TRE TEMADRØFTINGER

Hos Norberg-Schulz underlegges individet stedet. Hvilke konsekvenser får forskjellen mellom hans tilnærming til stedet, og en tilnærming der et aktivt skapende subjekt har en viktigere funksjon? Kan en undersøkelse av denne forskjellen føre frem mot en ny forståelse av arkitekturen og arkitekturverket;

en forståelse forbundet med det å bygge? Når Norberg-Schulz griper fatt i hva som kjennetegner arkitekturverket til forskjell fra andre kunstarter er det, som vist i forrige kapittel, ut fra en bestemt horisont. Krise- og tapserfaringen danner premisset for stedsteorien som teoretisk konstruksjon. Med

utgangspunkt i en slik erfaring legitimerer han i arbeidet med stedsteorien, betydningen av å betrakte arkitektur som kunst; av å forstå vår tids bygninger som verk. Han legger et bestemt kunstsyn til grunn – et kunstsyn som springer ut av hans lesning av forfattere innenfor den tyske formalhistoriske arven. Synet på arkitekturverket tilkjennegis ikke bare i hans omtale av eksisterende bygninger, men også i hans omtale av stedsbruken, og av stedsbrukens forhold til iverksettelse.

Selv om han i Stedskunst argumenterer for at ”både praktiske handlinger, betydninger og psykiske tilstander inngår i stedsbruken”,³⁹³ skriver han følgende når han senere i boken utdyper hva han mener med iverksettelse:

”Iverksettelse vil si at den gitte livsverden bygges, i overensstemmelse med stedsforståelsen.”³⁹⁴ Her understreker han at det gitte som oftest også innbefatter menneskeverk, og at enhver ny bygning derfor både må forholde seg til landskapet og til eksisterende byggverk: Slik forvandles landskapet selv til et kulturlandskap. Videre skriver han: ”Vi må med andre ord

’oversette’ det forståtte landskapet i arkitektur, for at stedsbruken skal kunne finne sted.”³⁹⁵ Av dette fremgår det at Norberg-Schulz skiller det aktive livet ut fra stedsbruken. Hos ham reflekterer stedsbruken en forståelse av

arkitekturverket som er fundert i vår evne til å ta inn over oss det som er gitt oss – og som avhenger av vår evne til å se innenfor det kontemplative livet.

393 Norberg-Schulz, Stedskunst, 1996, s. 19.

394 Ibid., s. 63.

395 Ibid.

Hverken selve byggingen (produksjonen), eller ivaretakelsen (det

kontinuerlige vedlikeholdet som hos Arendt også er knyttet til arbeid) inngår i stedsbruken, slik Norberg-Schulz omtaler den.

I Arendts tekster skilles det mellom det private området og det offentlige rom; i hennes tenkning er dette sfærer som på forskjellige måter er forbundet med det aktive livets ulike aktiviteter. I stedsteorien omtaler Norberg-Schulz interiøret, huset, byrommet og bosetningen som sted, og han forsøker å finne frem til fellesmenneskelige kvaliteter, kvaliteter som gjelder som viktige uansett hvor vi lever. Her kan Norberg-Schulz’ beskrivelse i Nattlandene: om byggekunst i Norden (1993), tjene som eksempel. Her omtales Sverre Fehns bolighus fra 1990, Villa Busk ved Brevik, i samme åndedrag som

hovedverket fra 1979, Hedmarkmuseet på Hamar. Når Norberg-Schulz også trekker frem Reima Pietiläs’ studentersamfunnshus i Otianiemi i Dipoli ved Helsingfors (1961–1966) er det ikke forskjellene mellom boligen og

samfunnshuset som omtales, men forskjeller i tolkninger av den naturen som preger de ulike stedene.³⁹⁶

En stedsteori som primært baserer seg på Heideggers eksistensial Räumlichkeit, der forståelsen av arkitekturformenes og stedets betydning reflekterer et Aristotelisk syn på poiesis – et syn som avgrenser det aktive livet fra stedsbruken – går blant annet glipp av de forskjellene i kvaliteter som er viktige innenfor de ulike sfærene Arendt beskriver. Disse forskjellene blir tydelige gjennom en drøfting som i større grad enn Norberg-Schulz’

stedsteori forstår arkitekturverket i lys av praxis.

Norberg-Schulz’ fortolkning av poiesisbegrepet

Som vist i kapittel 2, kan temadrøftingene på ulike vis knyttes til Norberg-Schulz’ fortolkning av poiesisbegrepet. Hans syn på de naturgitte

forutsetningene for arkitekturfrembringelse, gir seg til kjenne på flere nivåer innenfor stedsteorien. Der de to første temaene først og fremst er forbundet med stedsteoriens substansielle innhold, er det siste temaet

vitenskapsteoretisk begrunnet, samtidig som det har konsekvenser for en forståelse av det substansielle i stedsteorien.³⁹⁷

Det første temaet dreier seg om forholdet mellom natur og kultur i forståelsen av arkitekturverket. Drøftingen tar utgangspunkt i den sammenhengen mellom genius loci og arkitekturverket som etableres i stedsteorien. Norberg-Schulz viser hvordan verbalspråket er forbundet med arkitekturspråket. På dette grunnlaget finner han frem til en naturgitt lovmessighet, der han viser at stedets genius er den grunn som alle verk

396 Norberg-Schulz, Christian, Nattlandene: om byggekunst i Norden. Oslo: Gyldendal 1993, s. 161.

397 I kapittel 2 redegjøres det for de overordnete problemstillingene som avspeiler seg i valget av de tre temadrøftingene.

springer ut av. Gestaltteoriens tese om at ”helheten går forut for delene”

gjelder også for stedskunsten.³⁹⁸ Selv om Norberg-Schulz i Stedskunst ikke lenger ønsker å presentere en bestemt teori om verden, er alle de elementene som inkluderes i hans tidligste stedsteoretiske bøker til stede. Og forholdet mellom genius loci og arkitekturverket står ved lag – et forhold som er uttrykk for det samme aristoteliske synet på poiesis: ”Kunsten følger og forlenger naturen.”

Det er dette forholdet Arendt bidrar til å nyansere idet hun trekker inn pluraliteten – det menneskelige mangfoldet – i forståelsen av vilkårene for våre liv på jorden. Som vist er hennes bekymring forbundet med ”at menneskene er i ferd med å glemme eller bli fremmede overfor det aspektet ved menneskelig eksistens som gjør mennesket til verdensvesen til forskjell fra naturvesen”.³⁹⁹ Hennes refleksjoner omkring denne forskjellen, innebærer også refleksjon omkring hva som skiller det som forekommer i naturen fra det menneskeskapte.

Om den første drøftingen tematiserer arkitekturverkets forhold til naturen med utgangspunkt i Norberg-Schulz’ stedsteori, og hans syn på forholdet mellom jorden og verden, gjelder det andre temaet forholdet mellom identitet og livsfortelling. Drøftingen tar utgangspunkt i hans beskrivelse av forholdet mellom verden og selvet.⁴⁰⁰ Arendts tenkning om mennesket som aktivt skapende subjekt, bringes videre inn i drøftingen av stedsteoriens tilnærming til forholdet mellom stedets identitet og menneskets identitet. Et kjernepunkt i stedsteorien kommer til uttrykk i påstanden: ”Menneskelig identitet forutsetter stedets identitet.”⁴⁰¹ Når Norberg-Schulz ønsker å ta opp

”arkitekturfagets fenomenologiske grunnlag” i sin stedsteori, er det som tidligere nevnt, fordi spørsmålet om kontekst alltid vil høre sammen med spørsmålet om mening innenfor en fenomenologisk betraktningsmåte.

Erfaring av mening er avgjørende for vår identitet, og mening erfares når våre romlige omgivelser fremstår som sted; som en ”konkret og kvalitativ helhet”, som besitter en bestemt ”karakter” eller ”stemning”.

Også her, i sammenhengen som knyttes mellom stedets identitet og menneskelig identitet, kommer Norberg-Schulz’ syn på poiesis til uttrykk.

I den andre temadrøftingen fastholdes at stedets betydning er forbundet med vår personlige og kulturelle identitet, men der Norberg-Schulz på bakgrunn av sin tolkning av den filosofiske fenomenologien, hevder at mennesket

”aldri skaper en mening, men kun samler verden på en ny måte, det vil si, avdekker skjulte eller mulige meninger”, vises det her blant annet til Ricoeurs

398 Se Norberg-Schulz, Stedskunst, 1996, s. 181-182.

399Arendt, Vita activa, 1996a, s. 14. Vetlesens innledning.

400 Når Norberg-Schulz anvender begrepet ”menneskelig identitet” er det selvet og selvets integritet han omtaler.

401 Norberg-Schulz, Mellom jord og himmel, 1978, s. 22.

tekstbaserte hermeneutikk.⁴⁰² Selv om denne hermeneutikken er tekstbasert, kan den, som nevnt i kapittel 2, gjøres gjeldende for fenomener som ikke er tekst, fordi Ricoeurs hermeneutikk er ontologisk fundert; den går veien om en forståelse av menneskets selvforhold. I en tekst som Eksistens og

hermeneutikk (1999)⁴⁰³ forsøker han å knytte språket selv, i egenskap av betydningsgivende omgivelse, til vår eksistens, og på denne måten finner han tilbake til Heidegger: ”Det som igangsetter overskridelsen av det lingvistiske plan, det er begjæret etter en ontologi, det er det krav ontologien stiller til en analyse som ellers ville være fanget i språket.”⁴⁰⁴ Ricoeur forsøker å gjeninnlemme semantikken i ontologien via en mellometappe som han omtaler som refleksjon. Han betrakter refleksjonen som et bånd mellom tegn- og selvforståelse.

I Norberg-Schulz’ stedsteori blir den poietiske grunnerfaring; den erfaring som ligger til grunn for hans vektlegging av det naturgittes betydning, knyttet til frembringelse av arkitekturverk som en parallell til dikterens poetiske uttrykk. Her er det viktig å fastholde at ikke all diktning er poesi, og heller ikke all lyrikk er poesi. Det er den lyrikken som er poetisk forankret som kan sies å ha væren som sitt anliggende.⁴⁰⁵ Ved å omtale arkitekturverket som en parallell til dikterens poetiske uttrykk ønsker Norberg-Schulz å si noe om arkitekturens forhold til det som er gitt oss – til det som går ut over den virkeligheten vi stifter gjennom vår poiesis, vår egen frembringelse av betydning. Når vi mister vårt poetiske forhold til virkeligheten, får dette følger for arkitekturen, slik han ser det. Vi bygger for å finne fotfeste i tilværelsen. Arkitekturens oppgave er ikke bare å skaffe oss tak over hodet, men også å hjelpe oss å tilfredsstille vårt behov for mening.

Den poietiske grunnerfaring kan imidlertid gi seg flere ulike uttrykk;

poesien og fortellingen må sees som ulike uttrykk for poiesis. Både i den første og den andre temadrøftingen blir det viktig å skille det poetiske fra det narrative. I den andre temadrøftingen er det fortellingen, og fortellingens betydning for menneskets stedsforhold som tematiseres. Arendts tenkning om veven av menneskelige relasjoner og de historiene den frembringer, kan knyttes an til det Ricoeur skriver om menneskets livsfortellinger. Denne temadrøftingen undersøker således fortellingens betydning for vårt

selvforhold, og også dens betydning for forståelse og bruk av arkitekturverket og det urbane rommet.

402 Ibid., s. 103. Norberg-Schulz skriver videre på s. 105: ”Arkitekturtingene presenterer meninger idet de samler verden, og dermed gjør de det å bo til noe mer enn en tilfredsstillelse av praktiske behov.”

403 Riceour, Paul, Eksistens og hermeneutikk, Thorleif Dahls kulturbibliotek. Oslo: Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur 1999, s. 73-74.

404 Ibid., s. 73.

405 Jf. Dag T. Anderssons essay ”Poetikk og metafysikk. Noen betraktninger ’fra stedet af’”, Lindseth, Andersson og Johannessen, Skabelse og etik: motiver i K.E. Løgstrups filosofi. Hadsten: Mimer 1994, s. 78.

Det tredje temaet gjelder forholdet mellom tradisjon og fortolkning. Her drøftes stedsteorien som normativ teori, i lys av vitenskapsteoretiske og epistemologiske forhold Norberg-Schulz synes å overse. Gadamer presiserer at tradisjonen, fordi den gjelder uten begrunnelse, er et vilkår vi er

underkastet. Han viser at fordommer er uunngåelige både i vitenskapen og i dagliglivet, fordi mennesket alltid er innskrevet i en verden av tradisjoner og betydninger, og derfor er henvist til å benytte seg av et språk som rommer bestemte perspektiver og blindheter overfor verden. Ethvert menneske er født inn i en kultur, som virker inn på den enkeltes utlegninger av verden. Ifølge Gadamer er heller ikke moralen utelukkende rasjonelt begrunnet; den er tradisjonell – og tradisjonen er det som gjelder uten begrunnelse. Dette innebærer imidlertid ikke at moralen er ”vilkårlig eller irrationell, eller at den er hævet over kritikk”.⁴⁰⁶ For Gadamer blir det viktig å rehabilitere

fordomsbegrepet, ved å vise ”at fordomme ikke nødvendigvis er falske, men også kan være produktive”.⁴⁰⁷

I drøftingen av forholdet mellom genius loci og arkitekturverket, blir Gadamers syn på fortolkning, hans vektlegging av at mennesket alltid allerede er innskrevet i en verden av tradisjoner og betydninger, viktig for forståelsen av vår fortolkning av det som har betydning. I likhet med Arendt, forutsetter Gadamer i sitt syn på forholdet mellom tradisjon og betydning, et aktivt skapende subjekt. Sett i sammenheng med Norberg-Schulz’ stedsteori, vil en slik forståelse kunne få konsekvenser for arkitekters praksis.

I denne tredelte problematiseringen av Norberg-Schulz’ fortolkning av poiesisbegrepet, kan de to første temadrøftingene sies å gjelde betydningen av en menneskelig formende dimensjon, mens den siste vedrører forståelsen av forholdet mellom tradisjon og fortolkning, slik dette kommer til uttrykk i stedsteorien. Når den danske filosofen og teologen Knud E. Løgstrup trekkes inn i de tre drøftingene er det ikke først og fremst for å reise en kritikk av Norberg-Schulz’ syn på våre muligheter til selv å skape mening, men for å utvide og nyansere den stedsteoretiske forståelsen av forholdet mellom det som er gitt oss og det vi selv skaper.

Arkitektonisk kvalitet har med forholdet mellom bruk og iverksettelse å gjøre

Arkitekters praksis inkluderer både ivaretakelse av eksisterende bygninger og miljøer,⁴⁰⁸ og bygging av enkeltverk og større bygningsmiljøer. Når det gjelder det å bygge, stiller selvsagt større utbyggingsprosjekter andre krav til

406 Møller og Gulddal, op.cit., s. 35.

407 Ibid.

408Som krever arkitekturfaglig kunnskap og forståelse når det gjelder bevaring/vern.

planlegging, økonomi og politisk konsensus, enn mindre enkeltbygg.⁴⁰⁹ Like fullt er den arkitektfaglige oppgaven – det å bidra til kvalitativt gode steder for mennesker – den samme. Hva arkitektonisk kvalitet består i, er et spørsmål som tilhører arkitekturfaget – et fag som inkluderer arkitekturteori og arkitektonisk praksis. Bygninger kan omtales som verk, og som verk er arkitekturen ifølge Heidegger og Norberg-Schulz en ”hendelse”, der

”sannhetens iverksettelse” skjer. Dette er en filosofisk forankret forståelse, som knytter verket til stedet, blant annet ved at verden defineres som det

”tilegnende speilspill i enheten av jord og himmel, guddommelige og dødelige”.⁴¹⁰

I Norberg-Schulz’ stedsteoretiske tekster omtales enkeltbygninger både innenfor tradisjonsarkitekturen og stilarkitekturen som verk. Norberg-Schulz gir uttrykk for en grunnleggende arkitekturforståelse når han skriver at det som karakteriserer arkitekturen og gjør den ulik andre kunstarter, er at den på en særlig måte åpenbarer verdens romlighet, fordi bygningen definerer en generell ramme, et sted eller miljø, som gjør at andre ting fremstår slik de

”er”. Han skriver om arkitekturen at når ”den fenomenologiske forståelse iverksettes, er ikke resultatet bare bosetninger og bygninger, men et formspråk som disse har til felles”.⁴¹¹ Formspråket, som er det enkelte verkets forutsetning og som konkretiserer arkitekturens væremåte, inndeles i grunnspråk, byggeskikk og stil. I tillegg kommer en ny art iverksettelse, som han i Stedskunst kaller samspill.⁴¹²

I temadrøftingene åpner sammenstillingen av Arendts og Norberg-Schulz’

komplementære tilnærming til stedsbruken for spørsmål forbundet med forskjellen mellom stedskvalitet og arkitektonisk/urban kvalitet, og med vår mulighet til selv å skape mening. Arbeid, produksjon og handling, de tre grunnleggende aktivitetene Arendt beskriver, og de tilsvarende betingelsene,

”er igjen forankret i menneskelivets mest elementære betingethet, det at vi kommer til verden ved å bli født og forsvinner ut av den ved å dø”.⁴¹³ Arkitektur betraktet som kunst – som byggekunst eller stedskunst – inngår i det Arendt omtaler som en menneskeskapt, ”kunstig verden som til en viss grad er uavhengig av innbyggernes dødelighet og på den måten står for det bestående og varige som en motstand mot deres flyktige tilværelse”.⁴¹⁴ For Arendt er menneskets pluralitet både handlingens og talens grunnleggende betingelse, og ifølge henne er det ved disse aktivitetene menneskets unike karakter kommer til uttrykk. Det er ved individets forlengelse inn i den

409 Generelt må større utbyggingsprosjekter, sammen med spesielle byggeoppgaver som ambassadebygninger, kulturbygg, flyplasser, i tillegg til samferdselsårer som motorveier etc., sees som en del av internasjonale politiske og økonomiske systemer – systemer som også stiller krav til planlegging på et lokalt nivå.

410 Norberg-Schulz, Stedskunst, 1996, s. 49.

411 Ibid., s. 63.

412 Ibid.

413 Arendt, Vita activa, 1996a, s. 29.

414 Ibid.

fellesmenneskelige verden gjennom handling, vi kommer i kontakt med et utenforliggende materiale. Hos Arendt er poiesis atskilt fra et element av fremmedhet i aristotelisk forstand, ved at hun hevder at det naturstridige manifesterer seg i produksjonen. Slik hun omtaler arkitekturverket, er det forbundet med produksjon, samtidig som det i hennes tekster redegjøres for et syn på arkitektur som offentlig kunstform.⁴¹⁵

Fordi arkitekturen, til forskjell fra andre kunstformer kjennetegnes ved at den vedrører hele vår tilstedeværelse, kan det hevdes at når praxis utelukkes fra Norberg-Schulz’ tilnærming til arkitekturverket, fremstår ikke bare forholdet mellom bruk og iverksettelse, men også forholdet mellom

”hendelse” og planlegging, som uavklart i stedsteorien. Av temadrøftingene fremgår det at stedskvalitet, arkitektonisk kvalitet og urban kvalitet bare er delvis sammenfallende begreper. På bakgrunn av Arendts redegjørelse for arkitektur som offentlig kunstform, er det mulig – sett i forhold til Norberg-Schulz’ stedsteoretiske tekster – å si noe om hva som skiller arkitektonisk og urban kvalitet fra stedskvalitet.⁴¹⁶

I det følgende skilles det også – i overensstemmelse med Arendts tenkning – mellom det som finner sted forut for den ferdige bygningen, og som involverer arkitektens/planleggerens forhold til en offentlighet (der hensikten blant annet er å oppnå størst mulig enighet om grunnlaget for prosjektets form, bruk og teknologi), og den ferdige bygningens forhold til det offentlige området og dets offentlighet.⁴¹⁷ Ved å legge kapittelinndelingen og Norberg-Schulz’ begrepsbruk i Stedskunst til grunn, skal det i tillegg skilles mellom fagmannens (arkitektens, kunstnerens og håndverkerens) og politikerens steds- og arkitekturforståelse; mellom ulike opplevelser og erfaringer, og dermed ulik forståelse av stedsbruk, iverksettelse og

arkitekturverk. Som i Stedskunst, skal vår egen frembringelse av betydning, gjennom poiesis og praxis, også i temadrøftingene sees i lys av det som forblir fremmed.

415 Arendt skriver om hva hun mener med ordet ”offentlig” i Vita Activa, 1996a, s. 63-70.

416 Dette blir behandlet videre i det siste kapittelet, ”Arkitektur som uren kunst”.

417 I ”Kris i kulturen. Den sociala och politiska betydelsen”, s. 32-33, går Arendt videre i sin refleksjon over kunstnerens oppgaver i moderne tid, om vi sammenligner det hun skriver her med det hun skriver i Vita Activa.

Her påpeker hun ”att homo faber inte står i samma förhållande till det offentliga området och dess offentlighet som tingen han skapar med deras utseende, konfiguration och form”. Artikkelen som er oversatt til svensk fra engelsk av Annika R. Persson, er hentet fra Ord & Bild, Nordisk kulturtidsskrift, nr. 2-3/2002. Oversettelsen av

”The Crisis in culture. Its social and its political significance” er basert på 1968-utgaven av boken Between Past and Future, Viking Press, New York. Deler av artikkelen ble første gang trykket i 1960, i Daedalus, av American Academy of Arts and Sciences.

4 . 1 F O R H O L D E T M E L L O M N A T U R O G K U L T U R I F O R S T Å E L S E N A V A R K I T E K T U R V E R K E T Norberg-Schulz’ tilnærming til arkitektur som kunstart; ja, hans presisering av arkitektur som selve moderkunsten, må forstås på bakgrunn av den modernitetskritikken han fremmer.⁴¹⁸ Den første drøftingen griper fatt i tanken om de naturgitte betingelsene for frembringelse av arkitekturverket, ved å se nærmere på den modernitetskritikken som ligger til grunn – en kritikk som gjelder tapet av en felles verden innenfor moderniteten. Hans kritikk vedrører menneskets fremmedgjøring innenfor en verden der det gitte er omgjort til en ressurs som skal tilfredsstille våre behov, i stedet for at forholdet til omverdenen forstås ”som et meningsfullt samspill”.⁴¹⁹

Samtidig som Norberg-Schulz’ syn på arkitektur som en av kunstartene anerkjennes, er denne drøftingen et forsøk på å vise at arkitekturen – både gjennom produksjonsfasen og som ferdig bygning (fra arkitektens hånd) – på en annen måte enn andre former for kunstnerisk frembringelse, står i et direkte forhold til en politisk og økonomisk virkelighet; en virkelighet som må sees i sammenheng med våre jordiske betingelser. Her er det Arendts politikkbegrep som legges til grunn. Hos Arendt springer politikken ut av menneskets evne til å handle, og begrepet har handlingsmangfold som sin forutsetning. Dette innebærer ikke en forveksling av de to grunnleggende aktivitetene hun var særlig opptatt av å skille – nemlig produksjon og handling – men det innebærer at forholdet mellom de to aktivitetene avklares ytterligere i forhold til arkitekturfaget.⁴²⁰

Forskjeller i synet på mennesket som verdensvesen

Norberg-Schulz’ og Arendts syn på menneskets betingethet, slik det redegjøres for dette synet henholdsvis i de stedsteoretiske tekstene og i Vita Activa, kan som vist i forrige kapittel, vanskelig forstås uten at en kjenner det skillet mellom jorden og verden Heidegger etablerer i sin tenkning om det værendes væren. Dette skillet etableres i hovedverket Sein und Zeit (1926), der han tar utgangspunkt i en analyse av den væren som kjennetegner mennesker som spørrende og forstående værender. Norberg-Schulz forholder seg hovedsakelig til den sene Heidegger, men henviser likevel til denne grunnteksten gjennom hele sitt stedsteoretiske forfatterskap.⁴²¹ Arendt

418 Jf. Norberg-Schulz, Stedskunst, 1996, s. 8.

418 Jf. Norberg-Schulz, Stedskunst, 1996, s. 8.

In document Verk og vilkår (sider 123-140)