S AMARBEID MED FASTLEGENE

Vi fant i forrige rapport (Ose og Slettebak, 2014), at et stort flertall av kommunene mener at psykisk helsearbeid i kommunen generelt har et godt samarbeid med fastlegene (83 prosent). Jo mindre kommunene er, desto mer involvert er fastlegene. Dette kan være en konsekvens av at små kommuner har mindre fagmiljø innen psykisk helse, og det derfor er behov for mer involvering av fastlegene enn i større kommuner. Det kan også handle om at mindre kommuner lettere etablerer stabile samarbeidsrelasjoner, men vi finner også at en del små kommuner sliter med at fastlegene skiftes ut hyppig og at dette går ut over brukernes opplevde kontinuitet og tjenestetilbud.

Kommunene melder om store forskjeller fra fastlege til fastlege i hvor god kompetanse de har på psykisk helse og hvor interessert de er i problemstillinger rundt psykisk helse. Fastlegene er generelt mindre involvert i utviklingsarbeid i tjenestene og i plan‐ og systemarbeid, enn i arbeidet rundt enkeltpasienter.

Faste samarbeidsmøter med fastlegene er et klart ønske fra kommunene. De som har etablert et samarbeid med faste møter er i større grad fornøyd med legens involvering i det psykiske helsearbeidet.

Den største utfordringen synes å være å få legene som ikke oppleves å være interessert i problemstillinger rundt psykisk helse, på banen. Noen fastleger gjør ofte bare minimum av innsats før de involverer spesialisthelsetjenesten. Der kommunene har fått til avtaler om fast andel tid fra fastlegene som brukes på ansvarsgruppemøter og faglige diskusjoner, ser de ut til å

40

ha kommet lenger i samarbeidet. Kommunalt ansatte leger ser også ut til å gi større legeinnsats i det psykiske helsearbeidet.

Forrige rapport inneholdt ikke noen analyser av hva som kjennetegner kommuner med et godt samarbeid med fastlegene, men vi ser på dette i det følgende. Vi undersøker særlig om det finnes noen observerbare kjennetegn ved kommunene som rapporterer at de har et godt samarbeid med fastlegen. Vi starter med å se på variasjon i kvaliteten på fastlegesamarbeidet etter kommunestørrelse, og deretter på geografisk variasjon etter fylke og helseregion.

3.1.1 Kommunestørrelse, fylke og helseregion

Vi ser videre kun på påstanden: "Generelt har psykisk helsearbeid et godt samarbeid med fastlegene i vår kommune", se tabell 2.1 i kapittel 2.3.

Korrelasjonsanalyser viser at svarene på dette spørsmålet er høyt korrelert med resten av variablene i spørsmål 29 (se tabell 2.1), og denne variabelen kan derfor brukes som en indikator for opplevd kvalitet på samarbeidet.

Dersom de har svart "helt enig" eller "enig" på denne påstanden, koder vi kommunen til å ha et godt samarbeid med fastlegene. 94 prosent av landets kommuner har svart på spørsmålet. 31 kommuner har bare en fastlege, mens resten av kommunene må gi en gjennomsnittvurdering av alle fastlegene i kommunen. Dette kan være problematisk og krevende for mange, men vi forventer at svarene gir et tilstrekkelig bilde av kvaliteten på samarbeidet med fastlegene generelt, vurdert av kommunalt psykisk helsearbeid.

Figur 3.1 Prosent av kommunene i størrelsesgruppen som har et godt samarbeid med fastlegene. IS‐24, 2012.

Vi finner at det er systematiske forskjeller mellom store (mer enn 20 000 innbyggere) og små kommuner. Dette er nok et uttrykk for at store kommuner har flere fastleger, og dermed større sannsynlighet for at samarbeidet ikke er bra med enkelte av legene. Vi skal derfor ikke legge for mye vekt på denne sammenhengen.

86 87 86

79

66 64

83

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90 100

<2000 2000‐5000 5000‐10000 10000‐20000 20000‐50000 50000 og større

Totalt

41

Som figuren under viser, er det særlig en del kommuner i Nord‐Trøndelag, Rogaland og Akershus som ikke er fornøyd med samarbeidet med fastlegene om pasienter med psykiske helseproblem.

Figur 3.2 Prosent av kommunene i ulike fylker som har et godt samarbeid med fastlegene.

Om vi grupperer kommunene etter hvilken helseregion de ligger i heller enn etter fylke, så får vi et litt annet bilde, se figur 4.3.

42

Figur 3.3 Prosent av kommunene/bydelene i ulike HF områder som har et godt samarbeid med fastlegene.

Lovisenberg HF kommer dårligst ut i forhold til fastlegesamarbeidet. HF‐et har opptaksområde fra bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka, St. Hanshaugen og Sentrum. Sentrum har ikke egen IS‐24 rapportering. En av tre bydeler er fornøyd med fastlegesamarbeidet, og dette bør undersøkes grundigere for å finne riktige tiltak. Det ser også ut til å være behov for tiltak rettet mot fastlegesamarbeidet i en del kommuner i opptaksområdet til A‐hus og i Nord‐Trøndelag.

Årsaken til dårlig samarbeid i dette området kan, som vi har sett over, være stor utskifting av leger, mangel på faste samarbeidsmøter og leger som viser liten interesse og har liten kunnskap om psykisk helse. Vi ser videre på legedekningen i kommunene. Det kan også være forhold i de kommunale tjenestene som påvirker samarbeidsklimaet.

43 3.1.2 Legedekning i kommunene

Det er totalt 5 020 legeårsverk i kommunehelsetjenesten ifølge SSB, se tabell 4.1. Vi bruker summen av antall næringsdrivende fastleger, kommunalt tilsatte leger og turnuskandidater, dvs.

alle unntatt de 132 næringsdrivende legene utenfor fastlegeordningen i tabell 4.1.

Tabell 3.1 Legeårsverk i kommunehelsetjenesten, 2012. Kilde: SSB

Antall

Næringsdrivende fastleger 3 605

Kommunalt tilsatte leger 835

Turnuskandidater 448

Næringsdrivende leger utenfor fastlegeordninga 132

Avtaleformer i alt 5 020

Som vist i tabell 4.2, så er små kommuner i en særstilling når det gjelder legedekning. Mens de minste kommunene har hele 17 leger per 10 000 innbygger, har større kommuner (over 10 000 innbyggere) 9 leger per 10 000 innbygger. Små kommuner har også en betydelig andel kommunalt ansatte fastleger (59 prosent), mot 17 totalt i landet. Hver fjerde som jobber som fastlege i de minste kommunene, er turnuskandidat. Blant de største kommunene er andelen turnuskandidater fire prosent. Legedekningen og sammensetningen varierer altså betydelig ut fra kommunestørrelse.

Tabell 3.2 Legeårsverk i kommunehelsetjenesten, 2012. Kommunestørrelse. Kilde: SSB FL per 10 000

innbygger Andel kommunalt

ansatte Andel

turnuskandidater

<2000 17 59 25

2000‐5000 13 32 20

5000‐10000 11 16 13

10000‐20000 9 13 9

20000‐50000 9 12 6

50000 og større 9 13 4

Totalt 10 17 9

Vi har gjort statistiske analyser av legedekningen og sammensetningen for å undersøke samvariasjon med hvor fornøyd kommunene er med fastlegesamarbeidet. Vi finner ingen systematisk sammenheng mellom hvorvidt kommunalt psykisk helsearbeid er fornøyd med samarbeidet med fastlegen, og hvor stor andel av fastlegene som er kommunalt ansatte. Det er heller ikke noen sammenheng mellom sannsynligheten for å være fornøyd med fastlegens arbeid mot brukergruppen og andel fungerende fastleger som er turnuskandidater. Vi finner derimot en sammenheng i forhold til den totale fastlegedekningen: Jo høyere antall fastleger per innbygger, desto mer sannsynlig er det at kommunalt psykisk helsearbeid er fornøyd med fastlegens innsats. Kommuner som ikke er fornøyd med fastlegens innsats, har i gjennomsnitt 11 fastleger per 10 000 innbygger, mens kommuner som generelt er fornøyd med fastlegene har 13 fastleger per 10 000 innbygger. Systematikken bevares om vi kontrollerer for kommunestørrelse og en rekke andre observerbare kjennetegn ved kommunene.

44

Vi finner ingen øvrige systematiske sammenhenger når det gjelder fornøydhet med samarbeid med fastlegene, og hverken befolkningssammensetning, behovsvariabler (andel uføre, andel arbeidsledige), bosetting (andel som bor i tettbygd strøk), kommunale inntekter, eller avstand til spesialisthelsetjenestetilbud i psykisk helsevern ser ut til å ha noen sammenheng med kvaliteten på samarbeidet. Se kapittel 10 i Ose og Slettebak (2014) for en mer detaljert gjennomgang av regresjonsanalyser og beskrivelse av variablene som ligger bak analysene. Vi går nå over til å se på vurderingen om samarbeid med spesialisthelsetjenestene fra de kommunale tjenestene.