Storbyen som kostnadskrevende arena

”Storbyen som kostnadskrevende arena” er et slags metabegrep over de andre arenaene jeg tar for meg. Byens størrelse skaper i seg selv heterogenitet med mer varierte sosiale grupperinger, en mer allsidig næringsstruktur og mer uensartede boligmiljøer enn i andre bosettingstyper.

Byenes stilling som sentre for økonomiske, kulturelle, sosiale og administrative samfunnsfunksjoner og som befolkningskonsentrasjoner står i sammenheng med dette.

Storbyen har store indre kontraster, gjennom en sortering basert på individenes ressurser.

Omdanning av ressurser til levekår gjør seg særlig gjeldende på storbyens arenaer, og dette fører til en fordeling av levekår som er svært karakteristisk akkurat her (Aase and Dale 1978).

Den sosiale lagdelingen har lenge vært tydeligst i byene, og den lagdelingen vi har i dag er mye mer komplisert og ustabil enn standssamfunnets tredelte klassestruktur.

Differensieringsprosessen er tydeligst i storbyene, dermed viser levekårskomponentene større spredning her, med flere ekstremverdier i begge retninger. Storbyen har mange godt stilte mennesker, men samtidig tyder mye på at det også er her man finner den største gruppen av sosialt dårligstilte (Aase and Dale 1978). Wirths (i Barstad 1997) teori om de negative effektene av ”urbanisme” forfekter at storbyens høye bosettingstetthet, store

befolkningsmasse, og sosiale heterogenitet øker sjansen for at det oppstår visse levekårsproblemer. Trekk ved storbylivet bidrar, i følge teorien, til at storbybefolkningen er mer utsatt for sosiale og psykiske problemer, enn folk på landsbygda.

Storbyen er i følge Wirth (i Barstad 1997) en kostnadskrevende arena der en stor og konsentrert befolkning øker konkurransen om boligarealene. Noe som fører til høyere levekostnader, blant annet høyere boutgifter (Barstad 1997). Således øker individenes sårbarhet for uforutsette hendelser som tap av inntekt, og de kostnadskrevende omgivelsene kan gjøre det særlig vanskelig å være fattig og klare å holde på en bolig (Barstad 1997).

Tilværelsen i storbyen kan være uoversiktlig og utviklingen i boligprisene kan variere med privat og offentlig virksomhet.

Storbyens høye tetthet innebærer komplekse faktorer som påvirker velferdsfordelingen. Det er flere trekk ved storbyen som fører til omfordeling av inntekt (Harvey 1973). Byer vokser raskt, og byens romlige form forandres. Det har foregått en stor reorganisering når det gjelder lokalisering og distribuering av ulike aktiviteter innenfor bysystemet. Dette fører i følge Harvey (1973) igjen til en omfordeling av inntekt på ulike måter. For eksempel vil den endrede lokaliseringen av økonomisk aktivitet i en by bety nye steder med jobbmuligheter. I tillegg vil nye lokaliteter for boligbygging bety bomuligheter i nye områder. Man kan se begge disse endringene i sammenheng med nye ruter for transport, som vil påvirke menneskers tilgang til jobbmuligheter fra sine bosteder. I tillegg kan endringer i et urbant system og hvor fort disse endringene skjer, og i hvilken grad elementene i systemet tilpasser seg disse endringene, påvirke omfordelingen av inntekt. Ressurser fordeler seg mens en tilpasning til den nye inntektsfordelingen og akkumulative prosessen av økende ulikhet i inntektsdistribuering foregår. De med størst økonomiske ressurser og utdannelse kan hurtigere tilpasse seg de raske endringene i det urbane systemet, og dette genererer ulikhet. Så hvordan påvirker disse forandringene omfordelingen av inntekt, som igjen gjør at noen menneskers situasjon på boligmarkedet blir ekstra sårbar?

Ser man på hvordan arbeidsplasser, boliger og transport er lokalisert, mener Harvey (1973) at det finner sted en klar omfordeling av velstand. Generelt kan rike og ressurssterke høste store fordeler mens fattige med lav mobilitet har mer begrensede muligheter. Dette kan føre til en ganske stor omfordeling av inntekt i et urbant system i rask endring. Her ser vi altså en mangel på fleksibilitet i byens romlige form som genererer permanent ujevnhet i byens sosiale

system. Dette mener Harvey (1973) nødvendiggjør offentlig inngripen i boligmarkedet, for å sørge for økt tilgang på lavinntektsboliger i nærheten av arbeidsstedene.

David Harvey (1973) skriver altså om storbyen som kostnadskrevende arena der det skapes tapere, ved at mekanismer i storbyene fører til at noen grupper i byen rammes negativt.

Sosialpolitikken søker å kompensere for disse ulikhetene ved å understøtte inntektssvake grupper, samt å bidra til omfordeling. Omfordeling av inntekt er generelt akseptert fordi det alltid vil være individer i befolkningen som av dårlig dømmekraft, uheldigheter, alder eller skjørhet ikke kan tilegne seg akseptabel boligstandard gjennom ordinære midler (Harvey 1973).

Potensialet for sosioøkonomisk segregasjon øker når ulikhetene vokser, og dette påvirker omfanget av boligproblemer (Wessel 2003). Endringer i storbyens boligmarked kan vise seg i form av økt segregering og konsentrasjon av vanskeligstilte grupper i enkelte geografiske områder. Storbyene har en sterk tendens til opphopning av levekårsproblemer i enkelte bydeler. Andelen voksne mennesker som synes de har problemer med økonomi, helse og arbeidsmarkedet syntes å være større i enkelte bydeler i Oslo enn i andre deler av landet (NOU 1993). I følge Kjeldstadli (1996) er det særlig tre trekk ved mennesker som skaper skiller. Dette er klasse eller sosial status, demografi som; alder, sivilstand og fase i livsløpet, og etnisitet. Alle disse trekkene kan vi finne i alle større byer i det vestlige samfunn, men de fordeler seg gjerne ulikt i byene. Fordelingen av disse trekkene påvirkes av mekanismer som evner, ønsker, diskriminering og utilsiktede virkninger av offentlig politikk. Ser man på nærings- og klassemønsteret, finner vi hva som menes med evne. Når det gjelder avindustrialisering ligger storbyene foran landet for øvrig. Byen er kjernen i det nye service-, informasjons- og kunnskapssamfunnet. Her er arbeidsstyrken relativt høyt utdannet og byene har en større øvre utdannet middelklasse. Dette fører også med seg et ”serviceproletariat” som yter tjenester til denne middelklassen. Segregasjon er mest utslagsgivende i storbyene, dermed har storbyene dette som tilleggsfaktor sammenlignet med andre steder i landet. Segregasjon kan være kostnadskrevende for byene fordi sosiale fenomener har en tendens til å forsterkes ved konsentrasjon, og dette kan gi boligpolitiske utfordringer som er spesielle for storbyene (Barlindhaug 2005).

Segregasjon kan altså bidra til at strukturelle sosialøkonomiske problemer øker. Storbyens segregasjon fører til at det kan være vanskeligere å komme seg ut av fattigdom da visse fattigdomsproblemer forsterkes i forhold til den strukturelle ulikheten som genereres i

arbeidsmarkedet. Dette bidrar igjen til forsterke boligproblemer gjennom nabolagseffekter (Anderson 2001).