• No results found

Beviskravet for tilregnelighet i forhold til de andre straffbarhetsvilkårene

N/A
N/A
Protected

Academic year: 2022

Share "Beviskravet for tilregnelighet i forhold til de andre straffbarhetsvilkårene"

Copied!
51
0
0

Laster.... (Se fulltekst nå)

Fulltekst

(1)

Beviskravet for tilregnelighet i forhold til de andre

straffbarhetsvilkårene

Kandidatnummer: 668 Leveringsfrist: 25. april 2016 Antall ord: 17185

(2)

i

Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ... 1

1.1 Tema og problemstilling ... 1

1.2 Veien videre og avgrensninger ... 1

2 HISTORIE ... 2

2.1 Tilregnelighet ... 2

2.2 Beviskravet... 3

3 TILREGNELIGHET ... 5

3.1 Generelt om tilregnelighet ... 5

3.1.1 Formål og hensyn ... 5

3.2 Straffeloven § 20 ... 6

3.2.1 Under 15 år ... 6

3.2.2 Psykotisk ... 6

3.2.3 Psykisk utviklingshemmet i høy grad ... 7

3.2.4 Sterk bevissthetsforstyrrelse ... 7

3.2.5 Selvforskyldt rus ... 7

4 DET MEDISINSKE, DET PSYKOLOGISKE OG DET BLANDEDE PRINSIPP 7 4.1 Det medisinske prinsipp ... 8

4.2 Det psykologiske prinsipp ... 8

4.3 Det blandede prinsipp ... 9

4.4 Fordeler og ulemper ... 9

5 DET ALMINNELIGE BEVISKRAVET I STRAFFERETTEN ... 11

5.1 Rimelig tvil skal komme tiltalte til gode ... 12

5.1.1 «Rimelig» ... 13

6 BEVISKRAVET FOR DE FORSKJELLIGE STRAFFBARHETSVILKÅR ... 16

6.1 Det objektive straffbarhetsvilkår, subjektiv skyld og straffrihetsgrunner ... 16

6.1.1 Det objektive straffbarhetsvilkår ... 16

6.1.2 Subjektiv skyld ... 17

6.1.3 Straffrihetsgrunner ... 19

6.2 Tilregnelighet ... 20

6.2.1 Mindreårighet ... 21

6.2.2 Psykotisk ... 23

(3)

ii

6.2.3 Psykisk utviklingshemmet i høy grad ... 32

6.2.4 Sterk bevissthetsforstyrrelse og selvforskyldt rus ... 36

7 OPPSUMMERING ... 42

8 LITTERATURLISTE ... 45

(4)

1

1 Innledning

1.1 Tema og problemstilling

«Straff er et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hen- sikt at han skal føle det som et onde».1 Straff har både et individualpreventivt og et allmenn- preventivt formål. Det vil si at den skal hindre en gjerningsmann i å begå nye straffbare hand- linger, i tillegg til at den skal virke avskrekkende for allmennheten.

For å kunne straffes for en begått handling er det fire vilkår som må være oppfylt. Disse omta- les gjerne som straffbarhetsvilkår. Handlingen må omfattes av et straffebud (det objektive straffbarhetsvilkåret), det må ikke foreligge straffrihetsgrunner, personen må ha utvist subjek- tiv skyld og han må ha vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Denne oppgaven skal handle om det siste vilkåret, nemlig tilregnelighet som straffbarhetsvilkår. Tilregnelighet er et vidt områ- de. Denne oppgaven vil imidlertid ta sikte på hva som er beviskravet for tilregnelighet. Bevis- krav vil si hvilken grad av sannsynlighet som kreves for at tiltalte kan domfelles. En utdyping av hva som ligger i dette uttrykket vil komme senere.

Problemstillingen er nærmere bestemt; hvordan er beviskravet for tilregnelighet i forhold til de andre straffbarhetsvilkårene?

Hvilket beviskrav som gjelder ved spørsmålet om tilregnelighet er ikke helt klart. Et tema som har vært mye omdiskutert er om beviskravet til de øvrige straffbarhetsvilkårene skal gjelde tilsvarende for tilregnelighet, eller om det her stilles mindre krav til bevisenes styrke.

1.2 Veien videre og avgrensninger

I det følgende kapittel kommer jeg til å si noe om den historiske bakgrunnen for regler om utilregnelighet og beviskravet. I kapittel 3 kommer en generell redegjørelse for hva tilregne- lighet er, og i kapittel 4 tar jeg for meg de tre forskjellige prinsippene som kan brukes ved utformingen av utilregnelighetsregler. I kapittel 5 kommer en nærmere beskrivelse av hva et beviskrav er, i tillegg til en redegjørelse for det alminnelige strafferettslige beviskravet. Til slutt vil jeg i kapittel 6 ta for meg hvilket beviskrav som blir praktisert for de fire forskjellige straffbarhetsvilkårene.

1 Andenæs, Johs.,Statsforfatningen i Norge, 3. utg. 1962, s. 352

(5)

2

Begrepene «beviskrav» og «bevisets styrke» representerer i teorien to forskjellige ting. Bevis- krav sikter til selve regelen eller prinsippet, mens bevisets styrke handler om en subjektiv opp- fatning av faktum – om beviset er sterkt, godt, svakt ol. I avhandlingen kommer jeg ikke til å legge vekt på dette skillet. Jeg kommer til å bruke det begrepet som passer best inn i konteks- ten, og som vil gjøre problemstillingene og poengene enklest å forstå. Både i rettspraksis og i teoretiske uttalelser ser jeg at disse begrepene blir brukt om hverandre, uten at forfatter har tillagt det noen betydning.

I arbeidet med denne avhandlingen kommer jeg til å bruke tradisjonell juridisk metode. Opp- gaven vil bygge på tidligere rettsavgjørelser, teori og forarbeider.

Jeg avgrenser mot å gå inn på prosessuelle regler om bevis, som for eksempel bevisførsel og bevisavskjæring. Jeg vil heller ikke gå inn på regler om særreaksjoner. Ved behandlingen av beviskravet vil tyngden av besvarelsen ligge på det å være psykotisk som årsak til utilregne- lighet.

2 Historie

2.1 Tilregnelighet

Begrepet «tilregnelighet» ble ikke nevnt i noen lov før i den nye straffeloven2 (heretter forkor- tet strl.), jf. § 20. Likevel har det lenge vært et hevdvunnet og allment akseptert begrep. Helt tilbake til Magnus Lagabøters landslov (1274-1276) finnes en straffrihetsregel for drap. Den fritar den som «virkelig er galen» fra straff, jf. § IV 9. Dette ble videreført i kriminalloven av 1842, dog med litt mer detaljerte regler. «Galne og afsindige» skulle fritas for straff uansett i hvilken grad det var sammenheng mellom lovbruddet og sinnslidelsen. Dette kalles det medi- sinske prinsipp.3

I tillegg bestemte loven at «alderdoms svaghet» og «sygdom som berøvet den Syge Forstan- dens brug» kunne gi fritak for straff. Loven hadde derimot ingen regler om særreaksjoner for utilregnelige lovbrytere, noe som skapte en uklar rettstilstand. Dette ble utgangspunktet for utarbeidelsen av en ny straffelov; straffeloven av 1902.4

Det ble innført sikring som reaksjon for utilregnelige, og forvaring som reaksjon for vanek- riminelle. I tillegg ble betegnelsen «galne» byttet ut med «sinnsyke». «Sinnssyke» var allerede

2 Lov om straff av 20. mai 2005 nr. 28

3 Tidsskrift for strafferett 2006:3, Aslak Syse, s. 161-164

4 Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10

(6)

3

blitt tatt i bruk i Lov om sindssyges behandling og forpleining. Bestemmelsen i straffeloven av 1902 virker som en blanding av det medisinske og det psykologiske prinsipp, og lød som følger:

En handling er ikke straffbar, naar den handlende ved dens Foretagelse var sindsyg, bevidstløs eller iøv- rigt utilregnelig paa Grund af mangelfuld Udvikling af Sjælsevnerne eller Svækkelse eller sygelig for- styrrelse av disse eller formedelst Tvang eller overhængende Fare, jf. § 44.

Etterhvert viste det seg at bestemmelsen ikke fungerte etter sine formål i praksis, ved at sik- ring og forvaring i liten grad ble brukt. I 1922 ble det derfor nedsatt en ny lovkomité. Lovend- ringene som kom i 1929 førte til et rent medisinsk prinsipp for tilregnelighetsvurderingen. I tillegg ble det åpnet for lengre frihetsberøvelse av personer med nedsatt tilregnelighet og va- neforbrytere.

I 1997 ble det vedtatt en sikringsreform som førte til ytterligere endringer av § 44. Betegnel- sen «sinnssyk» ble blant annet erstattet av «psykotisk» og «psykisk utviklingshemmet i høy grad». I tillegg kom det to nye særreaksjoner for utilregnelige lovbrytere; tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg.5 Endringen av ordlyden innebar en presisering av at lovens utilregnelighetsregel bygger på de psykiatriske psykosetilstander.

I dagens straffelov har begrepet «tilregnelighet» blitt tatt i bruk for første gang, jf. § 20. Uten- om dette er den relativt lik bestemmelsen fra 1902-loven.

2.2 Beviskravet

Beviskravet i straffesaker blir omtalt som at «straffeskylden må være bevist utover enhver rimelig tvil». Professor Asbjørn Strandbakken har uttrykt det slik: «For at tiltalte i en straffe- sak skal kunne domfelles, må hans skyld være bevist utover rimelig tvil: Tvilen skal komme tiltalte til gode».6 I sivilrettslige saker er det derimot tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for å legge en påstand til grunn. Strandbakken uttaler følgende om det sivilrettslige beviskra- vet:

Det sivilrettslige beviskrav medfører at den som krever erstatning må sannsynliggjøre at vilkårene for erstatning er oppfylt. Det må altså fremstå som mer sannsynlig at skadevolder er ansvarlig for skaden enn at han ikke er det. Angitt i prosent, må erstatningssøkeren frembringe mer enn 50% sannsynlighet for sin påstand.7

5 Syse, Aslak, Tidsskrift for strafferett 2006:3, s. 161-164

6 Strandbakken, Asbjørn, Lov og rett 1998 s. 540-552, s. 542

7 Strandbakken, Asbjørn, Lov og rett 1998 s. 540-552, s. 543

(7)

4

Det strafferettslige beviskravet stammer historisk sett fra religion. Det skulle sikre at dom- merne hadde tilstrekkelig med moralske grunner for å idømme straff, og var motivert av de sanksjoner som dommerne risikerte hvis det ble avsagt uriktig dom. Med dette er det siktet til sanksjoner fra Gud.8

Formålet bak beviskravet er bygget på en tanke om at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt. Dette uttrykket kan vi se helt tilbake til det kjente verket Commentaries on the Laws of England av Sir William Blackstones (1765-1769).9

Prinsippet gjenspeiler seg også i Christian V’s Norske Lov av 1687. Norske Lov 1-13 og 1-14 bygget på det materielle bevissystem. Det materielle bevissystem vil i motsetning til det for- melle si at retten foretar en selvstendig vurdering av bevisene. Vitnebevis fikk en mye større betydning. Loven stilte særskilte krav til vitner og vitnebevisets vekt. Dette ble kalt en legal bevisteori. Legalbevisordningen gikk ut på at det var bestemte typer bevis som krevdes for domfellelse. Dette var enten to vitneforklaringer som stemte overens, eller tilståelse fra sikte- de. Bevisenes vekt fulgte ofte av loven.

Praksis førte imidlertid til at reglene om vitnebevis etterhvert kun ble veiledende, da domme- ren tillot og vektla bevis selv om lovens forutsetninger ikke var til stede. Dette førte til at prinsippet om fri bevisføring ble utviklet.10 Prinsippet ble først lovfestet i straffeprosessloven av 188711 § 349, og deretter i tvistemålsloven av 191512 § 183. I dag finner vi regelen i tviste- loven13 § 21-3, der hovedregelen i første ledd sier at partene har rett til å føre de bevis de øns- ker. Dagens straffeprosesslov14 (heretter forkortet strpl.) har ingen direkte bestemmelse om fri bevisføring, men det gjelder et ulovfestet prinsipp om fri bevisføring for straffesaker.

At de hadde så klare og enkle regler på dette området hadde både positive og negative sider.

Domfellelse eller frifinnelse var omtrent en automatisk konsekvens av vektreglene. Denne automatikken førte til mange feilaktige dommer, nettopp fordi hvis legalbevisene manglet kunne en mistenkt slippe fri til tross for at skylden var nokså klar.15 På denne tida var det nok minst like vanlig med falske forklaringer og tilståelser som det er i dag. Forskjellen ligger i at

8 NOU 2014:10 10.2.2.1

9 NOU 2014:10 10.2.2.1

10 Ot.prp.nr.51 (2004-2005) 3.2

11 Lov om Rettergangsmaaden i Straffesager av 1. juli 1887 nr. 5

12 Lov om rettergangsmåten for tvistemål av 13. august 1915 nr. 6

13 Lov om mekling og rettergang i sivile tvister 17. juni 2005 nr. 90

14 Lov om rettergangmåten i straffesaker av 22. mai 1981 nr. 25

15 Johnsen, Jon T., Jussens Venner 1987 s. 193-210, s. 194

(8)

5

legalbevisordningen førte til automatisk domfellelse ved tilståelse, mens i dag vil dommeren i tillegg bruke skjønn ved vurderingen. Det vil si at falske forklaringer og tilståelser førte til at mange uskyldige ble domfelt. At beviskravet i vår tid i større grad er bygget på skjønn og rimelighet har derfor en positiv effekt.

Dagens beviskrav bygger på den samme tanken som fra 1600- og 1700-talle, om at det anses som større ulykke å domfelle én uskyldig, enn å la ti skyldige gå fri.

3 Tilregnelighet

3.1 Generelt om tilregnelighet

For at en person skal kunne straffes for sine handlinger kreves det at han har skyldevne.

Skyldkravet bygger på en forutsetning om at den enkelte er ansvarlig for sine handlinger.16 Det vil si at det gjerne har foreligget handlingsalternativer, og at han kan klanders for det val- get han tok. Straff er kun aktuelt i de tilfellene der det er grunn til å bebreide den som bryter med loven. De som ikke «kan noe for» handlingen eller som ikke forstår at handlingen kan komme i strid med loven på grunn av en avvikende sinnstilstand, vil det være urimelig å straf- fe.17 Det er dette som er bakgrunnen for reglene om tilregnelighet. De som mangler skyldevne er utilregnelige. Straffens begrunnelser, at lovbryteren besitter visse bestemte egenskaper, gjør seg altså ikke gjeldende for utilregnelige lovbrytere.

3.1.1 Formål og hensyn

Det er liten grunn til å tro at å straffe utilregnelige har noen form for allmennpreventiv eller individualpreventiv virkning. Begrunnelsene for straff forutsetter at lovbryteren har visse egenskaper, som å utvise skyld, innrette seg etter straffebud og la seg påvirke av trusselen om straff. Utilregnelige kan verken bebreides eller påvirkes med straff.18 Det sies gjerne at gjer- ningspersonen må ha en viss modenhet, sjelelig sunnhet og bevissthet på handlingstiden for å kunne straffes.19 Straff er forbeholdt de med skyldevne, noe utilregnelige personer ikke besit- ter.

Likevel er det viktig å beskytte samfunnet mot potensielt farlige personer. Selv om en person blir kjent utilregnelig og dermed straffri, er det ikke gitt at det ikke foreligger gjentakelsesfa- re. Samfunnsvern er et viktig moment. Det er derfor ofte nødvendig at utilregnelige gjer- ningspersoner får behandling og hjelp. I de alvorligste tilfellene kan det dreie seg om tvangs-

16 Eskeland, Ståle, Strafferett, 4. utg. 2015, s. 274.

17 NOU 2014:10 1.2.2.2

18 NOU 2014:10 6.2.2

19 NOU 2014:10 8.2.2

(9)

6

innleggelse i institusjon. Et viktig hensyn er at psykotiske personer trenger hjelp og behand- ling snarere enn bestraffelse.

3.2 Straffeloven § 20

Bestemmelsen om tilregnelighet finner vi i strl. § 20. Den sier at lovbryteren må være tilreg- nelig på handlingstidspunktet for å kunne straffes, jf. første ledd. Det avgjørende er altså om personen var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Det stilles ikke et krav om at handlingen er en konsekvens av sinnstilstanden. Dette følger av at norsk rett bygger på det medisinske prinsipp.

Videre i bestemmelsen er det listet opp fire årsaker til at en person ikke er tilregnelig. Dette er hvis personen (a) er under 15 år, (b) er psykotisk, (c) er psykisk utviklingshemmet i høy grad eller (d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.

At utilregnelige ikke skal møtes med straff gjelder imidlertid ikke enhver strafferettslig reak- sjon. Utilregnelige kan i visse tilfeller idømmes for eksempel inndragning eller oppreisnings- ansvar. I Rt-2005-104 kom Høyesterett til at tiltalte i sin psykotiske tilstand var klar over at han gjentatte ganger stakk med kniv mot et menneske. Han handlet dermed forsettlig etter skadeserstatningsloven20 § 3-5 a. Han måtte betale oppreisning, men fikk en skjønnsmessig reduksjon av oppreisningskravet på grunn av sin tilstand.

3.2.1 Under 15 år

I Norge er den kriminelle lavalder 15 år. Denne grensen er absolutt, selv om det i praksis vil variere i stor grad hvor moden og ansvarlig man er på dette stadiet i livet. Grunnen til at gren- sen har blitt satt til 15 år er at man anser yngre personer for å mangle evnen til å ta fornuftige valg og at de dermed ikke kan bebreides eller holdes til ansvar.

3.2.2 Psykotisk

«Psykose» er et begrep som dekker flere tilstander. Hensynet bak at de som var psykotiske i gjerningsøyeblikket regnes som utilregnelig er at slike personer oppfatter virkeligheten på en helt annen måte enn andre, og kan dermed ikke bebreides.21 De mangler evnen til å tenke rea- listisk. I Rt-2008-549 ble begrepet psykotisk tolket. Saken gjaldt en person som var tiltalt for drap og spørsmålet om tilregnelighet var sentralt. I dommen blir psykosebegrepet definert slik:

20 Lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26

21 Eskeland, Ståle, Strafferett, 4. utg. 2015, s. 332

(10)

7

Evnen til å reagere adekvat på vanlige inntrykk og påvirkninger mangler. Den psykotiske mister ofte kontrollen over tanker, følelser og handlinger. De intellektuelle funksjoner kan derimot være i behold.

Grensen mellom psykoser og andre sjelelige lidelser er ikke skarp.22

At en person har en psykosesykdom vil ikke automatisk si at vedkommende er psykotisk og oppfyller kravet til utilregnelighet. Det å ha en psykose og det å være psykotisk er to forskjel- lige ting. Dette er et viktig skille jeg kommer tilbake til under punkt 6.2.2.1.

3.2.3 Psykisk utviklingshemmet i høy grad

De som er psykisk utviklingshemmet i høy grad har vesentlig lavere intellektuelle evner og IQ (intelligenskvotient) enn det som regnes som vanlig. Ved bedømmelsen av om en person reg- nes som utilregnelig på grunn av psykisk utviklingshemming tas det en måling av personens IQ. Den veiledende IQ-grensen for hvem som anses som psykisk utviklingshemmet i høy grad går ved en IQ på omkring 55.23

3.2.4 Sterk bevissthetsforstyrrelse

At en person har en sterk bevissthetsforstyrrelse blir også kalt bevisstløshet. Evnen til å motta sanseinntrykk og utføre kognitive oppgaver er borte. Også evnen til å reagere på vanlige på- virkninger og å fremkalle motforestillinger er borte. Her skilles det gjerne mellom bevisstløs- het og relativ bevisstløshet.24 Dette skillet blir utdypet i punkt 6.2.4.1.

3.2.5 Selvforskyldt rus

Siste ledd i § 20 slår fast at bevissthetsforstyrrelse som følge av selvforskyldt rus ikke fritar for straff. At rusen er selvforskyldt vil for det første si at inntaket av rusmiddelet var frivillig.

I motsatt fall vil rusen ikke være selvforskyldt, og personen vil ikke falle under denne unn- taksregelen. For det andre må personen ha skjønt eller burde skjønt at inntak av rusmiddelet ville påvirke hans personlighet og handlinger.

4 Det medisinske, det psykologiske og det blandede prinsipp

Jeg har tidligere nevnt de tre forskjellige prinsippene som praktiseres i verden ved utfor- mingen av regler om utilregnelighet. Dette er henholdsvis det medisinske, det psykologiske og det blandede prinsipp. Diskusjonen som har pågått rundt utilregnelighetsreglene har i stor grad handlet om disse prinsippene, og om vi i Norge bør gå over til et mer blandet prinsipp.

22 Rt-2008-549 (33).

23 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s. 29

24 NOU 2014:10 6.5

(11)

8

I etterkant av 22. juli-saken ble dette et særlig stort tema. Dette resulterte i at det ble oppnevnt et utvalg som skulle vurdere blant annet straffelovens utilregnelighetsregler. Utredningen fin- ner vi i NOU 2014:10. I utredningen ble både fordeler og ulemper ved de forskjellige prinsip- pene vurdert. Dette vil komme frem i det følgende.

4.1 Det medisinske prinsipp

Den norske utilregnelighetsregelen bygger på det medisinske prinsipp, som også kalt det bio- logiske prinsipp. Kjernen i dette prinsippet er at det er medisinske eller biologiske kjennetegn som avgjør om en person skal anses som utilregnelig. Det er irrelevant om handlingen var sykelig motivert eller om personen forstod hva han gjorde.25

At utilregnelighetsreglene i Norge bygger på et medisinsk prinsipp kommer frem i lovbe- stemmelsen om tilregnelighet. Strl. § 20 sier: «lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er psykotisk». Det eneste som kreves er altså at personen må ha vært psykotisk på handlingstidspunktet. Det er ikke noe vilkår om at psykosen har hatt innvirkning på handlingen.

Hvilke medisinske diagnoser som skal omfattes av psykosebegrepet er nærmere fastsatt i et internasjonalt diagnosesystem, som heter ICD-10.26 Dette systemet omhandler psykose i me- disinsk forstand. Det kreves en viss symptomtyngde for at tilstanden skal omfattes av det rettslige psykosebegrepet. Det avgjørende for hvem som har en tilstand som fører til utilreg- nelighet, er symptomenes alvorlighetsgrad, intensitet og varighet. 27 En slik utformet regel fører til at avgjørelsene i stor grad beror på skjønn.

4.2 Det psykologiske prinsipp

I de fleste land er det ikke tilstrekkelig til straffrihet at lovbryteren var psykotisk på handlings- tidspunktet. Det kreves også at handlingene har vært et utslag av sinnstilstanden. 28 Uttrykt på en annen måte, at handlingene var sykelig motivert.

Det psykologiske prinsipp går ut på at gjerningspersonen har manglet evne til å forstå hand- lingens rettstridighet på grunn av sin sinnstilstand. Det kreves årsakssammenheng mellom sinntilstanden og handlingen, slik at den straffbare handlingen er en direkte konsekvens av den psykotiske tilstanden. Det kan for eksempel være en hørselshallusinasjon som gir beskjed

25 NOU 2014:10 6.3

26 International Classification of Diseases and Related Health Problems, utarbeidet av Verdens handelsorganisa- sjon

27 NOU 2014:10 8.3.2

28 NOU 1983:57 s. 163

(12)

9

om å drepe. Det som avgjør om personen kan straffes vil være dens forståelse, innsikt og evne til å velge fritt.29

Et psykologisk prinsipp er av tilregnelighetsutvalget ansett som en dårlig løsning for norsk rett. De mener at en regel basert på et psykologisk prinsipp vil være for streng, og uttaler føl- gende: «(…) det er ikke rettferdig - å straffe en person fordi han skjønte at handlingen var forbudt etter landets lover, når han samtidig, og på grunn av at han var psykotisk, totalt had- de mistet kontrollen over seg selv, og vice versa».30

4.3 Det blandede prinsipp

Det blandede prinsipp bygger på begge de forannevnte prinsippene. Her ligger både et krav til sinnstilstanden og et krav om sammenheng mellom sykdommen og handlingen.

Kravet om sammenheng vil ved det blandede prinsippet ikke være like strengt som ved det psykologiske prinsipp. Det er snakk om en psykologisk sammenheng, som omhandler gjer- ningspersonens innsikt i handlingen, og mulighet til å kontrollere egen adferd.

En regel basert på et blandet prinsipp kan lyde slik: «Den som på på grunn av psykisk sykdom var uten evne til å kontrollere eller forstå betydningen av sin handling, er straffri».31 Det fore- ligger altså et inngangsvilkår, psykisk sykdom, som årsak til at personen manglet evne til å forstå handlingens rettsstridighet.32

4.4 Fordeler og ulemper

Ettersom det psykologiske prinsipp er utelukket norsk rett, vil dette punktet kun omhandle det medisinske og det blandede prinsipp.

De fleste land bygger på et blandet prinsipp. Begrunnelsen for at man i Norge har valgt et medisinsk prinsipp er at det er utfordrende å bevise om det er årsakssammenheng mellom tilstanden og lovbruddet. Det vil alltid være en reell mulighet for at lovbruddet var sykelig motivert. I tillegg mener man i Norge at psykotiske tilstander og høygradig psykisk utvik- lingshemming rammer hele personligheten, noe som vil si at slik årsakssammenheng uansett foreligger. I NOU 1983:57 s. 163 uttrykte straffelovkommisjonen følgende:

29 NOU 2014:10 6.3

30 NOU 2014:10 8.8.3.3

31 NOU 2014:10 8.3.3

32 NOU 2014:10 8.3.3

(13)

10

Selv om man ikke kan si at alle områder av sjelslivet blir like sterkt forstyrret, vil det likevel etter Straf- felovkommisjonens mening ikke være rimelig å anvende fengselsstraff overfor slike personer. Det vil dessuten alltid være en risiko for at handlingen kan være et utslag av sinnstilstanden.

Straffelovkommisjonen påpeker altså at det alltid vil være en risiko for at handlingen kan være motivert av sinnstilstanden. Det blandede prinsipp krever at denne årsakssammenhengen bevises. Dette er problematisk, da det er vanskelig å gå tilbake i tid og se på pasientens atferd med tanke på evne til å overveie valg, egen vilje og om handlingen var psykotisk motivert.

Det medisinske prinsipp har også sine svakheter. Etter 22. juli-saken har Norges anvendelse av dette prinsippet fått mye kritikk. Kritikken har i stor grad dreid seg om de sakkyndige og domstolenes rolle ved avgjørelsen av tilregnelighetsspørsmålet. Mange har hevdet at psykia- triens innflytelse bør svekkes og domstolenes innflytelse styrkes. Dette er begrunnet i et syns- punkt om at domstolene i alt for stor grad uten videre har lagt til grunn de sakkyndiges kon- klusjoner.33 Det er klart at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden, og domstolene som skal ta standpunkt til skyldspørsmålet.34 Dette gjelder både de subjektive og objektive straff- barhetsvilkårene. De sakkyndige skal kun konkludere om personen er psykotisk i medisinsk forstand. De er ikke kvalifiserte til å ta stilling til om vilkårene i lovbestemmelsen er oppfylt.

Dette er som nevnt domstolenes oppgave. Dette skillet mener enkelte har blitt for vagt.

I utredningen om utilregnelighetsreglene (NOU 2014:10) ble det også påpekt at det kan se ut som en regel basert på et medisinsk prinsipp «(…) blindt fritar for ansvar den lovbryter som på handlingstiden var i en alvorlig psykisk avvikstilstand»35, siden det ikke er noe krav om at tilstanden har påvirket hans handlemåte. Videre blir det uttalt at en regel basert på et blandet prinsipp tydeligere skiller mellom de sakkyndiges rolle og rettens rolle. Grunnen til dette er at det er to kriterium som må avgjøres, der det ene klart tilfaller de sakkyndige (psykisk til- stand), mens det andre er rettens oppgave å avgjøre (årsakssammenheng).

I den nevnte utredningen kom utvalget frem til at en utilregnelighetsregel basert på et medi- sinsk prinsipp best treffer de lovbryterne som ut fra begrunnelsen for straff, ikke bør holdes ansvarlige. En slik regel er best egnet til å skille de som er skyldfrie på grunn av sykdom, fra de som bør være ansvarlige.36 Utvalget begrunner dette med en forståelse om at psykiske li- delser rammer hele personligheten, og at årsakssammenheng dermed alltid vil foreligge. I tillegg poengterer utvalget at en regel basert på et blandet prinsipp krever en meget vanskelig

33 NOU 2014:10 1.2.2.3

34 Andenæs, Johs., Norsk straffeprosess, 4. utg. 2009, s. 160

35 NOU 2014:10 1.2.2.3

36 NOU 2014:10 1.2.2.3

(14)

11

og innviklet bevisførsel. Det vil være en stor utfordring å bevise årsakssammenheng mellom den psykiske lidelsen og den kriminelle handlingen fordi det er vanskelig å bevise subjektive tilstander.37

Utvalget presiserer at en regel basert på et medisinsk prinsipp gjør at man slipper å ta stilling til vanskelige problemstillinger om bakgrunnen for menneskelige handlinger. Det medisinske prinsipp baseres på empirisk og systematisert kunnskap om tilstander som i alminnelighet bør føre til straffrihet. Dette gjør det enklere å sla fast hvem som faller innenfor og utenfor rege- len, noe som sikrer forutberegnelighet.38

5 Det alminnelige beviskravet i strafferetten

Grunnloven39 § 96 slår fast at ingen kan straffes uten etter lov eller uten etter dom. Dette kan også leses ut av Den europeiske menneskerettskonvensjonen40 (heretter forkortet EMK) art. 7:

«Ingen skal bli funnet skyldig i en straffbar handling på grunn av noen gjerning eller unnla- telse som ikke utgjorde en straffbar handling etter nasjonal eller internasjonal rett på den tid da den ble begått». Dette kalles legalitetsprinsippet, og handler om å verne borgerne mot urettferdighet og vilkårlighet. Det sikrer borgerne forutberegnelighet, noe som er et viktig rettssikkerhetshensyn i norsk rett. Legalitetsprinsippet er etablert gjennom sedvane, og har i dag konstitusjonell trinnhøyde ved at det er tatt inn i Grunnloven. Det vil si at prinsippet er lex superior, og går foran regler av lavere rang. Legalitetsprinsippet formuleres tradisjonelt som at offentlige inngrep i borgernes rettsfære må ha hjemmel i lov.41

Dette leder videre til et annet viktig prinsipp; det materielle sannhetsprinsippet. Målet med domstolsbehandlingen er å komme så nær sannheten som mulig. Viktige virkemidler for å oppnå dette er kontradiksjon, muntlighet og bevisumiddelbarhet.42

Kontradiksjonsprinsippet går ut på at alle parter i en sak skal ha anledning til å gjøre rede for sitt syn på de faktiske omstendigheter, og til å uttale seg om anførsler fra andre parter.43 Prin- sippet er ikke eksplisitt nevnt i straffeprosessloven, men kommer til uttrykk i flere bestem- melser, blant annet i § 92 første ledd annet punktum: «Siktede skal gis anledning til å gjendri-

37 NOU 2014:10 8.3.4.5

38 NOU 2014:10 8.3.4.7

39 Kongeriket Noregs Grunnlov, 17. mai 1814

40 Den europeiske menneskerettskonvensjonen av 1950. Inntatt i menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30

41 Smith, Eivind, Tidsskrift for strafferett 1978 s. 655, s. 655-659

42 Eskeland, Ståle, Strafferett, 4. utg. 2015, s. 514

43 Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 17

(15)

12

ve de grunner som mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for ham». Bevisumiddelbarhetsprinsippet går ut på at bevisene legges frem direkte for den døm- mende rett. På denne måten får dommerne selv høre parter, vitner og sakkyndige forklare seg.44 Muntlighetsprinsippet innebærer at de fleste saker skal bli avgjort etter en muntlig ho- vedforhandling, jf. strpl. § 271.

Grunnlaget for sannhetsprinsippet er at ingen uskyldige skal dømmes. Domstolen søker å komme så nær sannheten som mulig ved å vurdere de fremlagte bevisene. Som tidligere fremholdt baseres beviskravet på en tanke om at det er bedre å la ti skyldige gå fri enn at én uskyldig straffes. Domstolen skal kun idømme straff når de er sikre på at tiltalte er skyldig.

Spørsmålet blir dermed hvor sterke og klare bevis som kreves for at domstolene kan konklu- dere med at de er sikre på at de har funnet sannheten. Det er dette beviskravet handler om.

Beviskrav forstås gjerne som en kunnskaps- eller visshetsterskel som må til før anførsler om faktum kan legges til grunn for en rettsavgjørelse.45

5.1 Rimelig tvil skal komme tiltalte til gode

I straffesaker er beviskravet definert slik: «For at domfellelse skal kunne skje, kreves fullt be- vis for det faktiske forhold, både i objektiv og subjektiv henseende, og enhver rimelig tvil skal løses til fordel for den tiltalte».46 Tiltalte skal altså anses uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Dette beviskravet gjelder for alle straffbarhetsbetingelsene.

Regelen er nedfelt i Grunnloven § 96: «Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven». Dette er også slått fast i EMK art. 6 nr. 2: «Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven». Det samme følger av Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (heretter forkortet SP) art. 14 nr. 2.

I en straffesak vil det nesten alltid foreligge tvil med hensyn til fakta. En absolutt visshet som utelukker enhver tvil er sjeldent. Tvil er et gradsbegrep, og spørsmålet blir dermed hvilke tvilsgrader som skal til for å frifinne. At enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode er også kjent som uskyldspresumsjonen. Man presumerer at tiltalte er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

44 Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 34

45 NOU 2014:10 10.2.2.1

46 Rt-1978-884

(16)

13

Selv om beviskravet er uttrykt på samme måte for alle straffbarhetsbetingelsene er det ikke gitt at det stilles samme krav til bevisets styrke for de forskjellige betingelsene. Som påpekt tidligere har det særlig vært diskusjon og uenighet rundt kravet til bevisets styrke ved spørs- mål om utilregnelighet. I den videre fremstillingen skal jeg nå forsøke å finne svar på om be- viskravet praktiseres annerledes ved utilregnelighet enn ved de øvrige straffbarhetsbetingelse- ne. Dette kommer jeg til å gjøre ved analyse av rettspraksis og teori.

5.1.1 «Rimelig»

Beviskravet, at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, legger opp til at terskelen for å domfelle i straffesaker er meget høy. I tillegg innebærer beviskravet at det ikke er all mulig tvil, men bare den rimelige, som skal komme tiltalte til gode.47 Spørsmålet blir dermed hva som faller inn under begrepet rimelig.

I motsetning til beviskravet i sivile saker, alminnelig sannsynlighetsovervekt, er rimelig tvil et normativt spørsmål. I førstnevnte kan beviskravet uttrykkes med en sannsynlighetsgrad som et tall. Sannsynlighetsovervekt vil si at noe er over 50 prosent sannsynlig. I slike tilfeller vil dommeren stå ovenfor et «enten/eller-valg». Når det gjelder rimelig tvil er det også snakk om en sannsynlighetsgrad, som vanskeligere kan uttrykkes med et tall. I tillegg vil det i straffesa- ker gjerne kunne være flere enn kun to mulige utfall av saken.

5.1.1.1 Kvantitative presiseringer

Enkelte teoretikere har likevel forsøkt å tallfeste beviskravet med prosentangivelser. Strand- bakken mener at en sannsynlighet på over 90 prosent er tilstrekkelig til å unngå at uskyldige blir dømt.48 Johs. Andenæs mente at dette er urealistisk, da en dommer neppe sitter og regner på sannsynlighetsgrader. I tillegg påpekte han at en dommer skal føle seg sikker på at den tiltalte er skyldig, noe som vil si at sannsynligheten må være nær 100 prosent, for domfellel- se.49 En slik nøyaktighet som tallfesting krever er umulig å oppnå, da tvil som kjent er et gradsbegrep. Selv om beviskravet antageligvis ikke kan uttrykkes med tall vil utsagnet om at det må være nær 100 prosent sannsynlighet gi oss en god pekepinn på hvor strengt beviskra- vet er.

5.1.1.2 Psykologiske presiseringer

Ordene «fornuftig» og «forstandig» blir ofte brukt i forbindelse med beviskravet, og er ment å kaste lys over hva som menes med «rimelig». Dette hjelper lite på vei mot en forklaring på hva som menes med «rimelig», da disse adjektivene er like flertydige.

47 Kolflaath, Eivind, Tidsskrift for rettsvitenskap 2011 s. 135, s 136

48 Strandbakken, Asbjørn, Lov og rett 1998 s. 540-552, s. 543

49 Andenæs, Johs., Norsk straffeprosess. 4. utg. 2009, s. 161

(17)

14

Begrepet «rimelig tvil» har blitt forsøkt definert utallige ganger i rettspraksis. Et eksempel finner vi i Rt-2005-1353. Tiltalte mente at rettsformannens rettsbelæring var feil. I rettsbelæ- ringen blir kravet om rimelig tvil utdypet.

Rimelig tvil skal altså komme tiltalte til gode. Men det er bare den fornuftige og begrunnede tvil som skal komme ham til gode. En viss teoretisk tvil vil foreligge ved vurderingen av nær sagt alle spørsmål i verden, men en slik tvil skal dere ikke bry dere om. Dere skal ikke være naive.50

Videre sies følgende:

For at dere skal svare ja på spørsmålene, må dere være overbevist om at tiltalte har gjort seg skyldig i de forhold som spørsmålene beskriver. Det er ikke nok for å være overbevist at dere finner det overveiende sannsynlig at tiltalte er skyldig. Utover dette er det vanskelig å si noe mer generelt om hva som ligger i overbevist.51

Høyesterett kom til at rettsformannen hadde lagt til grunn en riktig forståelse for beviskravet, og anken ble dermed forkastet.

Det er klart at hvorvidt beviskravet er oppfylt, er en vurdering som ligger hos bevisbedømme- ren. Tvil er et psykologisk fenomen, og det har i teorien blitt antydet at en psykologisk presi- sering gir et mer riktig bilde av hva som ligger i beviskravet enn en kvantifisering. Slike psy- kologiske presiseringer sikter til en følelse hos bevisbedømmeren. Ulike formuleringer som har blitt brukt er at «vi må være overbevist» og «vi må føle oss sikre».52

En måte å formulere den rimelige tvilen på er å si at den relevante tvilen er den tvil man i dag- liglivet ikke våger å se bort fra. En slik formulering sikter til bevisdømmerens samvittighet og sjelelige uro. Enkelte fagdommere har også koblet kvaliteten på nattesøvnen som et bidrag til bevisdømmerens følelse av hva som er riktig utfall av saken.53 Med et slikt perspektiv handler det rett og slett om at bevisbedømmeren føler et ubehag ved å domfelle eller frifinne. Det er gjerne lettere for bevisbedømmeren å ta stilling til hva han føler, enn om sannsynligheten for tiltaltes skyld for eksempel er 95 prosent.

50 Rt-2005-1353 avsnitt 10

51 Rt-2005-1353 avsnitt 10

52 Kolflaath, Eivind, Tidsskrift for rettsvitenskap 2011 s. 135, s. 153

53 Kolflaath, Eivind, Tidsskrift for rettsvitenskap 2011 s. 135, s. 156

(18)

15

I juridisk teori kan vi lese om en del kritikk og innvendinger mot psykologiske presiseringer.54 Kritikken går i hovedsak på at et beviskrav, som ordet sier, skal være et krav til beviset. I ste- det har det blitt et krav til bevisdømmerens sinnstilstand. Det er mange grunner til å være skeptisk til en slik anvendelse av beviskravet.

For det første er det en stor fare for at forskjellige bevisbedømmere praktiserer beviskravet ulikt. Følelser og samvittighet er noe som varierer i stor grad fra person til person. En bevis- bedømmer som er svært sensitiv vil dermed kanskje komme til et annet resultat enn en bevis- bedømmer som i større grad holder følelsene tilbake.

For det andre kan det være vanskelig for bevisbedømmeren å sortere bort irrelevante følelser.

Gjennom hele rettssaken vil bevisbedømmeren danne seg sympatier og antipatier overfor til- talte, vitner og fornærmede. Fordommer eller andre holdninger mot ulike grupper i samfunnet vil også påvirke bevisdømmerens tanker og følelser. Dette er feilkilder som kan være vanske- lig å sortere bort når bevisbedømmeren skal ta stilling til sine følelser angående den rimelige tvilen.55

Til tross for denne kritikken ser det ut som psykologiske presiseringer er de mest vellykkede.

De kvantitative formuleringene kan forkastes. Det synes å være bred enighet om at kravet om rimelig tvil best forklares med at man skal være «sikker» og «overbevist». Dette innebærer at det kreves sikre bevis som gir en sterk overbevisning, slik at man kommer så nær full sikker- het som det er mulig å komme.

5.1.1.3 Handlingens grovhet

I tillegg til at det stilles visse krav til tvilen, ser vi også at alvorlighetsgraden av handlingen har betydning for hvordan beviskravet praktiseres. Bratholm har uttrykt at beviskravet i teo- rien gjelder i like stor grad i småsaker som i mer alvorlige saker. Han fremhever likevel at det i praksis er en viss tendens til å lempe litt på kravet til bevisets styrke i småsaker. Tanken bak det er at dersom man skulle bedømme feil er ikke skaden like stor som om det hadde vært en mer alvorlig sak.56 I praksis vil det si at det kreves sterkere tvil for frifinnelse for en trafikk- forseelse enn for drap. Dette synspunktet har fått støtte av Andenæs. Han mente at hva som betraktes som «rimelig tvil» vil i praksis variere i forhold til lovovertredelsens art.

54 Kolflaath, Eivind, Tidsskrift for rettsvitenskap 2011 s. 135, s. 154

55 Kolflaath, Eivind, Tidsskrift for rettsvitenskap 2011 s. 135, s. 155

56 Bratholm, Anders, Strafferett og Samfunn, 1980, s. 95-96

(19)

16

En slik praksis kan også ha gode grunner for seg. Når verken frihet eller ære står på spill, veier hensynet til å unngå uriktige domfellelser ikke fullt så tungt i forhold til ønsket om en effektiv rettshåndhevelse som ved alvorlige lovbrudd.57

Det er kanskje naturlig at terskelen for domfellelse er lavere i de minst alvorlige sakene. Dette kan begrunnes med at konsekvensene av en uriktig domfellelse er mye verre dersom det dreier seg om domfellelse for noe så alvorlig som et drap. Konsekvensene av en uriktig dom- fellelse er et viktig moment ved skyldvurderingen.

6 Beviskravet for de forskjellige straffbarhetsvilkår

Som nevnt er det gjerningspersonens tilregnelighet på handlingstiden som skal bevises. I til- legg må påtalemyndigheten bevise at de øvrige vilkår for straffansvar er oppfylt. Beviskravet er ikke lovfestet, og vi må derfor bruke tidligere rettsavgjørelser for å finne ut hvordan bevis- kravet skal praktiseres for de ulike straffbarhetsvilkårene. Om det kan stilles samme krav til bevisets styrke ved tilregnelighet som ved de øvrige vilkårene har som nevnt vært gjenstand for diskusjon.

I dette kapittelet kommer jeg til å si noe om beviskravet for de øvrige straffbarhetsvilkårene, og deretter ta for meg beviskravet for utilregnelighet.

6.1 Det objektive straffbarhetsvilkår, subjektiv skyld og straffrihetsgrunner

6.1.1 Det objektive straffbarhetsvilkår

Det objektive straffbarhetsvilkår setter krav til at tiltalte objektivt sett må ha utført en hand- ling som dekkes av et straffebud. Det innebærer rett og slett at ingen skal straffes for noe de ikke har gjort, og ingen skal straffes for noe som ikke er ulovlig. Dette er en rettssikkerhetsga- ranti som er stadfestet både i Grunnloven og EMK. I tillegg kommer det frem av strl. § 14 at strafferettslige reaksjoner bare kan ilegges med hjemmel i lov.

Lovkravet innebærer også at handlingen må dekke alle punktene i straffebudet for at kravet skal være oppfylt. Dette kalles dekningsprinsippet. Videre er det et krav om en viss sammen- heng mellom handlingen og følgen. Hvis en person vinker til noen på andre siden av veien, som gjør at denne personen løper over veien og blir påkjørt og drept, kan det ikke sies å ha tilstrekkelig sammenheng. Personen kan i et slikt tilfelle ikke straffes for å ha forårsaket en annens død.

57 Andenæs, Johs., Norsk straffeprosess, 4. utg. 2009, s. 161

(20)

17

Rt-1978-884 omhandler herredsrettens uriktige anvendelse av beviskravet. Saken gjaldt føring av bil i ruspåvirket tilstand, og herredsretten hadde under tvil kommet til at det var tiltalte som hadde ført bilen. Herredsretten bemerket at det var flere uklare punkter, men kom likevel frem til at tiltalte måtte domfelles. Kjæremålsutvalget uttalte at det kreves fullt bevis for det faktis- ke forhold, både i objektiv og subjektiv henseende, og at enhver rimelig tvil skal løses til for- del for den tiltalte. Resultatet ble at dommen ble opphevet. Dette viser at beviskravet skal an- vendes strengt når det gjelder det objektive straffbarhetsvilkåret.

Det vil være naturlig med et strengt beviskrav ved dette vilkåret, da det handler om hvorvidt tiltalte faktisk har begått en kriminell handling eller ikke. Dersom man har funnet at det ob- jektive vilkåret er oppfylt, og det blir et spørsmål om tiltaltes tilregnelighet, er det hvert fall på det rene at vedkommende har handlet i strid med et straffebud. Dette kan føre til at det blir satt lavere krav til bevisets styrke ved tilregnelighetsspørsmålet.

6.1.2 Subjektiv skyld

«Skyldkravet bygger for det første på en forutsetning om at den enkelte er ansvarlig for sine handlinger, fordi en handling er uttrykk for et valg mellom handlingsalternativer. For det andre bygger den på en forutsetning om at den enkelte kan bebreides hvis han velger å handle i samsvar med gjerningsinnholdet i et straffebud».58 Videre er det et krav om at skylden forelå i handlingsøyeblikket. Dette kalles gjerne skyldprinsippet.

Kravet om subjektiv skyld innebærer altså at tiltalte har forstått eller burde forstått hva han gjorde og følgen av dette. Skyldkravet i straffeloven finner vi i § 21, som sier at straffelovgiv- ningen bare rammer forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt. Kort forklart innebæ- rer forsett at man begår en handling med vilje, med den hensikt at følgen ønskelig skal inntre, eller at man begår en handling med bevissthet om at følgen mest sannsynlig vil inntre. Begre- pet forsett er nærmere definert i strl. § 22. Straffbarhetsvilkåret om subjektiv skyld vil altså si at tiltalte må oppfylle skyldkravet i § 21 for å straffes. Den tyske filosofen G.W.F Hegel ut- trykte følgende om subjektiv skyld: «Det er viljens rett å bare anerkjenne som sin handling og bare ta på seg skylden for de sidene ved det den har gjort, som den vet var forutsatt i må- lene, og det som altså var dens forsett. Bare det viljen har gjort er viljens skyld».59

Enkelte straffebud får også anvendelse ved uaktsomhet, og da er dette nok til å oppfylle kra- vet om subjektiv skyld. Uaktsomhet er definert i strl. § 23 første ledd: «Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutset-

58 Eskeland, Ståle, Strafferett, 4. utg. 2015, s. 274

59 Hegel, G.W.F, Rettsfilosofien, Norsk oversettelse, 2006, s. 158

(21)

18

ninger kan bebreides, er uaktsom». I bestemmelsens andre ledd er det uttrykt at grov uakt- somhet foreligger dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunn til sterk bebrei- delse. De straffebudene som får anvendelse ved uaktsomhet er imidlertid unntaksbestemmel- ser, da hovedregelen krever forsett. Normalt er det ikke tilstrekkelig at tiltalte handlet uakt- somt.

Subjektiv skyld er i enkelte tilfeller uproblematisk å bevise. I mange tilfeller kan det derimot være vanskelig å bevise om det foreligger skyld eller om hendelsen var et rent uhell. Gjer- ningspersonen kan for eksempel hevde at han trakk frem en kniv kun for å skremme og at knivstikket som oppstod var et uhell.

For å bevise subjektiv skyld må man forsøke å gå inn i vedkommendes tanker forut for, og under, selve handlingen. Å klarlegge en slik psykologisk prosess kan være problematisk. Det skiller seg dermed vesentlig fra beviskravet til det objektive straffbarhetsvilkåret, som kun handler om hva som faktisk har skjedd, altså noe fysisk som kan observeres.60

I en kjennelse fra Høyesterett kommer det til uttrykk hvilken metode som skal brukes for å klarlegge subjektiv skyld: «Det ligger i sakens natur at vurderingen av hva de subjektivt har forstått, i stor utstrekning må skje ut fra de faktiske forhold, slik de tiltalte har kjent dem, og med anvendelse av vanlig sunn fornuft og allment aksepterte erfaringssetninger».61 Vi kan dermed si at det den vanlige mannen i gata ville tenkt og forstått, skal legges til grunn. I den nevnte kjennelsen ble tiltalte kjent skyldig for medvirkning til uaktsomt drap. Lagmannsretten fant det ikke godtgjort at tiltalte forsto at handlingen sikkert eller overveiende sannsynlig ville føre til drap, men de mente derimot at hun burde forstått hva følgen ville bli, og ble dermed dømt for uaktsomhet.

For å dømme noen kreves det som hovedregel sikkert bevis for at tiltalte har utvist den skyld som straffebudet krever. Spørsmålet blir dermed om det er grunn til å tro at vedkommende forstod eller burde forstått følgen av handlingen han foretok seg. Kan man i det aktuelle tilfel- let konkludere med at den vanlige mannen i gata ville forstått/burde forstått, kan man dermed legge til grunn at tiltalte også ville gjort det.62 Har tiltalte til tross for dette likevel utført hand- lingen besitter han subjektiv skyld. Men hvor sikker kan man være på at en slik konklusjon blir riktig? Prinsippet om at tvil skal komme tiltalte til gode gjelder jo også her.

60 Eskeland, Ståle. Strafferett, 4. utg. 2015, s. 328

61 Rt-1974-382 s. 385

62 Eskeland, Ståle, Strafferett, 4. utg. 2015, s. 327-328

(22)

19

I Rt-2005-1353 var hovedspørsmålet om tiltalte hadde utvist forsett ved smugling av narkoti- ka. Tiltalte hevdet at han trodde det var diamanter som ble smuglet. Om beviskravet i denne saken ble det tydeliggjort at det bare er den fornuftige og begrunnede tvil som skal komme tiltalte til gode. Videre ble det sagt at man må være overbevist om at tiltalte er skyldig. Det vil si at man må være overbevist om at tiltalte var kjent med de faktiske forhold og at han har forstått eller burde forstått hva han foretok seg. 63

I Rt-1998-1945 s. 1947 ble det fremholdt at det ikke kan stilles et like strengt beviskrav til tilregnelighet og subjektiv skyld som det gjør til det objektive straffbarhetsvilkåret. Det blir likevel understreket at beviskravet skal anvendes strengt, nettopp for å sikre at ingen uskyldi- ge blir dømt. Denne uttalelsen er et obiter dictum, som ikke hadde betydning for resultatet,64 og kan kanskje ikke tillegges avgjørende vekt, men den viser likevel at det kun er snakk om nyanseforskjeller i beviskravet for de ulike straffbarhetsvilkårene.

6.1.3 Straffrihetsgrunner

Det kan foreligge visse omstendigheter ved en handling som gjør den straffri. Dette kan ek- sempelvis være nødrett (strl. § 17), nødverge (strl. § 18), selvtekt (strl. § 19), samtykke fra fornærmede, pliktkollisjoner eller samarbeid med politiet. 65

I forarbeidene til straffeloven blir følgende uttrykt om straffrihetsgrunner:

Straffrihetsgrunnene kjennetegnes ved at det overhodet ikke oppstår straffansvar, selv om et straffebud objektivt sett er overtrådt. Finner påtalemyndigheten at det foreligger en straffrihetsgrunn, henlegges saken med den begrunnelse at det ikke er begått noen straffbar handling.66

I saker hvor spørsmålet om straffrihetsgrunner kommer opp, må påtalemyndigheten ta stilling til om handlingen er rettmessig som for eksempel nødverge. Påtalemyndigheten må ta stilling til om handlingen og omstendighetene rundt kvalifiserer til en straffrihetsgrunn.

Videre i forarbeidene til straffeloven er det uttrykt at det ordinære beviskrav for straffesaker skal gjelde ved straffrihetsgrunner; altså at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.67 Dette er en praksis vi kan se helt tilbake til i en kjennelse fra 1911. Her var spørsmålet om det forelå nødverge. Av kjæremålsutvalget ble følgende uttalt:

63 Rt-2005-1353 avsnitt 10

64 Obiter dictum er uttalelser i rettsavgjørelser som ikke har betydning for resultatet og kan således betegnes som en slengbemerkning.

65 Eskeland, Ståle, Strafferett, 4. utg. 2015, s. 246

66 NOU 1992:23 s. 86

67 NOU 1992:23 s. 86

(23)

20

Hvor tiltalte paaberaaber nødværge, ..., maa retten som grundlag for domsafgjørelsen efter de forelig- gende bevisligheder opgjøre sig en mening om, hvorvidt nødværge har foreligget eller ikke. Det paahvi- ler ikke tiltalte at bevise, at nødværge foreligger, og tvil herom maa, naar den ikke kan løses, komme tiltalte tilgode.68

Verken loven eller forarbeidene uttrykker noe om hvor strengt beviskravet skal anvendes.

Her, som ved vilkåret om subjektiv skyld, kan det være naturlig å tenke at det ikke kreves like sterke bevis som ved den objektive vurderingen av den faktiske handlingen. Det er på det rene at tiltalte faktisk har brutt et straffebud. Likevel taler hensynet til rettssikkerhet for at bevis- kravet skal anvendes strengt. Man kan si at reglene om nødverge og nødrett er til for å gi bor- gerne en sikkerhet, og denne vil falle bort dersom man i stor grad risikerer å få straffeskyld i slike tilfeller.

I Rt-1978-618 ble beviskravet ved nødsituasjoner behandlet. Tiltalte mente at han var blitt presset til å begå den ulovlige handlingen, med trussel om å bli banket helseløs. Tiltalte påbe- ropte seg nødrett. Retten fant enkelte holdepunkter som kunne tyde på at noe av forklaringen til tiltalte var sann, og den tvil som hadde oppstått måtte dermed komme tiltalte til gode. Her forelå det altså en slik grad av tvil som måtte føre til frifinnelse. At retten frifant på grunn av at de fant «enkelte holdepunkter» som «kunne tyde på», sender et signal om at beviskravet anvendes strengt.

6.2 Tilregnelighet

Kravet om tilregnelighet følger som kjent av strl. § 20. Bestemmelsen slår fast at tiltalte er straffri dersom han var utilregnelig på handlingstidspunktet.

Bevistemaet, altså det som skal bevises, er tiltaltes tilregnelighet. Det har blitt diskutert om bevistemaet heller burde være utilregnelighet, med en begrunnelse om at mennesket som ut- gangspunkt skal holdes til ansvar for sine handlinger. Begrunnelsen for at det er siktedes til- regnelighet som er oppstilt som bevistema er at straff er det største inngrep staten kan gjøre overfor sine borgere, og at det derfor er rimelig at staten må bevise at straffansvar foreligger.69 Det har blitt antydet at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke ved tilregnelighet som ved de andre straffbarhetsvilkårene. I forarbeidene til den gamle straffeloven uttrykkes følgende:

68 Rt-1911-957

69 NOU 2014:10 10.4.1

(24)

21

Foreligger det rimelig tvil om lovbryterens tilregnelighet, må retten frifinne ham etter strafferettens al- minnelige bevisbyrderegel. Det stilles nok i praksis noe lavere krav til bevisets styrke når det gjelder til- taltes tilregnelighet enn ved de øvrige straffbarhetsvilkårene. Departementet legger etter dette til grunn at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke for tilregnelighet som for den omstendighet at den tiltalte har begått den handlingen tiltalen gjelder. 70

I NOU 2014:10 blir dette bekreftet, med henvisning til en dom fra rettspraksis. I den aktuelle dommen, Rt-1979-143, var bevistemaet gjerningspersonens tilregnelighet. Retten la til grunn at beviskravet for tilregnelighet var noe mindre strengt enn det alminnelige strafferettslige beviskravet. Denne avgjørelsen er en sentral avgjørelse for praktiseringen av beviskravet. Den vil bli nærmere undersøkt i punkt 6.2.2.3.

Videre har Høyesterett i Rt-1998-1945 lagt til grunn at det kun er tale om nyanseforskjeller.

Hva som er rimelig tvil vil i noen grad også bero på sakens art. 71

Utvalget som står bak utredningen i NOU 2014:10 mener derimot at ingen argumenter taler for at beviskravet bør være annerledes ved spørsmålet om tilregnelighet enn ved de øvrige straffbarhetsvilkår. Videre har utvalget uttrykt følgende:

Når det ut fra begrunnelse for straff anses dypt urimelig å påføre fullstendig forvirrede eller andre med grunnleggende psykiske mangler straffansvar, er det ingen grunn til at terskelen for å bevise skyld på dette område skal senkes, med den følge at flere uskyldige personer blir domfelt. Terskelen for å bevise skyld bør altså være den samme her som ellers. 72

Som begrunnelse for dette synspunktet nevnes forutsigbarhet og likebehandling.

I det følgende skal jeg beskrive hvordan beviskravet har blitt praktisert for de ulike formene for utilregnelighet, og hvilket synspunkt teoretikere og lovanvendere har på dette temaet.

6.2.1 Mindreårighet

Som kjent anses lovbryteren som utilregnelig dersom han er under 15 år, jf. strl. § 20 a. Det vil si at en person som begår et lovbrudd dagen før han blir 15 år ikke kan straffes. Vilkåret om strafferettslig minstealder er en absolutt betingelse for at straffansvar skal foreligge.

70 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s. 114-115

71 Rt-1998-1945 s. 1947

72 NOU 2014:10 1.2.2.5

(25)

22

I de fleste tilfeller skaper ikke dette vilkåret noen problemer. Det er som regel enkelt å fastslå hvilken alder vedkommende hadde på gjerningsøyeblikket. Dersom alderen og tidspunktet for handlingen er klar, skaper dette ikke noen bevisproblematikk.

I sjeldne tilfeller kan det derimot oppstå tvil. Det kan for eksempel være at handlingen skjed- de akkurat det døgnet tiltalte fylte 15 år. Det kan også skje at vedkommende mangler legiti- masjon, noe som gjør det vanskelig for påtalemyndighetene å slå fast alderen. Dette gjelder særlig enslige mindreårige asylsøkere som mangler sikre bevis på alder. Dette er et veldig aktuelt problem i dag.

FNs barnekonvensjon73 art. 3 fastslår følgende: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myn- digheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn».

Hensynet til barnets beste har avgjørende vekt når det er tale om unge kriminelle og reaksjon.

Det er viktig å vektlegge hvilket behov den unge kriminelle har. Det er klart at hjelp i form av for eksempel barnevernstjenester vil kunne hjelpe tiltalte i en positiv retning, i motsetning til hva et fengselsopphold vil gjøre med en så ung person. Likevel finnes det tilfeller der det ikke vil være aktuelt å slippe tiltalte fri. Samfunnets behov for vern mot farlige personer kan for eksempel tilsi at personen må holdes under kontroll og tilsyn. Særlig hvis den unge lovbryte- ren har begått flere kriminelle handlinger og har en adferd som tyder på at han kommer til å fortsette med dette. Dette gjelder spesielt unge kriminelle som er en del av en voldelig ung- domskultur.74 I slike tilfeller er det viktig å fjerne vedkommende fra den kulturen han har blitt en del av, ved hjelp av en strafferettslig særreaksjon.

Når barn med utenlandsk opprinnelse uten en registrert fødselsdato begår kriminelle hand- linger, er det vanskelig å bedømme om de er over eller under den kriminelle lavalder. Dette er et problem som har blitt mer aktuelt i nyere tid. I en sak fra Oslo tingrett ser vi dette.75 I denne saken var tiltalte ansett for å være 16 år. Etter egen forklaring var han 12 år. I saken viser ak- tor til Rt-1979-143, der Høyesterett gir uttrykk for at det gjelder et lavere beviskrav ved spørsmål om tilregnelighet på grunn av psykisk sykdomstilstand. At dette også gjelder for mindreårighet begrunner aktor med at psykisk sykdomstilstand og lav alder hører under sam- me kategori av straffbarhetsvilkår. Dette synspunktet får støtte av Jerkø. Jerkø mener imidler-

73 Inntatt i menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30

74 Rt-2002-742 s. 743

75 TOSLO-2015-121103

(26)

23

tid at ved tvilstilfeller om alder, bør beviskravet praktiseres så lavt som sannsynlighetsover- vekt.76

Retten er uenig i dette, og viser til FNs barnekonvensjon art. 3, som fastslår følgende: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorgani- sasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Dette fremgår også av Grunnloven § 104 andre ledd. FNs komite for barns rettigheter har omtalt tvil om barns alder: «If there is no proof of age, the child is entitled to a reliable medical or social investigation that may establish his/her age and, in the case of conflict or inconclusive evidence, the child shall have the right to the rule of the benefit of the doubt”.77 Ut i fra dette kan det virke som at det gjelder et spesielt strengt beviskrav når det gjelder alder, og at til og med den minste tvil vil føre til frifinnelse.

I saken fra 2015 ble det brukt aldersundersøkelser i forsøket på å slå fast guttens alder. Det ble tatt røntgen av guttens hånd, og sykehuset vurderte han til å være over den kriminelle laval- der. Slike alderstester har gjennomgått mye kritikk, da det foreligger store variasjoner i barns utvikling. Etter å ha tatt høyde for feilmarginer, ble det i dette tilfellet anslått at det var 16 prosent sannsynlighet for at tiltalte var yngre enn 15 år. I tillegg uttrykte de ansatte ved ung- domsfengselet at de oppfattet gutten som umoden, og at de fryktet at han var under 15 år. Sa- ken endte med frifinnelse: «Etter en samlet vurdering av bevisene, finner retten at det er en rimlig og fornuftig tvil om A var under 15 år på tidspunktet for de straffbare handlingene».78

Å sette så unge personer i fengsel kan føre til alvorlige skadevirkninger. Dette hensynet tilsier at beviskravet her må anvendes strengt. Et strengt beviskrav vil være til fordel for tiltalte. Med et strengt beviskrav på dette området unngår man at personer som antageligvis ikke har den modenhet som en fengselsstraff krever, havner i fengsel. I saken fra 2015 ble det som sagt anslått at det var 16 prosent sannsynlighet for at vedkommende var mindreårig. Dette viser at det ikke er mye tvil som skal til, før det fører til frifinnelse ved spørsmålet om lav alder.

6.2.2 Psykotisk

6.2.2.1 Generelt

Personer som har en annen virkelighetsoppfatning enn andre, og som derfor ikke kan bebrei- des for sine handlingsvalg, kan heller ikke straffes. Eksempler på psykiatriske diagnoser som

76 Jerkø, Markus, Lov og rett, 2015, s. 557-578, s. 576

77 GC-2007-10-CRC, avsnitt 39

78 TOSLO-2015-121103

(27)

24

medfører strafferettslig utilregnelighet er schizofreni, paranoia, manisk depressiv psykose, delirium tremens og senil demens.79

I forarbeidene til den gamle straffeloven ble det anført følgende om psykosealternativet: «Ved spørsmålet om hvilke tilstander som skal regnes som psykoser i straffelovens forstand, legges det avgjørende vekt på hvordan psykiatrien til enhver tid definerer psykosebegrepet».80

Som jeg har nevnt tidligere brukes det et internasjonalt diagnosesystem, ICD-10, for å klassi- fisere kjente sykdommer og helseproblemer. Dette systemet ble utarbeidet av WHO.81 Dia- gnosesystemet blir jevnlig oppdatert etterhvert som man får nye kunnskaper og blir kjent med nye symptomer og sykdommer.

For å vurdere en persons sinnstilstand oppnevnes det psykiatrisk sakkyndige. Det oppnevnes én sakkyndig, med mindre retten finner det nødvendig med flere, jf. strpl. § 139. De sakkyn- dige skal vurdere hvilken psykisk tilstand gjerningspersonen var i på gjerningsøyeblikket.

ICD-10 benyttes som verktøy under denne vurderingen. Retten får dermed en faglig forankret vurdering av tiltalte.

I den tidligere versjonen av klassifikasjonssystemet, ICD-9, ble psykose definert slik:

Psykoser er sinnslidelser hvor det har utviklet seg en svekkelse av psykiske funksjoner av en slik art at det griper inn i personens sykdomsinnsikt, evne til å møte dagliglivets krav og evnen til å bevare kon- takt med virkeligheten. Begrepet er ikke eksakt og velavgrenset. Psykisk utviklingshemning inngår ikke i begrepet psykose. 82

Straffrihet som en følge av utilregnelighet på grunn av psykotiske tilstander, vil bare tilstås de aktivt psykotiske. Det betyr at dersom lovbruddet blir begått mens psykosen er medisinert ned, vil lovens vilkår ikke være oppfylt. Da er psykosen i en inaktiv fase.83 Det er dette som er skillet mellom det å være psykotisk og det å ha en psykose. Det er førstnevnte som kvalifiserer til straffrihet.

Spørsmålet om en persons psykiske tilstand har en nær sammenheng med vilkåret om subjek- tiv skyld. I noen tilfeller vil utilregneligheten i seg selv utelukke forsett hos gjerningsperso- nen. Den psykotiske personen kan for eksempel forveksle en venn med en demon, og dreper

79 Eskeland, Ståle, Strafferett, 4. utg. 2015, s. 332

80 Ot.prp.nr.87 (1993-1994) s. 22

81 Verdens handelsorganisasjon

8282 ICD-9 298.9

83 NOU 2014:10 6.4.3

Referanser

RELATERTE DOKUMENTER

Departementet drøfter imidlertid ikke om disse hensynene er forenlige med den prinsipielle begrunnelsen for at utilregnelige fritas for straff, nemlig at de var

Kriminalantropologene tok særlig opp spørsmålet om tilregnelighet. Domsmyndighetene hadde i uminnelige tider tatt hensyn tilregnelighet og straffeansvar, så det var ikke noe nytt

Skal denne utnyttast er det viktig å ha kunnskap om: kvar den ligg, størrelse og kvalitet.

Skal den frie ordning som eksisterer i dag, bare fortsette å gJelde, eller regner man med å få tílfredsstillende for- skrifter før 1. Som det står Í denne

Hertil kommer også det at foreldrene leser selv og at foreldrene har positive holdninger til lesing (og ikke forbinder lesing til noe de utelukkende driver med når de må)»?.

NFFR støtter forslag om et lovfestet krav om logoped i kommunene, slik at alle får den språkhjelpen de trenger.. Rehabilitering er pekt ut som satsingsområde i en rekke utredninger

• Ved vurdering av tilregnelighet og grunnlag for fastsetting av straff under minstestraffen eller til en mildere straffart, eller andre.

Om vi liker klangen eller ikke, er basert på fordommer og tidligere erfaringer med språket” (ibid.). Desse språkvitararane vil altså ikkje ta del i diskursen som media prøver å