Jeg har valgt å legge hovedfokus på kompetanse ved direkte rådgivning med barn og unge fordi jeg forsker på elever i ungdomsskolen og videregående skole, og det er grunn til å anta at mesteparten av denne type rådgivning og veiledning skjer i form av dialoger med elever i denne alderen. Vogt (2016) skriver at det kan tenkes at det bør være forbedret kompetanse blant rådgiverne som har direkte kontakt med barn og unge.
Som pedagogisk rådgiver vil det å samtale være det viktigste verktøyet, og dermed vil det være hensiktsmessig å ha gode kommunikasjonsferdigheter (Vogt, 2016:222). Her under vil det også være viktig at rådgiver forholder seg profesjonelt i henhold til personlige holdninger
som er nødvendig for å skape en god relasjon. Vogt (2016:225-226) skriver at ungdom kan ha vanskeligheter med å ta kontakt med ansatte ved skolen når de opplever utfordringer av forskjellige slag. Det vil derfor være svært viktig at en som rådgiver, pedagog eller annen ansatt ved skolen viser interesse ved å lytte og være tilgjengelig for dem som trenger å samtale. Ved å vise empati og forståelse for situasjonen ungdommen befinner seg i vil det skape muligheter for forbedring hos eleven.
Börjesson (2017:48) trekker frem flere prinsipper som kan bidra til mer profesjonalitet i pedagogers rolle i møte med ungdom, i dette tilfellet rådgiverrollen. Hun trekker frem nøkkelbegreper som kunnskap og kompetanse, samtaleferdigheter, tillit, ikke-dømmende holdninger, oppmerksomt nærvær, fleksibilitet, interesse, aktiv lytting og samspill (Börjesson, 2017:49).
”I den helsefremmende samtalen ligger søkelyset på hvordan man kommer videre i livet.
Hvor ønsker jeg meg, og hvordan kommer jeg meg dit? Det er fremtiden som er målet”, skriver Börjesson (2013:14). Budskapet i sitatet er ikke at samtalelederen trenger å være en ekspert som setter opp gode løsninger, men at samtalen bør kunne føre til at ungdommen setter seg mål som innebærer at de begynner å nærme seg noe som kan fungere som en god løsning for dem (Börjesson, 2017:39-40).
Med kunnskap og kompetanse mener hun at det er viktig for samtalelederen, rådgiveren, å arbeide kunnskapsbasert. En god samtaleleder bruker konkret kunnskap som er forankret i nyere forskning på området, og hun tenker at kontinuerlig søken etter ny kunnskap fra samtaleleders side viser ungdommen at de blir møtt med respekt og at de blir tatt på alvor (Börjesson, 2017:49).
Börjesson mener at ved å ha en ikke-dømmende holdning, sørger samtaleleder for at det den unge selv ønsker å formidle får god plass i samtalen. En samtaleleder bør ikke starte samtalen med å tolke samtalepartneren, og en må som rådgiver ikke dra forhastede slutninger
(Börjesson, 2017:49-50). Hun trekker også frem fleksibilitet som viktig. Dette handler om at samtalelederen bør være åpen og ha rom for fleksibilitet i forhold til ulike løsningsalternativ.
En løsning som har fungert for en annen ungdom, trenger ikke nødvendigvis være en god løsning for den samtalepartner rådgiver nå står overfor (Börjesson, 2017:50). For å vise interesse for den som kommer på kontoret er det viktig at samtalelederen stiller spørsmål og
viser tydelig at man verdsetter den unges beskrivelser og forklaringer. Spørsmål viser at rådgiveren er nysgjerrig og ønsker å vite mer og det skaper en følelse av at den unge blir tatt på alvor (Börjesson, 2017:50). Samtidig nevner hun at det er viktig å drive aktiv lytting. Med dette mener hun at både kroppsspråk og verbalt språk bør samstemme med budskapet
samtalelederen uttrykker. Rådgiveren kan spørre om han/hun har forstått ting riktig og dermed vise at de har en felles oppfatning av det den unge forsøker å forklare. Aktiv lytting innebærer også at samtalen finner sted på en rolig og lukket sted uten forstyrrelser fra mobil og pc, samt at samtalelederen er tilstede ved avtalt tidspunkt. Dette er med på å underbygge rådgivers profesjonalitet (Börjesson, 2017:50-51).
Videre trekker hun frem samspill som viktig i samtalen – at begge parter bidrar i samtalen på sin måte. Her hører ikke irettesettelser og påstander hjemme, men heller interesse og
nysgjerrighet for det den unge har å fortelle. Det er ungdommen som styrer temaet, og det er den profesjonelle sin oppgave å vise interesse for dette (Börjesson, 2017:51).
Med begrepet taus kunnskap viser Börjesson (2017:51) til det som allerede ligger naturlig hos noen mennesker. Hun utdyper at noen mennesker har for eksempel god evne til å samtale og til å stille gode spørsmål, og at dette ikke nødvendigvis kun handler om tillært kunnskap, men tilsynelatende kan være noe man intuitivt er i besittelse av eller ervervede egenskaper. Hun sammenligner kunsten å samtale med en fantastisk sangstemme – den bare er der. Samtidig understreker hun at samtaleferdighetene til dem som har mye taus kunnskap også kan utvikles og trenes til å bli enda bedre, slik alle ferdigheter kan (Börjesson, 2017:51). Hun mener at bevissthet rundt ens egne verdier som rådgiver kan styre arbeidet og hun trekker frem at det er viktig å gi seg selv tid til å reflektere rundt etiske spørsmål som kan bidra til at man lærer å kjenne seg selv bedre og dermed unngår at fordommer styrer samtalen med ungdommen. Å styrke sin profesjonalitet som samtaleleder og rådgiver kan gjøres ved å gi plass til og rom for etiske spørsmål. Ved å bevisstgjøre seg selv, ha en interesse for og en vilje til å utforske hvilke valg en selv har tatt, så skaper det et godt utgangspunkt for å møte andre i samtale (Börjesson, 2017:52-53).
Alle mennesker har private holdninger og relasjoner. En har til daglig private møter med mennesker og denne formen for kommunikasjon utvikles fra en er liten. Dette er møter som ikke nødvendigvis har en fast struktur der man utveksler synspunkter på en likeverdig måte.
Börjesson (2017:53-54) sier at privat kommunikasjon kjennetegnes ved at en har en samtale
som privatperson, og ikke som en ansatt. Her oppleves det ofte stor frihet til å fortelle om temaer som bygger på ens egne beslutninger, og en kan i stor grad mene det man vil. I slike samtaler velger man språk selv og her representerer du kun deg selv (Börjesson, 2017:54).
Profesjonelle holdninger og relasjoner derimot kommer til syne hos personer som besitter en spesiell kompetanse andre ønsker å få et utbytte av (Börjesson, 2017:54). Som ungdom i ungdomsskolen eller i videregående skole søker en seg kanskje til rådgiver for å kunne dra nytte av den profesjonelles kunnskap. Her vil rådgiverens svar ha utgangspunkt i forskning og vitenskap fremfor hans eller hennes private liv, og samtalen bør bygges på egne og andres erfaringer, kunnskap og kompetanse (Börjesson, 2017:55). Her vil den profesjonelle
rådgiveren samtale strukturert og kanskje ut ifra et spesifikt fagspråk og forklaringsmodeller.
Börjesson (2017:55) forteller videre at rådgiveren i dette tilfellet vil arbeide for skolen, og vil dermed representere skolen i sitt arbeid. Dette vil si at rådgiveren må forholde seg til skolens ressurser og holdninger som en profesjonell ansatt i møte med ungdommene som kommer til rådgivning.
Som samtaleleder følger det også et personlig ansvar, skriver Börjesson (2017:56). Dette ansvaret går ut på å skape samtaler som fører til et mål, og det handler også om å skape tillit hos ungdommen som gjør at den unge tør å utfordre seg selv for å nå dette målet. Hun har som utgangspunkt i samtalene med ungdom å arbeide med direkte kommunikasjon, som vil si at hun ikke ønsker å gjette, tolke eller analysere. Her ønsker hun heller å stille direkte
spørsmål. Gale svar fra ungdommen eksisterer ikke, og da velger hun heller å tenke at det var spørsmålet som ble stilt som er feil (Börjesson, 2017:56). I forhold til det å ha et personlig ansvar ovenfor ungdommen trekker hun frem to begreper - likestilling og likeverd. Med likestilling mener hun at ”kjønnsbriller” kan skape bedre utgangspunkt for gode samtaler.
Med ”kjønnsbriller” mener hun at en bør være bevisst på at vårt samfunn ikke har nådd fullstendig likestilling. Et eksempel hun trekker frem er at innenfor medier og psykisk helse så snakkes det mest om jenter, mens gutters psykisk helse får mindre plass. Med likeverd mener Börjesson (2017:58) at en bør prøve å unngå å plassere ungdommene i kategorier.
Dersom hun opplever at den unge selv har fordommer så prøver hun gjerne å komme med et oppfølgingsspørsmål som kan få den unge til å reflektere og utvide horisonten. Hun
understreker at det er viktig å stille slike spørsmål med respekt og ikke stille det slik at ungdommen føler seg dum. Med bakgrunn i dette mener hun at det er svært viktig med tillit og trygghet slik at den unge tør å utfolde seg (Börjesson, 2017:58).
I den profesjonelle rollen som rådgiver har man taushetsplikt. Börjesson (2017:59) skriver at taushetsplikten er spesielt viktig i arbeid med ungdommer under 18 år som fortsatt bor hjemme hos foreldre. Hun forteller at det er svært viktig å gjøre rede for at en har taushetsplikt ovenfor den unge.
Börjesson (2017:59) forteller at en som samtaleleder sitter i en slags maktposisjon. Dette fordi rådgiveren har en kompetanse som den unge dermed søker. Det kan være foreldre eller andre mennesker i livet til ungdommen som har bestemt at han eller hun skal gå til rådgivning og få samtalehjelp. I slike situasjoner kan det være ekstra viktig å tenke over hva slags
maktposisjon en sitter i, skriver hun (Börjesson, 2017:59).
Vogt bemerker at ungdom kan være skeptisk med tanke på å søke hjelp til de utfordringer som de måtte ha, og han understreker at det dermed er viktig å signalisere at en som rådgiver er interessert og er tilgjengelig for å samtale med ungdommen. Han kaller det en terskel for ungdommen å bestige og være klar til å ta opp problematikken med noen (Vogt, 2016:225-226).