Fafo-rapport 2012:45 ISBN 978-82-7422-931-0 ISSN 0801-6143 Bestillingsnr. 20272 Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen
N-0608 Oslo www.fafo.no
Roy A. Nielsen og Roland Mandal Yrkesskade – mest for menn?
Yrkesskade – mest for menn?
Om kjønnsforskjeller i tildeling av uførepensjon med yrkesskadefordel
I Norge er det omtrent like mange kvinner og menn som blir varig uføre, men når en ser på uføre med godkjent yrkesskade eller yrkessykdom, gjelder dette langt flere menn enn kvinner. Det er vanlig å forklare denne forskjellen med at det eksisterende regelverket tilgodeser kvinner og menn i ulik grad.
I denne rapporten undersøker vi om det kan være andre forklaringer på de observerte kjønnsforskjellene. Våre analyser viser at det kreves langt mer enn regelverksendringer for å få til vesentlige endringer i kjønnsfordelingen blant yrkesskadde.
Yrkesskade – mest for menn?Roy A. Nielsen og Roland Mandal
Roy A. Nielsen og Roland Mandal
Yrkesskade – mest for menn?
Om kjønnsforskjeller i tildeling av uførepensjon med yrkesskadefordel
Fafo-rapport 2012:45
© Fafo 2012
ISBN 978-82-7422-931-0 (papirutgave) ISBN 978-82-7422-932-7 (nettutgave) ISSN 0801-6143
Omslagsfoto: Colourbox.no
Omslag: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi AS
Innhold
Forord ... 5
1 Innledning ... 7
1.1 Undersøkelsens problemstillinger ... 8
1.2 Avgrensing ...11
1.3 Kort om datagrunnlaget ...11
1.4 Rapportens oppbygning ...11
2 Yrkesskadeordningen i Norge ...13
2.1 Regelverk og saksgang ... 13
2.2 Innrapportering av yrkesskade/-sykdom i Norge ... 20
2.3 Oppsummering ... 25
3 Kjønnsforskjeller i helse? ... 27
3.1 Uførhet, yrkesskade og kjønn ...27
3.2 Kjønnsforskjeller i arbeidsrelaterte helseproblemer ... 30
3.3 Oppsummering ... 32
4 Om registerdataene ...33
4.1 Næring ... 33
4.2 Diagnoser ... 34
4.3 Avgrensing ... 35
4.4 Om analyseopplegget ... 35
5 Hvem får varig uførepensjon med yrkesskadefordel? ... 37
5.1 Betydningen av nærings- og diagnosegruppe ... 40
5.2 Multivariate analyser ... 46
5.3 Enkeltdiagnoser ... 50
5.4 Oppsummering... 52
6 Oppsummering og diskusjon ...53
Litteratur ... 59
Vedlegg ...61
Forord
Formålet med denne rapporten er å undersøke de observerte kjønnsforskjellene blant uføre med yrkesskadetillegg. Mens det er omtrent like mange uføre kvinner og menn, er det en langt større andel menn blant uføre med yrkesskadetillegg. Det er vanlig å forklare disse forskjellene med at det eksisterende regelverket forskjellsbehandler kvinner og menn. I denne rapporten undersøker vi om det bare er regelverket som forårsaker de observerte kjønnsforskjellene, eller om det også kan finnes andre forhold som kan være av betydning.
Rapporten er skrevet på oppdrag for Fagforbundet, med analyser basert på register- data fra NAV og SSB. Datagrunnlaget inkluderer alle som har søkt om uførepensjon i perioden 2000–2007.
Prosjektet har vart lenge i tid, og i løpet av prosjektperioden har en av forfatterne forlatt Fafo. Roland Mandal, nå forsker ved SINTEF Teknologi og samfunn, Avdeling helse, gruppe for arbeid og helse, var mest involvert tidlig i prosjektperioden, men har bidratt med kommentarer og innspill også i sluttfasen.
Takk til Anne-Gry Rønning-Aaby i Fagforbundet og Atle Sønsteli Johansen i LO for innspill og kommentarer underveis i prosjektet. Tone Fløtten har vært en viktig diskusjonspartner underveis og har også kvalitetssikret den endelige rapporten. Takk også til Fafos informasjonsavdeling som har ferdigstilt rapporten for trykking. Even- tuelle feil og mangler i rapporten er forfatternes ansvar.
Oslo, juni 2012 Roy A. Nielsen Prosjektleder
1 Innledning
Formålet med denne rapporten er å undersøke kjønnsforskjellene blant uføre med yrkesskadefordel. Videre er det en målsetting å avklare om kjønnsforskjellene kan for- klares med hvilke yrkessykdommer som godkjennes. Dersom det er forskjell mellom menn og kvinner med hensyn til yrkesskadefordelen, skyldes den at menn og kvinner har ulike diagnoser, eller henger dette sammen med at det er ulike yrker som gir opphav til forskjellige diagnoser? Eller består forskjellene også etter at vi har tatt hensyn til alder, utdanning, tidligere arbeidssted og diagnose? Disse spørsmålene skal belyses i denne undersøkelsen. Det har lenge vært påpekt at menn oftere enn kvinner får god- kjent skade og sykdom som har oppstått på arbeidsplassen, som yrkesskade/-sykdom (NOU 1999: 13; NOU 2008: 11), men det er mangel på robuste studier som forsøker å dokumentere hvorfor det er slik. Foreliggende rapport er unik i så måte, gjennom å analysere alle som fikk varig uførepensjon med yrkesskadefordel i perioden 2000–2007.
I analysene skal vi undersøke om kjønnsforskjellene består når vi også tar hensyn til andre relevante kjennetegn ved dem som er uføre.
Om kunnskapen om årsakssammenhenger på yrkesskadeområdet er usikker når det gjelder godkjenning av skade, så er den enda mer usikker når det gjelder godkjenning av sykdom som har oppstått på arbeidsplassen, som yrkessykdom. Mens yrkesskade tradisjonelt har blitt forbundet med alvorlige og akutte former for skader, gjerne knyttet til mannsdominerte næringer som industri, bygg- og anlegg og primærnæringene, så har det de senere år vært økt oppmerksomhet om ulike former for sykdom som er blitt mer og mer vanlige innenfor arbeidslivet (NOU 2008: 11). Dette gjelder spesielt for muskel- og skjelettlidelser og for psykiske lidelser/sykdommer. Sykdom er blitt en langt vanligere årsak til både sykefravær og uførepensjonering, og dermed er det nærliggende å forvente en tilsvarende utvikling når det gjelder yrkesskader. Yrkesskaderegelverket åpner imidlertid i liten grad opp for å godkjenne ulike sykdommer som yrkessykdom.
Vi er derfor spesielt opptatt av å se om det er noen forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder godkjenning av yrkessykdom.
1.1 Undersøkelsens problemstillinger
Undersøkelsen har to hovedproblemstillinger. Den første problemstillingen er:
Er sannsynligheten for å få godkjent yrkesskade og yrkessykdom ulik for menn og kvinner?
Denne problemstillingen er av mer overordnet karakter. Vi håper imidlertid også å kunne gi noen forklaringer på forskjellene, og den andre hovedproblemstillingen er derfor:
Hvorfor, alternativt hvordan, oppstår forskjellene mellom kvinner og menn?
Den første problemstillingen kan kanskje oppfattes som naiv, da det er kjent at menn oftere får godkjent yrkesskade og yrkessykdom enn kvinner. Dette trenger imidlertid ikke skyldes kjønn per se, men at menn og kvinner har ulike egenskaper og ikke minst ulikt arbeid, og dermed at eksponeringen mot helserisiko er ulikt fordelt mellom kvin- ner og menn. Således blir det et mål å undersøke hvor mye av kjønnsforskjellen som skyldes andre relevante kjennetegn, og derigjennom kunne si noe om hvorfor menn oftere får godkjent yrkesskade og -sykdom. De to hovedproblemstillingene henger altså tett sammen.
For å kunne belyse hovedproblemstillingene har det vært nødvendig å undersøke en rekke mer detaljerte problemstillinger. For det første har vi som bakgrunn for å belyse hovedproblemstillingene gjort en del rent deskriptive analyser:
• Hvor mange menn og kvinner har fått godkjent yrkesskade og yrkessykdom i perioden 2000–2007?
• Godkjennes visse typer skader og sykdommer hyppigere enn andre?
• Hvilke kjennetegn har de som får godkjent søknad om yrkesskade? (alder, kjønn, diagnose, utdanning, yrkestilhørighet)
For det andre har disse deskriptive analysene dannet grunnlag for følgende spørsmål som også belyses i rapporten:
• Bidrar yrkesskaderegelverkets utforming i større grad til å ekskludere kvinner enn menn, og hvordan kan dette eventuelt «dokumenteres»?
• Hvor oppstår kjønnsforskjellene? Er det forskjeller i faktisk hyppighet av skader og sykdommer, forskjeller i antall innrapporterte skader, forskjeller i andel innsøkte saker eller forskjeller i godkjenningsandelen for menn og kvinner i de gruppene som analyseres i rapporten?
• Dersom vi finner en signifikant forskjell mellom menn og kvinner når vi kontrollerer for andre relevante forhold (som alder, utdanning, næring og diagnose) – hvordan forklarer vi denne forskjellen?
Kjønnsperspektivet er helt sentralt i undersøkelsen. Imidlertid er det fortsatt i stor grad et åpent spørsmål om og hva en eventuell sammenheng mellom kjønn og god- kjenningsutfall på yrkesskadeområdet egentlig skyldes. Om det skulle være slik at vi finner en sammenheng mellom kjønn og godkjenningsutfall innenfor yrkesskade- og yrkessykdomsordningen etter å ha kontrollert for andre faktorer, vil det fortsatt være et åpent spørsmål hvordan denne effekten av kjønn oppstår:
• Skyldes det fysiske (biologiske) eller psykiske forskjeller mellom kvinner og menn?
• Skyldes det forskjeller i hvilke skader og sykdommer menn og kvinner typisk ram- mes av i yrkeslivet?
• Skyldes det forskjeller i meldemønster/meldetilbøyelighet mellom menn og kvinner, som kan henge sammen med at menn og kvinner i stor grad jobber innenfor ulike yrker (som igjen kan forklare at menn og kvinner rammes ulikt av ulike skade- og sykdomstyper)?
• Skyldes det forskjeller i godkjenningsfrekvensen av ulike yrkesskader/-sykdommer, som kan være knyttet til de to nevnte forholdene?
• Skyldes det forskjeller i regelverket for yrkesskadedekning, som kan være knyttet til de tre nevnte forholdene?
Vi ser dermed at det vi omtaler som kjønnsforskjeller innenfor yrkesskadeordningen, kan oppstå i ulike faser/ledd. Dersom det er slik at menn har en høyere godkjennings- grad enn kvinner – hvordan kan dette i så fall forklares? Kan det forklares med at menn og kvinner har ulike forutsetninger (fysiske som psykiske) for å tåle bestemte typer påvirkning, eller handler det om at menn og kvinner jobber i ulike yrker og dermed blir utsatt for ulik påvirkning og belastning? Er det slik at menn faktisk skades oftere enn kvinner – og også oftere enn kvinner påføres en type skader som tilfredsstiller kravene i regelverket? Diskrimineres kvinner innenfor yrkesskadeordningen, eller er det manglende vitenskapelig dokumentasjon av årsaks- og virkningsforhold innenfor typiske «kvinneyrker» som er den egentlige årsaken og mangelen ved dagens ordning?
I yrkessykdomsutvalgets utredning (NOU 2008: 11) framheves det at det regelver- ket vi har hatt i Norge på dette området, fram til nå har gitt ulike resultater for menn og kvinner. Utvalget mener at det faktum at 88 prosent av godkjente yrkessykdommer i Norge gjelder menn, er egnet til å underbygge en slik tolkning. Utvalget (NOU 2008:
11 side 12 ff.) påpeker samtidig at dersom menn i større grad enn kvinner får godkjent
yrkessykdommer også etter at utvalgets endringer er tatt inn,1 så handler ikke det om diskriminering, men snarere om manglende dokumentasjon av årsakssammenheng i typiske kvinneyrker. Noe lignende har en konkludert med i Sverige og Danmark, der en fant at menn – på tross av en liberalisering av regelverket når det gjelder godkjen- ning av sykdom – oftere får godkjent yrkesskade (NOU 2008: 11).
I et upublisert grunnlagsnotat fra Fafo (Mandal 2008) er det vist at mer spesifikke analyser av menn og kvinner sysselsatt innenfor fire ulike næringer viser at både kjønn og yrke ser ut til å ha betydning for forekomsten av ulike typer muskel- og skjelettlidelser.
Kvinner rapporterer i betydelig større grad enn menn om smerter i nakke, skuldre og øvre del av rygg innenfor alle fire næringer. Innenfor bygg- og anleggsvirksomhet og hotell- og restaurantnæringen er det en større andel menn enn kvinner som rapporte- rer om smerter i nedre del av ryggen. Helse- og sosialsektoren utmerker seg ved at en større andel kvinner rapporterer om alle de fire belastningslidelsene vi så nærmere på i det nevnte grunnlagsnotatet. Et slikt bransjeperspektiv står derfor sentralt i denne rapporten.
I tillegg til å se på godkjenning og erstatningsutfall innenfor yrkesskadeordningen byr denne rapporten på en rekke andre resultater som er interessante i et arbeidslivs- perspektiv. Kunnskap om forekomst og utbredelse av yrkesskade og yrkessykdom i arbeidslivet er viktig i et forbyggende arbeidsmiljøperspektiv (se f.eks. Weiner et al. 2009). Forekomsten av yrkesskade og yrkessykdom sier noe om sikkerheten og arbeidsmiljøet på norske arbeidsplasser og representerer en type kunnskap som er viktig for at Arbeidstilsynet og andre aktører skal kunne utøve en mest mulig målret- tet/tilpasset tilsynsvirksomhet. Kunnskap om forekomsten av skader og sykdommer i arbeidslivet og hvordan dette varierer mellom yrker/næringer, mellom utdannings- nivåer samt mellom menn og kvinner, er også viktig for HMS-arbeidet innenfor ulike næringer og på den enkelte arbeidsplass. Det er usikkert hvor mange som er utsatt for forhold på arbeidsplassen som i særlig grad kan påvirke fysisk eller psykisk helse, men estimater anslår at dette gjelder henholdsvis en halv million og cirka 290 000 personer på landsbasis (Gravseth 2010). Mange av disse tilfellene inngår verken i sykefraværs-, uføre- eller yrkesskadestatistikken.
De største enkeltbelastningene som rapporteres av arbeidstakere, er ubekvemme arbeidsstillinger / bevegelser / tunge løft og tidspress / stor arbeidsbelastning (Gravseth 2010). Kostnader knyttet til arbeidsulykker og arbeidsrelatert skade og sykdom er høye (ibid.), både for individ og samfunn.
1 De foreslår å inkludere enkelte muskel- og skjelettsykdommer, posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og fosterskader (NOU 2008: 11 s. 12 ff.).
1.2 Avgrensing
Når vi i denne rapporten skal undersøke kjønnsforskjeller i tildeling av yrkesskade- trygd, skal vi gjøre dette på et rent statistisk grunnlag. Saksgangen og regelverket vil selvfølgelig være et vesentlig bakteppe i dette arbeidet – og gjennomgås under – men vi er her kun ute etter å undersøke om skjevfordelingen av menn og kvinner med yrkes- skadefordel, sammenlignet med kjønnsfordelingen blant uføre, kan tilskrives de uføres demografiske kjennetegn og arbeidshistorikk.
Et viktig premiss i denne tilnærmingen er jo da en antakelse om at mange blir uføre av forhold og hendelser som finner sted i arbeidstiden og ikke på fritiden, men at dagens regelverk ikke åpner for å godkjenne alle forhold i arbeidslivet som fører til uførhet som en yrkesskade eller -sykdom. Det er åpenbart vesentlig at en har et velfungerende regelverk. Det ligger imidlertid utenfor dette prosjektets rammer å foreta en grundig vurdering av selve regelverket.
Dersom vi gjennom våre undersøkelser skulle finne store kjønnsforskjeller, etter at vi har tatt hensyn til andre relevante kjennetegn, er det likevel nærliggende å tolke dette som i alle fall delvis forårsaket av det eksisterende regelverket, og dermed at en bør åpne for å se nærmere på dette. Men dette siste ligger altså utenfor rammene for denne rapporten.
1.3 Kort om datagrunnlaget
Studien baserer seg på et omfattende datamateriale over alle som har søkt om uføretrygd i Norge i perioden 2000–2007. Dataene er trukket ut fra NAVs saksbehandlingssystem og senere blitt koblet sammen med persondata fra SSB. Samlet sett har dataene gitt anledning til å foreta multivariate analyser av sammenhenger når det gjelder godkjen- ning av yrkesskade og yrkessykdom.
1.4 Rapportens oppbygning
I neste kapittel gjennomgås regelverket for yrkesskade og -sykdom og saksbehandlin- gen fram til tildeling av uførepensjon med yrkesskadefordel. Deretter presenteres en oversikt over hvilke undersøkelser som er gjennomført som er relevante for våre studier, samt en gjennomgang av erfaringer fra andre land, først og fremst Sverige og Danmark.
I kapittel 4 beskrives datagrunnlaget og analyseopplegget, før vi i de resterende kapitlene gjennomfører analysene og til slutt sammenfatter og konkluderer.
2 Yrkesskadeordningen i Norge
2.1 Regelverk og saksgang
Norge har et såkalt tosporet system for yrkesskadedekning. Personer som rammes av yrkesskade, kan ha rett til erstatning fra både folketrygden og den private yrkesskade- forsikringen (lov om yrkesskadeforsikring). Folketrygdloven av 1997 kapittel 13 og yrkesskadeforsikringsloven av 1989 er de to regelverkene som regulerer yrkesskade- erstatning.
Det er både likheter og ulikheter mellom folketrygdloven og yrkesskadeforsikrings- loven. Selve yrkesskadebegrepet er det samme i begge lovene (NOU 2004: 3). For at en skade eller sykdom skal kunne godkjennes som yrkesskade, må to hovedbetingelser være oppfylt: Skaden/sykdommen må ha oppstått i en arbeidsrelatert situasjon (på arbeidsstedet, i arbeidstiden og mens en er i arbeid), og det må foreligge en yrkesskade eller likestilt yrkessykdom (NOU 2004: 3). Reglene om hvilke sykdommer som skal anses som en yrkesskade, finnes i folketrygdloven § 13-4.
Folketrygdloven har bestemmelser som gir særfordeler ved yrkesskade. I praksis betyr dette at en person med godkjent yrkesskade vil ha rett til gunstigere trygde- ytelser enn gjennom de ordinære ytelsene. Ifølge § 31-1 i folketrygdloven er formålet med folketrygdens yrkesskadedekning å gi særfordeler utover folketrygdens ordinære stønadssystem. For mottakere av varig uførepensjon og tidsbegrenset uførestønad innebærer det å få godkjent yrkesskade gjennom folketrygden at ytelsene blir beregnet på en mer gunstig måte. I henhold til yrkesskadeforsikringsloven er alle arbeidsgivere pliktige å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte i et forsikringsselskap. Forsik- ringen skal dekke yrkesskade og yrkessykdom og kan gi krav på utbetalinger utover dem som arbeidstakeren har rett til etter folketrygdloven. Loven gjelder med andre ord forsikring gjennom private forsikringsselskaper og omfatter personer som utfører arbeid for en arbeidsgiver.
Folketrygdloven pålegger arbeidsgiver å melde yrkesskader til NAV, mens det ikke er meldeplikt overfor forsikringsselskapene. Som vi skal se, er det likevel svært mange yrkesskader og -sykdommer som ikke rapporteres.
Det er den enkelte arbeidstaker som søker om yrkesskadefordel og/eller erstatning, og da vil den enkelte yrkesskadesak få egen behandling hos både NAV og hos for-
sikringsselskapene. Til tross for forholdsvis likt regelverk medfører dette at utfallet av en søknad fra tid til annen kan bli forskjellig i folketrygden og forsikringsselskapene.2
Siden vi i denne rapporten undersøker dem som har søkt om uførepensjon (og hvor mange av disse som har yrkesskadefordel), som ligger under folketrygdloven, skal vi i dette kapitlet se mest på regelverket og saksbehandlingen hos NAV.
Saksbehandling i yrkesskade- og yrkessykdomssaker
Dersom en ulykkeshendelse/skade/sykdom som gjør det nødvendig med medisinsk behandling, eller som medfører arbeidsuførhet, inntreffer på en arbeidsplass, har arbeidsgiver plikt til å melde inn dette til NAV (NOU 2004: 3). Arbeidsgiver skal også sende inn skademelding i alle tilfeller hvor NAV lokalt ber om det, eller dersom arbeidstakeren ønsker det. Arbeidsgiver plikter videre å sende inn melding i tilfeller hvor det kan reises tvil om det foreligger en arbeidsbetinget skade eller sykdom. Saks- behandlingen i en yrkesskadesak starter vanligvis opp ved at NAV lokalt får melding om yrkesskaden eller yrkessykdommen fra den meldepliktige. Skademeldingen fungerer som et krav om godkjennelse av skaden/sykdommen som yrkesskade/yrkessykdom.
En melding om yrkesskade/-sykdom er imidlertid ikke en søknad om erstatning. I NAV omtales dette som en administrativ godkjenning av yrkesskade. Godkjenning av en yrkesskade eller yrkessykdom danner et utgangspunkt for tilståelse av ytelser etter særbestemmelsene ved yrkesskade.
For å ha rett til yrkesskadedekning er det et vilkår at yrkesskaden er meldt til Ar- beids- og velferdsetaten innen 1 år etter at arbeidsulykken skjedde (folketrygdloven
§ 13-14). Når det gjelder yrkessykdom, så er kravet at den må være meldt innen 1 år etter at medlemmet eller den meldepliktige ble klar over årsaken til sykdommen. Det er imidlertid viktig å nevne at det kan det gjøres unntak fra denne fristen når det er klart at forholdet er en yrkesskade og det foreligger spesielle grunner til at melding ikke er gitt innenfor den vanlige tidsfristen.
Det såkalte godkjennelsesspørsmålet (se http://www.nav.no/rettskildene/Vedlegg/
104250.cms) må være avgjort før NAV kan ta stilling til krav om ytelser etter særbestem- melsene ved yrkesskade/-sykdom. Ved godkjent yrkesskade/-sykdom skal NAV sende orientering om vedtaket til bruker. Vedlagt vedtaket skal det også følge en orientering om de særytelser som kan innvilges ved yrkesskade og yrkessykdom.
Dersom en skade eller sykdom godkjennes som yrkesskade/-sykdom, kan person- ene søke om yrkesskadedekning. Krav om ytelser etter folketrygdloven kapittel 13 framsettes overfor NAV. Søknader om ytelser etter folketrygdloven behandles i flere
2 For en mer detaljert sammenligning av folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven se NOU 2004:
3 (kapittel 4). I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2012 ble det foreslått å slå sammen de to regelverkene (under folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven) til én lov og samtidig samle saksbe- handlingen (Prop. 111 S (2011-2012)).
trinn i NAV (NOU 2008: 11). Det enkelte NAV-kontor i hver kommune står for behandlingen av saker vedrørende yrkessykdom, herunder innhenting av nødvendige opplysninger. Når en sykdomssak vurderes som tilstrekkelig opplyst, blir den oversendt NAV Forvaltning Oslo og Akershus, Yrkessykdomskontoret (NOU 2008: 11), der endelig vedtak om økonomisk kompensasjon fattes.
Kompensasjon kan gis i samband med uførepensjon, attføringsytelser og i form av menerstatning. For krav om yrkesskadedekning grunnet yrkessykdom er det spesielt viktig at disse sendes inn etter at godkjenningsspørsmålet er avgjort. Grunnen til det er at spesialisten som vurderer godkjenningsspørsmålet i yrkessykdomssaker – så langt det lar seg gjøre – også skal anslå den varige yrkesbetingede medisinske invaliditet og de eventuelle ervervsmessige konsekvenser yrkessykdommen medfører (når denne er konstatert). Utfallet av disse vurderingene vil legge føringer på hva den enkelte kan oppnå av økonomisk kompensasjon. En utfordring for behandlingen av krav ved- rørende yrkessykdom er imidlertid at godkjenningsspørsmålet ofte tar lang tid i yrkes- sykdomssaker, nettopp fordi det må baseres på tidkrevende vurderinger vedrørende varig yrkesbetinget medisinsk invaliditet og de eventuelle ervervsmessige konsekvenser yrkessykdommen medfører.
Det eksisterer ikke noe eget kravskjema for framsetting av krav om rehabilitering/
attføring/uførepensjon3 etter særbestemmelsene ved yrkesskade og yrkessykdom.
Søkere som har fått godkjent yrkesskade/-sykdom, og som skal søke om yrkesskade- fordeler, skal benytte de søknadsskjemaene som gjelder for ordinær rehabilitering/
attføring/uførepensjon. Forskjellen er at i tilfeller hvor nedsatt arbeidsevne/uførhet skyldes yrkesskade eller yrkessykdom, skal det krysses av for dette i et eget felt. Krav om men erstatning skal framsettes på et eget skjema (kilde: http://www.nav.no/
rettskildene/Vedlegg/104250.cms).
Et mulig utfall av en sak som omhandler uførhet grunnet yrkesskade eller -sykdom, er at en finner at ikke hele uførheten skyldes yrkesskade/-sykdom. I en del tilfeller vil det være snakk om en viss prosentandel av uførheten som blir beregnet med utgangspunkt i særbestemmelsene for yrkesskade, mens resterende uførhet beregnes på vanlig måte.
Det er også slik at dersom NAV under behandlingen av en vanlig stønadssak blir opp- merksom på at en person kan ha krav på stønad etter særbestemmelsene ved yrkesskade, så skal NAV innhente skademelding fra den meldepliktige. Ved yrkessykdom skal det så langt det lar seg gjøre, innhentes skademelding fra alle de arbeidssteder hvor med- lemmet kan ha vært utsatt for skadelig påvirkning (hentet fra punkt 4.3 i rundskrivet).
3 Ordningene med rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad ble erstattet av arbeidsavklaringspenger i 2010, men gjelder for perioden som undersøkes her.
Hvilke økonomiske fordeler gir folketrygdlovens særbestemmelser om yrkesskade og yrkessykdom?
Særbestemmelsene om yrkesskade/-sykdom er relativt omfattende, fordi de griper inn i en rekke ulike stønadskapitler i folketrygdloven. En grunnregel er at det ved yrkesskade/-sykdom gis samme type stønad som ved skade/sykdom generelt. Unntaket fra dette er menerstatning, som beregnes og utbetales for seg. Når det gjelder de ulike stønadene, er forskjellen at vilkårene kan være annerledes og ytelsen kan bli større enn etter de vanlige reglene. Når en søker folketrygden, er dette for å få godkjent skaden eller sykdommen som yrkesskade. Dersom skaden eller sykdommen godkjennes som yrkesskade, og på den måten faller innunder bestemmelsene i folketrygdloven kapit- tel 13, vil en kunne ha rett til ulike særfordeler ved yrkesskade. Særbestemmelsene ved yrkesskade kan gi bedre stønadsdekning enn det som vanligvis er tilfelle etter folke- trygdloven § 3-30 (rundskriv). Særbestemmelsene innebærer i praksis blant annet ulike tillempinger i regelverket for uføreytelser med yrkesskadefordeler, herunder at krav om medlemstid, opphold og poengår etc. bortfaller. Videre kan tidsbegrenset uførestønad og varig uførepensjon tilstås ned til en uføregrad på 30 prosent, «mot normalt» 50 prosent. Lignende bestemmelser finnes for beregning av pensjoner ved yrkesskade (står i § 3-30), grunnstønad og hjelpestønad (står i § 6-9), pensjon til gjenlevende ektefelle (står i § 17-12), barnepensjon (står i § 18-11) og alderspensjon (står i § 19-11).
Ved en skade eller sykdom som regnes som yrkesskade etter kapittel 13, ytes det full dekning for nødvendige utgifter til legehjelp, tannlegehjelp, fysikalsk behandling og legemidler, spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell og hensiktsmessige hjel- pemidler som kan bøte på følgene av skaden (kilde: http://www.nav.no/rettskildene/
lov/ L19970228-19_P5-25#L19970228-19_P5-25). Formålet med bestemmelsen i lovens § 5-25 er å gi særlige regler ved dekning av utgifter til helsetjenester ved yrkes- skade. I de tilfeller som omfattes av bestemmelsen, dekkes nødvendige utgifter utover folketrygdens ordinære stønadssystem, jamfør folketrygdloven § § 13-1 og 5-1. Ved spesielt alvorlige skader, herunder alvorlige medisinske skader, vil den skadelidte også kunne bli tilkjent menerstatning. Menerstatningen skal erstatte et varig men som er av ikke-økonomisk art, for eksempel fysiske eller psykiske skadefølger, og ytes ned til en invaliditetsgrad på 15 prosent.
Med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven kan en søke forsikringsselskapene om å få erstatning dersom en er blitt skadet i arbeidet. De to lovverkene har ulike regler om årsakskrav og bevisbyrde (NOU 2008: 11). Forsikringsselskapene foretar en selvstendig saksbehandling, men legger til en viss grad til grunn de vedtak som trygdeetaten (nå NAV) har fattet (NOU 2004: 3). En søker kan likevel oppleve å få positivt vedtak i den ene instansen og avslag i den andre.
Lov om yrkesskadeforsikring er mer liberal enn folketrygdloven på to måter. For det første snur den bevisbyrden på hodet (forsikringsselskapet må sannsynliggjøre at de lidelser/plager søkeren har pådratt seg, ikke skyldes forhold på arbeidsplassen).
For det andre kan en gjøre unntak fra sykdomslisten når det gjelder godkjenning av sykdom som yrkesskade.
Det gjennomgangen viser, er at yrkesskadeordningen, foruten å innebære noen særfordeler, også kan ha sosialpolitiske og fordelingsmessige virkninger/konsekvenser i samfunnet. De fordelingsmessige konsekvensene oppstår hvis det er slik at vurderinger knyttet til godkjenning/innvilgning av yrkesskade og yrkessykdom varierer mer eller mindre systematisk langs noen akser (yrke, næring, kjønn, alder etc.) som i utgangs- punktet har begrenset betydning for den enkeltes helsetilstand og arbeidsevne. Noen slike virkninger vil derfor være uheldige. En «innvending» mot dette er selvsagt at det er yrkessykdomslisten som setter rammene for hvilke sykdommer som skal godkjennes som yrkesskade – eventuelle fordelingsmessige virkninger må derfor ses i lys av / forstås ut fra denne listen. Det er imidlertid rimelig å tenke seg at det også er andre forhold som innvirker på utfall på yrkesskadeområdet, noe denne undersøkelsen skal gå dypere inn
Forskrift om yrkessykdommer, klimasykdommer og epidemiske sykdommer som skal likestilles med yrkesskade (1997)
Vurderinger knyttet til godkjenning av ulike yrkesrelaterte sykdommer som yrkesskade er regulert gjennom en egen forskrift fra 1997. Forskriften lister opp hvilke sykdommer som kan godkjennes som yrkessykdom i Norge. Enkelte yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid, klimasykdommer og epidemiske sykdommer, skal likestilles med yrkesskade. Eksempler på yrkessykdommer som ifølge forskriften skal likestilles med yrkesskade, er:
• sykdommer som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning
• allergiske og idiosynkratiske hud- og lungesykdommer
• sykdommer som skyldes strålingsenergi
• nedsatt hørsel som skyldes larm fra maskiner, verktøy, prosesser og annet
• lungesykdommer som skyldes påvirkning av finfordelte stoffer
• sykdommer i armer og hender, herunder vasospastisk syndrom i hendene, samt nevropatier, når sykdommen er framkalt av vibrasjoner overført fra vibrerende maskiner, pressluftverktøy, bankehammere o.l.
• sykdommer som skyldes endringer i barometertrykket under visse arbeidsforhold som hos dykkere, flygere og andre. Herunder medregnes også skader på sentral- nervesystemet. Videre medregnes sykdom som skyldes forholdene under opphold i trykkammer.
Et fellestrekk ved de sykdomstypene som er listet opp, er at de typisk blir framkalt av ulike former for fysisk påvirkning i arbeidet. Et annet gjennomgående trekk er at de er knyttet til konkret og usedvanlig påvirkning og i mindre grad til belastning og slitasje som følge av repeterende arbeidsoppgaver. Listesykdommene ser således ut til å gjenspeile et krav om at en skal ha identifisert (vanligvis) én nødvendig og tilstrekkelig årsaksfaktor (monokausal sammenheng)4.
Mange av sykdommene som opplistes, er irreversible og i verste fall dødelige. Videre er mange av sykdommene mest vanlige blant menn. Det er for eksempel flere menn enn kvinner som blir hørselsskadet i arbeidslivet (se AFA-rapport 2007). I Norge er hørselsskader den yrkesrelaterte sykdommen som rapporteres hyppigst til Arbeids- tilsynet (Direktoratet for arbeidstilsynet 2007).5 Også sykdom knyttet til vibrering er langt vanligere blant menn. To av de største sykdomsgruppene i arbeidslivet og i samfunnet generelt, muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser, er ikke med på listen. Begge disse sykdomstypene er for kvinner især en hovedårsak til både sykefravær og uføretrygding (St.meld. nr. 9 (2006-2007)). Norge er ett av få vestlige land som ekskluderer «belastningslidelser som er ervervet over tid» som mulig yrkessykdom (Veiersted 2003).
Det er imidlertid ikke slik at de ovennevnte sykdommene blir godkjent som yrkes- skade uansett grad – det stilles nemlig klare krav til hvordan sykdommen har oppstått (NOU 2008: 11). Det er et krav at:
a. sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle,
b. vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirk- ningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet,
c. symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og
d. det ikke er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.
Det er viktig å merke seg at de retningslinjene som er angitt her, kun gjelder de såkalte listesykdommene. Dette er de sykdommene som er listet opp i forskriften, og der eksponering og årsak blir sterkt vektlagt. Kilder til mulige kjønnsforskjeller ligger trolig både i listen og i de retningslinjer som er angitt over. Gjennom å stille krav både til konsentrasjon, tid fra eksponering til sykdom og samsvar mellom eksponering og sykdom er det klart at retningslinjene over gjør det «enklere» å godkjenne sykdommer
4 For en kort diskusjon av medisinske årsaksforhold, se STAMI (2007).
5 I Sverige har sykdommer knyttet til hørselsorganer en relativt høy innvilgningsgrad for menn, mens den er lav for kvinner (Socialförsäkringsrapport 2008:3).
som er vanligst innenfor visse næringer, det vil si sykdommer som er vanlige i næringer der eksponeringsfaktorene lettere kan identifiseres og «kvantifiseres». I næringer der årsaksbildene er mer sammensatte, og der sykdommene er mindre «spesifikke» (som f.eks. rygglidelser), er det vanskeligere å få en sykdom godkjent. På denne måten ser vi at det i regelverket ligger inne en del føringer og mekanismer som har potensial i seg til å påvirke utfallet av godkjenning av yrkesskade og yrkessykdom.
Formålet så langt har vært å gi en oversikt over regelverket på yrkesskadeområdet.
Beskrivelsen er på ingen måte uttømmende. I og med at dette er en empirisk basert rapport, som har som formål å belyse hva som kan forklare forskjeller i godkjenning av yrkesskadefordel, har vi ikke vurdert det som hensiktsmessig å bruke mer tid på beskrivelser av de juridiske forholdene på feltet.
Yrkessykdomsutvalget
Regjeringen nedsatte i november 2007 et faglig ekspertutvalg som skulle foreta en grun- dig gjennomgang av hvilke sykdommer som bør kunne godkjennes som yrkessykdom.
Initiativet var en konsekvens av at den norske yrkessykdomslista ikke hadde vært revidert på 50 år, og at det i økende grad er blitt stilt spørsmål om dagens yrkesskaderegelverk i tilstrekkelig grad fanger opp sykdommer som klart skyldes arbeidsbetingede forhold (NOU 2008: 11). Utvalgets arbeid var i stor grad basert på Utredning om mulighet for utvidelse av listen over yrkessykdommer […], gjennomført av STAMI i 2007. I dette forarbeidet ble ulike sykdommer vurdert med tanke på om de burde bli tatt inn på yrkessykdomslisten.
På det systemmessige plan foreslo ekspertutvalget en såkalt «blandet modell», det vil si en definert yrkessykdomsliste (listesystem) i kombinasjon med muligheten for også å kunne godkjenne andre sykdommer (åpent system). På det innholdsmessige plan foreslo utvalget følgende tre nye sykdomsgrupper: muskel- og skjelettsykdommer, psykiske sykdommer og fosterskader, dog med klare begrensninger: for førstnevnte gruppe primært enkelte sykdommer i skulder, albue, håndledd og kne og for psykiske sykdommer kun PTSD (posttraumatisk stressyndrom).
Utvalgets forslag og anbefalinger behandles nå i ulike politiske prosesser. Det gjen- står derfor å se om yrkessykdomslisten faktisk vil bli utvidet. Denne undersøkelsen er gjennomført uavhengig av utvalgets arbeid og de anbefalinger de har kommet opp med.
De resultater, konklusjoner og anbefalinger som framkommer i foreliggende rapport, er utelukkende basert på empiriske data i perioden 2000–2007. Vi synes likevel det er viktig å referere til det arbeid som har pågått, og synes også det er interessant å merke seg utvalgets forslag til utvidelse av yrkessykdomslisten. Dersom de tas inn, vil de – som utvalget selv påpeker – føre til at flere kvinner får godkjent yrkessykdom. Dette er et viktig aspekt også for denne undersøkelsen, i og med dens sterke vekt på yrkessykdom og belastningslidelser, og i hvilken grad vi finner en del av de samme mønstrene som
for arbeidsskadene når det gjelder hvem som får disse sykdommene, og resultatene når det gjelder hvem som får yrkesskadeerstatning.
2.2 Innrapportering av yrkesskade/-sykdom i Norge
Yrkesskader blir registrert flere steder i Norge. Etter folketrygdloven § 13-14 er arbeidsgiver pålagt å melde inn alle skader eller sykdommer som har oppstått på ar- beidsplassen, og som gjør det nødvendig med medisinsk behandling, eller som medfører arbeidsuførhet. (NOU 2004: 3). Arbeidsgiver skal også sende inn skademelding i alle tilfeller hvor NAV lokalt ber om det, eller dersom arbeidstakeren ønsker det. Videre skal arbeidsgiver sende inn melding også i tilfeller hvor denne er i tvil om det foreligger en arbeidsbetinget skade eller sykdom. Dersom arbeidsgiver unnlater å melde til NAV, skal arbeidstaker selv gjøre det (folketrygdloven § 13-14). Arbeidstaker skal også sende skademelding til arbeidsgivers forsikringsselskap så snart som mulig.
Leger er pliktige til å melde yrkessykdommer til Arbeidstilsynet. For å kunne motta yrkesskadetrygd må arbeidsgiver sende skadeskjema til NAV, og NAV vil vurdere om skaden eller sykdommen kan godkjennes som yrkesskade. En melding om yrkesskade eller -sykdom til NAV anses kun som et krav om godkjennelse av skaden/sykdommen – for å kunne få erstatning må en egen søknad om yrkesskadedekning framsettes i til- legg. NAV tillater også at den enkelte selv melder fra om skaden dersom arbeidsgiver ikke har gjort det. Dersom den enkelte arbeidstaker må melde inn skade selv og søke om yrkesskadetrygd, forutsetter det at han eller hun er kjent med regelverket og i til- legg er kjent med at yrkesskadetrygd kan være økonomisk fordelaktig sammenlignet med andre uføreytelser. Manglende kjennskap til regelverket kan være en av årsakene til at yrkesskader ofte meldes inn flere år etter at skaden/sykdommen har inntruffet (DAYSY-rapport 2002; NOU 2004: 3).
Skjema for yrkesskade/-sykdom skal brukes ved alle meldepliktige personskader som skjer under arbeid på norsk eller utenlandsk landterritorium. Skademeldingen har flere funksjoner (hentet fra meldeblankett NAV 13-07.05 (Bokmål):
• Sikre den skadede rettigheter etter folketrygdloven
• Gi myndighetene et grunnlag for å vurdere om personskaden/sykdommen kan godkjennes som arbeidssykdom/-skade, slik at folketrygdlovens særbestemmelser for yrkesskade blir gjeldende
• Fremskaffe opplysninger som kan være til hjelp for offentlige myndigheter i arbeidet med å vurdere og utvikle sikkerhets- og vernetiltak
• Danne et grunnlag for utarbeidelse av skade-/ulykkesstatistikk
Det faktiske antallet arbeidsulykker i Norge er ikke kjent, men en antar at det ligger et sted mellom 74 000 og 100 000 per år (Gravseth, Wergeland & Lund 2003; Lund 2007).6 I løpet av 1990-tallet fikk Arbeidstilsynet (2006) hvert år i underkant av 30 000 skademeldinger etter arbeidsulykker. Sammenholdt med anslagene over gir dette inntrykk av en betydelig underrapportering av yrkesskader.7 Dette avviket, og det at en rett og slett ikke vet med sikkerhet hvor mange skade- og sykdomstilfeller som kan relateres til arbeidslivet, skaper noen grunnleggende utfordringer for den type analyser som er gjennomført i dette prosjektet.
For å kunne ta stilling til hvorvidt fordelingen av yrkesskadetrygd mellom menn og kvinner er rimelig/urimelig, vil det for det første være en stor fordel å vite det reelle antallet yrkesskader som forekommer hvert år, både for kvinner og menn.
Dersom det for det andre er slik at graden av rapportering og underrapportering varierer systematisk mellom ulike yrkesgrupper og etter hvor konkret skaden er (lettere å rapportere en konkret ulykkesskade enn en gradvis utviklende muskelsykdom), vil strukturelle faktorer, i tillegg til å innvirke på godkjenningsmønsteret for yrkesskade, også innvirke på graden av rapportering/underrapportering. Ifølge NOU 2008: 11 (s.
47) er det kun et fåtall norske leger som kjenner til eller velger å oppfylle meldeplikten.
Også Arbeidstilsynet mener at et stort antall sykdommer i arbeidslivet aldri blir rap- portert til dem. De antar samtidig at underrapporteringen er større for sykdommer enn for ulykker (http://www.arbeidstilsynet.no/artikkel.html?tid=207284). Også for analysene i denne undersøkelsen er de store mørketallene det her tegnes konturene av, viktige. Er det slik at disse mørketallene er tilfeldig fordelt på kjønn, næring og geografi, eller kan det tenkes at det også her finnes noen skjevheter?
Det kan være mange årsaker til underrapportering av yrkesskader og yrkessykdom.
Den første årsaken er allerede nevnt over, nemlig at den enkelte arbeidstaker kan være ukjent med regelverket for innmelding til NAV.
For det andre kan ulike oppfatninger blant arbeidstakere, på arbeidsplasser og på tvers av bransjer om hva som skal anses og registreres som yrkesskade og yrkessykdom, påvirke meldemønstre og andelen innrapporterte skader. Endringer i arbeidslivet
6 Antall dødsulykker er en annen viktig indikator for sikkerheten og tryggheten i arbeidslivet. Ser en på antall dødsulykker i arbeidslivet de senere årene, er dette redusert betraktelig. Mens det i Norge ble innrapportert 145 arbeidsrelaterte dødsulykker i 1965, var tilsvarende tall i 2005 48 (Arbeidstilsynets nettsider). Nedgangen skyldes trolig en kombinasjon av flere forhold, som økt fokus på sikkerhet og sikkerhetsrutiner i arbeidslivet, bedre sikkerhet iht. objektive kriterier samt at sysselsettingen innenfor næringer som tradisjonelt har hatt de høyeste dødstallene (industri, gruvevirksomhet, jordbruk), har vist en gradvis nedgang de siste årene. Dersom en ser på registrerte dødsulykker, er det en stor forskjell mellom kjønnene – i praksis er det så og si bare menn som rammes av dødsulykker (Direktoratet for arbeidstilsynet 2007). Dette kan tjene som en indikasjon på at menn jobber i mer risikofylte yrker enn kvinner og er de som rammes av de alvorligste ulykkene (med dødelig utfall).
7 En grunn til dette er antakelig at mange av disse ulykkene er mindre alvorlig, og ikke utløser rett til yrkesskadeerstatning. Ofte vil de da ikke bli meldt inn verken til NAV eller Arbeidstilsynet.
har ført til at arbeidssykdommer er blitt mer vanlig. I en samarbeidsrapport mellom STAMI og Arbeidstilsynet (1998) vises det til at om lag 220 000 norske arbeidstakere selv oppgir å ha en arbeidsrelatert plage. Det er lite tvil om at antallet yrkesskader og yrkessykdommer som blir godkjent av folketrygden og registrert under yrkesskade- forsikringsordningen, ikke gir et reelt bilde av hvor mange som faktisk blir skadet og syke som følge av arbeidet. En nærliggende forklaring på dette er at mange av de 220 000 som rapporterer om muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser, har en type lidelser som med dagens regelverk ikke godkjennes som yrkessykdom.
For det tredje er det heller ikke uvanlig at det kan gå flere år før en skade eller syk- dom blir meldt inn (NOU 2004: 3, figur 7.1). Dette gjelder spesielt for yrkessykdom.
Mens om lag 43 prosent av yrkesskadesakene i 1991 ble meldt inn samme år som de inntraff, gjaldt dette bare 12 prosent av sakene vedrørende yrkessykdom. Tilsvarende ser en at det er en langt større andel sykdomssaker enn skader som blir meldt inn 3, 4 og 5 år etterpå. Tallene bekrefter bildet av at arbeidsskader lettere lar seg identifisere og «påvise», mens det knytter seg større usikkerhet til når en sykdom egentlig oppsto, og hvilke konkrete «skadelige faktorer» i arbeidsmiljøet som har utløst sykdommen.
Det er lite tvil om at meldemønster, og eventuelle variasjoner mellom bransjer, har stor betydning for de utfallene vi studerer på yrkesskadeområdet. Dersom det forekom- mer systematiske forskjeller i innrapportering mellom bransjer og yrker, vil dette kunne forklare hvorfor flere menn enn kvinner får godkjent yrkesskade og yrkessykdom. Det er vanskelig å vite hvor utbredt en slik underrapportering er, og hvordan den fordeler seg på ulike næringer. Tidligere undersøkelser tyder imidlertid på at kun en liten andel av arbeidsgiverne sender inn skademeldinger, men at andelen øker med alvorlighetsgraden (Gravseth, Wergeland & Lund 2003; Sørensen et al. 1998). Arbeidstilsynet hevder at det er en skjevhet i innrapporteringen, både knyttet til bransje og alvorlighetsgrad, og at det er grunn til å tro at det er de mer alvorlige skadene (som medfører fravær eller medisinsk behandling) som blir innmeldt (Direktoratet for arbeidstilsynet 2007). I og med at menn oftere blir utsatt for den type akutte og alvorlige skader som oppfyl- ler inngangsvilkårene i regelverket, kan det føre til at menn, i lys av det som vurderes til å være det reelle skade- og sykdomsbildet i samfunnet, blir «overrepresentert» i statistikken. Både for den enkelte, i et HMS-/forebyggingsperspektiv og med tanke på forskning er det viktig at alle skader og sykdommer som oppstår som en konsekvens av belastning og påvirkning i arbeidslivet, blir meldt inn til myndighetene.
Også andre svakheter ved statistikken kan tenkes. Noen bransjer kan for eksempel ha bedre overvåking av arbeidstakernes helse enn andre bransjer (Arbeidstilsynet 2004). De kan derfor sende mange meldinger, uten at dette betyr at bransjene har større forekomst av arbeidsrelaterte skader og sykdommer enn andre bransjer. Funn viser også at store virksomheter er flinkere til å melde inn skader/sykdommer enn små
virksomheter (Sørensen et al. 1998). Slik ser vi at strukturelle forhold innvirker på statistikkgrunnlaget på yrkesskadeområdet.
Tall over innrapporterte yrkesskader og yrkessykdommer
De skadene som meldes inn til Arbeidstilsynet, kommer som gjenpart av skjema til NAV som arbeidsgiver skal sende inn ved arbeidsulykker. De skadene som meldes av arbeidsgivere til NAV, er de som antas å gi rett til yrkesskadedekning. Figur 2.1 viser arbeidsrelaterte skader rapportert til Arbeidstilsynet i perioden 2000–2009. Det er viktig å være klar over at det forekommer et visst etterslep når det gjelder innmelding av skader. Tallene for 2008 og 2009 vil derfor kunne bli høyere.
Figur 2.1 viser at forskjellen mellom kvinner og menn når det gjelder innmelding av skader, er blitt mindre i perioden 2000–2009. Samtidig er det klart at menn melder inn og får registrert flere skader. Selv om statistikken gir en indikasjon på skadebildet i arbeidslivet, er tallene såpass usikre at det er vanskelig å vurdere i hvilken grad de gjenspeiler det faktiske skadeomfanget. Tilsynelatende gir tallene en «forklaring» på hvorfor flere menn enn kvinner får godkjent yrkesskade (langt flere menn rapporterer inn skader og søker dermed trolig også om yrkesskadedekning). Problemet er imidlertid at dette er innrapporterte tall og ikke reelle tall på faktisk forekomst av yrkesskader.
Figur 2.1 Antall yrkesskader meldt Arbeidstilsynet 2000-2009. Etter kjønn.
25 000
20 000
15 000
10 000
5000
0 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 År Menn
Kvinner Antall yrkesskader
Kilde: http://www.arbeidstilsynet.no/artikkel.html?tid=207282 (20.05.2012)
Tabell 2.1 Antall innrapporterte sykdommer til Arbeidstilsynet i perioden 2000-2007.
2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007
Totalt 3649 3587 3519 3417 2870 2757 3051 2879
Kilde: www.arbeidstilsynet.no/artikkel.html?tid=207283 og www.arbeidstilsynet.no/artikkel.html?tid=217922
Tabell 2.1 viser antall sykdommer meldt årlig til Arbeidstilsynet. Det er lite tvil om at tallene representerer en sterk underrapportering. Arbeidstilsynet selv medgir at underrapportering nok er et enda større problem for yrkessykdom enn for yrkesskade.
Når vi samtidig vet at yrkessykdommer i mange land og regioner er blitt mer vanlig enn yrkesskader de senere år (se NOU 2004: 3), framstår tallene i tabell 2.1 som lite tillitvekkende.
Det er trolig flere årsaker til at antallet innrapporterte yrkessykdomstilfeller er så lavt. En grunn er at utviklingen og påvisningen av en sykdom er vanskeligere enn å påvise en akutt skade, og utviklingen av sykdom skjer gjerne over lengre tid. Det som tilsynelatende kan se ut som en nedgang i forekomst av yrkessykdom, kan nok forklares med at etterslepet i innrapportering er langt større her enn for arbeidsskader. En annen årsak er at mange «tvilstilfeller» trolig ender opp med å ikke bli meldt til Arbeids- tilsynet. En tredje årsak kan tilskrives regelverkets utforming, med dets hovedvekt på arbeidsskader og klare krav til årsakssammenhenger. Dette bidrar sannsynligvis til å svekke insentiver og motivasjon for å melde inn sykdom.
At utformingen av regelverket kan bidra til å svekke insentiver og motivasjon til å melde sykdommer, kan testes ved å sammenligne med Sverige for å se hvordan et regelverk som er mer liberalt med hensyn til hva som klassifiseres som yrkessykdom, eventuelt påvirker meldemønsteret. Ifølge det svenske Arbetsmiljöverket er det for 2006 meldt inn nesten 34 000 ulykker (som ledet til fravær) og nesten 15 000 arbeids- sykdommer (Rapport 2008:1). Det er med andre ord over fire ganger så mange saker vedrørende arbeidssykdom som blir meldt inn til svenske arbeidsmiljømyndigheter enn til norske. Noe av dette kan selvsagt forklares med at Sverige har et høyere antall sysselsatte enn Norge.8 Selv om meldemønsteret på denne måten trolig påvirkes av flere forhold, kan det likevel se ut som om et mer liberalt regelverk påvirker innmeldings- graden positivt. Statistikk over antall søknader vedrørende yrkesskade og -sykdom i Sverige viser hvordan dette ser ut til å være influert av bestemmelsene i regelverket (se Prop. 2001/02:81; SOU 1998: 37). Straks det gjøres en innskjerping eller oppmyk- ning, vises det ganske raskt i tallene over antall anmeldelser og antall saker det søkes erstatning for. Endringer i regelverket kan derfor innvirke på tallene og samtidig skape et bilde av skade- og sykdomssituasjonen i arbeidslivet som ikke gjenspeiler den reelle skade- og sykdomssituasjonen.
8 I første kvartal 2008 var det 4 035 400 sysselsatte i Sverige (Statistiska centralbyrån 2008).
Regelverkets bestemmelser vil også innvirke på forvaltningspraksis og den skjønns- utøvelse som det åpnes for i behandlingen av yrkesskadesaker. I Sverige foretok en en innstramming i regelverket på begynnelsen av 1990-tallet (se Veiersted 2003), noe som raskt ga utslag på godkjenningsfrekvensen (lavere andel saker som ble godkjent).
For at regelverksendringer skal ha kjønnsmessige utslag, «forutsettes» det imidlertid at bestemmelser endres på en måte som mer eller mindre systematisk rammer menn og kvinner som søker om yrkesskadeerstatning, ulikt.
2.3 Oppsummering
Vi har i dette kapitlet sett nærmere på regelverk, saksgang og melderutiner innenfor den norske yrkesskade-/sykdomsordningen. Enkelte sammenligninger med Sverige og Danmark er foretatt. Regelverkets utforming, hvordan saksgangen og administra- sjonen av yrkesskadeordningen er lagt opp, samt om det er «mekanismer» til stede på meldetidspunktet som påvirker meldemønstre – alle disse forholdene kan påvirke godkjenningsmønstre og erstatningsutfall innenfor yrkesskadeordningen. Og selv om
«effekter» av regelverk, melderutiner og saksgang ikke er mulige å måle her, så vil de analysene vi gjennomfører, likevel kunne være påvirket av at denne typen faktorer spiller inn på det endelige resultatet.
I neste kapittel skal vi se nærmere på annen relevant forskning som kan kaste lys over de sammenhengene vi her skal undersøke.
3 Kjønnsforskjeller i helse?
Folketrygdloven regulerer hva slags skader og sykdommer som kan gi rett til yrkes- skadefordel. De skader og sykdommer som godkjennes, ble i hovedsak definert for over 50 år siden (NOU 2008: 11) og er preget av å ha større dekning i tradisjonelle mannsdominerte næringer. Regelverket har flere ganger blitt trukket fram som en viktig faktor for å forstå kjønnsforskjellene i tildeling i yrkesskadetrygd, og det har blant annet ført til spørsmål om yrkesskade kun er for menn (NOU 1999: 13), og om yrkessykdomslisten er en kvinnediskriminerende liste (NOU 2008: 11).
Vi skal i dette kapitlet se kort på hva vi vet om fordelingen av uføre menn og kvinner, og på kjønnsfordelingen av uføre med yrkesskadefordel. Kjønnsfordelingen av uføre med yrkesskadefordel er det som er i fokus i denne rapporten. Dersom det i hovedsak er regelverket som gir opphav til de observerte kjønnsforskjellene, burde vi i analysene senere i rapporten kunne «forklare» disse forskjellene med at kvinner og menn utfører forskjellig arbeid (at de har ulik kompetanse og arbeider i ulike næringer).
Innledningsvis stilte vi spørsmål om det er andre forskjeller mellom kvinner og menn som kan føre til at det er forskjell mellom kvinner og menn i tildeling av yrkes- skadefordel, og vi skal i dette kapitlet også trekke inn annen forskning som er relevant for de sammenhengene vi undersøker. Vi begynner imidlertid med en kort oversikt over kjønnsfordelingen blant alle uføre og blant uføre med yrkesskadefordel.
3.1 Uførhet, yrkesskade og kjønn
Selv om de fleste blir «ordinært uføre», var det i 2006 i Norge i underkant av 10 000 uførepensjonister der uførheten var helt eller delvis en følge av en yrkesskade.9 Mens flere kvinner enn menn mottar ordinære uføreytelser i Norge, er det flere menn enn kvinner som får godkjent yrkesrelaterte skader og sykdommer, og som blir uføre med yrkesskadefordeler. Under 30 prosent av dem som mottok yrkesskadefordeler i 2006, var kvinner. Til sammenligning var det samme år 328 000 personer som mot-
9 Vi har ikke oppdaterte tall for hvor mange av disse som er tilstått på grunn av henholdsvis skade eller sykdom. Ved utgangen av 1995 mottok 5255 personer uførepensjon på grunn av yrkesskade. Av disse var 495 personer (9,3 prosent) tilstått på grunn av yrkessykdom (R13-00/NAVs rundskriv til kapittel 13).
tok uføreytelser, og av disse var nesten 60 prosent kvinner (NOU 2007: 4). Kvinner utgjør dermed flertallet av de ordinære uføre og mindretallet av de uføretrygdede med godkjent yrkesskade og tilhørende yrkesskadekompensasjon.
Det å få godkjent en sykdom/skade som yrkessykdom/yrkesskade kan føre til at en person får større økonomisk uttelling enn det som er mulig innenfor det ordinære regelverket for uføreytelser, attføring og rehabilitering. Gitt disse økonomiske kon- sekvensene av yrkesskaderegelverket, er det interessant å undersøke om eventuelle forskjeller i godkjenning av yrkesskade/-sykdom kan knyttes til ulikheter i yrkes- eller næringstilhørighet, kjønn, alder og utdanningsnivå.
Er det så noen «sammenhenger» mellom uføreområdet og yrkesskadeområdet?
Kan vi ved å studere utfall innenfor uføreytelsene, og da særskilt hvordan menn og kvinner kommer ut økonomisk sett, bedre forstå de mønstre vi ser innenfor yrkesskade- ordningen? Enkelte forhold tyder på det. En del av mekanismene på yrkesskadeområdet, som der bidrar til at menn i større grad får godkjent yrkesskade, ser også ut til å gjøre seg gjeldende på uføreområdet.
Figur 3.1 Uførepensjonister der hele eller deler av uførheten er en følge av yrkesskade (kilde:
NAV)
På tross av at flere kvinner enn menn mottar uføreytelser, viser den mer detaljerte uførestatistikken at menn kommer bedre ut enn kvinner når en legger rent økonomiske og kompensasjonsbaserte kriterier til grunn: De oppnår oftere full uføregrad (100 pro- sent), og langt flere menn enn kvinner er uføretrygdet med yrkesskadefordeler, jamfør figur 3.1. Samtidig er det om lag dobbelt så mange kvinner som mottar tidsbegrenset uførestønad, en stønad som skal fange opp dem som fortsatt har et potensial for arbeid,
og som kan unngå varig uførhet (på sett og vis de «mindre alvorlige» tilfellene av uførhet). Selv om kvinner oftere blir uførepensjonert enn menn, er avslagsprosenten samtidig høyere for kvinner enn for menn (Galaasen et al. 2009). Utfallene av begge regelverkene forsterker med andre ord bildet av at det er menn som rammes av de alvorligste sykdommene og ulykkene.
Dette kan tyde på at skadens eller sykdommens alvorlighet og omfang også kan bidra til å forklare noe av kjønnsforskjellene i tildeling av yrkesskadetrygd. Det er likevel grunn til å anta at mye av forskjellen skyldes at menn og kvinner arbeider i ulike næringer.
Undersøkelser fra Sverige og Danmark har vist at godkjenning av yrkesskade og yrkessykdom og erstatningsutfall varierer mellom ulike yrker/bransjer og mellom menn og kvinner. Kjønnsforskjellene består selv etter at en kontrollerer for andre bak- grunnsvariabler, som alder, utdanning og bransje. Tall fra Sverige viser også at en større andel menn enn kvinner får kompensasjon ved yrkessykdom – faktisk er forskjellen mellom kjønnene større for yrkessykdom enn yrkesskade (Socialförsäkringsrapport 2008:3). Selv når det kontrolleres for kjennetegn som alder, kjønn, yrke, diagnose, fødeland og regelverkets utforming, gjenstår det en betydelig større sannsynlighet for menn for å få innvilget livrente ved yrkesskade enn for kvinner, både når det gjelder arbeidsskade og arbeidssykdom (Socialförsäkringsrapport 2008:3).
Også i Danmark får betydelig flere menn enn kvinner godkjent både arbeids- relatert skade og sykdom som yrkessykdom (Arbejdsskadestyrelsen 2007a). Dette er til tross for at både Sverige og Danmark har gått klart lenger enn Norge i å åpne opp for godkjenning av yrkessykdom innenfor sine regelverk. Funnene utfordrer dermed synet om at en utvidelse av sykdomslisten i Norge er det som skal til for å oppnå en utjevning av kjønnsforskjeller når det gjelder godkjenning av skade og sykdom som yrkesskade/-sykdom.
I Sverige har en også funnet at kjønnsforskjeller oppstår allerede ved innmelding;
det har vært en betydelig forskjell mellom menn og kvinner når det gjelder andelen som melder inn arbeidsskader. Samtidig har forskjellen blitt mindre i løpet av 1980- og 90- tallet, og de senere årene er det eksempelvis flere kvinner enn menn som har meldt inn arbeidssykdommer (Arbetsmiljöverket 2008). Videre finner en i Sverige når det gjelder självrapporterade arbetsorsakade besvär, at en høyere andel menn enn kvinner viser til plager som stammer fra arbeidsulykker, mens det blant kvinner er mer vanlig å rapportere en type plager som ikke er koblet til en arbeidsulykke (Weiner et al. 2009).
Både i Sverige og Danmark virker imidlertid liberaliseringen av regelverket å ha hatt en effekt på meldehyppigheten, ved at flere sykdommer blir meldt inn. Uavhengig av godkjenningsutfallene må dette anses som en positiv effekt av nevnte liberalisering av regelverket. I Sverige omhandler de klart fleste søknadene om livrente yrkessykdom, og flere kvinner enn menn søker. Dette kan sies å være en positiv effekt av et regelverk som i stor grad anerkjenner sykdom. Ser en på innvilgningsgraden, snus imidlertid
ting på hodet; det innvilges klart færrest saker knyttet til sykdom (målt som andel av innsøkte saker). Dette illustrerer et slags iboende «paradoks» ved den svenske ord- ningen; regelverket gir stort rom for å godkjenne sykdom som yrkesskade, langt flere søknader omhandler sykdom enn såkalte olycksfall, men fortsatt er det langt vanligere å innvilge saker som omhandler skade enn sykdom. Lignende mønster ser ut til å være til stede i Danmark. På tross av at liberaliseringen av det danske regelverket i 2004 og 2005 har hatt en positiv effekt på innmeldingsgraden, fikk dobbelt så mange menn som kvinner i 2006 godkjent sin sykdom som yrkessykdom (Arbejdsskadestyrelsen 2007a).
Selv om flere menn enn kvinner i Sverige innvilges livrente med utgangspunkt i en arbeidssykdom, finner en at regelverksendringene i 2002 har økt kvinnenes sannsynlig- het for å få innvilget yrkesskadedekning ved arbeidssykdom (Socialförsäkringsrapport 2008:3). Økningen har vært større for kvinnene enn for mennene. Selv om dette kan skyldes flere forhold, tyder det samtidig på at det å endre regelverket kan være egnet for å påvirke utfall på yrkesskadeområdet.
Enkelte funn viser at kvinner som jobber innenfor de mest ulykkesutsatte næringene, har like høy risiko for å bli skadet som menn (se f.eks. AFA-rapport 2007). Tilsvarende har menn og kvinner innenfor helse- og omsorgssektoren lavest sannsynlighet for å få innvilget yrkesskadedekning (Socialförsäkringsrapport 2008:3). Likevel innvilges en langt større andel menn erstatning ved yrkesskade. Det er rimelig å trekke fram forskjellene i sysselsettingsmønsteret for menn og kvinner som én forklaring på dette, og at menn i større grad jobber innenfor de yrker og næringer som er mest assosiert med den type skader og sykdommer som er mest forenlig med bestemmelsene i yrkes- skaderegelverket.
3.2 Kjønnsforskjeller i arbeidsrelaterte helseproblemer
Mens yrkesskade og -sykdom er definert av folketrygdloven, er arbeidsrelaterte helse- problemer ofte definert som helseproblemer – både sykdom og skade – som helt eller delvis er forårsaket av arbeidsmiljøet, eller ved at arbeidsmiljøet forverrer helseproble- mene (Gravseth 2010; Mehlum 2010). Arbeidsrelaterte helseproblemer favner videre enn folketrygdlovens definisjon av sykdom og skade og fanger dermed opp langt flere helseproblemer.
Som vi så over, er det en svært liten andel av dem som er uføre, som regnes som yrkes- skadde, under 5 prosent. Når en ser på arbeidsrelatert sykefravær og andre arbeidsrela- terte helseproblemer, er andelen som rapporterer om arbeidsrelaterte helseproblemer, langt høyere enn dette. I helseundersøkelsen i Oslo rapporterte omtrent 60 prosent om helseproblemer den siste måneden som skyldtes arbeidsmiljøet (Mehlum et al. 2006).
Muskel- og skjelettsmerter ble oftest oppfattet som arbeidsrelaterte, hvor mellom halvparten og tre firedeler av disse smertene ble rapportert som arbeidsrelaterte. Menn og kvinner meldte like ofte om arbeidsrelaterte muskel- og skjelettsmerter. Den høye andelen med arbeidsrelaterte muskel- og skjelettsmerter ble bekreftet gjennom en senere legeundersøkelse (Mehlum et al. 2009). For øvrige helseproblemer varierte det om kvinner eller menn oftest mente disse var arbeidsrelaterte, men for symptomer med signifikante kjønnsforskjeller var det som oftest menn som hadde høyest andel som ble oppfattet som arbeidsrelaterte (Mehlum et al. 2006).
I en undersøkelse av pasienter i primærhelsetjenesten fant en at 40 prosent av kvin- nelige og 54 prosent av mannlige pasienter mente deres sykdom var arbeidsrelatert (Hilt, Kvenild & Stenersen 2003).
Selv om tallene spriker noe, er det helt klart at andelen med arbeidsrelaterte helse- problemer er langt høyere enn andelen yrkesskadde blant uføre skulle tilsi. Mehlum (2011) viser til studier hvor omtrent én av fem legekonsultasjoner vurderes som arbeidsrelaterte av allmennleger. Samtidig viser hun at bare 7 prosent av allmennleger sendte melding om arbeidsrelatert sykdom til Arbeidstilsynet, noe som tolkes som at mange leger er lite oppmerksomme på sammenhengen mellom arbeidsmiljø og sykdom.
Det siste poenget underbygges også av en studie av omfanget av arbeidsrelatert astma, hvor en fant at leger har en tendens til å undervurdere arbeidsmiljøets betydning for både forekomst og sykdomsforløp (Leira et al. 2006). I denne studien fant de også at leger oftere vurderte menns astma som arbeidsrelatert, noe de mener delvis kan skyldes at menn og kvinner arbeider i ulike bransjer og dermed har ulik tilgang på bedrifts- helsetjeneste. Ulik tilgang til bedriftshelsetjeneste medfører at en får behandling av leger med ulik praksis med hensyn til å melde inn yrkessykdommer: Bedriftsleger melder yrkessykdom til myndighetene oftere enn andre leger (Leira et al. 2006).
Studiene over refererer også til tilsvarende internasjonale undersøkelser som i hovedtrekk gir de samme funnene. For eksempel finner en studie av kjønnsforskjeller i forekomst av arbeidsrelaterte skader og sykdommer i USA at den generelle skade-/
sykdomsraten er signifikant høyere for menn enn for kvinner, kontrollert for ulike bransjer (Islam et al. 2001). På bakgrunn av dette konkluderer de med at kjønn er en viktig variabel for å forklare risiko for yrkesskade/-sykdom. Samtidig finner de, på tross av at mennene har en høyere forekomst av compensable injuries/illnesses, at kvin- ner i enkelte yrker har høyere risiko enn menn. De peker på behovet for å se mer på forskjeller i job-tasks for å forklare ulik skade- og sykdomsrisiko for menn og kvinner.
3.3 Oppsummering
Vi har i dette kapitlet sett at det er en liten overvekt av kvinner blant alle uføre, mens det er en klar overvekt av menn blant uføre med yrkesskadefordel. Andelen uføre med yrkesskadefordel er svært lav sett i lys av andelen med arbeidsrelaterte helseproblemer i befolkningen.
Menn rapporterer oftere enn kvinner om arbeidsrelaterte helseproblemer, men forskjellene er ikke så store som yrkesskadetallene kan gi inntrykk av. Vi har sett at allmennleger er lite oppmerksomme på sammenhengen mellom arbeidsmiljø og syk- dom, og at de underrapporterer arbeidsrelaterte sykdommer til myndighetene, og at underrapporteringen er vanligere når pasienten er kvinne.
Når vi nå går i gang med egne analyser av kjønnsforskjeller i tildeling av yrkes- skadetrygd, har vi ikke informasjon om pasientenes vurdering av egen helse, eller hvor- vidt legen har vurdert diagnosen som arbeidsrelatert (og har meldt den inn), men disse forholdene er likevel viktige å huske på når vi avslutningsvis skal diskutere våre funn.
4 Om registerdataene
Undersøkelsen er basert på sammenkoblede registerdata fra NAV og SSB. Dataene omfatter alle personer bosatt i Norge som i perioden fra og med 1.1.2000 til og med 31.12.2007 har søkt om varig uførepensjon.10
NAV har trukket ut alle personer som har søkt om varig uførepensjon i perioden, og om disse har vi fått opplysninger om søketidspunkt og utfall av søknaden (i den grad utfallet ble klart før utgangen av 2008). For personer som har fått innvilget varig uførepensjon, har vi opplysning om primærdiagnose, uføregrad og om det er innvilget yrkesskadefordel. Det framkommer ikke hvem som har søkt om yrkesskadefordel, og diagnose er heller ikke kjent på søketidspunktet. Diagnose og eventuell yrkesskadestatus kobles på person dersom vedkommende blir ufør og får godkjent yrkesskade dersom denne helt eller delvis har forårsaket uførheten.
Etter at NAV hadde trukket ut søknadene, ble data sendt til SSB som har koblet på opplysninger om blant annet kjønn, alder, utdanning og næringshistorikk.
4.1 Næring
Siden søknadsprosessen fra skade og/eller sykdom fram til søknad om uførepensjon tar tid, og siden selve saksbehandlingen i NAV også tar noe tid, har vi fått koblet på opplysninger om næring som går lenger tilbake i tid enn den første søknaden som inngår i våre data. For hver søknad har vi koblet på næring (NACE-koder) for søknadsåret dersom denne finnes. Dersom søker ikke er registrert med næring det året søknad om uførepensjon sendes, går vi først til foregående år og sjekker om vedkommende var tilknyttet noen næring det året. Dersom søker heller ikke dette året var tilknyttet næring, går vi videre bakover i tid helt tilbake til 1996 om nødvendig. Vi antar dermed at siste registrerte næring før søknad om uførepensjon også er den næring hvor eventuell yrkesskade eller sykdom inntraff.11
10 Vi har også data om søknader om tidsbegrenset uførepensjon fra 2004 og framover. Her er imidlertid opplysninger om diagnoser så mangelfulle at vi har valgt å ikke benytte disse dataene.
11 Næring (NACE) gjelder her det som SSB har definert som det til enhver tid viktigste arbeidsforhold.
For personer med flere arbeidsforhold (i ulike næringer) kan eventuell arbeidsskade eller sykdom ha
Siden vi her er opptatt av kjønnsforskjeller, og vi vet at skader og sykdommer varierer mellom næringer, har vi i analysene delt næringskodene inn i tre ulike grupper: indus- tri, helse- og sosialsektoren og øvrige næringer. Industrien, som er mannsdominert og muligens i større grad enn helse- og sosialsektoren preget av «uproblematiske» – for regelverket – typer av skader og sykdommer. Industrien kontrasteres så mot helse- og sosialsektoren som er kvinnedominert og nok mer preget av slitasjeskader og syk- dommer som i utgangspunktet ikke gir grunnlag for yrkesskadefordel. Individer med bakgrunn i øvrige næringer grupperes sammen.
4.2 Diagnoser
For hver søknad om uførepensjon som innvilges, tilordnes en primærdiagnose.
Primærdiagnosen er hovedårsaken til at søker regnes som ufør. De ulike diagnosene kommer fra International Classification of Diseases (ICD) som er utviklet av Verdens helseorganisasjon (WHO) (www.who.int/classifications/icd/en), mens den norske versjonen som benyttes her, er lastet ned fra hjemmesiden til Kompetansesenter for IT i helse- og sosialsektoren (www.kith.no)12.
I våre data er det i hovedsak ICD versjon 10 som benyttes, men det er noen registe- ringer hvor versjon 9 er benyttet. I den grad det er mulig, er ICD-9-koder «oversatt»
til versjon 10.13 Enkelte koder i ICD-9 kan imidlertid tilordnes flere ulike koder i ICD-10. Disse kodene har vi ikke «oversatt», men har gitt dem en beskrivelse basert på ICD-9-kodeverket.
ICD-10 består av nesten 20 000 enkeltdiagnoser, hvorav de færreste gir grunnlag for uførepensjon. I perioden 2000–2007 ble omtrent 3000 ulike diagnoser brukt som primærdiagnose blant dem som fikk innvilget uførepensjon. Blant dem som i tillegg fikk yrkesskadefordel, ble drøyt 600 diagnoser benyttet.
Vi skal i liten grad fokusere på enkeltdiagnoser i denne rapporten, men vi skal se litt nærmere på hvilke diagnoser som er vanligst, både blant varig uføre og blant varig uføre med yrkesskadefordel. I hovedsak vil vi imidlertid gruppere diagnosene i fire
oppstått i andre næringer enn den vi benytter. Videre kan eventuell arbeidsskade eller sykdom ha oppstått i tidligere arbeidsforhold i andre næringer enn den vi legger til grunn. Det er ikke mulig å koble årsak til uførhet til et konkret arbeidsforhold i våre data. Dette er en mulig feilkilde i våre analyser, men vi antar at denne mulige feilkilden ikke påvirker hovedtendensene i resultatene, da de fleste arbeider på ett sted og innen én næring.
12 KITH er fra 1. januar 2012 underlagt Helsedirektoratet.
13 Omkodingen er gjort ved søk på nettsiden www.icd9data.com som er utviklet i forbindelse med at USA skal bytte fra ICD-9 til ICD-10 i 2013.
