Verdiskapingspotensiale

Klimatiltak kan gi grunnlag for høyere volumproduksjon og mer verdiskaping, og dermed ha en effekt utover økt CO2-opptak. Ulike klimatiltak vil kunne påvirke hele verdikjeden, fra planteproduksjon i den ene enden til industri og påfølgende næringsaktivitet i den andre. I denne rapporten, og dette kapitlet, er fokus imidlertid utelukkende på primærleddet – skogeieren.

Figur 7.7 Årlig avvirkning i Trondheim 2014 - 2019. Kilde: Skogfondsdatabasen hos Landbruksdirektoratet.

Figur 7.8. Årlig avvirkning for salg i Trondheim.

Avvirkning av skog har de senere år vært i intervallet 20 – 30 000 kubikkmeter og har gitt en omsetning på 7 – 10 mill. kr årlig. Det framtidige avvirkningspotensialet kan kun vurderes gjennom lokale skogbruksplaner for området, sammen med vurderinger rundt arealbruksendringer og evt andre rammefaktorer. Dagens skogbruksplaner er for Klæbu fra 2010 og for gamle Trondheim fra 2011, og har en dekningsgrad på hhv 75 og 90% av «sine» skogarealer (Arnekleiv & Rannem 2018).

Med tanke på alderen på skogbruksplanene, kan man forvente at et nytt planprosjekt vil initieres i 2024.

Figur 7.9 Biomassepotensiale fra skogbruket i Trondheim / Klæbu

Om skognæringa i Trondheim / Malvik følger samme mønster som resten av fylket (Fylkesmannen i Trøndelag 2019) kan man anta at

1. 10 % av årlig avvirket areal går ut av skogproduksjon (til fordel for annen arealbruk)

2. En andel (25 – 30 %) av hogsten foregår i ung skog (hogstklasse III og IV), mens rundt 70-75 % hogges når den er i hogstklasse V. Noe av dette skyldes omdisponering av areal, men noe skog hogges såpass tidlig selv om arealet ikke skal omdisponeres.

3. 60 % av hogd areal har tilfredsstillende foryngelse, mens 40 % ikke har det.

4. Ungskogpleieaktiviteten ligger på ca 50% av antatt behov.

5. Klimatiltak: tettere planting forekommer, mens gjødsling av skog ikke forekommer.

Det innebærer at både verdiskapning og karbonbinding kan økes på både kort og lang sikt om adferden endres mot mer innsats i ungskogen og «riktigere» hogsttidspunkt i produksjonsskog. I en tidligere rapport ble forskjellen i karbonbinding mellom uskjøtta «krattskog» og vel-skjøtta

produksjonsskog beregnet til 0.18 – 0-25 tonn C-ekvivalenter (0.66 – 0.92 tonn CO2-ekvivalenter) per dekar og år (Søgaard mfl. 2019b).

Klimatiltak i skog (tettere planting, gjødsling) har erfaringsmessig en kostnad på 50 - 100 kr per tonn bundet CO2 før man regner inn gevinstene ved økt virkesproduksjon.

I forbindelse med hogst er det også betydelige mengder biomasse som per i dag ikke blir benyttet.

Hogstavfall og stubber utgjør nesten 50% av biomassen i et tre (Figur 7.9). Denne biomassen kan utgjøre en ressurs egnet for bruk til biobrensel eller biokull. Ved en hogst på 25000 m³ rundvirke vil det være om lag 7 tusen tonn tørrstoff subber og 8 tusen tonn grener og topper (grot) igjen på hogstfeltet. Mye av dette bør forbli i skogen som barmatte for terrengtransport, og mye av det vil neppe lønne seg å hente ut på grunn av beskaffenhet eller beliggenhet. Men et uttak på ca 30% av denne mengden vil utgjøre en ressurs på om lag 5000 tonn ts, noe som tilsvarer en energimengde på om lag 25 GWh.

8 Andre arealbruksendringer

Beslutninger om utbygging og arealbruksendringer for øvrig handler svært ofte om å avveie flere og til dels motstridende interesser for hvordan de ulike arealene skal benyttes og hvilke goder og ressurser vi skal høste fra dem (Miljødirektoratet mfl. 2020b). Utbygging og annen omdisponering av ubebygde arealer kan generere utslipp av klimagasser. Avgjørelser om bruken av arealer tas i ulike sektorer, og i kommunal og annen arealplanlegging.

På grunn av høy økonomisk vekst og vekst i befolkningen har det i Norge vært et press på bruken av arealer til ulike formål, og når en ser på arealbruksendringer siden 1990 så er det én kategori som har hatt en tydelig økning i areal, og det er utbygd areal. De øvrige har enten hatt en liten nedgang eller ingen netto endring (Figur 8.1). Arealkategoriene er de samme som benyttes i det nasjonale

klimagassregnskapet som årlig rapporteres til FNs klimakonvensjon.

Figur 8.1 Arealbruksendringer i Norge fra 1990 til 2017 i kvadratkilometer (km²). Kun arealbruksendringer er med i figuren. Arealer som ikke har endret bruk, er utelatt. Disse er vesentlig større enn endringene for den enkelte kategori. Figur gjengitt fra Miljødirektoratet mfl. (2020b) Klimakur 2030.

Som i det nasjonale klimagassregnskapet er det én arealbrukskategori som øker i Trondheim, og det er utbygd areal (Tabell 8.1). Alle andre arealbrukskategorier har en svak nedgang, og alle avgir areal til utbygging. Skog avgir arealer til både jordbruksformål (dyrket mark og beite) og bygges ned (se mer i kapitlet om avskoging). Nydyrking skjer på alle arealbrukskategorier, også myr. Og det bygges også ned på myr.

Tabell 8.1. Arealbruksoverganger i Trondheim kommune 2010 – 2015 oppgitt i dekar.

Mengden klimagasser som tas opp og slippes ut til/fra et gitt areal, er avhengig av arealbruk og

prosessene som skjer på arealet (Miljødirektoratet mfl. 2020a). Opptak av klimagasser fra atmosfæren skjer når biomasse i vekst tar opp og lagrer karbon i jord, røtter, stamme og bladverk gjennom

fotosyntesen. Et utslipp av klimagasser skjer når biomassen forbrennes eller brytes ned naturlig. I tillegg kan bearbeiding av jorda øke nedbrytingen av det organiske materialet i jordsmonnet og gi økt utslipp av CO2. Arealbruksendringer vil påvirke hvor mye karbon som lagres på arealet, i jorda og i vegetasjonen.

Innenfor en arealkategori vil det også være variasjon i arealets evne til å ta opp og lagre karbon. Skog klassifiseres blant annet etter bonitet (jordas produksjonsevne), treslag og grunnforhold (jordtype;

mineraljord eller organisk jord). Generelt er det slik at jo høyere produksjonsevne skogen har

(bedre/høyere bonitet), desto større evne har skogen til å lagre karbon. Eksempelvis kan det forventes at granskog med høy bonitet (høy produksjonsevne, mer enn 4 tonn CO2/hektar/år) kan ta opp og lagre mer CO2 per år og hektar enn skog på lavere boniteter (< 2 tonn CO2/hektar/år). Arealer med organisk jord vil ha større karbonlager (2,4 - 8,8 tonn C/hektar) per arealenhet enn arealer med mineraljord (< 2 tonn C per hektar). Avskoging av høyproduktiv skog på organisk jord vil derfor gi størst utslipp av CO2.

Tabell 8.2 Eksempler på mulige arealbruksendringer og deres tilhørende utslippsfaktorer som benyttes i

tiltaksberegningsmalen for arealbruksendringer. Det er spesielt arealer med organisk jord og mye levende biomasse som har høye utslippsfaktorer.

Fra Jordtype Til Utslippsfaktorer (t CO2-ekv/ha)

Skog - høybonitet barskog

Organisk jord Utbygd areal 623

Mineraljord

Sammen med klimagassregnskapet for kommuner, publiserte Miljødirektoratet også en tiltaksberegningsmal som gjør at man kan beregne omtrentlig utslipp av klimagasser knyttet til arealbruksendringer (Miljødirektoratet 2019). Beregningene er foreløpig basert på nasjonale utslippsfaktorer. Tabell 8.2 viser eksempler på mulige arealbruksendringer med tilhørende utslippsfaktorer. Merk at dette er basert på gjennomsnittsverdier, og er egnet til å gi en indikasjon, men ikke til en analyse av utslipp for eksempel ved en konkret utbyggingssak.

I det følgende omtales arealbruksendringer knyttet til nedbygging av organisk jord og avskoging.

Arealbruksendringer knyttet til nydyrking og påskoging er omtalt tidligere. Selv om det også finnes andre arealbruksendringer i Trondheim, så er det disse fire som vurderes som mest sentrale fra et klimaperspektiv; nedbygging, avskoging, nydyrking og påskoging.