Typologisering av kontaktbetjentordningens ulike

Hvordan kontaktbetjentordningen praktiseres, avhenger som nevnt av både struktur og individuelle være- og tenkemåter. Ut fra materialet i vår undersøkelse kan vi kan dele praktiseringen av kontaktbetjentordningen i fire ”typer” (i-iv), som presenteres under.

Det er viktig å påpeke at det er forskjeller i hvordan det enkelte fengsel har formidlet og praktisk sett lagt til rette for kontaktbetjentordningen. Det er også verd å nevne at flere betjenters erfaringer og perspektiver skiller seg fra fangenes i den forstand at de ser på sin egen og sine kollegers funksjoner på en mer generell måte. Fangene derimot, trekker frem at enkelte betjenters personlige handlemåte og praksis fyller de nye

kontaktbetjentoppgavene på en god måte, mens den store gruppen av betjenter ikke gjør det. Fangene gir et bilde av at det store forskjeller i måten betjenter er betjenter på.

i ) E n p r a k s i s d e r k o n t a k t b e t j e n t o r d n i n g e n f ø l g e s o p p

Herunder legges det særlig vekt på de betjentene som følger opp og gjør en veldig god jobb (de anses av fangene å være få) i forhold til de forventningene som fangene har relatert til det de har forstått skal være kontaktbetjentordningen.

En stor majoritet av fangene sier at den dyktige betjenten har eller bør ha den nødvendige kompetansen for den utvidede oppgaven. Den dyktige kontaktbetjenten

arbeider systematisk, gir forutsigbare og tydelige svar og tilbakemeldinger, tar vare på fangens personlige integritet, følger opp i praksis og har et unikt personlig engasjement utover rollefunksjonen. Fangene fremhever dessuten at den gode kontaktbetjenten er faglig sett dyktig og tydelige på rammebetingelser, kan lovverket og har kompetanse på eksempelvis forvaltningssamarbeid og sosialtjenester. De presiserer også at den dyktige og gode betjenten tar dem på alvor. De innser at betjenten har makt, men at personen på tross av det ”må respektere meg – se på meg som menneske”¹⁹⁷.

Flere av betjentene kommer også - om enn mer indirekte - med betraktninger om hvordan han/hun mener at en god betjent skal arbeide. Innspillene er ikke ulike fangenes, men betjentene trekker i langt større grad frem de forpliktelser som ligger i selve straffesystemets og kollegenes forventninger innenfor et rolle- og aktørperspektiv som er mer sammensatt - den skal ivareta både kontroll-, omsorgs- og serviceoppgaver.

Betjentene har også en vurdering av fangene på et normativt grunnlag: De hevder at viljen til å gjøre noe med situasjonen er forskjellig. Det er noen fanger som følger innsatsfullt og motivert opp, er velvillig innstilt og opptatt av endringer både under og etter soningen. Fangene sorteres etter ”de som vil” og ”de som ikke vil” – og dette gjøres ofte på et moralistisk grunnlag.

Flere betjenter sier likevel at utviklingen også har ført til noe bedre dialog på enkelte områder, men at endringene ikke først og fremst må knyttes til kontaktbetjentordningen.

Det fremstår heller som en konsekvens av en generell utvikling – ikke minst ved flere tilbud og ved den kompetansehevingen og de utdannelsesmessige forbedringene som har foregått over tid.

i i ) E n k o n t a k t b e t j e n t o r d n i n g s o m i p r a k s i s e r m a n g e l f u l l o g b e g r e n s e t

Herunder legges det vekt på at kontaktbetjentene følger opp så godt de kan, men at resultatet av dette arbeidet ikke får de nødvendige effektene. Hva grunnene kan være til dette, vurderes forskjellig av de ulike aktørene.

Betjentene sier det på denne måten: Vi følger opp på tross av mangler, men det er vanskelig å få gjennomført kontaktbetjentfunksjonen skikkelig pga.

tidsressursproblemer og fordi man belastes med for mange gjøremål.

197 Det å bli behandlet på en respektfull og human måte og å bli anerkjent som en likeverdig personlighet er essensielt; Her vises det til etikkundervisningen på og til loven om frihetsberøvelse der den enkelte fange har samme rettigheter som andre, selv om han/hun er berøvet friheten.

Forklaringen på at kontaktbetjentfunksjonen utøves utilstrekkelig begrunnes altså i en strukturkritikk, og ikke i individuelle utslag i måten det arbeides på: Det er vanskelig å gjennomføre et godt arbeid i et ressursfattig system med strenge og rigide

kravstrukturer.

I denne gruppen finner vi de som utøver en slags selvkritikk fordi de har personlige ønsker om å kunne gjøre en god og allsidig kontaktbetjentjobb, og fordi de ser den som viktig; men også disse mener at de forhindres i dette arbeidet fordi det er gitt for få ressurser til å kunne klare det (begrensningene ses i form av mangelfull tidsressurs, adekvat bemanning og kompetanse).

Det er også de betjenter som uttrykker en egenopplevelse av å utføre jobben på en akseptabel og god måte, på tross av at både fanger og kolleger anser utførelsen som mangelfull.

i i i ) N å r k o n t a k t b e t j e n t o p p g a v e n e b e g r e n s e s t i l e t i n s t r u m e n t e l t m i n i m u m

Herunder er det en kontaktbetjentpraksis der samvirket med fangen er minimalisert, og det arbeides innenfor arbeidsmål der egeninnsatsen og gjøremålene tenkes bare til det som er situasjonelt tilstrekkelig.

Ut fra dette betraktes kontaktbetjentrollen bare ut fra et funksjonelt og instrumentelt minimum. Det ønskede minimumet er valgt både av fanger og betjenter. For fangenes del er det snakk om å ikke tillate mer enn et minimum av nødvendig innsats. En stor gruppe av fangene vi har intervjuet som mener dette, og flere betjenter har også denne oppfatningen.

Tilbakemeldingene fra betjentene viser til at de har valgt disse rammebetingelsene for kontaktarbeidsinnsatsen, eller at de oppfatter kollegers kontaktbetjentinnsats dit hen at personen ikke ønsker mer kontakt enn det som er akkurat nødvendig. Flere fanger sier at de er svært bevisste på å ikke ha mer kontakt med betjentene utover det er som praktisk og instrumentell nyttig. For begge disse gruppene av fanger og betjenter, er kontakt ut over dette ikke aktuelt. Begrunnelsene er forskjellige, men de knyttes både til

rollemessige og individuelle begrensninger. Fangene i denne gruppen sier at de mangler den nødvendige tryggheten og tilliten for å ha en mer samvirkende kontakt enn det absolutte minimum. Dette har noe med selve rolle- og maktrelasjonens asymmetri å gjøre. Betjentfunksjonen defineres i fengselssystemet ikke bare som omsorgsarbeid, og fangene er svært bevisst at betjenten også er vokter og kontrollør med betydelige makt og sanksjonsmuligheter.