4 Tid til forskning
4.1 Tid til forskning i Sverige
Universiteter og spesialiserte universiteter i Sverige har cirka 10 heltidsstudenter per vitenskapelig ansatt (undervisnings- og forskningspersonell) og 7 studenter per ansatt totalt. Små og mellomstore høgskoler har gjennomsnittlig 19 studenter pr vitenskapelig ansatt. Forskjellen mellom forskningsinstitusjonene og de andre gjenspeiler den større mengden forskere på institusjoner med permanente forskningsressurser.
Også i Sverige har det blitt gjennomført tidsundersøkelser blant universitetsansatte og en undersøkelse blant universitetslærere i 1998 viste en gjennomsnittlig arbeidstid lik 51,2 timer i uken (SULF 1998). Blant personalet var det imidlertid store forskjeller i
arbeidsoppgaver og –vilkår. I Lärarundersökningen fra 2003 er gjennomsnittlig arbeidsuke 48 timer.
Stillingsstrukturen i Sverige har siden 1986 i hovedsak bestått av fire stillingstyper;
adjunkt, forskarassistent, lektor og professor. Til alle disse stillingene, unntatt adjunkt, kreves minimum doktorgrad. En femte kategori, doktorandtjänst, (doktorstudent med ansettelse) har blitt vanligere siden 1998. I sin nåværende form er adjunkt en ren undervisningsstilling, uten formelle krav til doktorgrad, og uten forskeroppgaver.
Lektorstillingen ble etablert i 1959 som et forsøk på å gjøre universitetene mer effektive under trykket fra større søkning til høyere utdanning, og for å øke gjennomstrømmingen.
Lektorene fikk sitt hovedansvar i forhold til undervisning på lavere grads nivå, slik at
professorene fikk forske og ha ansvar for høyere grads nivå. Med denne stillingstypen introduserte man et hittil uvanlig element i høyere utdanning, nemlig spesialisering av forpliktelser med spesifiserte undervisningsoppgaver. Siden den gang har dette skillet innad i den akademiske profesjonen forårsaket problemer og diskusjoner om hvordan man skal komme over denne kløften mellom de to seniorstillingstypene. Med universitetslektor- og adjunktstillingene fikk man et nytt karriereløp i høyere utdanning, ett med færre
muligheter for forskning. Dette løpet er en parallell til forskerkarrieren, som har få undervisningsforpliktelser.
Professoratene oppfattes i det vesentlige som forskerstillinger. Den professorale
tradisjonen i Sverige stammer fra Tyskland, og tradisjonelt har professorene blitt betraktet som hovedsakelig knyttet til vitenskap og forskning, på god avstand fra lavere grads utdanning. Denne tendensen ble forsterket i løpet av 1960- og 1970-tallet, da antallet studenter på lavere grads nivå vokste, samtidig med en vekst i ressursene til forskning.
Professorenes funksjon skulle være å lede forskergrupper og veilede høyere grads studenter.
Kort oppsummert er stillingsstrukturen på universitetene todelt, med
undervisningsstillinger på den ene side og forskningsstillinger på den annen. Før 1999 var det fra sentralt hold spesifisert hvor mye undervisning som lå til de ulike stillingstypene, men i dag bestemmes arbeidstidsfordelingen gjennom lokale avtaler. I praksis er det blant universitetslærerne bare svært få som ikke har noen undervisnings- eller
veiledningsoppgaver i det hele tatt (Blomqvist, Jalling og Lundequist 1996). En
undersøkelse foretatt i 2002 blant undervisnings- og forskningspersonalet ved universiteter og høgskoler viste at arbeidstidsfordelingen på de grunnleggende oppgavene varierer kraftig mellom stillingsnivå og stillingstyper. Adjunktene bruker bare 6 prosent av
arbeidstiden sin til forsknings- og utviklingsvirksomhet (FoU, heretter forskning). Derimot bruker forskere vel 50 prosent av tid til forskning.
Desentraliseringen og økt autonomi for høyere utdanning har ført til at flere administrative oppgaver er lagt til institusjonene. Høgskoleverkets evalueringer viser at lærernes
arbeidssituasjon er endret som følge av dette. De ansatte gir uttrykk for at de administrative kravene har økt. Mange har lang arbeidsuke og oppgir at de har for mye å gjøre og derfor arbeider overtid. Likevel trives majoriteten av lærerne ved universiteter og høgskoler i Sverige fordi de oppfatter mulighetene for å påvirke egen arbeidstid og egne
arbeidsoppgaver som gode (Lärarundersökningen 2003).
Universitetsforskernes formelle arbeidsuke er i Danmark på 37 timer. En undersøkelse fra 2001 viste imidlertid at heltidsansatte universitetsforskere har en reelt sett betydelig lengre arbeidsuke enn de er pålagt, idet de gjennomsnittlig oppga å arbeide 47,2 timer i uken.5 Videre fant man at universitetsforskerne i gjennomsnitt brukte litt under halvparten av denne tiden, 46 prosent, til forskning (Langberg og Lauridsen 2001).
De fleste universitetsforskere har en stilling som kombinerer undervisnings- og
forskningsplikt innenfor sitt eget fagområde. I tillegg har de også administrative oppgaver, men dette i noe mindre grad. Tidligere regulerte den såkalte UFA-normen fordelingen av arbeidstid på ulike oppgaver (50 prosent undervisning, 40 prosent forskning og 10 prosent administrasjon). I dag er hovedbildet lokale regler for arbeidstidsfordelingen - og dermed variasjon.
Stillingsstrukturen ble revidert høsten 2000, med virkning for stillinger opprettet fra da av med hovedkategoriene adjunkt, lektor og professor. Hensikten med endringen var blant annet å bedre karriereløpene på universitetene og dermed gjøre dem mer attraktive. Man ønsket å forenkle og myke opp stillingsstrukturen, dempe bruken av midlertidige
ansettelser, og å likestille forskning og undervisning som viktige arbeidsoppgaver. Det er et mål at den konkrete arbeidstidsfordelingen mer skal være resultatet av institusjonens egne beslutninger og mindre av faste stillingsstrukturelle inndelinger. Likevel ville man fortsatt holde åpent for at vitenskapelig ansatte konsentrerer seg om en eller noen få typer oppgaver i perioder (Forskningsministeriet 2000).
De som er ansatt som ordinært vitenskapelig personale har Ph.D-grad eller tilsvarende i bunnen. Første trinn i den ordinære stigen er adjunkt, en treårig stilling. Dette er den eneste stilling der arbeidstidsfordelingen mellom forskning og undervisning fortsatt er stipulert.
Adjunkten må sette av halvparten av de tre årene til forskning. Neste trinn, lektor, krever kvalifikasjonene fra tiden som adjunkt, det vil si ett og et halvt års heltids
forskningsarbeide, samt pedagogisk skolering. Lektor er forpliktet til å forske og å undervise på alle nivå fra bachelor til Ph.D. Her er det ikke stipulert noen tidsfordeling mellom forskning og andre forpliktelser. I praksis må lektorene delta i den forskningen som gjennomføres på det instituttet de er ansatt. Til toppstillingen professor er det også knyttet undervisnings- og forskningsplikt uten nærmere spesifikasjoner. For å bli tilsatt kreves et høyere kvalifikasjonsnivå enn for en lektor.
I tilegg finnes det ansatte med ansvar for henholdsvis undervisning og forskning. Blant disse er det heltidsansatte forskningspersonalet nivådelt etter kvalifikasjoner på samme måte som det ordinære vitenskapelige personalet. Disse stillingskategoriene benyttes mest i forhold til eksternt finansierte prosjekter, og omfatter henholdsvis forskningsassistent (for
5 Dette er på omtrent samme nivå som en undersøkelse ved i alt 12 danske forskningsinstitutter fra år 2000 (48,5 timer) (Jacobsen, Madsen og Vincent 2001), og en Gallup- undersøkelse blant
universitetslærere i 1999.
de som ikke har Ph.D, varighet to år), forskningsadjunkt, (krever PhD-nivå), varighet maksimum fem år og kan ikke forlenges på samme universitet, forskningslektoren må ha samme kvalifikasjoner som en ordinær lektor, også begrenset til fem år, men kan
oppnevnes for mer enn en periode, forskningsprofessor har samme kvalifikasjoner som ordinær professor, varighet fem år. Til den supplementære strukturen hører også
deltidsarbeidere, primært til undervisningsoppgaver. Dette inkluderer amanuensis, ansatt for opptil to år, ekstern lektor, deltidsansatt for opp til tre år, og undervisningsassistent, deltidsansatt for ett semester. Dette er de laveste og mest usikre stillingene.
Universitetsforskerundersøkelsen fra 2001 viste at fordelingen av arbeidstid på de
grunnleggende oppgavene varierer mye mellom stillingsnivå. De som er lavest i hiearkiet (forskningsassistenter og PhD-studenter) bruker i gjennomsnitt tre fjerdedeler av
arbeidstiden sin til å forske. Forskningsassistentene bruker 75 prosent og Ph.D-studentene 70. De som er på høyere stillingsnivåer, adjunkter, lektorer og professorer, bruker
hoveddelen av arbeidstiden til undervisning og veiledning. I gjennomsnitt bruker disse en mindre andel til forskning, henholdsvis 40 prosent blant adjunkter, 29 prosent blant lektorer og 25 prosent blant professorer.
Godt over 75 prosent av alle adjunkter, lektorer og professorer i Universitetsundersøkelsen oppgir at de synes de har for lite tid til forskning.
Flere spørreundersøkelser blant universitetslærere viser at arbeidsmengden har blitt større.
Økningen i antall studenter i mange tilfelle ført til flere forpliktelser i forhold til
undervisning og administrasjon innen den normale arbeidstiden, og at forskningen gjøres i den tiden som står igjen etter å ha undervist.
Det er mulig å benytte eksterne midler til å frikjøpe seg fra undervisningsoppgaver, som i igjen kan medføre at de andre medarbeiderne på instituttet får større undervisningsbyrde (Universitetsforskerundersøkelsen)
Kort oppsummert er stillingsstrukturen på universitetene preget av fleksibilitet på den måten at det med unntak av for adjunktsstillingen ikke er felles krav til arbeidstidsfordeling knyttet til stillingskategoriene. Videre ligger det et fleksibelt element i eksistensen av en type todelt arbeidsmarked på universitetene: Ved siden av de ordinære faste stillingene med hierarkiske karrieremuligheter, finnes fortsatt en tilleggsstruktur med samme kvalifikasjonskrav, men løsere tilknytning til arbeidsgiver. Stillingene her er typisk
4.3 Tid til forskning i Finland
I Finland var det i 1997 i gjennomsnitt 18,5 studenter per lærer ved de finske universitetene (Välimaa 2001). Andelen har gått ned sammenlignet med på 1980-tallet.
Stillingsstrukturen ved universitetene er i grove trekk tredelt, med universitetslærere, forskere og assisterende personale. Antallet universitetslærere har ikke økt siden 1990-tallet. Det har derimot antallet forskere og assisterende personale. Veksten i disse hovedgrupperingene det siste tiåret har i hovedsak blitt finansiert av eksterne midler. Til kategorien universitetslærere hører heltidslærere, assistenter, lektorer og professorer. Alle regnes som statlige tjenestemenn. I tillegg finnes dosenter, en historisk stillingskategori.
Dosentene er ikke tjenestemenn, og betales på timebasis. Heltidslærerne er på det laveste stillingsnivået. De har lavest lønn og tyngst undervisningsbyrde. Før reformen av
undervisningstidsfordelingen underviste de 14 timer i uken. Antallet heltidslærere har gått ned med 40 prosent, hovedsaklig på grunn av budsjettkuttene på 1990-tallet.
Assistentstillingen (assistentti) var opprinnelig en doktorutdanningsstilling som ble tilbudt juniorer. På grunn av veksten i finsk høyere utdanning skapte knappheten på
undervisningspersonale en situasjon der assistentene fikk en stor undervisningsbyrde og mange administrative oppgaver. På 1980-tallet avtok den kraftige veksten, og
assistentstillingen ble blokkert av unge Ph.D-er uten umiddelbare opprykksmuligheter. Slik ble yngre generasjoner stengt ute, Dermed ble stillingen seniorassistent opprettet på 1980-tallet (yliassistentti). Til seniorassistentstillingen kreves PhD. assistenter trenger kun M.A-graden. Både assistenter og seniorassistenter ansettes for en begrenset periode, vanligvis fem år.
De nyeste stillingstypene undervisningspersonell er universitetslærer (yliopiston opettaja) og universitetslektor (yliopistonlehturi). Disse kombinerer arbeidet til lektorer og
heltidslærere og har en kontrakt med universitetet.
Lektorer er universitetslærere som tradisjonelt ikke har hatt forskningsoppgaver. Med det nye ressursallokeringssystemet kan de i prinsippet forske. De har vanligvis en fast stilling.
Professorene har ansvar for forskning og undervisning og ofte for administrasjonen av instituttene. Professorkategorien rommer i dag flere typer stillinger med noe varierende lønn og ansettelsesforhold.
Ved universitetene deles vitenskapelig arbeid inn i undervisning, forskning, og andre oppgaver (hovedsaklig service og administrasjon). I henhold til en studie som ble
gjennomført i 1993 bruker det vitenskapelige personalet ved finske universiteter 44 prosent av tiden til undervisning, 44 prosent til forskning og 16 prosent på andre oppgaver.
Tidsfordelingen varierte imidlertid noe mellom disiplinene (Statistics Finland 1993). I gjennomsnitt ble det brukt mest tid til forsking på medisin (45 prosent), relativt minst
innen humaniora (30 prosent). Ved humaniora brukte de til gjengjeld relativt mest tid til undervisning (i gjennomsnitt 55 prosent av arbeidstiden).
Stillingsstrukturen ved høgskolene er helt annerledes, ettersom det der ikke finnes professorer, assistenter eller forskningsstillinger. Dette kommer av deres opprinnelige formål, nemlig høyere yrkesrettet utdanning.
Den høyeste og mest prestisjefylte stillingen er seniorlærer (yliopettaja) som har ansvar for å utvikle og lede eget institutt eller fagområde. Høgskolene sikter mot å rekrutterer ansatte med lisensiat- eller doktorgrad til disse stillingene. Høgskolelektorens jobb likner
universitetslærerens, idet ingen av dem forventes å forske. De fleste som underviser på en høgskole har enten en mastergrad, eller en profesjonell grad. Seniorlærere, lektorer og heltidslærere har fast stilling i motsetning til deltidslærerne.
4.4 Tid til forskning i Nederland
På universitetene har de i prinsippet tre stillinger for ansatte; professor (hoogleraar),
’førsteamanuensis’ (universitair hoofddocent) og universitetslærer (universitair docent).
Både til professor og førsteamanuensis kreves det doktorgrad. Ansatte ved universitetene hadde opprinnelig 40 prosent tid til forskning, 40 prosent til undervisning og 20 prosent til administrasjon, men i dag er det større fleksibilitet i fordelingen av arbeidsoppgavene. Det er imidlertid opp til de enkelte universitet og bestemme hvordan de ulike oppgavene er fordelt. Disse stillingene er i prinsippet faste. I Nederland finansierer også industrien gradvis flere professorater. Denne utviklingen er omdiskutert særlig fordi andre kvalifikasjoner enn rent akademiske vektlegges ved ansettelse.
UoH-sektoren har også en del stillinger som i hovedsak er midlertidige.
Forsker/lærermedarbeider (research/teaching associates). Disse har hovedoppgavene enten innen forskning eller undervisning. De er ansatt ved universiteter eller tilknyttede
forskningsinstitutter. En del av stillingene med oppgaver innen forskning er post doktor stillinger. Dernest har de doktorgradsstudenter (assistant/onderzorkrtd in oppleiding). Disse er ansatt ved forskerskoler med en undervisningsplikt på mindre enn 25 prosent.
Stipendiatene har en tilsettingsperiode på 4 år. Det finnes også i dag rene stipend for doktorgradsstudenter. Siste midlertidige stilling er studentassistent som er en person tilsatt på kontrakt med universitetet.
stilling ved de gamle universitetene kreves det normalt først en tilsetting som post doktor i midlertidige forsknings- og lærerstillinger.
I Storbritannia eksisterer ingen regler for hvor stor andel de universitetsansatte skal bruke til forskning og undervisning. Professorer har som arbeidsoppgave både forskning og undervisning. ’Reader’ er i hovedsak en forskerstilling, mens ’senior lecturer’ har hatt mest vekt på undervisning. ’Lecturer’ A og B kan både inneholde forskning og undervisning.
4.6 Oppsummering
Hovedproblemstillingen i dette kapittelet er hvordan tid til forskning fordeles reelt.
Disponibel tid til forskning er her et helt sentralt vilkår. Med forbehold om måleforskjeller mellom ulike stillingsstrukturer landene imellom er det i Norden svenske ansatte som bruker mest tid til forskning. Både Danmark, Sverige og Finland har man delegert myndighet til institusjonene og åpnet for individuelle avtaler i stedet for de sentralt fastsatte normene for arbeidstidsfordeling som tidligere fulgte stillingsstruktur. Også i Norge er individuelle avtaler i ferd med å erstatte arbeidstidsfordelingsnormen knyttet til stilling (spesielt på en del høgskoler). Et fellestrekk i Norden er at det i praksis ser det ut til at arbeidstidsfordelingen fortsatt henger noe sammen med tidligere normeringer.
I Norden kan det dessuten se ut til at Sverige er gunstigst stilt når det gjelder forholdstallet mellom studenter og lærere (10 studenter pr lærer) (i Norge er forholdstallet 13 dersom rekrutteringsstillingene (vit.ass, stipendiat) inkluderes, og 20,5 hvis de utelates). Dette stemmer overens med at Sverige synes å ha hatt den relativt største veksten blant lærerne.
Alle de nordiske landene har etablert egne undervisningsstillinger i høyere utdanning. Slike stillinger kan skape rom for forskning ved å frikoble andre fra undervisningsoppgaver. Det kan imidlertid også gi problemer dersom undervisningsstillingene har lavere prestisje, samtidig som avansement bygger på forskningserfaring, slik Sverige har erfart (jf under).
Både i Danmark, Sverige og Finland avtales stillingsinnholdet på lokalt plan, slik at hovedbildet er variasjon.
I Norge viser tidsbruksdataene ingen forskjell mellom stillingsgruppene i hvor stor andel av arbeidstiden de bruker til forskning, men det er klare forskjeller mellom
stillingsgruppene i hvordan de vurderer mulighetene til å utføre forskning. Professorene er mest fornøyde, mens amanuensene er minst fornøyde. Dette viser at forskningsmuligheter dreier seg om mer enn hvor mye tid en har til forskning. Mangel på sammenhengende tid betraktes også i mindre grad som et problem blant professorene enn blant personalet på lavere stillingsnivå. Jo høyere stillingsnivå, i mindre grad oppfattes undervisning og veiledning som et stort problem.
5 Arbeidsvilkår for forskerrekrutter og post.doc
I Norge er stipendiatstillingen midlertidig med en varighet på tre år, eller fire år med 25 prosent undervisningsplikt. Doktorgradsstipendiatene har status som midlertidig ansatt og er å regne som ansatt og ikke student. Post doktor varer i to til fire år og krever at man har en doktorgrad. Stillingen som forskningsassistent er i hovedsak brukt for kortvarige forskningsprosjekt. Forskerstillingen er ekstern finansiert og knyttet til spesifikke
forskningsprosjektet. Forskerstillingen er vanligvis midlertidig, men kan også være en fast stilling. På grunn av andelen doktorgradsstudenter er 50 prosent av de ansatte ved norske universiteter midlertidig ansatte.
Doktorgradsstipend er i Norge finansiert på ulikt vis hvor stipend fra Norges
Forskningsråd, universitetet selv, eller medisinske fond og foreninger er de viktigste. To-tredjedeler av doktorgradsstudentene har et stipend som gir rett til en midlertidig stilling i høyere utdanning. Norges forskningsråd finansierte i 2001 45 prosent av alle
doktorgradsstipend, universitets- og høyskolesektoren 33 prosent og andre kilder 22 prosent. Doktorgradsstipendet innebærer en treårs fulltids doktorgradsstudie eller fire år som inkluderer 25 prosent undervisningsplikt ved instituttet man er ansatt.
En evaluering av det norske doktorgradsystemet initiert av Utdannings og
forskningsdepartementet, Norges forskningsråd og Nasjonalt råd for høyere utdanning har identifisert flere uheldige sider ved det norske doktorgradssystemet (Norges forskningsråd 2002). Studentene er gjennomgående gamle når de leverer inn sine avhandlinger. Spesielt gjelder dette for humaniora, samfunnsfag, medisin og odontologi hvor
gjennomsnittsalderen er høyere enn 40 år. I naturvitenskap og teknologi er derimot gjennomsnittsalderen 33 år. Evalueringen slo fast at det var flere årsaker til dette. For det første er relativt mange studenter allerede ganske gamle når de avslutter hovedfag. Dernest tar det ofte lang tid fra de avslutter hovedfag til de påbegynner en doktorgradsstudie. For det tredje bruker svært mange studenter mye mer tid enn normert for å fullføre en
doktorgrad. For det fjerde kan det ta lang tid fra avhandlingen er innlevert til forsvar av avhandling. Disse fire momentene mente de som evaluerte var hovedårsak for den høye alderen. Det ble slått fast at dagens system knapt er realistisk i forhold til at studentene skal klare å fullføre på normert tid på grunn av den arbeidstyngden en avhandling krever.
Bruk av post doktor stillinger i høyere utdanningsinstitusjoner har en forholdsvis kort
middel for å øke andelen kvinnelige vitenskapelig ansatte og å øke mobiliteten mellom universitetene. Post doktor stipendene ble introdusert av Norges forskningsråd på slutten av 1980-tallet, mens universitetene ikke hadde lov til å etablere post doktor stillinger før i 1997. Det har vært en sterk økning i antallet post doktor i løpet av de siste årene, fra 60 i 1991 til 465 i 2001, hvilket indikerer at det er et reelt behov for denne typen stilling i den akademiske karriere strukturen (NIFU har et pågående prosjekt om postdoktorordningen, se Olsen, Vabø & Kyvik 2004).
For å få en fast stilling som førsteamanuensis ved et norsk universitet må man i dag ha doktorgradskompetanse. Dette er imidlertid ikke et krav ved de statlige høyskolene.
5.1 Arbeidsvilkår for forskerekrutter og post. doc i Sverige Sverige har flere forskjellige finansieringsordninger for doktorgrad. De vanligste
finansieringsmåtene har vært gjennom doktorandtjänster, som er en utdanningsstilling, og utbildningsbidrag Doktorandtjänst tilsvarer vanlig begynnerlønn i offentlig virksomhet, mens utbildningsbidrag gir doktorgradskandidatene lavere bruttoinntekt og mer beskjedne sosiale ordninger (Tvede 1996). Med reformen i høyere grads utdanning i 1998 kom nye regler som skulle garantere finansieringen av alle doktorkandidater i form av stipender eller lønnet ansettelse fra de ble tatt opp og gjennom fire års av fulltids studier.
Det er grunn til å merke seg at siden 1998 har hvert lærested bare lov til å ta opp så mange studenter på forskerutdanning som antall veiledere og doktorandens arbeidsvilkår ellers tillater. Studentene må ha finansiering før de tas opp. Fakultetsnemndene får dermed kun ta opp søkere som ansettes som doktorand eller som er bevilget utbildingsbidrag for
doktorander, eller som har annen finansiering under hele forskerutdannelsesløpet
(Högskoleförordningen 2002). Det betyr at situasjonen for doktorgradsstudenter – de som tas opp – er forbedret. De strengere kravene til finansiering har imidlertid medført at det er tatt opp relativt færre doktorgradsstudenter enn før. Dette gjelder særlig innen humaniora.
Doktorandtjeneste og utbildningsbidrag stod for i alt 60 prosent av den totale
finansieringen (forsørgelsesvolumet) av alle som begynte på forskerutdanning 2001/2002.
Eksterne midler og tjeneste ved lærestedet bidrar i alt med 17 prosent, stipend med 13 prosent. Resten (10 prosent) utgjøres av studielån og -stipend og egenfinansiering (samt legepraksis ved universitetssykehus).
Forskerstudenten kan dessuten helt eller delvis finansiere studiene med stipendier eller gjennom såkalt förvärvsarbete, det vil si at man påtar seg arbeid ved siden av som kan kombineres med utdanningen. For å kunne tas opp på forskerutdanningen med annen finansiering enn doktorandlønn eller utbildingsbidrag, kreves det at fakultetsnemnden vurderer denne kilden som sikker for hele studietiden.
Mest vanlig er ansettelse som doktorand (doktorandtjänst), andra finansieringskilder er utbildningsbidrag, annen ansettelse på lærestedet, förvärvsarbete med plass for forskning, studielån og –stipend fra CSN, annet stipend eller annen ekstern finansiering.
Utbildningsbidraget utgjør 13.650 SEK i måneden for heltidsstudenter (Förordning 2002:
140).
Studenter med doktorandtjeneste er forpliktet til noe arbeid ved siden av (i form av såkalt institutiontjänstgöring, det vil si administrasjon, undervisning eller forskning ved
lærestedet), men ikke mer enn 20 prosent.
Over tid har andelen nybegynnere med ansettelse som doktorand økt, fra 17 prosent i 1991/92 til 36 prosent i 2001/2002 (Högskoleverket 2003).
Doktorander med doktorandansettelse eller utbildningsbidrag klarer studiene bedre enn de med andre finansieringskilder. Det ser dermed ut til at sikker finansiering har betydning for studieresultatene. Det er svært få som klarer å gjennomføre bare med studielån, og reglene for studielån innen forskerutdanningen er da også innskjerpet (Doktorandhåndboken 2003).
Doktorandtjeneste er den sikreste studiefinansieringsformen innen forskerutdanningen.
Doktorandtjeneste er den sikreste studiefinansieringsformen innen forskerutdanningen.