6.2 Tilregnelighet
6.2.3 Psykisk utviklingshemmet i høy grad
6.2.3.1 Generelt
«Utviklingshemming betegner en lav intellektuell funksjonsevne som er medfødt eller har opp-stått i tidlig barnealder, og som vedvarer resten av livet. Tilstanden skyldes arvelige anlegg, medfødte stoffskifteforstyrrelser (som f. Eks Downs syndrom), skader eller sykdom på foster-stadiet, ved fødsel eller i tidlig barneår». 116 ICD-10 benytter IQ, supplert med andre utred-ningsskjemaer, for å vurdere graden av hemning. Vanlige kjennetegn ved en person som har en psykisk utviklingshemning er svekkede kognitive, språklige og sosiale ferdigheter.117 Den som er psykisk utviklingshemmet i høy grad er straffri, jf. strl. § 20 bokstav c. Som nevnt tidligere ligger den veiledende IQ-grensen for slike tilstander på 55. Departementet har utdy-pet dette slik: «Departementet vil imidlertid presisere at det ikke gjelder en helt absolutt IQ-grense på 55 for å bli ansett for å være utilregnelig». Grensen er kun veiledende. Videre
113 Jerkø, Markus, Lov og rett, 2015, s. 557-578, s. 575
114 Se punkt 6.2.2.3
115 Jerkø, Markus, Lov og rett, 2015, s. 557-578, s. 576
116 NOU 2014:10 8.4.6.2
117 NOU 2014:10 6.6
33
ler de: «Det må med andre ord foretas en vurdering av tilstanden der også andre forhold, for eksempel funksjonsnivået på andre livsområder, tillegges vekt».118
Psykisk utviklingshemming deles gjerne opp i fire kategorier. Lett psykisk utviklingshemning betegner de som har en IQ mellom 50 og 69. Mange av de som faller under denne kategorien evner å ha gode sosiale forhold, og er gjerne i stand til å arbeide. Moderat psykisk utviklings-hemning betegner de som har en IQ mellom 35 og 49. Disse har anslagsvis en mental alder fra 6 til 9 år. Likevel kan de fleste med denne graden av utviklingshemning læres opp til å klare seg selv, med varierende grad av hjelp og støtte. Alvorlig psykisk utviklingshemning innebæ-rer en IQ mellom 20 og 34. Disse har nesten uten unntak et kontinuerlig behov for hjelp og omsorg. Til slutt har vi noe som kalles dyp psykisk utviklingshemning. De som faller under denne betegnelsen har en IQ under 20, der den mentale alderen ligger under 3 år. Dette inne-bærer kraftige begrensninger i bevegelighet, kommunikasjon og egenomsorg.119
Som vi kan se av inndelingen ovenfor kan enkelte av de med en lettere psykisk hemning falle utenfor kravet om IQ som er satt til utilregnelighetsvilkåret psykisk utviklings-hemmet i høy grad. Det vil si at flere med en lettere psykisk utviklingshemning ikke regnes som utilregnelige. Disse vil imidlertid falle inn under strl. § 80 bokstav g, som sier at straffen kan settes under minstestraffen i straffebudet eller til en mildere straffart når lovbryteren på handlingstidspunktet er psykisk utviklingshemmet i lettere grad.
De fire nevnte kategoriene ovenfor gjelder imidlertid i medisinsk forstand. Den rettspsykiat-riske inndelingen inneholder to kategorier; lettere psykisk utviklingshemmet og psykisk utvik-lingshemmet i høy grad. Som det følger av straffelovens bestemmelse om utilregnelighet er det kun personer i den siste kategorien som regnes som utilregnelig.
Det er viktig å bemerke at en IQ-test alltid skal vurderes opp mot annen informasjon man har om vedkommende som tar testen. Sosial tilpasning og funksjon skal legges stor vekt på ved vurderingen. Resultatet av slike IQ-tester vil også kunne variere av ulike forhold, som for eksempel dagsform. Dette må tas hensyn til ved vurderingen av resultatet. I tillegg vil presta-sjonen på en IQ-test variere avhengig av alder, utdanning og andre ytre omstendigheter. Det er slike forhold som gjør at IQ-grensen kun er veiledende.
I Rt-2009-876, hvor en mann med lettere psykisk utviklingshemning ble dømt for ildspåsettel-se, ser vi et eksempel på grensetilfeller for utilregnelighet. Følgende ble sagt om vurderingen
118 Ot.prp.nr.46 (2000-2001) s. 30
119 NOU 2014:10 8.4.6.2
34
av om tiltaltes IQ tilsa at han var psykisk utviklingshemmet i høy grad: «Observanden opp-nådde IQ på 56 på denne og en tidligere evnetest. De sakkyndige vurderer at hans evnenivå er noe høyere fordi han begge ganger var lett deprimert, noe som har en negativ påvirkning på testprestasjoner». Videre ble det lagt til grunn at «han evnemessig hadde en IQ på 56.
Denne ligger helt ned mot grensen for straffelovens tilregnelighetskriterium «psykisk utvik-lingshemmet i høy grad»».120 Ettersom hans IQ var rett over det som kreves for å oppfylle kriteriumet ble han ikke regnet for å være utilregnelig, og dermed ikke straffri. Hans tilstand ga imidlertid grunnlag for en mildere straffart.
6.2.3.2 Om beviskravet
Beviskravet ble tatt opp i en sak hvor en mann ble domfelt for oppbevaring og salg av narko-tiske stoffer. Mannen fremholdt at han var psykisk utviklingshemmet i høy grad, men retten kom til at han var strafferettslig tilregnelig. I saken ble følgende uttalt om vurderingen av per-soner med psykisk utviklingshemning:
IQ-tester alene avgjør imidlertid ikke om vedkommende er tilregnelig i strafferettslig forstand når teste-ne viser IQ i området tilsvarende grenseverdien på IQ 55. Retten må i slike tilfelle stille seg spørsmål om nivået for personens mentale fungering, og det er dette som avgjør om en person med psykisk utvik-lingshemning er utilregnelig – ikke det eksakte IQ-målet etter foretatte intelligenstester.121
Her ser vi altså at det ved grensetilfeller er en vurdering av personens funksjonsnivå som er avgjørende.
Det ble fremhevet at beviskravet for om tiltalte skal anses tilregnelig er noe lavere enn i spørsmålet om han har begått de straffbare forholdene. Om beviskravet uttalte lagmannsret-ten: «Utgangspunktet ved tilregnelighetsvurderingen er det samme – det skal ikke foreligge noen rimelig tvil om at A var tilregnelig på gjerningstidspunktene. Det aksepteres imidlertid en viss, men svært begrenset tvil». Videre la de følgende til grunn: «Realiteten er således at det ifølge Høyesterett dreier seg om nyanser i reduserte beviskrav sammenlignet med det or-dinære beviskravet for om en tiltalt har begått en straffbar handling». Her vises det igjen til saken i Rt-1998-1945 hvor Høyesterett slår fast at det dreier seg om nyanseforskjeller i bevis-kravet, og at prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode uansett må anvendes strengt, for å sikre at ingen uskyldige blir dømt.122
120 Rt-2009-876 avsnitt 19 og 20
121 LB-2014-147003
122 Rt-1998-1945 s. 1947
35
I en senere sak, fra 2013, ble beviskravet vedrørende utilregnelighet som følge av psykisk utviklingshemning tatt opp igjen.123 Følgende ble anført: «For å domfelle i denne sak må ret-ten finne det tilstrekkelig bevist at A hadde en IQ på 56 eller mer».124 De sakkyndige uttrykte at de var i tvil, og at vurderingen omkring As utviklingshemning hadde vært svært vanskelig.
Videre ble det uttrykt at det alminnelige beviskravet gjelder her, som ellers, men at teori og rettspraksis viser tendenser til at det gjelder et noe lavere beviskrav for tilregnelighetsspørs-mål.125 Når det gjelder spørsmålet om hvilken grad av tvil som skal føre til frifinnelse viser retten til en uttalelse av Strandbakken hvor han begrunner hvorfor beviskravet bør anvendes strengt: «Dersom vedkommende er syk, er det mer adekvat og humant å behandle fremfor å straffe». Videre konkluderer Strandbakken slik:
På bakgrunn av rettspraksis må man legge til grunn at beviskravet «rimelig tvil» gjelder både for den objektive handling og for kravet om tilregnelighet for så vidt gjelder siktedes sinnstilstand. Men i for-hold til siktedes sinnstilstand er det altså rom for større usikkerhet før tvilen klassifiseres som «rime-lig». 126
Retten la til grunn at det ikke kan utledes et konkret beviskrav ut i fra teori eller tidligere rettsavgjørelser. Retten må i den enkelte sak vurdere om det foreligger tilstrekkelig tvil om tilregneligheten til at tiltalte ikke kan dømmes skyldig. Om hva som skal legges til grunn i vurderingen ble følgende uttalt:
Ved denne vurderingen må det etter min mening først og fremst legges vekt på hva de rettspsykiatriske sakkyndige har uttalt, ikke bare i den rettspsykiatriske erklærings konklusjon, men også i premissene for denne konklusjon, og i de sakkyndiges muntlige forklaring under hovedforhandlingen.127
Videre la retten til grunn at sannsynlighetsovervekt ikke er tilstrekkelig, og at i spennet mel-lom sannsynlighetsovervekt (51%) og 100 prosent sikkert, så ligger beviskravet for tilregne-lighet i øversjiktet. «Denne rett antar at beviskravet kan beskrives som sterk sannsynlighets-overvekt».128
I denne saken var de sakkyndige i sterk tvil om tiltaltes tilstand, noe som resulterte i at de måtte konkludere negativt. De uttrykte imidlertid at det forelå en høyst reell mulighet for at tiltalte ved optimal testing ville ha landet på en IQ mellom 50 og 55, som kvalifiserer til
123 TOSLO-2013-184136
124 TOSLO-2013-184136 punkt 2.2
125 TOSLO-2013-184136 punkt 2.4
126 Strandbakken, Asbjørn, Uskyldspresumsjonen. «In dubio pro reo», 2003, s. 405
127 TOSLO-2013-184136 punkt 2.4
128 TOSLO-2013-184136 punkt 2.4
36
tegnelsen psykisk utviklingshemmet i høy grad. Retten la avgjørende vekt på sakkyndiges vurderinger, og kom til at den tvil som forelå ikke kvalifiserte til utilregnelighet og frifinnelse.
Her synes det å ha blitt benyttet et meget lavt beviskrav, som ligger tett ned mot sannsyn-lighetsovervekt. De sakkyndige presiserte tydelig at vurderingen var vanskelig, og brukte ord som «høyst reell mulighet» og «mistanke», og uttrykte at de ikke har hatt tilstrekkelig grunn-lag for en god vurdering av tiltalte. Til tross for dette konkluderte retten med at tiltalte hadde skyldevne. Sterk sannsynlighetsovervekt var ifølge retten tilstrekkelig for å domfelle.129 Hva som ligger i begrepet «sterk sannsynlighetsovervekt» er ikke videre utdypet enn at retten, som nevnt tidligere, mener at det ligger nærmere opp mot «100 prosent sikkert» enn ned mot
«sannsynlighetsovervekt». Av vanlig språklig forståelse ser jeg på begrepets betydning som at det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt. Det er ikke tilstrekkelig at det er mest sann-synlig.
Videre ble det ved vurderingen av tvil lagt vekt på at tvilen skal komme tiltalte til gode, som er det alminnelige prinsippet i strafferetten. Retten så det imidlertid slik at «til gode» for tiltal-te i denne saken ikke nødvendigvis var frifinnelse. De sakkyndige uttaltiltal-te at tiltaltiltal-te har hatt nytte av sitt opphold på institusjon, og at han mot slutten av oppholdet fungerte bedre enn da han kom inn. De uttalte videre at det ikke nødvendigvis er til det beste for tiltalte å være hjemme. Her ser vi altså en litt annen vurdering av prinsippet enn vi har sett tidligere. «Retten mener at «til gode» må forstås videre enn kun i form av frifinnelse».130