Fortellinger om ”bad girls” i Sudan
Unge, ugifte kvinner og menn i Sudan snakker om kjønn, seksualitet og kjønnslemlestelse
Stine Elisabeth Hole
Masteroppgave i Midtøstenstudier Institutt for kulturstudier og orientalske språk
Universitetet i Oslo November 2019
II Fortellinger om ”bad girls” i Sudan
Unge, ugifte kvinner og menn i Sudan snakker om kjønn, seksualitet og kjønnlemlestelse
Stine Elisabeth Hole 2019
http://www.duo.uio.no
Print: Reprosentralen, Universitetet i Oslo.
III
Abstract
This thesis is based on an ethnograpich fieldwork in Khartoum in 2018, among young, unmarried Sudanese women and men, with an aim to be provided with notions about gender, sexuality and female genital mutilation (FGM). I conducted participant observation and interviews with six women and five men. I asked them questions about their lives as unmarried women and men in Khartoum, as well as their thoughts on sexuality and FGM. I was provided with an insight on how the participants talked about these subjects, and how they related to, and dealt with it. The Arabic terms bitt nās and bitt shāriʿ, in English translated with good girl and bad girl, played a significant role in their narratives. Therefore, I wanted to explore how their understanding of these term became visible through their narratives about gender, sexuality and FGM.
With this in mind, this thesis provides stories about bitt nās and bitt shāriʿ in relations to the themes mentioned above. These narratives appears to include notions and perceptions about a society in which sexuality is a taboo, and where this taboo is related to how a woman
”should” act and dress to not be classified as a bad girl. My assertion is that this subject, which is not challenged in the public sphere, keeps getting reproduced- and therefore also the idea of bitt nās and bitt shāriʿ keeps living on.
IV
Forord
Først og fremst vil jeg takke de elleve kvinnene og mennene som stilte opp på intervjuene og delte personlige tanker og detaljer om livene deres. Uten deres vilje til å dele og gi av seg selv, ville jeg aldri kunnet skrevet en oppgave som dette. Jeg vil også takke mine venner og bekjentskaper som alltid har ønsket meg velkommen i Khartoum og hjulpet meg med alt jeg har hatt behov for.
Her hjemme vil jeg takke min veileder Albrecht Hofheinz for å dele av sin lange erfaring med arbeid og forskning i Sudan, samt for sine tilbakemeldinger og råd underveis. Dernest vil jeg også takke venner og familie som har hjulpet meg med korrekturlesing og støttende samtaler.
Jeg ønsker til slutt å gi en spesiell takk til min kjære sudanske familie i Omdurman som alltid tar vare på meg og får meg til å føle meg som hjemme i deres hjem.
Oslo, 20. november 2019
Stine Elisabeth Hole
V
Transkripsjoner, forkortelser og oversettelser
Sitater og utsagn på arabisk har blitt transkribert direkte slik de ble sagt på ”sudansk-arabisk”.
Jeg har selv oversatt dette til norsk. Sitater som blir presentert i teksten på engelsk er direkte transkribert med sine eventuelle grammatiske feil. I teksten har jeg flere steder valgt å bruke det arabiske ordet for å beskrive enkelte ting eller fenomener. Dette har jeg gjort i tilfeller hvor det arabiske ordet ikke kan oversettes til et norsk ord, som vil kunne brukes på samme måte eller med samme betydning. Det samme gjelder for arabiske ord og uttrykk som har en særlig betydning i det sudansk-arabiske språket og kulturen. Eksempler på dette er ord som ḥijāb for å beskrive muslimsk hodeplagg for kvinner. Maghrib er et annet eksempel som betyr solnedgang, men som også er en navnet på en av islams fem tidebønner. I Sudan blir maghrib brukt for å beskrive denne tiden, i stedet for å si klokkeslettet. Jeg velger å gi en oversettelse av disse ordene i listen på neste side, men vil noen steder i teksten også gi en oversettelse av ord med særlig betydning for konteksten. Oversettelsene er basert på hvilken betydning de har i Sudan eller konteksten de har blitt brukt i. Transkripsjoner i denne oppgaven følger retningslinjer gitt av International Journal of Middle East Studies (IJMES). I henhold til IJMES’ retningslinjer vil ikke egennavn og stedsnavn vil bli transkribert med diakritiske tegn.1 De vil heller følge etablerte skrivemåter på norsk.
1 International Journal of Middle East Studies, ”IJMES Translation and Transliteration guide.”
VI
Transkripsjoner og oversettelser
2 Gruenbaum, ”Sexuality Issues”, 121-122.
3 Tønnessen, El-Nagar og Bamkar, ”Paper Tiger Law”, 2.
4 Ibid.
ʿAbāya - Lang, løssittende kjole for kvinner ʿĀdāt wa-taqālīd - Skikker og tradisjoner
Al-mashrūʿ al-ḥaḍārī - Sivilisasjonsprosjektet
Bitt - Jente/kvinne. Sudansk-arabisk for det arabiske ordet bint med samme oversettelse
Bitt nās - Bra jente/kvinne
Bitt ṭayba - Bra jente/kvinne
Bitt shāriʿ - Dårlig jente/kvinne
Ḥijāb - Muslimsk hodeplagg for kvinner
Jallābiyya - Tradisjonelt sudansk plagg for menn bestående av en lang hvit kjortel
Khitān - Kjønnslemlestelse2
Khitān farʿawni - Kjønnslemlestelse som refererer til en lemlestelse av kvinners underliv som innebærer kutting av hele eller deler av klitoris, ytre kjønnslepper og en sammensying av labia majora3
Khitān sunna - Kjønnslemlestelse som refererer til en lemlestelse av kvinners underliv som i hovedsak innebærer kutting av hele eller deler av klitoris, og noen ganger ytre kjønnslepper4 Maghrib - Solnedgang og navn på en av de fem tidebønnene i islam
Nās - Mennesker, folk
Rabbat al-manzil - Husmor, hjemmeværende kone
Shāriʿ - Gate, vei
Sharīʿa - Islamsk lov
Ṭayba - Bra
Shīsha - Vannpipe
VII
Fortkortelser
CEDAW Convention on the Elimination
of All Forms of
Discrimination Against Women
Konvensjonen om å avskaffe alle former for
diskriminering av kvinner
CMI Christian Michelsens Institute Christian Michelsens institutt
FGM Female Genital Mutilation Kjønnslemlestelse
ICT Information and
Communications technology
Informasjons- og
kommunikasjonsteknologi
NGO Non Governmental
Organizations
Ikke- statlig organisasjon
UNDP United Nations Development
Programme
Forente nasjoners utviklingsprogram
UNICEF United Nation’s Children’s
Fund
Forente nasjoners barnefond
FGM World Health Organization Verdens helseorganisasjon
VIII
Innholdsfortegnelse
Abstract III
Forord IV
Transkripsjoner, forkortelser og oversettelser V
Kapittel 1: Introduksjon 1
1.1 Med seksualitet som utgangspunkt 1
1.2 Eksisterende litteratur 2
1.3 Oppgavens oppbygging 3
Kapittel 2: Sex - den store fortellingen 5
2.1 Sudan i Midtøsten og Nord-Afrika 5
2.2 Sivilisasjonsprosjektet 7
2.3 Fortolkning av fortellinger 8
2.4 Fortellinger om kjønn, seksualitet og kjønnslemlestelse 9
2.5 Informanters fortolkningsramme som utgangspunkt 10
Kapittel 3: Metode og etikk 12
3.1 Intervju og deltakende observasjon 12
3.2 Utfordringer og begrensninger 18
3.3 Etiske refleksjoner 20
Kapittel 4: Fortellinger om livet som ung og ugift i Khartoum 22
4.1 Kvinner forteller om sine liv som ugifte 22
4.2 Menn forteller om sine liv som ugifte 26
Kapittel 5: Seksualitet 28
5.1 Kvinners jomfruelighet 28
5.2 Ugifte menns seksualitet 32
Kapittel 6: Kjønnslemlestelse 37
6.1 ”I don’t know what part they took out” 38
6.2 ”People think it’s very rare” 39
6.3 Kjønnslemlestet = good girl? 41
Kapittel 7: Er hun en bitt nās eller en bitt shāriʿ ? 43
7.1 Hva blir fortalt og hva utelates? 43
7.2 ”Alle kvinner i Sudan lyver” 45
Avslutning 49
Litteraturliste 50
Siterte intervjuer 53
Vedlegg 1: Intervjuguide 54
Kapittel 1: Introduksjon
”I want all this ʿĀdāt wa-taqālīd to disappear. We have to change. Now we are in 2018 and the world is changing. We have to grow up in a better country in a normal life”.5 Dette sier en 25 år gammel kvinne i Khartoum da jeg spør henne om det er noe mer hun har lyst til å si før vi avslutter et intervju. Hun forteller at den økonomiske situasjonen i Sudan er kritisk og at sammen med sudanske skikker og tradisjoner (ʿĀdāt wa-taqālīd), har hun og andre sudanske kvinner begrenset med frihet. Hun sier at hun opplever at hun ikke kan gjøre som hun selv vil og må hele tiden tilpasse seg de kulturelle normene og tradisjonene.
I 1989 tok tidligere president Omar al-Bashir makten i Sudan med et statskupp. Denne regjeringen hadde som mål å danne en forent sudansk nasjon med islamsk forankring gjennom det de kalte sivilisasjonsprosjektet (al-mashrūʿ al-ḥaḍārī ). I følge Liv Tønnessen, forsker ved Christian Michelsens institutt (CMI), var dette prosjektet: ”Set out to shape the behavior, lives and thoughts of women”.6 I over 30 år har Sudans befolkning levd med dette islamske regimet og en hel generasjon kjenner ikke et annet Sudan. Det finnes lover som regulerer hva som er sømmelig oppførsel og bekledning for sudanske kvinner, og statistikk viser at ni av ti kvinner i Sudan har blitt utsatt for kjønnslemlestelse.7 Lovregulering og statistikk presenterer én sannhet, men hva forteller generasjonen som har vokst opp under Omar al-Bashirs styre om sitt eget liv?
1.1 Med seksualitet som utgangspunkt
”If you really want to know a people, start by looking inside their bedrooms”.8
I denne undersøkelsen ønsket jeg å få vite hvordan unge, ugifte kvinner og menn i Khartoum snakker om kjønn, seksualitet og kjønnslemlestelse, og hvordan de forholder seg til disse temaene. Gjennom deltakende observasjon og ved å intervjue seks kvinner og fem menn i Sudans hovedstad, Khartoum, fikk jeg tilgang til deres fortellinger og forståelser. En felles
5 Intervju, 26.08.18
6 Tønnessen, The Many Faces of Political Islam, 5.
7 Tønnessen, El-Nagar og Bamkar, ”Paper Tiger Law Forbidding FGM in Sudan”.
8 El Feki, Sex and the citadel, XVIII.
fortelling om hva som oppfattes av samfunnet som ”akseptabel” oppførsel, bekledning og væren for ugifte kvinner i Khartoum ble fort synlig og forekom både i intervjuene og i uformelle samtaler. Felles for disse fortellingene var også bruken av begreper som bitt nās eller bitt shāriʿ på sudansk-arabisk, eller henholdsvis good girl og bad girl på engelsk. Ut i fra disse observasjonene utformet jeg forskningsspørsmålet:
Hvilke forståelser av bitt nās og bitt shāriʿ kommer til syne gjennom fortellinger om kjønn, seksualitet og kjønnslemlestelse?
Jeg ønsker å utforske hvordan unge, ugifte kvinner og menn i Khartoum snakker om disse temaene. Gjennom en analyse av disse fortellingene, vil jeg vise hvordan forestillingen om bitt nās og bitt shāriʿ kan være med å opprettholde en særlig forståelse av hva som er sømmelig for kvinner, samt hva dette innebærer. Fortellingene vil også vise hvilke strategier unge kvinner har for å unngå å bli definert som en bad girl uten å følge konvensjonelle kulturelle normer eller lovgivning. Hemmelighold og underkommunisering kan synes å være en stor del av strategien, og jeg hevder at denne tausheten også er med å opprettholde forestillingen om hva som er sømmelig for kvinner, da det ikke blir utfordret i det offentlige rom. Kulturelle fenomener som dette kan oppfattes som så ”naturlige” at det ikke blir diskutert og satt spørsmålstegn ved, eller at det i lengre utstrekning ikke finnes et språk for det. I denne oppgaven vil jeg presentere disse forståelsene og språket som brukes for å snakke om det, og slik vise hvor allestedsnærværende de opplever at det er i livene deres.
1.2 Eksisterende litteratur
I tillegg til egen empiri, har jeg tatt utgangspunkt i tidligere forskning som er gjort på området. Den amerikanske antropologen Ellen Gruenbaum har forsket mye på medisinsk praksis som er basert på kulturelle forståelser og har i så henseende skrevet om kjønnslemlestelse i Sudan. Hun hevder blant annet at kjønnslemlestelse av kvinner i Sudan kan sees i sammenheng med forventninger til mannlig seksualitet, samt oppfattelsen av kroppslig skjønnhet.9 Liv Tønnessen har også publisert mange skriftlige kilder om lovgiving og kjønn i Sudan. Hun har blant annet, i samarbeid med Samia El-Nagar, forsket mye på kjønnslemlestelse, barneekteskap og familieloven fra 1991 i Sudan.
9 Gruenbaum, ”Sexuality Issues”, 121.
Boken Sex and the Citadel skrevet av journalisten Shereen El Feki, har også vært en stor inspirasjon i arbeidet med denne oppgaven. Hun skriver: ”Sex is the lens through which I study society”, og hevder at menneskers seksualitet og kjønnsroller er formet av politikk, økonomi, religion og tradisjon. Dette samsvarer med det Ikhlas Ahmed Nour Ibrahim, professor ved Universitetet i Khartoum, sier om seksualitet i Sudan. I følge Ibrahim har det sudanske samfunnet lenge forsøkt å kontrollere den seksuelle adferden til unge mennesker.10 Han hevder at dette er et understudert felt i Sudan og har selv skrevet en artikkel om hvilken rolle informasjons- og kommunikasjonsteknologi (ICT) har hatt i det tabubelagte temaet om seksualitet. I hans undersøkelse viser han hvordan ICT har en stor rolle i kommunikasjonen om seksualitet i Sudan som han videre hevder kan være en stor ressurs i arbeide med å opplyse og informere om temaet.11
Førekteskapelig seksuell omgang er straffbart i følge den sudanske straffeloven av 1991, og kan straffes med inntil 100 piskeslag.12 Sudan er også et av fem land som ikke har signert konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW).13 Det foreligger mye forskning på kvinners situasjon i Sudan bygget på både kvalitativ og kvantitativ data. Likevel er det færre undersøkelser som viser hvordan generasjonen som har vokst opp under Sudans sivilisasjonsprosjekt snakker om og forholder seg til kjønn, seksualitet og kjønnslemlestelse.
1.3 Oppgavens oppbygging
Denne oppgaven vil først begynne med et kapittel (kap. 2) hvor jeg redegjør for hvilke teoretiske perspektiver jeg har benyttet meg av i analysen av materialet. Deretter følger et kapittel (kap. 3) om metode og etikk hvor jeg vil beskrive feltarbeidet i sin helhet. Da vil jeg si litt om hvilke metoder jeg valgte å benytte meg av for å få tilgang på materialet og hvilke utfordringer jeg møtte underveis i feltarbeidet. Det tre påfølgende kapitlene består av de tre hovedtemaene; Fortellinger om livet som ung og ugift i Khartoum, seksualitet og kjønnslemlestelse. I det første kapittelet (kap.4) vil jeg vise hvordan kjønn og oppfattelsen av bitt nās og bitt shāriʿ allerede var en del av fortellingen da jeg stilte spørsmål om hvordan det var å være ung og ugift i Khartoum, og dermed hvilken rolle dette hadde i livene deres. I det
10 Ibrahim, ”Challenging the silence”, 249.
11 Ibid. 259.
12 Al-qānūn al-janāʾī li-sanat 1991. Uqūba al-zinā, §146, 1(b).
13 El-Nagar og Tønnessen, ”Family Law Reform in Sudan”, 13.
påfølgende kapittelet (kap.5) vil jeg vise og gi eksempler på fortellinger om seksuelle erfaringer eller seksuell avholdenhet som inneholdt forestillinger om hva som innebar å være en bitt nās eller bitt shāriʿ. I kapittel 6 om kjønnslemlestelse vil jeg vise hvordan fortellinger om praksisen med kjønnslemlestelse ikke nødvendigvis er felles og hvordan også denne praksisen henger tett sammen med forståelsen av bitt nās eller bitt shāriʿ. Kapittel 7 vil bestå av en dypere analyse av fortellingene som blir presentert i de tre foregående kapitlene, og se de i en større sammenheng med henblikk på annen eksiterende litteratur på området. Dette kapittelet vil også avsluttes med å presentere hvilke begrensninger denne undersøkelsen har.
Oppgaven vil avsluttes med et sammendrag av materialet og analysen jeg har presentert.
Kapittel 2: Sex - den store fortellingen
I dette kapittelet vil jeg redegjøre for de teoretiske perspektiver som jeg har valgt å benytte meg av i analysen av det innhentede materialet. Materialet består av fortellinger som jeg fikk tilgang til gjennom et tre måneders feltarbeid i Sudan med intervjuer og deltakende observasjon. I tillegg til dette vil jeg belyse enkelte teorier som har blitt benyttet og avdekket i andre deler av Midtøsten og Nord-Afrika innenfor samme emne, som også kan sees i sammenheng med den sudanske konteksten. De teoretiske og analytiske perspektivene har jeg valgt på bakgrunn av de temaene som jeg opplevde som mest fremtredende gjennom intervjuene og den deltakende observasjonen i feltarbeidet. Før jeg begynner å presentere teoretiske perspektiver som er benyttet i analysen, ønsker jeg kontekstualisere studien. Derfor vil jeg begynne kapittelet med litt informasjon om Sudan og videre om hvilket Sudan deltakerne i studien vokste opp i.
2.1 Sudan i Midtøsten og Nord-Afrika
I Sudan bor det over 40 millioner mennesker, hvorav nesten 6 millioner av dem bor i landets hovedstad, Khartoum. Hovedstaden blir ofte sammen med byen Omdurman, samt bydelene Khartoum og Khartoum North, regnet til et storbyområde14. Det er dette storbyområdet som menes når Khartoum blir omtalt i denne oppgaven. Over 97% av befolkningen er sunnimuslimer, og arabisk er sammen med engelsk de to offisielle språkene i Sudan.15 Sudan ligger i Afrika, men deler språk og religion med mange land i Midtøsten og Nord-Afrika. I enkelte sammenhenger blir dermed Sudan definert innenfor en afrikansk kontekst,16 mens andre ganger innenfor området Midtøsten og Nord-Afrika.17 I denne oppgaven vil Sudan bli sett i sammenheng med språk og religion, og dermed i en Midtøsten og Nord-Afrikakontekst.
14 The Economist, ”Sudan.”
15 Arabisk og engelsk som offisielle språk er gjeldende i overgangsgrunnloven fra 2005, samt da feltarbeidet ble utført høsten 2018. Se UNDP, ”Sudan”. Dette i ferd med å bli erstattet av en ny overgangsgrunnlov fra 6.8.19.
Der er det ikke er nevnt hva som er det eller de offisielle språkene i Sudan. Se Reeves, ”Sudan: Draft Constitutional Charter.”
16 Verdensbanken definerer Sudan innenfor en afrikansk kontekst. The World Bank, ”The World Bank in Africa.”
17 UNICEF definerer Sudan innenfor en Midtøsten og Nord-Afrikansk kontekst. UNICEF, ” The Middle East and North Africa.”
Dette blir gjort ut i fra hva professor i antropologi og kjønnsstudier, Sondra Hale, mener bør være en regel – å bruke menneskenes selv-identifisering som et utgangspunkt for kontekstualisering. Hun hevder at denne selv-identifiseringen i Sudan er i tilknytning til Midtøsten og den ”arabiske verden”.18 Jeg gjenkjenner hennes påstand om sudaneseres selv- identifisering, selv om jeg ved flere anledninger har hørt utsagn som: ”Vi er ikke arabere og vi er ikke afrikanere – vi er sudanesere”.
Denne oppgaven vil utforske hvordan beskrivelser og betegnelser som good girl og bad girl kommer til syne i narrativer om kjønn, seksualitet og kjønnslemlestelse. I den sammenheng vil jeg presentere fortellinger om hva som blir sett på som ”akseptabel”
oppførsel og bekledning for kvinner i Sudan. Sosiologen Mounira Charrad hevder at det å studere temaer om kvinner i Midtøsten og Nord-Afrika er problematisk.19 Det henger sammen med det Charrad påstår har vært en tendens i den vestlige diskursen, nemlig det å se på kvinner i Midtøsten og Nord-Afrika som undertrykket og ofre for en patriarkalsk samfunnsstruktur. I likhet med historikeren Anissa Hélie, ønsker heller ikke jeg å antyde at normer og regler for seksuell atferd, kroppslige rettigheter og kjønnsuttrykk er noe særegent i muslimske samfunn, men noe som eksisterer i alle samfunn.20 Med dette i mente, har jeg likevel skrevet om kvinner og menn som forteller at de opplever at samfunnsnormer i Sudan begrenser kvinners frihet. Jeg har hele veien forsøkt å fokusere på det informantene vektlegger og vil også prøve å se det i sammenheng med tidligere forskning og litteratur på området.
Forståelser og oppfatninger av kjønn i Midtøsten og Nord-Afrika er noe som er formet gjennom staters rolle, påstår Charrad. Hun hevder at sammenhengen med tidligere kolonialisme og nasjonalisme, er noe som har ført til denne relasjonen mellom stat og kjønn.
Hun skriver: ”(…) Nationalists regularly invoked women as markers of difference between the colonizer and the colonized”. Hun mener kvinner ble en del av et symbol for nasjonal identitet i kampen mot kolonimakter.21 Shereen El Feki ser også kjønn i sammenheng med stat og politikk. Hun skriver:
”Sexual attitudes and behaviors are intimately bound up in religion, tradition, culture, politics, and economics. They are part and parcel of sexuality – that is, the act and all
18 Hale, Gender Politics in Sudan, 29.
19 Charrad, ”Gender in the Middle East”, 418.
20 Hélie, ”Policing gender”, 1.
21 Charrad, ”Gender in the Middle East”, 422.
that goes with it, including gender roles and identity, sexual orientation, pleasure, intimacy, eroticism, and reproduction”.22
Med dette som utgangspunkt vil jeg presentere deler av politikken til det som har preget Sudan og menneskene som har bodd i landet de siste tretti årene. Jeg ønsker likevel ikke å påstå at Sudans statsdannelse eller deres politikk gjennomtrenger alle deler av narrativene til informantene i denne studien og deres forståelser av kjønn, seksualitet og kjønnslemlestelse.
2.2 Sivilisasjonsprosjektet
Omar al-Bashir og hans regjering kom til makten ved et coup d’etat i 1989 med et mål om å skape en samlet islamsk nasjon i Sudan. Sharīʿa (islamsk lovgivning)23, var regjerings verktøy for å forme en islamsk stat.24 Ambisjonen om islams rolle, samt tolkningen av den, var i stor grad formet av den religiøse lederen Hassan al-Turabi. Et såkalt sivilisasjonsprosjekt (al- mashrūʿ al-ḥaḍārī) ble framsatt. Med sivilisasjonsprosjektet hadde de som mål å skape en forent islamsk sivilisasjon basert på det antropologen Carolyn Fluehr-Lobban refererer til som
”conservative interpretations of the Qur’an, Sunna and Fiqh”.25 Den sudanske statens offisielle ideologi, som blant annet kan gjenkjennes i den muslimske familieloven i Sudan,26 definerer kjønnene ut i fra en islamsk referanseramme. Denne islamske referanserammen inkluderer en forståelse av kjønn som komplementære. Det vil si at staten tar utgangspunkt i en likestilling basert på forståelse av kjønnene som vesensforskjellige og at menn og kvinner dermed har ulike biologiske premisser for å fungere forskjellig.27
På tidspunktet hvor denne studien ble utført, var al-Bashir fremdeles president i Sudan.28 Da hadde det islamske regimet regjert i landet i 30 år. Selv om deltakerne i denne undersøkelsen har vokst opp i et land som har hatt en bevisst islamiseringsprosess, vil man ikke nødvendigvis bli påvirket uten refleksjon. Gjennom materialet vil det komme tydelig fram hvordan informantene har plukket og tatt valg innenfor islam, men likevel har identitet
22 El Feki, Sex and the Citadel, XVIII.
23 Islamsk lov basert på Mālikī- skolen. Oxford Islamic Studies Online, ”Maliki Scool of Law.”
24 Fluehr-Lobban, Sharia and Islamism in Islam, 1.
25 Ibid. 206.
26 Qānūn al-aḥwãl al-shakhșīyya li’l-muslimīn, 1991.
27 El-Nagar og Tønnessen, ”Family Law Reform in Sudan”, 10.
28 Etter flere måneder med protester ble Omar al-Bashir avsatt som president 11. April 2019. Hassan og Kodouda, ”Sudan’s Uprising”, 90.
som muslim. Det er også måten jeg vil forholde meg til islam i denne oppgaven. Dermed vil jeg ikke fremlegge en påstand om hva islam ”egentlig” er, da fortolkningen på et individnivå er varierende. En varierende fortolkning og praktisering av islam vil derfor være det som danner grunnlaget for forståelsen av islam og muslimer i denne oppgaven.
2.3 Fortolkning av fortellinger
Med bakgrunn fra kulturvitenskap, har jeg valgt å arbeide hermeneutisk, hvor forståelsen er målet med studiet. Å forstå innebærer en fortolkning, og materialet jeg har fortolket er unge, ugifte sudaneseres fortellinger om deres eget liv, om seksualitet og om kjønnslemlestelse.
Deres fortellinger er igjen fortolkninger av deres eget liv. Nils Gilje, professor i kulturvitenskap, refererer til filosofen Charles Taylor når han sier at mennesker kan iscenesette sine egne liv ut ifra hvordan en ønsker å være eller framstå. 29 Dette fører til at analysearbeidet mitt av unge, ugifte i Khartoum sine fortellinger, er basert på en såkalt dobbelt hermeneutikk, altså min fortolkning av informantenes fortolkning. 30 Disse fortolkningene kom til syne gjennom informantenes fortellinger i intervjuene og gjennom den deltakende observasjonen.
Jeg har tatt et valg om å se på disse fortellingene som nettopp fortellinger. I denne oppgaven vil begrepene fortellinger og narrativer bli brukt om hverandre med samme betydning. 31 Så hva innebærer en fortelling eller et narrativ? Alle mennesker er historiefortellere. I kommunikasjon med andre formidler vi narrativer rundt eget liv, og disse spiller en sentral rolle i hvordan vi oppfatter oss selv og andre.32 I denne oppgaven vil jeg ta utgangspunkt i det Rita Sørly og Bodil H. Blix hevder er en sosialantropologisk tilnærming til forståelsen av narrativer. De skriver: ”Narrativ kan henvise til en persons livshistorie eller en gruppes felles historie, skapt med utgangspunkt i intervjuer, observasjoner og dokumenter”.33
Antropologen Lila Abu-Lughod hevder at forskeren er med å eksotifisere og gjøre ”de andre” mer fremmed hvis en legger for mye vekt på fenomener og deretter generaliseringer i en kultur. 34 I følge Abu-Lughod kan generalisering til og med være med å skape en kultur.
29 Gilje, Hermeneutikk som metode, 31.
30 Giddens, New Rules of Sociological Method, 9.
31 Blix og Sørly, Fortelling og forskning, 21.
32 Lieblich, Tuval-Mashiach og Zilber, Narrative Research, 7.
33 Blix og Sørly, Fortelling og forskning, 21.
34 Abu- Lughod, Writing Women’s Worlds, 7.
Derfor mener hun det er av stor betydning og gjøre det hun kaller: ”Writing against culture”.35 Dette innebærer blant annet å se på utsagn og fenomener i en kultur som fortellinger. De vil alltid være situasjonsbasert, med en forteller og et publikum som har en særlig hensikt.
Gjennom å tilnærme seg forskningsmaterialet ved å se på det som narrativer, kan man fremme muligheten for pluralisme og subjektivitet, i motsetninger til å se på fortellingene som objektive sannheter eller eksempler på en sannhet eller én forklaring.36
Denne tilnærmingsmåten kan likevel gi tilgang til personers identitet og personlighet.37 Samtidig vil alle fortellinger bli påvirket av situasjonen de blir fortalt i. Dette kan handle om hva målet med fortellingen er, hvem som er ”publikum” og relasjonen mellom forteller og tilhører.38 Fortellingene som har kommet til syne gjennom intervjuer og deltakende observasjon kan si noe om kultur og sosiale dynamikker i Sudan. Samtidig er det viktig å ikke legge altfor stor vekt på dette og være bevisst på at fortellinger også har en agenda. Disse fortellingene blir derfor ikke brukt som en kilde for kunnskap om hvordan ting er, men som en innsikt i hvordan informantene forteller om og fortolker sine egne liv, samt hvordan de ønsker å være eller framstå.
Narrativene i denne konteksten ble fortalt til en “vestlig” kvinne og det er dermed ikke umulig å tenke seg at fortellingene ikke bare ble et uttrykk for hvordan “andre” skal se dem, men også hvordan deltakerne ønsker at “vesten” skal se dem. Samtidig er det viktig å ikke lete for intenst etter klassifiseringer av fenomener i en kultur, slik Abu-Lughod mener er med på å skape en kultur.39 I denne situasjonen kunne man lett ha tolket deres framstilling av seg selv som et uttrykk for hvordan sudanesere ønsker å framstå for ”Vesten”.
2.4 Fortellinger om kjønn, seksualitet og kjønnslemlestelse
I denne studien skulle jeg fortolke andres fortolkninger av eget liv, fortalt og analysert som narrativer. I og med at det blant annet handler om fortellinger om seksualitet, er det viktig å se hvordan narrativer om nettopp seksualitet skiller seg ut fra andre narrativer. I så henseende har jeg tatt utgangspunkt i sosiologen Ken Plummers teori om makt og følelser i denne
35 Abu-Lughod, Writing Women’s Worlds, 12.
36 Lieblich, Tuval-Mashiach og Zilber, Narrative Research, 2.
37 Ibid. 7.
38 Ibid. 8.
39 Abu-Lughod, Writing Women’s Worlds, 7.
konteksten. Plummer hevder at sex er den store fortellingen i den moderne verden. Vi omgir oss med seksualitetsfortellinger gjennom film, video, telefon og internett.40 Disse historiene om seksualitet innebærer mye makt, og det å både fortelle eller å la være å fortelle er sterkt knyttet til følelser som stolthet og skam.41 Videre hevder han at dette henger sammen med hvilke historier som er med på å styrke mennesker og hvilke som er med på å dominere og kontrollere.42
”The telling of sexual stories can ultimately move beyond the life of a person or a community, and beyond an informational educational role and become a clue to the wider symbolic workings of whole cultures.” 43
Plummer mener at fortellinger om seksualitet bekrefter den dominerende kulturen, men samtidig stiller spørsmål til den. På denne måten kan det være mulig å håpe på å få et innblikk i en kultur gjennom fortolkninger av historier om seksualitet, selv med Abu-Lughods teori i bakhodet om at det kan være med å fremmedgjøre ”de andre” eller til og med i det lengste være med å skape en kultur.
2.5 Informanters fortolkningsramme som utgangspunkt
I og med at denne oppgaven tar utgangspunkt i informantenes fortolkningsramme er det nødvendig å kartlegge hva dette kan innebære. En del av funnet var bruken av begrepene bitt nās og bitt ṭayba på arabisk, noe som ble oversatt med good girl på engelsk. Bitt shāriʿ på arabisk ble oversatt med bad girl på engelsk. I denne oppgaven vil jeg bruke både de arabiske og engelske begrepene, da jeg opplevde at informantene selv også brukte de engelske og arabiske uttrykkene om hverandre. Termen good girl vil bli oversatt med kun den ene betegnelsen på arabisk; Bitt nās. Dette blir gjort for å forhindre misforståelser og fordi det var denne betegnelsen jeg hørte oftest, selv om jeg opplevde at de hadde samme betydning.
I løpet av feltarbeidet kom det ikke fram noen narrativer som innebar en forståelse av kvinner og menn som noe annet enn to vesensforskjellige kjønn. Dermed vil denne studien
40 Plummer, Telling Sexual Stories, 4.
41 Ibid. 28.
42 Ibid. 29.
43 Ibid. 176.
også utelukke alle andre former for defineringer av kjønn. Det samme gjelder i henhold til heteronormativitet. Alle narrativene tok utgangspunkt i heterofile forhold og identiteter.
Homofili ble aldri nevnt og vil dermed heller ikke fokuseres på i denne studien. Utelatelsen av homofili vil heller bli sett på som et element i letingen etter det usagte, noe jeg vil komme tilbake til i neste kapittel.
Kapittel 3: Metode og etikk
Oppgavens empiriske materiale er innhentet fra et tre måneders feltarbeid i Khartoum fra august til november 2018. I dette kapittelet vil jeg gjøre rede for mine metodiske valg, hvordan feltarbeidet ble utformet og noen av de utfordringene som jeg møtte på i prosessen.
Feltarbeidet og utfordringene rundt dette førte til en del etiske overveielser jeg har måttet foreta meg, noe som vil bli beskrevet i slutten av kapittelet.
For å få tilgang på unge, ugifte sudaneseres fortellinger om seksualitet, kjønn og ekteskap, valgte jeg å gjennomføre feltarbeidet i Khartoum. Slik fikk jeg mulighet til å foreta deltakende observasjon og intervjuer med seks unge ugifte kvinner og fem unge ugifte menn i Khartoum. Gjennom dette fikk jeg direkte tilgang på fortellinger som beskrev hvordan kvinners oppførsel og bekledning er med på å kategorisere dem som en ”bra” eller ”dårlig”
kvinne. Med dette gjorde jeg et bevisst valg om og ikke bare lene meg på eksisterende litteratur på området, men innhente egen empiri. Dette gjorde jeg på grunnlag av tidligere reiser til Sudan, hvor jeg opplevde at utsagn og fortellinger fra unge, ugifte kvinner og menn ikke alltid samsvarte med hva litteraturen sa. Det utelukker likevel ikke det at jeg gikk igjennom eksisterende litteratur basert på tidligere etnologiske undersøkelser i Sudan innenfor temaer som kjønn, seksualitet og kjønnslemlestelse.
3.1 Intervju og deltakende observasjon
Intervjuene var nødvendig for å svare på mitt forskningsspørsmål, da de ga meg muligheten til å få innsikt i unge ugifte mennesker i Khartoum sine forståelser av begrepene good girl og bad girl.44 Gjennom intervjuene fikk jeg også avdekket hvordan de ønsket å beskrive sin opplevde virkelighet.45 Dette gjorde jeg på grunnlag av et syn på forskningsintervjuet som en samtale som består av en aktiv kunnskapsprosess der intervjueren og informanten former ny kunnskap sammen. På den måten er et intervju en skapt kommunikasjonssituasjon hvor informanten vil svare ut i fra hva han eller hun føler i øyeblikket.46 Derfor er måten det blir
44 Kvale og brinkmann, Det kvalitative forskningsintervju, overset. Anderssen og Rygge, 21.
45 Fägerborg, ”Intervjuer”, 85.
46 Kvale og brinkmann, Det kvalitative forskningsintervju, overset. Anderssen og Rygge, 37.
fortalt på, like interessant som det som blir fortalt.47 I intervjuer det viktig å være bevisst på maktrelasjonen som eksisterer i den gitte situasjonen.48 Gjennom mine spørsmål var det i stor grad jeg som styrte tematikken i samtalen, samtidig som informantene også hadde mulighet til å kontrollere fortellingen. Dette kunne de bevisst eller ubevisst gjøre ved å forsterke enkelte elementer og samtidig utelate andre. En intervjusituasjon gir også informanten mulighet til å reflektere og gå dypt inn i tematikken, ved at forskeren stiller oppfølgingsspørsmål. 49
Min analyse skulle baseres på hva som fremkom i feltarbeidet, og det var først og fremst gjennom intervjuene, at jeg la merke til en felles fortelling om hva som oppfattes som
“akseptabel” oppførsel for kvinner. Spørsmålene om kjønnslemlestelse ble stilt av egen interesse, og var i utgangspunktet ikke planlagt å bli tatt med i studien. I og med at dette også var en del av fortellingen om begrepene good girl og bad girl ble temaet om kjønnslemlestelse en del av analysen.
I tillegg til intervju, benyttet jeg meg av deltakende observasjon i feltarbeidet mitt.
Ved å tilbringe tid sammen med unge, ugifte mennesker i Sudan fikk jeg et innblikk i deres hverdag, hva som opptok dem og hva samtaleemnene deres var. Her styrte ikke jeg nødvendigvis samtaleemnet i like stor grad som i intervjusituasjonen. Likevel, ifølge etnologene Oscar Pripp og Magnus Öhlander, gir observasjon også én form for empiri og kunnskap som kan utelukke annen form for kunnskap.50 Deltakende observasjon kan for eksempel utelukke kunnskap om følelser og intensjonene ved de ulike handlingene.51 De hevder også at observasjon kan gi innsikt i handlinger som informanten ikke alltid er klar over at han eller hun gjør, i motsetning til i intervjuet hvor informanten får mulighet til å forme og gi et særlig bilde av seg selv. Deltakende observasjon innebærer som navnet tilsier, at forskeren er deltaker. I mitt tilfelle gjaldt dette i sosiale sammenkomster. Pripp og Öhlander argumenterer for at forskeren blir en del av den sosiale gruppens individer.52 Dette var noe som skjedde; jeg ble en del av gruppen og dermed påvirket dynamikken i større eller mindre grad, slik som de andre individene i gruppen gjorde. Observasjonene som blir gjort vil dermed være subjektive opplevelser av særlige situasjoner som jeg selv har vært en del av. Enkelte fenomener vil bli lagt merke til, mens andre blir oversett.
47 Fägerborg, ”Intervjuer”, 88-89.
48 Kvale og brinkmann, Det kvalitative forskningsintervju, overset. Anderssen og Rygge, 37.
49 Fägerborg, ”Intervjuer”, 89.
50 Pripp og Öhlander, ”Observation”, 114.
51 Ibid. 115.
52 Ibid. 124.
Hvem var informantene?
Menneskene jeg ønsket å snakke med skulle være unge, ugifte mennesker i Khartoum. Hva innebar dette og hvorfor? Fra mine tidligere opphold i landet, kjente jeg hovedsakelig mennesker med høyere utdanning. Det var derfor lettere å komme i kontakt med folk som hadde en universitetsgrad. Alderen ble bestemt ut i fra en tanke om at mange er ferdig med studier, men ikke nødvendigvis er gift. Ideen om at informantene skulle være ugifte hang sammen med min nysgjerrighet på livet mellom studier og eventuelle giftemål, samt at dette var den gruppen mennesker jeg hadde hatt kjennskap til tidligere. Min opplevelse var at denne gruppen offisielt ikke hadde seksuelle forhold, men likevel hadde erfaringer med det i varierende grad. Forventninger til ekteskap og til kjønnsroller i ekteskapet var også noe som fascinerte meg, da dette nettopp ikke var bygget på erfaringer, men på forventninger til hva som kommer i framtiden.
Jeg endte opp med elleve informanter i alderen 23 til 31 år. Det var tre personer jeg kjente i varierende grad som igjen rekrutterte sine bekjentskaper. Det første intervjuet med to kvinner skulle egentlig bare fungere som et prøveintervju, men deres narrativer inneholdt mye som ble relevant for undersøkelsen. De var begge i referansegruppen og deres narrativer ble derfor også en del av materialet. Dette resulterte i seks kvinner og fem menn som alle hadde fullført en universitetsgrad på minimum fire år, og var fra og/eller bodde i en av de tre delene av Sudans hovedstad. Informantene i intervjuene og i den deltakende observasjonen kom også alle fra det som kan betegnes som middelklasse eller øvre middelklasse i Sudan. Noen arbeidet som lege, tannlege, ingeniør, arkitekt, jurist eller i ikke-statlige organisasjoner (NGO). Det var flere kvinner enn menn som var arbeidsledig etter endt utdannelse. Alle som nevnte religion identifiserte seg med islam og som muslim, men graden av praktisering, som for eksempel bønn, varierte. Jeg snakket med noen som hevdet at de levde etter islam sine retningslinjer, samt med noen som betegnet islam som en iboende identitet, men var selektivt i forhold til selve praktiseringen.
Intervjuene
”It won’t be a problem getting people to talk to you. I’ll just tell them that you’re from Europe and have blue eyes” - kvinne, 27 år fra Khartoum.
Rekrutteringen av informanter gikk som forventet gjennom bekjentskaper. En av informantene mente at det ville bli lett å få folk til å møte meg hvis hun bare fortalte dem at jeg var en europeisk kvinne med blå øyne. Jeg hadde på forhånd laget en intervjuguide som ble justert etter første intervju, da jeg opplevde at informanten snakket mer på eget initiativ enn jeg forventet.53 Mine forventninger var bygget på fordommer om at sudanesere var reservert i forhold til å snakke åpent om seksualitet. I andre intervjuer var det nødvendig med flere konkrete spørsmål og oppfølgingsspørsmål. I de fleste intervjusituasjonene hadde jeg med meg en notatbok hvor jeg hadde skrevet ned noen stikkord om hva jeg ønsket at informantene skulle snakke om. Jeg ønsket å samle inn flest mulig historier og oppfattelser omkring de tidligere nevnte temaene, for så ut ifra svarene til informantene bestemme meg for hva jeg ønsket å belyse i masteroppgaven. Jeg ville påvirke fortellingene og tankerekkene deres i minst mulig grad, og la deres vektlegging, eller eventuell utelatelse av enkelte emner, forme det jeg skulle fokusere på i analysen.
I intervjusituasjonen hadde jeg et klart mål for øye. Dette opplevde jeg også at informanten hadde - enten i form av å fortelle hvordan det er for akkurat han eller henne å bo i Khartoum, hvordan informanten hadde andre tanker enn det han eller hun oppfattet som samfunnets forventninger til dem, eller at de ønsket å fortelle hva de opplever som særlig spesielt og unikt for Sudan. I intervjusituasjonen fikk informantene mulighet til å få en spesiell fortelling fram til meg og til det jeg representerte for de ulike informantene. Ved noen anledninger opplevde jeg at jeg ble oppfattet som en representant for forestillingen om ”det vestlige”. I så henseende, opplevde jeg også at enkelte hadde en særlig agenda om å nå fram med et særlig budskap. Dette kan ha påvirket svar og fortellinger i stor grad, men er som tidligere nevnt, også en del av kunnskapsproduksjonen som oppstår i en slik intervjusituasjon.
Deltakende observasjon i Khartoum
Etter at jeg ankom Khartoum så jeg fort verdien av å være sammen med mine bekjentskaper for å observere samhandlingen mellom ugifte kvinner og menn på ulike arenaer og på ulike sosiale medier. Den deltakende observasjonen opplevdes mest verdifull da jeg var sammen med mennesker i referansegruppen på ettermiddagene eller i helgene. Jeg ble en del av en gruppe som møttes flere ganger i uken. Jeg traff dem ofte på kafeer og restauranter ulike
53 Intervjuguiden ble skrevet på norsk da den ikke ble brukt aktivt, men heller la grunnlaget for stikkord som skulle minne meg på hvilke temaer jeg ønsket at informantene skulle snakke om. Se vedlegg 1.
steder i Khartoum, i tillegg til sosiale sammenkomster i hus og leiligheter hvor foreldre og øvrig familie var bortreist. Vi satt på hustak, langs veien ved Nilen eller i biler. Jeg fikk innblikk i hvordan unge ugifte bruker fritiden sin, hvordan sosiale medier brukes, hvor de møtes, hvem som møtes og hvem som ikke møtes. Samtidig var jeg i kraft av mitt kjønn og min bakgrunn, en atypisk deltaker i deres sosiale sammenheng. Det kan ha påvirket samtaleemner og utførelsen av det sosiale samværet som sådan i større eller mindre grad. I disse sosiale sammenkomstene kom temaer rundt ekteskap og kjønn stadig opp. Jeg fikk også oppleve hvordan giftemål blant venner påvirket en vennegruppe. Sosiologen Howard Becker hevder at det også er viktig å lete etter det usagte.54 Becker skriver dette i henvisning til sosiologisk forskning i organisasjoner, hvor organisasjonene forsøker å vise seg fra sin beste side. Dette kan overføres til enkeltmennesker som vil ønske å vise seg fra en bestemt side for omgivelsene. Med dette som utgangspunkt prøvde jeg å legge merke til hva som ikke ble sagt og gjenkjenne situasjoner og fenomener som oppleves som så ”naturlig” at de ikke blir italesatt. Et eksempel på dette var den implisitte forståelsen om heteronormativitet.
En noe annerledes og særlig interessant og lærerik situasjon opplevde jeg i en arrangert samtalegruppe på The British Council i Khartoum.55 De avholdt jevnlig samtalegrupper om ulike temaer, og jeg fikk vite at denne ene kvelden skulle temaet være kjønn, ekteskap og singelliv. Der fikk jeg høre en gruppe med 30-40 mennesker snakke om disse temaene i over to timer. På området var over 150 mennesker samlet, med en overvekt av menn. I gruppen jeg satt i var vi tre kvinner og rundt tretti menn. Jeg fikk plutselig tilgang på mange stemmer og meninger på en gang, fra den ene ytterkanten til den andre. Jeg fikk også direkte tilgang på hvordan de samhandlet og diskuterte med hverandre. Jeg så kvinner kledd i bukse og t-skjorte, kvinner kledd i ʿabāya og niqāb, menn med jallābiyya og menn med bukse og skjorte. I og med at meningene, i likhet med klærene varierte i stå stor grad, var det vanskelig for meg å gjenkjenne hvilken gruppe disse menneskene representerte i samfunnet.
Likevel kan jeg si at de alle hadde tid til å bruke noen timer på ettermiddagen til å komme, de var interessert i temaet og de benyttet seg av The British Council som institusjon. Dette kan i det minste indikere at de har mulighet og lyst til å delta på et slikt arrangement, som ikke alle med svært dårlig økonomi og med mange arbeidstimer vil ha mulighet til. Da jeg var den eneste ikke-sudaneseren, opplevde jeg at flere henvendte seg til meg og ønsket at jeg skulle fortelle om hvordan de ulike temaene ble oppfattet og hvordan ting ble praktisert i Norge. På
54 Becker, Tricks of the Trade, 118.
55 The Britich Council er en internasjonal organisasjon for utdanning og kulturelle relasjoner.
https://sudan.britishcouncil.org/en.
den måten vil jeg med stor sannsynlighet ha påvirket samtalen som utviklet seg til å bli en ganske opphetet diskusjon. Dette vil jeg komme tilbake til i analysen i kapittel fire.
I den deltakende observasjonen føltes det som om hver handling eller hver utsagn jeg kom med ble sett i sammenheng med at jeg var en ”vestlig” kvinne. I stedet for å legge for mye vekt på det, forsøkte jeg å lære av det. Jeg var derfor bevisst på å ikke se enhver handling og utsagn til både mine venner, bekjente, folk på gaten og de intervjuede, som en representasjon for forestillingen om kulturen i Khartoum og Sudan, men heller som individuelle handlinger og utsagn. Dette bygger også på tanken om å se på materialet som narrativer som nevnt i forrige kapittel. Dette er på grunnlag av antropologen Abu-Lughods syn på hvordan narrativer kan være med på minske generaliseringen og fremmedgjøring av
”de andre” og hvordan man på den måten ikke tolker alle fenomener som en representasjon eller eksemplifisering av den gjeldende ”kulturen”.56 Når det er sagt, kan man likevel se tendenser eller forstå diskursen i et samfunn gjennom narrativer. I følge Ken Plummer er narrativene en viktig kilde for å forstå en kultur. Han skriver: ”The stories told in daily lives flow from the culture and back into it. They are major resources for comprehending a culture and it’s dynamics, values and changes”.57
Transkriberingsprosessen
Intervjuene ble tatt opp på en lydopptaker og transkribert. I følge Kvale og Brinkmann betyr det å transkribere, å ”transformere”.58 Målet var altså å gjøre den fysiske samtalen om til tekst, noe som krever vurderinger og utvelgelse underveis. Hva skulle vektlegges, og hvilke elementer fra lydopptaket ville gå tapt når det ble nedskrevet? Stemmeleie, pauser, tonefall og avbrytelser vil kunne indikere noe mer en ordene som blir sagt. Hvis dette ikke beskrives eller registreres i en skriftlig tekst, blir dette borte.59 Jeg tok notater underveis, både under intervjuene og under transkriberingen. Dette hjalp meg å ”ta vare på tanken”.60 Min analyse av materialet startet allerede ved første observasjon, men utviklet seg under transkriberingen, da jeg hele tiden foretok vurderinger av hva som skulle tas med og hva som skulle utelates.61
56 Abu-Lughod, Writing Women’s World, 7.
57 Ken Plummer, Telling Sexual Stories, 176.
58 Kvale og Brinkmann, Det kvalitative forskningsintervju,187.
59 Ibid. 190.
60 Nilssen, Analyse i kvalitative studier, 39.
61 Kvale og Brinkmann, Det kvalitative forskningsintervju, 188.
Valgene var basert på en oppfatning av enkelte deler i samtalene som betydningsfulle for temaene som ble snakket om. En lang pause kunne for eksempel indikere at informantene måtte tenke seg om, at de ikke hadde snakket om dette tidligere eller at de ikke egentlig var komfortabel med å snakke om det. Det kunne også antyde at de var redd for å ordlegge seg feil eller ble ukonsentrerte. Av denne grunn la jeg kun vekt på de pausene der jeg tolket det som om vedkommende ikke var vant til å snakke om - eller hadde et naturlig språk for å ordlegge seg om de særlig sensitive, personlige og intime temaene. I andre tilfeller noterte jeg at vedkommende lo eller fniste etter å redegjort for personlige og intime detaljer
3.2 Utfordringer og begrensninger
Mine forventninger til oppholdet og feltarbeidet var i stor grad basert på mine tidligere opphold i Sudan. Samtidig opplevde jeg at hukommelsen er selektiv og det var flere ting jeg ble minnet på da jeg kom dit. Høy temperatur, strømbrudd, veier ødelagt av regn, matforgiftning og innetider på kvelden kom derfor ikke som noen overraskelse. Likevel påvirket det meg og mitt arbeid i større grad enn jeg forventet.
”You are walking around in this city with a sign over your head saying that your’re a foreigner” – mann, 32 år fra Khartoum.
Dette var hvordan en av mine bekjente mente at jeg ble oppfattet i Khartoum. Det var noe jeg hadde kjent på ved tidligere opphold og det hadde ikke endret seg siden den gang. Å bo et sted hvor en alltid har en følelse av å være selvlysende kan være utmattende, men gir samtidig gode muligheter til samtaler og dermed informasjon.
Den første måneden bodde jeg i Omdurman sammen med en familie jeg kjenner svært godt. I huset var det en avslappet stemning og jeg ble ansett som en del av familien på godt og vondt. Jeg fikk kjenne på begrensningene ved å være en ugift kvinne i en sudansk familie. Jeg fikk mer frihet enn de andre jentene som da bodde i huset, men det var likevel mer begrenset enn jeg forventet. Jeg måtte komme hjem til avtalt tid som var før kl 23 om kvelden. Kom jeg for seint, ble jeg irettesatt av en av familiemedlemmene. Det ble aldri uttalt, men jeg opplevde at det ble satt pris på at jeg ikke dro ut hver dag. Dette opplevdes vanskelig både for egen del, men også overfor de andre ugifte kvinnene i huset som ikke gikk ut og ikke kunne være ute
etter Maghrib (solnedgang). Dette var noe jeg ønsket å ta hensyn til, særlig fordi det ble begrunnet med at det ”tok seg dårlig ut” for familien å ha besøk av en kvinne som kom sent hjem om kvelden.
Framdriften på arbeidet ble ikke slik jeg hadde planlagt, men samtidig ble mange av opplevelsene og begrensningene jeg møtte til en del av observasjonene mine. Jeg opplevde at det var helt avgjørende at jeg allerede hadde et sosialt nettverk for å få gjennomført feltarbeidet på tre måneder. Ved å bo i Omdurman og ha innetider opplevde jeg likevel og måtte dra fra sosiale situasjoner hvor jeg møtte nye mennesker og hadde mulighet for å få mer informasjon. Huset i Omdurman lå også et stykke unna de typiske møteplassene i Khartoum, og det endte mange ganger opp med at jeg bare var ute en times tid før jeg måtte begynne å dra tilbake igjen. I begynnelsen så jeg som sagt på dette som en del av observasjonen og feltarbeidet, men etterhvert opplevde jeg at det begrenset meg i så stor grad at det gikk ut over informasjonsinnhentingen.
Etter en måned valgte jeg derfor å leie en leilighet sentralt i Khartoum for å få mer bevegelsesfrihet, være nærmere sentrum og føle meg mer komfortabel når jeg beveget meg ute. Nå kunne jeg gå mer inn og ut som jeg ønsket og jeg fikk vært mer med på sosiale sammenkomster som hjalp framgangen i innsamlingsarbeidet. Jeg møtte på nye utfordringer ved å bo alene og leie en leilighet som enslig kvinne, men det var likevel nødvendig for å kunne gjennomføre feltarbeidet innen den normerte tiden. Jeg fikk nå mulighet til å delta i sosiale sammenkomster som sjeldent fulgte fastsatt tidsplan, og jeg kunne gjennomføre intervjuer på kort varsel.
I løpet av feltarbeidet opplevde jeg en stor polarisering bestående av enten skepsis til meg og studiet mitt, eller en stor interesse. En svakhet med dette var at jeg ikke fikk tilgang på fortellingene til menneskene som var skeptisk til å snakke relativt åpent om kjønn, seksualitet og ekteskap. Selv om det var mange som sa ja til å bli intervjuet, kunne det være en utfordring å få gjennomført selve intervjuet. Det tok en stund før jeg kom ordentlig i gang med intervjuer og observasjoner, og omlag halvparten av alle avtaler ble avlyst av ulike grunner. Dette endret seg etter hvert, da flere hadde blitt intervjuet og kunne fortelle andre om hvordan de hadde opplevd det. Avtalene ble fulgt opp i større grad og jeg ser i ettertid at jeg med fordel kunne oppholdt meg lenger i Khartoum for å kunne følge opp de avlyste avtalene.
Å finne et egnet sted for å gjennomføre et intervju var som forventet også noe utfordrende. Jeg kjente til bosituasjonen til mange ugifte sudanesere i Khartoum, og hvordan det ville kunne være problematisk å besøke og eller få besøk av informanter. De fleste informantene bodde med sine foreldre og sine ugifte søsken, gjerne i tillegg til øvrig familie.
Det fleste intervjuene ble derfor gjennomført på ulike kafeer, med unntak av noen få som ble gjort i huset til familien jeg kjente i Omdurman. Jeg opplevde intervjuene som ble gjort i dette huset som mer avslappet og privat. Jeg skulle gjerne gjennomført flere intervjuer i privat rom, men det var også fordelaktig og møtes på nøytral grunn. Det var heller ikke en mulighet å invitere noen av det motsatte kjønn til egen leilighet i Khartoum, da huseier ikke tillot dette.
Min opplevelse var at det ikke oppfattes som akseptabelt å snakke så åpent om seksualitet i det offentlige rom, men kafeer og lignende steder var det beste alternativet av det som fantes.
Ved flere anledninger ble enten informanten eller jeg avbrutt av bekjentskaper som kom bort til oss. Dette ble også en del av observasjonen jeg gjorde, hvor jeg fikk innblikk i relasjoner og møtesteder mellom mennesker i en millionby.
Den største utfordringen i intervjuene var likevel språket. Jeg opplevde at jeg kunne følge med på samtaler som jeg både overhørte eller tok del i på arabisk, men i intervjusituasjonen synes jeg det var vanskelig å skulle følge opp med gode spørsmål rundt så potensielt sensitive tema som kjønn, seksualitet og kjønnslemlestelse. Jeg lærte meg en del sudanske ord og utrykk innenfor disse temaene, men opplevde likevel at jeg ikke klarte å gjennomføre tilfredsstillende intervjuer på arabisk. Jeg syntes at språket var en hindring i å få folk til å fortelle i detalj hva de mente om enkelte sensitive temaer. Derfor ble intervjuene i all hovedsak holdt på engelsk, med arabiske ord og uttrykk innimellom. Arabisk språk ble brukt i sosiale sammenhenger og ved deltakende observasjon. Jeg opplevde at det var helt nødvendig for meg å forstå mye av den sudanske dialekten for å få med meg hva som foregikk i enkelte situasjoner og sosiale sammenhenger.
3.3 Etiske refleksjoner
Å stille spørsmål om potensielt sensitive temaer som seksualitet og kjønnslemlestelse, opplevde jeg som relativt uproblematisk. For noen virket temaene fremmed, mens andre igjen snakket relativt fritt om temaet. De jeg snakket med personlig hadde stort sett mange meninger om dette og var svært interessert i å fortelle. Dette kan, som tidligere nevnt, henge sammen med at det var de menneskene som i utgangspunktet var villig til å møte meg. Før jeg kom inn på de sensitive spørsmålene eller selve intervjuet, snakket vi om helt andre ting, og jeg fortalte om prosjektet og presenterte hvem jeg var.
Dette gjorde jeg bevisst av to grunner. Det ene handler om min erfaring med samtaler i Sudan og de kulturelle kodene. Mine erfaringer med dette var at jeg aldri hadde opplevd å få
direkte spørsmål før høflighetsfraser ble utvekslet. Det andre handlet om å skape tillitt, vise hvem jeg var, og etablere den uformelle tonen jeg ønsket å ha for å gjøre intervjuet så avslappet som mulig. Jeg er overbevist om at å snakke om særlig sensitive og intime tema vil oppleves lettere og tryggere når det er opparbeidet en viss grad av tillit og forståelse av hverandre. Samtidig var jeg bevisst på å holde en viss profesjonell avstand.
I møte med andre kvinner opplevde jeg at jeg som kvinne fikk mer handlingsrom og aksept for mine spørsmål. Dette vil jeg ikke legge på informantene, men hovedsakelig på meg selv. Som kvinne, er det med stor sannsynlighet at jeg ubevisst har en annen framtoning til andre kvinner og dermed er med på å skape en mer fortrolig situasjon. Ved flere anledninger opplevde jeg at informanten snakket ganske åpent og var ivrig etter å fortelle om kjønn og seksualitet generelt, men da spørsmålene gjaldt dem personlig ble tonen litt annerledes. Noen nølte mer, fniste, brukte lenger tid på å svare, eller virket overrasket over de direkte og intime spørsmålene. Ved flere anledninger fikk jeg også spørsmål tilbake om egne seksuelle erfaringer. Dette var litt vanskelig med tanke på at jeg selv hadde bedt dem om intime detaljer fra deres eget liv. Det viktigste for meg var at jeg i minst mulig grad skulle påvirke deres fortelling og oppfatninger før eller under selvet intervjuet. Jeg valgte å svare relativt ærlig på spørsmålene som ble stilt, men ventet til etter at informanten hadde gitt sin fortelling. Jeg ønsket ikke at de skulle sitte igjen med en følelse av å ha delt intime detaljer, for så å gå hjem uten å ha fordøyd det de hadde fortalt. Vi snakket gjerne mer om temaet eller videre om andre ting etter intervjuets slutt for å skape en mest mulig ”naturlig” avslutning.
I dette som etter hvert også ble min hverdag, ble det veldig viktig for meg å ha en feltdagbok. Jeg byttet på å lese inn på lydopptaker eller skrive. Jeg skrev aldri ned noe da jeg var i situasjonen ved deltakende observasjon, men kunne spørre i ettertid spørre om jeg kunne få lov til å bruke enkelte, relevante historier i studien. Disse notatene og opptakene ble veldig viktige i ettertid, og jeg opplevde at jeg så annerledes på mine notater og opptak da jeg hadde fått feltarbeidet og Sudan litt på avstand.
For å beskytte de som ga meg informasjon enten i form av intervjuer eller i den deltakende observasjonen, har jeg anonymisert alle jeg har snakket med. Navn og til en viss grad alder, har blitt anonymisert for at heller ikke bekjente skal kunne gjenkjenne hverandre. I tillegg til dette skrev jeg alle notater jeg gjorde i det offentlige rom, på norsk. Det er også en del av grunnen til at avhandlingen blir skrevet på norsk. Harddisken til PC-en, som var passordbeskyttet, bar jeg med meg til enhver tid for å ikke risikere å miste noe informasjon, og jeg utviste generell forsiktighet i det offentlige rom da jeg ikke hadde en formell forskningstillatelse i landet.
Kapittel 4: Fortellinger om livet som ung og ugift i Khartoum
Feltarbeidet i Khartoum innebar å undersøke livet til unge, ugifte kvinner og menn i Khartoum og deres forståelser av kjønn, seksualitet og kjønnslemlestelse. Gjennom intervjuer og deltakende observasjon, la jeg merke til en felles fortelling om hva som oppfattes som akseptabel oppførsel og bekledning for unge, ugifte kvinner og menn. Jeg fikk tilgang på fortellinger og direkte utsagn som relaterer seg til de tidligere beskrevet betegnelsene bitt nās og bitt shāriʿ. Disse spesifikke begrepene ble brukt av mennesker jeg var i kontakt med gjennom deltakende observasjon, i tillegg til at de ble brukt i åtte av de elleve intervjuene.
Jeg brukte aldri begrepene før de ble nevnt av informantene og spurte heller aldri om det før de eventuelt brakte det på bane.
Ved å gå igjennom de ulike temaene som intervjuene omhandlet, vil jeg forsøke å vise hvordan disse felles forståelsene om bitt nās og bitt shāriʿ kommer til syne og hva de innebærer. Gjennom kapittel 4, 5 og 6 vil jeg vise hvordan de unge, ugifte sudaneserne jeg snakket med tenker, snakker og forstår verden rundt seg innenfor de ulike temaene. Hvert tema vil, som tidligere nevnt, fokusere på de delene hvor forståelsen av bitt nās eller bitt shāriʿ kommer til syne. I kapittel 7 vil jeg se enkelte fortellinger i sammenheng med annen litteratur. I dette kapittelet presenteres også en oppsummering hvor jeg vil vise hvordan viktigheten av å opprettholde en fortelling om at kvinner er good girls også kan være med på å bekrefte og reprodusere forestillingen om at kvinner kan kategoriseres som good eller bad girls. I disse kapitlene vil direkte sitater fra informanter bli skrevet slik de ble sagt på engelsk.
I de tilfellene hvor utsagn er skrevet på norsk har jeg oversatt de fra arabisk.
4.1 Kvinner forteller om sine liv som ugifte
Hvert intervju jeg gjennomførte, begynte med at jeg ba deltakerne fortelle litt om seg selv.
Allerede her kom det fram fortellinger fra enkelte kvinner og menn som inneholdt forståelser om hva som var akseptabel oppførsel for kvinner, men også forventninger som enkelte følte fra egen familie eller samfunnet forøvrig. Deretter stilte jeg spørsmål som: ”Hvordan er det å være deg?” Eller for eksempel ”Hvordan er det å være en 25-åring i Khartoum i dag?” I og med at jeg allerede hadde fortalt hva undersøkelsen handlet om, og jeg i noen tilfeller stilte
