Relativ stridsoverlegenhet

Admiralen William McRaven utviklet i forbindelse med sin masteroppgave på Naval Postgraduate School spesialstyrketeorien som blant annet handler om begrepet

”Relative superiority”. Masteroppgaven fra 1993 ble i 1995 publisert i bokform.

McRavens spesialstyrketeori er utviklet i tråd med to av militærteoriens pilarer, herunder operasjonsanalyse og militærhistorie. McRaven analyserer åtte militærhistoriske eksempler på spesialoperasjoner opp mot sin teori om relativ stridsoverlegenhet og seks prinsipper for spesialoperasjoner. Følgelig kommer det her en forklaring av det teoretiske grunnlaget, samt en forenklet fremstilling av hans demonstrasjon av teoriens validitet. Når det gjelder McRavens utgangspunkt for å utvikle spesialstyrketeori består den både av styrker og svakheter. Som spesialoperatør fra den amerikanske marinen er McRaven det som omtales som Navy SEAL. Ved tidspunktet han utarbeidet sin masteroppgave hadde han gjort flere års tjeneste som offiser og spesialoperatør, noe som taler for at hans praktiske og teoretiske innsikt i spesialoperasjoner var god. U.S. Navy SEALs har i all hovedsak fokus på offensive operasjoner, noe som kan være en medvirkende årsak til at teorien hans er rettet mot DA. Det er likevel aspekter ved relativ stridsoverlegenhet og hans prinsipper for spesialoperasjoner som vil kunne være relevant for SR og MA (Ljøterud 2012).

Relativ stridsoverlegenhet kan enklest beskrives som en tilstand som kan eksistere mens en generelt sett liten angripende styrke oppnår en potensielt avgjørende

7 Relativ stridsoverlegenhet er Ståle Ljøteruds oversetning av McRavens begrep om relativ superiority (Ljøterud 2012)

17

overlegenhet over en større eller spesielt godt forsvart fiende. I denne tilstanden vil en kvantitativ mindre styrke kunne benytte det Karl Von Clausewitz omtaler som krigens friksjon til sin fordel, til tross for den angripende styrkens tallmessige underlegenhet.

Mens både spesialstyrkene og deres kvantitativt overlegne motstander påvirkes av den denne friksjon har spesialstyrkene ha bedre forutsetninger til å håndtere den.

Tidspunktet hvor relativ stridsoverlegenhet oppnås ansees av McRaven som et sentralt øyeblikk i spesialoperasjonen. Fra det tidspunktet er spesialstyrken overlegen sin fiende, men må opprettholde initiativet og momentet i operasjonen for å utnytte handlingsrommet. Dersom styrken ”mister” den relative stridsoverlegenheten, vil det være spesielt krevende, om ikke umulig å gjenerobre.

Det sentrale øyeblikket der relativ stridsoverlegenhet oppnås kan være før kamphandlinger starter. Eksempelvis når miniubåtene som fremførte styrkene for å plassere eksplosivladninger på Tirpitz i Kåfjord klarte å passere de tyske ”antiubåts-sikkerhets-nettet”. (Se figuren under) Opprettholdelsen av relativ stridoverlegenhet stiller i følge McRaven krav til det Karl von Clausewitz omtaler som moralske faktorer, herunder mot, intellekt, dristighet og utholdenhet (McRaven 1995).

Figur 2 – Relativ stridsoverlegenhet (McRaven 1995:7)

For å illustrere konseptet benytter McRaven en grafisk fremstilling hvor X-aksen indikerer tid fra en styrke potensielt er eksponert for fienden til oppdraget er gjennomført («mission complete»), mens Y-aksen gir utrykk for sannsynligheten for at

18

operasjonen blir vellykket. Linjen som følger overkanten av det blå området markerer stridutviklingen. Det blå arealet under streken illustrerer derfor muligheten for å lykkes, mens det resterende arealet utrykker operasjonens sårbarhet. Uavhengig av disse to forholdene går det en vannrett dobbelttrukket strek gjennom grafen. Denne symboliserer ”vippepunktet” for relativ stridsoverlegenhet. Det vil si at der det blå arealet krysser denne dobbeltrukne linjen oppnås relativ stridsoverlegenhet.

For å oppnå en vellykket operasjon er det ønskelig å redusere sårbarhetsarealet. En faktor som da blir vesentlig er tid, i den forstand at jo mindre tid man benytter for å overkomme sårbarheter, oppnå relativ overlegenhet og fullføre operasjonen, jo mindre blir sårbarhetsarealet. For å redusere ”sårbarhetsarealet” er det hensiktsmessig å identifisere nøkkelhendelser som kan bidra til å oppnå den relative stridsoverlegeheten. På denne måten vil man i større grad kunne håndtere den nevnte friksjonen militære styrker utsettes for i kamp og krigshandlinger. Tidsregningen i grafen starter fra det tidspunktet styrken potensielt kan eksponere sin sårbarhet for motstanderen. Denne sårbarheten trenger ikke å være et resultat av stridskontakt, men

Figur 3 – Relativ stridsoverlegenhet for angrepet på Eben Emael (McRaven 1995:59)

Figur 4 – Relativ stridsoverlegenhet for angrepet på Tirpitz (McRaven 1995:223)

kan også være som følge av man er innenfor motstanderens våpen og sensorrekkevidde. Figur 3 og 4 illustrerer McRavens ”generiske” utgangspunkt for relativ stridsoverlegenhet følger to grafer der dette demonstreres for spesifikke historiske spesialoperasjoner. Disse er hentet fra to av de åtte krigshistoriske eksemplene McRaven benytter for å validere teorien sin. Den første grafen illustrere hvordan spesialtrente tyske kommandosoldater angrep det antatt uangripelige fortet i Eben Emael, bemannet av totalt 650 belgiske offiserer, befal og soldater. Tyskerne ble fløyet inn med nyutviklede glidefly som ”kræsjlandet” i fortet, slik at de uskadde soldatene kunne angripe det fra innsiden og destruere fortets våpenplattformer. Dette muliggjorde den konvensjonelle styrkens fremføring over tre strategisk viktige broer.

Kommandosoldatene var sårbare for luftvernskyts mens de var i luften, men så fort de hadde landet inne i fortet hadde de med overraskelse, hurtighet og sin handlekraft

19

oppnådd relativ stridsoverlegenhet og lyktes følgelig med sin operasjon.

Det andre grafen viser hvordan McRaven fremstiller relativ stridsoverlegenhet for det britiske angrepet på det tyske krigsskipet Tirpitz mens det lå i Kåfjord. McRaven illustrerer her at det mest sårbare punktet var når miniubåtene var i prosess med å unngå antiubåtnettet til de tyske styrkene. Det var også det samme tidspunktet de oppnådde relativ stridsoverlegenhet, men som grafen viser var de fortsatt forholdsvis sårbare frem til de passerte det indre antitorpedonettet. Fra da var det kun feil fra angrepsstyrken som kunne bidra til at operasjonen ble mislykket. Disse to eksemplene demonstrerer behovet for å adressere valget av startpunktet for grafen med sårbarhetspunktet (VP). Operasjonene starter potensielt lenge før styrkene eksponerer sin sårbarhet for motstanderens våpensystemer. Disse to eksemplene demonstrerer behovet for å adressere valget av startpunktet for grafen med det som defineres som det mest sårbare punktet. Det er også fremtredende når man ser på disse to eksemplene er at man i det siste eksemplet allerede har oppnådd relativ stridsoverlegenhet når man er på sitt mest sårbare, mens man i det første er på sitt mest sårbare før man evner å opprette relativ stridsoverlegenhet.

Figur 5 – Relativ stridsoverlegenhet med forskjøvet sårbarhetspunkt (McRaven 1995:385)

Det vil for alle slike operasjoner være fordelaktig å kunne forskyve sårbarhetspunktet så nærme punktet der man oppnår relativ stridsoverlegenhet som mulig. Det er derfor vesentlig å ha et bevisst forhold til egen sårbarhet og truslene man står ovenfor for å kunne redusere arealet av det totale sårbarhetsområde (McRaven 1995). McRavens teori om relativ stridsoverlegenhet oppfordrer til en slags kalkulert opportunisme der

20

man i større grad tar hensyn til situasjonsbetingede forhold enn rådende taktiske doktriner eller stridsteknisk praksis. Noe som er forenelig med følgende definisjon av opportunisme:

”[…] fremgangsmåte som tar mer hensyn til krav eller fordeler i øyeblikket enn til prinsipper og ideelle grunnsetninger.” (Nordbø 2018)