Oppsummering analyse

Som man kan se her hadde begge mine case et reintall som oversteg det øvre fastsatte. Etter reglene i reindriftsloven tilsier det at en reduksjon må finne sted for at Reindriftsstyret skal betrakte reintallet som bærekraftig. Det som man ser i saksprosedyren ovenfor er at disse distriktene løser utfordringene ulikt. Distrikt X aksepterer Reindriftsstyrets fastsatte øvre reintall og setter i gang arbeidet med å utarbeide en reduksjonsplan til siidaandelene internt i distriktet. De har selv tatt ansvaret med å foreta reduksjon av reintall med det formålet at reindrifta skal være bærekraftig. Videre vil jeg vise til et sitat på hvordan distriktet har ordlagt seg i bruksplanene: ” I bilaget er fremmet trinnvis tilpasning av reintallet ned til lovlig øverste på 10000” (Bruksregler februar 2010).

Jeg synes det er interessant at distriktet har tolket Reindriftsstyrets fastsatte reintall til noe som er knyttet til lovlighet. Selv om de først mente at et reintall på 14000 var et bærekraftig reintall for distriktet.

Dette kan enten tyde på at distriktet har stor tiltro til Reindriftsstyrets myndighet og at egen kunnskap skal tilsidesettes. Eller det kan bety at reineierne er pragmatiske og strategiske og av erfaring vet at man kommer bedre ut av det slik, enn å bruke alle klage og ankeadganger.

Det er en velkjent samisk strategi å føye seg etter myndighetene og tie stille, da man av erfaring vet at man på sikt kommer best ut av slike tiltak jf. Ordtaket ”Den som tier- samtykker”. Som ikke har den samme betydningen i samisk kultur¹³, man tier bare for å unngå konflikter.

I min undersøkelse har jeg imidlertid ikke funnet bruken av lovlig reintall som et begrep i andre dokumenter eller skriv. Reindriftsstyret refererer til fastsatt øvre reintall og ikke til lovlig reintall. Jeg kan heller ikke se at det andre caset anvender seg av slikt begrep.

I denne spesifikke saken har imidlertid en siidaandel ikke fulgt bruksreglene til distriktet med å redusere reintallet og områdestyret vedtok et krav rettet mot personen til å slakte det overskytende antallet. Her vil jeg si at dette distriktet kan gå som et eksempel for de andre distriktene som fortsatt er i reduksjonsprosessen. Det er viktig at forvaltningen opptrer ryddig og at de følger opp kravet som er satt for den andelen. Slik at det settes et eksempel samtidig som det sikrer at det ikke iverksettes ytterligere reduksjonskrav som rammer hele siidaen. Reineierne i andre distrikt, i samme situasjon vil samtidig følge med på denne prosessen og derfor er det viktig at det settes et eksempel slik at man ser at det vil få konsekvenser ved ikke å følge vedtatte distriktsplaner. Saksprosedyren i det andre caset viser at distriktet ikke lyktes med å utarbeide bruksplaner med reintall som Reindriftsstyret kunne godkjenne, noe som medførte at Reindriftsstyret har grepet inn. Ved å se på saksgangen tyder mye på at distriktet har sett på denne sakskorrespondansen både mellom områdestyret og reindriftsstyret mer som en forhandlingsprosess. Reindriftsstyret foreslo først et reintall på 27500, distriktet foreslo på sin side et tall på 33000. Dette tallet godkjente ikke reindriftsstyret og da kom distriktet med et forslag på 30700 rein som heller ikke ble godkjent.

Dersom man sammenstiller saksprosedyren i disse to distriktene er det verdt å merke seg at reindriftsstyrets behandling av distrikt Ys reintall skjer ett år etter at distrikt X har fått godkjent sin reduksjonsplan. Under den tiden, etter at distrikt X fikk sitt reintall godkjent, har

13  I samisk betydning betyr ordtaket det motsatte, altså den som tier er uenig.  

LMD gjort ytterligere avklaringer og utdypet forhold knyttet til anvendelsen av kriteriene i veilederen den 25.03.11 som får innvirkning på andre gangs behandling av distrikt Ys reintall.

Dette er skjerpede krav. De har løftet normen om den nedre gjennomsnittsvekten opp med 2 kg. Reintallet til distrikt X ble godkjent med gjennomsnittsvekter på kalv 17-19 kg, mens distrikt Ys reintall er basert på en nedre vekt på kalv 19 kg (denne 2 kg forskjellen gjelder også får varit og simle). Det at distrikt Y tolket saksprosedyren som en forhandlingsprosess kan ha straffet seg. Hadde de godkjent det fastsatte reintallet i første gangs behandlingen er det en mulighet å tro at de ytterligere avklaringene ikke hadde funnet sted. Reindriftsstyret kan ha mistet tålmodigheten under reintallsbehandlingen og som medførte til skjerpede kriterier. I starten av prosessen hadde reindriftsstyret fastsatt et reintall på 27500 som etter en avklaring fra LMDs gikk betraktelig ned til 22500 rein. Denne saksbehandlingen kan problematiseres i forhold til forutsigbarhet, likhet og at vedtaket skal baseres på tilstrekkelig opplysning i saken. Ved å se på saksprosedyren i mitt case, kan beslutningen fremstå nærmest som en reaksjon på at det første vedtaket ble påklaget. Saksbehandlingen kan også tyde på brudd på likhetsprinsippet i og med at reintallsfastsettelsen til disse to distriktene baserer seg på ulike normer for kriterier til bærekraftig reintall.

Analyser foretatt av Riksrevisjonen (2012) peker på at reindriftsstyret og forvaltningen ved oppstart av saksbehandlingen av bruksreglene i 2010 manglet avklaringer fra LMD knyttet til forståelsen og anvendelsen av grenseverdiene i veilederen av 2009. De manglet også avklaringer med hensyn til reindriftsstyret myndighet til å vedta reintall i de tilfeller der distriktenes reintall ikke var bærekraftige. I tillegg manglet det en metode for å fastsette reintall siden veilederen ikke omhandlet hvordan reindriftsstyret skulle foreta fastsettingen.

Det ble derfor innsett et behov for å avklare saksbehandlingsprosedyren med LMD med bakgrunn i departementets overprøving av Reindriftsstyrets fastsettelse.

Riksrevisjonen (2012) har sett på dette forholdet. LMD opphevet i Reindriftsstyrets godkjenning av øvre reintall for sju distrikter i Finnmark i brev januar 2011. Ved andre gangs behandling forventet LMD at kriteriene i veilederen ble brukt både i distriktenes utarbeidelse og Reindriftsstyrets godkjenning av reintall. Etter Reindriftsstyrets behandling gikk LMD selv og omgjorde enkelte vedtak fordi de ikke betraktet reintallsvedtak for bærekraftige. LMD hjemlet vedtakene i forvaltningsloven §35. LMD uttalte at det har vært utfordrende at ikke alle distriktene har lagt til grunn kriteriene i veilederen, og at Reindriftsstyret har godkjent reintall som ikke var i samsvar med indikatorene.

LMDs overprøving av Reindriftsstyrets vedtak og departementets senere presiseringer av normene i veilederen førte til at Reindriftsstyret endret saksbehandlingspraksis. I tillegg ble

det klargjort at Reindriftsstyret har hjemmel til å fastsette et øvre reintall som ikke er i samsvar med distriktenes forslag (Riksrevisjon 2012:72).

Begge distriktene ser utfordringen med at slakteriene har hatt problemer med mottak.

Distrikt X anfører i en merknad til forvaltningen at de har hatt problem med å få levert slakteuttak til slakteriene det første reduksjonsåret. Dette er jo et reelt problem som belyser bare de ulike utfordringene næringene har. Hvis man tvinges til å slakte uten å få avsetning på kjøttet eller en brukbar pris vil det tilsi at inngrepet blir større. Gjennom min undersøkelse av forvaltningspraksisen i disse casene viser at det tok lang tid før LMD og reindriftsforvaltningen hadde utarbeidet nødvendig veiledningsmateriale som distriktene skulle bruke i arbeidet med bruksregler. Her kan det nevnes at LMD utga veileder for fastsetting av økologisk reintall i desember 2008, med ytterligere avklaringer i mars 2011. Og reindriftsforvaltningen ga ut veileder for utarbeidelse av bruksregler i 2009, altså et halvt år før distriktenes frist til ferdige bruksregler var satt og to år etter at reindriftsloven var blitt gjeldende. I følge intervju som Riksrevisjonen (2012) har gjort av ansatte i Vest-Finnmark områdekontor førte dette til unødvendige forsinkelser og ulik tolkninger i utarbeidelsen av bruksreglene. Dette er momenter som kan tilsi at forvaltningen ved starten av saksbehandlingen av bruksregler inneholdt mangler.

7.5 Er siidaens beitegrunnlag tatt med i betraktningen når Reindriftsstyret har