I Norge anvendes ICD-10 for å stille diagnosen utviklingshemming. Her må tre diagnostiske kriterier oppfylles. Det første kriteriet er at evnene er betydelig svekket, og i en slik grad at personen har vansker med å tilpasse seg vanlige krav daglig og sosial fungering. Dette innebærer en intelligens som ligger mer enn to standardavvik under gjennomsnittet på psykometriske tester. At de adaptive ferdighetene er betydelig svekket er det andre kriteriet.
Adaptive ferdigheter handler blant annet om sosial modenhet og evne til tilpasning. Det tredje kriteriet er at funksjonsvanskene oppstår i utviklingsperioden, og senest før fylte 18 år
(Grøsvik, 2008; Helsedirektoratet, 2016). ICD-10 beskriver fire forskjellige grader av
utviklingshemming rangert etter evnenivå. Disse er lett eller mild grad, moderat grad, alvorlig grad og dyp grad av utviklingshemming (Helsedirektoratet, 2016). Evner og ferdigheter på ulike områder vil variere mellom forskjellige individer og i en og samme person, slik at graden av utviklingshemming vil kunne beskrive noe om personen, men langt fra alt (Tidemand-Andersen, 2008).
Ifølge American Association on Mental Retartation (AAMR) viser diagnosen
utviklingshemming til signifikante begrensinger i evnen til tilpasning og intellektuell fungering både når det kommer til sosial, kommunikasjonsmessig og praktisk fungering.
AAMR og ICD-10s definisjon av utviklingshemming er på noen måter like, men de skiller
9
seg en del fra hverandre når det gjelder klassifiseringen av utviklingshemming. Der ICD-10 fokuserer på grader delt inn i testet intelligens, legges det i AAMR sin definisjon vekt på en klassifisering av utviklingshemming basert på grad av hjelpebehov. Hensikten med en slik klassifisering er at personens fungering ikke kun handler om diagnosen i seg selv, men også hvilken betydning omgivelsene har for fungeringen. De fire ulike gradene av hjelpebehov er:
periodisk støtte, begrenset støtte, omfattende støtte og gjennomgripende støtte (Rognhaug og Gomnæs, 2008).
2.1.1 Lett grad av utviklingshemming
75- 90 % av mennesker med utviklingshemming befinner seg i gruppen lett grad av
utviklingshemming. De har en IQ på 50-55 til 70, noe som grenser opp mot det normale. En person med lett grad av utviklingshemming vil kunne være i stand til å leve et tilnærmelsesvis vanlig liv, men vil i noe grad trenge hjelp til praktiske og funksjonelle oppgaver i skole-, arbeids- og hverdagsliv (Tidemand-Andersen, 2008). Mennesker med utviklingshemming vil ha redusert intellektuell kapasitet og utviklingshastighet. Tilstanden vil innebære en
begrensing i kognitive funksjoner, noe som bringer med utfordringer på mange områder som blant annet oppmerksomhet, hukommelse, språk, informasjonsbearbeidelse, ervervelse av kunnskap og erfaringer, problemløsning, tenking og bedømming (Tidemand-Andersen, 2008).
I møte med elever med utviklingshemming kan pedagogene oppleve at elevene har mindre utforskningstrang og nysgjerrighet enn det som er vanlig, og når nye ferdigheter skal læres må dette oppmuntres til og øves på mange ganger. Generalisering av kunnskap fra en situasjon til en annen er ofte vanskelig og skjer langsomt (Tidemand-Andersen, 2008).
Mennesker med utviklingshemming har de samme psykologiske, følelsesmessige og sosiale behov som andre. Noen vil utvikle emosjonelle og sosiale problemer fordi de har vansker med å forstå og tilpasse seg omgivelsene. Det å stadig komme til kort i forhold til forventningene som stilles fra miljøet kan bidra til å øke læringsproblemene som i utgangspunktet skyldes kognitive avvik (Tidemand-Andersen, 2008). Faglige utfordringer vil kunne oppleves som truende, og mangel på mestringsopplevelser når det gjelder faglig læring kan føre til at
elevene forsøker å unngå slike situasjoner. I pedagogisk sammenheng brukes ofte betegnelsen elever med generelle lærevansker om disse elevene, fordi de ofte får problemer med å følge undervisningen som er lagt opp for de ulike trinnene i skoleløpet. Det er likevel viktig å fremheve at alle personer i denne gruppen er unike, og at det er minst like store forskjeller
10
blant mennesker med utviklingshemming som ellers i befolkningen (Tidemand-Andersen, 2008).
2.1.2 Ungdomstid
Fordi denne oppgaven er avgrenset til å omhandle overgangen fra ungdomsskole til videregående skole, er elevgruppen oppgaven dreier seg rundt i alderen 15-16 år. I denne alderen er elevene preget av at de ikke lenger er barn, men ungdommer på vei til å bli voksne – de er inne i en ungdomstid.
Den tyske sosialpsykologen Eirk H. Erikson har utarbeidet en teori der han beskriver barns utvikling gjennom psykososiale stadier. Som han beskriver i sin bok Identitet. Ungdom og kriser blir ungdomstiden en stadig mer avgrenset og bevisst periode. Det er en måte å leve på, forskjellig fra barndommen og voksealderen. Ungdomstiden er et eget stadium i hans teori, der identitetsutviklingen står sentralt (Erikson, 1997). Fauske & Øia (2010) beskriver at det å være ungdom kan bestemmes ut fra alder, enten ut fra biologisk og psykisk modning eller som en sosial status eller rolle. De viser til en forståelse av ungdomstiden som en vekst og modningsfase, der ungdommens typiske problemer henger sammen med overgangen til modenhet på ulike livsområder (Nordal, 1949 i Fauske & Øia, 2010). Ungdomsalderen kan også ses som en overgangsalder, der individet befinner seg midt i mellom barndommens rike og voksenverdenen. Det kan ses som en relativt ny sosial kategori preget av store ytre og indre endringer, rask utvikling og identitetsutvikling (Befring, 2004, s. 56). Ungdomstiden er preget av biologiske endringer som følge av puberteten, men er samtidig en sosial
konstruksjon knyttet til roller og identitet. Tiden fører også med seg endringer i forventninger og rolle (Befring, 2004). Når vi trekker inn ungdomstiden i forbindelse med elever med lett grad av utviklingshemming er dette for å tydeliggjøre at disse elevene også opplever en ungdomstid, med de ulike utfordringene knyttet til dette. Breilid & Sørensen (2008) som begge er tilknyttet landets ledende spesialpedagogiske fagmiljø sier noe om disse
utfordringene i forbindelse med ungdommer som ikke er som alle andre i det de betegner som ungdom i risiko. Med dette begrepet mener de mennesker som ikke imøtekommer samfunnets krav til adekvat fungering fordi de mangler kognitive, sosiale, psykiske eller fysiske
forutsetninger. Når disse menneskene ikke mestrer samfunnets forventninger kan man forvente seg en følelse av stress, utilstrekkelighet og sosial marginalisering.
11