Pressens selvdømmeordning
– profesjonsbygging eller samfunnskontrakt?
Line Noer Borrevik
Vår 2016
Masteroppgave i statsvitenskap, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
35 381 ord
”Vi trenger et organ som kan lugge oss i håret”
Redaktør Kjell Lynau i billedbladet ”Nå” i NPs hovedstyre, 12 juni 1972
©Line Noer Borrevik 2016 Stavanger 12.05.2016
Forord
Interessant nok er forordet det siste man skriver. Det er en glede.
Alle slags takk til veileder Bernt Årdal, for kyndige og pedagogiske innspill, og ikke minst for å starte hver eneste tilbakemelding med oppløftende kommentarer. Takk til Espen Reiss Mathiesen for hjelp og støtte og muntre tilrop, til Kirsten Jæger Fjetland for en veldig god idé, til Terje Isachsen for gode råd i innspurten, og takk til Inge Rykkje, Svein Brurås, Sven Egil Omdal, Jens Barland, Sigurd Allern, Skjalg Fremo, Knud Knudsen, Eli Skogerbø, Lars Arve Røssland, Nils Øy, Raino Malnes og alle de andre flinke folkene jeg freidig nok har tatt kontakt med og fått fyldige og nyttige svar fra. Ikke én har ignorert min henvendelse.
Stor takk også til Kjersti Løken Stavrum, Per Edgar Kokkvold og de fine folkene i Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening. Takk til kontorkompisene i
Erfjordgata 8 og til Pål, mannen i mitt liv, for at jeg er kvinnen i hans liv, også etter dette.
Sammendrag
Denne masteroppgaven tar mål av seg å undersøke hva slags rolle utviklingen av seldømmeordningen har spilt for norsk presses posisjon, eller samfunnsoppdrag.
Selvdømmeordningen omfatter Pressens Faglige Utvalg (PFU), Vær Varsom-plakaten (VVP) og tekstreklameregimet, og oppgaven ser på utviklingen av selvdømmeordningen fra 1972 fram til 2013, og undersøker ordningens stilling i dag blant dem som i størst grad forholder seg til den – redaktørene.
Et diakront og et synkront perspektiv er altså anlagt. I min historiske analyse ser jeg på endringer i selvdømmeordningen i lys av profesjonsbyggingsprosessen og i lys av samfunnskontrakten, i tidsperioden fra 1972 til 2013. Spørreundersøkelsen min er gjennomført i samarbeid med Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening, og ble sendt ut september 2015.
Hendelser er drøftet i lys av profesjonsbyggingsprosess og samfunnskontrakt, også med det formål å indentifisere spenninger mellom dem.
This master thesis investigates the part the Norwegian press’ system of self- regulation has played in establishing a the press’ public mission. The system of self- regulation is constituted by the Press Complaints Committee (PFU) and the code of ethics (VVP), including the historic code regulating the relationship between journalism and advertising. The thesis works along a timeline from 1972 up to 2013, and through a survey conducted in September 2015 aims to shed light on Norwegian editors
relationship to the system of self-regulation.
Events are discussed from a perspective of building a profession, and a
perspective of fulfilling a social contract, including identifying possible conflicts between the two perspectives.
Innholdsfortegnelse
Side Kapittel 1 Teoretisk forankring og problemstilling
1.1 Innledning 1
1.2 Hva slags maktposisjon har pressen? 3
1.3 Demokrati, politiske ressurser og pressens betydning 5
1.4 Samfunnskontrakten og samfunnsoppdraget 8
1.5 Profesjonsbygging og samfunnsoppdraget 12
1.6 Selvdømmeordningen 15
1.7 Problemstilling 16
Kapittel 2 Metodisk tilnærming
2.1 Omveien til målet 18
2.2 Metodisk design 19
2.3 Diakront forskningsopplegg – historisk analyse 19
2.3.1 Materialet 20
2.3.2 Avgrensning 20
2.3.3 Kontekstualitet 21
2.4 Synkront forskningsopplegg – spørreundersøkelse 21
2.4.1 Utvalgsutfordringer 22
2.4.2 Utforming av spørreundersøkelsen 24
2.4.3 Pilotundersøkelse 24
2.4.4 Spørsmålstyper og svaralternativer 24
2.4.5 Spørsmålenes kvalitet 25
2.4.6 Analyseverktøy 25
2.4.7 Respons – svarprosent 26
2.4.8 Reliabilitet 26
2.4.9 Validitet 27
2.4.10 Pionerundersøkelse 27
2.5 Avsluttende bemerkning 28
Kapittel 3 Historisk analyse
3.1 Innledning 29
3.2 Plakatene og vedtektene før 1972 – en oppsummering 29
3.3 Selvdømmet før 1972 31
3.4 Tidslinje 33
3.5 Pressens faglige utvalg blir etablert 34
3.6 Mot ny Vær Varsom-plakat 35
3.7 Nytt tekstreklameregime 37
3.8 PFUs vedtekter revideres for første gang 40
3.9 ”Injurieprosessens førsteinstans” 41
3.10 PFU: ”Berget som fødte en mus” 41
3.11 Oppgjøret med favørene 43
3.12 Det koker i PFU 44
3.13 VVP: Revisjon på overtid? 45
3.14 VVP: Hensyn til pårørende, og manipulering av bilder 47
3.15 PFU: Initiativrett og presseombud 47
3.16 VVP: Kompetanseområdet utvides 49
3.17 11 dager i januar 50
3.18 PFU: Et steg foran lovgiverne 51
3.19 PFU: Fellelser i to versjoner 52
3.20 PFU: Etisk rikssamling, nesten 52
3.21 TRP: Regler i ti punkt 53
3.22 PFU: Påstander om selvtekt 54
3.23 PFU: §4-striden avsluttes 55
3.24 PFU: Utvidet klageadgang 55
3.25 VVP: Barnevern og nettroll 56
3.26 VVP: Ny selvmordsparagraf 58
3.27 TRP: Regler i tolv punkt 59
3.28 VVP: Oppgjør med betalingsjournalistikken 60
3.29 PFU: Rydding 61
3.30 PFU, VVP og TRP: I lys av sosiale medier 61
3.31 Systemkritikk og brannslukking 62
3.32 Oppsummering 63
Kapittel 4 Redaktørenes forhold til selvdømmeordningen
4.1 Innledning 66
4.2 Holdning til selvdømmeordningen 67
4.3 Reaksjon på fellelse 71
4.4 Om å unngå klage og fellelse 77
4.5 Håndtering av fellelser 79
4.6 Bruk av selvdømmeordningen som rådgiver 84
4.7 Bruk av PFUs uttalelser 87
4.8 Oppsummering 89
Kapittel 5 Konklusjoner, refleksjoner og anbefalinger
5.1 Hovedfunn 91
5.2 Konklusjoner 93
5.2.1 Det som ikke ble endringer av selvdømmeordningen 93
5.2.2 Det som satte etikken til side 94
5.2.3 95
5.3 Refleksjoner og anbefalinger 96
5.4 Avslutning – et hjertesukk 97
Figurer og tabeller
Figur 1 34
Figur 2 48
Tabell 4.1: Holdning til selvdømmeordningen 67
Tabell 4.2: Felte og uenige redaktørers oppslutning om PFU 69 Tabell 4.3: Holdning til at selvdømmeordningen justeres
etter press fra opinionen 70
Tabell 4.4: Betydning av at grunnorganisasjonene står samlet 71
Tabell 4.5: Reaksjon på fellelse 72
Tabell 4.6: Årsak til fellelse 75
Tabell 4.7: Konsekvenser for medarbeidere involvert i fellelse 76 Tabell 4.8: Hindret klage ved hjelp av minnelig ordning 78
Tabell 4.9: Plassering av fellelse 80
Tabell 4.10: Arkivering av felt materiale i publikumsåpne arkiver 81 Tabell 4.11: Rådgiverpreferanser i etiske spørsmål 85
Tabell 4.12: Rådgiverpreferanser i klagesaker 85 Tabell 4.13: Anvendelse av uttalelser til etikkrøkt 87 Tabell 4.15: Konsekvenser av en fellelse 88
Kapittel 1 Teori og problemstilling
1.1 Innledning
Denne masteroppgaven handler om pressens posisjon i det norske samfunnet og hvordan denne posisjonen er legitimert gjennom utviklingen av pressens
selvdømmeordning. Ordningen består av selvdømmeorganet Pressens faglige utvalg, og de etiske kjørereglene slik de er nedfelt i Vær Varsom-plakaten og
Tekstreklameplakaten.
Da Norge fikk sine første aviser sent på 1700-tallet, var dette bortimot rene annonseaviser, med kunngjøringer, personaliastoff og forretningsmeldinger, sammen med matoppskrifter og litteratur, gjerne føljetonger. Det redaksjonelle innholdet, i betydningen journalistikk, kom et stykke utpå 1800-tallet og først ved en lovendring i 1867 ble avismarkedet åpnet for fri konkurranse. (Ottosen 1996: 9-12) Byggingen av det norske demokratiet innebar partidannelser, og de politiske partiene knyttet etter hvert til seg aviser som talerør for sin politikk. Etableringen av kringkasting, først i form av radio, etter hvert også som TV, endret ikke på det forholdet, og helt fram til sent på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet, var avisene knyttet til en partipolitisk ideologi.
(Raaum 1999: 34)
Oppløsningen av båndet mellom parti og avis har et mangfold av årsaker, konsekvensen var imidlertid at journalistikken måtte se seg om etter en annen oppdragsgiver. Man hadde vært ”his master’s voice”, og begrunnet sin eksistens gjennom partitilhørigheten. Spørsmålet var nå hvordan man skulle legitimere sin posisjon i samfunnet.
Pressen, i betydningen den journalistiske delen av avisenes (og etter hvert andre mediers) innhold, så seg selv da, som i dag, som en viktig brikke i demokratiet. De tre statsmaktene alene var ikke en tilstrekkelig garantist for borgernes demokratiske deltakelse og det Robert Dahl kaller ”opplyst forståelse” (enlightened understanding) (Dahl 2015: 37). ”Den lille mann” ble av pressen oppnevnt som oppdragsgiver, gjennom det man kalte ”samfunnsoppdraget”. Med denne oppdragsgiveren ble det viktig å
insistere på uavhengighet fra alle andre samfunnsaktører.
Hvilke mekanismer er det som legitimerer og vedlikeholder pressens posisjon, pressens samfunnsoppdrag? Dette spørsmålet vil jeg prøve å belyse ved hjelp av teori om samfunnskontrakt, og teori om profesjonsbygging. Hvilke endringer i
selvdømmeordningen kan tilskrives en profesjonsbyggende strategi, og hvilke endringer kan mer plausibelt forklares i lys av samfunnskontrakten? Hvilke spenninger finnes mellom disse perspektivene, disse strategiene, og hva betyr disse spenningene? Ved hjelp av en historisk analyse ser jeg på endringer i selvdømmeordningen og forholdene rundt endringene, og vurderer dem i nevnte perspektiver. Jeg drøfter også redaktørers holdning til og praksis rundt selvdømmeordningen i dag, gjennom en
spørreundersøkelse jeg har gjennomført.
1.2 Hva slags maktposisjon har pressen?
En god begynnelse på en utforskning av pressens makt er å konstatere hva slags makt den ikke har. Pressen har ingen konstitusjonell makt. Det mange liker å kalle ”den fjerde statsmakt”, er grunnleggende forskjellig fra de øvrige statsmaktene – storting, regjering og domstolene. De tre statsmaktene henter sitt solide fundament i kongerikets konstitusjon, den fjerde statsmaktens grunnlag er lagt skrøpeligere, og svært uklart. I det hele tatt å kalle pressen en statsmakt er omstridt, og et begrep pressefolk tar avstand fra. Å opprettholde avstand mellom staten og pressen er viktig, og godt begrunnet. Pressen erkjenner sin makt, og den er alt annet enn statens.
Grunnloven, i sin opprinnelige form nøyde seg med å konstatere at trykkefrihet bør finne sted, og at ingen skal kunne straffes for publiseringer, med mindre de strider mot en rekke nevnte straffelovbestemmelser. ”Frimodige ytringer, om statsstyrelsen og hvilken som helst annen gjenstand” nevnes spesifikt som tillatt for enhver. Revisjonen av §100 i 2004 inneholder også strafferettslige begrensninger, men det rettslige ansvaret skal holdes opp mot ytringsfrihetens begrunnelse. Det siste leddet i den nye
§100 pålegger staten et ansvar for ”å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”. (Jacobsen m.fl: 2008)
I lys av at statlige subsidier av pressen har eksistert siden pressestøtten ble innført i 1969, er siste ledd i nye §100 mest av alt en bekreftelse på en veletablert praksis. Pressen nyter en rekke privilegier, ikke minst i form av direkte pengestøtte og et særegent, og svært gunstig, momsregime. I dette ligger en implisitt begrunnelse for pressens eksistensberettigelse og posisjon.
Mens de tre statsmaktenes myndighet, innflytelse og begrensninger er beskrevet og forankret i lovverket, savner altså den litt uryddige halvbroren et tilsvarende
ankerfeste. Det er kanskje desto viktigere å se litt nærmere på denne makten.
I følge Fredrik Engelstad (Engelstad 1999:17) beskriver Robert Dahl makt slik «A har makt over B i den grad A får B til å gjøre noe han/hun ellers ikke ville gjort.» A og B kan være individer eller grupper av individer, institusjoner eller også stater. Det Dahl sier med denne definisjonen er at den har makt som kan framtvinge handlinger, eller hindre handlinger, hos andre i strid med deres ønsker og preferanser.
Umiddelbart kan dette synes som en dårlig beskrivelse av pressens makt.
Riktignok hender det at opinionen opplever at presseomtale tvinger fram motvillige handlinger, men rene tvangssituasjoner er knapt dagligdagse. Pressens makt framstår som langt mer subtil. I følge Engelstad opererer Stephen Lukes med tre former for maktutøvelse (ibid: 17-19).
a) A får sin vilje gjennom på bekostning av B, altså en situasjon der maktutøvelsen er tydelig.
b) A benytter sin makt til å sette dagsorden, og dermed fortrenge Bs hjertesaker fra beslutningsareaen. Maktutøvelsen er mindre tydelig, og framstår som
indirekte.
c) A benytter sin makt til å påvirke hva B skal ønske og mene. Her trenger ikke B oppleve at han er gjenstand for maktutøvelse.
Lukes’ utdyping av maktdefinisjonen gjør det lettere å forstå pressens posisjon.
Dagsordenmakten er veletablert som en beskrivelse av pressens makt, det er nettopp det pressen gjør – leverer premisser for hva opinionen skal befatte seg med.
Nødhjelpsorganisasjonene, for eksempel, kritiserer jevnlig pressen for valg av
nødsituasjon som får oppmerksomhet, og påfølgende givervilje, til fortrengsel for andre, i en verden der det er nok av nødsituasjoner med nyhetens interesse. Tilsvarende gjelder for påvirkningsmakten. Det som gjerne kalles ”den medieskapte virkelighet”, et begrep som Gudmund Hernes ofte får æren for opprinnelsen til, handler om at bildet pressen skaper av et samfunnsforhold etablerer seg som den antatte sannheten om dette forholdet. Et eksempel kan være nordmenns opplevelse av dagligvareprisene, som urimelig høye.
Max Weber forutsetter at makten har en legitimitet, at det oppfattes som rimelig at man utøver sin makt (ibid: 29). I Dahls enkle modell - A tvinger B – er maktutøvelsen lett å få øye på, og det lar seg gjøre å etterspørre dens legitimitet. De tre statsmaktene
henter sin legitimitet i lovverket, spørsmålet som står igjen er hvordan pressens makt er legitimert.
Forestillingen om pressen som en fjerde statsmakt henger sammen med en for mange intuitiv opplevelse av at uten en fri presse og uavhengig informasjonsstrøm, vil demokratiet fungere dårlig. En så viktig rolle oppleves det som naturlig i et demokrati at er institusjonalisert, noe som antagelig er årsaken til at man kjenner pressen som en
”statsmakt”. Vi er altså enige om at pressen har en rolle, og i neste avsnitt ser jeg på etablert demokratiteori for å utforske rollens teoretiske fundament, for å komme nærmere svaret på spørsmålet om hvordan denne rollen, denne maktposisjonen er legitimert.
1.3 Demokrati, politiske ressurser og pressens betydning
I ”On democracy” (Dahl 2015) stiller Robert Dahl opp fem kriterier for demokrati, i et tankeeksperiment der hans leser får i oppdrag å forfatte konstitusjonen til en
nyetablert organisasjon. Dahls formål er å vise de rendyrkede forutsetningene for demokrati og demokratiske beslutningsprosesser, altså et idealdemokrati.
Idealdemokratiet avviker fra demokrati slik vi opplever det etablert og praktisert på ulike nivåer av samfunnet, og det Dahl viser gjennom sine drøftinger er hvordan mindre demokratiske styringsalternativer overtar for de demokratiske når politiske ressurser fordeles ujevnt mellom samfunnsmedlemmene.
Fordeling av politiske ressurser synes å være et nøkkelbegrep her, og jeg vil forsøke å drøfte pressens betydning for denne fordelingen i min gjennomgang av Dahls resonnementer:
De fem kriteriene (Dahl 2015: 37):
1. Effektiv deltakelse (Effective participation), som Dahl utleder til å være alle samfunnsmedlemmenes likestilte mulighet til å gjøre kjent sitt syn overfor de andre medlemmene i aktuelle spørsmål.
2. Velgerlikhet (Voting equality), som betyr at hver skal ha samme mulighet til å stemme, og at alle stemmer skal telle likt.
3. Opplyst forståelse (Enlightened understanding), innebærer at medlemmene skal ha lik anledning til å sette seg inn i de aktuelle og relevante
handlingsalternativene, og konsekvensene av dem.
4. Kontroll over dagsordenen (Control of the agenda), handler om at hvert medlem selvstendig skal kunne påvirke dagsordenen, for å hindre at organiseringen av samfunnet gir grupper og enkeltpersoner anledning til å utelukke eller blokkere for forslag som er i strid med disse gruppene eller enkeltpersonenes interesser.
5. Inkludering av alle myndige (Inclusion of adults), altså at oppnådd
myndighetsalder er eneste relevante kriterium for å oppnå politiske rettigheter.
Disse fem kriteriene mener Dahl som et minimum at må være oppfylt. Det synes åpenbart at vi for flere av kriteriene snakker om grader av oppfyllelse, for eksempel vil ikke opplyst forståelse (nr 3) være noe man er fullstendig blottet for før man plutselig har den ett hundre prosent. Graden av forståelse vil typisk nok være individuelt
varierende, også med samme tilgang på opplysning. Andre av Dahls kriterier kan lettere beskrives som dikotomier: Enten har alle myndige samfunnsmedlemmer stemmerett, eller så er det noen som ikke har det (nr 5). Men selv om alle voksne mennesker har stemmerett, rettslig og i praksis (nr 5) og andre del av kriterium nr 2 – Velgerlikhet – er oppfylt slik at hver stemme teller likt, er det langt fra gitt at stemmen avgis på et
optimalt grunnlag. Det vil eksempelvis avhenge av graden av oppfyllelse av den første delen av kriterium nr 2 – muligheten for å gjøre sitt syn kjent, og graden av oppfyllelse av kriterium nr 3, opplyst forståelse. Den gjensidige avhengigheten mellom kriteriene er påfallende og vesentlig.
Samlet utgjør disse fem hvert samfunnsmedlems politiske ressurser, og kvaliteten på disse ressursene avhenger åpenbart av at de har et juridisk eller konstitusjonelt fundament, men ikke bare det.
En plausibel innvending mot Dahls demokratiske idealmodell er at den
forutsetter representativitet, altså at samfunnsmedlemmene lar seg representere, og at ikke alle selv deltar i beslutningsprosessene. Dahl viser til John Stuart Mills refleksjoner fra 1861 rundt det representative demokratiet når han argumenterer for sin modell (ibid: 95). Det var rent praktiske innvendinger som ble hensyntatt da Mill mente at demokratiet måtte være representativt, fordi direkte demokrati etter athensk modell i praksis bare lar seg gjennomføre i samfunn som geografisk og i befolkning er langt mindre enn nasjonalstater. Et viktig bakteppe er at Rousseau og Montesquieu begge uttrykte seg pessimistisk på demokratiets vegne nettopp fordi de mente styringsformen
ikke ville la seg anvende på enheter over en viss størrelse, og at små enheter ville mangle den nødvendige styrken i forhold til andre nasjonalstater. Dahl viser, gjennom en øvelse der han beregner tiden en beslutning tar gitt at alle samfunnets medlemmer har de nødvendige politiske ressurser, og bruker dem, at det finnes en smertegrense for størrelsen på et direkte demokrati (ibid: 107). Han argumenterer videre for at når forsamlingens passerer smertegrensen vil det i realiteten oppstå et representativt demokrati, ved at enkeltpersoner vil dominere debatten, og den store hopen vil overlate beslutningene til dem. Dahls poeng er at når et direkte demokrati ”eser ut” til å bli et de facto representativt demokrati, er det tilfeldigheter som avgjør hvem som i realiteten setter dagsordenen og fatter beslutninger, noe som åpenbart er i strid med de fem kriteriene og medfører ujevn fordeling av de politiske ressursene.
Valgsystem dukker opp som en viktig faktor her, og Dahl fører en lang diskusjon også på dette punktet. For dette formålet skal jeg stoppe her, og nøye meg med å
konstatere at de moderne demokratier i all vesentlighet er representative, inkludert det norske, og at en modell med direkte demokrati ikke synes særlig aktuell.
Dahl stiller opp noen nøkkelspørsmål, for å tydeliggjøre sammenhengen og den gjensidige avhengigheten mellom kriteriene (ibid: 93-99). Jeg skal se på tre av dem, og kort diskutere pressens demokratiske betydning i lys av dem.
1. ”Hvorfor forutsetter demokrati frie, rettferdige og hyppige valg?”
Her mener Dahl at gitt at vi mener at samfunnsmedlemmene skal være politisk likestilt, altså at kriterium nummer 2 skal være oppfylt, må valgene være frie og rettferdige. Det betyr at man skal kunne avgi sin stemme uhindret og uten frykt for represalier, og man skal være trygg på at hver stemme får sin berettigede vekt innenfor et kjent og etablert valgsystem. Videre, sier Dahl, må valgperiodene være relativt korte, for å sikre at kriterium nummer 4 er oppfylt, da lange
valgperioder kan utestenge grupper av samfunnsmedlemmer fra muligheten til å påvirke dagsordenen, og hindre velgerne i å uttrykke misnøye med sine
representanter ved å bytte dem ut.
2. ”Hvorfor forutsetter demokrati ytringsfrihet?”
Ytringsfrihet er nødvendig, mener Dahl, for å sikre enkeltborgerne effektiv deltagelse i det politiske liv. Ingen kan gjøre kjent sine meninger, og overbevise
andre om sin oppfatning, uten å kunne uttrykke seg fritt. Ingen kan heller ta stilling til andre oppfatninger og overbevisninger uten at ytringsfrihet finner sted. Ytringsfrihet er altså en forutsetning for kriterium nummer 1, men i aller høyeste grad også en forutsetning for kriterium nummer 3. Opplyst forståelse, eller borgerkompetanse, som Dahl også kaller det, forutsetter at borgerne kan oppsøke og utveksle syn, oppfatninger, fakta og erfaringer, og at de kan lytte til og diskutere med eksperter og valgte representanter, i politiske spørsmål. Uten ytringsfrihet vil heller ikke borgerne evne å fritt påvirke dagsordenen.
3. ”Hvorfor forutsetter demokrati tilgang på alternativ og uavhengig informasjon?”
Det er vanskelig å se for seg hvordan opplyst forståelse (nr 3) kan oppnås hvis makthaverne kontrollerer informasjonsstrømmen, selv om disse makthaverne er demokratisk valgt. Et hvert tilløp til informasjonsmonopol, uavhengig av hvem som har det, vil stikke kjepper i hjulene for opplyst forståelse, på samme måte som at effektiv deltakelse (nr 1) og kontroll med dagsordenen (nr 4) vil svekkes hvis tilgangen på alternativ og uavhengig informasjon hindres.
Dahl mener demokrati i en idealtilstand er noe man er på vei mot, og det er bare på vei man er. Ingen demokrati i empirisk forstand vil kunne sies å være perfekte demokratier, men at det er idealtilstanden man tilstreber (eller burde tilstrebe).
Spørsmålet som henger i lufta over ”On democracy” er hvilke institusjoner som skal ivareta og sikre informasjonsstrømmen som er nødvendig for å oppfylle (minst) fire av de fem kriteriene Dahl mener er forutsetninger for at beslutningsprosesser skal kunne kalles demokratiske. Politiske ressurser som allmenn stemmerett, velgerlikhet og valgperioder er forhold som forankres konstitusjonelt, men det synes problematisk at grunnleggende forutsetninger for at borgernes politiske ressurser skal være optimale, ikke har noen plass i diskusjonen.
Karl Knapskog kaller forholdet mellom demokrati og medier for
”demokratiteoriars blinde punkt” (Knapskog 2001: 115). I artikkelen ”Journalistikk og deliberativt demokrati” viser han til John Keanes bok ”The media and democracy ” (1991) der Keanes går til angrep på demokratiteorienes unnfalne forhold til ”…sjølve mediet for offentlig resonnement, moderne massemedier…” (ibid: 116). Problemet mener Keanes er fravær av helhetssyn i akademia så vel som blant politikerne, der
eksempelvis sosiologer og medieforskere er opptatt av mediekonsumet og av utvikling av ny medieteknologi, mens politikere er opptatt av medieeierskap og konsesjoner.
Keanes bekymring er at medienes betydning som opinionsdanner øker på bekostning av tradisjonelle opinionsdannere som partiene, fagbevegelsen, kirken osv, uten at det problematiseres. Knapskog oppsummerer sin gjennomgang med å sitere fra ”Models of Democracy” av ”ein av vår tids fremste demokratiteoretikarar” David Held, som følger:
”Mediene vert framheva som viktige, men dei vert ikkje reflekterte inn i
demokratiteoriane som institusjonar underlagt historiske og strukturelle forhold som formar dei, i samspel med andre samfunnsinstitusjonar som dei i stigande grad påverkar verkemåten til.” (ibid: 119)
Det synes uproblematisk å konstatere at pressen har en sentral rolle for
oppfyllelsen av kriteriene for at et styresett skal kunne kalle seg demokratisk. Det gjør også pressen selv, ikke minst helt innledningsvis i det første kapitlet til Vær Varsom- plakaten, pressens etiske retningslinjer. I paragraf 1.1 heter det:
”Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati.
En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.”
(Norsk Presseforbund 2015)
Kapittel 1 har ”Pressens samfunnsrolle” som tittel, og i ytterligere fire paragrafer utdypes denne rollen med spesifiseringer av pressens rettigheter og plikter. Denne
”samfunnsrollen” ser vi gjerne operasjonalisert gjennom begrepet
”samfunnsoppdraget”, noe pressen påberoper seg i ulike sammenhenger. Jeg kommer tilbake til ”oppdragets” historiske opprinnelse i neste kapittel, og konsentrerer meg foreløpig om Johan Roppens og Sigurd Allerns spørsmål i ”Journalistikkens
samfunnsoppdrag” (Roppen 2010: 12): ”Kven har gjeve journalistikken og media dette oppdraget?”
1.4 Samfunnskontrakten og samfunnsoppdraget
Roppens og Allerns spørsmål er godt og viktig, og ikke enkelt å besvare. Kanskje finner vi noe av årsaken til det Knapskog kaller ”demokratiteorienes blinde punkt”
nettopp her, i et landskap som er både ulendt og ullent. En fri og uavhengig presse lar
seg ikke etablere gjennom grunnlovsforsamlinger. Man kan vedta rammebetingelser for en fri og uavhengig presse, men man kan ikke pålegge noen å påta seg oppdraget, fordi friheten og uavhengigheten opphører samtidig med at pålegget foreligger. Så svaret er kanskje: Pressen selv. Det er i hvert fall liten tvil om at pressen i Norge i dag påberoper seg et samfunnsoppdrag. Den påfølgende gjennomgangen av kontraktsteori har som formål å etablere en forklaringsmodell for pressens samfunnsrolle og samfunnsoppdrag.
Klassisk kontraktsteori handler om hvordan makt legitimeres gjennom en avtale der makthaveren får et mandat mot ytelser i form av rettigheter. Maktoverdragelsen baseres altså på et prinsipp om gjensidighet. Thomas Hobbes (1588-1679) er
opplysningsfilosofen som gjerne tilskrives den opprinnelige ideen om en
samfunnskontrakt. I sin samtid søkte Hobbes å anvende naturvitenskapens logikk på samfunnsstrukturene, og vendte dermed ryggen til etablerte forestillinger om at kongens eller fyrstens makt var gikk ham av Gud, i likhet med opprinnelsen til de geistliges posisjon og innflytelse. Hobbes var opptatt av naturtilstanden, der mennesket er helt fritt og der selvoppholdelsesdriften er utgangspunktet for alle valg og handlinger.
Hobbes mente imidlertid at hvis man opptrer kun i tråd med naturtilstanden, vil det oppstå en alles krig mot alle, der hver og en bruker store ressurser på å forsvare seg og sine interesser. Et slikt samfunn vil alltid være utrygt. (Jor 1997: 39-46)
Det rasjonelle i situasjonen er å inngå samarbeid, der man avstår fra noen av ens friheter, mot trygghet og sikkerhet for de øvrige. Forut for det Hobbes kalte
kontraktsinngåelsen foreligger det tilsynelatende en kost-/nytteanalyse, der man ser at nytten ved å sikre noen av sine friheter overstiger kostnaden ved å avgi andre. I Hobbes samtid var det den suverene, eneveldige fyrsten som kunne evne å sikre borgernes friheter og rettigheter. Moderne kontraktsteori ser staten, slik den oppstår som følge av demokratiske prosesser, som denne avtaleparten i samfunnskontrakten. ”…politisk kontraktsteori… går ut på at politisk myndighet er legitim (i normativ forstand) bare hvis samfunnsmedlemmene gir sin tilslutning til myndighetspersonene og samtykker i styresettet”, skriver Raino Malnes og Knut Midtgaard i ”Politisk tekning” (Malnes 2009:
85).
”Staten bevarer sin maktposisjon ved å beskytte borgerne”, oppsummerer Helle Sjøvaag i artikkelen ”Samfunnskontraktens opphav og ideologiske funksjon” (Sjøvaag 2010:40). Sentralt i kontraktsteorien står gjensidighetsprinsippet, der kontraktspartene påtar seg forpliktelser og til gjengjeld får rettigheter. Kontraktsforholdet mellom staten
og borgerne er stadfestet konstitusjonelt, der maktfordelingsprinsippet og folkesuverenitetsprinsippet ligger til grunn. Sjøvaag skriver:
”Ideen om rettigheter og plikter i kontraktsteorien er slik sett videreført i folkesuverenitetsprinsippet – et klassisk republikansk ideal – og i
ytringsfrihetsprinsippet – et klassisk liberalt ideal.” (ibid: 40)
Disse to idealene skilles gjerne fra hverandre ved at man sier at republikanske idealer handler om retten til, mens liberale idealer handler om frihet fra. Republikanske idealer handler om det som også gjerne kalles positive rettigheter; retten til
representasjon, utdanning, helsestell, osv mens liberale idealer handler om negative rettigheter/negative friheter; frihet fra myndighetsrestriksjoner og offentlige
reguleringer. ”Forskjellen mellom liberalismens fokus på individets frihet og republikanismens fokus på fellesskapet reflekteres i motsetningsforholdet mellom negativt definerte friheter og positivt definerte rettigheter” skriver Sjøvaag (ibid: 40).
Hun mener at liberale ytringsfrihetsprinsipper ligger til grunn for ”pressens liberale og negativt definerte posisjon i samfunnet – i kraft av sin rolle som den fjerde statsmakt.”
(ibid: 41) Denne metaforiske forestillingen om en slags firedeling av statsmakten, heller enn maktfordelingsprinsippets tredeling, vektlegger pressens betydning som korrektiv og ”vaktbikkje” overfor de tre statsmaktene. Restriksjoner og reguleringer fra de øvrige statsmaktene vil utfordre selve essensen i maktfordelingsprinsippet. Samtidig ligger republikanske verdier – felles innsats for et godt samfunn – til grunn for de rettigheter (og privilegier) pressen har. Pressen skal sørge for at informasjonsstrømmen er stødig, relevant og mangfoldig, og at det foregår en offentlig samtale. Sjøvaag konstaterer at samfunnskontrakten er fundert på en blanding av liberale og republikanske idealer, der pressen skal ha frihet, men denne friheten er under ansvar, et ansvar man viser seg verdig gjennom forvaltningen av rettighetene.
”Ut fra dette perspektivet vil man kunne slutte at liberalistisk og republikansk kontraktsteori til sammen utgjør grunnlaget for journalistikkens
samfunnskontrakt. Liberale prinsipper som støtter ytringsfriheten, både berettiger journalistikkens virke og gir yrket autoritet. Journalistikkens demokratiske oppdrag
henter sin legitimitet i republikanske ”felles gode”-prinsipper, mens legitimiteten til felleskapsprinsippene igjen hviler på liberalismens ytringsfrihetsprinsipp.” (ibid:41) Her blir distinksjonen mellom ”pressen” (som Sjøvaag kaller ”journalistikken”) og
”media” tydelig. Media som sådan påberoper seg ikke et samfunnsoppdrag, selv om ytringsfriheten er grunnleggende for virksomheten og denne friheten gjerne er noe media gjør krav på. Media tilbyr et marked en vare og som i en hvilken som helst markedsøkonomisk situasjon, så tjener eller taper man penger. Pressen har et annet prosjekt, som også har bedriftsøkonomiske sider ved seg, men der formålet synes å være av en annen egenart. I ”Media ethics – A philosophical approach” (1997) hevder
Matthew Kieran at det foreligger en implisitt kontrakt mellom pressen og publikum om hva som er ”god” journalistikk. Han mener utgangspunktet for denne kontrakten er demokratiets maktfordeling, der makthaverne må kikkes i kortene fordi ”…it remains possible for devious, powerful individuals and institutions within government to conspire in their own private interest”. Kieran begrenser imidlertid ikke pressens oppdrag i denne kontakten til å gjelde avsløringer av maktmisbruk, men også til å gjelde tolking og forenkling av viktige hendelser, og å velge ut de hendelser og saker som publikum trenger å kjenne til, i erkjennelsen av at samfunnsbildets kompleksitet ikke kan forventes å bli håndtert av folk flest, som har hverdager fulle av andre gjøremål.
Kierans poeng er at publikum anerkjenner pressens spisskompetanse, og så lenge publikum opplever at deres behov for effektiv, relevant og sannferdig informasjon dekkes, får pressen deres tillit. Umiddelbart kan tillit synes som et snaut utbytte etter en hard dag på jobben, men forstått som troverdighet gir det mer mening, der troverdighet er en grunnleggende forutsetning for at informasjonsstrømmen mellom borgere og makthavere er uavhengig og fordomsfri. Det Kierans perspektiv tydeliggjør er at det foreligger en dynamikk mellom publikum og presse, der publikum kontinuerlig vurderer om pressen er tilliten verdig.
Pressens samfunnskontrakt er altså en annen enn samfunnskontrakten mellom borgerne og makthaverne. Pressens forpliktelser går ut på å påpeke og avsløre
avtalebrudd fra makthavernes side, og på å formidle reaksjoner og konsekvenser av handlinger fra makthavernes side, fra borgerne. Men borgernes ansvar strekker seg lenger. Helle Sjøvaag viser til en rekke ulike vitenskapelige artikler som hevder at det også påhviler borgerne en plikt om å reagere på den journalistiske kvaliteten. (Sjøvaag
2010: 44). I denne samfunnskontrakten er pressen en formidler, en budbringer, som ser ut til å være nødvendig for den demokratiske orden. Pressen har sin egen kontrakt som gir den maktposisjonen rollen innebærer. ”Samfunnet blir i tillegg etter hvert så
komplisert at borgerne også trenger journalister til å bidra til at de kan vedlikeholde sin plikt”, konstaterer Sjøvaag (ibid:43).
Dette perspektivet innebærer en form for tilpasning, en dynamikk mellom avtalepartene, som har karakter av forhandlinger, dialog og imøtekommelser. I neste avsnitt redegjør jeg for et alternativt perspektiv på pressens legitimering av sin rolle.
1.5 Profesjonsbygging og samfunnsoppdraget
Paul Bjerke konstaterer i sin doktoravhandling ”Refleks eller refleksjon?” at det er ”… ikke gitt at massemediene skal være forvaltere av nyhetsinstitusjonen” (Bjerke 2008: 55). Han viser til den journalistiske profesjon har vokst fram gjennom strid med andre yrkesgrupper om hegemoniet i nyhetsformidlingen. Avpolitiseringen og
avpartifiseringen kan betraktes som et eksempel på dette, der politikeren tas ut av journalisten – til langt ut på 1960-tallet var det mer enn vanlig at journalister også hadde partipolitiske verv – i det Odd Raaum beskriver som ”etisk rensing” (Raaum 1999: 32).
Formålet med denne profesjonaliseringen eller profesjonsbyggingen er ”et samfunnsoppdrag”, noe som er felles for profesjonaliseringsprosesser. I følge Raaum er
”en profesjon i tradisjonell, klassisk forstand en gruppe fagfolk som har enerett på en type stillinger som allment anses å ha stor samfunnsmessig betydning.” (Raaum 1999:
34). Dette er folk som utfører arbeid som forutsetter lang, akademisk og spesialisert utdanning, og som gjerne fører til en form for autorisasjon. Helsearbeidere som leger og sykepleiere må ha offentlig autorisasjon, som de kan bli fratatt, andre yrkesgrupper, for eksempel typografer, skiller klinten fra hveten ved medlemskap i fagorganisasjon, et medlemskap man ikke får uten den nødvendige fagutdanningen.
Bjerke nevner beslektede definisjoner av den klassiske profesjonen, og referer Ulf Torgersens opprinnelige definisjon fra 1972, slik: ”Vi sier at vi har en profesjon hvor 1) en bestemt, langvarig formell utdanning erverves av 2) personer som stort sett er orientert mot oppnåelse av bestemte 3) yrker som i følge sosiale normer ikke kan fylles av andre personer enn de med den utdannelsen” (Bjerke 2008: 59).
Her stryker pressefolk på første forsøk. Ingen bestemt, langvarig utdanning er
nødvendig. Under halvparten av norske journalister er journalistutdannet (Bjerke 2008:
74). Raaum mener sågar at det vil være prinsipielt problematisk hvis utgivere, som i tråd med pressefriheten kan være hvem som helst og for et hvilket som helst formål, skal begrenses i sin frihet til å velge medarbeidere, og tvinges til å velge medarbeidere som ”… kanskje brakte med seg idealer som autorisasjonsordningen forutsatte, men som ikke nødvendigvis behaget utgiveren” (Raaum 1999: 37).
En klassisk profesjon er journalistikken altså ikke, det konstaterer både Bjerke og Raaum, men begge mener at profesjonsbegrepet er fruktbart og at en
profesjonaliseringsprosess har funnet sted, og finner sted. Målet er åpenbart:
samfunnsoppdraget.
Svein Brurås har i ”Vår ære og vår autonomi” (Volda 2001) også en drøfting om hva slags profesjonsbegrep som kan anvendes på journalistikken. Han konstaterer som Bjerke og Raaum at i tradisjonell forstand er journalistikken ikke kvalifisert, men viser samtidig til svenske medieforskeres bruk av de amerikanske sosiologene Parsons’ og Mersons karaktertrekk, eller ”karakteristiske egenskaper” som samlet utgjør
profesjonalitet:
”… nøytralitet (arbeidet påvirkes ikke av personlige følelser og vurderinger), universalisme (alle klienter behandles likt), kollektivitet (å arbeide for
allmennhetens beste), uegenytte (egen vinning skal ikke styre arbeidet), og endelig integritet (ikke la seg påvirke av irrelevante interesser). (Brurås 2001: 17)
Raaum beskriver profesjonalisering som ”en prosess som en etablert
yrkesgruppe gjennomgår, og som peker i retning av trekk som er typiske for profesjoner i tradisjonell forstand”. (Raaum 1999: 36). Han understreker at en
profesjonaliseringsstrategi ikke nødvendigvis må ha som siktemål å oppnå alle den klassiske profesjonens kjennetegn, der han særlig peker på problemene knyttet til autorisasjon av yrkesutøvelsen.
Bjerke definerer profesjonalisering slik: ”Sosiale strategier for å oppnå kontroll over en kunnskapsform som igjen kan benyttes til å etablere autonomi på og makt over et samfunnsmessig område.” (Bjerke 2008: 56). Han drøfter seg gjennom et mangfold av vitenskapelige betraktninger rundt fenomenet, og konstaterer at profesjonalisering
handler om ”… politisk kamp for å skaffe seg kontroll over et kunnskapsfelt og å skaffe seg legitimitet til å opprettholde denne kontrollen” (ibid 69).
Vi nærmer oss et profesjonaliseringsperspektiv som kan passe for journalistikken. Bjerke finner det formålstjenlig å definere journalistikk som faktabaserte tekster innrettet på et massepublikum1. Det er når den offentlige
kommunikasjonen gjennom massemediene blir nyhetsdominert og markedsrettet at tekstproduksjonen oppstår som journalistikk. Her foreligger et klart element av å gi publikum det publikum vil ha, men ikke bare det.
Mitt formål er å etablere noen kjennetegn, noen indikatorer på en
profesjonsbyggingsprosess, en prosess som skal bidra til å sikre pressens posisjon. Med utgangspunkt i Bjerkes definisjon og drøftingene i hans avhandling vil jeg prøve å
identifisere noen ”sosiale strategier” som tjener formålet. Her har jeg tatt utgangspunkt i Douglas Klegons oppsummering fra 1978, referert av Bjerke, om å treffe tiltak for å fortjene posisjonen:
(…) is seen in the attempt of many occupations to claim professional status by announcing that they are trustworthy, have a code of ethics, a professional organisation, and perform important services which only they are qualified to do, and therefore, are deserving autonomy and prestige. (Klegon 1978: 268, sitert fra Bjerke 2008: 69)
Klegon nevner altså fire tiltak ”to claim professional status”. Det første, oversatt av Bjerke til ”påkalling av troverdighet” (ibid: 71) fortjener en begrepsavklaring. I begrepet troverdighet ligger flere ting, og at pressen har troverdighet betyr at publikum har tillit til at det som publiseres er sannferdig og fullstendig. Bjerke mener journalister skaffer seg troverdighet og tillit gjennom å erklære seg uavhengig av andre interesser. I følge Brurås handler uavhengighet om fravær av dobbeltroller og skjulte agendaer (Brurås 2001:11). Men at man erklærer seg uavhengig, er knapt tilstrekkelig for å oppnå den nødvendige tilliten.
Her spiller tiltak nummer to, de etiske retningslinjene og håndhevelsen av disse, en sentral rolle. Pressens selvdømmeordning definerer ikke bare journalistisk
uavhengighet, men pålegger også den enkelte å ivareta sin integritet. For øvrig har Vær
1Alternative tekstformater kan være politiske eller pedagogiske, i følge Bjerke.
Varsom-plakaten også bestemmelser om hvordan man kan opptre overfor publikum og ramme for publisering, og håndhevelsen ivaretas av Pressens faglige utvalg der
klageadgangen er allmenn. Raaum argumenterer overbevisende om den
profesjonaliserende effekten av utviklingen av selvdømmeinstituttet (VVP og PFU), i det han kaller ”etisk rensing”. (Raaum 1999:40). Dette kommer jeg tilbake til i neste kapittel.
Det tredje tiltaket, en profesjonell organisasjon, ivaretas ikke minst av Norsk Journalistlag, som i praksis organiserer alle norske journalister. Det er medlemskap i NJ som skaffer journalister pressekort, et identitetskort som riktignok i liten utstrekning behøves, men som kan være avgjørende for å slippe til som journalist. NJ har svært høy organisasjonsgrad, og fungerer godt som enhetlig og disiplinerende fagorganisasjon.
Norsk Redaktørforening har en noe svakere organisasjonsgrad, men suppleres av eksempelvis Fagpresseforeningen og Landslaget for lokalaviser. Framfor alt er paraplyorganisasjonen Norsk Presseforbund samlende for norsk presse, inkludert medieeierne, og NP evner i stor grad å framstå som en samlende representant for norsk presse. NP utsteder pressekort til sine organisasjoners medlemmer.
Det fjerde tiltaket handler om at journalistikken utfører viktige oppgaver som bare medlemmer av profesjonen er kvalifisert til. Bjerkes ovennevnte definisjon av
journalistikk som ”faktabaserte tekster innrettet på et massepublikum” synes ikke å i tilstrekkelig grad fylle hele dette tiltaket, og det fører oss tilbake til det punktet journalistikken strøk på i den klassiske profesjons-testen: felles utdanning og/eller lisensiering. Bjerke finner at det i forsvinnende liten grad stilles krav om formell journalistutdanning ved rekruttering, men, og dette er vesentlig, han viser samtidig at dokumentert kompetanse er nærmest avgjørende. ”Det er praktisk talt umulig å bli fast ansatt som journalist i Norge uten å ha dokumentert den nødvendige yrkeskompetansen i vikariater, andre midlertidige ansettelser eller frivillig gratisarbeid i profesjonelle eller amatørbaserte medieorganisasjoner”, slår han fast. (Bjerke 2008: 74)
1.6 Selvdømmeordningen
Som redegjort for i forrige avsnitt er selvjustis i form av etiske retningslinjer og håndhevelse av disse, vesentlig for å bygge en profesjon. Profesjonens troverdighet – det innledende profesjonsbyggende tiltaket til Klegon – kvalitetssikres, så å si, gjennom selvdømmeordningen.
Samfunnskontrakten ivaretas av og kommer til uttrykk i selvdømmeordningen. I seg selv er reglene og klagemuligheten en ytelse til samfunnet som på sin side gir pressen en maktposisjon. Forvaltningen av denne makten kontrolleres kontinuerlig gjennom selvdømmeordningen, og i den grad den oppleves utilstrekkelig – i innhold eller forvaltning – vil samfunnet kunne komme til å revurdere sin del av handelen.
Tydeligst kommer dette til uttrykk når myndighetsoppnevnt presseombud eller andre former for myndighetsreguleringer kommer på dagsordenen: Ved å begrense
selvdømmeordningen innskrenker man pressens posisjon, og også den frie og uavhengige forvaltning av samfunnsoppdraget.
Selvdømmeordningen består i dag av Vær varsom-plakaten2, et sett etiske
retningslinjer, og Pressens faglige utvalg (PFU), et klageorgan sammensatt av pressen og allmennheten. Ordningen forvaltes av Norsk Presseforbund, som er en
paraplyorganisasjon for presseorganisasjonene som har journalister, redaktører og mediebedrifter som medlemmer. Også publikasjoner som ikke er medlem av disse grunnorganisasjonene er underlagt selvdømmeordningen, den er altså universell for all publisert journalistikk som er underlagt et redaktøransvar.
1.7 Problemstilling
I avsnittene ovenfor har jeg forsøkt å avklare pressen maktposisjon og gjennom en drøfting av demokratiteori vise at pressen har en posisjon – et samfunnsoppdrag. Jeg har gjort rede for to ulike tilnærminger til denne annammelsen av samfunnsoppdraget:
a) en samfunnskontrakt og b) en profesjonaliseringsprosess.
Pressens selvdømmeordning – de etiske reglene i Vær Varsom-plakaten og klageinstansen Pressens faglige utvalg - spiller altså en nøkkelrolle for
samfunnsoppdraget, i begge tilnærmingene. I begge er tillit og troverdighet sentrale verdier, som forutsetter kvalitetssikring. De to tilnærmingene har mye til felles, men det finnes også spenninger mellom dem som jeg ønsker å utforske. Det leder fram til
følgende problemstilling:
2Fram til sommeren 2015 besto de etiske retningslinjene av Vær varsom-plakaten (VVP) og Tekstreklameplakaten (TRP), hvis hovedbestemmelse har vært interegrert i VVP siden 1966. I dag er TRP en del av VVP.
I hvilken grad og på hvilken måte framkommer pressens samfunnsoppdrag – slik det kommer til uttrykk i selvdømmeordningen - som et produkt av en samfunnskontrakt eller som følge av en profesjonsbyggingsprosess?
Spørsmålet er omfattende, og for å kunne besvare det innenfor rammen av en masteroppgave, velger jeg å konsentrere meg om utviklingen av selvdømmeordningen, men vil også komme inn på forhold som ikke direkte angår ordningen, men som er relevante for påberopelsen av samfunnsoppdraget.
Kapittel 2 Metodisk tilnærming
Dette kapitlet skal primært redegjøre for de metodiske valgene jeg har gjort, inkludert vurderinger og begrunnelser. Kapitlet skal også peke på svakheter og begrensninger ved materialet så vel som ved bearbeidelsen av det.
2.1 Omveien til målet
Veien hit har vært mildt sagt kronglete, og ingen leser skal trettes med detaljerte tilbakeblikk på min famling i ukjent terreng. Imidlertid kan det synes relevant å nevne at arbeidet med denne masteroppgaven begynte med spørreundersøkelsen i kapittel 4, i form av en forespørsel fra Norsk Presseforbund. Den gikk i korte trekk ut på at man ikke visste ”om PFU virker”, og gjerne ville få bekreftet eller avkreftet sine antagelser om effekten av Pressen faglige utvalg. Her lå altså problemstillingen – Virker PFU? – et forskningsspørsmål det ikke er gitt at kan føre til statsvitenskapelige undersøkelser på et mastergradsnivå. I utgangspunktet hører en analyse av Pressens faglige utvalg i større grad hjemme innenfor medievitenskapen, og den første fasen av arbeidet med
mastergradsoppgaven har vært dominert av jakten på en formålstjenlig og tilstrekkelig statsvitenskapelig innfallsvinkel.
Det lar seg altså konstatere at arbeidet med denne oppgaven ikke har fulgt det etablerte skjemaet for faser i en forskningsprosess, der man starter med å velge og utforme problemstillingen, og deretter ser seg om etter velegnet materiale å forske på.
(Larsen 2007:18). At pressen og pressens selvdømmeordning har statsvitenskapelig relevans er det imidlertid liten tvil om. I kapittel 1 bruker jeg Robert Dahls kriterier for demokrati i kombinasjon med Karl Knapskogs refleksjoner rundt det han kaller
demokratiteorienes blinde punkt for å argumentere meg fram til at pressens posisjon, og det den selv gjerne kaller samfunnsoppdraget, må legitimeres på en eller annen måte.
Omfattende litteraturstudier har ledet meg til spørsmålet om hvorvidt denne legitimering finner sted gjennom en samfunnskontrakt, ikke ulik den klassiske
samfunnskontrakten som opplysningsfilosofene benyttet som metafor for sine tanker om demokrati. En vurdering av pressens selvdømmeordning, som et bidrag til
oppfyllelse av en samfunnskontrakt, kunne i seg selv utgjøre en god og interessant innfallsvinkel, og ville representere en videreføring av Helle Sjøvaags solide drøfting av samfunnskontrakten som metafor. Men kunne dette gjøres enda mer relevant og nyttig?
Mange medieforskere har befattet seg med profesjonsbyggingsprosessen i norsk presse, og spørsmålet oppsto om denne prosessen er forenelig med eller kan komme i konflikt med samfunnskontrakten. Jeg begynte å nærme meg en problemstilling som både passet faget mitt og materialet jeg var i gang med å tilegne meg. Imidlertid ble det tidlig klart at spørreundersøkelsen som jeg hadde forpliktet meg til å gjennomføre, ikke var tilstrekkelig for å besvare forskningsspørsmålet mitt.
2.2 Metodisk design
Allerede i valget av profesjonsbyggingsprosessen som undersøkelsesobjekt, oppsto en føring. En prosess er en utvikling, gjerne definert som en sekvens av aktiviteter i en rekkefølge. Samfunnskontrakten, slik jeg har operasjonalisert den, er også en prosess, en dynamikk, som kjennetegnes ved at partene forhandler om og utveksler bidrag til oppfyllelse av kontrakten. Jeg måtte med andre ord se på en
utvikling over tid, et såkalt longitudinelt forskningsopplegg som kjennetegnes ved at det tar for seg endringer eller kontinuitet over tid (Grønmo 2004: 134). Samtidig bruker jeg spørreundersøkelsen min til å undersøke et øyeblikksbilde. Oppgaven har altså to analysekapitler, ett der et diakront perspektiv anlegges, og ett der et synkront perspektiv benyttes.
2.3 Diakront forskningsopplegg – historisk analyse
Norsk presses selvdømmeordning har en nesten hundreårig historie, og jeg mente at utviklingen av et så sentralt element i pressen måtte være grundig behandlet av norske pressehistorikere. Det viste seg å ikke være tilfellet. Norsk pressehistorie er analysert og beskrevet fra mange innfallsvinkler, men for mitt formål framsto de etablerte kildene som fragmenterte, og bare tidvis nyttige. For å finne og oppsøke relevante kilder i denne oppgavens anledning ble det nødvendig å se nærmere på hva det er som utgjør endringer i selvdømmeordningen, og hvor det er disse endringene finner sted.
Selvdømmeordningen består i dag av Pressens faglige utvalg og Vær Varsom- plakaten, og tidligere også Tekstreklameplakaten og Tekstreklamerådet og -utvalget.3 Det er paraplyorganisasjonen Norsk Presseforbund som forvalter ordningen på vegne av sine grunnorganisasjoner, og det er Norsk Presseforbunds styre som drøfter og
3Tekstreklameplakaten ble tatt inn i VVP så sent som sommeren 2015.
vedtar endringer i ordningen, på bakgrunn av mer eller mindre omfattende høringer blant grunnorganisasjonene. Norsk Presseforbund framsto dermed som relevant kilde for mitt formål.
2.3.1 Materialet
En utvikling kjennetegnes ved dens endringer. For den norske
selvdømmeordningen kan disse i prinsippet tall- og tidfestes, fordi de finner sted ved formelle, protollførte vedtak. Disse vedtakene fattes ikke i et vakuum, og dette er også kjernen i min problemstilling. Derfor har jeg valgt å etablere en tidslinje, for relevante vedtak i Norsk Presseforbunds styre, som jeg arbeider langs.
Når jeg avslutningsvis i min diakrone analyse supplerer med hendelser som ikke er vedtak, er det fordi jeg mener å kunne argumentere for at de er tiltak som forsettlig har bidratt til at man har unngått uønskede endringer i ordningen eller dens
rammebetingelser, eller har demonstrert ordningens styrke og handlekraft.
I den aktuelle tidsperioden har Norsk Presseforbund hatt fire styremøter hvert år. I tillegg var i de tidligere år også postmøter og møter i arbeidsutvalget referert, sammen med referater fra debatt- og temamøter. Det er et omfattende materiale som er studert, anslagsvis 250 møtereferat, mange av dem på flere titalls sider. I tillegg kommer Norsk Presseforbunds årsrapporter, og til et stykke inn på 1980-tallet også årsrapporter fra Pressens Faglige Utvalg og fra Tekstreklameutvalget. Meg bekjent har en tilsvarende systematiske gjennomgåelse av revisjoner av selvdømmeordningen ikke vært gjort før, og jeg håper at min oversikt kan være et nyttig bidrag til norsk pressehistorie.
Det har vært en krevende øvelse å samle de 27 ulike versjonene av vedtekter og plakater, særlig fordi de tidligste protokollene framsto som noe mangelfulle med hensyn til hva som ble det faktiske, endelige vedtaket. Mye tyder på at disse dokumentene ikke har foreligget samlet, i hvert fall ikke på et sted som har vært tilgjengelig for
allmennheten og forskningen.
2.3.2 Avgrensning
I kapittel 3 foreligger det en omfattende redegjørelse for året 1972 som et vendepunkt i norsk pressehistorie, og der argumenteres det også for dette året som en hensiktsmessig avgrensing. Medievitere som Odd Raaum mener det var fra dette årstallet profesjonaliseringsprosessen for alvor skjøt fart (Raaum 1999:12-31).
Samfunnskontrakten fikk også en annen karakter på denne tiden, fordi avpartifiseringen av pressen sendte den ut på jakt etter en ny oppdragsgiver. Oppdraget ble i større grad formulert som et samfunnsoppdrag, med ”den lille mann” som oppdragsgiveren (ibid).
Min analyse er altså begrenset til perioden fra 1972, da Pressens faglige utvalg erstattet Det faglige utvalg, og fram til 2013, der de siste av i mitt materiale 27 endringer i
selvdømmeordningen fant sted. Perioden før 1972 er summarisk redegjort for.
2.3.3 Kontekstualitet
Mitt longitudinelle forskningsopplegg er gjennomført som en historisk analyse langs en tidslinje, men denne øvelsen fortjener ikke betegnelsen historisk analyse hvis ikke den er gjort kontekstuell, det vil si at hendelsene analyseres i den sammenhengen de hører hjemme. Metoden er kvalitativ, kjennetegnet ved at den analyserer data uttrykt ved tekst (Grønmo 2007:124), og forstår hendelsene ”…i lys av de større kontekstene som disse enhetene inngår i” (ibid: 390), noe som gjør den kontekstuell. Tilfanget av disse kontekstene har vært mangslungen. Fram til 1996 inneholdt NPs styreprotokoller fyldige referater fra debattene som ble ført, samtidig som at de faktiske vedtakene ved noen anledninger er utelatt. Protokollene fra de siste 17 årene av den studerte perioden er fattigere på prosa og langt mer formalistiske, med den heldige effekt at alle vedtak er presist referert. Kontekst for perioden 1972-1996 var altså å finne i mitt primære
kildemateriale – styreprotokollene – og supplert av pressehistorisk litteratur har det latt seg gjøre å drøfte hendelsene i lys av mitt forskningsspørsmål. Perioden etter 1996 er langt bedre dokumentert i andre historiske kilder enn i min primærkilde, dette er også en periode jeg selv har vært en del av pressen, som journalist, tillitsvalgt og medlem av Pressens Faglige Utvalg, noe som gitt noen fortrinn i arbeidet med kildene til kontekst.
2.4 Synkront forskningsopplegg – spørreundersøkelse
Spørreundersøkelsen er et kvantitativt undersøkelsesopplegg i kategorien strukturert utspørring (Grønmo 2007: 127-129). Datainnsamlingen ble gjennomført de to siste ukene i september 2015, der medlemmer av Norsk Redaktørforening,
Fagpressen og Landslaget for lokalaviser (LLA) ble invitert til å delta. Undersøkelsen inneholder 38 spørsmål, der 32 spørsmål er undersøkende, altså ber respondentene
redegjøre for sin vurdering eller opplyse om sin praksis.4 De øvrige 6 kartlegger respondentenes kjønn, alder, redaksjonstype osv.
Dataene er kvantitative, men som Grønmo konstaterer er distinksjonen mellom kvalitative og kvantitative studier ”…ikke en ren dikotomi, men ytterpunkter på en skala” (ibid:124). Min kvantitative undersøkelse gir respondenten anledning til å utdype valget av svaralternativ i kommentarfelt i 13 av 32 undersøkelsesspørsmål, noe inntil ti prosent av respondentene har benyttet seg av. Jeg har sitert respondentenes
kommentarer der jeg opplever at de bidrar til å belyse spørsmålene som drøftes.
Undersøkelsen gir et synkront perspektiv som supplerer det diakrone
perspektivet den historiske analysen representerer. Undersøkelsesobjektene er norske redaktører fordi de utgjør den gruppen av pressefolk som først og fremst forholder seg til selvdømmeordningen. Dette er grundigere redegjort for i kapittel 4 om
spørreundersøkelsen.
2.4.1 Utvalgsutfordringer
Undersøkelsen er ikke designet som en utvalgsundersøkelse. Redaktører som bekjenner seg til selvdømmeordningen ble invitert til å delta.5 Norsk Redaktørforening skiller seg fra de to øvrige respondentgruppene ved at den er en rendyrket
redaktørforening, og det er redaktøren som er medlem, og i publikasjoner med flere redaktører kan i prinsippet alle være NR-medlemmer. De to andre er
interesseorganisasjoner for publikasjoner, og det er publikasjonen som er medlem.
Publikasjonens redaktører er blant flere som er kontaktperson for
interesseorganisasjonen. Norsk Redaktørforening har utvilsomt flest medlemmer, ca 720, og blant disse medlemmene finnes det redaktører hvis publikasjon er medlem av Fagpressen eller LLA.
Respondentene mine hadde altså et potensial for dobbel representasjon på to plan. Blant NRs medlemmer ville jeg kunne få flere svar på vegne av én publikasjon, noe jeg betrakter som et ubetydelig problem i denne undersøkelsen, fordi det var
redaktørens oppfatninger og erfaringer jeg ville måle, at vedkommende er medlem av et kollegium betyr ikke at kollegiet har et enhetlig syn på selvdømmeordningen som deles
4Enkelte spørsmål er ikke relevante for denne oppgaven. Disse nevnes kort i fotnoter.
5Alle redaktørstyrte massemedier er omfattet av pressens selvdømmeordning, også de som ikke har medlemskap i noen av Norsk Presseforbunds grunnorganisasjoner. De som har medlemskap bekjenner seg ved dette til ordningen, og det er redaktørene blant dem som er undersøkt.
av alle. Sannsynligheten for at man i et redaktørkollegium, som angivelig blir bedt om å delta i spørreundersøkelser relativt ofte, blir enige om at én svarer på vegne av kollegiet, ble også vurdert som stor av ledelsen i Norsk Redaktørforening. En større utfordring var det at det blant NRs medlemmer fantes respondenter hvis publikasjon også var
medlemmer i Fagpressen eller LLA, og som dermed ville bli invitert til å delta mer enn én gang. Denne utfordringen viste seg å være vanskeligere å håndtere enn antatt. For å hindre skjevheter i undersøkelsen som følge av at enkeltrespondenter fikk flere
anledninger til å svare på undersøkelsen, lette jeg etter måter å kontrollere dette på.
Norsk Redaktørforening sa seg villig til å utelate redaktører i Fagpressen og i LLA fra sin utsendelse, hvis de to organisasjonene opplyste om hvem som var deres medlemmer.
Fagpressen sa seg på sin side villig til å ”vaske” sin utsendelse for NR-medlemmer, hvis de fikk en oversikt over dem fra NR. Fagpressen var imidlertid ikke villig til å dele sitt medlemsregister, noe LLA også avslo, og NR var heller ikke interessert å opplyse om hvem som er medlemmer hos dem. Årsaken ble oppgitt til å være hensyn til
konkurranse og konfidensialitet.
Problemet kunne latt seg løse ved at respondentene ble bedt om å identifisere seg. Det er imidlertid ikke lett å få folk til å svare på spørreundersøkelser hvis de ikke får være anonyme, selv i svært lite kontroversielle sammenhenger, så dette
løsningsalternativet ble skrinlagt av hensyn til svarprosenten. Faren for at svarene blir mindre ærlige og mer politisk korrekte er også større når respondenten må gi seg til kjenne. Et alternativ jeg vurderte var å bruke ip-adresse-begrensning, noe
surveyverktøyet jeg har brukt åpner for, men fordi jeg vet av egen erfaring at i moderne mediehus er ikke datamaskiner nødvendigvis personlige, ble dette alternativet forkastet.
Jeg ønsket ikke å ikke risikere at villige respondenter ble utestengt fordi en kollega hadde svart på mitt spørreskjema fra samme maskin, og den dermed var stengt for nye svar. I konferanse med Norsk Redaktørforening, Fagpressen og LLA, kom jeg fram til å la utsendelsen fra LLA og Fagpressen inneholde en beklagelse til dem som måtte ha fått forespørselen to ganger, og en oppfordring om å se bort fra forespørsel nummer to.
Dette ble vurdert som et tilstrekkelig tiltak av to årsaker: a) norske redaktører inviteres til å delta i spørreundersøkelser nokså ofte, også i regi av egen interesseorganisasjon, noe som medfører enn viss survey-tretthet, og b) min spørreundersøkelse er ikke
premissleverende i en brennbar debatt. Begge disse forhold bidrar til redusert risiko for at noen skulle ta seg tid til å svare mer enn én gang på spørreundersøkelsen.
2.4.2 Utforming av spørreundersøkelsen
Spørsmålene og svaralternativene ble i all hovedsak utformet i konferanse med Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening, og den ble som nevnt ikke primært designet for å besvare mitt forskningsspørsmål. Det er undersøkelsens grunnleggende svakhet. Min utfordring har vært å få den til virke for dette formålet, herunder å sortere ut de relevante frekvensfordelingene og lete etter funn som kan bidra til å besvare forskningsspørsmålet mitt. I så måte ligner arbeidet med spørreundersøkelsen det man i gjør med foreliggende data, der ved hjelp av en sekundæranalyse gjennomfører
empiriske studier av data som allerede er samlet inn (Grønmo 2007:134-135).
Imidlertid er denne undersøkelsen nærmest å betrakte som en hybrid, fordi noen av spørsmålene er tatt inn med tanke på forskningsspørsmålet mitt, mens andre er basert på problemstillingen ”Virker PFU?”.
2.4.3 Pilotundersøkelse
Spørreundersøkelser anbefales pretestet før de sendes ut. (Grønmo 2007:181) Min ble sendt ut som en pilotundersøkelse blant tolv personer, to uker før den ble sendt ut fra Norsk Redaktørforening, og tre uker før Fagpressen og LLA sendte ut til sine medlemsbedrifter. Blant disse tolv var ti redaktører, én universitetslektor i journalistikk, og én statsviter med metodekompetanse. Disse ble valgt fordi jeg kjenner dem godt nok til å kunne be dem om en tjeneste, og forvente ærlige svar. I tillegg deltok
generalsekretæren i Norsk Presseforbund og assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening i testen. To av de forespurte redaktørene svarte ikke på
pilotundersøkelsen. De fleste innspillene gikk ut på språklige justeringer for å forebygge misforståelser fra respondentene og feiltolkninger i analysen, i tillegg til noen
konstruktive innspill til svaralternativer og måleenheter.
2.4.4 Spørsmålstyper og svaralternativer
Spørsmålene er delvis kognitive og delvis evaluative (Grønmo 2007: 172). De er gruppert tematisk, og hver nye gruppe innebærer sideskift der den nye gruppen
spørsmål introduseres og begrunnes. Det er stilt ett filterspørsmål i undersøkelsen, for å filtrere ut de som ikke har relativt fersk erfaringen med å bli felt i PFU, og spørsmålene som skal hoppes over er plassert like etter filterspørsmålet for å gi god flyt i
undersøkelsen (ibid: 181). De som går gjennom filteret har blitt felt i løpet av de siste fem årene, et tidsperspektiv som er valgt for å unngå spørsmål som krever at man husker langt tilbake i tid (ibid: 174). Den siste gruppen spørsmål er kognitive spørsmål som kartlegger respondentens alder, kjønn, virksomhetstilhørighet, osv.
Svaralternativene varierer med spørsmålstypen. Det er brukt skalaer i mange av spørsmålene, i andre er det brukt gjensidig utelukkende svaralternativer, mens det for noen spørsmål har vært mulig å velge flere svaralternativer.
2.4.5 Spørsmålenes kvalitet
Etterpåklokskap er den eneste sikre vitenskap, sies det, og jeg har i arbeidet med spørreundersøkelsen oppdaget flere svakheter ved utformingen av spørsmål og
svaralternativer. Et problem som går igjen er at respondenter kan velge det samme svaralternativet av flere årsaker, noe som åpner for tvetydighet i frekvensfordelingen for det aktuelle spørsmålet. For eksempel er spørsmål 12, som spør om man
anerkjenner PFUs avgjørelse selv om man er uenig i fellelsen, stilt sånn at flere respondenter som ikke har vært uenige med PFU også har svart på det. Tilsvarende mangler spørsmål 30, om man har opplevd å være enig med PFU i en fellelse mot egen redaksjon, et alternativ for dem som ikke har erfaringen. Enkelte av disse
tvetydighetene har vært vanskelige å kompensere for ved hjelp av datamaterialet, noe som selvsagt er nevnt og vektlagt i behandlingen av de aktuelle dataene.
2.4.6 Analyseverktøy
Spørreundersøkelsen ble sendt ut på epost, med en lenke til surveyverktøyet Polldaddy. Jeg valgte dette verktøyet fordi det var tilgjengelig for meg, er enkelt å bruke, og jeg fikk hjelp til å lære å bruke det. Det kan utføre de nødvendige typene analyser uten at dataene må eksporteres til andre analyseverktøy. Alternativet, å bruke verktøyet som UiO tilbyr sine studenter ble vurdert som langt mer ressurskrevende, uten å medføre åpenbare fortrinn. Hadde det vist seg nødvendig å gjennomføre dataanalyser som innebærer dataeksport til mer avanserte analyseverktøy, ville det også vært mulig i Polldaddy. Signifikanstester er gjennomført ved bruk av app-en Zigne.
2.4.7 Respons - svarprosent
215 redaktører svarte på spørreundersøkelsen. Norsk Redaktørforening oppgir å ha 720 medlemmer, Fagpressen har 210 medlemsbedrifter og LLA ca 100
medlemsbedrifter, totalt 1030, noe som innebærer en svarprosent på ca 20. Men vi vet altså ikke hvor mange av redaktørene i LLAs og i Fagpressens medlemsbedrifter som er medlem også i NR, vi vet heller ikke hvor mange redaktører det er i hver av
medlemsbedriftene til LLA og Fagpressen. Det undersøkelsen viser, imidlertid, er at 25 respondenter oppgir å ikke være medlem av Norsk Redaktørforening, og de resterende respondentene, som er medlem av NR, utgjør da 26 prosent av NRs medlemsmasse.
Uansett om svarprosenten er 20 eller 26 er den lav, og selv om det er langt fra uvanlig for denne typen epost-undersøkelser er det i utgangspunktet grunn til å spørre hvor representativt resultatet er for norske redaktørers opplevelse av selvdømmeordningen.
Som en utvalgsundersøkelse er svakheten først og fremst at den ikke er tenkt som det.
Generelt i utvalgsundersøkelser treffer man tiltak for å sikre at utvalget er
representativt for populasjonen man ønsker å undersøke, enten det gjøres ved en form for tilfeldig utvelging, systematisk utvelging, klyngeutvelging eller som kanskje er mest aktuelt her, stratifisert utvelging (Larsen 2007: 36-38). Stratifisert utvelging brukes for å sikre representasjon av ulike grupper i populasjonen, i dette tilfellet kjønn, alder,
redaksjonsstørrelse og –type, redaktørrolle osv, i et omfang som reflekterer gruppenes størrelse i populasjonen. Det lave antallet respondenter gjør også materialet lite egnet for dyptgående statistiske analyser, og som det framgår av dataanalysene i kapittel 4 er få variasjoner i materialet signifikante på 95-prosentsnivået. Jeg er altså klar over at utvalget mitt, særlig når jeg deler det inn i undergrupper, er så lite at det blir vanskelig å få statistisk signifikante utslag. Når jeg likevel velger å gjennomføre signifikanstester er det for å ikke legge for stor vekt på forskjellene i materialet.
2.4.8 Reliabilitet
Forutsetningen for at resultatene av min undersøkelse skal ha generaliserende kraft er at mine respondenter er representative for populasjonen og at eventuelle
skjevheter i utvalget er tilfeldige og ikke systematiske (Grønmo 2007: 323). Det er grunn til å spørre om det ved min undersøkelse foreligger en systematisk skjevhet, som
skyldes at felte redaktører i større grad har valgt å delta i undersøkelsen, mens
redaktører som ikke har erfaring ikke har følt seg kallet. Årsaken til at jeg mener det kan
