske religiøse tilnærming til islam og det kulturmøte som oppsto når disse to grupperingene møte hverandre. Taifa- rikene ble annektert av almoravidene i 1090, og al-Andalus ble lagt under almoravidenes rike, med deres tilnærming til samfunn og religion. Abd Allah ble selv sendt i eksil og skrev memoarene sine om hans hus fremvekst og fall, samt hendelsene som foregikk i al-Andalus.
Memoarene hans er kjent under navnet Tibyan.
Denne oppgaven legitimeres ved de kulturmøtene som oppsto når disse tre elementene i iberisk maktpolitikk møttes. Problemstillingen blir dermed: Analyse av Abd Allah ibn
Buluggin sine memoarer, Tibyan, og hvordan han fremstiller og oppfatter hendelsene som foregikk i al-Andalus mellom 1080 – 1090
1.2 Teoretisk tilnærming
Denne delen presenterer den teoretiske tilnærmingen i oppgaven og de begrepene som er viktige for å forstå oppgaven. Denne teoretiske tilnærmingen er valgt fordi noen av de sentrale elementene i Abd Allahs Tibyan handler mye om kulturelle elementer og om møte mellom forskjellige kulturer, samt det ideologiske aspektet og makten til almoravidene.
1.2.1 Kultur
Teori er: Hvor stor påvirkning har miljøet og kultur på hvor viktig religion er.
Utgangspunktet for denne teorien kommer fra: Kulturelle forskjeller driver de sentrale element av politisk og økonomisk liv.1
Utgangspunktet for min teoretiske tilnærming om kultur er den teorien som forfatterne av artikkelen ovenfor brukte selv i sin artikkel. Artikkelens teori og hypotese handler om hvordan kulturelle forskjeller er pådriver for betydelige element i politisk og økonomisk liv.
Artikkelen forteller som eksempel om Max Webers tanker omkring protestantisk etikk i sammenheng med veksten av kapitalisme i Europa.2 Weber så for eksempel på hvor stor befolkning det var av protestanter i forskjellige deler av Europa og den økonomiske veksten
1 Jackman & Miller 1996:632
2 Jackman & Miller 1996:632
3 disse områdene hadde, og at protestatismen som fostret entrepenør egenskaper.3
Artikkelen handler om mer enn dette, men med utgangspunkt i at forskjellige kulturer har element som driver hva som er oppfattet som viktig, har jeg bestemt meg for å se på hva kulturen og miljøet har å si på hvor viktig religion er. For denne teksten er det naturlige å se på forskjellen mellom almoravidene og taifa-herskerne. De var begge tilhørende, ikke bare samme gren av islam, sunni islam, men også samme skole innenfor sunni islam, nemlig malikismen som var rådende i al-Andalus både under kalifatet og under taifa-perioden. Men likevel finner vi to forskjellige tilnærminger til islam. Den ene, representert av taifa-
herskerne, er mer sekulær i sin tilnærming, for eksempel ved at diverse religiøse regler ikke ble fulgt. På den andre siden, representert av almoravidene, finner vi en gruppering med en langt mer ortodoks tilnærming til å forstå islam. Hvorfor det? I prinsippet skulle de begge to ha vært like i sin tilnærming til islam. Her må det derfor være kulturelle (og miljø) faktorer som har gjort at almoravidene og taifa-herskerne har så ulik tilnærming til islam.
Hypotese er: Miljøet og kulturen har mye å si når det gjelder hvor viktig religionens rolle er.
Med utgangspunkt i den teoretiske tilnærmingen er det også naturlig at begrepene kultur og kulturmøte blir definert. Kultur som begrep er veldig komplekst. Det har også forandret seg mye i løp av de siste femti årene. William H. Sewell Jr, skriver i en artikkel kalt The concept(s) of culture at: «Writing in 1983, Raymond Williams declared that ‘’culture is one of the two or three most complicated words in the English language. It’s complexity has surely not
decreased since then.’’»4 Som Sewell skriver er begrepet kultur veldig komplekst og kan innholde så mye. Derfor må vi avgrense begrepet. Som Sewell skriver videre «(…) We cannot do without a concept of culture, I think we should try to shape it into one we can work
with.»5
Ordet kultur stammer fra det latinske ordet colere, som egentlig betyr å dyrke eller kultivere noe.6 Å bruke kultur som begrep er vanskelig fordi vi har ofte forskjellige måter bruke det på.
Den engelske antropologen Edward Tylor definerte kultur som: «Kultur, eller sivilisasjon, er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn.»7 Et viktig poeng som Tylor tar opp er dette med at forskjellene mellom folk ikke var medfødt, men at det er tilegnet gjennom miljø, nødvendighet og de kunnskapene som kreves for å leve i det samfunnet de levde.8 Her er det derimot et problem, nemlig at forskningen på kultur har kommet langt siden Tylor skrevet dette I 1871. En annen nyere forsker som har skrevet en definisjon på kultur er Arne Martin Klausen, som skriver i boken Kultur: mønster og kaos, fra 1992, at kultur er: ‘’ (…) de ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra den foregående generasjon, og som man forsøker bringe videre – oftest noe forandret – til den neste generasjon.’’ 9
3 Jackman & Miller 1996:634
4 Sewell 2005:79
5 Sewell 2005:79
6 Eriksen & Sajjad 2012:34
7 Eriksen & Sajjad 2012:35
8 Eriksen & Sajjad 2012:35
9 Klausen 1992:27
4 Klausens definisjon tar opp dette med at kultur forandrer seg noe fra en generasjon til en annen. (En enda enklere versjon av alt dette er det Erikson & Sajjad skriver i en bok fra 2012:
«På et generelt plan kan vi si at alt som er lært er kulturelt, mens alt som er medfødt er naturlig.»10) Men for å unngå en for vid definisjon, slik som Erikson & Sajjad bruker, velger jeg derfor å bruke Arne Martin Klausens definisjon som min definisjon for kultur. 11
Akkurat som begrepet kultur, er begrepet kulturmøte vanskelig å definere. Vi har en tendens til å tenke på kulturmøte i den forstand at det handler om forholdet mellom innvandere eller minoriteter med en majoritet som er bosatte i landet eller området.12 Dette er i og for seg en grei definisjon, men den er ikke passende for det jeg skriver om. Min definisjon av kultur i denne teksten handler om de ideene, verdiene, reglene, normene og symbolene et menneske tar med seg fra en generasjon til en annen. Møte kan også forstås i en mer overført og symbolsk betydning, nemlig møte mellom ulike kunnskapshorisonter, ulike kognetive regimer, samt møte mellom ulike kulturområder.13
Jeg har skrevet om møter mellom mennesker med ulike verdier og ulike oppfatninger på religion i denne oppgaven. Kristne og muslimer er naturligvis det første en tenker på når en beskriver den Iberiske halvøya på 1000-tallet, men det er også snakk om møte mellom forskjellige tilnærminger til islam, til livsførsel og politisk styre. Derfor vil det være naturlig å ha en definisjon som fanger dette.
Min definisjon for kulturmøte i denne oppgaven er: «Møte mellom mennesker som har ulikt syn på verdier, normer, symboler, koder og religion.»
1.2.2 Ideologi og makt
Teori er: Grunnlaget for almoravidenes legitimitet og politiske makt er islam
I boken World History – Ideologies, Structures and Identities beskriver Lamin Sanneh det som tar for seg dette med marginalisering av grupperinger i det muslimske Afrika som etter en periode springer ut i Jihad. Ordet marginalisering har vanligvis en negativ klang over seg, men det er en annen type marginalisering Sanneh beskriver. Det handler om folk som gjennom stor mobilitet kommer som utenforstående og fremmede til et samfunn. Han nevner Afrika som et eksempel hvor disse marginaliserte menneskene har spilt stor rolle når det gjelder strukturell og religiøs forandring. Disse gruppene har visse egenskaper. De er entrepenører, individer som har gjennom stor mobilitet fått utvidet sinnene sine og huden er blitt mørkere grunnet at de ofte er i solen på mange av reisene sine. De bringer kunnskap til hjemtraktene eller stammen sin.14 Den religiøse forandringen kommer fra karakterer som har hatt pilgrimsreise til Mekka og kommer tilbake som reformerte med en sterk tro. De trekker seg tilbake til et isolert område hvor de kan praktisere troen og etablere et samfunn
10 Erikson & Sajjad 2012:35
11 Klausen 1992:27
12 Alsvik 2004:16
13 Alsvik 2004:16
14 Sanneh 1998:127 - 128
5 før de springer ut i en serie med Jihad.15 Sanneh beskriver at det ideologiske aspektet
utvikles gjennom diverse faser, hvor de ender opp med en ideologi som er kollektiv og bevegelsen er blitt et regime av utopisk idealisme og den religiøse iveeren er på topp.16 Ut ifra dette får vi denne religiøse kritikken av verdslig affere, hvor ørkenmiljø produserer mektige reformbevegelser som springer ut av ørkenen og blir til bevegelser med religiøs og sosial fornyelse. Dette var det som skjedde i 1035 da en berber høvdning reiste på
pilgrimsreise til Mekka. Høvdingen hadde med seg tilbake en lærd ved navn Abd Allah Ibn Yasin som tok med seg en ortodoks tilnærming til islam. Dette kan etter mitt syn gjøre seg gjeldende for almoravidene siden de i 1056 startet å ekspandere og la under seg Magreb i løp av 40-50 år. Som Sanneh skriver fungerte og appelerte denne strenge doktrinen for disse ørkenkrigerne, men det strenge religiøse doktrinen fungerte ikke like godt i møte med de mer bosatte andalusiske elementene.17 Denne teorien kan en også snu og se på hvilken rolle religion spilte hos de kristne.
Hypotese er: Islam er det som gjør almoravidene til den religiøse bevegelsen de er. Uten islam, ingen almoravide-bevegelse.
Her er det naturlig å definere begrepene ideologi og makt, og starter med deologi.
A matter of ‘discourse’ rather than of ‘language’ – of certain concrete discursive effects, rather than of signification as such. It represents the points where power impacts upon certain utterances and inscribes itself tacitly within them (…) the concept of ideology aims to disclose something of the relation between an utterance and its material conditions of possibility, when those conditions are viewed in the light of certain power-struggles central to the reproduction (…) of a whole form of social life.18
Med andre ord, ideologi handler hovedsakelig om en måte å se verden på. Det kan handle om hva som er det overbærende fokuset for et regime eller bevegelse. Det kan også handle om oppfatninger. I almoravidenes tilfelle for eksempel, hvor jeg beskriver almoravidenes grunnlag for makt som deres ideologiske grunnlag, mener jeg det almoravidenes bevegelse er bygd av. I almoravidenes tilfelle er ortodoks islam det ideologiske grunnlaget.
Almoravidenes ideologi handlet altså om å se verden ut ifra et ortodokst islamsk syn.
Ideologi er et tankesett som forklarer hvorfor for eksempel samfunnet er blitt slik det er og hva det burde være. Det handler også om mål. Dette henger sammen med hvordan noe burde være eller burde bli. For eksempel almoravidenes ideologiske mål er islam i sin opprinnelige form, derav ortodoks islam. Ideologi kan også legitimere handlinger. I
almoravidenes, og mer presist innenfor islam, legitimeres Jihad som et godkjent middel for å forsvare Dar-al-Islam.19
15 Sanneh 1998:132 - 133
16 Sanneh 1998:134 - 135
17 Sanneh 1998:144 - 147
18 Eagleton 1991:223
19 Dar al-Islam er muslimsk område. Al-Andalus var for eksempel regnet som muslimsk område av Almoravidene, dermed legitimert område å forsvare med våpen, med andre ord, Jihad.
6 I denne teksten vil ideologi begrepet defineres som en måte å se verden på. Når jeg snakker om ideologisk grunnlag mener jeg hva som ligger til grunn for det synet for eksempel
almoravidene har på verden rundt seg. Ideologi er, med lmoravidene som eksempel:
Ortodoks islam, noe som formet bevegelsen, hvordan de oppfattet andre som ikke fulgte deres oppfatning av islam, legitimering av handlinger, lederskapet og hva de selv og andre hadde lov til og ikke.
Når det gjelder makt er Max Weber sin definisjon på makt definert slik at det er den evnen et individ eller en gruppe har til å utføre mål de har. For å dra dette videre kan en også si at det er evnen en gruppe har til å nå sine mål selv om de møter motstand. Måten de når målet sitt kan være gjennom militærmakt, politisk autoritet, vold eller manipulasjon.20 Her vil jeg også legge til religiøs autoritet i almoravidenes tilfelle, siden dette er et viktig element for bevegelsen deres og deres evne til å legitimere både handlingene sine, men også regimet sitt. Her vil jeg også referer til Weber fordi han skriver også at en del av makt er
legitimeringen av makt. Han tar opp i et delkapittel om herredømme gjennom
«organisasjonens» legitimeringsgrunnlag at det er tre grunnlag for en organisasjons legitimering. Det første prinsippet for legitimering er en befalingsmyndighet som blir til gjennom et system av avtalte regler. Det andre prinsippet handler om legitimering gjennom personlig autoritet. Dette handler om at legitimeringen kommer av tradisjon, sed og skikk.
Den kan også ha et hellig preg. Det tredje prinsippet handler om det motsatte av tradisjon, nemlig at legitimiteten kommer av karisma, altså troen på at en person i øyeblikket har en åpenbaring eller nådegave. I dette finner vi troen på profeter, frelsere og helter av forskjellig slag.21 Weber tar også opp at disse kan blandes, fordi ved å kombinere, blande og omdanne disse finner man den legitimeringen en finner i den historiske virkelighet.22
I denne teksten vil jeg forstå makt som: Evnen noen har til å nå målet sitt, enten gjennom militære, politiske eller religiøse midler.
20 Weber 2012:68
21 Weber 2012:79
22 Weber 2012:80
7
2 Abd Allah, Tibyan og taifa-perioden
Kven var Abd Allah ibn Buluggin? Hva slags kilde er Tibyan, og kva gjør den spesiell? I denne vil også tidligere verk fra perioden bli presentert samt tidligere forsking.
2.1 Hvem var Abd Allah ibn Buluggin?
Da Umayyade kalifatet ble formelt oppløst i 1031, blir det samlede al-Andalus erstattet av et lappeteppe av små muslimske kongedømmer. Disse kongedømmene konkurrerte med hverandre militært, politiske, kulturelt og økonomisk og skapte et politisk klima med skiftende allianser og intriger. I perioden fra 1031 – 1090 var al-Andalus styrt av forskjellige dynastier av ulik etnisitet, og et av disse var Zirid dynastiet. De var etterkommere av berbiske leiesoldater som tjenestegjorde som militærstyrker for Umayyade kalifatet. Da kalifatet falt etablerte flere av disse seg som herskere, deriblant ziridene som etablerte seg i Granada.
Dynastiet regjerte fra 1020 og fram til 1090, da almoravidene la under seg store deler av al- Andalus, deriblant Granada. Herskeren av Granada i 1090 var Abd Allah Ibn Buluggin, hvis fulle navn var Al-Muzaffar Abu Muhammad Abd Allah b. Buluggin b. Badis b. Habus b.
Maksan b. Ziri b. Manad23. Abd Allah var den siste av huset Zirid som regjerte i Granada, og han hadde regjert fra 1073. almoravidene sendte han i eksil sør i deres Nord-Afrikanske rike hvor han og familiens hans levde til han døde. I eksil skrev han ned sine memoarer hvor han beskriver sitt eget dynasti sin fremvekst og fall. Memoarene er en god kilde til å forstå de hendelsene og den politiske utviklingen som foregikk i siste halvdel av 1000-tallet. Disse memoarene er det som ble kjent som Tibyan.
2.2 Tibyan – En unik kilde
Tibyan blir referert til gjennom diverse kilder på 1300- og 1400-tallet av historikere som nevner Abd Allahs memoarer. Men i moderne tid blir Abd Allahs memoarer, eller Tibyan, oppdaget av E.Levi-Provencal.24 Tibyan omhandler berber dynastiet Ziridene sin fremvekst og fall i Granada. Kilden er viktig fordi det er den eneste kilden vi kjenner til som omhandler informasjon om de siste tjue årene av det vi kaller for taifa-perioden. Denne kilden er unik, ikke bare fordi det er øyenvitner til hendelsene i perioden som har produsert kilden, men også fordi den er skrevet av en taifa-herskerne som gir oss et spesielt innsyn til perioden.
Dette er viktig fordi andre kilder som har beskrevet disse hendelsene kommer fra andalusiske historikere som var fiendtlig innstilt til taifa-herskerne og til berbere.25 Tibyan kan defineres som å ha biografisk kjennetegn, noe som vil plassere den i arabisk historieskrivingskultur, siden Magreb og mange av de sentrale arabiske områdene hadde denne karakteren. Hvor persisk eller østlig historieskrivning har en tendens til å ikke ha så mye fokus på kronologien, legger arabisk historieskrivining mye vekt på kronologi, noe vi finner i Tibyan.26 Kilden kan også mest sannsynlig bli regnet som historisk verk fordi
historikere innen islamsk tradisjon mente at biografisk produkt var like mye historieskriving som krønikere. Den biografiske historiskrivningen gav en meir lokal innsynsvinkel som viste
23 Tibi 1986:23
24 Tibi 1986:7-8
25 Tibi 1986:6
26 Hirschler 2012:268
8 forfatterenes lokale geo-politiske syn og oppfattelse av hendelser, samt at det viste til en intimitet til hendelsene og personene de skrev om.27 Dette er noe en finner igjen i Tibyan som er en god kilde til å forstå hendelsene og det politiske aspektet og utviklingen i al-
Andalus de siste 20 årene av taifa-perioden, sett gjennom erfaringene til Abd Allah. Et aspekt som er litt uvanlig er at selv om Tibyan er både biografisk og dynastisk skrevet, kan en med stor sikkerhet si at det faktisk var Abd Allah selv som skrev Tibyan, noe som er litt merkelig med tanke på at vanligvis ville biografiske og dynastiske verk være skrevet av poeter og innhyrede biografi/dynastiske skrivere, noe som muligens kan komme av at han var i eksil.
Tibyan gir oss et innblikk i hvor svake taifa-herskerne var og hvor fragmenterte de var politisk. Vi får også innblikk i andre aspekt enn al-Andalus. Den nevner for eksempel Alfonso VI av Castilla-Leon sin politikk ovenfor taifa-rikene. Abd Allah opplevde selv effekten av Alfonsos politikk gjennom for eksempel tributter, eller Parias, som taifa-rikene ble tvunget til å betale til Alfonso for å ikke bli angrepet. Det blir også nevnt hvordan Alfonso i 1085 tar Toledo, hovedsakelig som et resultat av Alfonsos tidligere nevnte politikk ovenfor taifa- herskerne, men også ved å kontinuerlig være med å støtte forskjellige taifa-herskere som ofte lå i konflikt med hverandre. Taifa-herskerne ble dermed sett opp mot hverandre og svekke al-Andalus innenfra, noe som førte til politisk fragmentering.28 Etter oppløsningen av Umayyade kalifatet i 1031 var al-Andalus et lappeteppe av forskjellige taifa-riker som konkurrerte med hverandre om resurrser og prestisje, noe som også foregår under Alfonso VI sin ekspansjon i de siste tjue årene av taifa-perioden. Taifa-herskernes intriger gjorde dem svake, mye grunnet mangelen på samarbeid, samt at de kristne kongedømmene aktivt svekket taifa-herskerne med plyndring og krav av parias. Da Alfonso VI tar Toledo i 1085 tok de tilslutt kontakt med almoravidene, noe Abd Alla beskriver.29 Abd Allah bekrefter også for eksempel at Yusuf ikke begynte å annektere taifa-rikene før han hadde rådført seg og fått godkjenning av de religiøse ekspertene og at det ikkje ble gjort uten god grunn, fordi
samarbeid med kristne eller ulovlige skatter, noe som senere historikere har beskrevet. Han forteller også at almoravidene fortsatte å føre Jihad mot de kristne etter at taifa-rikene var annektert.30 Abd Allah var også øyenvitne til både slaget ved Sagrajas i 1086 hvor
almoravidene og taifa-herskerne, deriblant Abd Allah selv, kjempet og vant mot Alfonso VI.
Han var også til stede ved beleiringen ved Aledo. Hans tilstedeværelse og beskrivelser av disse hendelsene er mer troverdige enn noen av beskrivelsene av både slaget og beleiringen av senere muslimske historikere som har hatt en tendens til å overdrive og farge det til en større seier enn det var.31
Abd Allah forteller oss også noe om det kulturelle nivået i al-Andalus. Abd Allah sin familie var relativt sett nykommere til Al-Andalus, og de var berbere som generelt ble sett på som lite utdannet og som ikke kunne godt arabisk. De opprettet Granada i ca. 1020, men i 1080 styrte Abd Allah som var utdannet og som skrev og snakket arabisk, og med et godt grep
27 Hirschler 2012:272
28 Tibi 1986:6
29 Tibi 1986:6
30 Tibi 1986:7
31 Tibi 1986:6-7
9 rundt både teologi og astrologi. Ziridene er et godt eksempel på de som kom som
uutdannede berbere, men som har tilpasset seg og blitt en del av den andalusiske kulturen.32
2.3 Tidligere historieskrivning om perioden
Denne delen vil være delt opp i to deler. Den første tar for seg eldre kilder og historikere som har skrevet om perioden. Den andre delen tar for hva noen spesifikke moderne historikere har skrevet om perioden tidligere (disse er valgt hovedsakelig fordi det er dem jeg har brukt mest selv, pluss noen historikere som er viktig å få med, grunnet at de har gjort store bidrag til vår forståelse av perioden, og er regnet som å ha noen av hovedverkene på perioden).
2.3.1 Kilder fra eldre historikere
Fra et moderne standpunkt var kunnskapen vår om taifa-perioden før oppdagelsen av Tibyan basert på kildene av for eksempel Abu Marwan ibn Hayyan, fra Cordoba, som mange av de andre andalusiske historikerne har basert verkene sine på.33 Mye av det som er skrevet av denne perioden kommer fra 1300/1400-tallet, og er informasjon bygd på tidligere kilder som ikke har overlevd, eller som bare fragmenter som har overlevd.34 Et eksempel på historikere som har skrevet om for eksempel almoravidenes side er Ibn al-Sayrafi (d.1161) som skrev om al-Andalus historie, med mye fokus på Granada hvor han var fra. Dette historiske verket er bare delvis bevart fordi kun noen fragmenter har overlevd. Et annet element ved
historieskrivning fra perioden er at noen av disse tidligere historikerne som har skrevet om denne delen av Iberisk historie, slik som Ibn Hayyan og Ibn Hazm, var derimot Andalusiske pro-Umayyade historikere, noe som naturligvis har påvirket deres syn på Taifa-herskerne negativt.35
2.3.2 Tidligere forskning
Det er skrevet mye i moderne tid om taifa-perioden, taifa-rikene, almoravidene og de kristne på 1000-tallet og utover. Et av de tidligste verkene var skrevet av Reinhart Dozy. Boken Spanish Islam – A History of the Muslims in Spain36, opprinnelig skrevet i 1861, ble oversett til engelsk i 1913. En av forskjellene en finner mellom moderne og eldre forskere og deres verk er at en ikkje finner den samme nyanseringen når det gjelder beskrivelsene av for eksempel Yusuf, taifa-herskerne eller almoravidene. Dozy sitt verk, som ble skrevet på 1800- tallet, var naturligvis preget av den tids holdninger. Hans verker har vært viktige innenfor feltet, men er blitt utdatert grunnet nyere forskning.37 Han beskriver både beduinene og berberne som en rase som ikke var uintelligente, men som fungerte mest på instinkt.38 Berberne var også vant med å ha uavhengighet, noe Dozy mener vi finner igjen i
berberopprørene på 700-tallet. En ser det også i den formen for islam de hadde en tendens
32 Tibi 1986:7
33 Tibi 1986:3
34 Tibi 1986:5
35 Tibi 1986:3,4
36 Skrevet i 1861, gitt ut på nytt i 1913. Jeg har brukt en nyere nytrykt versjon fra 2001.
37 Wasserstein 1985:7
38 Dozy 2001:3
10 til å adoptere, nemlig kharijitt39 retningen, som var vanlig blant dem i Maghreb området som ikke ville tilpasse seg den «vanlige» formen for islam.40 Dozy skriver også at berberne har aldri gjort noe som har påvirket historien med unntak av de gangene de var ledet av religiøse ledere, noe han tilegger både almoravidene og almohadene hvor de plasseres inn under
«Islamske fundamentalistiske berbere» kategorien.41 Her er en annen forsker også viktig å nevne, Levi-Provencal, som nevnt tidligere, som personen som i nyere tid fant Tibyan og som var en fransk middelalder forsker med spesialfelt innenfor islamsk historie.42
Andalusisk og Maghrebs historie er blitt preservert av franske og spanske historikere.43 Utgangspunktet for spanske historikere har forandret seg gjennom tidene. Etter 1945 var historieskrivingen påvirket av minnene etter borgerkrigen (1936 - 1939), hvor seierherrene ble minnet som en slags kosmisk konflikt mellom det gudelige og det ikke-gudelige.
Reconquistaen ble i historieskrivningen beskrevet som en slags borgerkrig, noe som skapte problemer for terminologien44. Etter 1975 ble denne «svart-hvitt» mentaliteten i
historieskrivningen enda verre, grunnet fokuset på regionalisme. Under Francos regime og fram til 1970-tallet var spansk historie enkel å forstå, det trengtes ingen forskning på
fortiden fordi den var allerede skrevet.45 Det eneste egentlige historiske produktet vi finner i Spania før 1970 er et historie tidsskrift kalt for Hispania. Dette tidsskriftet var hovedsakelig et verktøy for ultra-nasjonalistiske krefter som først og fremst fokuserte på
middelalderperioden, det vil si på gjennerobringen, altså «Reconquista».46
Utover 1970 tallet får vi flere forskere på feltet, deriblant amerikaneren Thomas Glick47. I boken Islamic and Christian Spain in the Early Middle Ages, skriver han hvordan, fram til 1970-tallet, spansk middelalderhistorikere ikke var plaget av å skille dagens myter fra fortidens, eller ikke å effektivt håndtere de aspektene fra fortiden som har vært et produkt av konflikt eller angst. Glick skriver at å tillegge dette aspektet til for eksempel bare å kalle det intoleranse, er ikke en god måte å beskrive historie på. Lenge etter at reconquistaen var
«fullført» i 1492, var «the Moors» det vil si maurere, som Glick beskriver et bilde på en fremmed som en skulle frykte.48 I 2005 utgaven av boken tar han opp hvordan det har skjedd en revolusjon når det gjelder spansk historieskriving hvor han vektlegger tre
fenomen. Det første fenomenet handler om at spansk føderalisme, altså regionalt selvstyre, har gitt mer lokal og regional historie hvor de østlige delene har fått mer fokus. Det andre fenomenet handler om arkeologi, som har åpnet helt ny innsikt på kristne og muslimske
39 En versjon av Islam som skiller seg fra både Sjia og Sunni Islam, og hadde element i læren som handlet om at en korrupt muslimsk kalif, som ikke trengte være fra kalifens stamme, kunne og skulle avsettes. Den var også radikal i at alle som ikke var «riktige» muslimer, kunne henrettes.
40 Dozy 2001:125, 128 & 130
41 Dozy 2001:129
42 Wasserstein 1985:7
43 Bennison 2016:1
44 Termologiens oppgave er innenfor et spesifikt felt å gjøre kommunikasjonen og forståelsen av element innad i feltet enklere.
45 Linehan 1993:18-19
46 Moradiellos 1996:267
47 På dette punktet begynner amerikanske og engelske forskere å jobbe med spansk historie, noe som førte til nyskapning innenfor feltet.
48 Glick 2005:XI
11 samfunn, i forhold til et mer svart-hvitt og lite utforsket område av dokumentasjon omkring muslimske kilder. Det tredje elementet handler om gammel historikk som hadde slått fast at Spania som middelaldersamfunn var lite føydalistisk, men som har blitt skiftet ut med en diskusjon om meningen med begrepet føydalisme.49 Dette har ført til et nytt syn på hvordan spansk historie har vært og var med på å skape mer nyanserte og objektive fremstillinger av historien. Etter Francos død og innføring av demokrati, åpnet det en dialog med europeiske og den tids internasjonale ideer og åpnet for forsking på områder som tidligere var
«forbudt» på forske på.50 Glick skriver i en annen av hans bøker, From Muslim fortress to Christian Castle – Social and cultural change in medieval Spain fra 1995, at forandringene i historiografien var så stor at mange historikere utenfor Spania bare så vidt har klart å fordøye det.51 Glick skriver videre at en av formålene hans med boken er å lede leseren gjennom en labyrint av arkeologiske forskningsresultater, noe som innenfor engelsk litteratur nesten ikke har vært sett på. Han nevner for eksempel Roger Collins som et eksempel hvor arkeologiske forskningsresultatet nesten ikke er nevnt. Videre sier han at Moorish Spain av Richard Fletcher, som skrev boken i 1993, ikke viser noen bevissthet for den historiske og arkeologiske revolusjonen.52 Glick skriver videre dette: «It appears that an entire generation of English speaking historians of mediveal Spain has lost control of the research front at the same time.»53
På 1980-tallet er Wassersteins arbeid med taifa-perioden i verket The Rise and Fall of the Party Kings: Politics and society in Islamic Spain 1002 – 1086 viktig. Verket er detaljrikt, og hovedvekten ligger på taifa-rikene. Wasserstein tar en periode som er kompleks og hvor det skjer mye på mange forskjellige områder og prøver å forklare, med hans egne ord:
«How are we to account for the sudden, rapid and almost total collaps of central Islamic authority and power in the first quarter of the fifth/eleventh century? (…) Is the equally sudden shift in the balance of power, military and political, in the course of the century from Islam to Christendom to be seen merely as the reflex of this collapse? (…) What I have tried to do is to draw these disparate elements together, to discover how Spain alone of all the territories conquered by Islam in its first expansion, the Muslims and Islam itself were finally expelled and the former religion, with its associated culture and policy, brought back in triumph to its former dwelling.»54
Videre kan Richard Fletcher med boken The Quest for El Cid (1991) nevnes, som er et verk med hovedvekt på Rodrigo Diaz de Vivar sitt liv og virke i hans historiske kontekst55, og Moorish Spain (1993), som er en kort introduksjon til det muslimske Spania. Videre har Hugh Kennedy sin bok, Muslim Spain and Portugal – A politcal History of al-Andalus (1996),
49 Glick 2005:XV-XVI
50 Moradiellos 1996:268
51 Glick 1995:XI
52 Glick 1995:XII-XIII
53 Glick 1995:XIII
54 Wasserstein 1985:4-5
55 Rodrigo de Vivar er også kjent som El Cid, i dag en Spansk nasjonalhelt. Han er kjent for å være en leiesoldat som gjorde det veldig bra, tjenestegjorde både hos kristne og muslimske herskere, en av de første som slo Almoravidene i åpent slag og ende livet sitt som selvstendig hersker av Valencia.
12 fokusert på al-Andalus politiske historie. Det er en bok som kan brukes både av de som kan mye om al-Andalus sin historie, men også av forskere og historikere. Den tar for seg hele perioden fra 711 og fram til 1492 i detalj. Mye av Hugh Kennedys bok tar opp dette med hvor multikulturelt den iberiske halvøya var i perioden, og tar også opp hvor ofte dette førte til oppdeling og grupperinger, både politisk og militært i al-Andalus.
Går vi til 2000-tallet har vi Ronald Messier sin bok The Almoravids and the meanings of Jihad (2010). Messiers tar i boken utgangspunkt på almoravidene. Boken ser på bevegelsens begynnelse og følger Yusuf ibn Tashfin deler av boken og fortsetter gjennom Yusuf
etterkommere, og helt ut til almohadene tar makten fra almoravidene. Boken er interessant fordi boken kunne ikke blitt til gjennom bare kristne krøniker og informasjon fra eldre verker. Både arabiske og muslimske kilder har vært nødvendige for å kunne skrive boken.
Boken forteller historien om et berberdynasti som reiste seg frå å ha vært nomader i Afrikas ørken til imperiebyggere, til å falle sammen når integriteten til regimet falt vekk. Messier, som er både historiker og arkeolog, har skapt et godt verk som går inn på mange tema.
Religiøs enhet, økonomi, stammeforhold og relasjoner, samt almoravidenes regime i al- Andalus.
I 2016 finner vi Amira Bennisons med boken The Almoravids and Almohad Empires (2016).
Amira skriver i introduksjonskapittelet sitt om et skifte som har skjedd i spansk
historieforskning, spesielt hvordan almoravidene og almohadene er sett på av historikere tidligere. Tidligere historikerne hadde et mer svart-hvitt bilde av den spanske historien, og spesielt på denne perioden, altså taifa-perioden og overgangen til almoravidene og almohadene. Både Messier og Bennison er gode eksempler på den overgangen som Glick beskriver om spansk historieskrivning. Bennison har tre premisser for boken The Almoravid and Almohad Empires. Hennes tre premisser for boken sin er; almohadene og almoravidene bør bli sett på som bidragsytere til sslamsk sivilisasjon, at de bør skilles fra hverandre og ikke bli sett på som bare «fundamentalistiske berberdynastier» og at forholdet mellom al-
Andalus og Maghreb er mer komplekst enn tidligere antatt.56 Premissene er viktige fordi Bennison sitt utgangspunkt for boken er bygd på nyanser.
Andre sentrale forskere på perioden er Jacinto Bosch Vilá, en spansk historiker. Han skrev Los Almoravides på 1950-tallet, og ble trykt på nytt i 1998. (Granada, 1998) Også Vincent Legardere, som skrev boken Les Almoravides fra 1989 og Les Almoravides – Le djihād
andalou (1106-1143) i 1998, er relevant å nevne. Han er fransk og hans bøker er regnet som noen av hovedverkene på almoravidene. Hugh Kennedy skriver i boken sin Muslim Spain and Portugal – A Political History of al-Andalus fra 1996, at perioden om almoravidene og
Almohadene hovedsakelig er blitt studert av franske historikere, og at Legardere har gitt oss mye av forståelsen vi har om disse bevegelsene.57
56 Bennison 2016:3-4
57 Kennedy 1996:XVI
13
3 Metode – Kvalitativ kildeanalyse
For å analysere Abd Allahs memoarer har valget falt på å bruke kvalitativ analyse. Grunnen til at jeg har valgt å bruke tekstanalyse er hovedsakelig fordi det var den metoden som ga mest mening å bruke.
Å tolke tekster henviser til det arbeidet en må gjøre for at historiske tekster og kilder skal gi oss svar på spørsmål vi har. Den tyske historieteoretikeren Jörn Rüsen (1938-) skiller mellom to forskjellige måter å tolke tekster på. Den første går ut på å arbeide med å etablere
empirisk etterprøvbare fakta ut fra et kildemateriale. Den andre handler om å arbeide med å sette de fakta vi har etablert ut ifra kilden inn i en historiske meningsbærende
sammenheng.58 I denne teksten vil jeg ta informasjonen som finnes i Tibyan og sette dem inn i en historisk sammenheng for å forstå Abd Allahs syn på hendelsene. Tibyan blir brukt som levning, som innenfor kildegransking handler om å anvende rester fra fortiden for å få innsikt inn i den historiske tiden og konteksten. Levninger er hovedsakelig alt som er overlevert til oss fra fortiden. Akkurat hva vi søker etter i en levning kommer an på problemstillingen en har.59 Problemstillingen tar for seg å finne ut hvordan Abd Allah fremstiller situasjonen i al- Andalus på slutten av 1000-tallet. Ut ifra problemstillingen vil fokuset ligge på de
elementene som forteller noe som relasjonene mellom taifa-herskerne seg imellom, mellom taifa-herskerne og de kristne, og mellom taifa-herskerne og almoravidene. Å bruke som levning betyr at vi bruker kilden som en slags puslebit for og forstå å prøve å gjenskape det puslespillet den biten inngår i og er en del av.60 I dette tilfelle er kilden Tibyan og
opphavspersonen er Abd Allah, noe som gjør at mitt fokus er Abd Allah. Et element ved kildegranskingen er å prøve å finne forklaringer, for eksempel opp imot ei problemstilling. Da trenger vi å finne ut om utsagnene vi finner i levninger (Tibyan) er objektive. Om
holdningene til forfatteren er sanne eller ikke er derimot et interessant element, fordi det åpner for tolkning av hvorfor forfatteren for eksempel unngår å nevne noe, eller hvorfor forfatteren skulle komme til å skrive noe som ikke stemmer. Forskjellige oppfatninger av samme situasjon kan fortelle oss mye om motivene til forfatteren. Vi kan da se på hvem som gjorde hva, hvor noe ble gjort og når noe ble gjort. I prinsippet kan en skille disse inn i fire deler. Første tar for seg hvilke kilder vi har for å belyse spørsmålet/problemstillingen, for eksempel er kilden fullstendig eller iallfall representativ. Det andre handler om hva slags kilde vi har, hvilken funksjon hadde den i den situasjonen og miljøet den ble til i? Det tredje handler om hva som står i kilden. Her handler det om å tolke dem. Det fjerde går på hva vi kan bruke dem til. Hvilken relevanse har kilden for problemstillingen?61
For denne oppgaven har valget falt på en kvalitativ tekstanalyse. Dette fordi det er mest naturlig å tolke det Abd Allah skriver imot hvem han var, den historiske konteksten og situasjonen han beskriver rundt almoravidenes annektering av Granada og resten av al- Andalus. Med kvalitative teknikker søker en etter å finne ut om noe fantes, hva noe var og hva det betydde.62 Her er det vanlig å kombinere det med en hermeneutisk
58 Ryymin 2018:45-46
59 Kjeldstadli 2000:169
60 Kjeldstadli 2000:170-171
61 Kjeldstadli 2000169-171
62 Kjeldstadli 2000:183
14 forskningsmetode. Hermeneutisk forskningsmetode prøver finne ut hva menneskene har gjort og hvorfor ved å trenge inn i hensikten til personen for å finne målet og motivene bak.
Dermed kan vi tolke meningene som ligger bak utsagn, ytringer, tegn og bak hendelsene. En prøver dermed å forstå tankegangen til, i dette tilfellet Abd Allah, for å se hvordan for eksempel historiske handlinger blir oppfattet og sett på i den tiden vi prøver å forstå samt at vi prøver å forstå hans synspunkt og sette oss inn i tiden som dette ble skrevet, altså den historiske konteksten. Hermeneutikk, som er et fellesord for denne type forsking, kommer fra det greske ordet «hermenevein» som betyr å tolke eller fortolke.63 Et viktig element i hermeneutisk forskningsmetode er å forankre teksten i tid og rom.64 Noen elementer er viktige å huske på når en skal bruke tekstanalyse for å forstå meningsinnholdet i teksten.
Utgangspunktet må alltid være at teksten, for eksempel Tibyan, er laget av en opphavsmann i en viss sammenheng og i en viss kontekst. Forståelsen av teksten må alltid hvile på innsikt i hvem forfatteren er.65 En av styrkene til hermeneutikken er at om man praktiserer metoden godt ved å forstå, få innsikt som en inkorporer inn i forståelsen sin, slik at en kan tolke situasjonen på nytt å forstå enda mer. En annen styrke er at metoden tar subjektene på alvor som tenkende og handlende mennesker.66
Det er en mengde spørsmål en kan spørre seg om når det gjelder å analysere en tekst: Pleide han alltid å mene det han skriver? Skifter han mening? Hva slags kontekst er teksten skrevet i? Hva slags person var Abd Allah? Var han kjent for å være ærlig? Uærlig? Modig? Feig?
Videre kan en spørre for eksempel om Abd Allah var ute etter å oppnå noe spesielt ved å skrive Tibyan? Hva skjedde i tiden før teksten ble skapt? Konteksten i tid?67 Hvis en ser for seg omrisset av en pyramide, ville vi hatt et ord i hvert hjørne. I det ene; Teksten. I det andre; Opphavspersonen. I det tredje; Kontekst/Situasjon.
Det er mange element som er viktige å prøve å få en oversikt over for å bedre forstå teksten, men et grunnleggende spørsmål er hvorfor denne historiske teksten ble til. For å få svar på dette er det viktig at vi fokuserer på hvem forfatteren var. Ved å fokusere på forfatteren kan vi muligens finne ut hva slags hensikter eller motiver forfatteren kan ha hatt for å skrive det han skriver. Dette er viktig fordi det kan hjelpe oss i å analysere teksten mer presist. Videre kan vi se på for eksempel hva slags standpunkter og argumenter forfatteren fremstiller og bruker i teksten sin. Gjør vi det så kan vi innhente informasjon om forfatteren og
omstendighetene rundt produksjonen av teksten. Det er en del av det vi ofte er ute etter å finne i en tekst, nemlig: Hva var det forfatteren av en tekst mente med å produsere teksten?
68 Videre kommer spørsmålene som konteksten eller sammenhengen teksten er skrevet i. Et element ved dette er å være klar over den historiske konteksten, altså å kontekstualisere teksten til Abd Allah inn i den tiden den ble produsert. En tekst kan alltid leses i lys av forskjellige sammenhenger; Abd Allahs liv før han skrev ned Tibyan, Abd Allahs konkrete
63 Kjeldstadli 2000:122-123
64 Ryymin 2018:50
65 Kjeldstadli 2000:185
66 Kjeldstadli 2000:124
67 Kjeldstadli 2000:185-186
68 Ryymin 2018:51
15 situasjonen når Tibyan blir nedskrevet, den sosiale, kulturelle og intellektuelle
sammenhengen teksten er skrevet i.69
Nærlesning og historisk kontekstualisering er noen av de viktigste verktøyene for
dokumentanalysen. Vi ser etter hva som blir sagt, hva som blir beskrevet og hvordan det blir beskrevet. Det er også et omvendt poeng her, nemlig å se etter hva som ikke er beskrevet, eller hva som ikke er nevnt i kilden. Det å se på hvorfor forfatteren har nevnt noen
elementer, men utelatt andre som for eksempel er godt dokumenterte av flere andre kilder, ville fortelle oss at det er element som forfatteren ikke vil ha med i sin beskrivelse.70 Da kan en stille spørsmålet, hvorfor ville ikke forfatteren ha med disse spesifikke elementene? Kan det være for at det er noen elementer som ikke ville gjøre seg i den spesifikke teksten forfatteren har produsert? Og hvorfor ville de ikke gjort seg? I Abd Allahs Tibyan forteller han kort om sine forfedres involvering i for eksempel den andalusiske borgerkrigen, hvor Ziridene etter hvert etablerte seg som herskere i Granada. Derimot er det ikke nevnt hvorvidt hans forfedre var med på å plyndre og beleire Cordoba, eller om berberne skiftet allianse mellom forskjellige kalif-kandidater for best mulig å forbedre sin egen posisjon.71 Noe så enkelt som to forskjellige versjoner av en hendelse vil gi oss grunnlag for å stille spørsmål ved forfatterens objektivitet.
Abd Allah skrev Tibyan da han satt i eksil, og Tibyan kan være farget av dette hvor
almoravidene blir priset opp og sett i et bedre lys, og det negative blir ikke nevnt i samme grad. Med andre ord, det kan påvirke til at teksten blir ubalansert med tanke på hva som virkelig skjedde. Dette svarer muligens også på hva som var meningen med å skrive Tibyan.
Er det et forsøk på å sette dynastiet sitt inn i historien, siden Abd Allah skrev det selv? Er det en måte å «renvaske» seg selv og kanskje også sin slekt på? Tibyan ble skrevet etter han ble avsatt av almoravidene, men teksten bærer lite preg av fiendskap mot almoravidene eller imot Yusuf ibn Tashfin. Konteksten ligger til perioden hvor taifa-herskerne ble avsatt eller henrettet av almoravidene en etter en i 1090 og utover. Andre spørsmål en kan spørre seg er for eksempel om forfatteren fremstår allvitende? Dette er viktig fordi en tekst vil alltid være skrevet av noen, og måten forfatteren plasserer seg i forhold til stoffet kan kaste lys over hva meningen med teksten er.72 Abd Allah skrev Tibyan med etterpåklokskapens øyne og har derfor en tendens til å hinte til diverse hendelser i forveien før de skjer.
Et annet element er å se etter såkalte ladede ord, altså ord som er valgt fremfor andre, som beskriver en person eller situasjon med for eksempel ord som er ment til å skape negative assosiasjoner.73 Abd Allah virker noe partisk i visse sammenhenger, et eksempel er
situasjonen hvor han beskriver en visir, Simaja, i Granada som han refererer til som «Jew Swine», noe som viser til en forakt mot denne personen. Samme person er i andre kilder for eksempel ofte kreditert til å være en av grunnene til at Granada ikke ble annektert av andre taifa-riker i perioden hvor Abd Allah ibn Buluggin fremdeles var mindreårig og ikke kunne ta over herskerrollen i Granada. Amin Tibi, personen som har oversatt Tibyan, skriver i
69 Ryymin 2018:53
70 Ryymin 2018:56
71 Tibi 1986:13-14
72 Kjeldstadli 2000:190
73 Kjeldstadli 2000:189-190
16 referanselisten i oversettelsen om en Ibn Khatib som beskriver Simaja som rettferdig,
hensynsløs, generøs, modig og dydig, hvor Abd Allah selv anklager han blant annet for å forsøke å forhindre Abd Allah i å ta over makten.74
Det er noen farer ved å drive dokumentanalyse, og en av dem er at en kan trekke for raske slutninger.75 Derfor er det alltid en fordel å finne annen litteratur som på en eller annen måte støtter opp eller ikke støtter opp det Abd Allah skriver. Et annet element er at en tekst vil ofte tolkes ulikt av forskjellige mennesker. En tekst jeg tolker vil ikke nødvendigvis en annen person tolke på samme måte.76
74 Tibi 1986:228
75 Kjeldstadli 2000:186
76 Ryymin 2018:53
17
Abd Allah Ibn Buluggin fremstilling og forståelse av det maktpolitiske spillet i al-Andalus på 1000-tallet.
Hvordan forstår Abd Allah det maktpolitiske spillet i al-Andalus på 1000-tallet? Og hvordan fremstiller han det? Dette kapittelet tar for seg den historiske konteksten for Abd Allah og Tibyan, og beskrivelser av den etniske og religiøse sammensetningen av den iberiske halvøya, samt et innblikk i politikken og det økonomiske grunnlaget for taifa-rikene.
4 Historisk kontekst
Perioden fra Umayyadekalifatets fall og frem til første del av 1100-tallet er en komplisert periode i iberisk historie, men er viktig for å forstå og analysere Abd Allahs memoarer.
Derfor vil jeg først ta for meg den historiske konteksten rundt tiden som Abd Allah
fremstiller i sine memoarer, Tibyan. Al-Andalus i den tiden vi kaller for taifa-perioden er et område hvor en rekke små muslimske kongedømmer etablerte seg og kjempet mot
hverandre, både gjennom krig og intriger. Taifa-rikene var også militært svakt og politisk fragmentert. Før en går videre skal vi se på hva et taifa-rike var.
Taifa-rikene i al-Andalus, ca.1080
Bilde: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Reinos_de_Taifas_en_1080.svg
Kartet viser taifa-rikene som fantes i 1080, altså 50 år etter at Umayyade kalifatet fragmenterte, og her har det i 1080 blitt færre individuelle stater enn i 1031.77
77De mest relevante for denne teksten å ha kunnskap om er riket Sevilla i sør som var styrt av Abbadidene, en arabisk ætt. I nord-øst med grense mot Castille-Leon og Navarra i vest ligger Saragossa, styrt av de arabiske Hudidene. Badajoz, den mest vestlige taifa-riket i 1080, var styrt av den gamle berber slekten Aftasidene.
Toledo, som lå sentralt på den iberiske halvøya var styrt av Dhunnudene, som var av berber ætt. Granada (og Malaga), som lå langs den sørlige kysten mot Nord-Afrika, var det berber ætten Ziridene som regjerte. Og Almeria, som ligger sør-øst på halvøya, var styrt av Sumadih ætten, som var arabisk ættet.
18
4.1 Oppkomsten til taifa-rikene
Perioden fra 1008/9 – 1031 er kjent under navnet den andalusiske fitnah.78 Det var en periode hvor kalifer reiste seg og falt. I 1031 ble den siste kalifen, Hisham III, avsatt.79 Konflikten i al-Andalus mellom 1009, da Abd al-Rahman «Sanchuelo»80 døde, og fram til 1031 handlet det hovedsakelig om hvem som skulle ta over kalifatet i al-Andalus. Men i praksis hadde den politiske enheten i al-Andalus allerede begynt å fragmentere etter Abd al- Rahman «Sanchuelo» sin død i 1009. Den politiske fragmenteringen som foregikk mellom 1008/9 – 1031 førte til mange små taifa kongedømmer, fra det arabiske ta’ifa som betyr
«gruppe», «fraksjon» eller «parti», oppstod. Med ingen felles ideologi, ikke noe felles fokus eller mål som samlet al-Andalus og ingen person som kunne personifisere denne ideologien eller virke samlende gjorde at kalifatet fragmentert politisk.81
Kalifatet ble formelt oppløst i 1031, men den reelle politiske fragmenteringen hadde allerede skjedd tidligere. I tiden mellom 1010 og 1013 ble området rundt Cordoba plyndret og byen beleiret. Cordoba hadde vært det politiske og administrative maktsenteret i kalifatet, og med maktsenteret paralysert begynte lokale herskere å anta herskerposisjoner uten å egentlig formelt erklære verken opprør eller uavhengighet fra kalifatet.82 Abd Allah gir oss et innblikk i situasjonen i Tibyan.
When the Amirid dynasty came to an end and the people were left without an imam, every military commander rose up in his own town and entrenched himself behind the walls of his own fortress, having first secured his own position, created his own army, and amassed his own resources. These persons vied with one another over worldly power, and each sought to subdue the other ……83
I de taifa-rikene som oppsto var det hovedsakelig folk av lokal politisk betydning som tok opp makten som regionale herskere, eliten som hadde styrt og administrert under kalifatet.
Disse herskerne falt inn under noen særskilte grupperinger. Noen av dem var ledere for ny- berber kontingenter i den oppløste Amiridehæren, noen var saqalibas og andre var av andalusisk opprinnelse.84 Det ble derimot ikke gjort noen forsøk på å gjennopprette Amiride eller Umayyade kalifatet etter 1031. Det fantes tilfeller hvor noen av disse taifa-herskerne samarbeidet med hverandre, men det var generelt lite avhengig av hvorvidt de tilhørte
78 I den islamske verden er det arabiske ordet fitnah brukt til å beskrive ufred eller konflikt og/eller opprør mot en en lovlig konstituert hersker. (Fletcher 1993:79)
79 Fletcher 1993:81
80 Abd al-Rahman «Sanchuelo» var sønnen til den kjente Almanzor. Almanzor var ikke kalif, men han regjerte som de facto hersker fra 978 – 1002. Almanzors regime ført kalifatet til et av kalifatets økonomiske, politiske og militære høydepunkt. Etter Almanzor og hans første sønn Abd al-Malik døde, tok den andre sønnen Abd al- Rahman over. Han eide ikke samme politiske kløkt som sin bror og far og prøvde å få seg selv erklært som arving for kalifatet, noe som gjorde han upopulær. I 1009 deserterte hæren han og han ble drept.
81 Wasserstein 1985:82
82 Kennedy 1996:133-134
83 Tibyan:45
84 Forklaringen på disse grupperingene kommer senere, se kapittelet om Etnisk og religiøs pluralisme i al- Andalus.
