NORDEM 20 år
NORDEM, Norsk ressursbank for demokrati og menneske
rettigheter, er en beredskaps
styrke som spesialiserer seg på menneskerettigheter og demokratistøtte.
NORDEMs hovedmål er å styrke internasjonale organisa
sjoner og nasjonale myndig
heters kapasitet til å fremme demokrati og menneske
rettigheter.
NORDEMs ekspertise inklude
rer blant annet godt styresett, demokratiske institusjoner, uavhengig rettsvesen, retts
reform, menneskerettigheter, valgobservasjon og
valgassistanse.
NORDEM rekrutterer, kurser og sender ut kvalifisert personell til omlag 15 internasjonale organisasjoner og operasjoner som jobber med menneske
rettigheter og demokratisering.
NORDEM sikter mot kjønns
balanse i rekruttering og utsend else av personell.
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), FN og EU er blant NORDEMs viktigste samarbeidspartnere.
NORDEM forvalter en bered
skapsstyrke med omlag 250 eksperter og har gjennomført mer enn 2000 oppdrag siden 1993.
NORDEM utgir spesialrappor
ter og og håndbøker.
NORDEMs årlige kurs innenfor menneskerettigheter, demokra
tisering og valgobservasjon integrerer et praktisk og et aka
demisk perspektiv. NORDEM holder også spesialiserte kurs.
NORDEM samarbeider med en rekke internasjonale mekanis
mer og organisasjoner innenfor sivil beredskap og bidrar også med rådgivning, erfaringsover
føring og innspill til forskning.
NORDEM er fullfinansiert av det norske utenriksdepartementet og er et program ved Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo.
Dette er NORDEM
INNHOLD
Forord av utenriksminister Børge Brende . . . . side 3 Forord av direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter
Nils A. Butenschøn . . . . side 5 NORDEM fyller 20 år . . . . side 6 Om etableringen av NORDEM:
Siri Skåre i samtale med Jan Egeland . . . . side 8 Demokratisering og statsbygging . . . .side 12 Valg: Observasjon og støtte . . . .side 32 Etterord av NORDEM-leder Marianne Kvan . . . .side 56
Foto fra venstre: Leif Tomas Vik, Sør-Sudan 2013, Bryant Jones, Mongolia 2013, Nicolay Paus, Senegal 2012
FORORD
Styrking av demokratiske verdier og fremme av respekt for menneskerettighetene er avgjørende for varig fred og utvikling verden over og har derfor en sentral plass i norsk utenrikspolitikk.
Beredskapsstyrken NORDEM er et av virkemidlene Norge bruker for å nå disse målene.
I 1993 var verden i endring etter den kalde krigens slutt. Det var en tid preget av håp om en bedre framtid for millioner av mennesker som hadde levd under diktaturets åk, men også av stor usikkerhet. På Balkan raste allerede nye kriger. Norge ønsket å støtte opp om den gryende demokrati- seringen i tidligere diktaturer og styrke respekten for menneskerettighetene verden over. En måte å bidra på var å støtte internasjonale og regionale organisasjoner med kompetent personell i land i en overgangsfase mellom krig og fred og diktatur og demokrati.
Norsk ressursbank for demokrati og menneskerettigheter – NORDEM – ble opprettet 1. januar 1993 som en beredskapsstyrke med eksperter i demo- kratibygging og menneskerettigheter. NORDEM tok form som et eget prosjekt ved det som da het Institutt for menneskerettigheter. Ressursbanken var unik i sitt slag.
I løpet av disse tyve årene har NORDEM gjennomført mer enn 2000 opp- drag. NORDEMs ekspertise har vært viktig for samarbeidspartnere i blant annet FN, EU og OSSE. NORDEM bidrar dessuten til å synliggjøre norsk kompe tanse internasjonalt og til å bringe verdifull erfaring tilbake til Norge.
NORDEMs innsats har derfor både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk verdi.
I 2013 er det globale konfliktbildet et annet enn i 1993, men behovet for bidrag til demokratibygging, institusjonsbygging, godt styresett og fremme av rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter er fortsatt stort og stadig økende. NORDEM følger denne utviklingen tett og er en dynamisk og fleksibel mekanisme som bidrar med norske eksperter der de trengs aller mest.
NORDEM er et viktig verktøy i norsk utenrikspolitikk.
Utenriksdepartementet har samarbeidet tett med NORDEM siden oppret- telsen og ser frem til fortsatt nært samarbeid i årene som kommer.
Gratulerer med 20-årsjubileet!
Børge Brende Utenriksminister
Foto: Thomas Haugersveen/
Statsministerens kontor
FORORD
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) er stolt over å kunne feire 20års-jubileet for NORDEM, vårt største og eldste internasjonale program. Det var naturlig for Institutt for men- neskerettigheter (vårt navn til 2003) å påta oss dette ansvaret i 1993 etter henvendelse fra Utenriksdepartementet.
Den gang var vi et lite og ungt, men bredt ori- entert institutt i skjæringsfeltet mellom akade- misk og praktisk orientert menneskerettighetsar- beid. Flere av instituttets sentrale medarbeidere bidro som eksperter i ulike fora i FN og Europarå- det i den svært viktige fasen etter den kalde kri- gen. Ønsket om å forankre menneskerettighetene sterkere i den inter nasjonale ordenen var sterkt, ikke minst fra norske myndigheters side.
NORDEM ble en viktig mekanisme for å rekrut- tere og lære opp eksperter til internasjonale demokrati- og menneske rettighetsoppdrag. Alle- rede første år mottok NORDEM 32 henvendelser fra internasjonale organisasjoner, 28 personer ble sendt ut til syv land. Det første oppdraget ble å følge folke avstemmingen i Eritrea i 1993 om uav- hengighet fra Etiopia, noe som ble utgangspunkt for et omfattende arbeid om menneskerettig- hetsutfordringer på Afrikas horn det neste tiåret.
NORDEMs mandat innenfor feltet demokrati og menneskerettigheter ble bredt definert, knyttet til de behovene som umiddelbart meldte seg i gjenoppbyggingen av «de nye demokrati- ene» etter oppløsningen av Sovjetunionen. Særlig sentralt sto behovet for kompetanse på organise- ring av frie valg, demokratisk statsforvaltning, lovgivning og rettspleie, nyhetsmedia og menneskerettighetsundervisning.
Selv kom jeg i kontakt med dette arbeidet som representant for Samfunnsvitenskapelig fakultet i instituttets styre fra 1996. Samme år ble jeg utsendt av NORDEM som rådgiver for de norske valgobservatørene i de første palestinske
valgene, og var medforfatter av en analyse av disse valgene som så ble utgitt som en følge- forskningsrapport av NORDEM.
Prosjektene knyttet til Afrikas horn og Midt- østen er to av mange eksempler på det positive samarbeidet og synergiene som skapes mellom det akademiske og praktiske arbeidet gjennom NORDEM: Praktikerne trenger forskernes innsikt i de ulike geografiske og tematiske områdene, forskerne har stor nytte av de praktiske erfarin- gene og tilgangen til feltarbeid som NORDEM- prosjekter ofte gir muligheter for.
Med denne jubileumsrapporten ønsker vi å gi et kort overblikk over og synliggjøre NORDEMs virksomhet og innsatser de siste 20 årene.
Jeg føler meg trygg på at behovet for denne norske pionerinnsatsen ikke vil være mindre om 20 år enn den er i dag.
Nils A. Butenschøn Direktør
«Demokrati og menneskerettigheter er uadskillige», sa Nelson Mandela.
Han fikk Nobels fredspris i 1993. Samme år som NORDEM ble opprettet.
«Nordem fyller 20 år»
Verden hadde sett mange humanitære kriser.
Og Norge hadde bygget opp beredskapsstyrker som kunne gi humanitær hjelp der det var behov for det. Men med oppløsningen av det tidligere Jugoslavia og krigene på Balkan, var det på begynnelsen av 1990-tallet likevel tydelig for daværende utenriksminister Thorvald Stolten- berg og hans statssekretær, Jan Egeland, at det i tillegg var behov for en helt annen type kompe tanse: Folk som på relativt kort varsel kunne reise ut i internasjonale operasjoner for å arbeide med menneskerettigheter og
demokratiutvikling.
Ideen kom i 1991: Norge skulle opprette en res- sursbank bestående av eksperter på demokrati og menneskerettigheter. Thorvald Stoltenberg lanserte tanken om NORDEM – the Norwegian Resource Bank for Democracy and Human Rights – på et møte i CSCE (Conference on Security and Cooperation in Europe) i Oslo, forløperen til OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa).
Deretter sendte utenriksdepartementet en forespørsel til Institutt for menneskerettigheter, der juristene og menneskerettighetsekspertene Asbjørn Eide og Torkel Opsahl arbeidet. De to hadde etablert senteret i 1987, og Eide var direk- tør der frem til 1998. Spørsmålet de fikk var:
Kunne de utvikle og etablere en beredskapsme- kanisme rettet mot de internasjonale organisa- sjonene? Kristin Høgdahl var student ved sente- ret på den tiden:
– Da henvendelsen kom, holdt jeg på å av slutte min hovedoppgave i statsvitenskap, sier Høgdahl. Senteret var mindre enn det er i dag og de hadde ingen til å ta på seg oppgaven fra UD. Derfor spurte ledelsen ved SMR om jeg kunne lede etableringsfasen. Det ble mange konsultasjoner med UD; Hva så de for seg?
Hvilke temaområder ville være aktuelle å støtte?
Hvilke oppgaver skulle ekspertene ha? Høgdahl ble snart den første leder av NORDEM og var det frem til 2001. I dag er hun fungerende leder for Nasjonal Institusjon ved senteret.
Thorvald Stoltenberg ønsket seg et profesjonelt, tungt fagmiljø. Han overlot til NORDEM å selv finne ut av hvem som burde rekrutteres til opp- dragene i utlandet.
Norge ble saumfart for eksperter på områdene:
Valg, demokratisering, frie media, konflikt- løsning, beskyttelse av minoriteter, rettighets- spørsmål, godt styresett og rettsstatsbygging, politisk mangfold og opplæring i menneske - rettigheter.
NORDEMs støtte har endret seg tilsvarende.
Fra å sende menneskerettighetsobservatører i bred forstand til å bidra med mentorer og insti- tusjonsbyggere; Eksperter som styrker nasjonale myndigheters evne til å levere trygghet og velferd til egen befolkning, i tråd med internasjonale forpliktelser.
På valgområdet har tendensen gått i motsatt retning. Mens NORDEM i starten veiledet og bidro til selve gjennomføringen av valg, ble NORDEMs rolle i økende grad å observere valgene. I dag er det voksende etterspørsel etter støtte gjennom hele valgsyklusen: revidering av lovverk, velger- registrering, etablering av manntall, velgeropp- læring osv.
En dommer til Kosovo. En valgobservatør til Aserbajdsjan. En gender-ekspert i DR Kongo.
På 20 år har NORDEM sendt ut mer enn 2000 fagfolk for å gi støtte til EU, OSSE, FN, andre regionale organisasjoner og internasjonale freds- operasjoner. Og fortsatt ser verden ut til å ha behov for NORDEM.
Mandatet var å rekruttere, lære opp og bidra med høyt kvalifisert personell til blant annet EU, OSSE og FN i forbindelse med organisasjonenes inter- nasjonale operasjoner.
I tillegg skulle NORDEM tilby ulike former for opp- læring tilknyttet menneskerettigheter og
valgobservasjon.
Rekrutteringen skjedde – og skjer fortsatt – først og fremst i Norge, men også internasjonalt.
NORDEM etterspør forskjellig typer kompetanse avhengig av organisasjonenes behov. Bestillingen kan komme direkte fra organisa sjonene; for eksempel kan FN henvende seg til Norge: «Har dere en fransktalende ekspert på vitnebeskyt- telse som kan være i Kongo i seks måneder?»
NORDEM går gjennom basen, og leter etter egnede kandidater.
På 90-tallet bestod staben i NORDEM sekretaria- tet av tre personer. I dag er de syv.
Selv om mandatet har vært det samme gjennom 20 år, har det likevel skjedd operasjonelle endrin- ger, i pakt med det globale konfliktbildet og det internasjonale samfunnets respons.
I løpet av NORDEMs 20 års historie har tradisjo- nelle kriger og konflikter mellom land blitt færre, mens konflikter internt i land har økt. Det har ført til at internasjonale operasjoner har utviklet seg fra å overvåke våpenhviler mellom land til å for- hindre og forebygge konflikter og bistå i over- gangen mellom konflikt og fred.
Om etableringen av NORDEM
Hvordan ble NORDEM til for 20 år siden? Og hvordan kommer NORDEM til å utvikle seg videre i de neste 20 årene? Jan Egeland og Siri Skåre møtes til en prat om jubilanten.
Det henger et stort verdenskart inne på Jan Egelands kontor i Flyktninghjelpen. Det får en til å spørre: Hvordan så egentlig verden ut for 20 år siden? Den gang da Thorvald Stoltenberg var utenriksminister og hans statssekretær Jan Egeland fikk ideen om NORDEM? Egeland skjenker kaffe i koppen til sin gjest, Siri Skåre fra Senter for menneskerettigheter, før han svarer:
– Den kalde krigen var over. Det var åpning for initiativ. Da Thorvald Stoltenberg inviterte meg inn i UD i 1990, merket jeg at det ikke var så vel- dig mange restriksjoner. Det var handlingsrom.
Men også stor usikkerhet. For selv om den kalde krigen var over, var det i denne perioden et toppunkt for kriger og kriser. NORDEM ble etablert det året da det var flest væpnede kon- flikter i verden. Tenk bare på Balkan som stod i flammer.
Skåre: – På den tiden var jeg valgobservatør gjen- nom NORDEM. Det første oppdraget var observa- sjon av folkeavstemningen i Eritrea. Der hadde det vært mange år med krig og konflikt med Etiopia. Nå var det folkeavstemning og Eritrea ble igjen en selvstendig stat. Det var en viktig hendelse i verdenshistorien, selv om det gikk dårlig med Eritrea etter hvert. Året etter var jeg i Sør-Afrika – nok en viktig hendelse. Og så var jeg på Balkan i mange runder. Dette var bare det jeg var med på – det skjedde jo mye mer gjennom 1990-tallet.
Men du nevnte muligheter; Jeg tenker på Køben- havn-dokumentet fra 1990, der OSSE- landene er forpliktet til blant annet å ta i mot valgobservatø- rer fra andre medlemsland. De forpliktelsene landene gikk med på den gang ville man muligens ikke fått til i dag.
SiRi SkåRE er leder for internasjonale programmer på Senter for menneskerettigheter.
Hun har erfaring fra NORAD, Miljøverndepartementet og Utenriks departementet.
Hun var en av de første som ble sendt på valgoppdrag for NORDEM (1993).
Skåre ledet NORDEM fra 2002 til 2010.
JaN EgElaND er generalsekretær i Flyktninghjelpen. Han har blant annet vært visegeneralsekretær i FN, politisk rådgiver for utenriksminister Thorvald Stoltenberg, statssekretær i Utenriksdepartementet, generalsekretær i Norges Røde Kors og direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).
– Hvordan fikk du egentlig ideen til NORDEM, Egeland?
– Jeg kom til Thorvald fra de frivillige organisa- sjonene, og var oppflasket i en handlingskultur.
Etter Gulfkrigen i 1991, da Kuwait igjen var befridd av blant andre amerikanske styrker, viste kurder- krisen at humanitærsystemet var handlingslam- met. Vårt bidrag til å få det internasjonale syste- met til å bli sterkere, var å etablere NOREPS, som var materiell-bistand sendt fra Norge, samt NORSTAFF (nå NORCAP), som var personell- delen. Plutselig hadde vi både materiell og perso- nell i humanitær beredskap. Det lå i tiden at blant annet OSSE var veldig engasjert i valg og demo- kratiprosesser. I desember 1991 skulle vi være vertskap for en stor OSSE-konferanse i Oslo.
Noen dager før kom tanken: Skal vi lansere noe?
Ta et norsk initiativ? Vi hadde sagt at vi skulle:
«Slutte med å være passiv pengesekk. Vær aktiv aktør». Og den aktive aktøren måtte ha et utspill.
Jeg klødde meg i hodet: Bør vi ikke lage noe til- svarende NOREPS for demokrati og menneskeret- tigheter? Jeg spurte Thorvald hva han syntes om ideen, og han sa den var glimrende.
Skåre: – Det var en dynamisk tid?
Egeland: – Ja, slik var det fordi Thorvald var en ja-mann. Vi bestemte oss for at vi skulle slutte å spørre: «Kan det gå galt?» Vi skulle heller spørre:
«Kan det lykkes?» I dag har vi kanskje gått for langt i retning av et revisor- og evalueringssam- funn. Er folk igjen reddere for å gjøre en feil enn å skape noe helt nytt? Jeg tror svaret kan være ja. Mange gode ideer kommer derfor ikke frem.
Folk spør seg heller: «Kan jeg bli kritisert for det- te? Hvor er lovhjemmelen? Bør ikke alt dette ut på anbud?» Og hvor lang tid vil en anbudsrunde ta – et halvt år? Hadde vi hatt en anbudsordning den gang for tjue år siden, ville vi aldri tatt noe initiativ til det som OSSE trengte, nemlig NORDEM.
– Hvordan er NORDEM blitt møtt utenfor Norges grenser, Skåre?
– Dette var jo de første beredskapsstyrkene som ble etablert i verden. Det var unikt. Og det har det vært veldig lenge. I mange år var vi rollemo- dell for andre land. Utallige representanter kom på besøk for å se hvordan Norge hadde satt opp sine mekanismer. NORDEM ble et solid og profe- sjonelt system som lå utenfor
Utenriksdepartementet.
Egeland: – All ære til alle dem som har bygget opp NORDEM gjennom årene.
– Dere overlot til ekspertene å styre NORDEM selv, Egeland?
– Ja, i UD er det relativt få folk og masse pågå- ende oppgaver. Ekstramuskelen kjøpte man i menneskerettsinstituttet med et eksisterende budsjett – for pengene var der. Det man tidligere hadde gjort, var å sende en svær sjekk til Genève, Brussel eller New York, og så gjorde de jobben.
Nå sa vi i stedet: Vi kan gjøre det selv her hjemme fra Norge.
Skåre: – Og de menneskene som NORDEM har sendt ut, har kommet tilbake til Norge med verdi- full kompetanse. Det er også en viktig effekt av den type arbeid.
Egeland: – En annen ting er at det i NORSTAFF og NORDEM ikke bare er nordmenn, men også inter- nasjonale eksperter som sendes ut.
Skåre: – Ja, men i NORDEM er de i hovedsak nor- ske. Men når vi ikke finner kompetansen i Norge søker vi internasjonalt.
Egeland: – Det vil jeg anbefale at dere gjør mer av i løpet av de neste 20 årene. Noe av det viktige er at det er verdenssamfunnet som skal gjennom- føre normene. Demokratiet – jeg vil heller kalle det for «folkelig deltakelse i beslutningsproses- ser» – er de fleste enige i. Menneskerettighetene er som kjent universelt akseptert. Men det må også være en universell gjennomføring av dem.
– Til slutt, Egeland: Er du stolt av ideen din?
– Ja, det er veldig morsomt å bli invitert til dette 20-års jubileet. Den gang tenkte vi at vi måtte gjøre noe kortsiktig og ikke bare snakke, men tanken og prosjektet holder fortsatt. NORDEM eksisterer den dag i dag fordi det har vært flinke folk som har organisert dette gjennom årene. All ære til dem. For 20 år siden trodde jeg at det kanskje kom til å bli en fem-års-sak. Ikke at det skulle bli en institusjon.
Alle foto: Privat
Siri og observatør-partner Albert fra datidens Zaire (i dag DR Kongo) avbildet under FN observasjonen av folkeavstemningen for uav- hengighet i Eritrea i 1993.
Det internasjonale samfunnet ble ønsket velkommen med stor jubel fra lokalbefolkningen.
Tolk, sjåfør, valgkommi- sjonens formann og Albert avbildet utenfor et valglokale.
DEt føRStE OppDRagEt
– folkeavstemning i Eritrea
DEMOkRatiSERiNg Og StatSbyggiNg
Den norske aktoren Nina Grande jobber i EUs politi- og justisoperasjon EULEX i Kosovo.
Den norske aktoren Nina Grande jobber i EUs politi- og justisoperasjon EULEX i Kosovo.
Et glass med te på kafébordet. Hun drikker den mens hun ser folk haste forbi på fortaus kafeen i Pristina denne morgenen.
– Hvordan føles det å være her i Kosovo?
– Bra! Kollegene er sjenerøse og hyggelige. Det er interessant at vi har ulik bakgrunn, for jussen er forskjellig fra land til land. Jeg lærer masse.
Sletter omgitt av fjell. Langs Kosovos nye veier ligger landsbyer med frukthager, grønne åser og gamle fabrikkområder. Dagens Kosovo grenser til Montenegro i nordvest, til Albania i sørvest, Republikken Makedonia i sør og Serbia i nord og øst. Fortsatt er Kosovo bare delvis anerkjent av verdenssamfunnet.
Ifølge Kosovo Agency of Statistics (KAS) bor det 1,8 millioner mennesker i Kosovo (2011).
Den etniske fordelingen er omtrent slik: 94 % albanere, 2 % serbere, 1,5 % bosnjaker og gorani, 1 % romfolk og 1,5 % tyrkere.
– Det tar noen måneder før du blir kjent med kulturen og kan sette deg ordentlig inn i ting. Jeg leste meg opp på landet før jeg dro, men bak- grunnen for krigen er kompleks, sier Grande.
Landet var en del av det osmanske riket til 1913.
Ved avslutningen av den første verdenskrig og Østerrike-Ungarns sammenbrudd, ble en jugosla- visk stat opprettet med navnet Serbernes, kroate- nes og slovenernes kongerike. Det skjedde den 1.
september 1918, og Kosovo var en del av staten.
Det første Jugoslavia kollapset etter at det ble angrepet av Tyskland og resten av aksemaktene i 1941. Kosovo var okkupert av Italia under den andre verdenskrig. Et nytt sosialistisk Jugoslavia vokste frem under kommunistpartiets ledelse gjennom motstandskampen under krigen. I 1945 ble Kosovo innlemmet i det andre Jugoslavia som et autonomt distrikt i den sosialistiske republikken Serbia.
Det begynte som et internt anliggende og utviklet seg til en storkonflikt som rystet Europa. Under oppløsningsprosessen i Jugoslavia ønsket Koso- voalbanerne republikkstatus, mens Beograd ønsket sterkere kontroll over provinsen. I 1989 fjernet serberlederen Milosevic Kosovos auto- nome status, og Kosovo kom da under Beograds direkte kontroll. Kosovo opprettet parallelle – skyggestatsstrukturer.
VEIVISERNE
aktor Nina grande og de andre NORDEM-ekspertene bistår kosovo i utviklingen av en rettsstat.
Tavlen på aktor Nina Grandes kontor gir et inntrykk av sakene hun jobber med i Kosovo.
EULEX støtter Kosovos myndigheter i arbeidet med å reformere justissektoren i tråd med retnings- linjene for EU-integrasjon. EULEX fokuserer på kampen mot korrupsjon og jobber tett med lokale myndigheter for å sikre varige resultater og gode praksiser. Å styrke rettssystemet i nord-Kosovo er også en prioritet for EULEX.
Fakta:
Inneværende mandat går ut 14. juni 2014 Leder: Bernd Borchardt
Hovedkvarter: Pristina
2 250 internasjonale og lokalt ansatte
EUlEX:
Etter stadig mer serbisk undertrykkelse startet albanske separatister i 1996 med geriljakrigføring mot serberne. I 1999 gikk NATO til militær inter- vensjon mot Jugoslavia for å stanse overgrep begått av serbiske styrker mot albanske sivile. En omfattende bombeoffensiv fra NATOs side fulgte, samtidig som albanere og serbere fortsatte å sloss på bakken, og store befolkningsgrupper flyktet.
Etter NATO-bombingen mistet Serbia formelt ret- ten til å styre Kosovo, som nå kom under interna- sjonal administrasjon. FN-operasjonen UNMIK fikk ansvaret for å styre Kosovo frem til en lang- siktig løsning ville bli funnet på den fastlåste kon- flikten mellom partene.
Den 17. februar 2008 erklærte Kosovo seg som selvstendig stat. Europeerne – ved EUs politi- og justisoperasjon, EULEX – tok, fra 2009, gradvis over deler av UNMIKs ansvarsområder.
EULEX har i dag rundt 2250 lokale og internasjo- nale ansatte i Kosovo. Mandatet er å assistere landet på veien til å etablere en varig og ansvar- lig juridisk myndighet som er en demokratisk, multietnisk nasjon verdig.
En egen lov sikrer at de utenlandske dommerne og aktorene i EULEX får offentlig myndighet på lik linje med lokale dommere og aktorer. Nina Grande forteller:
Grafitti i bybildet – teksten avslører at ikke alle er like begeistret for EULEX.
– Loven regulerer hvilke saker vi kan jobbe med – og når vi kan gå inn i dem. Ved at vi som er upartiske får de mest sensitive sakene, sikrer vi at sakene blir behandlet. Det er vanskelig for de lokale statsadvokatene å håndtere enkelte saker på grunn av politisk innblanding og anklager om korrupsjon.
Fortsatt er 1700 mennesker savnet etter krigen.
Vi jobber fremdeles med forsvinningssaker og gjør så godt vi kan, men etter 14 år er det nesten umulig å finne svar. Ofte må vi henlegge saker.
Det er vanskelig for de pårørende. Men å hen- legge, handler også om å være ærlig overfor dem.
EULEX er organisert med et hovedkontor i Pristina, og en stor enhet i Mitrovica i nord.
Grande jobber i «Prosecution Mobile Team»
som jobber med saker fra hele landet.
– Draps- og forsvinningssakene fra krigen har gjort inntrykk. Vi kan ha funnet kuler, men hvor- dan bevise hvem som eide våpenet som avfyrte skuddene for 14 år siden?
Korrupsjon er et stort problem. Fortsatt er det mye våpen i området og det virker som om folk er veldig raske til å bruke dem. Vi ser også
hevndrap.
Grande sitter i en NISSAN pathfinder med EULEX skilter. Bak i bilen ligger en ubrukt skuddsikker vest og en gassmaske. Hun kjører nordover mot Mitrovica, en av Kosovos største byer.
Under krigen var det likene som fløt i elva Ibar.
I dag vipper bare litt søppel opp her og der i vannet.
Etter krigens slutt ble byen delt i to; elva skil- ler den nordlige delen fra den sørlige.
Albanerne er i flertall i sør. Serberne har fler- tall i nord. Situasjonen er bedre nå, men fortsatt anspent. Det er mye kriminalitet i Mitrovica.
Ibar-broen, som skiller de to områdene fra hver- andre, voktes av politi og soldater.
Serbia anerkjenner ikke Kosovos selvstendig- het. Og grafittien på veggene i nord-Mitrovica forteller tydelig at EULEX ikke er ønsket.
Når Grande er i Mitrovica får hun av sikker- hetsgrunner ikke lov til å ferdes fritt nord i byen.
Hun oppholder seg stort sett bare i EULEX- basen som ligger i sør. Må hun i domstolen på den andre siden av elva, blir hun kjørt dit i pansret bil.
Med jevne mellomrom kjører den norske aktoren til Peja, vest i landet. Byen ligger i naturskjønne omgivelser ved foten av fjellet Bjeshket e Nemuna.
Opp et par trapper, forbi en sekretær og Gran- de er fremme ved sjefen for statsadvokatene i Peja, Agron Galanis kontor. Nye hendelser i Peja og utviklingen i saker som håndteres sammen med de lokale statsadvokatene diskuteres. EULEX trekker seg ut av saker de tidligere jobbet med og stadig flere saksområder overføres til de lokale statsadvokatene.
Nina Grande jobber, og fører rettssaker over i et mobilt team, og har saker over hele landet.
Statsadvokaten er en fryktet mann blant de kri- minelle i traktene. Ifølge ham selv har kriminali- teten gått ned med 15 prosent i løpet av de siste fem årene, og nesten alle drapssakene blir nå løst – mye takket være hjelpen fra de internasjo- nale ekspertene.
– Det er uhyre viktig at folk ser at vi faktisk gjør noe for å bekjempe kriminaliteten her i lan- det: I går arresterte jeg for eksempel to høyt- stående kommunale tjenestemenn. Når folk ser at alle er like for loven, skjønner de at de kan stole på oss.
– Hvordan er samarbeidet med juristene fra NORDEM?
– Nordmennene har vært aktive og hjelpsom- me. De har en væremåte og en tilnærming som skaper en fin kommunikasjon med alle parter.
– Når vil det ikke være behov for dem lenger?
– Vi har mange bra folk selv, men de er ikke klare til å ta seg av saker der betydningsfulle makt personer er involvert. Jeg tipper vi trenger EULEX i fire år til, sier Galani og tenner en ny sigarett.
Han går for å være en av de beste aktorene i Kosovo, og er medlem av Kosovo Prosecutorial Council (KPC) – et uavhengig råd som sikrer en overordnet strategi for påtalemyndigheten i landet.
På bordet hans står en miniatyrutgave av Kosovos flagg. Det er blått, med et gult Kosovo i sentrum.
Over skinner seks stjerner – en for hver etnisk grup- pe som skal leve sammen. Nina Grande ser også at det står en liten figur på bordet: Fru Justitia.
Hun passer godt der.
I naturskjønne omgivelser ved byen Peja, spiser Nina Grande
lunsj med sin nasjonale motpart, statsadvokat
Agron Galani.
Blikket utenfra
Store forandringer
– Den norske tilnærmingen er ulik de andre:
Vi spør og har dialog. Vi kommer ikke inn og presser frem resultater som vi selv vil ha, sier Norges ambassadør til kosovo, Jan braathu.
Jan Braathu har jobbet med Balkan-spørsmål i Utenriksdepartementet siden 1996. Han var ambassadør i Bosnia-Hercegovina før han i 2011 tok over Norges ambassade i Pristina. Han kom til Kosovo for første gang i 1996:
– Mellom 1996 og 1999 ble vi møtt av en frykt- stemning. Selv for oss som hadde beskyttelse av diplomatpass, var det en følelse av utrygghet.
Det var ikke hyggelig å se hvordan de serbiske soldatene behandlet kosovo-albanere ved kon- trollpostene. I dag er dette voldsomme trykket borte. Også serbere og andre minoriteter har det bedre i dag enn for noen år siden. Det betyr ikke at det ikke har vært vanskelig for serbere her.
Men de klager ikke lenger over sikkerheten.
– Er det nyttig at Norge sender eksperter hit?
– Her har en lokal statsadvokat eller dommer det ikke lett, for gjengjeldelser kan ramme deres familier. Derfor er det en fordel med internasjo- nale eksperter i visse stillinger. Og det er et eksempel på hva vi kan bidra med, uten at vi presser på dem våre verdier. Vel, vi gjør jo det til en viss grad – men det er Kosovos lovverk som blir håndhevet, og ikke det norske.
Med de internasjonale ekspertene oppstår det nye samtalepartnere for de lokale, og det er en viktig dynamikk. Pluss at det er noen der som kan stå rakrygget under press. Det er særlig viktig der alle deler av det politiske miljøet forsøker å
«ta staten til fange».
– Hvordan fungerer institusjonene i Kosovo?
– Ikke fullt så oppløftende, men på den annen side må vi huske at her må de bygge opp alt fra bunnen av. Det er imponerende hva de har opp- nådd siden 2008. Og NORDEMs eksperter har bidratt. Fra begynnelsen av 2000-tallet ble de først sendt til Housing and Property Directorate (HPD) og senere til Kosovo Property Agency (KPA). Serberne skulle få tilbake sine eiendom- mer, men sakene var vanskelige og dårlig doku- mentert fra gammelt av. Dette var politisk betent og serberne måtte ha tillit til upartiskhet. Løsnin- gen var å gi jobben til utenlandske jurister.
– Kommer Kosovo til å lykkes?
– Det er for tidlig å si. Det er ikke enkelt å bygge et demokratisk system i et nytt land som utgår fra et land med autoritært regime og etter en omveltende konflikt. Demokratisk styresett bygges ikke på fem år. Starten har vært lovende, og mye gjenstår. Men jeg er optimistisk: Befolk- ningen i Kosovo er ung. Og landet er åpent i sin tilnærming til omverdenen.
BlIkkEt utENfRa
– Det er imponerende hva de har oppnådd i Kosovo. Og de norske ekspertene har bidratt på
en veldig god måte, sier Norges ambassadør til
Kosovo, Jan Braathu.
Nordemere på oppdrag
føler
tilknytning
– Jeg har alltid følt at jeg har en viss tilknytning, sier juridisk rådgiver Ermina avdic.
Ermina Avdic jobber til daglig med asylrett i UNE i Oslo.
Det var en kollega som tipset henne om NORDEM. Nå er hun i Kosovo på fjerde uken.
– Jeg har alltid følt en viss til knytning til området. Forel- drene mine er fra Montenegro.
Selv om jeg vokste opp i Norge, er jeg født i Makedonia. Og faren min arbeidet i Kosovo på 1980- tallet. Dessuten snakker jeg serbokroatisk.
– Hvordan er det å jobbe med eiendomsrett her?
– Det er spennende å jobbe med nye fag og rettsområder.
Men jeg er litt utålmodig. Jeg må si til meg selv at jeg trenger tid til å sette meg inn i tingene, før jeg kan levere like mye som de andre som har vært her lenge.
Han kom til Kosovo for fire uker siden, og bruker foreløpig tiden til å orientere seg. Den erfarne dommeren har fått kontor i EULEX-basen i Mitrovica, og et annet lenger nord. Han bor i Mitrovica og må følge sikkerhetsopplegget nøye.
Stensland har også erfaring fra Georgia, men da av mer råd- givende karakter. Nå skal han for første gang utøve dommer- gjerningen i utlandet.
– Jeg ser frem til å være dommer her, og til å samarbeide med de lokale kollegene. Det blir nok mer eller mindre vanlige strafferettsaker jeg skal ta meg av, i tillegg til krigsforbrytelser.
Forventninger? Dels er de faglige. Ved å lære et helt annet system, vil jeg kanskje få større forståelse av systemet hjemme.
Jeg har i mange år undervist i strafferett på universitetet, og tenker at å være her kan være nyttig i undervisning også.
I tillegg er det kulturen, nytt miljø og nye kollegaer.
faglig utviklende
– Ved å lære et helt annet system å kjenne, vil jeg kanskje få større forståelse av systemet hjemme, sier dommer i Strafferettsdomstolen i Mitrovica, Vidar Stensland.
Norske Ermina Avdic arbeider som juridisk
rådgiver i Kosovo.
Dommer Vidar Stensland har tidligere jobbet i Georgia.
Nå er han i Mitrovica i Kosovo.
Nordemere på oppdrag
Demper det krigerske
– Jeg gjorde noen feil i begynnelsen, sier dommer tore thomassen.
Han kom til Kosovo gjennom NORDEM i 2011.
Og som han selv beskriver det: «Jeg skjønte ikke helt tegninga først». Han forklarer:
– Når det gjelder eiendomssaker, er det en egen prosedyre. Det var noen dommere som hadde tatt over noen saker og gjort feil ved at de ikke fulgte denne prosedyren. Jeg tenkte: Men det gjør jo alle dommere- det er derfor vi har ankesystemer. Jeg skjønte ikke at de hadde gjort dette bevisst for å unngå den spesielle prose- dyren. At det var korrupsjon. Det er så følsomt.
Tore Thomassen satt tidligere i lagmannsretten i Kosovo, og i høyesterett. Med en ny reform som kom den 1.januar i år, endte han i ankedomstolen der han er en av tre internasjonale dommere.
– Dere har de mest følsomme sakene?
– Ja, det dreier seg mye om krigsforbrytelser, korrupsjon og folk med makt. Den mer ordinære kriminaliteten overføres mer og mer til lokale dommere.
– Kan du gi et eksempler på saker?
– Det var under krigen sommeren 1999.
Folk i en landsby med blant annet femten ser- biske familier fikk trusler. De måtte samle seg i et hus og ble utsatt for et KLA-angrep (Kosovo Liberation Army) som varte hele natten. Om morgenen gav de serbiske familiene seg og kom ut av huset. Kvinner og barn ble skilt fra men- nene. Og siden har ingen sett mennene igjen.
Tiltale ble reist mot noen som deltok i angrepet.
Det har også vært en del saker om likvidasjoner av albanerne som ikke var aktive i KLA. Men det er komplisert: For mange er de tiltalte krigshelter. Tenk deg selv: Etter krigen ville vi i Norge aldri akseptert at
«gutta på skauen» ble tiltalt for krigsforbrytelser.
Dommeren – som også er utdannet teolog og har vært prest, har militær erfaring i tillegg til at han har lang erfaring fra oljebransjen – har nå lært at virkeligheten er verre enn fantasien:
– Folk har for eksempel tjent penger på salg av drepte menneskers organer.
– Det kan være noen vil hevne seg på deg.
Er du redd?
– Nei, jeg er gammel. Lever anonymt og forsiktig. Men det florerer med våpen – også i rettssalen der partene gjerne har væpnede vakter. Med små skritt prøver jeg å dempe dette krigerske preget.
– Lærer du noe?
– Jeg får en annen innfallsvinkel til vår egen retts- og politiske tradisjon: Ser hvor skjørt det demokratiske, vestlige, sekulære, liberale demo- krati er.
– Er det vanskelig å få folk til å vitne?
– Ja, det gis immunitet og beskyttelse, men det er et gjennomgående problem at folk endrer sin forklaring i retten. Og for å hindre påvirkning har vi i kjennelsene tydelig måttet markere at myndigheter må holde seg unna.
Dommer Tore Thomassen arbeider i ankedomstolen der han er
en av tre internasjonale dommere. Her diskuterer
han med kollega Nina Grande.
Nordemere på oppdrag
folk er folk
– Vi får mennesker til å snakke sammen, sier prosjektleder Siv-katrine leirtrø.
– Det er viktig for meg å ikke være belærende.
Jeg liker at folk kan si det de mener. Dette er jo ikke mitt land, jeg kan forlate det når jeg vil, sier Siv-Katrine Leirtrø.
Når hun er ute på gatene i Pristina, hilser
«alle» på henne. Hun snakker flytende serbisk og litt albansk, og har bodd i Kosovo i fire og et halvt år.
– Det absolutt viktigste vi gjør er å få folk til å snakke sammen. Vi snakker med alle – også om Norges rolle. Å tenke at «folk er folk» er grunn- leggende for meg – det har jeg bestandig med meg i tilnærmingen.
Leirtrø har fagområdene statsvitenskap, sam- menlignende politikk og hovedfag i serbo-kroa- tisk. Hun har arbeidet mye med Balkanspørsmål tidligere, blant gjennom Utenriksdepartementet og gjennom NORDEM i EUMM (European Union Monitoring Mission). I dag er hun sendt gjennom
NORDEM til IMG (International Management Group), som prosjektleder.
Norge støtter flere av prosjektene i IMG øko- nomisk. Stikkord er demokratibygging, mennes- kerettigheter, bedriftsutvikling, likestilling, utdanning, ungdom, minoriteter, forsoning og dialog. Norge har også gitt støtte for å utvikle et Schengen-tilpasset visumsystem i Kosovo.
– Det virker som om utlendinger som kommer hit har en tendens til bare å være sammen med hverandre når de har fri. Hvorfor gjør de det?
– Kanskje er de litt skeptiske til de «farlige»
kosovoalbanerne? Men ved ikke å bli kjent med lokalbefolkningen, går man i en internasjonal felle.
– Det hjelper å kunne snakke språket?
– Det er klart, da blir man dessuten invitert hjem til folk, får bedre kontakt og blir bedre kjent med kulturen. Man må lære seg å lytte.
Siv-Katrine Leirtrø har kontor ved Zahir Pajaziti-plassen
i Pristina. Her er hun sammen med Adrian Zeqiri, direktøren for
det europeiske sentert for mino- ritetssaker i Kosovo, som er en av samarbeidspartnerne. I bak- grunnen: et bilde av den legen- dariske presidenten Ibrahim
Rugova som døde i 2006.
Blikket utenfra
I trappen opp til ordfører Bojan Stojanovic´s kon- tor, henger et fotografi av ham og Hillary Clinton.
Kommunen hans, som ligger like utenfor Pristina, ble dannet i 2009 i tråd med Ahtisaari-planen.
– Vi er et under. Et mirakel! Gracanica er en av de minste kommunene – men er den det snakkes mest om, sier Stojanovic langt inne et sted i siga- rettrøyken. Før han ble ordfører ledet han komi- teen for minoriteter i Parlamentet. Han er født i Pristina.
Nå forteller han:
–Pristina var ikke videre begeistret for ideen om å etablere den serbiske kommunen vår. Hadde det ikke vært for det internasjonale samfunnet, ville ikke Gracanica ha eksistert i dag. Og da hadde vi hatt det mye verre.
Han har mye på hjertet.
– Det er et faktum at hvis albanere kunne velge et Kosovo uten serbere, ville de ønsket det slik. Vi har det ikke lett. Vi befinner oss mellom barken og veden. Mellom Pristina og Beograd.
Beograd ser på oss som «Thaci-serbere» (Kosovos nåværende statsminister og leder for Kosovo demokratiske parti, Hashim Thaci. Tidligere politisk leder av KLA. Serbere i hele det tidligere Jugoslavia har falt sammen som folk, fordi man har tillatt at det er blitt styrt med fjernkontroll fra Beograd.
Det blir færre og færre serbere i Kosovo. For å ha en nasjonal strategi, må man ha to parametre:
1) forsoning og 2) det må fødes barn i området.
Den politikken de fører i Serbia, vil føre til at det blir et Kosovo uten serbere. Hvilket perspektiv har man når man bor i isolasjon og ensomhet?
Hvordan kan tre små kommuner overleve i isola- sjon? Det finnes heller ikke universiteter for våre unge her, for høyere utdanning må de reise til Serbia. De har ingen fremtidsutsikter.
Språket er et problem. I Kosovo vet man hvilken etnisk gruppe folk tilhører. Hvis vi ikke hadde hatt det internasjonale samfunnet i Kosovo…
Stojanovic stumper sigaretten og tenner en ny:
Jeg vet ikke om det er mulig for meg å beskrive hvor viktig det er for oss å ha dem der… Hadde det ikke vært for folk som Siv-Katrine Leirtrø, kunne du pakket sammen hele Ahtisaari-planen.
Mellom barken og veden
– Hadde det ikke vært for det internasjonale samfunnet, er jeg overbevist om at det ikke hadde vært noen kommune her i dag, sier den serbiske ordføreren i gracanica, Bojan Stojanovic.
Ordfører i byen Gracanica, Bojan Stojanovic, forteller engasjert om hverdagen i den serbiske enklaven.
Blikket utenfra
Spiller en viktig rolle
– Vi trenger ikke penger, men gode råd, sier kosovos viseutenriksminister petrit Selimi på flytende norsk.
Det var thorvald Stoltenberg og den norske diplomaten Kai Eide som oppdaget talentet Petrit Selimi. Tenåringen fikk stipend til å gå på norsk gymnas og universitet, og Petrit lærte seg norsk. Tilbake i Kosovo grunnla han en avis ved siden av universitetsstudier. Han var rådgiver for Statkraft og Telenor. Med sin tilknyt- ning til begge land, har han bidratt til Norges forståelse av Kosovo.
I 2008 gikk han inn i politikken, og fulgte i fot- sporene til far og bestefar. I dag er han viseuten- riksminister i en alder av 34 år.
Han møter oss i all hast til lunsj på en fortaus- restaurant i Pristina. Sluker en hamburger mens han snakker:
– Kosovo er bare fem år gammelt. Folk betaler skatt, vi har bygget veier og 120 skoler. Men vi trenger investeringer. Og gode råd. De norske ekspertene er hardt arbeidende folk. De har også en viktig rolle, i og med at de tar seg av de mest sensitive sakene.
Da Petrit Selimi vendte tilbake etter studi- ene i Norge, opprettet han
«Postpessimistene» – et nettverk av frivillige ung- domsorganisasjoner. Han startet en avis og en tegne- serie-kafé. I dag er han
viseutenriksminister.
Nordemere på oppdrag
Verktøy for beskyttelse
– Jeg er med på å utvikle verktøy som kan brukes av forhørsdommere og andre juridiske eksperter i DR kongo, sier vitne- beskyttelseseksperten, Hanan talbi.
Målet til den belgisk-marokkanske juristen Hanan Talbi er å styrke kongolesiske institusjo- ners beskyttelse av ofre, vitner og juridisk per- sonell under rettssaker.
Hun er sendt til DR Kongo av NORDEM for å jobbe i FN-operasjonen MONUSCO. Den legger vekt på å beskytte sivile, ikke minst når det gjelder seksualisert vold mot kvinner. Talbi jobber både med å sikre beskyttelsestiltak i utvalgte høyprofilerte rettsaker som kan skape presedens for andre saker, og med mer generell kapasitetsbygging og talsmannsarbeid.
– Det går fremover, men det tar tid, sier Talbi.
Hun drev sitt eget advokatfirma i Brussel, men ville heller arbeide med menneskerettig- hetsspørsmål. Derfor begynte hun først å jobbe som jurist i en humanitær organisasjon, men fant snart ut at hun heller ønsket å være med å bidra positivt til et lands endringsprosesser på lang sikt. Og derfor kontaktet hun NORDEM.
– Jeg føler meg heldig. For når vi iverksetter beskyttelsesmekanismer for ofre, ser jeg det konkrete resultatet av arbeidet mitt. Det er jeg takknemlig for.
Rettsstats- byggeren
utfordringene er overveldende.
Ressursene er små. – likevel tror jeg vi makter å ha en positiv påvirkning på utviklingen av Sør-Sudan, sier juridisk rådgiver Magnus forberg andersen.
Siden februar i år har Forberg Andersen bistått myndighetene i Sør-Sudan med å beskyt- te sivilbefolkningen gjennom utviklingen av rettsstaten – med særlig fokus på å bekjempe vilkårlige fengslinger. Han er sendt til FN-opera- sjonen UNMISS. Sammen med en kollega dekker han FNs arbeid på dette feltet i delstaten Warrap med 970 000 innbyggere.
– Vi har blant annet bidratt til å redusere ulovlige varetektsfengslinger og til å styrke rettspleien ved å legge til rette for mobile dom- stoler i distriktene, sier han.
Utfordringene er mange: For få dommere og advokater, overfylte fengsler og politiceller.
Det er sjelden strøm og veiene er ufremkomme- lige. Alt fra printerpapir til biler er mangelvare.
I tillegg kommer sikkerhetsutfordringene med spenninger mellom Sudan og Sør-Sudan, opp- rørske militser og stammefeider internt. Men Forberg Andersen vet hva som kreves av en fredsbevarer. Stikkordene er: Realitetsorientert, tålmodig, diplomatisk. Pågangsmot.
Og løsningsfokusert.
Foto: Privat
Foto: P
rivat
Den belgisk-marokkanske advokaten Hanah Talbi har
jobbet med rettssaker i Burundi og DR Kongo siden 2010. Magnus Forberg Andersen holder kurs for lokale partnere i Sør-Sudan.
Nordemere på oppdrag
– Hvilken strategi skulle vi ta for utvelgelse av saker til etterfors- kning? Det var et vanskelig valg, sier Siri Frigaard.
Hun kom til hovedstaden Dili i begynnelsen av januar 2002. Og fikk som «Deputy General Prosecutor for Serious Crimes» ansvaret for å lede arbeidet med å etterforske og iret- teføre de forbrytelsene mot men- neskeheten som var begått i perio- den forut for 25. oktober 1999 – da FN kom inn og overtok styrin- gen av landet. Hun ledet en gruppe på 134 eksperter.
Frigaard valgte å konsentrere seg om jakten på bakmennene:
– Tiltalen det ble mest oppmerk- somhet rundt var mot åtte høytstå- ende personer som alle befant seg i Indonesia, blant annet general og tidligere forsvarsminister Wiranto samt en tid ligere guvernør i Øst- Timor, Abilio Soares. Men til min store skuffelse ville ikke Indonesia sam arbeide. Per i dag er ingen av disse blitt stilt for retten. Det er heller ikke noe internasjonalt press for at dette skal skje.
Før Frigaard tok juridikum, jobbet hun en tid for Utenriksdepartementet.
Det var da hun fikk høre om NORDEM første gang. Senere sendte hun inn CV´en. Hun fikk flere oppdrag.
I tillegg til å være førstestatsadvo- kat, er Frigaard i dag embetsleder for Det nasjonale statsadvokat- embetet for bekjempelse av organi- sert og annen alvorlig kriminalitet.
Hun jobber med saker som folke- mord, forbrytelser mot menneske- heten og krigsforbrytelser i tillegg til terrorisme, datakriminalitet, seksu- elle overgrep mot barn på nett samt organisert kriminalitet.
Nå når hun ser seg tilbake, er det sterkeste inntrykket hun sitter igjen med etter halvannet år i Øst-Timor dette:
– De gjenlevende kvinnene som hadde mistet sine menn og sønner, og som med triste øyne stilte spørs- målet: «Hvorfor er ikke han som drepte mine i fengsel?»
ledet etterforskningen
– Skulle vi konsentrere oss om dem som hadde deltatt i drapene og som fortsatt befant seg i landet? Eller om dem som hadde organisert drapene, men som befant seg i Indonesia, sier førstestatsadvokat Siri frigaard. I 2002 var hun i øst-timor.
Foto: Privat
Nordemere på oppdrag
I 1995 begynte rettssaken mot etiopiske Mengistu Haile Mariam.
Han spilte en ledende rolle i militær- kuppet som avsatte keiser Haile Selassie i 1974. I 1987 ble Mariam president, fire år senere gikk han i eksil i Zimbabwe. Mariam og andre i Dergen (De væpnede styrkers koordineringskomité), ble tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten under den røde terror i 1970-årene.
Frode Elgesem ble sendt av NORDEM på flere korte oppdrag til Etiopia for å observere rettsoppgjøret. Retts- sakene foregikk sentralt i Addis Abeba og i lokale domstoler flere steder i landet.
– At oppgjøret gikk tregt og hadde store mangler, var særlig alvorlig fordi det høyst sannsynlig ville bli lagt ned påstand om dødsstraff.
Rettsopp gjøret la beslag på store deler av ressursene til rettsappa-
ratet, som allerede var underbe- mannet og oversvømt av saker.
Det skapte en håpløs situasjon for rettssystemet, sier Elgesem som i dag er partner i advokatfirmaet Thommessen.
Det var da han arbeidet med men- neskerettighetssaker hos Regje- ringsadvokaten, at han ble spurt om han ville stå på NORDEMs beredskapsstyrke.
– Kunnskapen om forholdene som kolleger i land som Etiopia arbeider under, gir meg et sunnere perspektiv på vår norske advokathverdag.
Det slår meg hvor likt vi tenker:
Et faglig fellesskap med kolleger som har vokst opp og arbeider under andre kulturelle og materielle forhold, er spennende. Her ligger det mange gode muligheter for viktig samarbeid.
Kunnskapen om forholdene som kolleger i land som Etiopia arbeider under, gir meg et sunnere perspektiv på vår norske advokathverdag.
Foto: CF-Wesenberg/
kolonihaven.no
Et sunnere perspektiv
– Rettsoppgjøret med Derg-regimet gikk i sneglefart og led av alvorlige mangler når det gjaldt menneskerettigheter, sier forretningsadvokat frode Elgesem.
Han var i Etiopia på 1990-tallet.
Nordemere på oppdrag
Sendelagslederen
– Jeg føler at jeg gjorde noe meningsfullt, og at jeg fikk til noe selv om det er langt fram.
Det var en eventyrlig tid, sier Ivar Vikki. I mange år var han en av NORDEMs utsendinger til OSSE.
Russland, Armenia, Tadsjikistan, Georgia, Kasakhstan. Ivar Vikki, som i dag er pensjonist, har bred erfaring fra land som tidligere var en del av Sovjetunionen. Folk har spurt ham hvordan han har orket å jobbe så lenge ute – ofte under vanskelige politiske og sosiale forhold. Da svarer han at de mange varierende, spennende, og utfordrende oppdragene tente en ny gnist i ham hver gang. Han føler ganske enkelt at han gjorde noe meningsfylt.
Han er cand.philol. av utdannelse med engelsk litteratur som hovedfag, men har så å si i hele sitt yrkesaktive liv arbeidet med internasjonale forhold. Først i etterretningstjenesten, hoved- sakelig med analyse av militær-politiske spørs- mål. Men da Sovjetunionen kollapset, gikk han ut av tjenesten. Han kontaktet NORDEM, for å bli valgobservatør:
– Jeg ble sendt til Balkan, Russland, Armenia og Georgia for å observere valg. Etter en periode som sjef for Flyktninghjelpen i Nord-Ossetia, ble jeg i 1998 nestkommanderende for OSSE i Geor- gia. Det ble det største sendelaget i Kaukasus med over 300 ansatte – også med internasjonale observatører på grensen mellom Georgia og Tsjetsjenia. I 2003 ble jeg sjef for FNs kontor for menneskerettigheter i den georgiske
utbryterrepublikken Abkhasia. Så var jeg i fire år sjef for OSSE i Kasakhstan etterfulgt av ett år i Turkmenistan for Statoil med hovedoppgave å etablere et nærvær der. Deretter, fra 2009, ble jeg leder for OSSE Tadsjikistan fram til februar i år.
I motsetning til flere sendelag som i praksis er rene prosjektkontorer, har sendelaget i Tadsjikis- tan et mandat til å vurdere politiske forhold i lan- det. Det ble en oppgave i balansekunst for Ivar Vikki:
– På den ene siden måtte jeg opprettholde kor- rekte og konstruktive forbindelser med vertslan- dets myndigheter, men samtidig uten å miste synet av OSSEs prinsipper og forpliktelser. Det var vanskelig: Som sendelagsleder var jeg en aktør på den innenrikspolitiske arena, men uten at vår virksomhet måtte bli oppfattet som en inn- blanding i indre anliggender – hvilket i praksis ville ha lammet vår virksomhet fullstendig. Derfor var det viktig å bygge opp tillit til vertslandets myndigheter. Da kunne jeg også formidle bekym- ringsmeldinger – om for eksempel påstander om politiovergrep mot grupper eller individer – direkte til de relevante myndigheter. Som i flere tilfeller fulgte opp.
Nordemere på oppdrag
– Hva er du mest fornøyd med av det du fikk til?
– I Tadsjikistan er det arbeidet med å fremme fri presse gjennom praktiske støttetiltak. Arbeidet som er gjort gjennom tolv såkalte ressurssentra rundt om i landet, som driver opplæring av kvin- ner på landsbygda. Under parlamentsvalget i 2010 ble kvinnenettverket brukt til å spre infor- masjon om hvilke rettigheter man har ved valg.
Valgdeltakelsen økte i de områdene der kvinne- sentrene var involvert. Vi etablerte en
tverrpolitisk gruppe, med kvinner fra alle partier.
Og OSSEs stabsskole for høyere toll- og grense- politioffiserer (OSCE Border Mangement Staff Col- lege). Den ble etablert i 2009 og er en del av sen- de–laget i Dusjanbe. I fjor ble 600 elever fra mer enn 30 land uteksaminert derfra.
Men det er likevel minnene fra hverdagen som er de sterkeste. Møter med folk – særlig på lands- bygda. Alltid en åpen dør. Alltid et åpent sinn.
...opprettholde korrekte og konstruktive fobindelser med vertslandets myndigheter, men samtidig uten å miste synet av OSSEs prinsipper og forpliktelser.
Foto: Privat
Nordemere på oppdrag
Som en knyttneve
– NORDEM har forandret livet mitt, sier Ingunn-Sofie aursnes som i dag er direktør for utlendingsnemnda.
Menneskene er små der nede på operabyggets hvite tak. Ved siden av ligger Oslofjorden. Blank og stille. Ingunn-Sofie Aursnes står ved panora- mavinduet. Løfter blikket. Ser utover horisonten.
Hun har vært direktør i Utlendingsnemnda (UNE) i et år. Nå har hun fått et helt nytt kontor. De inn- rammede fotografiene fra Afghanistan er ennå ikke hengt opp.
Hun reflekterer:
– Over 45 millioner er på flukt. Så mange mennesker er i bevegelse i verden. Norge, som ligger på utsiden av alt og på kanten av Nord- sjøen, merker bare et lite blaff av dette. Jeg har tidligere arbeidet i flere land. Har fått under huden problemstillinger som har sin bakgrunn i krig og konflikt. Og hva har jeg lært?
Foto: Pia Skjelstad Lahnthaler
Nordemere på oppdrag
Jo, at vi må forstå at det vi kaller «innvandrings- spørsmål» i Norge, egentlig er del av det store migrasjons bildet.
Gjennom en periode på ti år reiste hun ut på opp- drag for NORDEM. UNE behandler klager etter avslag på asylsøknader. Hvordan bruker Aursnes sin erfaring fra NORDEM rent konkret?
– Det er viktig med holdningsarbeid i min jobb. I mange av sakene vi får, er det et spørsmål om troverdighet. Noen snakker ikke sant. Slik er det. Det er en stor utfordring for våre beslut- ningstakere. Men selv om UNE kommer frem til at kriteriene for å få opphold ikke fylles, må vi likevel ha en respekt for at mennesker pakker sammen alt og reiser. At de gjør noen valg i liv- ene sine. Nå sier jeg ikke at mine medarbeidere ikke har den respekten. Men jeg snakker mye om dette i jobben min. At vi må passe oss for asylsø- kerforakt. Og det er NORDEM som har gjort meg sånn.
Ingunn-Sofie Aursnes er utdannet jurist og har all sin erfaring fra den offentlige forvaltningen: Hun har vært dommerfullmektig, og avdelingssjef for Kommunalavdelingen, senere Justisavdelingen, hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Hun har vært rådmann i Jevnaker kommune, og rådgiver for Legal Aid Project i Flyktninghjelpen. Videre har hun vært seksjonssjef i UNE, nemndleder på samme på sted, og direktør for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker.
Det var da hun var rådmann i 1998 at hun fikk høre om NORDEM:
– Jeg skulle ansette en ny skolesjef på Jevn- aker, og intervjuet Jan Erik Larsen. Han sa at han stod på NORDEMs liste og kunne bli sendt ut på valgoppdrag. Jeg svarte at det sikkert var bra med en skolesjef som ville reise ut på den måten, og så ga jeg ham jobben. Året etter oppfordret han meg til å legge inn en søknad til NORDEM.
Det gjorde jeg, og ble tatt opp.
I 1998 – tre år Dayton-avtalen ble underskrevet og det offisielt var slutt på Bosnia-krigen – reiste Ingunn-Sofie Aursnes ut på sitt første oppdrag.
Hun ble sendt til OSSE, som internasjonal råd- giver under velgerregistreringen i Banja Luka, nord-vest i Bosnia-Hercegovina.
– Det traff meg som en knyttneve. De hjem- vendte på Balkan etter den etniske rensingen.
Etter det ville jeg si opp jobben min som råd- mann. Jeg kunne ikke lenger vise interesse for små hull i veien på Jevnaker. Samtidig forstod jeg at de på Jevnaker hadde behov for en rådmann som viser interesse for veier.
Aursnes var da 46 år gammel. Yngstemann var 22 og de tre andre hadde flyttet hjemmefra.
Dess uten hadde hun, som hun uttrykker det:
«En selvgående mann».
Fra 1998 til 2008 hadde hun oppdrag i flere land på Balkan. Her arbeidet hun med demokratibyg- ging, menneskerettighetsovervåkning, våpenhvi- leovervåkning og godt styresett. I tillegg har hun jobbet i Sør-Afrika, Serbia, Afghanistan, Sri Lanka og Pakistan.
– Jeg lærte mye om mennesker: Ser hvor enkle livene våre er her hjemme, i motsetning til der ute. En venn og kollega i Sør-Afrika sa det omtrent slik: «Det vanskeligste en nordmann går gjennom i livet, er å bli født. Etterpå er alt lett».
Sånn er det for de fleste av oss i Norge. Jeg er også glad for at jeg har fått venner andre steder i verden. De er et korrektiv for meg.
Hva jeg har bidratt med selv? Det er store ord:
Men jeg opplevde at jeg gjorde en forskjell. Med den norske forvaltningen i ryggsekken, kunne jeg stå oppreist. Kunnskap om offentlighet, innsyn, maktfordeling, rettsikkerhet. Alt det som vi byg- ger vårt samfunn opp på kom til sin rett der ute.
På den annen side opplevde jeg også en sterk personlig utvikling. Jeg kom dit jeg ble sendt alene – ikke i en ramme eller i en relasjon sånn som jeg er i hjemme. Jeg var jo bare meg. Det vokste jeg på som menneske. Jeg ble en klokere kvinne av å jobbe for NORDEM.
Fakta om
iNtERNaSJONal ValgObSERVaSJON
Internasjonal valgobservasjon innebærer å observere hele valg- prosessen, inkludert valgrelatert lovverk, valgadministrasjon, media, klagemekanismer, stemmegivning, opp telling, tabulering, annonsering av resultat og oppfølging i perioden etter valget.
Ekspertene i «core team» ankommer landet seks til åtte uker før valg- dagen. Like etter blir team på to og to internasjonale langtidsobservatører plassert ut i hele landet. Rundt valg- dagen blir operasjonen forsterket av flere hundre korttidsobservatører som observerer og rapporterer om prosedyrene på valgdagen.
Basert på samtlige observasjoner utarbeides en vurdering av valg- prosessen som offentliggjøres kort tid etter valget.
Internasjonal valgobservasjon har som mål å vurdere valgprosesser i tråd med internasjonale, regionale og nasjonale standarder for valg og gi anbefalinger i tråd med disse for å fremme demokratisk utvikling i landet.
Valg:
ObSERVaSJON Og StøttE
Hejdar Alijev (bildet) var president fra 1993–2003. Sønnen hans, Ilham Alijev, gikk etter årets valg inn i sin tredje presidentperiode.
Oppdrag
aSERBaJDSJaN
Det er ikke valgresultatet langtidsobservatør Rune Hauger konsentrerer seg om, men selve valgprosessen. i tillegg har han ansvar for korttidsobservatørene.
Den 9. oktober i år ble det avholdt valg i Aserbajdsjan. OSSE sendte, gjennom Kontoret for demokratiske institusjoner og menneskeret- tigheter (ODIHR), over 300 internasjonale valg- observatører til landet som ligger i Sør-Kaukasus.
Norge bidro gjennom NORDEM med to langtids- observatører og ni korttids–observatører. Dagen etter at folk hadde avlagt sin stemme, oppsum- merte OSSE valget i en pressemelding sendt fra hovedstaden Baku: «Valget i Aserbajdsjan ble undergravet av begrensninger på fundamentale rettigheter, mangel på lik praksis av spilleregler og markante problemer på valgdagen…».
President Ilham Alijev fikk 85 prosent av stem- mene. Nummer to ble Jamil Hasenli med fem prosent. Alijev takket folket for støtten og gikk inn i sin tredje periode. Han sa at presidentvalget i Aserbajdsjan var en seier for demokratiet.
Lørdag den 5. oktober, og Rune Hauger befinner seg i et møterom i Hotel Qafqaz i Baku. Rundt det ovale bordet sitter de andre internasjonale lang- tidsobservatørene. De har alle levert inn rappor- ter om sine siste observasjoner fra den pågående valgkampen. Nå skal det oppsummeres.
En av dem tar ordet:
– På et valgmøte for opposisjonspartiet så vi en mann som gikk rundt og tok bilder av folk. Jeg spurte om han var journalist. «Nei», svarte han.
Da jeg så spurte om han fotograferte eller filmet dem som var til stede, sa han at han fotograferte bygningen. «Så du er kanskje arkitekt», spurte jeg da. Hvorpå han svarte «Ja», og gikk.
Enkelte syrlige smil blant møtedeltakerne. Der sitter også leder for ODIHR-operasjonen, italien- ske Tana de Zulueta, og lytter til det som blir sagt. Ved hennes venstre side, danske Harald Jepsen, som er nestleder. På hennes høyre side sitter koordinator for langtidsobservatører, ser- biske Masa Janjusevic. De tre utgjør – i tillegg til flere andre eksperter – «core team».
En langtidsobservatør sier:
– Folk forteller at politiet skriver ned navnene deres på valgmøter. Mange vi har snakket med hevder også at de blir filmet. Det er tydelig at noen kommer på møtene bare for å observere folk.
En annen forteller om en journalist som ble slått ned. Andre har også hørt flere historier om journalister som blir slått og fengslet. En lang- tidsobservatør rapporterer om bygningsmasse, bulldosere og annet som blir lagt i veien for å
hindre folk i å gå på opposisjonens valgmøter.
Andre kan bekrefte at de har sett det samme.
Men ingen har observert slike uregelmessigheter når det gjelder regjeringspartiets valgmøter.
Harald Jepsen oppsummerer:
– Vi ser nå, av deres observasjoner, at journa- lister ikke får gjort jobben sin, og at folk forhin- dres i å bevege seg.
30 internasjonale langtidsobservatører har vært i Aserbajdsjan siden den 11. september. De blir satt sammen i team på to og to. Hvert team får ansvar for et valgområde – og for et antall kort- tidsobservatører. Rune Haugers partner er fra USA og heter Genevra – «Ginny» – Kingsley.
Siden september har de to bodd og arbeidet tett sammen i byen Mingachevir, som ligger i valg distriktet Øst-Ganja.
Arbeidsoppgavene består blant annet av:
Å reise rundt og observere valgmøter, snakke med folk for å finne ut om de har møtt opp frivil- lig eller om de er blitt truet til å møte opp, snakke med representanter for de ulike partiene, obser- vere media og journalistenes bevegelsesfrihet, se på valglokalene, skrive rapporter til «core team», lage briefing-pakker som blant annet inneholder kart, informasjon om den politiske situasjonen
i området samt liste over valglokaler, intervjue tolker og finne sjåfører, lese og svare på e-post.
– Det har vært lange arbeidsdager. Mer intenst enn jeg hadde trodd på forhånd. Men veldig interessant. Jeg skjønner nå hvilken nøkkelrolle langtidsobservatørene spiller for oppdraget: Vi er øyne og ører for «core team», sier Hauger.
Ved siden av å ha tatt en mastergrad ved London School of Economics og en bachelor i samfunns- geografi ved universitetet i Oslo, har han vært utvekslingsstudent ved universitetet i Sâo Paulo i Brasil. Han har reist alene i mange land og stu- dert flere språk. Hauger arbeider i dag som tolk i Oslo. Det er første gang han er langtidsobserva- tør. Han har tidligere vært korttidsobservatør ved valg i Georgia og i Armenia.
Det er kveld og nokså kjølig for årstiden i hoved- staden Baku. Der hvor oljepengene blant annet har manifestert seg i dyre biler, ny arkitektur og elegante butikker. Hauger spaserer forbi store bilder av president Ilham Alijev og hans far og
«landsfader»: tidligere president Heydar Aliiev (1923–2003). Målet er en liten indisk restaurant han har besøkt tidligere.
Det er bare noen få dager til valget i Aserbajdsjan.
Den norske valgobservatøren Rune Hauger (t.h.) er på møte
med de andre langtids - observa tørene i Baku.
Han setter seg. Bestiller en kikert-curry. Finner frem mobilen og slår nummeret til Ginny, som befinner seg «hjemme» i Mingachevir:
– Hei, går det bra? Du, jeg må fortelle deg noe:
Observatørene skal ifølge valgloven kunne bevege seg fritt i valglokalet. Men nå har jeg hørt at de kan komme til å få beskjed om å sitte på stoler langs veggen – hvordan skal de da få god nok oversikt? Dette må vi be korttidsobserva- tørene om å merke seg…
Korttidsobservatørene fløy inn til Baku fire dager før valget. De kommer fra Europa, USA, Canada, Russland og land som tidligere var en del av Sovjetunionen. På Hotel Qafqas møtte de valg- operasjonens ledelse og en rekke foredrags- holdere. I tillegg ble de introdusert for langtids- observatørene. Mandag den 7. oktober skal de endelig reise til sitt valgdistrikt.
I bussen til Mingachevir deler Hauger ut informa- sjonspakker, mobiltelefoner og kart til korttids- observatørene. De er nå satt sammen i team bestående av to personer. Bussturen, som tar mellom fire og fem timer, er en gyllen anledning til å bli litt kjent med hverandre.
Da bussen svinger opp foran Hotel Kur i Mingachevir, samles passene raskt inn og alle får utdelt rom. I resepsjonen venter også tolker og sjåfører som teamene skal samarbeide tett med de neste dagene.
De to langtidsobservatørene har rigget til et pro- visorisk kontor i et av møterommene på hotellet.
På gulvet ligger et kart over regionen. Områdene med de ulike valglokalene er markert med ulike farger. På bordet står pc, faksmaskin og skanner.
Markeringspenner, mobiltelefoner, en pose sjoko- lade, en tekopp, et glass med peanøttsmør.
– Vi har en slags stillingskrig: Jeg roter – Ginny rydder, sier Hauger. Det er i dette rommet møtene med korttidsobservatørene holdes.
Rune Hauger viser korttidsobservatørene hvilket område av landet de skal observere i.
