I  SAMSPILL MED BEHANDLERE VED  DPS

Svaret på spørsmålet om hvordan en samhandlingsmodell mellom fastleger, kommuner og spesialisthelsetjenesten fungerer, "kommer an på hvem du spør", ifølge en kommuneoverlege.

Spør man pasienten, vil pasienten svare ut fra sine konkrete erfaringer med aktører i tjenestene og hvordan disse kommer pasienten i møte på. I samarbeid med behandlere ved DPS, så vil pasienten blant annet kunne erfare samarbeidsklimaet mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, gjennom dialog om tidspunkt og møtesteder for konsultasjoner.

Behandlere ved "reisende DPS" gjør som nevnt pasientsamtaler i forbindelse med samarbeidsmøter i kommuner. I tillegg er behandlere imøtekommende med pasienter som vanligvis reiser til dem, men som av ulike grunner dropper ut av konsultasjoner. De kan eventuelt samtale med pasienter over telefon, istedenfor å kreve oppmøte på konsultasjon:

"Jeg har en pasient som jeg ringer oftere til enn han er her. Det hender også at jeg har en pasient ute for eksempel, som sier at "i dag er jeg i så dårlig form at det ikke er forsvarlig for meg å kjøre til DPS. Kan vi snakke sammen på telefon?" Det er greit, også tar jeg timen over telefon istedenfor at han kommer hit. Det er ikke vanskelig å få til, men jeg

102

liker best å ha pasientene her, for du går glipp av informasjon ved ikke å kunne ha øyekontakt, ikke se kroppsspråk. Jeg mister noe i samtalen. Men det er bedre enn ingenting. Noen ganger har jeg dobbelttime. Nå har jeg en som spurte pent om det, grunnet reiseavstanden. Og det synes jeg er helt kurant" (behandler, poliklinikk, DPS).

Behandleren ønsker å legge så godt til rette for dialogen med pasienten som mulig, innenfor sykehusets rammer for fleksibilitet. Behandleren disiplinerer ikke pasienter, hun yter dem en tjeneste, og imøtekommer pasientenes konsultasjonsønsker. Det samme er tilfellet for en behandler som møter "nabokjerring"‐problematikken i samarbeidskommunene:

"Vi ser det på poliklinikken når pasienter møter naboen i psykisk helsearbeid i kommunen. Da kan henvisningen bli sendt hit, også tenker jeg at herlighet, dette hadde de klart å jobbe med i kommunen, hvorfor skal vi sitte med det. Men pasienten vil ikke gå i kommunen, for han kjenner alle sammen. Det interkommunale samarbeidet tvinger seg fram. Hvor strenge skal vi være, skal vi sende dem tilbake igjen? Da går det utover en pasient. Derfor hender det at vi tar pasienten inn" (behandler, poliklinikk, DPS).

I lys av denne praksisen opplever en psykiatrisk sykepleier fra en samarbeidskommune "DPS som fenomenal i forhold til både meg og brukerne." Brukere kan henvises til DPS for samtale, selv om deres hjelpebehov i utgangspunktet ikke tilsvarer spesialisthelsetjenestens definerte ansvar. Dette blir også utfallet i situasjoner hvor kommunen får brukere med psykiske vansker og lidelser som de ikke har kompetanse til å hjelpe lokalt – fordi kommunen er så liten.

5.4 Oppsummering

Ulike samarbeidsforhold møter ikke nødvendigvis svært ulike problemstillinger knyttet til samarbeidet mellom kommune, spesialisthelsetjeneste og fastlege – men i de ulike samarbeidsforholdene kan det være ulike svar til samme problemstilling. Det er derfor viktig at samarbeidet utvikles lokalt, i takt med erfaringene som gjøres av de involverte samarbeidspartene.

Flere tema er sentrale for godt samarbeid mellom psykiske helsetjenester. Likeverd i samarbeidet motiverer til innsats i samarbeidet, og skaper god dialog mellom samarbeidspartene. Mangel på dialog forhindrer god planlegging av pasientforløp. Ledere må formidle at samarbeid er viktig, og selv vise at de kan bidra i en fleksibel samarbeidskultur, for å kreve dette av andre. Stabil tilgang på ressurser og stabilitet i stab gjør kommunikasjonen i samarbeidet lettere. Ved mangel på ressurser kan samarbeidet bli en arena for konflikt. Mangel på bolig kan skape store problem i samarbeidet, for eksempel i overgangen av pasienter fra spesialisthelsetjenesten. Ulike oppfatninger av pasienters assistansebehov på tvers av tjenestenivå kan produsere "bestillinger" på kommunale tjenester fra spesialisthelsetjenesten.

Dette kan virke svært provoserende på ansatte i psykisk helsearbeid. Videre er god veiledning, og formidling av kunnskap og kompetanse sentralt for et godt samarbeid mellom kommune og DPS.

Det kan være flere bakenforliggende årsaker til at fastlegenes ulike engasjement i psykisk helse varierer. Fastlegenes muligheter for engasjement er ikke alltid like godt tilrettelagt i samarbeidsforholdene som fastlegene inngår i.

103

Om fastlegen er samlokalisert med psykisk helsearbeid, fungerer samarbeidet gjerne mer fortløpende, og fastlegene rapporteres som mer engasjerte av informanter fra psykisk helsearbeid i utvalget. Ved samlokalisering etableres gjerne lavere terskel for kontakt mellom partene, og dette kan fremme godt samarbeid. Samlokalisering gir også rom for mer behovsdrevet samarbeid, noe som kan rasjonalisere samarbeidsinnsatsen.

Om psykisk helsearbeid opplever samarbeidet med spesialisthelsetjenesten som dårlig, så ser det ut til at samarbeidet med fastlegen blir desto viktigere. Dette er ikke ensbetydende med at samarbeidet med fastlegene oppleves som godt.

Individuelle forskjeller i fastlegers engasjement, ser videre ut til å tones ned i samarbeidsforhold med kultur for å samarbeide tett med fastlegene. Fastleger som er fastlønnet av kommunen kan styres mer av kommuneledelsen i forhold til prioritering. Tydelig kommuneledelse ovenfor forventninger til fastlegene kan dermed være viktig for å få fastleger mer oppmerksomme på psykisk helse.

Et inkludert brukerperspektiv synes å være et fellestrekk for godtfungerende samhandlingsmodeller.

"Vanskelige brukere", det vil si brukere som kommunen eller fastlegen ikke har ressurser til å følge opp, krever særlig godt samarbeid mellom involverte tjenester. Dette krever enighet mellom samarbeidsparter om hvordan samarbeidet skal organiseres og utføres. Ved dårlig samarbeid mellom tjenestene kan det skje overlapp i oppfølgingen av brukeren, om brukeren er svært oppsøkende for hjelp.

104

105