Vurderinger av potensialet for verdiskaping knyttet til klimatiltak tar utgangspunkt i dagens produksjoner i kommunen, og de tiltak for utslippsreduksjoner og tilpasningstiltak som er omtalt i denne rapporten. Dette må imidlertid også sees i sammenheng med målsettinger om et grønt skifte, og nasjonale strategier for bioøkonomi og sirkulærøkonomi, med overordnet målsetting forankret i FNs bærekraftsmål og lavutslippsamfunnet.
Verdiskapingsstrategien «Et verdiskapende Trøndelag» har definert bioøkonomi og sirkulærøkonomi som to av i alt fem prioriterte satsingsområder. Trøndelag har store og produktive jord-, skog- og sjøarealer som kan benyttes til biologisk produksjon utover det vi ser i dag. Strategien peker på et stort verdiskapingspotensial knyttet til det grønne skiftet, basert på store muligheter for økning av
eksisterende produksjoner, eller ny bioproduksjon og industri basert på ny teknologi og oppdrett av nye organismer.
Vediskapingspotensialet i Trondheims jordbruk må primært sees i forhold til kommunens egne ressurser og jordbruksproduksjoner, men det er også et viktig moment at Trøndelag fylke er sterkt representert innen alle primærnæringer, med blant annet 23 % av jordbruksproduksjonen i Norge.
Fylket har en femtedel av mjølkeproduksjonen, ledende produksjonsmiljøer for svin, kylling og storfe, status som økologisk foregangsfylke på mjølk og kjøtt, og en robust foredlingsindustri. Med om lag 200 produsenter av lokal mat og drikke er Trøndelag også Norges fremste lokalmatregion.
Jordbruksarealet i Trøndelag er på 1,6 millioner dekar, hvorav 1,1 millioner dekar er grasmark og 470 000 dekar er kornarealer. Husdyrholdet er i hovedsak basert på lokale arealressurser, noe som sikrer at det meste av jordbruksarealene er i drift. Mjølk- og storfekjøtt er den bærende produksjonen målt i både sysselsetting og verdiskaping. Trøndelag har omtrent en fjerdedel av alt økologisk areal i landet, og nærmere 40 % av alle økologiske mjølkekyr.
Teknologiutviklingen kan endre den relative verdien av ulike biomassefraksjoner vesentlig i et 2050- tidsperspektiv. Bredere anvendelse av skogsråvare, herunder til produksjon av fôr til fisk og husdyr i stor skala, kan eksempelvis innebære vesentlig forsterket konkurranse om norske biomasseressurser fra skog (Øverland 2015). Dette er en faktor som også kan øke verdien av restressurser fra jordbruk og matindustrien. Bioøkonomi og grønt skifte forutsetter at biomasse erstatter petroleum i økende omfang utover i århundret. I lys av dette kan produktive arealer bli en knapphetsfaktor for både matproduksjon og forsyning av den fremvoksende bioøkonomien med biomasse. Internasjonalt er det økende interesse – og bekymring – for hvordan biomassetilgang og etterspørsel vil utvikles (Bardalen 2016).
Verdiskaping i forhold til klimagassutslipp sier noe om effektiviteten eller samfunnskostnaden knyttet til utslippsreduserende tiltak. I disse beregningene ser vi at det er til dels høye beløp per tonn endret utslipp sammenlignet med tiltakskostnad utredet i mange andre sammenhenger. Det indikerer at ingen av de foreslåtte scenariene er effektive som klimagassreduserende tiltak. Hvis det kommer tilskuddsordninger for økt karbonlagring i jord med bruk av fangvekster og biokull, kan dette bidra til økt verdiskapning for bønder. Tradisjonelt har bondens rolle i samfunnet vært å produsere mat. Med økt fokus på bærekraft i samfunnet kan rollen utvides, slik at bonden også kan levere miljø-og klimatjenester som samfunnet har behov for. I Australia har begrepet “Carbon Farming” blitt populært, og gir et innblikk i hvordan bønder i fremtiden ikke bare dyrker mat, men også utfører klimatjenester. Klimatiltak i landbruket er ofte forbundet med kostnader. Ved å lempe på restriksjoner
og innføre f.eks tilskuddsordninger kan kostnader reduseres og dette kan gi muligheter for økt omsetning. Inntjening er ikke utredet spesielt i denne rapporten.
6.7.1 Verdiskaping knyttet til risiko og tilpasning i jordbruket
Klimarisiko og aktuelle tilpasningstiltak er omtalt i kapittel 6.4. Tilpasningstiltak er i utgangspunktet ekstra kostnader for å gjennomføre tiltak. God tilpasning bidrar til høyere og mer stabile avlinger, bedre avlingskvalitet, bedre driftsforhold, og mindre skader på jordsmonnet og potensielt bedre økonomi. Men dette avhenger av kost/nytte-forholdet for tilpasningstiltakene, noe som generelt er svært vanskelig å kalkulere.
De konkrete tiltakene som er særskilte for Trondheimsjordbruket dreier seg mest om grøfting (drenering) og andre tiltak for å håndtere økte «vannutfordringer». Det blir beregnet avlingsgevinst ved god drenering, men avlingsøkningen varierer betydelig. En annen viktig effekt av god drenering er at jordet blir mer ensartet for framkommelighet og tillater mer effektiv drift. Dette er tiltak som krever høye investeringer og som uten tilskudd ofte ikke er lønnsomt, men som er nødvendige for å redusere risiko. Anbefaling om å prioritere grøfting forutsetter derfor at det er et overordnet mål om å redusere økonomisk risiko, og å sikre stabile avlinger av god kvalitet.
Drenering kan, avhengig av jordart og arrondering gjøres effektivt med grøfteplog eller gravehjul til en kostnad på ca 5000 kr per daa. Dersom arbeidet må gjøres med skuffegraver, som ofte er tilfelle på grasarealer, er kostnaden 12 - 15 000 kr. Tilskuddet er likt for alle arealer med 2000 kr per daa. Det kan derfor være vanskelig å få økonomi ut av investeringen der skuffegraver må benyttes.
For Klimakur 2030 utredet NIBIO i 2020: Fangvekster og Drenering, to NIBIO-rapporter:
https://www.nibio.no/nyheter/klimakur-2030-tiltak-for-jordbrukssektoren.
Tilpasningstiltak øker kostnadene, reduserer risiko og gir mer stabile avlinger og økonomi. Det er ikke slik at kostnader med risikoreduserende tiltak kan tas ut ved høyere priser i markedet. Dersom slike tiltak skal gjennomføres uten at det svekker driftsøkonomien er det behov for virkemidler, som f. eks.
delvis finansering ved tilskudd.
Isolert sett vil den økte økonomiske aktiviteten som følger av klimatilpasning skape aktivitet og verdiskaping hos tjeneste- og utstyrleverandører.
Endret produksjon kan og gi økt verdiskaping, men beregningene ovenfor viser at verdiskapingen i husdyrproduksjonen vanskelig kan erstattes med andre produksjoner. Det er også slik at alternative produksjoner generelt medfører økt klimarisiko.
6.7.2 Verdiskapingspotensiale i forhold til klimatiltak i jordbruket
Verdiskapingen i jordbruket i Trondheim er beregnet med utgangspunkt i NIBIO-rapport
«Kunnskapsgrunnlag for trøndersk landbruk»(Knutsen 2017). Verdiskapingen er definert som netto produkt og er dividert på volum i produksjonen og multiplisert med tilsvarende volum i
referansebaner og scenarier. Verdiskapingen er i faste 2017-kroner. Verdiskapingen er beregnet som avvik fra en referansebane. I tillegg er den presentert per tonn endret klimagassutslipp. Dette er en grov tilnærming og forutsetter ingen skalaeffekt, men gir en indikasjon på sammenheng mellom omfang av ulike produksjoner og summen av avkastning for bonden og betaling for leid arbeid.
Nettoproduktet er lik verdien av produserte varer og tjenester minus vareinnsats. Kapitalslit (avskrivninger) er trukket fra. Alle tilskudd, for eksempel pristilskudd og miljøtilskudd er med i nettoproduktet, inkludert tilskudd som ikke kan relateres direkte til et produkt. Nettoproduktet er betaling for arbeidsinnsats, forrentning av investert kapital og kapitalslit (avskrivinger).
Verdiskapingen i referansebanen (Tabell 6.26) er beregnet til vel 41 mill.kr i 2020, og går ned til ca. 36 mill. kr i 2030. I scenariene er det ikke store avvik fra referansebanen, bortsett fra i scenario 5, som gir betydelig mindre verdiskaping med kun kornproduksjon og en relativt begrenset produksjon av
andre matvekster med høy verdiskaping per enhet. Endret verdiskaping i forhold til redusert klimagassutslipp viser om scenariene er kostnadseffektive som tiltak for å redusere utslipp av CO2-ekvivalenter. I disse beregningene ser vi at det er relativt høye beløp per tonn endret utslipp sammenlignet med tiltakskostnad utredet i mange andre sammenhenger. Det indikerer at få av de foreslåtte scenariene er kostnadseffektive som klimagassreduserende tiltak, eller at effekten av tiltaket er relativt liten. Scenario 3 forutsetter en redusert intensitet i husdyrproduksjonen, og det vil
sannsynligvis gi et annet inntektsbilde enn det som ligger til grunn i rapporten «Verdiskaping i Trøndelag». På den annen side kan det ikke tenkes at produksjonen blir lagt om uten at de
økonomiske forutsetningene for god økonomi for bonden er på plass, slik at det blir usikkert hvordan verdiskapingen vil bli i det tilfellet. Det tiltaket som gir størst reduksjon av CO2-utslipp (scenario 5) er dramatisk, og har også størst kostnad per tonn redusert CO2-utslipp.
Tabell 6.26 Verdiskaping i Trondheims jordbruk, referansebane og scenarier.
Nettoprodukt kr/tonn endret utslipp CO2 ekv
205 -540 -173 -1249 33 -839 -845 -3194 -3016 -6594
5048 470 98 1024 1382 817 4303 3784