Potensielle og reelle motsetninger mellom profesjoner og ulike

Det må nevnes at moderniseringen og delegeringen som nå skjer og som vi har drøftet inngående fra forskjellige vinkler – særlig kontaktbetjentordning og betjentens mange funksjoner, også kan føre til fagkulturelle, faglige, posisjonsmessige og

kompetansemessige motsetninger mellom ulike aktørgrupper og profesjoner. Relatert til de tilbakemeldingene som er kommet i vår undersøkelse, er det etter vår mening

arbeidet for lite med disse problemstillingene, både før tiltak blir satt i verk og når prosesser er i gang eller opplegg er avsluttet.

8.4. Kontaktbetjentordningen

Vi har som nevnt fått veldig mange kommentarer til og beskrivelser av hvordan kontaktbetjentordningen kan fungere, bør fungere og så hvordan den ”rent faktisk”

fungerer. Vi vil i denne fremstilling også vise hvordan kontaktbetjentordningen blir et knutepunkt for diskusjonen rundt dilemmaet mellom omsorg og kontroll.

I det følgende som skal danne basis for de avsluttende anbefalingene, vil vi først oppsummere vår analyses funn om kontaktbetjentordningen - som ideelt sett er en obligatorisk del av den hverdagslige praksisstrukturen i fengselet. Deretter nyanser vi dette i forskjellige typer av praksisformer, og kommer med noen anbefalinger under disse.

8 . 4 . 1 . O p p s u m m e r i n g a v f u n n e n e

Noen er svært entusiastiske og mener at kontaktbetjentordningen har vært viktig for fengselsvesenet ut i fra behovet for et nærere forhold mellom betjenter og fanger.

Det er imidlertid en relativt sett stor gruppe som poengterer at nærheten mellom betjenter og fanger var større før, om enn på en annen måte, og at

’kontaktbetjentordningen’ må ses på som en tidsrelevant formalisering av tidligere arbeidsmåter. Den oppfattes altså ikke som helt ny. Det ”nye” i den blir først og fremst oppfattet som det at man har et kontaktbetjentansvar for hver sin fange.

Mange mener at kontaktbetjentordningen ideelt sett kan være nyttig, og at denne formen for delegering og omfordeling av arbeidsoppgaver kan være funksjonell, men at det er et misforhold som tydeliggjør motsetninger - mellom det som ønskes utført og de ressurser som forefinnes, og mellom omsorg og kontroll. Tidligere studier viser at

kontaktbetjentordningen kan ha sårbare sider i den forstand at fangen kan oppleve at avgjørelse som tas også skyldes mangelfull innsats fra kontaktbetjenten, eller at

frustrasjon over et vedtak kan gå ut over ham/henne. Konflikter kan dessuten oppstå når fangen føler at grensesettinger, korrigeringer og tilsvarende oppleves inkonsistente og inkonsekvente. Dette er problemer som også kjennes igjen fra

Kriminalomsorgsavdelingens voldsundersøkelser¹⁹⁶.

Riktignok er betjentenes perspektiv, som fangenes, flerdelte – og synspunktene som ytres avhenger som vist av, hvor man jobber. Dog er det innspill både fra betjenter og fanger om at kontaktbetjentfunksjonen har faglige, etiske og kompetansemessige

196Hammerlin & Kristoffersen 2001; Hammerlin & Strand 2005, 2006.

begrensninger. For noen betjenter er det særlig den erfaringen de har med arbeid i små fengsler og kontraktsoning som trekkes frem til sammenlikning. Flere tilsatte viser til følgende:

• Inter- og intrarollekonflikter som følge av ulike rollekrav og forventninger, særlig basert på motsetningsforholdet mellom kontroll og omsorg

• De ikke har kompetanse god nok for å utføre en god og adekvat kontaktbetjentjobb.

• Den nye funksjonen som ”rådgivende” og koordinerende i det sosiale nettverket krever mer konkret kunnskap.

• Flere hevder at de ikke har fått den nødvendige opplæringen/etterutdanningen for å kunne klare de nye kontaktbetjentoppgavene.

• Det er massive tilbakemeldinger om at man ikke har nok ressurser (både tid og bemanning) til å fylle kontaktbetjentfunksjonen på en god måte. Dette gjelder særlig i form av for dårlig bemanning. Også turnus nevnes som hindring for nødvendig kontinuitet.

8 . 4 . 2 . T y p o l o g i s e r i n g a v k o n t a k t b e t j e n t o r d n i n g e n s u l i k e p r a k s i s f o r m e r

Hvordan kontaktbetjentordningen praktiseres, avhenger som nevnt av både struktur og individuelle være- og tenkemåter. Ut fra materialet i vår undersøkelse kan vi kan dele praktiseringen av kontaktbetjentordningen i fire ”typer” (i-iv), som presenteres under.

Det er viktig å påpeke at det er forskjeller i hvordan det enkelte fengsel har formidlet og praktisk sett lagt til rette for kontaktbetjentordningen. Det er også verd å nevne at flere betjenters erfaringer og perspektiver skiller seg fra fangenes i den forstand at de ser på sin egen og sine kollegers funksjoner på en mer generell måte. Fangene derimot, trekker frem at enkelte betjenters personlige handlemåte og praksis fyller de nye

kontaktbetjentoppgavene på en god måte, mens den store gruppen av betjenter ikke gjør det. Fangene gir et bilde av at det store forskjeller i måten betjenter er betjenter på.

i ) E n p r a k s i s d e r k o n t a k t b e t j e n t o r d n i n g e n f ø l g e s o p p

Herunder legges det særlig vekt på de betjentene som følger opp og gjør en veldig god jobb (de anses av fangene å være få) i forhold til de forventningene som fangene har relatert til det de har forstått skal være kontaktbetjentordningen.

En stor majoritet av fangene sier at den dyktige betjenten har eller bør ha den nødvendige kompetansen for den utvidede oppgaven. Den dyktige kontaktbetjenten

arbeider systematisk, gir forutsigbare og tydelige svar og tilbakemeldinger, tar vare på fangens personlige integritet, følger opp i praksis og har et unikt personlig engasjement utover rollefunksjonen. Fangene fremhever dessuten at den gode kontaktbetjenten er faglig sett dyktig og tydelige på rammebetingelser, kan lovverket og har kompetanse på eksempelvis forvaltningssamarbeid og sosialtjenester. De presiserer også at den dyktige og gode betjenten tar dem på alvor. De innser at betjenten har makt, men at personen på tross av det ”må respektere meg – se på meg som menneske”¹⁹⁷.

Flere av betjentene kommer også - om enn mer indirekte - med betraktninger om hvordan han/hun mener at en god betjent skal arbeide. Innspillene er ikke ulike fangenes, men betjentene trekker i langt større grad frem de forpliktelser som ligger i selve straffesystemets og kollegenes forventninger innenfor et rolle- og aktørperspektiv som er mer sammensatt - den skal ivareta både kontroll-, omsorgs- og serviceoppgaver.

Betjentene har også en vurdering av fangene på et normativt grunnlag: De hevder at viljen til å gjøre noe med situasjonen er forskjellig. Det er noen fanger som følger innsatsfullt og motivert opp, er velvillig innstilt og opptatt av endringer både under og etter soningen. Fangene sorteres etter ”de som vil” og ”de som ikke vil” – og dette gjøres ofte på et moralistisk grunnlag.

Flere betjenter sier likevel at utviklingen også har ført til noe bedre dialog på enkelte områder, men at endringene ikke først og fremst må knyttes til kontaktbetjentordningen.

Det fremstår heller som en konsekvens av en generell utvikling – ikke minst ved flere tilbud og ved den kompetansehevingen og de utdannelsesmessige forbedringene som har foregått over tid.

i i ) E n k o n t a k t b e t j e n t o r d n i n g s o m i p r a k s i s e r m a n g e l f u l l o g b e g r e n s e t

Herunder legges det vekt på at kontaktbetjentene følger opp så godt de kan, men at resultatet av dette arbeidet ikke får de nødvendige effektene. Hva grunnene kan være til dette, vurderes forskjellig av de ulike aktørene.

Betjentene sier det på denne måten: Vi følger opp på tross av mangler, men det er vanskelig å få gjennomført kontaktbetjentfunksjonen skikkelig pga.

tidsressursproblemer og fordi man belastes med for mange gjøremål.

197 Det å bli behandlet på en respektfull og human måte og å bli anerkjent som en likeverdig personlighet er essensielt; Her vises det til etikkundervisningen på og til loven om frihetsberøvelse der den enkelte fange har samme rettigheter som andre, selv om han/hun er berøvet friheten.

Forklaringen på at kontaktbetjentfunksjonen utøves utilstrekkelig begrunnes altså i en strukturkritikk, og ikke i individuelle utslag i måten det arbeides på: Det er vanskelig å gjennomføre et godt arbeid i et ressursfattig system med strenge og rigide

kravstrukturer.

I denne gruppen finner vi de som utøver en slags selvkritikk fordi de har personlige ønsker om å kunne gjøre en god og allsidig kontaktbetjentjobb, og fordi de ser den som viktig; men også disse mener at de forhindres i dette arbeidet fordi det er gitt for få ressurser til å kunne klare det (begrensningene ses i form av mangelfull tidsressurs, adekvat bemanning og kompetanse).

Det er også de betjenter som uttrykker en egenopplevelse av å utføre jobben på en akseptabel og god måte, på tross av at både fanger og kolleger anser utførelsen som mangelfull.

i i i ) N å r k o n t a k t b e t j e n t o p p g a v e n e b e g r e n s e s t i l e t i n s t r u m e n t e l t m i n i m u m

Herunder er det en kontaktbetjentpraksis der samvirket med fangen er minimalisert, og det arbeides innenfor arbeidsmål der egeninnsatsen og gjøremålene tenkes bare til det som er situasjonelt tilstrekkelig.

Ut fra dette betraktes kontaktbetjentrollen bare ut fra et funksjonelt og instrumentelt minimum. Det ønskede minimumet er valgt både av fanger og betjenter. For fangenes del er det snakk om å ikke tillate mer enn et minimum av nødvendig innsats. En stor gruppe av fangene vi har intervjuet som mener dette, og flere betjenter har også denne oppfatningen.

Tilbakemeldingene fra betjentene viser til at de har valgt disse rammebetingelsene for kontaktarbeidsinnsatsen, eller at de oppfatter kollegers kontaktbetjentinnsats dit hen at personen ikke ønsker mer kontakt enn det som er akkurat nødvendig. Flere fanger sier at de er svært bevisste på å ikke ha mer kontakt med betjentene utover det er som praktisk og instrumentell nyttig. For begge disse gruppene av fanger og betjenter, er kontakt ut over dette ikke aktuelt. Begrunnelsene er forskjellige, men de knyttes både til

rollemessige og individuelle begrensninger. Fangene i denne gruppen sier at de mangler den nødvendige tryggheten og tilliten for å ha en mer samvirkende kontakt enn det absolutte minimum. Dette har noe med selve rolle- og maktrelasjonens asymmetri å gjøre. Betjentfunksjonen defineres i fengselssystemet ikke bare som omsorgsarbeid, og fangene er svært bevisst at betjenten også er vokter og kontrollør med betydelige makt og sanksjonsmuligheter.