Reindriften  i  Finnmark

Finnmark som reindriftsregion utgjør 70% av den samlede reindriftsnæringen i Norge (Reindriftsforvaltningen 2013:5). Driftsmønsteret i store deler av Finnmark preges av flyttinger mellom årstidsbeitene. Klimaet på Finnmarksvidda gir grunnlag for produksjon av lavbeite på vinterstid, mens det er god tilgang på grøntbeite ved kysten på sommerhalvåret.

Flyttemønsteret kan grovt deles inn i to deler, flytting mellom vinter og sommerboplass. Høst og vårbeitene er av naturlige årsaker plassert på flytteleiene mellom sommer og vinterbeiteområdene. Familien og husholdet har sine mer stasjonære boplasser i nærheten av vinterbeiteområdet. Dette skyldes nok praktiske årsaker som jobb og skole.

Sommerbeiteområdet utgjør for de fleste som det andre hjemmet, det er fortsatt naturlig at familien oppholder seg ved sommerbeiteområdet på sommerhalvåret hvor de også har etablert boplasser. I Finnmark er det vanlig at en større gruppe reineiere har dyr som beiter sammen på sommerbeite, om vinteren skilles fellesflokken inn i flere siidaer og reinen gjetes i mindre flokker. Disse mindre gruppene vil da utgjøre vinter-siidaer.

For å gi et bilde av omfanget av reindriften i Finnmark i forhold til resten av det reindriftssamiske Norge, velger jeg å komme med noen tall som kan illustrere dette. Av totalt 3097 personer med reinmerker i Norge er 2359 av disse personer tilknyttet reindrifta i Finnmark. Av totalt 545 siidaandeler i Norge er 385 tilknyttet Finnmark. Det totale reintallet i Norge var registrert på om lag 253000 rein våren 2012. Reintellinger i Finnmark samme året viser et reintall på om lag186000 rein (Reindriftsforvaltningen 2013). Reindriftsforvaltningen har organisert Norge inn i seks reinbeiteområder. Finnmark er inndelt i to, nemlig Øst- og Vest-Finnmark..

4.4.1 Øst-Finnmark og Vest-Finnmark

Øst-Finnmark reinbeiteområdets totale areal er på 30 757km2. Den geografiske grensen går i vest langs kommunegrensen Karasjok og Kautokeino og østover langs fastlandet mot og langs grensen mot Russland. Øst-Finnmark som område er igjen organisert inn i tre mindre soner;

Polmak/Varanger, Karasjok Østre Sone og Karasjok vestre sone (Reindriftsforvaltningen 2013). Det er om lag 909 registrerte reinmerker og 175 siidaandeler i Øst-Finnmark. I følge tall fra reindriftsforvaltningen var reintallet våren 2012 på 81900 og det fastsatte øvre reintallet er satt ned til 70650. Av totalt 15 distrikt i Øst-Finnmark har fem reinbeitedistrikt fått fastsatt et øvre reintall som er mindre enn det reelle tallet. Det betyr at disse distriktene vil være nødt til å redusere reintall.

Vest-Finnmark reinbeiteområde har et areal på om lag 24000 km2 og omfatter den vestre delen av Finnmark og nordligste delen av Troms fylke. Omtrent halvparten av distriktene har sommerbeiter i Nord-Troms og mens vår/høst og vinterbeiter ligger i Kautokeino kommune. Det er imidlertid tre distrikter som Troms fylke har ansvar for når det gjelder arealforvaltningssaker. Distriktene i Vest-Finnmark er delt inn i tre soner; østre, midtre og vestresone. Det er totalt 27 distrikter og tanken bak soneinndelingen er at det skal bidra til en bedre samarbeid mellom distriktene i samme sone. Tall fra forvaltningen 2012 viser at det er om lag 1450 personer med reinmerker og som er fordelt på 210 siidaandeler.

Reintallet samme år var registrert til 104 200 rein og det øvre fastsatte reintallet er bestemt ned til et antall på 73 750 rein. Av totalt 27 distrikter har 15 distrikter et reintall som er høyere enn forvaltningens fastsatte øvre reintall.

4.4.2 Beite og reintallssituasjon i Finnmark

Som nevnt tidligere gjennomgikk reindrifta store endringer i driftsmønsteret i løpet av 1960 og 70-tallet. Motoriserte hjelpemidler bidro utvilsomt til store driftsendringer som gjorde den praktiske reindrifta mye lettere og som har gjort det mulig å øke reintallet. Med uavklarte

beiterettsgrenser blir økning av flokkstørrelse en strategi for å vinne terreng og areal i konkurranse med andre. Reindriftsloven av 1978 og reindriftsavtalen i 1976 er også faktorer som har innvirkning på reintall. Allmenn oppfattelsen i reindrifta er at loven av 1978 bidro til å endre driftsmønsteret og beitesituasjonen ved å kalle de sedvanlige beiteområdene som fellesbeiter (Reindriftsforvaltningen 2013). Det var forvaltningen som ble utøvd i ledelse av Ole K. Sara som startet betegnelsen om fellesbeiter. Forvaltningsordningen betraktet beiteområder som fellesområder (Sara et.al. 1994). Dette var i motsetning til den tradisjonelle oppfatningen om at beitene var delt inn mellom grupper på grunnlag av tradisjonellbruk. Sett det på den måten kan man tenke seg at det nye forvaltningsapparatet med introdusering av et slik begrepsbruk har vært et av flere bidragsytere til en nedbryting av de tradisjonelle oppfatninger angående beiterettigheter.

Norge har et overordna politiskmål om at reindriften skal være økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Dette er i henhold til Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig reindrift i Finnmark 2012 ikke blitt realisert. I rapporten fremkommer det at store deler av Finnmarksvidda er overbeitet siden reintallet ikke er tilpasset beitegrunnlaget (Riksrevisjon dokument 3:14 (2011-12)). Det har de siste årene blitt gjennomført overvåkingsprogram av vår/høst og vinterbeitene i Vest-Finnmark og Karasjok og den siste beitekartleggingen i 2009 viser en klar tendens til at lavbiomassen reduseres i takt med et økende antall rein (Reindriftsforvaltningen 2013). I følge riksrevisjonen er heller ikke slaktevekter og kjøttproduksjon for perioden 2006-2010 i samsvar med det man kan kalle for økologisk bærekraftig reintall. Reintallet har økt med ca. 40 prosent fra 2002 til 2010.

Reindriftsforvaltningen ser at et økt reintall i Vest-Finnmark og Karasjok har medført til en negativ produksjonsutvikling, med lavere slaktevekter og dårligere kalvetilgang samt økte tap (Reindriftsforvaltningen 2013).

De foran nevnte årsaker sammen med reduserte slaktepriser og økte kostnader i næringen er momenter som har innvirkning på den økonomiske utviklingen i næringen som samlet sett har ført til at reindrifta ikke er bærekraftig i følge riksrevisjonens vurdering.

5 Bærekraftighet i analysen