Sterk bevissthetsforstyrrelse og selvforskyldt rus

36

tegnelsen psykisk utviklingshemmet i høy grad. Retten la avgjørende vekt på sakkyndiges vurderinger, og kom til at den tvil som forelå ikke kvalifiserte til utilregnelighet og frifinnelse.

Her synes det å ha blitt benyttet et meget lavt beviskrav, som ligger tett ned mot sannsyn-lighetsovervekt. De sakkyndige presiserte tydelig at vurderingen var vanskelig, og brukte ord som «høyst reell mulighet» og «mistanke», og uttrykte at de ikke har hatt tilstrekkelig grunn-lag for en god vurdering av tiltalte. Til tross for dette konkluderte retten med at tiltalte hadde skyldevne. Sterk sannsynlighetsovervekt var ifølge retten tilstrekkelig for å domfelle.¹²⁹ Hva som ligger i begrepet «sterk sannsynlighetsovervekt» er ikke videre utdypet enn at retten, som nevnt tidligere, mener at det ligger nærmere opp mot «100 prosent sikkert» enn ned mot

«sannsynlighetsovervekt». Av vanlig språklig forståelse ser jeg på begrepets betydning som at det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt. Det er ikke tilstrekkelig at det er mest sann-synlig.

Videre ble det ved vurderingen av tvil lagt vekt på at tvilen skal komme tiltalte til gode, som er det alminnelige prinsippet i strafferetten. Retten så det imidlertid slik at «til gode» for tiltal-te i denne saken ikke nødvendigvis var frifinnelse. De sakkyndige uttaltiltal-te at tiltaltiltal-te har hatt nytte av sitt opphold på institusjon, og at han mot slutten av oppholdet fungerte bedre enn da han kom inn. De uttalte videre at det ikke nødvendigvis er til det beste for tiltalte å være hjemme. Her ser vi altså en litt annen vurdering av prinsippet enn vi har sett tidligere. «Retten mener at «til gode» må forstås videre enn kun i form av frifinnelse».¹³⁰

37

I strafferettslig forstand omfatter begrepet imidlertid også de som er i en relativ bevisstløshet.

«Dette er tilstander hvor bevegelsesapparatet er i orden og det reageres på visse inntrykk fra omverdenen, men hvor vedkommende handler uten evne til å fremkalle motforestillinger. Det dreier seg da ikke om koma i medisinsk forstand».¹³⁴ Evnen til å registrere, lagre og bearbeide sanseinntrykk er borte selv om motoriske funksjoner er i orden. Eksempler på slike tilstander er hjernerystelser, feberfantasier, å gå i søvne o.l. Tilstandene er ofte kortvarige.

Bevisstløshet eller bevissthetsforstyrrelser utløses ofte av rus. Som nevnt tidligere vil slike tilstander ikke være straffri dersom rusen er selvforskyldt, jf. strl. § 20 andre ledd. Det sentra-le med utilregnelighetsregsentra-lene er nettopp at de som regnes som utilregnelige ikke kan kland-res for sine handlinger. Er tilstanden derimot selvforskyldt er det en klanderverdig handling.

Det er et alminnelig prinsipp i strafferetten at den som selv setter seg i en situasjon som inne-bærer tap av kontroll over egne handlinger, eller handlingsvalg, også må holdes ansvarlig for eventuelle følger av dette.¹³⁵

Selv om unntaksregelen i strl. § 20 andre ledd etter ordlyden å forstå kun virker å omfatte bevissthetsforstyrrelser som en følge av selvforskyldt rus, er det på det rene at psykosetilstan-der som følge av selvforskyldt rus også er omfattet. Dette kommer frem i Rt-2008-549:

Selv om disse uttalelsene knytter seg til forslag om straffritak eller straffnedsettelse ved bevissthetsfor-styrrelser på grunn av selvforskyldt rus, er det etter mitt skjønn ingen grunn til å anta at de ikke også omfatter den form for bevissthetsforstyrrelse som i medisinen diagnostiseres som psykose - forutsatt at det er tale om en psykose som opphører når vedkommende slutter å ruse seg.¹³⁶

At de som har begått et lovbrudd i en avvikstilstand som følge av selvforskyldt rus kan holdes ansvarlig, innebærer at man må fingere forsett. Som kjent er hovedregelen i strafferetten at gjerningspersonen må ha handlet med forsett for å kunne straffes, jf. strl. § 21. Uten fingering av forsett ville man dermed bare kunne straffe den som selvforskyldt setter seg i en avvikstil-stand med forsett om å begå en straffbar handling.

6.2.4.2 Beviskravet

Når det gjelder bevisstløshet eller bevissthetsforstyrrelser må retten ha funnet det bevist at tiltalte ikke var i en slik tilstand i handlingsøyeblikket for å kunne domfelle.

134 NOU 2014:10 6.5

135 NOU 2014:10 9.5.4.4

136 Rt-2008-549 avsnitt 45

38

Om beviskravet ved bevissthetsforstyrrelser blir det i Ot.prp.nr.11 (1928) uttalt at enhver tvil skal løses til fordel for den tiltalte.¹³⁷ Dette har fått støtte av Andenæs, som mente at «for be-visstløshetens vedkommende er det ikke tvilsomt at den vanlige bevisbyrderegel gjelder».¹³⁸ Dette tilsvarer det alminnelige beviskravet i strafferetten. Av teoretiske uttalelser ser vi altså antydninger til at beviskravet her skal anvendes like strengt som ved det objektive straffbar-hetsvilkåret.

I Rt-1995-23 kan vi også finne uttalelser om beviskravet ved bevissthetsforstyrrelser. Her var tiltalte blitt domfelt i herredsretten, men i Høyesterett stemte flertallet for en opphevelse av herredsrettens dom. Begrunnelsen var at det ikke «med tilstrekkelig sikkerhet kunne fastslås at den domfelte ikke var bevisstløs». Videre uttrykte de at bevisene som forelå ikke uten videre kan ha «gjort det klart at bevisstløshet ikke kunne ha foreligget».¹³⁹

Av ordene som blir brukt ser vi at det kreves tilstrekkelig sikkerhet for at tiltalte ikke var be-visstløs. Dette samsvarer med hva som kom frem i Rt-2003-23, der Høyesterett hadde «med tilstrekkelig grad av sikkerhet funnet at hun ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet».¹⁴⁰ Som nevnt tidligere er det vanskelig å si hva som ligger i denne begrepsbruken, men det tyder på at det ikke er lagt til grunn like strenge krav til bevisene som ved det objektive straffbar-hetsvilkåret. I tillegg brukes ordet «klart», som av vanlig språklig forståelse betyr at det må være «sikkert». Her, som ved de andre vilkårene for utilregnelighet, tolker jeg det som at be-viskravet ligger noe lavere enn ved bedømmelsen av den faktiske handlingen, men at bevis-kravet likevel skal anvendes strengt. Dette viser at teoretiske uttalelser viser noe annet enn hva som faktisk blir praktisert.

Et problem som særlig viser seg ved spørsmålet om bevissthetsforstyrrelse er om tilstanden er utløst av rus og om denne er selvforskyldt. I Rt-1983-202 ser vi et tilfelle der en slik situasjon kom opp. En person var tiltalt for trusler, men ble frifunnet i byretten da det ble antatt at det forelå bevisstløshet som følge av atypisk rus, og således at tiltalte uforskyldt hadde kommet i denne tilstanden. Statsadvokaten anket dommen på grunn av uriktig forståelse av de subjekti-ve straffbarhetsvilkår. Han mente at tiltaltes bevisstløshet var en følge av selvforskyldt rus, som ikke fører til frifinnelse.

Byretten la til grunn i sin dom at tiltalte hadde drukket «et kvantum som var egnet til å bli beruset av, men ikke overstadig beruset». De fant dermed at tiltalte hadde handlet i en

137 Ot.prp.nr.11 (1928) s. 5

138 Andenæs, Johs., Alminnelig strafferett, 5. utg. 2004, s. 310

139 I Rt-1995-23 s.25

140 Rt-2003-23 avsnitt 18

39

løs tilstand som han uforskyldt hadde kommet i som en følge av atypisk rus.¹⁴¹ I forarbeidene til den gamle straffeloven kan vi lese om skillet mellom typisk og atypisk rus. Typisk rus kjennetegnes ved at bevisstheten blir gradvis mer omtåket ettersom alkoholinntaket øker. Be-visstløshet inntreffer først etter et betydelig stort alkoholinntak. Ved atypisk rus inntreffer en akutt sinnsforvirring etter et beskjedent inntak av alkohol. Den berusede kan også få vrangfo-restillinger og hallusinasjoner.¹⁴²

Høyesterett hadde følgende å bemerke om byrettens lovanvendelse: «Loven gir ikke hjemmel for straffrihet på det grunnlag at tiltalte «ikke kunne regne med at hans alkoholbruk kunne føre til slike reaksjoner som i dette tilfelle»». Videre uttales det: «Spørsmålet om det forelig-ger selvforskyldt rus må vurderes i lys av flere momenter - herunder vil omfanget av vedkom-mendes alkoholkonsum være et viktig moment».¹⁴³ Høyesterett legger så vekt på at det i den sakkyndige erklæringen ble trukket frem at tiltaltes alkoholinntak var av en slik mengde at den vil kunne føre til en påvisbar rus. Høyesterett mente dermed at rusen ikke kunne sies å være uforskyldt. Tilfeller av uforskyldt rus kan for eksempel være der noen har puttet alkohol i glasset til en person uten at han vet det. Vedkommende tror altså at han drikker en alkoholfri drikke. Rusen er selvforskyldt hvis det kan bebreides gjerningspersonen at han eller hun ble beruset. I denne saken var tiltalte klar over hvilke mengder alkohol han drakk, og Høyesterett antydet at en merkbar rus må ha vært en påregnelig følge av et slikt kvantum. Spørsmålet ble dermed om en atypisk rus fritar for straff.

Til dette uttalte Høyesterett at det ikke finnes noe holdepunkt for å sondre mellom atypisk og typisk rus. Unntaksregelen om at selvforskyldt rus ikke fritar for straff gjelder altså enhver type selvforskyldt rus. Det ble uttalt at det er nok at rusen er selvforskyldt.¹⁴⁴ Det kreves ikke at tiltalte burde regne med at rusen ville føre til bevisstløshet. Dette får støtte i flere andre saker, blant annet i Rt-1982-391 s. 392, hvor følgende blir uttalt: «Det spiller ingen rolle hvorvidt tiltalte hadde grunn til å regne med at den skulle føre til bevisstløshet». I forarbeide-ne til den gamle straffeloven slås det fast at straffeloven ikke skiller mellom typisk og atypisk rus. Videre uttales følgende:

Det er nok at rusen er selvforskyldt; det kreves ikke at bevisstløsheten er det. Det skal særegne omsten-digheter til for at rus blir ansett som uforskyldt. Atypisk rus blir lettere ansett for å være uforskyldt enn annen rus, i alle fall når det er første gang vedkommende reagerer atypisk.¹⁴⁵

141 Rt-1983-202 s. 203

142 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s. 24

143 Rt-1983-202 s. 203

144 Rt-1983-202 s. 204

145 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s. 24

40

Byrettens dom ble på grunnlag av feil lovanvendelse opphevet.

Det man må ta stilling til ved en slik bedømmelse er altså om tiltalte skjønte eller burde skjønne at han kom til å bli betydelig beruset av alkoholinntaket. Som jeg har nevnt tidligere er en slik vurdering vanskelig, da man må forsøke å klarlegge hva tiltalte har tenkt. Her, som ved andre subjektive straffbarhetsvilkår, må man ta utgangspunkt i hva en gjennomsnittlig person ville forstått i en slik situasjon.

I en annen sak fra Høyesterett ser vi et eksempel der tiltalte ble frifunnet som en følge av aty-pisk rus.¹⁴⁶ Tiltalte hadde inntatt alkohol før han kjørte bil og kolliderte med en annen bil.

Herredsretten la til grunn at tiltalte var blitt bevisstløs som følge av atypisk rus, og tiltalte ble frifunnet. Dommen ble så anket til Høyesterett. Høyesterett uttalte at spørsmålet om berusel-sen var selvforskyldt «(…)avhenger i det foreliggende tilfelle av om hans alkoholinntak før bevisstløsheten inntrådte, var slik at han burde regne med at han kunne miste kontrollen over seg selv».¹⁴⁷ Retten la videre vekt på at tiltalte aldri før hadde hatt hukommelsestap eller rea-gert atypisk som følge av alkohol. I tillegg hadde han en hjerneskade som han ikke visste om.

Denne hjerneskaden kombinert med alkohol medførte en bevisstløshet hos tiltalte. Han kunne imidlertid ikke bebreides, all den tid hjerneskaden var ukjent for han. «Han hadde derfor ing-en grunn til å anta at det forholdsvis beskjedne konsum han inntok frem til midnatt skulle medføre bevisstløshet».¹⁴⁸ Anken ble av denne grunn forkastet, og tiltalte ble frifunnet.

Ved bevisvurderingen i denne saken uttalte retten at: «under disse omstendigheter finner jeg det klart at det moderate alkoholinntak (...) ikke kan bebreides tiltalte som uaktsomt». I tillegg fant de det «tvilsomt om alene dette alkoholkonsum kunne ha ført til...».¹⁴⁹ Denne tvilen kom altså tiltalte til gode ved at retten konkluderte med at den ukjente hjerneskaden har hatt en innvirkning, og at bevisstløsheten ikke ville ha inntruffet uten denne. Av den sakkyndiges uttalelse kom det frem at «det er rimelig å anta at det her foreligger et tilfelle av a-typisk rus på grunn av tidligere ervervede hjerneskader».¹⁵⁰ Det som her var rimelig å anta kom tiltalte til gode. Dette viser at det alminnelige beviskravet er brukt, men det er vanskelig å trekke noen konklusjoner om hvor strengt det er anvendt. Det kommer imidlertid frem av dommen at saken ikke har vært tilstrekkelig opplyst, ved at de sakkyndige uttalelsene er tynne. Denne

146 Rt-1978-1306

147 Rt-1978-1306 s. 1307

148 Rt-1978-1306 s. 1308

149 Rt-1978-1306 s. 1307

150 Rt-1978-1306 s. 1308

41

svakheten måtte komme tiltalte til gode, noe som tyder på at det tillegges strenge krav til be-visets styrke for å kunne domfelle.

Som vi ser vil det sjeldent føre til utfordringer å bevise at det foreligger en bevissthetsforstyr-relse. De bevismessige problemene oppstår når det kan være flere faktorer som har forårsaket tilstanden, som i saken over eller for eksempel ved at en person har tatt narkotiske stoffer, og senere fått et illebefinnende. Da vil det være vanskelig å fastslå om tilstanden er forårsaket av inntaket av narkotika, eller om tilstanden uansett ville ha oppstått. Studier viser at man i prak-sis har vanskelig for å bedømme om en avvikstilstand skyldes rusmidler eller er utslag av en underliggende disposisjon for en slik tilstand.¹⁵¹

Når det gjelder bevisvurderingen ved spørsmål om en psykoselignende tilstand er utløst av rus eller om det foreligger en grunnleggende psykoselidelse, har Høyesterett i en avgjørelse uttalt at psykosens varighet gir en god indikator på dette:

Før man vil bruke diagnosen psykose eller alvorlig sinnslidelse, må det konstateres at den sjelelige ab-normtilstand, hvis innhold her er skissert, har hatt en viss varighet og ikke er avspilt i løpet av få timer.

Er abnormtilstanden meget kortvarig, kan det etter omstendighetene være grunn til å bedømme den som en «sterk bevissthetsforstyrrelse.¹⁵²

Her ser vi igjen at bevissthetsforstyrrelser er kortvarige, og at det er det som skiller slike til-stander fra psykosetiltil-stander. I tillegg vil den tidsmessige nærheten mellom rusmiddelbruket og psykosen være en god indikator. En nær tidsmessig sammenheng vil tyde på at psykosen er rusutløst.

Bevisvurderingen vil i stor grad bero på hva de sakkyndige vurderer om personens forutgåen-de helsetilstand, sammenhenger mellom adferd og avvikstilstanforutgåen-der, avvikstilstanforutgåen-dens varighet osv. Retten må deretter knytte dette opp mot loven for en vurdering av om det foreligger straffansvar. Som tidligere nevnt tar retten utgangspunkt i hva en alminnelig aktsom person burde forstått i den aktuelle situasjonen. En subjektiv vurdering av hva tiltalte burde forstått kan også ha betydning ved bedømmelsen av straffansvar. Et eksempel vil være dersom en person er særlig utsatt for å få epilepsianfall, og vet at anfallene fremkalles av alkoholinntak.

Med en slik kunnskap om sine svakheter vil det være mer klanderverdig dersom vedkommen-de setter seg selv i en slik situasjon.¹⁵³

151 NOU 2014:10 9.5.4.6.1

152 Rt-2008-549 (36)

153 NOU 2014:10 9.5.4.4

42

7 Oppsummering

Gjennom undersøkelse av teori og rettspraksis er det tydelig at det er store forskjeller i synet på hvilket beviskrav som skal gjelde ved spørsmålet om tilregnelighet. Det er vanskelig å ut-lede en presis formulering av beviskravet gjennom rettspraksis. I tillegg er det tydelig at juri-disk teori spriker vidt. Jeg ser imidlertid en tendens til at nyere teoretiske uttalelser i stor grad bygger på et syn om at et senket beviskrav ved tilregnelighetsavgjørelsen er uheldig.

På 60- og 70-taller ga Andenæs tydelig uttrykk for at beviskravet for tilregnelighet ikke kunne anvendes strengere enn sannsynlighetsovervekt.¹⁵⁴ I senere tid ser det ut som Andenæs gikk bort fra synet om at sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig, men fastholdt likevel på at det gjelder et lavere beviskrav ved spørsmålet om tilregnelighet:

Hvis det fremgår av premissene i den psykiatriske erklæring at spørsmålet om sinnstilstanden er tvil-somt, må retten derfor frifinne. Men det kan ikke stilles de samme krav til bevisets styrke som når det gjelder spørsmålet om den tiltalte har foretatt handlingen.¹⁵⁵

Han mente imidlertid at det lavere beviskravet kun gjelder for vilkåret om psykose, og at det alminnelig strenge beviskravet gjelder for de andre utilregnelighetsvilkårene. Dette kommer frem i blant annet hans uttalelse om beviskravet for bevisstløshet: «For bevisstløshetens ved-kommende er det ikke tvilsomt at den vanlige bevisbyrderegel gjelder».¹⁵⁶

I et verk fra 2015 gir Eskeland uttrykk for at det ikke er grunnlag for å si at det gjelder ulike beviskrav for de fire straffbarhetsvilkårene. Dette standpunktet har han hentet fra Rt-2008-1659, hvor Høyesterett i avsnitt 17 uttalte følgende:

Norsk straffeprosess bygger på at all rimelig og forstandig tvil skal komme den tiltalte til gode. Det fak-tiske grunnlaget for avgjørelsen av skyldspørsmålet er kjerneområdet for denne alminnelige regel, som etter sikker og langvarig praksis dekker alle straffbarhetsvilkårene – også de lovfestede og ulovfestede straffrihetsgrunnene....

Med dette virker det som at synet på beviskravet har nyansert seg de siste årene, og at flere nå står fast på at beviskravet for tilregnelighet skal anvendes tilsvarende som for de øvrige straffbarhetsvilkårene.

Likevel har vi uttalelser som skiller seg tydelig ut i den ene eller den annen retning. På den ene siden har vi tilregnelighetsutvalget som i NOU 2014:10 konkluderte med at beviskravet

154 Andenæs, Johs., Lov og rett 1965 s. 289-302, s. 302

155 Andenæs, Johs., Alminnelig strafferett, 5. utg. 2004, s. 310

156 Andenæs, Johs., Alminnelig strafferett, 5. utg. 2004, s. 310

43

for tilregnelighet bør praktiseres like strengt som for de øvrige straffbarhetsvilkårene. På den andre siden har vi Jerkø, som mener at det ikke finnes holdepunkter for å praktisere et streng-ere beviskrav enn sannsynlighetsovervekt. Jerkø presisstreng-erer derimot at det ikke kan oppstilles en klar og bestemt regel på hvordan beviskravet skal praktiseres. I noen tilfeller vil et sterkere beviskrav være ideelt, mens i andre tilfeller kan et svakere beviskrav være det mest ideelle.

Han mener uansett at et avvik fra prinsippet om sannsynlighetsovervekt krever en begrunnel-se. Et eksempel på en slik begrunnelse kan være, ifølge Jerkø, dersom tiltalte fremstår som en god samfunnsborger, der han både har jobb og familie å ivareta, og han hevder at ugjerningen han gjorde skyldtes en forbigående bevissthetsforstyrrelse. Dette mener Jerkø er grunnlag for å anvende beviskravet strengt.¹⁵⁷

Rettspraksis viser i stor grad en tendens til å anvende et lavere beviskravet for tilregnelighet enn for de andre straffbarhetsvilkårene. Generelt ser det ut som at alt som dreier seg om sub-jektive forhold har blitt tillagt et noe lavere beviskrav enn det som går på obsub-jektive forhold.

Den sentrale avgjørelsen for forståelsen av beviskravet for tilregnelighet er klart den flere ganger nevnte dommen i Rt-1979-143. Høyesteretts uttalelse om beviskravet i denne saken har blitt tillagt stor vekt, og mange senere avgjørelser støtter seg på denne forståelsen av be-viskravet.

Jeg er enig med lagmannen i at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke som når det gjelder spørsmålet om bevis for at tiltalte har begått den handling som er angitt i tiltalebeslutningen. Men jeg er ikke uten videre enig med lagmannen i at en overvekt av sannsynlighet er tilstrekkelig.¹⁵⁸

Hvilke hensyn og forhold som ligger bak en slik praktisering er vanskelig å finne. Verken teoretikere eller rettspraksis uttaler seg noe særlig om begrunnelsen for dette. En mulig forkla-ring er at bevisene for det objektive forhold, at tiltalte har begått handlingen, ofte er lettere tilgjengelige og lettere å forholde seg til, enn å ta stilling til hva som foregikk i tankene til tiltalte på handlingstidspunktet.¹⁵⁹ Det er vanskelig å være helt sikker på noe som ikke lar seg bevise ved synbare konkrete handlinger eller objekter. I tillegg blir det lagt vekt på hensynet om at det anses som større ulykke å straffe en uskyldig enn å la en skyldig gå fri. Det vil si at retten, ved spørsmålet om tiltalte har begått den aktuelle handlingen, må være helt sikre før de kan domfelle. Mens ved tilregnelighetsspørsmålet er det avgjort at tiltalte har begått handling-en. Han er dermed ikke prinsipielt og faktisk uskyldig, og hensynet med å unngå å domfelle uskyldige vil derfor ikke veie like tungt.

157 Jerkø, Markus, Lov og rett, 2015, s. 557-578, s. 576-577

158 Rt-1979-143 s. 147

159 NOU 2014:10 10.2.2.2

44

Jeg mener imidlertid at dette hensynet skal veie like tungt ved tilregnelighetsvurderingen som ved det objektive straffbarhetsvilkåret. En person som har begått en kriminell handling i en uforskyldt psykotisk tilstand er uskyldig, da vedkommende etter all sannsynlighet ikke ville begått handlingen om han hadde vært psykisk oppegående og tilstede i handlingsøyeblikket.

Det er nettopp dette som er grunnen til at det finnes en straffrihetsregel for utilregnelige.

Å sette utilregnelige personer i fengsel vil virke mot sin hensikt, da deres mangel på sjelelig sunnhet, bevissthet og modenhet gjør at fengselsstraffen ikke vil ha en preventiv virkning for denne gruppen. Videre ser jeg på det som høyst sannsynlig at et fengselsopphold vil ha en negativ virkning ved at den psykisk syke ikke får den behandlingen den trenger, men heller blir introdusert for, og påvirket av, andre kriminelle i fengselet.

Samme synspunkt kommer også frem av utredningen i NOU 2014:10, der utvalget uttrykker en skepsis mot å praktisere et annerledes beviskrav for tilregnelighet. De mener at begrunnel-sene for straff tilsier at det vil være meget urimelig å påføre fullstendig forvirrede eller andre personer med psykiske mangler straffansvar.¹⁶⁰ De mener derfor at beviskravet for tilregne-lighet bør praktiseres like strengt som det alminnelige beviskravet; at enhver skal anses uskyl-dig inntil det motsatte er bevist utover enhver rimelig tvil. Dette viser igjen at nyere teoretiske uttalelser gir uttrykk for at beviskravet for tilregnelighet ikke skal være senket.

Når det gjelder Jerkøs synspunkt på beviskravet oppfatter jeg det som at hvilket beviskrav som skal gjelde i stor grad vil variere fra sak til sak, noe som vil gjøre vurderingene kompli-serte og tidkrevende. I tillegg legger han vekt på at et strengt beviskrav vil gi færre uriktige domfellelser, noe som er positivt, men det vil også gi desto større antall uriktige frifinnelser.

Et lavere beviskrav vil gi færre antall uriktige frifinnelser, men det vil også gi et større antall uriktige domfellelser. Her må man vurdere hva man anser som det viktigste. Jerkø er prinsipi-elt imot tanken om at det er bedre å la ti skyldige gå fri enn å domfelle én uskyldig. Jeg mener derimot at dette er en god begrunnelse for å anvende et strengt beviskrav, da den påkjenning-en det må være å bli domfelt for noe du ikke er skyldig i, må være uholdbar og umpåkjenning-enneskelig.

160 NOU 2014:10 1.2.2.5

In document Beviskravet for tilregnelighet i forhold til de andre straffbarhetsvilkårene (sider 39-51)