Hva består arkitektonisk kvalitet i? Her stilles spørsmålet med utgangspunkt i erfaringer fra dagens arkitektpraksis, og som en følge av at varigheten ikke synes å være et kvalitetskriterium innenfor et forbukersamfunn. I mange ulike sammenhenger – både fra politikerhold, blant planmyndigheter og arkitekter – snakkes det om at kvalitet etterstrebes når noe nytt skal bygges.
Men hva er innholdet i og innebyrden av dette begrepet, når vi innenfor et markedsstyrt samfunn ser at fokuset på bygningers iboende kvalitet er i ferd med å forsvinne helt til fordel for den verdien som kan knyttes til pris?
Den levende erindringen og evnen til å huske, trenger det konkretes håndgripelighet for ikke å bli offer for glemsel og forgjengelighet. Som vist i det første kapittelet, er den reduksjonen av bygningene og tingene vi omgir oss med, å betrakte som et tap.
Avhandlingens overordnete siktemål, fundert i en slik tapserfaring, er å drøfte arkitekturens betydning i vår tid, og – som en del av dette –
menneskets plass i verden. Drøftingen forutsetter lesning og tolkning av aktuelle filosofi- og fagtekster, og her legges det spesiell vekt på Norberg-Schulz’ stedsteori. Fordi hans arkitekturteoretiske tekster, sett under ett, kan sies å ha forståelsen av arkitekturverket både som kilde og mål, og fordi han i stedsteorien nettopp reflekterer over menneskets plass i verden, gjøres fortolkningen av stedsteorien – denne siste fasen i hans omfattende arkitekturteoretiske forfatterskap – til en konkret forskningsoppgave.
I de stedsteoretiske tekstene tematiseres både betydningen av våre skapende virksomheter, og våre omgivelsers betydning for vårt selvforhold.
Norberg-Schulz etablerer et eget arkitekturteoretisk ”språk”, basert på en lesning av den filosofiske fenomenologien. Dette språket bringes videre inn i avhandlingsarbeidet; det gir retning både til avhandlingens språklige og tekstlige form. Også Heideggers bruk av begrepene ”jorden” og ”verden” blir viktige for drøftingen av ulike teoretiske og filosofiske posisjoner.
Det er en dreining innenfor Norberg-Schulz’ forfatterskap, fra en empirisk-vitenskapelig orientert tilnærming til arkitektur og rom, mot en systematisk fremstilling av ”stedets konkrete egenskaper” basert på tankemønstre hentet fra den filosofiske fenomenologien, som gjør det mulig både å avgrense og formulere denne avhandlingens konkrete forskningsproblem.
Dreiningen i forfatterskapet er ikke bare synlig i bøkene, den kommer også til syne i hans essays og artikler. Da disse skulle samles og gis ut i boken Et sted å være i 1986, skrev utgiveren i forordet til boken, at den henter tilfang fra et verk ”som i det minste på to områder har vært banebrytende: stedsteorien, og som en del av denne, forfatterens tenkning omkring begrepet genius loci; hans arbeide med å etablere en arkitekturteori, studiet av ’intensjonene i arkitekturen’”.87 Av forordet fremgår det at Norberg-Schulz’ arbeid med stedsteorien, tematisk kan sees som en
videreføring av doktoravhandlingen Intentions in Architecture. I essayet ”Et faglig testamente”, presentert som foredrag i forbindelse med hans 70-års dag, beskriver imidlertid Norberg-Schulz selv det som må forstås som en epistemologisk og vitenskapsteoretisk dreining innenfor hans livslange arkitekturteoretiske arbeid. Etter å ha arbeidet med doktoravhandlingen erkjente han at noe manglet:
Vitenskapeligheten utelukket jo den kreativitet jeg ønsket å fremme, og derfor ble et annet perspektiv nødvendig. Da arkitekturproblemet grunner i samspillet mellom mennesket og dets omgivelser, kan det ikke kvantifiseres. Under en
gjesteopptreden ved Yale University i 1965 ble jeg introdusert til Louis Kahns verker og hans distinksjon mellom ”det målbare” og ”det ikke-målbare”. Den følgende søken etter en innfallsport til det ”ikke-målbare” ledet meg til filosofer som Husserl, Bollnow, Bachelard, Eliade og Ströker, og fremfor alt til Martin Heidegger hvis tenkning om det å bygge
representerer et teoretisk motstykke til Kahns kreative resultater. Følgen ble min artikkel ”Kahn, Heidegger and the Language of Architecture” i det amerikanske tidsskriftet Oppositions, der jeg forsøkte å ta opp fagets fenomenologiske grunnlag.88
87 Norberg-Schulz, Christian, Et sted å være: essays og artikler. Oslo: Gyldendal 1986. På første side av forordet til denne essay- og artikkelsamlingen skriver Gordon Hølmebakk at den sen-barokke arkitekturen kan nevnes som et tredje område hvor Norberg-Schulz’ forskning har vært av sentral betydning. Et sted å være ble i 1997 etterfulgt av et søsterbind, Øye og hånd. Her er utvalget Norberg-Schulz’ eget. Tittelen henspiller på Maurice Merleau-Pontys bok Øyet og ånden fra 1964. Merleau-Ponty, Maurice. L'oeil et l'esprit. Paris:
Gallimard 1964.
88 Norberg-Schulz, Et sted å være: essays og artikler, 1986, s. 86. Av sitatet fremgår det at Norberg-Schulz ikke betrakter fenomenologien som vitenskapelig på samme måte som gestaltterapien/psykologien. Samtidig må det bemerkes at han, allerede da han skrev Intentions in Architecture, ønsket å bygge videre på en arkitekturteoretisk tradisjon grunnlagt av Heinrich Wölfflin femti år tidligere. I ”Et faglig testamente”
Flere av stedsteoriens sentrale begreper, deriblant ”stedets identitet”, nevnes i bøkene Existence, space and Architecture, New concepts of architecture (1971) og Meaning in Western Architecture (1975).89 Begrepene får imidlertid en annen betydning i den siste delen av Norberg-Schulz’
forfatterskap – den delen av forfatterskapet som ikke initieres med artikkelen i Oppositions, men med boken Mellom jord og himmel (1978).90 Denne lille boken, som er den første systematiske fremstillingen av hovedpunktene i stedsteorien, utkom året før. I ”Et faglig testamente” skriver Norberg-Schulz videre:
De nevnte forfatterne viser på forskjellige måter at
arkitekturens egentlige målsetning er å skape steder, der livet kan ”finne sted”. Menneskets eksistens er fremfor alt et stedsforhold, som vi kan betegne som ”tilstedeværelse”. Å
”eksistere” betyr jo å ”tre frem her”, og derfor sier filosofen Maria Otto at Dasein ist Hiersein. I min bok ”Genius Loci” og populærfremstillingen ”Mellom jord og himmel” tok jeg for første gang opp stedsproblematikken på bred basis og ga i den førstnevnte fenomenologiske analyser av tre ”eksemplariske”
byer: Khartoum, Roma og Praha. I ”Stedskunst” som nettopp er kommet ut, viderefører jeg disse tankene.91
Som i de stedsteoretiske tekstene er avhandlingsarbeidet ikke kun basert på tekstfortolkning. Det er også fundert i en fortolkning av en konkret verden;
en verden der både det naturgitte og det menneskeskapte bidrar til
hverdagslivets erfaringer. I forlengelsen av stedsteorien næres denne teksten både av et filosofisk og arkitekturteoretisk og -historisk tilfang, og også av kjennskap til, og erfaring fra, arkitektpraksis. I likhet med stedsteorien er denne avhandlingen et forsøk på å bringe frem ny forståelse av
arkitekturverket, og av de sammenhenger arkitekturfaget inngår i. Dette er med andre ord ikke en historisk-deskriptiv tekst, men en tekst som – fundert i en kvalitativ forståelsesform – er innrettet mot praksis; forståelsen står i forhold til det å bygge.
beskriver Norberg-Schulz Wölfflins bidrag til arkitekturteorien ikke som en arkitekturfilosofi, men som en arkitekturpsykologi, der mennesket oppfattes som en helhet, og der vår tilstedeværelse ikke er basert på en addisjon av sansedata.
89 Norberg-Schulz, Christian, Existence, space & architecture, New concepts of architecture. London: Studio Vista 1971, og Norberg-Schulz, Christian, Meaning in western architecture. Rev. ed. London: Studio Vista 1980.
90 Norberg-Schulz tar begrepet stedets identitet i bruk allerede tidlig i sitt forfatterskap. Se f. eks. Existence, space and architecture fra 1971. Men her inngår ikke begrepet i en stedsteori; i en metode for stedsforståelse basert på den filosofiske fenomenologien.
91 Norberg-Schulz, Øye og hånd, 1997, s. 86.
2 . 1 P R E S I S E R I N G A V A V H A N D L I N G E N S P R O B L E M S T I L L I N G E R
”Menneskelig identitet forutsetter stedets identitet,” skriver Norberg-Schulz i Mellom jord og himmel.92 Han fortsetter slik: ”For å forstå hva det skjuler seg bak ordene ’stedets identitet’ er det nødvendig å se litt nøyere på det vi ovenfor kalte stedets ’konkrete egenskaper’. Spørsmålet er om disse egenskapene kan defineres og ordnes på en slik måte at en fruktbar teori om steder kommer istand.”93 Når Norberg-Schulz ønsker å ta opp
”arkitekturfagets fenomenologiske grunnlag” i sin stedsteori, er det blant annet fordi spørsmålet om kontekst hører sammen med spørsmålet om mening innenfor en fenomenologisk betraktningsmåte. Erfaring av mening er avgjørende for vår identitet, og mening erfares når våre romlige omgivelser fremstår som sted; som en ”konkret og kvalitativ helhet” som besitter en bestemt ”karakter” eller ”stemning”.
Påstanden om forholdet mellom menneskelig identitet og stedets identitet uttrykker en kjerneproblematikk i Norberg-Schulz’ stedsteoretiske tekster.
Her dannes ikke bare en forbindelse mellom det menneskelige og det stedlige, men menneskets identitet forankres også til en kvalifisering av stedet som sted. Denne forbindelsen gjelder med andre ord Norberg-Schulz’
forståelse av hva arkitektonisk kvalitet består i. Stedsteoriens begreper ”sted”
og ”stedets identitet” er imidlertid tvetydige. Norberg-Schulz anvender begrepene på ulike måter; i de stedsteoretiske tekstene kommer flere betydningssjikt til syne.
Dette har fått konsekvenser for arkitekters og planleggeres praksis.
Begrepet ”stedets identitet” er hyppig brukt, ofte med referanse til Norberg-Schulz’ stedsteori. I dag ser vi at begrepet tas til inntekt for en rekke ulike arkitektursyn, og for ulike måter å forholde seg til det forrige århundres tap av stil- og tradisjonsarkitektur. Eksempelvis anvendes det i forbindelse med vår tids markedsføring av steder. Her til lands knyttes alt fra bygging av hyttebyer bestående av maskinlaftet og hurtigvoksende tømmer, til bevaring av eldre bygningsfasader som en form for ”gatekulisser”, til dette begrepet.
Parallelt med dette har det skjedd en endring innenfor det private området:
Både arkitekter og lekfolk knytter sin identitet stadig sterkere til det hjemmet vi skaper oss. Hjemmet betraktes som et uttrykk for hvem vi er.
En diskusjon om arkitekturens betydning i vår tid, kan vanskelig løsrives fra en diskusjon om arkitektur som kunstart. Ved å gjøre fortolkningen av stedsteorien til en konkret forskningsoppgave, blir Norberg-Schulz’
92 Norberg-Schulz, Mellom jord og himmel, 1978, s. 22.
93 Ibid.
vektlegging av og tilnærming til arkitektur som kunstart viktig. Som vist i forrige kapittel, må Norberg-Schulz’ kunstsyn sees i sammenheng med hans modernitetskritikk: Kunsten motsetter seg den avmystifiseringen som finner sted når verden blir objekt for naturvitenskap. I Stedskunst omtaler han arkitekturbildet som et ”legemliggjort uttrykk for tilstedeværelse”, og han presiserer: ”Det er nettopp fordi arkitekturen dekker ’hele’ tilstedeværelsen, at den er blitt kalt moderkunsten.”94
Anerkjennelsen av arkitektur som kunstart, og dermed av bygningers mulighet til å inneha verkskarakter, betraktes som et utgangspunkt for videre drøfting.95 Fordi Norberg-Schulz’ begrepsbruk springer ut av hans
fortolkning av den filosofiske fenomenologien, med særlig vekt på Heideggers kunstfilosofi, blir det imidlertid viktig å stille spørsmål ved, og også avklare, noen av de vitenskapsteoretiske og epistemologiske
konsekvensene denne fortolkningen får for hans arkitekturteoretiske arbeid.
Arkitekturteori og filosofi
Det er nærliggende å tenke seg at en arkitekturteoretisk tilnærming til fenomenologien vil bringe med seg problemstillinger av vitenskapsteoretisk eller fortolkningsmessig karakter. Arkitekturteorien stiller andre krav til argumentasjon og begrunnelse, og andre krav til metoder enn filosofien.
I møtet mellom to teoretiske tradisjoner kan det oppstå konflikter og problemer forbundet med tolkning og forståelse av ulike teoriers logiske struktur og mening. Disse forholdene viser seg å komme til syne i Norberg-Schulz’ stedsteoretiske arbeid: I stedsteorien står vi overfor flere ulike argumentasjonsnivåer, og to av disse nivåene kan sies å være i konflikt. Dette er forhold Norberg-Schulz ikke selv reflekterer over i sine stedsteoretiske tekster.
Stedsteorien er normativ, ved at den som tekst står i forhold til arkitekters praksis. Norberg-Schulz’ ønske om å finne frem til retningslinjer for bygging kommer direkte til uttrykk gjennom det verktøyet for stedforståelse som etableres innenfor stedsteorien i form av en ”metode for stedsanalyse”.
Stedsanalysen kan anvendes av fagpersoner, arkitekter og planleggere. Det samme ønsket gir seg imidlertid også til kjenne i Norberg-Schulz’ tolkning av Heideggers skrifter, og den argumentasjon som knyttes an til denne.
94 Norberg-Schulz, Stedskunst, 1996, s. 19 og s. 8.
95 I denne avhandlingen tematiseres ikke hvorvidt arkitektur er en kunstform. Her kan det nevnes at den norske arkitekten Eivind Kasa innledningsvis i avhandlingen Arkitektur som kunst, 2000, stiller spørsmål ved hvorvidt arkitektur er en kunstform. Kasas avhandling er en diskusjon av arkitekturens estetiske karakter. Han undersøker hva som karakteriserer arkitektur som kunstart, men hans fokus er – til forskjell fra denne avhandlingen – først og fremst rettet mot arkitekturens estetiske karakter. Avslutningsvis svarer Kasa bekreftende på sitt innledende spørsmål. Se Kasa, Eivind, Arkitekturen som kunst, Doktor ingeniøravhandling;
2000:14. Trondheim: Institutt for form og farge. Fakultet for arkitektur, plan og billedkunst. NTNU 2000.
I stedsteorien fremstilles Heidegger som mer entydig enn det er belegg for.96 Med fenomenologi menes ifølge Heidegger, ”apofainesthai ta fainomena:
att låta det, som visar sig, ses sådant som det viser sig ut ifrån sig självt”.97 Hans undersøkelse av væren er bare mulig på bakgrunn av det fundamentet som var lagt av Husserl i og med hans Logische Untersuchungen (1900–
1901).98 Likevel søker ikke Heidegger å fastholde en filosofisk retning i sitt arbeide, men ser i sitt tidlige verk Sein und Zeit (1926), i stedet
kommentarene til fenomenologiens forbegreper som et arbeid med å peke på mulighetene forbundet med fenomenologien. For Heidegger ligger
forståelsen av fenomenologien kun i å gripe fatt i den slik som mulighet, fordi – slik han uttrykker det: ”Högre än verkligheten står möjligheten.
Förståelsen av fenomenologien ligger uteslutande i att gripa tag i den så som möjlighet.” 99
I dette ligger det at man abstraherer fra alt det som, ulikt alt annet levende, utmerker mennesketilværelsen med dets rikere register av
værensmuligheter. Det å forstå det værende i dens væren, er en oppgave som ikke bare savner ord, men fremfor alt ”grammatikk”. Det er denne
grammatikken Heidegger forsøker å etablere, idet han hevder at ontologi bare er mulig som fenomenologi.
Slik Heidegger i Sein und Zeit uttaler seg om sammenhengen mellom ontologi og fenomenologi, presiserer Norberg-Schulz i arbeidet med stedsteorien at en integrert arkitekturteori bare er mulig dersom den baseres på en fenomenologisk virkelighetsforståelse. I forordet til Stedskunst skriver han eksempelvis at vi som motvekt mot nye bølger av mystisisme og spekulative ”syn”, i dag trenger ”en utvidet opplysning, der også det kvalitative, ’ikke-målbare’ er med. Dette er etter min mening bare mulig ad fenomenologisk vei”.100 Med integrert mener han som nevnt, en
arkitekturteori som dekker alle Vitruvius’ opprinnelige kategorier – det praktiske, formale og funksjonelle – samt deres innbyrdes relasjoner. Slik ønsker han å innskrive sitt eget arbeid, ikke bare i en tysk formalhistorisk tradisjon grunnlagt av Wölfflin, men også i en større sammenheng – i en arkitekturteoretisk tradisjon som via Leon Battista Albertis (1404–1472) bok fra omkring år 1450, går tilbake til romertiden.101
Hos Heidegger finner vi ikke en tilsvarende normativ, teleologisk tilnærmingsmåte forbundet med et fag som krever løsninger på et problem.
96 Dehs, ”Skitser til en verdensorden. Arkitektur og fænomenologi”, 2003b, s. 7.
97 Fra gresk. Heidegger, Martin, Varat och tiden, del 1. Göteborg: Bokförlaget Daidalos 1992, s. 58.
Originalens tittel: Sein und Zeit, 1926. Meningen med denne formelle forklaringen på den forskning som kaller seg fenomenologi, er imidlertid den samme som uttrykkes i det husserlske slagordet: ”Til saken selv.”
98 Husserl, Edmund, Logische Untersuchungen. Halle: Niemeyer 1900.
99 Heidegger, op.cit., s. 63.
100 Norberg-Schulz, Stedskunst, 1996, s. 11.
101 Norberg-Schulz, Øye og hånd, 1997, s. 81. Jf. Alberti, Leon Battista, On the art of building in ten books, overs. Joseph Rykwert, Neil Leach og Robert Tavernor, Cambridge, Mass.: The MIT Press 1988. Originalens tittel: De re aedificatoria, ca. 1452.
Hos ham står det spørsmålsverdige fast. Slik hans fenomenologiske tenkning kommer til uttrykk i klassikertekster som ”Bauen Wohnen Denken”, er det ønsket om å stille spørsmål som går i dybden, ønsket om å finne frem til en posisjon der ”saker” svever, som styrer hans argumentasjon.
Introduksjon til tanken om arkitektur som uren kunst Om det i stedsteorien finnes en uklarhet i forholdet mellom ulike argumentasjonsnivåer, finnes det også en uklarhet i forståelsen av
metafysikkens plass innenfor filosofien i vår tid. Som antydet innledningsvis, speiler denne uklarheten noe av det som er problematisk i Heideggers egen tenkning.
Jørgen Dehs fremstår som eksponent for et moderne filosofisyn, og tematiserer ikke det problematiske i Heideggers tenkning. I stedet peker han på sentrale problemstillinger i møtet mellom ulike metodologiske posisjoner.
Dehs henviser til Vitruvius, og det forholdet mellom filosofi og arkitektur som gjaldt for to tusen år siden, og også til Heideggers mange forutsetninger for å bidra til en ”teologi for den arkitektoniske kultur”.102 Deretter stiller han blant annet spørsmålet: Hvilket forhold har filosofien til arkitekturfaget i dag? Slik han ser det, vil forholdet mellom filosofi og arkitektur tilhøre estetikkens problemfelt. Ifølge Dehs er det først ved å betone arkitekturens karakter av kunstart, og ved å understreke dens fremskutte posisjon som erkjennelsesmedium, arkitekturen kan sees som en del av filosofien.103
Som filosof ser Dehs dette spørsmålet fra filosofens side, samtidig som han fremhever at det som fra filosofens ståsted i dag synes attraktivt ved arkitekturen er det som tidligere ga arkitekturen en marginal rolle i filosofien:
Arkitekturen er en kunstart, men den er ikke helt ren i kantene. I det ligger dens styrke, hevder han. Etter at en felles verden er blitt borte i filosofiens forklaringer; etter at filosofens oppgave ble ”å fremstille sin helhedsforståelse på retoriske betingelser”, har den filosofiske estetikken begynt å se etter mulighetene for ”å begribe og betone de æstetiske fænomeners integrative karakter snarere end deres autonomi”.104
I Norberg-Schulz’ stedsteori, og i denne avhandlingen er
problemstillingen en annen enn hos Dehs. I avhandlingen stilles spørsmålet fra arkitektens ståsted: Hvordan kan filosofien gjøres relevant for
arkitekturfaget, og for en arkitektonisk praksis? Om arkitekturteorien kjennetegnes ved sin formålstjenlighet, gjenspeiler dette noe av praktikerens tenkemåte, og – et stykke på vei – forteller det noe om arkitekturfagets
102 Dehs, op.cit., s. 4.
103 Se Dehs, Jørgen, ”Bemærkninger til temaet: Arkitektur og filosofi.”, i Munch, Anders, Arkitektur og filosofi. Nordisk arkitekturforskning; Vol.16, 2/2003. Gøteborg: Chalmers tekniska høgskola 2003a, s. 6-7.
104 Ibid., s. 7.
karakter. For å kunne svare på spørsmålet om arkitekturens betydning i vår tid, og om hva arkitektonisk kvalitet består i, blir det imidlertid sentralt å undersøke hva som karakteriserer arkitekturen, og skiller det fra andre kunstarter.
Når Dehs skriver om arkitekturen at den er en kunstart, men at den ikke er helt ren i kantene, mener han at arkitekturen ikke er ”ren kunst”; at den forholder seg til noe ut over det rent estetiske. Han begrunner det slik: ”De sammenhænge, arkitektur konkret er forviklet i, gør den altid til mere end blot en afspejling af tiden i et æstetisk formsprog. Arkitektur overskrider på forhånd de spilleregler, ’institusjonen kunst’ måtte sætte.” Og han fortsetter:
”Selv om den ikke kan løsrive sig fra ethvert skæbnefællesskab med kunsten, er den altid dømt til at være anderledes konkret i sin forståelse av menneske, af samfund, af teknikken, af spørgsmålet om klodens beboelighed, af økologiens og globaliseringens perspektiver.”105
Dette perspektivet, som ifølge Dehs kaller på nye former for filosofisk estetikk, åpner – som vist i det første kapittelets presentasjon av Arendts syn på pluraliteten som et grunnvilkår – også for en videre arkitekturfaglig drøfting av Norberg-Schulz’ syn på arkitektur som kunst, og hans syn på arkitekturverkets betydning. Dermed kan man si at dette er et perspektiv som også kaller på nye former for arkitekturfaglig forståelse. Om den filosofiske estetikken ikke er innrettet mot et bestemt mål i samme grad som
arkitekturteorien, kan arkitekturfilosofi betraktes som en tredje kategori; en mer spekulativ og betraktende tilnærming til det å bygge; en tilnærming som ikke står i direkte forhold til et bestemt mål, men som samtidig forutsetter en nærhet til en arkitektonisk praksis.
Stedsteorien er et bidrag til arkitekturteorien ved at Norberg-Schulz forsøker å finne løsninger på et bestemt problem.106 Som teori betraktet er de stedsteoretiske tekstene likevel ikke entydige. Han forsøker å finne løsninger på et problem som gjelder bygging, men stedsteorien er mer enn et
”autonomt konseptuelt verktøy”.107 Den er fundert i, og bringer også noe nytt til en tenkning som ikke har verktøykarakter – en tenkning som nettopp gjelder menneskets plass i verden. Norberg-Schulz’ intensjon i arbeidet med stedsteorien er ikke først og fremst å forstå det den franske
byplanhistorikeren Françoise Choay omtaler som ”nye og ukjente former for
byplanhistorikeren Françoise Choay omtaler som ”nye og ukjente former for