Organisasjonsnivå

På mange områder er norsk kriminalomsorg inne i en viktig utviklingsprosess på flere nivåer i organisasjonen. Dette kommer til uttrykk både faglig, organisatorisk og

ideologisk. Dette har også blitt presisert i flere politiske innspill, dokumenter og studier.

Den endrede organisasjonsstrukturen har ført til ulike former for delegeringer og omfordelinger av forskjellige oppgaver, makt- og myndighetsutøvelse, men også ressursmessig. Visjoner og idealer formes på både sentrale og lokale nivåer. Men i mange tilfeller blokkeres, beklippes, fortrenges eller motarbeides idealene fordi de økonomiske, tidsmessige, praktiske og kompetansemessige ressursene oppfattes så begrenset og begrensende. Også mer formelle føringer vanskeliggjøres pga.

praksisfeltets ressursmangler. Det er altså et motsetningsforhold eller en kløft mellom idealer og realiteter i mange sammenhenger. Mange tilbakemeldinger har dette

utgangspunktet. Men undersøkelsen viser også betydelig grad av entusiasme for flere av oppgavene som er gitt, og både enkeltaktører og grupper er også svært så ivrige etter å få dem gjennomført.

Om de strukturelle og organisatoriske forholdene i kriminalomsorgen, kan vi oppsummere:

Det presiseres at det er strukturelle problemer: Avstanden oppfattes generelt sett stor mellom KSF, regionen og fengslene, men også flere poengterer avstand til ledelsen innad i fengselsystemet.

8 . 1 . 1 . P r o b l e m a t i k k : I n f o r m a s j o n o g k o m m u n i k a s j o n De to institusjonelle ledelsesnivåene betegnes somfor langt fra praksisfeltet når

direktivene og tilretteleggingen produseres og utfoldes. Disse strukturelle problemene er

”gamle og kjente” (jf. Vedlegg 2). Nye former for organisering skaper ikke bare

muligheter, men også begrensninger. Begrensningene kan være nye i den forstand at de er relatert til den nye strukturen, som også kan oppfattes som en motsetning mellom realiteter og idealer. Blant annet viser vår undersøkelse at denne motsetningen kan knyttes til f.eks. innføring av OASys, kontaktbetjentordningen omsatt i praksis, effektivitetskrav og rasjonelle økonomiske driftskrav. Dette fremstår ikke bare som et aktuelt og situasjonsbestemt problem; også undersøkelser foretatt på 1980- og 1990-tallet viser til konflikter og problemer i og mellom deler av systemet/organisasjonen ut fra de strukturelle betingelsene¹⁹¹.

Omorganiseringene, delegeringene og omfordelingene av oppgaver som har vært gjennomført eller skal gjennomføres, synes ikke at ha løst kriminalomsorgens

fundamentale kommunikasjons- og informasjonsproblemer, som er både vertikale og horisontale i og mellom systemene.

Det er viktig å poengtere at det er fengselsmessige variasjoner: I noen av fengselssystemene er man kommet atskillig lenger med kommunikasjons-,

informasjons- og beslutningspraksisen sammenliknet med andre. Det er ikke minst fordi man har arbeidet med deltiltakene ut fra et helhetlig institusjonelt perspektiv. For

eksempel vil delegering av arbeidsoppgaver, kontaktbetjentordningen og soningsplaner få en helt annen mening og betydning når de reflekteres og organiseres ut fra en konkret analyse av de gitte fengselsmessige og organisasjonsmessige betingelsene. Det er ikke bare snakk om hvilken betydning de ulike deltiltakene får i seg selv, men hvilken

betydning og mening de får i et helhetlig fengsels- og virksomhetsperspektiv - og hvilke konsekvenser deltiltakene får for hele organisasjonens praksis.

Organisasjonsforandringer er prosesser, derfor har nye vanskeligheter og begrensninger oppstått.

191 Hammerlin 1990/1991; Fridhov & Hammerlin 1994; Basberg 1999; Hjellnes 2001; Svendsen 2005;

Lerdal 2005.

8 . 1 . 2 . A n b e f a l i n g : S o s i o l o g i s k e o g p s y k o l o g i s k e a n a l y s e r a v k r i m i n a l o m s o r g e n

Et første forslag ut fra vårt faglige perspektiv vil være at det blir iverksatt grundige organisasjons- og institusjonssosiologiske analyser av forholdet mellom

kriminalomsorgens tredelte makthierarki (KSF, regionsnivå og lokalnivå). Det bør også gjennomføres tverrfaglige –sosiologisk-psykologiske - studier på institusjonsnivå.

Denne undersøkelsen er et første skritt i den retningen. Som vi var inne på i

metodekapitlet, mener vi at det med fordel kan iverksettes grundigere praksisforskning med de enkelte enheter. Her skal de enkelte enheter være med i selve

problemdefinisjonene for forsknings- og utviklingsprosjektet – som medforskere¹⁹². Denne tilnærmingen vil kunne bidra til en større sammenheng og koordinering i etaten, som vi anbefaler at det satses på.

Endringer i organisasjon, struktur, virksomhet, oppgaver og roller, er sosiologisk og psykologisk sett svært kompliserte og sammensatte prosesser som må analyseres kontinuerlig ut fra disse to faglige tilnærmingene. Studiene må foretas ut fra en faglig koordinering av blant annet disse to fagene. Enkelte av de fengsler vi har besøkt har forsøkt å arbeide systematisk med en slik faglig forankring, og er sånn sett inne i endringsprosesser som bearbeides grundig ut fra et mer helhetlig organisatorisk perspektiv.

Vi ser også at man er nødt til å ta større hensyn til det kompliserte helhetlige og indre forholdet mellom de strukturelle betingelsene, de gitte ressursene og de interpersonelle forbindelsene på individnivå - den personlige virksomheten og opplevelsen - når endringsprosesser settes i verk.

8 . 1 . 3 . P r o b l e m a t i k k : M o t s e t n i n g e n m e l l o m i d e a l e r o g r e a l i t e t e r

Motsetningsforholdet mellom idealer og realiteter har mange former og avspeiler motsetningsforhold på forskjellige nivåer i systemet.

Direktiver eller tilrettelegginger utenfra er ikke alltid like lett å omsette i praksis. Det gjelder både i forhold til de ressursene man har og den kompetanse som kreves. De gitte sonings- og arbeidsbetingelsene som aktørene er virksomme i, er i mange

sammenhenger til hinder for en smidig utfoldelse. Det gjelder både den sosiomaterielle strukturen og informasjons- og kommunikasjonsstrukturen. Selv om man i

192 Jf. Jensen 2005; Mørck & Nissen 2005.

utgangspunktet betrakter ”nye ideer og innspill” som nyttige og gode, oppfattes det altså som vanskelig å gjennomføre mange dem.

De lokale erfaringene blir ikke formidlet godt nok – ei heller tatt hensyn til. Det er konkurranse om midler og mangel på adekvate ressurser for å gjennomføre forskjellige delegeringsoppgaver.

Motsetningsforholdet mellom idealer og realiteter på institusjonsnivå oppleves altså på individnivå som frustrasjoner og misnøye. Vår undersøkelse viser blant annet at de stedene som har arbeidet ut fra et mer helhetlig perspektiv, kommer bedre ut på individ- og aktørnivå. Dette gjelder også relasjonelt sett mellom aktørene/individene.

8 . 1 . 4 . A n b e f a l i n g

Å løse motsetningsforholdet mellom idealer og ressurser på de ulike nivåene er

vanskelig innenfor nåværende struktur og disponeringer. Fengselssystemets vesen setter visse begrensninger, men det må tilstrebes innsatser der man demper

motsetningsforholdet mer ved at nødvendige ressurser blir gitt for å gjennomføre

nødvendige tiltak. Ressursfordelingen mellom enhetene kan bli så skjev at forventninger og delegeringsoppgaver vanskelig kan gjennomføres på en adekvat måte.

I hele vår undersøkelse går ressursproblematikken igjen. Regional og sentral ledelse oppfattes mange ganger ”fjernt” fra problemstillingene som ytres lokalt. Spørsmålet er om ikke visse økonomisk-rasjonelle målsettinger og en organisatorisk

effektivitetsideologi stenger for eller begrenser tiltak på en måte der ”det logiske og innflytelsestunge argumentet” først og fremst er knyttet til sikkerhetstenkning og økonomi, på bekostning av betydelige og viktige arbeidskrav og faglige føringer. KSF og regionene må derfor i langt større grad ta de signalene som kommer fra praksisfeltet;

det gjelder også for flere av de enkelte enhetene og forholdet mellom fengselsledelse og andre aktører i systemet, som f.eks. fengselsledelse og fanger.

8.2. Problematikk: Tidsmangel og rollekonflikter i den