V EILEDNING TIL KOMMUNENE FRA SPESIALISTHELSETJENESTEN

Helsepersonell ved DPS skal gi kommunehelsetjenesten råd, veiledning og opplysning om helsemessige forhold for at de skal kunne løse sine oppgaver, Jf. Lov om spesialisthelsetjenesten

§ 6‐3:

Helsepersonell som er ansatt i statlige helseinstitusjoner som omfattes av denne loven, eller som mottar tilskudd fra regionale helseforetak til sin virksomhet, skal gi den kommunale helse‐ og omsorgstjenesten råd, veiledning og opplysninger om helsemessige forhold som er påkrevet for at den kommunale helse‐ og omsorgstjenesten skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift.

Dette kan ifølge DPS‐veilederen (Helsedirektoratet, IS‐1388) omfatte:

• pasientrettet veiledning i faste veiledningsmøter

• veiledning ved behov rundt enkeltpasienter og kompliserte situasjoner

• råd og veiledning på overordnet nivå for eksempel når det gjelder oppgaver og utforming av helsetjenesten

45

Vi har spurt kommunene om de opplever at de får tilstrekkelig veiledning fra spesialisthelsetjenesten. Hva som er "tilstrekkelig veiledning" er opp til respondenten å vurdere, så her er det klart rom for subjektive tolkninger. Hva som ligger i veiledningsbegrepet er ikke definert i spørsmålet, men vi ser på svarene at det i stor grad tolkes i tråd med loven og veilederen.

Dette er et ja/nei spørsmål, med mulighet for å skrive kommentarer. Svarfordelingen for kommuner i ulike størrelsesgrupper er vist i neste figur.

Omtrent to av tre kommuner mener de får tilstrekkelig veiledning fra spesialisthelsetjenesten når det gjelder psykisk helse. De minste kommunene ser ut til oftere å være fornøyd med veiledningen fra spesialisthelsetjenesten, men om dette skyldes at psykisk helsevern systematisk prioriterer de minste kommunene, er vanskelig å si.

Figur 3.4 Andel kommuner som mener de får tilstrekkelig veiledning fra spesialisthelsetjenesten, psykisk helse, 2012.

Det er også betydelige geografiske forskjeller, se fylkesfordelingen i figur 4.5. Det er særlig mange kommuner i Østfold, Vest‐Agder, Rogaland, Oppland og Troms som mener at de ikke får tilstrekkelig veiledning fra spesialisthelsetjenesten.

79

71

54 60 58 57

66

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90

<2000 2000‐5000 5000‐10000 10000‐20000 20000‐50000 50000 og større

Totalt

46

Figur 3.5 Andel kommuner/bydeler som mener de får tilstrekkelig veiledning fra spesialisthelsetjenesten, psykisk helse, 2012.

Dette betyr også at det er variasjon mellom de ulike helseforetaksområdene. Fordi dette handler om spesialisthelsetjenester, grupperer vi kommunene etter opptaksområdene til helseforetakene.

Vi finner at det ikke er systematiske forskjeller mellom de fire helseregionene, men heller variasjon mellom de ulike helseforetaksområdene, se neste figur.

Figuren under viser prosent av kommunene som mener de får tilstrekkelig veiledning fra psykisk helsevern. Fordi det er store forskjeller på størrelsen på kommunene i opptaksområdene, vekter vi etter størrelse. Store kommuner får dermed større vekt i de veide prosentandelene, og fra figuren kan vi dermed lese om det er store eller små kommuner som er fornøyd eller ikke med veiledningen.

53 53 56 58 58 62 64 64 64 65 65 66 67 68 74 75 76 78 83 100

0 20 40 60 80 100 120

47

Figur 3.6 Andel kommuner/bydeler som mener de får tilstrekkelig veiledning fra spesialisthelsetjenesten, etter opptaksområde helseforetak, psykisk helse, 2012.

Når veid og uveid andel er lik, er det små forskjeller mellom store og små kommuner i opptaksområdet. Når veid andel er høyere en uveid andel, betyr dette at de største kommunene er mer fornøyd enn de minste. Dette kan si noe om hvilke kommuner som prioriteres av de ulike helseforetakene. UNN HF og Helse Bergen ser for eksempel ut til å prioritere de små

48

Det er altså en viss variasjon over helseforetaksområde, men det er vanskelig å se hva dette handler om uten å gå nærmere inn i datagrunnlaget. Om vi tar ut kommunene i opptaksområdet til Sykehuset Østfold HF, finner vi at halvparten av kommunene opplever at de ikke får tilstrekkelig veiledning. Når vi ser på kommentarene fra disse kommunene, er det flere som svarer at det nå går riktig vei, og en respondent fra en østfoldkommunene svarer for eksempel:

"Det jobbes med å finne ny "form" på samarbeidet mellom kommunen og DPS'et for å ivareta  samarbeidet på systemnivå og kommunens veilednings‐ og opplæringsbehov" (kommune i  Østfold). 

Mens en respondent fra en annen kommune sier følgende:

"Varierer fra pasient til pasient, også avhengig av behandler. Bedre veiledning fra poliklinikken,  enn døgnavdeling. Kan handle om kompetanse. Kan også handle om at vi ikke etterspør  veiledning i stor nok grad" (kommune i Østfold). 

En annen kommune i Østfold mener at spesialisthelsetjenesten har en holdning som ikke fremmer gjensidig respekt, ved at representanter fra spesialisthelsetjenesten tenker at de vet bedre enn kommunalt ansatte innen psykisk helsearbeid. Dette gjelder ikke bare kommuner i Østfold, og vi finner mange kommuner som opplever at representantene fra spesialisthelsetjenesten oppleves å stille seg selv og sin kompetanse over de kommunale tjenesteutøverne.

Totalt har 213 kommuner gitt en kvalitativ kommentar i tillegg til at de har svart ja eller nei på om de får nok veiledning fra spesialisthelsetjenesten.

Vi har gått grundig gjennom alle disse kommentarene. Noen er korte og konsise, mens andre er mer utfyllende og analyserende. Vi finner at svarene kan grupperes i følgende hovedkategorier:

Mange DPS‐er gir god veiledning til kommunene

En stor andel av kommunene svarer altså at de får tilstrekkelig veiledning fra spesialisthelsetjenesten (to av tre kommuner er fornøyd). Når de har kommentert hvem de får veiledning fra, så er dette i stor grad fra DPS‐er eller gjennom samarbeidsteam som er bygd opp mellom tjenestene, for eksempel ambulante team. Det er ulikt om det gis veiledning i forbindelse med identifiserte felles enkeltpasienter/brukere, anonymiserte saker, generelle tema og om det ytes veiledning til enkeltansatte i kommunen eller til ansatte i grupper.

49 For tilfeldig og usystematisk veiledning

En del kommuner (både av de som har svart at de får tilstrekkelig veiledning og de som har svart at de ikke får tilstrekkelig veiledning), svarer at veiledningen ikke ytes systematisk, at det ikke er faste samarbeidsmøter, men kun veiledning rundt felles enkeltbrukere/pasienter ved behov.

Det er ikke mange kommuner som svarer at de ikke får veiledning rundt enkeltbrukere når de spør om det, men det er heller mangel på faste planlagte samarbeidsmøter.

God veiledning, men for lite omfang

Mange kommuner er tydelige på at veiledningen de får er god, men at omfanget er for lite.

Kommunene opplever at spesialisthelsetjenesten er for lite tilgjengelig når kommunene har behov for veiledning og bistand, og de får beskjed om heller å kontakte fastlegen.

Representanter fra større kommuner som har kontakt med flere DPS‐er forteller at DPS‐ene ser ut til å ha ulik praksis for å bistå kommunene, og at det er lettere å få veiledning og bistand fra noen DPS‐er enn andre.

Kommunene må etterspørre veiledning

En god del av respondentene fra kommunene sier at de selv må etterspørre veiledning fra DPS eller andre deler av psykisk helsevern, om de skal få det. Noen sier at de selv må bli flinkere å etterspørre slik bistand, mens andre mer forventer at spesialisthelsetjenestene skal tilby veiledning. Noen kommuner sier også at de selv ikke har ressurser til systematisk å etterspørre veiledning fra spesialisthelsetjenesten og ønsker at DPS‐ene skal være mer offensive i sitt veiledningsansvar.

Spesialisthelsetjenesten som "bestiller" heller enn samarbeidspart

Noen kommuner melder om, som nevnt over, at spesialisthelsetjenesten stiller seg over kommunene og bestiller tjenester til pasientene, heller enn å samarbeide med kommunene for å få til et godt tilbud til pasientene. Om spesialisthelsetjenesten inntar en slik rolle, så er det vanskeligere for kommunene å komme på banen og få utnyttet innholdet i de kommunale tjenestene til det beste for brukeren. Samarbeidsklimaet mellom tjenestenivåene blir også krevende om ikke begge nivå viser gjensidig respekt og har tillit til hverandre.

Ønske om at DPS skal være mer ute i kommunene

Det er mange respondenter som mener at DPS bør ha mer tilstedeværelse ute i kommunene.

Dette er ikke bare fordi de ønsker mer veiledning og faglige innspill fra spesialisthelsetjenestene, men også fordi kommunene har behov for å dele sin egen kompetanse og erfaring med representanter fra spesialisthelsetjenesten. Dette er kanskje en problemstilling som er mest aktuell i de store kommunene, som etter hvert har bygd opp et sterkt fagmiljø for psykisk helse og rus.

50

Kompetansen i spesialisthelsetjenesten blir for lik kompetansen i kommunene

Flere kommuner opplever at kompetansen i de spesialiserte psykiske helseverntjenestene ikke er så veldig forskjellig fra hva kommunene har selv. Da har ikke kommunene så stort behov for veiledning, fordi de har kompetansen selv. Da kan de heller oppleve at representanter fra spesialisthelsetjenesten ikke har god nok kompetanse om kommunenes arbeid. Det er fortsatt mange kommuner som opplever at ansvarsforholdet mellom kommunene og spesialisthelsetjenestene er uklart og det er derfor vanskelig å vurdere hva kommunen trenger av kompetanse.

Mangel på ressurser i spesialisthelsetjenesten

En del kommuner sier at det ikke er tilstrekkelig med ressurser og kapasitet i spesialisthelsetjenesten til å følge opp kommunenes behov for veiledning. Noen har hatt gode løsninger tidligere, men har nå mistet samarbeid pga. kutt i budsjettene i psykisk helsevern.

Andre sier at DPS‐ene nå ser ut til å prioritere kommunen høyere enn tidligere, og at det er en sterk bedring i samarbeidet. Det ser altså ut til å være en del geografisk variasjon i prioriteringen av veiledningsrollen fra spesialisthelsetjenesten sin side.

Ulike aktører for voksne og barn og unge

Noen kommuner opplever at veiledningen fra psykisk helsevern for voksne (VOP) fungerer mye bedre enn veiledningen fra psykisk helsevern for barn og unge (BUP) – mens andre kommuner har motsatt erfaring med at veiledningen fra BUP er svært bra, men dårlig fra DPS‐ene.

Kommunene har behov for å få på plass et godt samarbeid med både BUP og VOP, men dette er ulike aktører både i kommunene og i spesialiserte tjenester. At det fungerer bra på ene området, sikrer altså ikke at det fungerer bra på det andre området.

I neste delkapittel ser vi på samarbeidet rundt utskriving av pasienter fra psykisk helsevern.