Nabolagets betydning for ungdomskriminalitet
En studie av hvordan forskning på
nabolagseffekter og ungdomskriminalitet påvirker Oslo kommunes områdeløft
Maren Brodal Ravnsborg
Vår 2021
Pedagogikk – utdanning, danning og oppvekst 45 studiepoeng
Institutt for pedagogikk Utdanningsvitenskapelig fakultet
14. juni 2021
SAMMENDRAG
MASTER I PEDAGOGIKK – MASTEROPPGAVE
Tittel Nabolagets betydning for ungdomskriminalitet Av Maren Brodal Ravnsborg
Emnekode PED4392 Semester Vår 2021
Stikkord
- Ungdomskriminalitet
- Nabolag og nabolagseffekter - Oppvekst
- Territoriell stigmatisering - Sosialisering
- Miljø
- Oslo kommune - Områdesatsing
- Områdeløft Tøyen (Tøyenløftet)
- Områdeløft Furuset
Sammendrag
Denne masteroppgaven undersøker hva skandinavisk forskning sier om sammenhengen mellom nabolag og kriminalitet, og i hvilken grad synes denne forskningen å bidra til å påvirke valg av tiltak gjennom Oslo kommunes områdesatsninger. Eksisterende forskning på nabolagseffekter viser seg å være sprikende, både i internasjonal og i skandinavisk kontekst.
Noen forskere har funnet at nabolaget sannsynligvis ikke har noen effekt når det gjelder omfanget av ungdommer som begynner med kriminell aktivitet, mens andre har funnet at det sannsynligvis er en sammenheng, og at man påvirkes av nabolaget man bor i på en slik måte at det er større sjanse for å bli «kriminell». Oppgaven løses gjennom først å søke etter forskningen som foreligger på området, noe som ble gjort med en systematisk tilnærming.
Artiklene som passet innenfor rammen av inklusjons- og eksklusjonskriterier ble analysert med utgangspunkt i oppgavens første sett av forskningsspørsmål. Her ble det funnet ulike mekanismer som kan forklare en sammenheng mellom nabolag og kriminalitet, men også her var funnene i sprikende retning. Deretter ble dokumenter fra områdeløft Furuset og
områdeløft Tøyen analysert, for å undersøke hvilke perspektiver på nabolagseffekter og ungdomskriminalitet som lå til grunn for disse. Begge områdeløftene bygger på erfaringer fra den tidligere Groruddalsatsingen, og derfor analyseres også dette dokumentet for å svare på oppgavens forskningsspørsmål. Oslo kommunes områdeløft er, ifølge dokumentene som er blitt analysert, ikke basert på noen kobling mellom nabolag og kriminalitet, ei heller et eksplisitt blikk på ungdomskriminalitet. Oppgavens konklusjon er derfor at det trengs mer forskning på sammenhengen mellom nabolag og kriminalitet, og at denne forskningen bør baseres på noe av den dataen som finnes fra før. Det oppfordres til effektstudier av dagens og fremtidens tiltak, som gjerne kan baseres på noe av forskningen som allerede foreligger.
Forord
Å skrive masteroppgave i en verden preget av en pågående pandemi har vært både en utfordring og en slags velsignelse. På den ene siden har det vært utfordrende å sitte mutters alene med et så omfattende arbeid over lang tid, mens jeg den andre siden har fått all verdens tid til å sitte med egne refleksjoner, og jeg har måtte følge og stole på min egen magefølelse når det kommer til faglige utfordringer. Dette har totalt sett vært utrolig nyttig i arbeidet med masteroppgaven, og det har vært motiverende å ha gjennomføring av denne som et overordnet mål i en ellers krevende tid. Jeg er takknemlig for at jeg valgte et tema som jeg brenner for, slik at 12-timers arbeidsdager foran pulten på hjemmekontoret ikke bare ble et strev, men også en utrolig spennende opplevelse.
Tusen takk til veileder Kristinn Hegna, som hadde tro på prosjektet mitt og hjalp meg i gang i startfasen av arbeidet. Tusen takk til biveileder Bengt Andersen, som tok på seg arbeidet med å sørge for at jeg kom i mål med oppgaven, da ikke alt gikk helt som planlagt underveis.
Tusen takk til medstudenter for motivasjon og støtte underveis, og til venner og kolleger utenfor Blindern som ikke bare har heia på meg, men også holdt ut med at jeg ikke har
snakket om stort annet enn masteroppgaven min det siste halvåret. Og takk til katten min, som har holdt meg med selskap underveis, og fått meg opp hver morgen. Hvis det er noen
uforståelige bokstavkombinasjoner underveis, er det nok takket være ham – andre feil og mangler må jeg stå for selv. Også takk til Monster Energy Ultra White for å ha holdt meg gående når jeg egentlig ville gi opp.
Det er vemodig å forlate Blindern etter fem år – særlig gjennom en seremoni på Zoom – men jeg er takknemlig for alt jeg har lært, og alt jeg kan ta med meg videre.
Jeg håper denne oppgaven vil være et nyttig bidrag på veien videre mot et samfunn med like muligheter for alle.
Maren Brodal Ravnsborg, Oslo, 14.06.21
Innholdsfortegnelse
Kapittel 1: Innledning ... 6
1.1 Bakgrunn for valg av tema... 6
1.2 Formål og problemstilling ... 11
1.3 Avgrensning ... 12
1.4 Oppgavens struktur ... 14
Kapittel 2: Tidligere forskning på oppvekst, kriminalitet og nabolag ... 15
2.1 Ulike perspektiver på forståelsen av individ og samfunn: ... 15
2.2 Hva er kriminalitet og hvorfor begår noen kriminalitet? ... 18
2.3 Perspektiver på ungdom som driver med kriminalitet ... 20
2.3.1 Hvor stort er omfanget i Norge? ... 21
2.4 Hva er nabolag og nabolagseffekter? ... 22
Kapittel 3: Metode ... 28
3.1 Forskningsdesign og vitenskapelig ståsted ... 28
3.2 Systematisk oversikt som metode ... 29
3.2.1 Styrker og svakheter ved metoden ... 31
3.3 Dokumentanalyse/innholdsanalyse ... 32
3.4 Datainnsamling ... 33
3.4.1 Seleksjonskriterier ... 34
3.5 Etiske betraktninger ... 35
Kapittel 4: Analyse av systematisk søk ... 37
4.1 Presentasjon av funn fra systematisk litteratursøk ... 38
4.1.1 Sosialinteraktive mekanismer ... 38
4.1.2 Miljømekanismer ... 40
4.1.3 Geografiske mekanismer... 42
4.1.4 Institusjonelle mekanismer ... 42
4.2 Diskusjon av funn ... 44
4.2.1 Det sosialinteraktive perspektiv ... 44
4.2.2 Miljøperspektivet ... 46
4.2.3 Det institusjonelle perspektiv ... 47
Kapittel 5: Områdesatsinger i Oslo kommune ... 50
5.1 Områdeløft Furuset ... 53
5.2 Områdeløft Tøyen ... 54
5.3 Oppsummering og diskusjon av funn ... 57
Kapittel 6: Diskusjon og implikasjoner av funn ... 59
6.1 Et snevert kunnskapsgrunnlag ... 60
6.2 Implikasjoner av funnene gjort i oppgaven ... 63
6.3 Hvordan kan det se ut i fremtiden? ... 65
Kapittel 7: Oppsummering og konklusjon ... 67
Litteratur ... 70
Kapittel 1: Innledning
1.1 Bakgrunn for valg av tema
18. juni 1970 lød en overskrift i VG slik: «Hensynsløse bander herjer drabantbyene» (VG, 1970). Drabantbyene i Oslo ble her beskrevet som å stri med grupper av ungdommer som drev med innbrudd, hærverk, ran og sjikane. Enkelte steder ødela de så mye at andre
lovlydige ble forferdet, sto det. Drabantbyene det var snakk om er områder utenfor bykjernen i Oslo, som ble bygd i en enorm fart fra 50-tallet og utover, i takt med stor befolkningsøkning i byen (Ljunggren, 2017). Drabantbyene har i Oslo, sammen med deler av sentrum, fått skylda for mye av kriminaliteten som er begått her de siste 50 årene, selv om det har vist seg at det ikke stemte, fordi den foregår over hele byen (Hauge Nærland, 2014). Man kan altså si at sammenhengen mellom sted og kriminalitet i lang tid har fått oppmerksomhet, og at noen steder over tid har blitt utpekt som dårligere enn andre, blant annet gjennom at det bor flere kriminelle der. Logikken synes å være at det er en større sannsynlighet for at man blir kriminell om man vokser opp i bestemte byområder.
Sammenhengen mellom nabolag og kriminalitet har vært studert i mange ulike kontekster, særlig i USA, ledet an av Chicagoskolen på 1920-tallet. Chicagoskolen er betegnelsen på en forskningstradisjon hvor kontekst og menneskelig samhandling var i sentrum. Her er det altså snakk om den samfunnsvitenskapelige og sosiologiske byforskningen, og ikke den
Chicagoskolen som satte søkelys på økonomi. Økologi, altså samspillet mellom ulike organismer (her folk) i et fysisk miljø (her nabolag) var i fokus, og mange forskere innfor
«skolen» var særlig opptatt av storbyer og småsamfunn i dem. Det ble tatt for gitt at byen bestod av ulike «nisjer» eller subkulturer, der rom og sosial praksis var koblet sammen. De var altså blant de første til å studere segregasjon, fordi premisset med nisjene er at folk lever atskilt fra hverandre. Det har vært gjennomført flere studier om alt fra jazzmusikere,
dansehaller og gatekriminelle (Skirbekk, 2017). For eksempel Cresseys (1932) studie om taxi- dansehaller i Chicago, hvor menn, gjerne utenlandske og fra «lavere» posisjoner i samfunnet, eller de som ikke var fastboende, betalte damer for å danse med dem. Det ble også solgt alkohol her, noe som ellers var ulovlig den tiden. Cressey undersøkte hvordan dansehallen ble en møteplass for de sosiale behov som ikke møttes i storsamfunnet, hvor mennene som
oppsøkte dansehallene trolig ikke hadde noen å danse med ellers. I en studie av 1313 gjenger i Chicago, undersøkte Thrasher (1936) hvordan kriminelle gjenger oppstod og fungerte i
storbyen. Også hos Thrasher var det økologiske samspillet sentralt, og en oppfatning om at storbyer naturlig bestod av slummer, og at dette produserer kriminalitet. Ifølge Thrasher var det i slummene de kriminelle gjengene oppstod og levde, i nabolag preget av fattigdom og disorganisasjon. Gjennom å skape sitt eget samfunn hvor de ikke levde utenfor, ble
kriminalitet en slags løsning på individuelle problemer som slumbeboerne ellers ikke opplevde at det var mulig å komme seg ut av. Her ser vi altså tidlig en studie av det som senere er blitt omtalt med begreper som «marginalitet», «utenforskap» og «eksklusjon».
Spørsmålet om sammenhengen mellom kriminalitet og nabolag ble også stilt av blant annet Shaw og McKay. De to var med på å etablere Chicago Area Project (CAP) på 1930-tallet, som jobbet med forebygging av kriminalitet (Snodgrass, 1976). Shaws hovedinteresse, ifølge Snodgrass, var ulike «immigrant sections» i storbyer, mens McKays interesse for
nabolagsstudier hadde bakgrunn i spørsmål om migrasjon, nasjonalitet og rase, og hvordan det påvirket kriminell atferd. Deres forskning skapte kontroverser, da de flere ganger konkluderte med at det ikke var beboerne i gitte områder som var årsaken til at noen steder var mer belastet med kriminalitet enn andre, men at årsaken heller lå i nabolagene i seg selv.
Det hele startet med bakgrunn i at noen nabolag var ekstremt mye mer belastet enn andre, til tross for at hele byen og landet var rammet av de samme strukturelle utfordringene, gjennom for eksempel historie med slavearbeid og ekstrem segregering (Snodgrass, 1976). De var særlig opptatt av hvordan «social disorganization», altså mangel på sosial organisering i noen lokalsamfunn, som først beskrevet av Durkheim noen år tidligere (Bellair, 2017). Mangelen på sosial organisering kan henge sammen med mangel på sosial kontroll, og kan forklare at noen nabolag ble mer belastet enn andre, da særlig «transitional zones» i byen, hvor folk flyttet mye til og fra. Slike områder er kjent for å ha større problemer med å opprettholde sosiale organisasjoner, noe som kan delforklare sosiale problemer i disse byområdene. Både Durkheim og Shaw og McKay har imidlertid også blitt kritisert for å være for positivistiske, da enkelte forskere har hevdet at Durkheim og Shaw & McKay har som premiss at
«transitional zones» og byene de er i er noe som er gitt av naturen, og at kriminalitet og
«slummer» var noe som naturlig hørte med bysamfunnene (Bellair, 2017; Snodgrass, 1976).
I nyere tid er for eksempel Great American City - Chicago and the Enduring Neighborhood Effect av Sampson (2012) ett av mange bidrag når det gjelder spørsmålet om nabolagets betydning, hvor han analyserer funnene fra en langtidsstudie om sosiale forhold i byen. Han argumenterer her for at sosiale forhold differensierer mellom ulike nabolag, at disse forandrer
seg over tid. Sampson argumenterte for at nabolagene var av betydning for beboernes livskvalitet, til tross for at livet til unge i dag skjer utenfor nabolagene i større grad enn før.
Hvis ikke, skriver han, måtte det vært slik at det ikke var noen forskjell mellom ulike byer – noe det beviselig er (Sampson, 2012, s. 40). Også Sampson er knyttet til tradisjonen fra Chicagoskolen og perspektivet på nabolag og kriminalitet, og denne studien er bare ett bidrag av hans mange år med arbeid i byen. I en annen studie av Samspson og Laub (1993),
undersøkes sammenhengen mellom faktorer som familiebakgrunn og de unges tilknytning til familien, i tillegg til nabolagseffektene. Utvalget er her ikke fra Chicago, men Boston, en annen amerikansk storby. Sampson og Laub finner at tilknytningen til familien har betydning for senere kriminalitet. Selv om deres forskning ikke undersøker nabolagseffekter eksplisitt, er det rimelig å tolke deres funn dithen at svakere tilknytning til nabolagene kan lede til kriminalitet, noe som kan støtte teorier om at kriminalitet henger sammen med sosial
organisering og kontroll. En annen sentral forsker på marginalisering i nyere tid er Wacquant (2010), som forklarer urban marginalisering med samfunnsstrukturer og -trender, det vil si at den urbane marginaliseringen utarter seg forskjellig på forskjellige steder.
Det er også flere av de amerikanske forklaringsmodellene på «marginalisering» som kan sies å være basert på en «culture of poverty» (Kearns & Parkes, 2003). Denne forklaringsmodellen har så blitt kritisert for å basere seg på en idé om en «getto» – en homogen enhet som ikke eksisterte i virkeligheten (Hannerz, 1969). Basert på en etnografisk studie av en såkalt getto i USA, argumenterte Hannerz (1969) for at dette nabolaget faktisk besto av beboere med høyst ulike livsstiler – eller flere «subkulturer». Et av hans poenger er at visse beboere i slike utsatte nabolag rett og slett valgte å leve annerledes. Det betyr derimot ikke at noen steder – eller en stor andel av beboerne der – ikke var fattigere enn andre beboere i andre nabolag. Når det gjelder forskning på nabolagseffekter og kriminalitet i Europa, er det uansett lite som tyder på at man i europeiske land finner de samme strukturene som en har sett i USA, selv om det også i flere europeiske storbyer er slik at folk med like økonomiske ressurser bor i de samme områdene (Wacquant, 2007). En av grunnen til at man i Europa ikke har byområder med like omfattende sosiale utfordringer som i USA, hevder Wacquant, er den sterke, inngripende statens utjevnende betydning. Galster og hans kolleger fra USA tar også opp den europeiske velferdsstatens funksjon, og ser for seg at en sentralisert finansiering (det vil si staten) av ulike nabolag jevner ut de sosiale ulikheter som måtte finnes (Galster et al., 2010). Wacquants antagelse baserer seg her på den franske staten, som heller ikke kan sies å ligne veldig på den norske, mens Galsters perspektiv her er særskilt vesteuropeisk. Sampson har i sin forskning
fra Chicago (2012) også sammenlignet sine data fra Chicago med Stockholm, hvor for
eksempel sammenhengen mellom fattigdom og vold viser seg på samme måte i Sverige som i USA, ikke gjennom lik grad av sosiale problemer, men gjennom de samme mekanismene.
I norsk kontekst hevder Andersen (2012) at det heller ikke i Norge finnes grunnlag for å hevde vi har gettoer, fordi det verken finnes områder dominert av mennesker med samme etniske eller religiøse opphav; ei heller finner man falleferdige hus, men heller kjøpesentre, bibliotek og andre institusjoner (her med Furuset som eksempel, et av områdene som ifølge Andersen uriktig stemples som getto). Dette bekreftes også av Galster og hans kolleger (2010) i deres litteraturgjennomgang. I en ny bok skriver Øyvind Holen om nettopp norske gettoer, hvor han avkrefter myten om at disse finnes (Holen, 2021). Boka hans er ikke et vitenskapelig bidrag, men fortsatt en aktuell fortelling om hvordan gettobegrepet brukes, og hvilke
konsekvenser det kan ha.
Som antydet innledningsvis, har ungdomskriminalitet i lang tid fått mye oppmerksomhet her til land, i media, i populærkulturen, i politikken, og ikke minst i forskning. Høyresentrerte medier som document.no, venstresentrerte medier som Klassekampen – og alt imellom, har lenge vært opptatt av tematikken ungdomskriminalitet. For eksempel hadde VG i 2018 en lang artikkelserie om den kriminelle ungdomsgjengen Young Bloods på Holmlia
(Tommelstad & Berg, 2018). Et søk i avisdatabasen Retriever gir 7902 treff på
«ungdomskriminalitet» fra siden 2011 – 4982 av treffene er fra de siste tre årene. I romanen Tante Ulrikkes Vei, med navn etter et blokkområde på Stovner, beskriver Seshan Shakar livene til to unge gutter i en boligblokk i Groruddalen, og drama- og ungdomsserien 18 på NRK viser livene til flere ungdommer i samme område. Når det kommer til politikken, vises problemet blant annet gjennom områdesatsinger og -løft, særlig i Oslo kommune, som for eksempel Groruddalsatsingen og Tøyenløftet. Hensikten med disse satsingene/løftene er å forbedre områder som på ulike måter oppleves som belastet, utenfra og fra beboerne selv.
Selv om problemet viser seg størst i Oslo, kan en tenke seg at strukturene og årsakene som gjør problemet større her, kan spre seg og utvikle seg også andre steder, gjennom at også samfunn utenfor storbyene stadig utvikler seg. Frykten for at Norge skal bli mer belastet når det gjelder ungdomskriminalitet, og særlig den i spesifikke områder, kommer blant annet til syne gjennom en redsel for «svenske tilstander», som er betegnelsen for en påstått
gettofisering av Sverige, der med innvandring forklart som antatt utløsende årsak (Holen, 2021). De samme tendensene har blitt pekt på i Norge, med frykt for parallellsamfunn og
gettotilstander, særlig i Oslo øst, uttrykt av for eksempel lokale lærere og politiets
sikkerhetstjeneste (Andersen, 2019). På den andre siden har en ny svensk studie vist at det ikke nødvendigvis er så «ille» i Sverige som en gettoretorikk skulle tilsi, gjennom at det ikke nødvendigvis er de områdene politiet har pekt ut som belastet som faktisk er det, når man tar utgangspunktet i omfanget av kriminalitet i de ulike avgrensede områdene (Gerell et al., 2021).
Som denne oppgaven vil komme videre inn på, viser nabolagseffekter seg å være heller understudert i Norge, i forhold til i USA. I Oslo er drabantbyene, sammen med de østlige sentrumsnære områdene, de stedene hvor det bor flest mennesker med dårlig råd samlet. En politirapport med data fra 2019, lagd av Oslopolitiet sammen med det tverrfaglige prosjektet Sammen lager vi et trygt Oslo (SALTO), viser at antall anmeldte mellom 10 og 17 år i Grønland politidistrikt i Oslo var 863 i 2019, i Stovner politidistrikt var det 573, mens
Majorstua politidistrikt hadde 354 registrerte anmeldelser (Ludvigsen Kjenn & Bakosgjelten, 2019). De samme tendensene for dette utvalget viser seg også de siste fem årene. Det er riktignok ikke sikkert at kriminaliteten er begått der de unge bor, så man kan ikke basert på disse tallene konkludere med at det foregår mer kriminalitet blant barna som bor i
politidistriktene Grønland og Stovner. Allikevel har man sett de samme tendensene over tid (se også Ljunggren, 2017). Man kan på den måten si at det også i Norge finnes tendenser til at kriminalitet hoper seg opp på visse steder, mens andre steder ikke har noe særlig problem med det i forhold.
Tre dager før innlevering av denne oppgaven ble en ny stortingsmelding om ungdoms- og gjengkriminalitet presentert: Sammen mot barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet (Meld. St.
34, 2020-2021). En gjennomgang av litteraturlista viser at det finnes minst fem referanser som tar for seg nabolagets betydning for ungdomskriminalitet. Innholdet fra disse er
imidlertid begrenset til én side av den 108 sider lange rapporten. Det beskrives blant annet at:
«Der noen barn opplever drahjelp fra nabolaget, i form av nettverk og ressurser, tilbud av tjenester og fritidsaktiviteter, kan andre oppleve at lokalmiljøet gir færre muligheter», og at studier på nabolag fra flere land antyder at det å bo i nabolag med en høy andel kriminelle, øker sjansene for at andre unge rekrutteres inn i kriminelle miljøer (s. 34). Det blir også beskrevet at ungdom som bor i områder hvor mange bor trangbodd, slik at man ikke har eget soverom for eksempel, oftere trekker ut i nabolagene på kveldstid. På den måten øker
trangboddhet kanskje sjansen for å bli involvert i kriminelle handlinger, og da særlig i
områdene hvor mange bor trangt. I stortingsmeldingen ser det først og fremst ut til at det er den geografiske konsentrasjonen av lav inntekt som blir problematisert, men også
nabolagseffekter blir implisitt tatt opp, fordi negative konsekvenser av å bo trangt kan sies å være en nabolagseffekt.
1.2 Formål og problemstilling
I denne oppgaven vil det undersøkes hva skandinavisk forskning sier om nabolagseffekter og ungdomskriminalitet, i et forsøk på å skape et mer helhetlig bilde av kunnskapen som er etablert om dette. Jeg håper at mitt bidrag kan være nyttig for å danne et utsnitt av et bilde av hvordan situasjonen ser ut i dag, og hva som kan være hensiktsmessig å sette søkelys på videre. I Norge og i Skandinavia har et relativt lite, men aktivt, forskningsmiljø de siste årene kommet med en rekke bidrag på feltet. Allikevel ser det ikke ut til at man finner noen
entydige resultater. Det er kanskje heller ikke ønskelig med entydige resultater i samfunnsfagene, når ulike funn alltid kan henge sammen med ulike data og
forklaringsmodeller. Det vil si at sosiale fenomener – som for eksempel ungdomskriminalitet – kan ha ulike årsaker eller historier.
Galster og kolleger (2010) har kritisert nabolagsforskningen for å være for opptatt av å samle tall og måle effekter, i forhold til å undersøke de kausale sammenhenger som den kvantitative forskningens tendenser peker på. Som en kontrast til den tradisjonelle forskningen Galster kritiserte, har man for eksempel Small (2004) sin «conditional approach», som setter søkelys på de individuelle historiene og kontekstene til hvert nabolag, og med det også større grad av et aktør-perspektiv. Smalls bidrag er ett av flere som diskuterer kulturens betydning for belastede eller fattige nabolag (Morales, 2006). Gjennom sin studie av et puertorikansk nabolag i USA, dokumenterer han hvordan beboerne i det fattige nabolaget slett ikke
oppfatter seg selv som fattige, eller lever som om de var det. Small mener derfor at man ikke bare kan måle seg til hvilke nabolag som gjennomsnittlig inneholder flest av de fattigste, og ukritisk kalle de områdene belastede nabolag. Et poeng Small og Feldman kommer med, er at de som jobber kvalitativt med nabolagsforskning, og de som jobber kvantitativt, bør jobbe mer sammen for best mulig resultater (Small & Feldman, 2012). I tråd med Small og Feldman (2012) vil jeg derfor inkludere både kvalitative og kvantitative studier i min gjennomgang – og jeg vil dessuten belyse om det blant de identifiserte studiene også er eksempler som både
er kvalitativt- og kvantitativt-orienterte, eventuelt om man ser tegn til det «samarbeidet»
Small og Feldman etterlyste.
I denne oppgaven ønsker jeg å undersøke følgende todelte problemstilling: Hva sier
skandinavisk forskning om sammenhengen mellom nabolag og kriminalitet, og i hvilken grad synes denne forskningen å bidra til å påvirke valg av tiltak gjennom Oslo kommunes
områdesatsninger?
Hovedproblemstillingen vil besvares ved hjelp av følgende underordnede forskningsspørsmål:
1. a) Hvordan forstås sammenhengen mellom nabolag og ungdomskriminalitet i skandinavisk forskning på dette feltet?
b) Hvilke mekanismer beskrives i forskningen?
c) I hvilken grad kan de identifiserte studiene sies å ha data som støtter opp under eventuelle påstander om sammenheng mellom nabolag og kriminalitet?
2. Med utgangspunkt i Oslo kommunes områdesatsinger, spør jeg:
a) Hvordan beskrives ungdomskriminalitet?
b) Hvilken rolle spiller forebygging eller bekjempelse av ungdomskriminalitet?
1.3 Avgrensning
Det som videre vil undersøkes er sammenhengen mellom nabolagseffekter, altså påvirkning fra nabolaget som forklaring for kriminalitet, i en skandinavisk kontekst. Det betyr at andre forklaringsmekanismer enn nabolagseffekter her vil utelukkes, det samme vil forskning fra andre land. Årsaken til at ungdom er valgt ut som studieområde vil gjøres rede for i neste kapittel om tidligere forskning, men kort sagt så er det blant annet fordi det er i barne- og ungdomstiden man oppholder seg mest i nabolagene man vokser opp i, og dermed sannsynlig blir mest påvirket av nabolaget man bor i (Brattbakk & Andersen, 2018; Aase et al., 2020).
En årsak til at den storbyen som her undersøkes er Oslo, er at den på mange måter kan sies å være et interessant «storbytilfelle» relatert til oppgavens tema. Mye av forskningen som kobler ungdomskriminalitet – by – nabolag og eventuelt områdesatsinger, er gjennomført i USA og i europeiske land som skiller seg fra Norge. I forhold til for eksempel USA, har befolkningen i Norge en generelt høy levestandard, og svært få lever i absolutt fattigdom.
Arbeidsledigheten i hovedstaden Oslo er lav i forhold til i andre storbyer i USA og Europa, og et flertall fullfører grunnskolen. Allikevel lever over 11% av barn i Norge i relativ fattigdom (her definert som vedvarende lavinntekt), og store deler av disse barna bor i Oslo (SSB, 2021). Man ser videre tendenser til at de relativt fattige over tid bor i de samme områdene og nabolagene i Oslo, og til at noen ungdommer ender opp utenfor storsamfunnets rammer, blant annet gjennom kriminalitet (NOU 2020: 16, 2020). Noen mener det kan være aktuelt å
sammenligne Oslo med andre lignende storbyer internasjonalt, heller enn med Norge som helhet, på bakgrunn av de sosiogeografiske forskjellene som har preget Oslo i århundrer (Ljunggren, 2017). I tillegg har man i Oslo, som i andre storbyer, opphopninger av de sosiale og økonomiske problemene i visse områder (Ljunggren, 2017). I Oslo har man siden slutten av 1800-tallet hatt et skille mellom øst- og vestkanten av byen, hvor det siden den tid har bodd flere fattige og «arbeiderfolk» i øst, mens de rikere bodde i vest (Myhre 1990; 2004, ref.
i Ljunggren, 2017).
At det inkluderes forskning fra Skandinavia i litteratursøket, og ikke bare Norge, er først og fremst for å få med et større utvalg forskning som treffer oppgavens problemstilling. Etter et søk på norsk litteratur om temaet «nabolag-kriminalitet», ble det tydelig at det ikke fantes mange studier som undersøkte sammenhengen mellom oppvekststed og kriminalitet i en norsk kontekst. Søket avdekket flere studier om nabolagseffekter, særlig fra de seneste årene, men få studier som koblet kriminalitet til nabolag. Ved å søke i litteraturen fra Sverige og Danmark fikk jeg et mer solid kunnskapsgrunnlag for å kunne besvare oppgavens
problemstillinger. En annen årsak til en avgrensning på skandinavisk er at den synes å være politisk relevant, vist blant annet gjennom en ny NOU om levekår i byer (NOU 2020: 16, 2020), som tar for seg de samme landene i sin gjennomgang av situasjonen i norske byer. Det vises i NOU-en til at Norge, Sverige og Danmark har lignende historie, og at de tre landene alle er en del av den «nordiske modellen», i motsetning til for eksempel USA, som har en helt annen historie og utvikling enn de skandinaviske landene. Det som i særlig grad skiller den sosialdemokratiske velferdsmodellen fra de to andre modellene, er ifølge Esping-Andersen dens evne til sosial utjevning (ref. i Sandvin et al., 2020, s. 31).
1.4 Oppgavens struktur
Etter nå å ha presentert oppgavens problemstillinger og tematiske innhold, er oppgaven strukturert som følger.
Kapittel to går enda mer i detalj på hva man vet fra før når det gjelder ungdomskriminalitet og nabolagseffekter. Her vil det først gjøres rede for kriminalitetsbegrepet, og noen av
perspektivene på det. Videre forklares det hvorfor ungdom er særlig interessant å forske på når det gjelder spørsmål om kriminalitet, og hva aktuell forskning sier om
ungdomskriminalitet som fenomen. Videre dreier kapittelet seg inn på hva nabolag er, hva som gjør nabolag interessant og relevant å undersøke når det gjelder hvordan mennesket lærer og utvikles, og hva et utvalg tidligere forskning sier, både om nabolagseffekter og om
kriminalitet og nabolag. Her vil tidlig forskning fra USA være særlig i fokus. Det vil da gjøres rede for såkalte nabolagseffekter, og hva tidligere forskning sier om det.
Kapittel tre omhandler oppgavens metode, som er inspirert av ulike tradisjoner.
Litteraturoversikten som utarbeides er inspirert av metoden «systematic review», mens analyse vil benyttes som metode for å undersøke områdesatsingene i Oslo kommune.
Analysen vil først og fremst ha som formål å svare på oppgavens problemstillinger, og vil være inspirert av tematisk analyse og innholdsanalyse.
Kapittel fire rapporterer først funnene som ble valgt ut fra det systematiske søket, ut fra de gitte seleksjonskriteriene og oppgavens problemstilling. Deretter analyseres tekstene for å undersøke hvilke problemstillinger som undersøkes i dem, hvilke mekanismer som beskrives, og hvorvidt det er gjort noen relevante funn relatert til denne oppgavens problemstilling.
Inspirert av Galster og kolleger sin kategorisering av ulike nabolagseffekter, deles den systematiske oversikten inn i fire deler, som handler om hver sin type av mekanismer.
Deretter drøftes artiklenes problemstillinger og belyste mekanismer, deres validitet og relevans for denne oppgavens formål. Hvilke likheter og hvilke ulikheter finnes i forskningen?
Kapittel fem baserer seg på funnene fra kapittel fire. Her vil to utvalgte områdeløft i Oslo gjennomgås; Områdeløft Furuset og områdeløft Tøyen, hvor førstnevnte er en del av
Groruddalsatsingen, og den andre en del av Oslo indre øst-satsingen. Det vil først redegjøres
for bakgrunnen for at disse to områdene er valgt, og hvilke tendenser som har vist seg, som har ført til at det har blitt brukt mye ressurser på å løfte disse områdene. Deretter analyseres et utvalg dokumenter knyttet til disse områdeløftene, for å undersøke på hvilken måte den utvalgte skandinaviske forskningen kan sies å ligge til grunn for dem.
I kapittel seks diskuteres funnene fra de to analysene i kapittel fire og fem. Hva er begrunnelsene som er gjort, er de basert på tidligere forskning? Det manglende
kunnskapsgrunnlaget i skandinavisk forskning diskuteres videre, og hvilke implikasjoner funnene har er av interesse. Videre diskuteres det hvordan denne typen forskning, og også områdeløft, kan se ut i fremtiden.
Kapittel syv sammenfatter oppgaven og konkluderer basert på funnene som er gjort.
Kapittel 2: Tidligere forskning på oppvekst, kriminalitet og nabolag
2.1 Ulike perspektiver på forståelsen av individ og samfunn:
Tradisjonelt har spørsmål om kriminalitet, og atferd generelt, blitt forklart av ulike folk med enten behavioristiske, kognitive eller sosialkonstruktivistiske perspektiver – uten at det ene trenger å utelukke det andre. Førstnevnte retning bruker lært atferd som forutsetning, gjennom betinget læring som skjer ved hjelp av positive og negative forsterkere (se f.eks. Skinner, 1971), mens kognitivt perspektiv tar utgangspunkt i at atferdsprosesser skjer for eksempel gjennom det som kalles akkommodering, som innebærer en stadig mental omstrukturering av
«skjemaer» som setter det vi har lært og observert i system (se f.eks. Piaget, 1970).
Sosialkonstruktivistisk perspektiv tar utgangspunkt i at kriminalitet og andre atferdsproblemer er noe som oppstår i et samfunn hvor samfunnet og aktørene i det refleksivt påvirker
hverandre (se f.eks. Mead et al., 2015). Å undersøke kriminalitet som et fenomen som kanskje eller kanskje ikke påvirkes av nabolagene man bor i, tar slik jeg tolker det stort sett
utgangspunkt i en sosialkonstruktivistisk tankegang.
Gjennom en lesning av litteraturen på feltet, samt tilgrenset litteratur, får man et inntrykk av at årsakene til kriminalitet forandrer seg med tidene. Flere (som Frønes, 2007) har hevdet at samfunn går gjennom ulike «epoker» og i de ulike epokene kan det være ulike årsaker til at
kriminalitet begås. Verden har gjennom de siste tiårene vært gjennom en stor endring, gjennom industrialisering av samfunnet, som gjorde at man gikk fra bondesamfunn til bysamfunn. Industrialiseringen av verden førte videre til en teknologisk revolusjon, som har ført til at vi lever i en tid hvor de aller fleste har tilgang til datamaskiner og internett, og vi har mobiltelefoner på nett som gjør at vi kan holde oss oppdatert på ny informasjon hele tiden.
Denne nye moderniteten beskrives med stikkord som individualisering, refleksivitet, nye former for risiko og nye rammer rundt oppvekst, og det blir snakket om et individualisert samfunn, i den betydning at modernitetens institusjoner har mistet grepet om menneskers liv, og særlig unge mennesker (Krange & Øia, 2005). Konsekvensen av dette, ifølge Krange og Øia, er at de unge blir overlatt til seg selv. Frønes (2007) påpeker imidlertid at
individualisering også er en sosial prosess, fordi vi dannes som individer samtidig som vi blir en del av samfunnet, i en refleksiv prosess hvor samfunnet og individene påvirker hverandre gjensidig. Han skriver at «identitet dreier seg om både andres og mine egne forestillinger om meg selv og hvordan disse dannes sosialt» (Frønes, 2007, s. 21), og han ser for seg at
individualiseringen kan forsterke sosial ulikhet, gjennom at økningen av individuelle
muligheter også forsterker betydningen av individuelle ressurser, jamfør økonomisk, kulturell og sosial kapital.
«Det individualiserte samfunn» er betegnelsen mange bruker på samfunnslivet i dag. Jamfør for eksempel Bauman (ref. i Madsen, 2018), kjennetegnes skiftet til postmoderniteten blant annet det å ofre trygghet for frihet, i den forstand at man gjennom å få større rom til å utvikle seg individuelt, også står mer alene om det enn før. Bauman kalte det hele en «flytende modernitet», preget av ikke-forpliktende bånd. Det vil ikke i denne oppgaven bli gått særlig mye inn på forskjellene mellom nå og før, fordi temaet her heller er hva forskningen har sagt om situasjonen i dag. Allikevel er det interessant at det trolig har skjedd en utvikling i
hvordan vi lever og hvordan vi former oss mens vi lever, fordi dette også påvirker blant annet hvordan vi må forske på samfunnet og menneskene i det. Adorno (ref. i Madsen, 2018) er et eksempel på en som slett ikke så individualisering og modernisering som noe utelukkende positivt. Adorno så for seg at det moderne mennesket velger et passivt masseforbruk fremfor en aktiv selvrealisering, noe som da påvirker både individene og hele samfunnet de lever i.
Ikke bare utvikles barn og unge sammen med samfunnet de lever i – først og fremst, mener mange, skjer identitetsutviklingen gjennom den primære sosialiseringen. Her foregår livsopplæring fra barna er helt små, og det er her man i utgangspunktet oppholder seg hver
dag, og lærer seg verdier og levemåter man selv utvikler videre (Strand & Takvam Kindt, 2019). Videre går mange barn i barnehage, og alle går på skole, eller mottar tilsvarende opplæring, og her foregår den sekundære oppdragelsen og sosialiseringen. Kanskje er det særlig den primære sosialiseringen som da gir ulike utfall, fordi familier kanskje er mer forskjellige enn ulike skoler er. Baker argumenterer for at skolen i dag har en dominerende plass i barn og unges liv, og at samfunnet har blitt til et utdanningssamfunn (Baker, 2014).
Ivar Frønes kaller dagens barndom for «kunnskapssamfunnets barndom», hvor
utdanningsinstitusjonene danner rammeverket for barndommen, og hvor posisjonene man har mulighet til å oppnå gjennom utdanningen er ulikt fordelt (Frønes, 2007). Dette er fordi skolen er den som skal kvalifisere oss til å bli aktive deltakere i samfunnet vi lever i. Når enda flere enn før også tar høyere utdanning, er det sannsynlig at det å få seg jobb, og det å «finne sin plass», blir mer krevende for de som ikke gjør det. Baker kaller utdanningssystemet et stort spill som vi alle må delta i. Da får samfunnet en aktiv kategorisering av «dropouts» og
«outsiders», vinnere og tapere, med premisset at en allmenn, dels standardisert skole aldri kan ha like stor plass til alle (Frønes, 2007). Som oppgaven vil komme inn på videre, er det mye som tyder på at hvem som ender opp utenfor avgjøres av flere faktorer enn kun individene selv. Nabolaget er også en sosialiseringsarena. Nabolaget har også en forventet større sjanse for å produsere eller reprodusere ulikheter, gjennom at nabolagene som sagt er mer ulike enn skolene er.
Outsiders har vært et vanlig begrep innenfor forskning på kriminalitet, for eksempel brukt av Howard Becker i boka Outsiders – studies in the sociology of deviance (1991). Innenfor amerikansk forskning har det i lang tid blitt forsket på og skrevet om de som faller fra, eller de som velger å stå utenfor det konforme samfunnet. Samfunn, og trolig særlig i byene (Atkinson & Millington, 2019), består også av mindre samfunn, noen ganger subkulturer, i varierende grad på siden av storsamfunnet. Når kriminalitet her undersøkes må det påpekes at de fleste mindre samfunn og subkulturer ikke er kriminelle. Allikevel er det vel kjent, hvert fall i norsk kontekst, at mange av ungdommene som driver med kriminalitet kjenner andre som også gjør det (Ludvigsen Kjenn & Bakosgjelten, 2019).
2.2 Hva er kriminalitet og hvorfor begår noen kriminalitet?
Kriminalitet er et samfunnsproblem med en lang historie, som alle samfunn med formelle lover må forholde seg til. Det finnes mange ulike former for kriminalitet, og enda flere årsaker til at folk begynner med kriminalitet. Perspektivet på kriminalitet som et
samfunnsproblem ble av stor betydning for vitenskapsfolk og andre utover opplysningstiden på 1700-tallet, og det har vært en rekke forsøk på å beskrive tematikken gjennom både individuelle og strukturelle forklaringer siden, hvor ulike forskere har forklart kriminalitet med alt fra hodefasong og sykdom, til bevisste, rasjonelle handlinger. Utover 1800-tallet begynte flere å se kriminalitet som et produkt av samfunnet; som et sosialt produsert fenomen som kunne forklares med samfunnets organisering, eller mangel på organisering (Lomell og Skilbrei, 2017).
Kriminalitet kan defineres juridisk som en handling som er belagt med straff, og som et sosialt fenomen. Lomell og Skilbrei beskriver lovbrudd som bestående av to elementer: en handling, og en lovbestemmelse som gjør handlingen straffbar (2017, s. 66). Samfunnene vi mennesker lever i består av ulike typer normer, både formelle og uformelle. Kriminalitet er brudd på de formelle normene, som defineres gjennom lovbestemmelser. Det er dermed ikke gitt hva kriminalitet er en gang for alle, fordi det kan avhenge av og endre seg med samfunnet ellers (Lomell & Skilbrei, 2017). Durkheim benyttet allerede på starten av 1900-tallet
kriminalitet for å belyse samfunnets generelle utviklingstrekk, og han mente kriminaliteten var sosial, på den måten at den skapte samhold; både for de som holdt seg lovlydige, men kanskje også for de som ikke gjorde det (ref. i Lomell & Skilbrei, 2017). Det å holde seg lovlydig skapte et samhold gjennom at man etablerte et skille mellom «oss» og «dem», som da ble ansett som nyttig for de lovlydige og for samfunnet ellers, og ideen var at lovlydighet kunne «smitte» over til de som ikke holdt seg lovlydige.
En utfordring med å bruke kriminalstatistikk for å si noe om omfanget av kriminalitet, er at kriminalstatistikken måler kontroll på kriminaliteten, ikke antall faktiske handlinger (Lomell
& Skilbrei, 2017). Dette er fordi vi gjennom denne statistikken kun fanger opp oppdagede og registrerte lovbrudd. Selv om for eksempel selvrapporteringsstudier kan gi et bedre bilde av det faktiske omfanget, kan vi ikke vite hvor store mørketall det er snakk om. Dermed vil en del forskere velge ut enkelte kriminelle aktiviteter, som drap, i sine studier, fordi de så og si alltid avdekkes. En annen utfordring med statistikk når det gjelder kriminalitet, er at
kriminaliteten ikke nødvendigvis begås der hvor man bor (Ludvigsen Kjenn & Bakosgjelten, 2019). Per i dag har man ikke data som skiller kriminaliteten som er begått utenfor boområdet sitt og den innafor nabolaget, og mye tyder på at mange unge reiser inn til sentrum i byene, til visse «hot spots» for kriminell aktivitet (Gerell et al., 2020). Bostedsadresse registreres, men det mangler analyser av disse dataene. Utfordringen med statistikk i denne sammenheng henger også sammen med mangelen på klare avgrensninger når det gjelder betydningen av nabolag. Oslopolitiets rapporter baserer seg for eksempel på politidistrikter, men disse er jo mye langt færre enn antall bydeler, delbydeler og nabolag. Disse kan videre skille seg fra beboernes egne oppfatninger om hva et nabolag er.
En overordnet forklaringsmekanisme for kriminalitet er sosial ulikhet, som en sentral faktor for negativ sosial utvikling. Sosial ulikhet blant mennesker handler om forsterkning og reprodusering av at de som har minst fortsetter å ha minst, og at de som har mest får mer.
Galloway & Skardhamar har funnet at å ha foreldrene med vedvarende lav inntekt og lavt utdanningsnivå – to faktorer som kan produsere sosial ulikhet – er korrelert med tidlig debutalder for kriminalitet (Aase et al, 2020). Tidlig debutalder for kriminalitet er videre koblet til kriminalitet senere i livet. Det er også slik at disse ulikhetene reproduseres gjennom generasjoner, og gjennom samfunnet og kulturen vi lever i. For eksempel har sosiologen Pierre Bourdieu (Bourdieu, 1977) argumentert for at skolen er med på å reprodusere slike sosiale ulikheter, noe man også kjenner igjen i norsk forskning på området. En vet imidlertid ikke nøyaktig hvordan de sosiale ulikhetene oppstår, hvordan de reproduseres, og hva de betyr for individer gjennom oppveksten, eller for utfallet av kriminalitet.
Den nevnte studien av Sampson og Laub (1993) finner at det er en direkte sammenheng mellom familieprosessvariabler (supervision, attachment, discipline) og sosiale avvik, mens når man undersøker sammenhengen mellom sosioøkonomiske faktorer finner de ingen signifikant sammenheng. Sosiale avvik vil si de handlinger som strider med rådende sosiale normer der man lever. Familiestørrelse derimot, hadde i deres undersøkelser signifikant betydning. Dette er av relevant for denne oppgavens spørsmål om nabolag og kriminalitet fordi familier ikke eksisterer i isolasjon, men er en del av de sosiale strukturene i nabolaget og samfunnet for øvrig. Selv om sosiale avvik ikke alltid ender opp med at noen begår kriminelle handlinger, er det som beskrevet mye som tyder på at det er en korrelasjon mellom sosiale avvik og kriminalitet. Sampson og Laub undersøker også skolen, tilknytningen til kriminelle jevnaldrenes og søskens betydning. Skolens hovedfunksjon i denne sammenheng er at den
skaper supplerende rammer for sosial kontroll. De hevder imidlertid at skolen sjeldent innser sitt fulle potensiale som sosialiseringsinstitusjon, selv om flere studier viser at når
tilknytningen til skolen øker, minker sjansen for å begå kriminalitet. Sammenhengen her er at de som bor i samme nabolag også går på de samme skolene. Sampson og Laub viser til flere studier som hevder at den viktigste faktoren for om man ender opp som kriminell, er om man omgås andre kriminelle i oppveksten. Man vet imidlertid ikke sikkert at det at noen omgås andre kriminelle er en konsekvens av at man fra før har tendenser til å ende opp med kriminalitet, eller om det er påvirkningen fra de andre som er avgjørende. De finner også at søsknene, om så kriminelle, ikke påvirker hverandre signifikant, noe som er interessant, for man vil tro at de unge treffer sine søsken minst like ofte som de omgås andre naboer.
2.3 Perspektiver på ungdom som driver med kriminalitet
En årsak til at det i denne oppgaven fokuseres på barn og ungdom som driver med kriminalitet, er at det viser seg at de fleste som begynner med kriminalitet er rundt 13 års alder, og noen enda tidligere (Aase et al., 2020). Det er også slik at de fleste som fortsetter med en kriminell bane i voksen alder, gjerne er de samme som starter tidlig. Frøyland skriver at sammenhengen mellom alder og kriminalitet har blitt omtalt som «et av de uomtvistelige faktum innen kriminologien» (Frøyland, 2021, s. 3).
Kriminalitet hos barn og ungdom er et atferdsproblem, og det er stor enighet innenfor flere fagfelt om at slike atferdsproblemer må forebygges tidlig (se f.eks. Aase et al, 2020
Ljunggren, 2017). Mange studier bekrefter at ulike problemer i barndommen, som medfødt sårbarhet eller negative sosiale forhold, ofte forekommer hos de barna som senere begår kriminalitet, eller utvikler andre former for atferdsproblemer. Særlig lav inntekt og
utdanningsnivå hos foreldre har vist å føre til en økt risiko for lav debutalder når det gjelder kriminalitet (Aase et al, 2020).
Det finnes ulike perspektiver på utvikling av forskjellige atferdsproblemer hos barn og unge, de som begynner sent (adolescent-limited) og de som begynner tidlig i barndommen (life- course persistent) (Moffitt, 1993). Moffitt forteller at de siste er mer sårbare, og mer utsatt for negative utviklingsspiraler. Frick har funnet at de unge barna det gjelder reagerer aggressivt på provokasjoner fra omgivelsene – både reelle og mistolkede, og at aggresjonen sjeldent
vises som instrumentell, i den betydning at de ikke forsøker å oppnå noe med den (ref. i Aase et al, 2020). Det vanligste mønsteret er sen ifølge Moffitt start-mønsteret, hvor
atferdsproblemer viser seg senere i ungdomsårene. Med utgangspunkt i at menneskehjernen er formbar, og påvirkes av miljøet den befinner seg i, kan det hende at de som starter sent
påvirkes av de problembelastede barna i tidlig-start gruppen. Pape og Falck skriver at det finnes god dokumentasjon for at de ungdommene som begår lovbrudd, i mye større grad enn ungdom ellers har venner med utageringstendenser, noe som også viser seg i deres egne studier, hvor denne tendensen viser seg sterkere i 2002 enn i 1992 (Pape og Falck, 2003).
Når det kommer til hjernens utvikling, er barn og ungdom mellom 10 og 23 år preget av en ubalanse mellom et overopphetet følelsessystemet og et underutviklet vurderingssystem, som kan bidra til å forklare eskalering av atferdsproblemer for noen av de i starten av dette
aldersspennet. Det at hjernen er under utvikling på denne måten gjør personene i denne aldersgruppen ekstra sårbare når det kommer til negativ sosial påvirkning (Aase et al, 2020).
2.3.1 Hvor stort er omfanget i Norge?
De fleste som begår kriminalitet blir anmeldt for ett eller noen få lovbrudd, mens noen få blir anmeldt for veldig mange (Frøyland, 2021). I følge tall fra Oslo politidistrikt ble i 2019 mindre enn 3% av Oslos barn og unge mellom 10 og 17 år registrert med kriminalitet (Ludvigsen Kjenn & Bakosgjelten, 2019). Det betyr at 97% ikke er registrert for kriminelle forhold. Det har imidlertid vært en noe stigende tendens de siste fem årene, og denne har vært preget av gutter og lovbrudd begått i fellesskap, og noe økning i konflikter med politiet. Det er da også viktig å bemerke seg at stigende tall ikke nødvendigvis må bety at det skjer mer kriminalitet enn før – det kan også være at mer av kriminaliteten blir anmeldt, uten at det nødvendigvis foregår noe mer. Rapporten beskriver her guttene som «marginalisert ungdom», som oftere enn andre blir stoppet i det offentlige rom. Hvis antakelsene om at de samme guttene som går ute, er de samme som bor trangt i utsatte områder, noe Ludvigsen Kjenn og Bakosgjelten også påpeker, virker det rimelig å anta en systematisk skjevhet av hvem som blir registrert for kriminalitet, ved at noen systematisk blir stoppet oftere. Samtidig kan det tenkes at politiet patruljerer mer i områder som har mer kriminalitet enn andre. Politiet banker nok stort sett ikke på dørene til folk som er på besøk hos hverandre for å sjekke om de driver med noe kriminelt. Konsekvensene av dette er jo først og fremst at dataene vi sitter med om hvem
som driver med kriminalitet kan være feil og biased, men dersom disse ligger til grunn for områdeløft og lignende satsinger, kan dette være av betydning for hvordan innsatsen treffer.
De siste årene er antallet unge som begår gjentatt kriminalitet, såkalte gjengangere, mer enn doblet i forhold til tidligere år (Ludvigsen Kjenn & Bakosgjelten, 2019). Det betyr at selv om den generelle tendensen er at færre ungdommer blir anmeldt for kriminalitet enn før, så ser det ut til at problemet har vokst i omfang for noen. Det å bli anmeldt for lovbrudd flere ganger peker mot at man også fortsetter med lovbrudd senere i livet. Pape & Falck (2003) fant i en analyse av selvrapportert kriminalitet i Norge fra 1992 og 2002 at ungdomskriminaliteten for den generelle befolkningen hadde økt litt; andelen av ungdommene som rapporterer en
enkeltstående overtredelse er omtrent uforandret i tidsperioden, mens andelen som rapporterte flere tilfeller av kriminelle handlinger steg litt. Det er imidlertid rimelig å anta at en svakhet med å kun benytte seg av selvrapportering for å analysere omfanget av kriminalitet kan være at «de kriminelle» i mindre grad enn andre svarer på disse undersøkelsene, kanskje særlig om de er i regi av skolen, hvor de som driver med kriminalitet antagelig også skulker mest. De siste årene viser det seg at når det gjelder ungdom mellom 15 og 17 år, har anmeldte lovbrudd vært stigende siden 2015. Ungdommen i denne aldersgruppen anmeldes i stigende grad for vold og mishandling, rusmiddellovbrudd og seksuallovbrudd, mens omfanget av
eiendomstyveri har sunket for alle aldersgrupper (Skardhamar, ref. i Aase et al, 2020).
2.4 Hva er nabolag og nabolagseffekter?
Nabolag kan defineres som både fysiske og sosiale områder, uten at det ene utelukker det andre. Nabolagsdefinisjonen er ikke skrevet i stein, og avgrensningen av et nabolag har blitt gjort ulikt av forskjellige forskere – det finnes altså ikke én gitt definisjon av nabolag som forskes på i dag. Det man vet, uavhengig av definisjon og avgrensning, er at nabolaget er omgivelsene man bor i, romlig og sosialt, og at romlig og sosial påvirkning i all sannsynlighet påvirker barn og unges oppvekst (Brattbakk & Wessel, 2013).
Et premiss for å undersøke nabolagseffekter i denne sammenheng er at geografiske områder også er sosiale. Det er ikke slik at den eneste forskjellen mellom for eksempel Vinderen og Tøyen i Oslo er den geografiske plasseringen, det er også sammensetningen av folk som bor der, og assosiasjonene området skaper for de som ikke bor der (Ljunggren, 2017).
Et viktig begrep innenfor både forskning på ungdomskriminalitet og på nabolag er territoriell stigmatisering, som handler om at man blir merket med generaliserte negative karakteristika basert på hvor man kommer fra (Wacquant, 2007). Denne typen stigmatisering kan ifølge ham oppstå gjennom stempling fra andre folk, men den kan også oppstå gjennom statlige tiltak og politikk. For eksempel har områdeløft blitt kritisert for å forverre tendenser til territoriell stigmatisering, på bakgrunn av at områdeløft i seg selv antyder at noe ikke virker (Wacquant, 1996). At ungdom i noen utvalgte områder av byen i tillegg trolig jevnlig blir stoppet av politiet (Solhjell et al., 2019), har i så fall liten positiv effekt for de ungdommene det gjelder. Solhjell og kollegenes data er basert på intervjuer med 121 ungdommer, og en kan dermed ikke vite om dette er representativt. Ei heller har Solhjell og kollegene informasjon om ungdommene de intervjuet faktisk har blitt stoppet av politiet, og om ungdommene tidligere er straffedømt. Gerell og kolleger skriver at det at unge blir stemplet som potensielt kriminelle, ikke på grunn av deres egen oppførsel, men på grunn av omdømme basert på hvor de bor og dermed deres sosioøkonomiske status (Gerell et al., 2021, s. 3). Dersom det er slik, kan en konsekvens være at de som vokser opp i områdene det gjelder i varierende grad
internaliserer karakteristikaene de, og nabolaget deres, blir beskrevet med (Lomell & Skilbrei, 2017). Det er også blitt beskrevet at nabolagets sammensetning ikke bare har vist seg å henge sammen med folk sine livssjanser, men at det også sannsynligvis har betydning for hvilke perspektiver man utvikler på sin egen by, sitt eget nabolag og på samfunnet generelt (2017, s.
58).
Et relatert begrep er bostedssegregasjon, som handler om at folk i ulike grupper bor atskilt fra hverandre (Ljunggren, 2017). Det er da snakk om grupper med mennesker som skiller seg fra hverandre gjennom faktorer som for eksempel sosioøkonomisk status, tilknytning til
arbeidslivet, etnisitet eller helse. I en ny NOU, Levekår i Norske byer, beskriver et regjeringsoppnevnt utvalg hvordan bostedssegregasjon også kan gjøre det vanskelig å nå generelle samfunnsmål (NOU 2020: 16, s. 13). Hensikten med rapporten er å gi et kunnskapsgrunnlag for fremtidige strategier og tiltak. Rapporten tar for seg hvordan forholdene i norske byer er og bør være i dag, innenfor en rekke forhold. Utvalgets mandat har vært følgende:
«Opphopning av levekårsutfordringer i områder i og rundt de store byene er en utfordring i en rekke land i Europa. Personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i disse områdene.
Også i Norge ser vi tendenser til en slik utvikling, selv om bildet ikke er entydig. (...) Utvalget skal kartlegge omfanget av geografisk konsentrasjon av levekårsutfordringer i og rundt de større byene i Norge. Sentrale levekårsutfordringer kan være dårlig bomiljø, få møteplasser og aktivitetstilbud, trangboddhet, arbeidsledighet, barnefattigdom, vold i nære relasjoner,
ungdomskriminalitet, frafall fra utdanning, manglende sosial støtte, dårlig helse, rusmiddelproblematikk etc.» (NOU 2020: 16, s. 34)
Problemet med bostedssegregasjon ser ut til å være størst der hvor befolkningstettheten er størst. Geografiske steder er også sosiale steder, og stedet man vokser opp har altså ikke bare betydning for hvilken adresse man har, men for det sosiale og det som videre påvirkes av det sosiale. Brattbakk og Andersen (2017) er blant flere som skiller mellom teorier mellom interne forhold, det vil si trekk ved selve nabolagene, og eksterne forhold, det vil si trekk rundt nabolagene som påvirker dem.
Eksterne forhold handler om de strukturelle kreftene i byområdet, som påvirker nabolaget og de som bor i det. Brattbakk og Wessel mener at stigmatiseringsteori kan ha relevans for nabolagseffekter, og går ut på en forestilling om at folk fra visse steder har visse egenskaper (Ljunggren, 2017). Romlige kategoriseringer som dette kan produsere og reprodusere grovt forenklede typologier av relativt heterogene steder, som videre kan ha ulike negative effekter på de som bor i nabolagene det gjelder. I verste fall kan en konsekvens av dette være at det skaper en grobunn for ulike, og mulig negative, reaksjonsmønstre.
Nabolagseffekter er kontekstuelle effekter, som oppstår når ulike mengder folk med ulike typer ressurser, samles i forskjellige nabolag. Pedersen skriver at nabolagseffekter dels skyldes de som bor i nabolaget, og dels trekk ved nabolagene selv, som grøntarealer, kulturtilbud, skole og egne normer (ref. i Ljunggren, 2017). Disse effektene kan føre til at ungdom på ulike steder har ulik tilgang til goder de trenger for å lykkes i voksenlivet. Dette er et sentralt aspekt i studier av såkalte nabolagseffekter. Brattbakk & Andersen skriver: «At oppvekststedet har betydning for deg senere i livet, er nærmest å regne som folkevisdom»
(2017, s. 5). En studie av Chetty & Hendren (2015) konkluderte med at kvaliteten på
omgivelsene i tidlige barneår har betydning for resten av livet (ref. i Gjerløw Aasland, 2019).
Sammenhengen mellom sosial og geografisk avstand har siden rundt 1950 vært et
nøkkelspørsmål i den urbane sosiologien. Bourdieu brukte begrepene kulturell og økonomisk kapital i 1984, som har både vertikale og horisontale dimensjoner. Vertikal segregasjon skjer
når de med mye ressurser bor på samme steder som de med lite. Horisontal segregasjon skjer når de som bor i samme nabolag har like mye, men ulike typer ressurser.
Interne forhold oppstår når atferden til et eller flere medlemmer av nabolaget påvirker deres naboer. Blant annet Galster og Santiago (ref. i Ljunggren, 2017) tenker seg at læring skjer gjennom sekundær-sosialiseringen i nabolagene. Det vil si at nabolagene blir en egen uformell sosialiseringsarena, som supplerer blant annet familien i primærsosialisering. Det innebærer at nabolaget, som familien, er med på å forme de unge mennesket til samfunnet de skal leve i. Det innebærer da at noen barn og ungdom som bor i nabolaget kan opptre som rollemodeller for andre, og deres atferd, holdninger og sosiale normer overføres som smitteeffekter til andre barn og ungdommer i nabolaget. Det er blitt argumentert for at
områdebasert sosial ulikhet forsterkes gjennom at nabolag fungerer som en kollektiv speiling av individene som bor der, noe som bidrar til reprodusering og forsterkning av samfunnets eksisterende sosiale hierarkier. I så fall kan det argumenteres for at stedet man bor fungerer som et avgjørende bidrag når det gjelder mulighet til akkumulering av ulike ressurser (Toft &
Ljunggren, 2016).
I Ljunggren (2017) presenteres et beslektet perspektiv – det om sosiale nettverk, originalt presentert av Coleman. Dette perspektivet tar utgangspunkt i at ens sosiale nettverk, på lik linje med nevnt økonomisk og kulturell kapital, er en viktig ressurs for konkurranse på ulike markeder. Det innebærer at ens sosiale kapital ikke er bundet til eget individ, men til hele nettverket av andre i nabolaget. En kan jo tenke seg at dette da kan slå ut både positivt og negativt, både for de som bor der, og for den videre utviklingen og/eller reproduseringen av nabolaget.
I nabolaget omgås barn og ungdom gjerne med jevnaldrende. Hoem mener at de jevnaldrende har stor betydning for utvikling i barne- og ungdomsalderen (Hoëm, 2010). Han brukte kategorien den generaliserte andre, som uttrykker at den finnes en oppfatning om generelt god atferd, som fungerer som en sosial påvirkningskraft gjennom de generelle menneskene rundt oss. Den signifikante andre er derimot en del av en større rekke signifikante faktorer, som symboler og institusjoner, og uttrykker en oppfatning om at det finnes noen
enkeltpersoner rundt oss med større betydning enn resten. Det er ikke gitt hvem som innehar disse rollene for barn og ungdom som vokser opp ulike steder, og det er en risiko for at en
viss type generaliserte andre, det vil si det generelle befolkningsmiljøet, og signifikante andre, påvirker barnas utvikling i en retning som ikke er ønskelig.
Det er blitt argumentert for at områdebasert sosial ulikhet forsterkes gjennom at nabolag fungerer som en kollektiv speiling av individene som bor der, noe som bidrar til
reprodusering og forsterkning av samfunnets eksisterende sosiale hierarkier (Toft &
Ljunggren, 2016). Det betyr at stedet man bor på fungerer som et avgjørende bidrag for muligheten til akkumulering av ulike ressurser, og i et hierarkisk system vil alltid noen være
«på bunnen». På den andre siden har en ny studie funnet at det i norsk kontekst ikke er noen signifikant sammenheng mellom nabolaget du vokser opp i og mulighetene dine senere i livet, når man trekker fra faktorene foreldres økonomi og utdanning (Hermansen et al., 2020).
Denne har riktignok ikke studert kriminalitet som faktor, og det kan derfor ikke trekkes slutninger her når det gjelder denne oppgavens formål.
«Strain theory» handler om at lav sosioøkonomisk status leder til frustrasjon og
belastning/press (strain), som igjen leder individer til å begå kriminalitet (Merton, ref. i Airaksinen, Aaltonen, Tarkiainen, Martikainen, & Latvala, 2021). Også teorien om «sosial disorganization» (Shaw & McKay) ser nabolagskarakteristikaene som mer betydningsfulle enn de individuelle. For eksempel lav sosioøkonomisk status, høy boligmobilitet (mye til- og fraflytting) og etnisk heterogenitet er faktorer som fører til og kan forklare at individer i et nabolag har økt risiko for kriminalitet (Airaksinen et al., 2021). Denne teorien har ledet til Sampsons teori om «collective efficacy», eller kollektiv handlekraft, som handler om den kollektive opplevelsen av at beboere i et nabolag kan håndheve sosial kontroll overfor hverandre. Mangel på ressurser er, i følge Sampson, lik mangel på håndheving av sosial kontroll, og mangel på sosial kontroll fører til kriminalitet, ifølge Sampsons teori (Airaksinen et al., 2021). Imidlertid har en nyere studie fra skandinavisk kontekst, som vil beskrives nærmere i analysen av funn fra det systematiske søket, funnet at nabolagsulemper ikke er assosiert med voldelig kriminalitet, når man kontrollerer for sosial kontroll (kollektiv handlekraft) (Gerell & Kronkvist, 2016).
Brattbakk og Andersen skriver at ett av ti barn i Norge lever i familier som er fattige over tid, og at andelen er økende (2017, s. ii). I deler av Oslo finner vi sterke konsentrasjoner av fattige barnefamilier, og disse bor i noen nabolag med generelt svakere levekår enn resten av byen.
Brattbakk og Andersen drøfter i rapporten Oppvekststedets betydning for barn og unge (2017)
hvilke konsekvenser det har å vokse opp i disse fattigere områdene, når det gjelder barn og unges mobilitet og livssjanser. Forskningen som finnes fra før, både norsk og internasjonal, viser at barna som vokser opp i nabolag med høy konsentrasjon av nærmiljøgoder, ser ut til å dra nytte av dette gjennom oppveksten (se f.eks. (Brattbakk & Wessel, 2013). Brattbakk og Andersen (Brattbakk & Andersen, 2017) mener at de romlige ulikhetene samlet kan bidra til å reprodusere sosial ulikhet i det norske samfunnet, samtidig som de understreker
velferdsstatens omfordelende funksjon, som ser ut til å motvirke fremveksten av «svært»
dårlige nabolag i Norge, som beskrevet tidligere i oppgaven. Hvor man bor og hvem man deler nabolag med ser ut til å være særlig betydningsfullt for ungdom tidlig i tenårene, fordi de oppholder seg mer i nærområdet, og fordi de går gjennom en viktig periode i
sosialiseringen (Ljunggren, 2017).
I en ny finsk studie (Airaksinen et al., 2021) påpekes det at nabolagseffekter og kriminalitet langt fra er understudert, men at de fleste studier som har undersøkt relasjonen har vært basert på tverrsnittsdata, noe som har gjort det vanskelig å skille potensielle nabolagseffekter fra seleksjonsbias (selection effects). Dette har gjort studiene mangelfulle og funnene sprikende. I den finske studien fokuseres det på de individuelle, tidsuavhengige effekter når det gjelder spørsmålet om oppvekstnabolag og kriminalitet, og de finner på den måten sterke
assosiasjoner mellom de fleste former for nabolagsulemper (disadvantage) og kriminalitet mellom individer i de ulike nabolagene. Deres funn foreslår derfor at kriminalitet forklares bedre med individuelle karakteristika enn de kausale effektene av nabolag. Selv om nyere forskning tyder på at seleksjon fra individene selv, altså å velge kriminalitet for eksempel fordi man ønsker seg mer materielle goder, spiller en større rolle som mekanisme for kriminalitet enn man trodde tidligere, er det trolig at det finnes delvis korrelasjon også mellom sosioøkonomisk status, belastning og kriminalitet, ifølge Airaksinen og de andre forskerne bak studien (2021). De ser imidlertid for seg at det i en skandinavisk kontekst er de individuelle faktorene mest sentrale, også her begrunnet med at sosioøkonomiske forskjeller ikke er like fremtredende i Skandinavia som i USA, hvor mesteparten av tidligere studier har funnet sted. Det er imidlertid også slik at mange velger selv hvor de skal bo – ikke alle blir nærmest deterministisk plassert i ulike nabolag (Andersen, 2012).
Kapittel 3: Metode
3.1 Forskningsdesign og vitenskapelig ståsted
Denne oppgavens tema og problemstilling befinner seg slik jeg ser det på et vitenskapelig ståsted mellom pedagogikk, sosiologi og kriminologi. Når det som undersøkes er hva
eksisterende forskning sier om sammenhengen mellom nabolag og kriminalitet, er det naturlig å inkludere forskning fra flere vitenskapelige tradisjoner. Det å undersøke oppvekstforhold kan omfatte alt fra arkitekturen på ulike steder, til hvordan man påvirkes av de rundt seg, og kriminalitetsbegrepet kan ha mange ulike forklarende perspektiver. Oppgavens første problemstilling vil undersøkes med en litteraturgjennomgang, inspirert av metoden
«systematic review». Videre undersøkes oppgavens andre forskningsspørsmål gjennom en innholdsanalyse av relevante dokumenter fra Områdesatsinger i Oslo kommune, basert på funnene i den første analysen. Et formål her er å undersøke om noen av mekanismene funnet i forskningen til grunn for løftene satt i gang i Oslo.
Oppgaven har et todelt beskrivende design, hvor den første delen er inspirert av metoden videre omtalt som systematisk oversikt, som oversatt av Aamodt og Ødegaard (Aamodt &
Ødegaard, 2018), og den andre av en dokumentanalyse. For å undersøke hvilke teoretiske sammenhenger som er funnet i forskningen om nabolaget man vokser opp i og
ungdomskriminalitet i første del av oppgaven, ønsker jeg å benytte en teoretisk tilnærming, hvor mitt forskningsdesign vil bestå av en gjennomgang og analyse av et utvalg litteratur fra eksisterende forskning, det vil si empiri produsert av andre (Kleven et al., 2011).
Metodene for oppgaven, altså måten oppgaven løses på, er valgt på bakgrunn av problemstillingen som skal undersøkes, nemlig hva skandinavisk forskning sier om sammenhengen mellom nabolag og ungdomskriminalitet. Jeg ønsker gjennom denne oppgaven å bidra til å sammenfatte et utvalg eksisterende forskning på området, som forhåpentligvis kan være nyttig for senere arbeid, både for meg selv og for andre. Som
beskrevet innledningsvis er ikke forskning på nabolagseffekter et nytt fenomen, men allikevel har det vist seg at det mangler kunnskap på området. i Norge har det særlig vært en mangel på studier som ser på sammenhengen mellom nabolag og kriminalitet. Derfor kan en
litteraturgjennomgang være nyttig, for å sammenfatte hva vi vet og hva vi trenger mer informasjon om. Dette er også vesentlig for del to av oppgaven, hvor det blir spurt om i
hvilken grad eksisterende forskning bidrar til å informere Oslo kommunes områdesatsinger.
Det vil gjennomføres en dokumentanalyse, med søkelys på innholdet i utvalgte publiseringer fra to ulike områdesatsinger. Analysens strategi begrenser seg til å svare på oppgavens forskningsspørsmål, og er inspirert av innholdsanalyse og tematisk analyse. Gjennom at de mekanisme som beskrives i del en deles inn i fire kategorier, vil analysen av områdeløftene i Oslo dels følge den samme inndelingen.
3.2 Systematisk oversikt som metode
Min metode vil i praksis, slik jeg forstår to «pionerer» innenfor systematisk oversikter, Grant og Booth (2009), befinne seg nærmere en klassisk, narrativ oversikt, enn en systematisk oversikt. Det stilles svært strenge krav til hvordan en systematisk oversikt skal gjennomføres, og jeg ble fort bevisst en masteroppgaves begrensninger. Først og fremst stilles det strenge krav til at systematiske oversikter må være rigide og transparente. Gough har definert metoden som: «a review of existing research using explicit, accountable rigorous research methods» (2017, s. 4). En hensikt med en systematisk oversikt er altså å fremstille og tolke materiale med så mye åpenhet som mulig, på forhåndsbestemte måter. Da skal man både følge bestemte «regler» for metoden, i tillegg til egen forhåndsbestemt protokoll. Greenhalgh et al. skriver at metoden kjennetegnes ved at man oppgir søkestrategien man bruker for datainnhenting, at man har tydelige inklusjons- og eksklusjonskriterier, og at studiene man velger å inkludere er kvalitetsvurdert (2018). I følge Cochrane-standard innebærer det også forhåndsbestemte strukturer for søk, gjennomgang av disse, videre utvelging av materiale, vurdering av dette, og til slutt å oppsummere funnene for å svare på et avgrenset, spesifikt forskningsspørsmål (Greenhalgh et al. 2018).
Systematiske oversikter produserer sekundærforskning, og brukes supplerende med ny primærforskning; de lar oss skape en oversikt over hva som allerede finnes av forskning innenfor et fenomen, mens primærforskningen, som er «ny» forskning, lar oss finne løsninger på spørsmål som den eksisterende forskningen ikke har gitt oss svar på enda (Zawacki-
Richter et al., 2019). Begge tilnærminger er dermed nyttige verktøy for å erverve ny
kunnskap, særlig kanskje når det gjelder spørsmål som er forsøkt besvart flere ganger, uten at man har kommet noe nærmere et entydig svar. Særlig innenfor humaniora kan det være vel så viktig å få en oversikt over hva vi vet, som å finne fasitsvar på forholdene som undersøkes.
