Sosiale relasjoner i storbyen

Vi har sett at ustabilitet på arbeidsmarkedet ofte sammenfaller med lav inntekt, vanskeligheter på boligmarkedet og en endring i grad av nettverk og i sosialt liv (Paugam 1995). Det sosiale liv kan sies å være en av storbyens arenaer, og dermed er det i denne sammenheng interessant å se nærmere på de sosiale relasjonenes mønster i storbyene, og om disse har noe å si for en persons tilknytning til boligmarkedet. Har det sosiale livet i storbyene andre trekk enn den sosiale interaksjonen andre steder? Og har dette konsekvenser for folks situasjon på boligmarkedet?

De klassiske urbanistene var opptatt av at det ikke lengre er rom for det som kalles

”geography of the face” i lokalsamfunnet, og stiller seg kritiske til denne utviklingen av byene. I følge Simmel (1902) blir relasjoner mellom mennesker anonyme og sakliggjorte gjennom overgangen fra det før- moderne til det moderne samfunn, og dette ligger til grunn for utviklingen av menneskers individualitet. Man kan tenke seg at storbyen preges av individualisme, konkurranseorientering og stor mobilitet. Dette er alle trekk som påvirker boligmarkedet.

Fra gammelt av har storbyen vært stedet der pengeøkonomien har hatt sin viktigste plass ved at det var her byttevirksomheten var mangfoldig og konsentrert. Simmel (1902) hevder at vi i byene finner forstandsmennesket som stiller seg likegyldig til sine omgivelser. Dette forstandsmessige mennesket med sin skepsis til omgivelsene og den flyktige kontakten med storbyens mange elementer, er det som tvinger storbymennesket til å være reserverte. Denne tilbakeholdenheten er det som får mennesket til å kanskje ikke en gang kjenne sine naboer, noe som kan virke kaldt og hjerteløst for de menneskene som bor andre steder (Simmel 1902).

Det som i storbyen kan fremstå som atskillelse mellom seg og sine omgivelser er altså heller bare en av storbyens sosialiseringsformer. Det forstandsmessige menneskets tilbakeholdenhet fører også til noe annet, som kan være ikke bare negativt for mennesket, men også sees på som veldig positivt og befriende, nemlig personlig frihet og behagelig anonymitet.

Storbymennesket er på denne måten fri i forhold til småbymennesket som holdes tilbake av samfunnets gjenkjennelighet og fordommer (Simmel 1902).

”For aldri føler man sterkere hvor viktig gjensidig reserverthet og likegyldighet (store gruppers intellektuelle livsbetingelser) er for individets uavhengighet, enn i storbyens mylder, og det fordi det er når vi lever legemlig nært og trangt, at den intellektuelle avstand virkelig

blir tydelig. Og når man iblant ingensteds føler seg så ensom og forlatt som i nettopp storbymylderet, er dette åpenbart denne frihetens bakside” (Simmel 1902:97).

En negativ konsekvens av storbyens relasjonsmønster kan være ensomhet. Ensomhet i form av manglende nettverk kan virke uheldig i forhold til en persons situasjon på boligmarkedet ved at de ikke har noe nettverk å ty til i vanskelige tider. Wirth (1938 i Savage et al. 2003) argumenterte for at bylivet skiller seg fra livet i rural bebyggelse ved at det karakteriseres av isolasjon og sosial desorganisasjon, som kommer av at storbyer er tette, store og heterogene.

Han mente at det er sammenfall mellom bosettingstype og psykisk liv; der noen personlighetstyper, psykologiske trekk og holdninger er assosiert med det å være i byen (Savage et al. 2003). Byens tetthet fører til distansert sosial interaksjon preget av diversitet, fravær av intime personlige bekjentskap, og av menneskelige relasjoner som stort sett er anonyme og overfladiske. Heterogenitet bryter ned rigide sosiale strukturer, og fører til ustabilitet, usikkerhet og mobilitet (Wirth i Savage et al. 2003). Ustabilitet, likegyldighet og mobilitet er trekk som i relasjon til boligmarkedet kan skape flere vanskeligstilte.

Savage (et al. 2003) stiller seg kritiske til Wirths tanker. De betviler ikke at byene har mange ensomme og isolerte mennesker, men er usikre på om de er overrepresenterte her. Gans (1968 i Savage et al. 2003) skriver at noen deler av byens befolkning er rotløse, flyktige og anonyme, men kan disse sees på som typiske? Og er det byene som fremdyrker denne ensomheten? Savage (et al. 2003) mener det ikke er bylivet i seg selv, og heller ikke de tre faktorene Wirth forfekter, nemlig størrelse, heterogenitet og tetthet som fører til sosial isolasjon. Det kommer heller av den type mennesker, den type politikk og de midler og muligheter som finnes i et gitt område. Dermed er Wirths fokus på størrelse, tetthet og heterogenitet i følge Savage (et al. 2003) feilslått. For finnes det noe som kan kalles urban isolasjon, er det knyttet til typer av sosiale grupper som typisk, men ikke uunngåelig, bor i sentrale byområder. Om det er flere av de sosiale gruppene som preges av rotløshet, flyktighet og anonymitet i storbyen, er dette noe som kan påvirke antall mennesker som ikke har et fast og trygt hjem.

Storbyene er dynamiske, og er de stedene der man flørter mest med det virtuelle. En konsekvens av dette kan være at ansikt-til-ansikt relasjoner ikke er like sterke og dominerende her som andre steder utenfor storbyene. Litteraturen fra 1800-tallet som gjennom begreper

som gemeinschaft og gesellschaft² var preget av narrativer om at man på små steder har ansikt-til-ansikt kontakt og høy sosial nærhet mellom individene, mens det i byer heller er en

”tynnere” interaksjon preget av distanse mellom individene. En endring fra den ene sosioromlige relasjonen til den andre fører da til anomi, dysfunksjonalitet og fremmedgjøring.

Fortellingene har blitt reprodusert i vår tid som tapet av det nære og det lokale i informasjonsalderens byer, og som også kan sees på som en alvorlig trussel mot det menneskelige. Det er flere former for fellesskap og samfunn som nå er kommet til syne i byene, som ikke kan forstås gjennom antagelser av samfunnet basert på gjentatt ansikt-til-ansikt interaksjon.

I byene har det vokst frem nye former for menneskelig sosialisering, som fører til nye sosiale relasjoner som blant annet utspiller seg som vennskap, som har blitt en motiverende kraft i byene. Venner har blitt de nye selvvalgte familiene. Negative faktorer som nedgangen i kjernefamiliens viktighet har kommet samtidig som positive faktorer som puber og utesteder og andre institusjoner der man kan sosialisere seg i de store byene, mer reising og forskjellige typer bofellesskaper. Hjemmet er ikke lengre nødvendigvis et sted, men heller lokaliteter, som forskjellige steder rundt om i verden og relasjoner som skaper et samfunn (Amin and Thrift 2002). Dermed er det ikke nødvendigvis slik at nedgang i familiekontakt og svakere naboskap i storbyene fører til flere ensomme mennesker som vil kunne komme til å slite på boligmarkedet på grunn av manglende sikkerhetsnett dersom de skulle møte harde tider.

Sosial forankring er dermed viktig når det gjelder å klare seg i faser av livet der en kanskje ikke greier seg helt alene, men trenger hjelp fra mennesker rundt seg for å komme over en tøff periode. Andre sosialiseringsformer som sterkere vennskap kan også virke som et sikkerhetsnett, selv om kjernefamiliebånd ofte er de næreste relasjoner vi har i vårt samfunn, og særlig når det gjelder hjelp gjennom økonomiske kriser som kan skape en uttrygg bosituasjon. Hvis det er slik i storbyen at det er flere med tynnere fellesskap og manglende forankring innebærer dette at det kan være vanskeligere å få hjelp. Tynne nettverk er ofte ikke tilstrekkelige når det virkelig gjelder. I små byer kan det tenkes at man lettere har kontakter som kan hjelpe med å bistå i boligjakt, eller til oppussing og annen praktisk hjelp.

2 Begreper introdusert av Tönnies i 1887. For nærmere forklaring av begrepene, se Østerberg, D. 1997. Sosiologiens nøkkelbegreper. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo..

Denne litteraturen kaster lys over at storbyen har visse trekk som skiller den fra andre lokaliteter og som kan gjøre livet vanskeligere for enkelte grupper nettopp her. Uansett om byen avler disse trekkene, eller om det bare er her de er mest synlig, er det at trekkene skiller storbyens arenaer fra arenaer andre steder, og hvilke konsekvenser dette har for individene i relasjon til boligmarkedet det som er interessant for meg.

Denne fremstillingen har en idealtypisk form der jeg trekker ut og forstørrer elementer av virkeligheten. På denne måten finner jeg implikasjoner om boligmarkedet som blant annet går i at det kan være trekk ved storbytilværelsen som gjør at det er flere enslige i storbyen enn på andre steder. Tendensen av oppjaget tempo, konkurranseorientering og trekk ved de sosiale relasjonene kan gjøre at det blir en større andel enslige. Er man aleneboende og skal klare seg på boligmarkedet vil store deler av inntekten gå til boutgifter; med andre ord lønner det seg å være to når man skal bo.